Tidsskrift for progressiv rock

Transkript

1 Tidsskrift for progressiv rock 13 Tarkus nr. 13 Juni 2000 Kr. 45,- Gong White Willow Freddy Dahl Fruupp Motorpsycho King Crimson

2 Innhold Redaksjon Knut Tore Abrahamsen Sven Eriksen Trond Gjellum Jon Christian Lie Simen Viig Østensen Bidragsytere dette nr. Endre Begby Petrus Bojanowski Heidi Bolstad Johan Dalsrud Richard A Toftesund Layout Sven Eriksen Trykk/innbinding GCS AS, Oslo KONTAKT Sven Eriksen Møllefaret 48B 0750 Oslo Tlf.: (etter 18.00) sven.eriksen@eunet.no Trondheimskontor Heidi Bolstad Bergsbakken Trondheim Tlf.: heidibol@stud.ntnu.no Webadresse Bankgiro ISSN nummer MERK! Alle synspunkter gitt uttrykk for i Tarkus er artikkelforfatterens egne, og ikke nødvendigvis sammenfallende med redaksjonens oppfatninger Forside: Daevid Allen (Gong) Foto: Jan Ekeberg Artikler/portretter 15 Anekdoten 15 Landberk 15 Änglagård Intervjuer 8 Anekdoten 3 Freddy Dahl 8 Motorpsycho 6 White Willow Anmeldelser 24 ARENA immortal? 22 ARK ark 24 ARTEMIEV, EDUARD warmth of earth 35 AURORA promo cd 23 B.L.U.E blue nights 29 BOOK OF HOURS art to the blind 30 CARSON, JOHN's HYPERMANIA down to birth 23 CHAR-EL heaven and earth 23 CHAR-EL worlds without end 24 CONCERTO MOON rain forest 21 DIGITAL RUIN dwelling in the past 35 ELYSIUM demo FRITH, FRED & KASER, HENRY friends and enemies 25 FRITH, FRED traffic continues 23 FULANO trabajos inutiles 12 GONG zero to infinity 34 GUNN, TREY the joy of molybdenum 2 HAIKARA geafar 32 INDISCIPLINED LUCY about the black eyed girl 25 IVORY TOWER beyond the stars 31 JAMES BAND and 30 KENSO esoptron 28 KENZINER the prophecies 13 KING CRIMSON the konstrukction of light 28 LANE, LANA queen of the ocean 28 LANE, LANA secrets of astrology 29 LAST LAUGH meet us where we are today 32 LUCIFER WAS in anadi's bower 27 METAPHOR starfooted 29 MIND'S EYE waiting for the tide 35 MIST demo 2000 HAIKARA geafar Nasjonalitet Finland Innspilt 1974 Plateselskap Elektro Records Katalognr Spilletid 49:41 Simen Viig Østensen Tasavallan Presidenti og Wigwam er nok de finske prog/ jazz-rockbandene fra 70-tallet som er best kjent internasjonalt, men Haikara har ett godt navn i hjemlandet og selv om ikke alt det de har laget er like bra mener jeg at Geafar fra 1974 er noe av det bedre som har kommet fra de tusen sjøers land. Dessverre er finsk musikk av denne sjangeren heller ikke særlig kjent her hjemme, men takket være de to doble albumene Love Proge 1 og 2 som dekker bandene som var på den finske Love-labelen har vi etter hvert fått et større innblikk i det mangefoldet som var den gang. Geafar ligger i det jeg tør kalle det typiske soundet til disse 28 NATHAN MAHL the clever use of shadows 27 NEKROPSI mi kubbesi 32 PLUTO soundtracks for inner movies 31 PORCUPINE TREE lightbulb sun 31 RELAYER last man on earth 30 SCIENCE GROUP a mere coincidence 35 SEID demo STACKRIDGE the original mr. mick 27 STEENSLAND, SIMON led circus 30 TRIANGLE square the circle 33 TRON FEATURING MIDGE URE we came to dance 22 VANDEN PLAS far off grace 7 WHITE WILLOW sacrament 22 ÆLIAN a tree under the colours 34 ÆTHER visions 33 DIVERSE disdurpance vol 3 21 DIVERSE un voyage progressif volume 3 Konserter 17 Dream Theater 18 Fruitcake 11 Gong 13 King Crimson 19 Lucifer Was 17 Mist 19 Oter 14 Panzerpappa 18 Raw Movement 18 Seid 19 Seid 17 Spock's Beard 18 Trans Coda 16 Yes Classics 14 Heavy Horses 14 Suburban Savage Faste spalter/annet 7 Øde Øy: FRANK ZAPPA one size fits all 20 Svens Mimrehjørne: FRUUPP the prince of heaven's eyes Annonsører 5 Oslo Rock Antikvariat 26 InsideOut bandene, altså en miks av jazzrock og prog, men på en typisk finsk måte. Tidevis kan Haikara ligge litt i samme område som Tasavallan Presidenti, men har i behold sin egen variant av «sauna-progen». Tittellåten er på hele 14 minutter og er albumets sterkeste, mens låten med åtte finske ord (som jeg derved av plasshensyn ikke tar med her, men finnes på spor 2 på CD en) er drivende bra på sin litt underfundige og rytmiske måte. Change åpner for øvrig albumet og er den eneste som er sunget på engelsk. Bandet har for øvrig både kvinnelig og mannlig vokalist. Elektro Records i Finland har nå for første gang utgitt dette eminente albumet på CD. Som bonusspor har de også lagt ved fire låter fra perioden 1976 til 79. Dessverre finnes det lite om bandet på bookleten, som for øvrig har et maleri av den finske kunstneren Markus Heikkerö fra 1973 på coveret. Liker du det lille du sannsynligvis har hørt av finsk progog jazz-rock så kast deg over denne skiva når den kommer i butikkene. Elektro Records Liisankatu 25 A Pori Finland ektro@verkkotieto.fi Side 2 Tarkus nr. 13

3 Norske portretter: Freddy Dahl Sted: Torshovteatrets prøvesal i Oslo Dato: Intervjuer: Simen Viig Østensen Research: Hans Voigt og SVØ Freddy Dahl er en av de viktigste musikerne innenfor den progressive rocken på 70-tallet i Norge. Som gitarist, vokalist og låtskriver i Junipher Greene under deres Friendship-periode var han fremtredende i utformingen av bandets sound. Som en av to initiativtakere starten han Saluki på midten av 70-tallet, som var noe av den beste musikken som ble laget rundt den tiden, og han har vært med i utallige andre band så vel som gjestemusiker helt opp til i dag. Simen Viig Østensen Tarkus: Hvor tidlig startet din interesse for musikk? Freddy Dahl: Når er vanskelig å si for jeg vokste opp i en familie som pleide å synge ganske mye i stede for å høre på radio når de hadde fester. Min mor og min onkel spilte gitar så det var vel der det begynte. Tarkus: Når begynte du å spille i band? Freddy Dahl: Tidlig på 60-tallet. Da jeg var år begynte jeg å høre på Beatles og sånne grupper. Så ble det mer Yardbirds og Kinks og slike som jeg syntes var bedre. Sinsen Bluesband Jeg spilte i mange band på skolen, men i begynnelsen var det få som kom i gang for det strandet ofte på enkeltmenneskers ambisjoner osv. Det ble til at noen kjøpte instrumenter og andre ikke, men jeg hadde et band som het Sinsen Bluesband. Vi hadde egentlig bare gitaren min og bass og noen trommestikker og vi reiste rundt på ungdomsklubber og spurte om å få spille i pausen, bl.a. for Five Beats. De var alltid greie og vi fikk til og med penger fordi de syntes vi spilte bra. Vi reiste til Veitvet og alle sånne ungdomsklubber og spilte der. Så begynte jeg sammen med et band som het Eddie Lee hvor bl.a. Finn Jon Andresen spilte. Han skulle i militæret så jeg fikk vikarjobb for ham. De holdt til oppe på Veitvet. Og så ble det snakk om Junipher Greene rett etter det, så jeg spilte med Eddie Lee bare noen få uker på et par jobber. Tarkus: Da er det slik å forstå at du er Oslogutt? Freddy Dahl: Ja jeg vokste opp på Sandaker men reiste jo mye rundt og spilte. Tarkus: Hvordan var det å få jobber på ungdomsklubbene, var det greit? Freddy Dahl: Ja det var jo et bra miljø før det ble rasert på 80-tallet. Det var jo et alternativ til å henge på hjørnet da så jeg var i alle fall hyppig innom ungdomsklubbmiljøet og der var det jo band hver weekend og hvis vi ville ha et bedre band betalte vi bare mer inngangspenger og hadde avtaler med lederne for klubbene om dette. I alle fall hadde vi det på Åsen-klubben som jeg var medlem av. Jeg kom bl.a. kontakt med med den fremtidige gitaristen i Ruphus, Kjell Larsen, borte på Hammersborgklubben. Det var musikere i forskjellige miljøer som dro til de forskjellige klubbene og møttes der. Så det var det første miljøet som jeg husker fra før jeg begynte å dra på offentlig steder nede i byen. Tarkus: Hvordan hadde det seg at Junipher Greene kom sammen? Freddy Dahl: Vi gikk jo på skole sammen. Bortsett fra Helge Grøsli så gikk jo både Bent Åserud, Øyvind Vilbo og Geir Bøhren på Sandaker skole, men jeg var jo etpar år yngre enn dem. Det var under tiden jeg spilte i Sinsen Bluesband, men vi var jo i det samme miljøet. Det var flere band på Sandaker skole som spilte der på soareer og lignende. Junipher Greene var jo et bluesband det også i starten. Så fant Bent og jeg ut at vi kunne jo lage låter selv. Så en påske hos gamlekjæresten min på Kolbotn husker jeg at vi hadde en bok med veldig bra tekster av en svensk-amerikaner som het Alex Carlsson. Vi satt bare og bladde i boka og lagde nye melodier etter hvert som hver nye tekst kom og det var Bent som hadde ideen til selve Friendship-introen og da vi gikk derfra hadde vi hele låta i boks. Dette var påsken 68 eller 69. Det ukjente «Friendship»- albumet Det var en del ting som skjedde før vi fikk kontrakt med Bendiksen, bl.a. at Rosenborg studio ble bygd og da kjente vi Hans Petter Danielsen som spilte gitar i Ruphus som nå jobber som lydtekniker. Han ville vi skulle prøvespille i det studioet, så vi spilte inn Friendship der. Den tapen har jeg forresten hjemme. Vi spilte der for å prøve ut det studioet, så det eksisterer derfor en innspilling til av dette albumet. Tarkus: Er den tapen veldig annerledes enn albumet? Freddy Dahl: Ja på en måte fordi vi brakte jo inn frie elementer i den formen for musikk. Vi har bl.a. et parti inne i der hvor vi aldri viste hva som ville skje og vi gjorde hva som helst. Så de partiene er i alle fall helt forskjellige fra det endelige albumet. Jeg har ikke hørt på den på lenge så jeg husker ikke hvor forskjellig de er. Bent hadde en slags hjemmelaget fuzz-boks som tok inn noe klarinettspill fra en russisk radio som kom flyvende midt inne i alt det vi holdt på med. Vi hadde skiftenøkkel på strenger mm. og dette er jo med på tapen. Tarkus: Kan det tenkes seg at den tapen vil bli utgitt? Freddy Dahl i Junipher Greene-tiden Freddy Dahl: Nei, det tror jeg ikke. Tarkus: Da dere laget låter den påsken var det spesielt med tanke på et album? Freddy Dahl: Nei, det var et overskuddsforetagende for vi jobbet jo seriøst og øvde masse i motsetning til mange band jeg har vært med i senere. Vi hadde arbeidstid fra 10 til 16 hver dag hvor vi øvde. Vi gjorde avtale med foreldrene våre om at de skulle holde oss med mat fordi nå skulle vi satse og det ble det jo resultater av. Vi øvde uansett om vi var inspirert eller ikke. Det var ikke noe snakk om å møte kjærester og sånn, ikke tale om, det var full prioritering. Tarkus: Var dette under skoletiden? Freddy Dahl: Nei, det var etter at vi var ferdige med skolen, men dette var først etter noen år sammen. Av de fem årene jeg var i gruppa var det full satsing først de siste årene. Tarkus: Kan du fortelle litt om selve Friendship-albumet, om innspillingen, og om samarbeidet med Bendiksen? Freddy Dahl: All respekt for Bendiksen. Han var jo som han alltid har vært ute etter noe nytt på en eller annen måte. En veldig kreativ person som var den eneste som var selvforsynt og samarbeidet med Karl Emil i Sonet i København. Han tok alt fra eget bryst og han hadde ikke store konserner i ryggen. Han skapte såpass mange folk som holder på ennå bl.a. Hanne Krogh og den kommerse delen. Han skulle ha oss da, men vi skulle ikke få lov til å spille inn en dobbel LP. At vi måtte betale for den ene matrisa selv og all PR og plakater osv. samt all nattid i studio hører jo med til historien. Norges første dobbel-lp Tarkus: At det ble en dobbel-lp var det fordi dere hadde så mye materiale klart? Tarkus nr. 13 Side 3

4 Freddy Dahl: Vi hadde ikke noen plan om at vi nå skulle lage en dobbel-lp vi bare rant over med låter det året og vi var enige om at dette skulle utgis som en helhet selv om det var forskjellige låter. Det var en fortettet periode. Vi var kompromissløse på det å utgi det som en helhet. Det var enten dette eller ikke i det hele tatt. Tarkus: Friendship var Norges første dobbelalbum? Freddy Dahl: Ja, men alle andre var jo mer opptatt av dette enn oss. Det var ikke det vi var ute etter. Tarkus: Gikk innspillingen av albumet greit? Freddy Dahl: Ja, bortsett fra at vi var ganske unge, så vi skulle nok ha turnert først og spilt inn plata etterpå. Da hadde det sittet enda bedre og man hadde funnet en form, men kanskje resultatet hadde vært helt annerledes da. Om det hadde vært bedre skal jeg derimot ikke si noe om. «Clever Duck» Innspillingen gikk for øvrig veldig greit. Den foregikk mye på natterstid og det ble jo en spesiell stemning av det hele. Nils Bjarne Kvam var jo med og Harald Are Lund var produsent. Tarkus: Han benyttet et noe spesielt pseudonym på coveret? Freddy Dahl: Ja, Clever Duck, en omskriving av Lure And, Are Lund. Han hjalp oss bl.a. med å skrive om noen tekster for noe av det vi hadde laget selv var jo ikke så veldig poetisk fordi vi ikke var så veldig gode i engelsk, men det var jo han så han var en slags språkkonsulent og bidro konseptmessig til tekstene. Enkelte ble skrevet helt om så han var en god støtte der. Han hadde jo et utrolig arkiv og kunnskap om all mulig sånn musikk som vi likte. Tarkus: Begynte dere å turnere rett etter utgivelsen for å promotere albumet? Freddy Dahl: Junipher var jo husband på Club 7 på «Kongen» før jeg begynte i bandet så Junipher hadde spilte en del live også før innspillingen. Det var jo litt big deal den gangen, det med Club 7 og det var jo veldig bra for bandet å få spilt der. Vi fikk prøvd ut alle de nye låtene våre uten at noen stilte krav til hvordan de skulle være. Jeg har forøvrig spilt i Sandvika Kino i Bærum hvor en kinovakt kom og trakk ut kontakten så det ble helt stumt og det med full sal. Da reiste et par kjempebranner fra «Dalom» seg som hadde rent ned fra en eller annen dal til Sandvika, løftet bort kinovakten og stakk kontakten inn i igjen. «Spell gutter» fikk vi beskjed om. Min første spillejobb utenfor Oslo med Junipher har jeg friskt i minne. Vi dro til Roklubben i Drammen uten kontrakt og spilte der. Når vi var ferdige og så kom vi for å få penger. Penger? nei det fikk vi ikke, det kom i stedet et par kraftige karer så vi måtte pakke og reise hjem. Vi lå for øvrig sammen med kassene bak i bilen opp under taket for å få plass. Tarkus: Var det lettere å få jobber etter at albumet ble sluppet? Freddy Dahl: Ja, selvfølgelig merket vi jo det. Albumet var jo ikke kommet ut ennå da vi dro på vår første Nord-Norgeturne i 1969 og albumet kom jo ut i Vi dro rett fra Nord-Norge og til NRK og spilte inn et halvtimesprogram etter invitasjon fra Svein Erik Børja så det skjedde jo en del ting før albumet ble sluppet også. Et problem var at Bendiksen og selskapet var forsiktige selv om de skulle ha oss så de trykket jo opp bare 2500 LP er og det tok jo lang tid før den kom ut så det var store forventninger til albumet. Da det endelig kom var opplaget borte på en uke. Så gikk det et par måneder før det kom nye og da hadde jo alle hørt det hos kameraten sin så det var vel bare som ble trykt totalt. Det er vel kanskje derfor den har blitt et samleobjet også. Dette var jo litt dumt ettersom vi kunne ha solgt mange flere plater. Tarkus: Så responsen på skiva var bra? Freddy Dahl: Ja, men den har aldri vært noen kommersiell suksess. Junipher var jo et slags kultband. Det som gleder meg mest nå i ettertid, selv om jeg ikke tenker så mye på det, er en avstemming med fagfolk over de beste norske albumene gjennom tidene hvor Friendship kom på 7. plass. Det viser at det er noe annet enn såkalt popularitet som teller og da har den betydd så mye for så mange fagfolk og publikum at det har ikke noe med penger og salgstall å gjøre. Det gleder og forundrer meg i en så kommersiell tid. Odd Nerdrum Tarkus: Coveret på Friendship var spesielt. Freddy Dahl: Ja det var jo Odd Nerdrum og det var lenge før han ble kjent. Han var en del av miljøet vårt på Club 7, en av gutta selv om han på en måte også var utskudd fordi på den tiden var det «feigt» å male figurativt. Alle skulle være så nonfigurative, så moderne, men han var standhaftig og vi syntes det var fint. Vi likte det han malte og bestemte oss for å ha ett av bildene hans på coveret i stede for noe fra et reklamestudio eller noe sånt. Så vi benyttet et ordentlig bilde. Vi var og så på en utstilling han hadde på Sørlandet og vi dro ned dit sammen med han for å se på alle bildene. Vi valgte et bilde som ikke var søtsuppe med Friendship, peace og happiness og sånt banalt. Vi valgte dette bilde fordi der står hun og snur seg vekk fra ham og han er litt sånn mot henne så det er ikke helt idyll. Tarkus: Hvor lenge etter albumet ble du i Junipher Greene? Freddy Dahl: Ikke så lenge, ca. ett år etter, jeg sluttet i Jeg ville videre. Vi hadde jo ganske lik smak og var enige om det meste, men det var jo også veldig motsetningsfylt mellom oss. Vi har jo gått egne veier etter dette. Bøhren og Åserud lager i dag filmmusikk og klarer det kjempebra og har gått den veien. Når vi drev og lagde låter så var det jo for så vidt Bent og jeg som lagde de fleste den gangen. Helge lagde åtte låter alene. Vi var på en måte litt sånn Lennon/McCartney i et motsetningsforhold med litt forskjellig syn på ting så det var noe gnister der. Vi har derimot aldri vært uvenner på noen måte, alltid vært gode venner. Vi må jo det det, det het jo Friendship og et motsetningsforhold er ofte kreativt og det opplevde Bent og jeg og babyen vår det var Friendship. Etter Junipher Tarkus: Hva gjorde du etter at du forlot Junipher Greene? Freddy Dahl: Da var jeg merkelig fri. Jeg var jo ganske ung så jeg følte meg veldig fri for vi jobbet jo veldig hardt som sagt og jeg følte meg veldig bundet. Det var jo det bandet først fremfor alt så jeg gjorde mange ting som jeg ikke hadde gjort før. Jeg var mye ute i skog og mark og jeg dro til Hallingdal hvor jeg for øvrig er en del ennå. Jeg ble kjent med Leif Espedal gjennom søsknene hans som hadde en gård der oppe og jeg dro dit og jobbet med slåttonna blant annet. Jeg tror jeg var der en hel måned for det var noe sykdom i familien og de trengte hjelp. Så var jeg en periode innom Ruphus og sang med Gudny Aspaas et halvt års tid. Jeg var ikke med på noen innspilling men lagde en låt for Ranshart-albumet. Deretter begynte jeg i Georg Keller Band. Jeg spilte med Svein Gundersen og Per Ivar Johansen, trommeslageren som jo døde i denne Alexulykken, og Georg Keller og spilte inn en plate med dem i 1974 som het Colours. Det var et kjempebra live band, men ikke fullt så heldige i studio hvor vi led litt under press fra selskapet. Vi ble ikke helt fornøyde med mixen, men det er jo folk som likte den. For øvrig var jeg freelancemusiker og spilte i mange sammenhenger. Jeg spilte med Kristian Reim og Tom Karlsen, som døde nå i august, i en trio som het BASH en kort periode, veldig lærerikt. Jeg spilte også med Arild Wickstrøm som jeg lærte mye av sangmessig. Han hadde evnen til å formidle tekst for han mente at man måtte vite hva man spilte om hvis det var en sang med tekst. Han kunne forøvrig stå på en stol og deklamere teksten før vi begynte å spille. Saluki - To hunder og et band Så fant vi på å starte Saluki. Jeg var mye ute på turnéer og jeg traff Finn Sletten i Bodø og vi begynte å sysle med ideen om å starte opp et band. Jeg pleide å hoppe av etter turneer og dro til Saltstraumen til Finn, et nydelig sted som han bor ennå så vidt jeg vet. Der satt vi og spilte med kassegitarer, småtrommer å sang, Finn spilte gitar og sang han også så vi fant ut at vi måtte starte et band. Finn dro til Oslo med hunder og kjæreste og trommesett og så startet vi Saluki, og da var jeg i kontakt med Sverre Beyer som jobbet som roadie for Junipher. Han spilte bass og hadde noen venner i Bærum, bl.a. Peter Berg Nilsen. Faktisk var Kari Stokke (kjent senere bl.a. fra Wesenstund) med en stund og tok det dere med en gang og det var jo ganske mange intrikate melodilinjer men det tok hun på øret. Jeg tror jeg har et bilde av det. Etter hvert kom Kjell Rønningen inn i bandet, en utrolig talentful keyboardist som hadde spilt piano et år før han kom til oss. Etter hvert fikk Finn Sletten flere og flere jobber som freelance og sluttet i bandet. Da ringte vi til Bjørn Jensen som vi hadde hørt på en jam i kjelleren under kinoen i Bodø da han var 13 år og han flytta til oss, også han med kjæreste og trommesett men uten hunder. Da var han vel 17 år gammel. Det var da den opprinnelige besetningen til Saluki ble dannet, før det het vi Sundance. Så spilte vi jo inn platen på Compendium Records. Frode Holm hadde den første «okkulte» plateforretning og boksjappe i Oslo som het Compendium og så ble det til et plateselskap ved samme navn. Side 4 Tarkus nr. 13

5 Tarkus: Hvordan kom dere i kontakt med ham? Freddy Dahl: Det var gjennom Bærum-gutta i bandet ettersom Frode og de andre i Compendium kom fra samme distrikt. Vi spilte for øvrig inn to LP er men selskapet gikk konkurs så det er en Saluki-LP som ikke er utgitt men som var ferdig mikset. Jeg har den hjemme på tape. Den ble litt mer «slick», litt mer velprodusert men det er mye fint der. Tarkus: Musikalsk sett, ligger den noenlunde i samme landskap som den første? Freddy Dahl: Ja på en måte, men mye er roligere. Litt mer gjennomarbeidet, litt mer arrangert. Tarkus: Var det samme besetning som gjorde den andre innspillingen også? Freddy Dahl: Ja, samme besetning. Kjell Rønningen (keyboard), Sverre Beyer (bass), Peter Berg Nilsen (congas og keyboard), Bjørn Jensen på trommer og meg på sang og gitar men Peter spilte jo saksofon, gitar og sang også. det gjorde for øvrig alle. Vi øvde inn et konsept når Finn Sletten var med for kassegitar og sang for å spille uten å ha fullt orkester de samme låtene men arrangert for fem kassegitarer. Tarkus: Dere holdt til en periode ute i Røyken i Buskerud? Freddy Dahl: Ja. Da vi startet Sundance med Finn Sletten leide vi et hus i ens ærend for å ha et sted å bo og øve når vi ville, samt å kunne spille så høyt vi ønsket. Jeg giftet meg da jeg ble 23 og flyttet derfra men jeg bodde der en god stund og stedet eksisterte lang tid etter dette. Tarkus: Saluki er egentlig et navn på en hunderase? Freddy Dahl: Ja. Det er på grunn av at Finn Sletten hadde to hunder av den rasen, søskenparet Fahram og Shiva. Flotte hunder som vi bodde sammen med. Det var et fint ord, vi likte Saluki så hvorfor ikke kalle bandet det også for moro skyld. Vi hadde jo så mange rare band-navn på den tiden, og det er det jo nå og. Tarkus: Det var et fint cover på albumet, kan du si noe mer om det? Freddy Dahl: Det var tegnet av en fyr jeg egentlig aldri har møtt. Vi syntes det var fint, men vi fikk enkelte sexist-anklager på grunn av coveret men det var ikke det som var tanken, selv om det var en naken dame med rød sløyfe rundt maven. Det var hele settingen med den litt sprø trollmannen som blar i boken som heter «Anvendelig magi» (Applied Magic) og så tryller han frem henne, men altså ingen assosiasjoner til hva vi drev med i det hele tatt. Det var bare et morsomt bilde, men det var jo noen kvinnesaksaktivister som syntes det var forferdelig. Det syntes ikke jeg. Tarkus: Var det et bilde som var laget spesielt for dere? Freddy Dahl: Nei det var ikke det. Det var snakk om å få han til å tegne et cover for oss, men så så vi dette og bestemte oss for det i stedet. Tarkus: Hvordan var responsen på albumet? Freddy Dahl: Ikke noe særlig. Jeg har ikke anelse om hvor mye det har solgt. Jeg har i alle fall ikke tjent noe penger på det. Men anerkjennelse fikk vi. Saluki var et litt rart orkester fordi det falt mellom to stoler. Det var både for sent og for tidlig. For tidlig til å være «retro» som man ville kalle det nå. Vi blandet mange elementer som latinsk, symfo-rock med mye strings og lange partier uten beat og trommer og mye instrumentering med mange soloer, så jeg tror nok at vi falt mellom to stoler på den tiden, men flere av medlemmene fikk jo jobber på dette, bl.a. Kjell Rønningen og Bjørn Jensen som forsvant over til Ruphus etter at bandet splittet i 1977/78. Tarkus: Spilte dere noe live med Saluki? Freddy Dahl: Ja, vi var i Tyskland og i Holland en hel måned og var over det hele på klubber og konsertsteder og vi var i København på «Huset» og på «Loppen» i «Kristiania» samt i Norge. Vi spilte på festivaler i Tønsberg med mere og bl.a. i Nord-Norge. Når vi skulle reise til Holland så leide vi for øvrig ABC-teatret for å øve. Jeg har det slikt for meg at vi skal spille settet i øvingslokalet slik det ville bli ute. Etterord Da Saluki gikk i oppløsning i 1978 spilte Freddy Dahl i to år med Terje Fjerns Danseorkester, kanskje ikke den typiske vei å gå for en rockemusiker, men han høstet nye erfaringer og prøvde ut andre innfallsvinkler på denne måten. I bodde han i København og spilte i new wave bandet Repeat Repeat som bl.a. hadde utgitt en skive allerede og kom ut med nok en med Freddy som medvirkende. Han overtok forøvrig jobben som vokalist etter den tidligere låtskriveren Joey som visstnok hang seg selv. Bandet slet derimot med eksponering, og etter tre år var det nok. Freddy flyttet tilbake til Norge og jobbet en stund med både Pål Thovsen og Jon Eberson før han kom med i Chipahua, et band han spilte med i 14 år. På 80-tallet utdannet han seg forøvrig til refleksolog, noe han ikke paktiserer idag. Derimot er han fortsatt mye ute i skog og mark, bl.a. har han vært med på å rydde skog i forbindelse med et restaureringsprosjekt, en hytte, for Norsk Servitørforbund, og om høsten er han gjerne på reinsdyrjakt. Han har på 90-tallet bl.a. spilt med Mulens Portland Combo, hvor Rolf «Mulen» Karlsen som bor i Slemmestad i Røyken er gammel venn fra Saluki-tiden, og nå spiller han i Sigurd Køhns og Nils Olav Johansens sekstett som ligger innenfor jazz/soul-landskapet, og som spiller bl.a. på en del av de store jazz-festivalene rundt omkring det ganske land. Og Junipher Greene? Vel, det har vært to reunions, én i forbindelse med 15-årsjubileet for Club 7, og én, mens han fremdeles var i København, på Jordal Amfi i forbindelse med en større rocke-mønstring. Men skulle de andre være interessert i å samle bandet igjen er han ikke fremmed for idéen. Så får vi bare håpe at noen av de andre bandmedlemmene på sikt kan endre sin motstand mot samme idé! En stor takk til Hans Voigt for at dette intervjuet ble til. Pristilbud til abonnenter Alle titlene nedenfor er kun til kr. 145,- for abonnenter dersom ikke noe annet er nevnt. (Vær rask. Forbehold om at noen av titlene kan bli utsolgt). Anekdoten Vemod Anekdoten Nucleus Anekdoten From Within Anigma Dilivium Ensemble Nimbus Scapegoat Five Fifteen Six Dim. Of The Electr. Camembert Flax One Hansson & Karlsson Samme Human Instinct Pins In It Hurdy Gurdy Samme Høst Live & Unreleased I Drive I Drive In The Labyrinth The Garden Of Mysteries In the Labyrinth Walking On Clouds Kerrs Pink A Journey on the inside Kraftwerk 1 Kraftwerk 2 Kraftwerk Ralf & Florian Kraftwerk-Organisation Tone Float Landberk Indian Summer Landberk Riktigt Äkta Lucifer Was Underground & Beyond Mushroom Early One Morning Necronomicon Tips Zum Selbstmord Old Man And The Sea Samme Orient Squeezers Sadhu Qoph Kalejdoskopiska Aktiviteter Rufus Zuphail Weiss Der Teufel Ruphus Colured Dreams (2xCD) Saft (2xCD) Samla Mammas Manna Kaka Samla Mammas Manna Måltid (110,-) Samla Mammas Manna Klossa Knapitatet (110,-) Ten Jinn As On A Darkling Plain Thors Hammer Samme Thule Graks Titanic Eagle Rock (m/4 bonus låter) Var. Art. Days Of Yesterdays - A Tribute To Captain Beyond White Willow Ex Tenebris Zamla Mammas Manna Schlagerns Mystic (2xCD)(220,-) Zamla Mammas Manna Family Cracks (110,-) Tilbudet gjelder også i vår butikk i Fredensborgveien 17. Vi vil også i fremtidige numre av Tarkus legge inn tilbudstitler, samtidig som vi i våre fremtidige lister vil ha diverse tilbud forbeholdt abonnenter. Dersom du ønsker gratis lister skriv eller ring oss på Tarkus nr. 13 Side 5

6 Tarkus intervju White Willow Det begynner å bli noen år siden White Willow i sin tid ble dannet, på begynnelsen av 90-tallet. Gjennom årene har de gjennomgått enormt mange besetningsendringer, og av de originale medlemmene er det kun en person som fortsatt er igjen - Jacob Holm, som også er drivkraften i gruppa. I skrivende stund har de bak seg to CD er «Ignis Fatuus»(1995) og «Ex Tenebris»(1998). Nå er det nok et album på trappene titulert «Sacrament» og for å få vite litt mer om dette albumet, samt bandets generelle tilstand for øyeblikket slo vi av en prat med bandet. Jon Christian Lie Dagens utgave av White Willow består av følgende personer: Jacob Holm - gitar, vokal Sylvia Erichsen - vokal Aage Schau - trommer Brynjar Dambo - keyboards Johannes Sæbøe - bass Ketil Einarsen - fløyte Jacob Holm: Det spesielle med det nye albumet er at vi faktisk er et band som spiller musikken, noe som aldri har skjedd før i White Willows historie! Den nåværende besetningen har holdt sammen i nærmere to år nå. Det at det er et band som spiller og at det er samspill og kommunikasjon mellom musikerne, gjør igjen at vi klarer å få frem en del nyanser som vi kanskje ikke har vært så flinke til å frembringe tidligere. Det har gitt oss mer dynamikk, intensitet og mer rytmisk «push». Tarkus: Hva med utformingen av musikken? Har dere jobbet som et band når det gjelder skriving av låter også? Jacob Holm: Ja, det er vel også noe som er nytt med dette albumet. På de fleste av låtene har hele bandet vært med på å arrangere og bidratt, men de fleste av låtene er bygget rundt en grunn-ide som har kommet fra meg. Johannes Sæbøe: Ketil og jeg har faktisk til og med klart å smette inn et lite tema også, på slutten av sporet The Crusible! Progressiv rock Tarkus: Vil dere si at dagens White Willow primært er progressiv rock, eller vil dere si at det er bredere enn som så? Ketil Einarsen: Det kommer veldig an på hvordan du definerer progressiv rock! Jacob Holm: Jeg oppfatter oss i bunn og grunn ikke som progressiv rock på den tradisjonelle måten. Min idéelle beskrivelse av White Willow er at vi spiller rock med orkestrerte arrangementer. Ketil Einarsen: Det er ikke slik at vi har satt oss ned og bestemt oss for å spille prog. Det er vel mer et resultat av hvordan Jacob lager låter White Willow anno 2000 og hvordan vi spiller som gjør det til progrock, og ikke at vi har bestemt oss for å gi ut et kjempe-epos! Jacob Holm: Jeg synes i hvert fall at hvis man sammenligner med det første White Willowalbumet Ignis Fatuus, så var det helt klart veldig inspirert av de store prog-bandene. Alle disse 70-talls-referansene håper jeg at vi til en viss grad har kvittet oss med. Jeg tror i hvert fall ikke at det er så veldig lett å sette fingeren på det nye albumet og si at det er «neoprog» eller «retro-prog»... Innspillingen Tarkus: Hvordan gikk arbeidet i studio denne gangen? Jacob Holm: Albumet ble innspilt i «Lydkjøkkenet» som ligger i etasjen over Frydenlund Studio hvor vi spilte inn den forrige CD en. Vi brukte en lydtekniker som heter Øystein Vesaas som har vært utrolig dyktig og «pushet» oss, og han har ikke gitt seg før vi har gitt vårt beste. Dette har vært den definitivt letteste og minst smertefulle av White Willows innspillinger hittil. Tidligere har det vært ganske mye dramatiske ting som har skjedd i studio (les: sletting av allerede innspilte spor, eksempelvis tromme-spor!!). Vi har brukt vanvittig lang tid, men det gjør vi jo bestandig! Men vi har vært flinkere til å jobbe mer konsentrert denne gangen og alle har gitt sitt beste i studio. Det mener jeg virkelig. Tarkus: White Willow har sine røtter i Askermiljøet. Er fortsatt et flertall av dere fra Asker? Jacob Holm: Ja, fire av oss er fra Asker, en er fra Bærum og en er fra Sandefjord, men det er helt klart at White Willow er et Asker-band i bunn og grunn... Tidligere meritter De nye medlemmene i dagens White Willow har svært variert musikalsk bakgrunn. Trommeslager Aage Schau har bl.a. spilt i Complaints (forøvrig det første bandet som spilte på «progscenen» på Chateau Neuf) som spilte en tyngre form for 70-tallsrock influert av bl.a. King Crimson, Black Sabbath og Yes. Johannes Sæbøe forteller at han har bakgrunn fra ulike rock n roll-band. Brynjar Dambo var tidligere medlem av ObiWon og rakk å spille inn to egenproduserte plater med dette funk-inspirerte bandet som fortsatt eksisterer. Til sitt forsvar har han å si følgende: «Jeg kan forsvare meg med at jeg alltid har hørt på prog. Det har jeg virkelig gjort.» Ketil Einarsen spilte tidligere i goth-bandet New Day og spiller, ved siden av White Willow, i Geir Lysnes Listening Ensemble som er et slags samtids-jazz-ensemble. Den tidligere fiolinisten i White Willow, Tirill Mohn (som også spilte på debut-albumet) var inntil nylig medlem av gruppa, men har nå sluttet i bandet for å konsentrere seg om sitt eget prosjekt med egenskrevet musikk. Hun holder på med innspilling av demoer til noe som forhåpentligvis vil munne ut i en CD, på et eller annet tidspunkt. Her medvirker forøvrig også Ketil Einarsen fra White Willow på fløyte. The Laser s Edge Tarkus: Dere befinner dere fortsatt på selskapet til Ken Golden, The Laser s Edge. Golden er en mann med helt klare oppfatninger om hva han ønsker å gi ut, og hva som ikke holder mål. Hvordan har samarbeidet med Ken Golden gått denne gangen? Jacob Holm: Det har blitt bedre og bedre. I begynnelsen så hadde vi litt problemer med at han har startet et nytt plateselskap ved navn Sensory, som profilerer prog-metal og som på Side 6 Tarkus nr. 13

7 en måte har blitt hovedsatsnings-området hans. Vi følte oss kanskje litt nedprioritert til å begynne med, men etter at han hørte musikken har han blitt svært aktiv og positiv. Nå har vi plutselig hoppet til topp-prioritet på selskapet så det er jo kjempefint. Tarkus: Topp-prioritet sier du, hva innebærer det? Jacob Holm: Det innebærer japansk lisensiering, samt en del ting som fører til litt mer penger og forhåpentligvis litt bedre salg. Tarkus: I forbindelse med det forrige albumet Ex Tenebris, la Ken Golden også en del penger i innspilling. Gjorde han det samme denne gangen? Jacob Holm: Det som ble problemet var at han spyttet inn akkurat like mye penger denne gangen som forrige gang, og tatt i betraktning av at denne platen er et litt mer ambisiøst prosjekt og at studio-priser har steget, så har vi vært nødt til å spytte i ganske mye på egenhånd. Tarkus: Det kunne kanskje være interessant for oss utenforstående å få vite litt mer omkring denne kontrakten dere har med The Laser s Edge. Finnes det f.eks. noen begrensninger på antall utgivelser dere kan slippe på selskapet i fremtiden? Jacob Holm: Nei. Vi har en lisensieringsavtale med The Laser s Edge som gjør at vi låner bort rettighetene til Ken, så det blir kun snakk om fra plate til plate. Fordelen med lisensiering er at vi beholder copyright selv, i motsetning til hvis vi hadde signet en kontrakt. Tarkus: Sacrament blir det tredje albumet dere gir ut på dette selskapet. Det er vel ikke mange andre band på The Laser s Edge som har gitt ut tre album? Jacob Holm: Nei, det er vel kun bandet A Triggering Myth (og snart oss) som også har gitt ut tre album. Live Til slutt tenkte jeg å komme litt inn på livesiden ved White Willow. Gruppa har ikke akkurat slitt ut scenegulvene i løpet av de årene de har eksistert. Dette med White Willow og konserter har etterhvert fått et nærmest kryptisk slør... Et paradoks er at avlysninger av bandets konserter forekommer oftere enn de er å oppleve på en scene(!!!). Og når de først spiller så er de færreste klar over det...(!). Jacob Holm: Det som ofte har vært problemet er at vi har blitt invitert til å spille, uten at vi har hatt noe band klart, men det har vi jo nå så det har blitt litt bedre. Tarkus: Dere planlegger å spille mer live fremover? Jacob Holm: Helt klart. Vi håper på så mange tilbud om spillejobber som mulig. Vi forsøker også å stable en liten turne på beina med Belgia, Frankerike, Nederland og muligens Sverige på kartet, så vi får se. Og i 2001 skal vi forhåpentligvis spille på prog-festivalen «NearFest» i USA. Da gjenstår det bare å ønske lykke til og si at vi gleder oss til CD en kommer (forhåpentligvis i løpet av juni sies det - den som lever får se og høre...), også får vi satse på at White Willow vil bli å se på en scene om ikke altfor lang tid! WHITE WILLOW sacrament Nasjonalitet Norge Plateselskap Laser s Edge Katalognr Spilletid 48:04 Jon Christian Lie To og et halvt år har gått siden det forrige albumet til White Willow ble sluppet. Nå er det et nytt album på trappene titulert Sacrament, og vi har fått våre hender på en promo-cd bestående av albumet i sin helhet. I skrivende stund håper plateselskapet The Laser s Edge på å få albumet ut i løpet av juni, i forbindelse med Nearfest-festivalen. Med unntak av gitarist Jacob Holm (gitar, vokal) og Sylvia Erichsen (vokal) er hele besetningen byttet ut siden sist. I tillegg til disse to består dagens White Willow av Aage Schau (trommer), Brynjar Dambo (keyboards), Johannes Sæbøe (bass) og Ketil Einarsen (fløyte). Ved å sammenligne dette albumet med de to foregående forstår man hvor mye Jacob Holm har hatt å si for gruppas sound. Selv om visse deler av materialet kanskje avviker litt fra de tidligere CD ene, er mye av den umiskjennelige «bunn-tonen» i White Willow tilstede hele veien etter min mening. Undertegnede vil påstå at Sacrament er en klar forbedring fra det forrige albumet Ex Tenebris, både lydmessig og kunstnerisk. Når man lytter til albumet legger man merke til at plata virker så mye mer musikalsk gjennomtenkt enn forgjengeren. Plata er preget av stor variasjon i såvel temaer som instrument-lyd og gir en fin dynamikk i musikken. White Willow har tidligere hatt en tendens til å bli noe pene og pyntlige i studio-utgave, men beviser i hvert fall at den nye besetningen ikke går av veien for å trøkke til, hvis det kreves. Dette gjelder i høyeste grad også på vokal-fronten hvor Sylvia Erichsen også blir med på de kraftfulle passasjene. Sacrament består av seks spor hvorav fire spor er mellom 8 og 11 minutter. Åpnings-kuttet Anamnesis starter med en akustisk vokal-seksjon - i typisk rolig White Willow-stil, og blir så avløst av et majestetisk og tyngre parti, for så å ende i en monumentalt symfonisk instrumental-passasje, komplett med kirkeorgel og gråtende gitar (som det er fullt mulig å grøsse på ryggen av!). The Crucible innledes med klassisk gitar og fløyte i nesten barokk-lignende stil, og kan i tillegg by på balkanske elementer og ufattelig rå fløyte-soli. Et øyeblikk aner man elementer fra Ozric Tentacles og Änglagård i en interessant sammenblanding, før det hele tar en annen retning... Avslutnings-sporet The Reach inneholder bl.a. Canterbury-stemninger og kan til og med minne om Hatfield And The North i melodi og rytmikk - komplett med Phil Millergitar og det hele! Avslutningen av sporet er trolig White Willow på sitt krasseste og tyngste hittill... Gratulasjoner går til White Willow for et av årets beste album. White Willow er bedre enn før, så hva venter dere på? (CD en...) Min «øde-øy» plate Frank Zappa One Size Fits All (1975) U ansett hvilken øy jeg måtte oppholde meg på med bare ei favorittskive, det ville ikke være min favorittøy. Med forhåpninger om snart å komme tilbake til resten av platene mine ville jeg plukket med meg Frank Zappas tidløse mesterverk One Size Fits All fra Hvorfor Frank Zappa og hvorfor akkurat denne skiva? Frank Zappa fordi han er en av de store banebrytende skikkelsene i rocken. Han nærmest skapte sin egen genre med elementer fra det beste innen rock, jazz, pop og ny musikk. Zappa kunne håndverket til bunns og krevde mye av musikerne sine. Man slapp å høre Zappas band fremstå like latterlige og pretensiøst hjelpeløse som f.eks. «Stormy Six» på scenen. (J.fr. Megafono). One Size Fits All fordi den har alt! For meg er den essensen av det som god Zappa og dermed god prog bør være. Den har et enestående cover med bokstavelig talt overjordiske motiv. Der er en sofa i verdensrommet og selvkomponerte stjernetegn. Høydepunktene på denne plata er mange. Min personlige favoritt har for lengst blitt låten Inca Roads. Ellers er tekstene som de pleier hos Zappa. Det er humor og kanari. For Zappa var tekster først og fremst noe å henge vokalen på. Man finner neppe noen Love Song fra Zappas hånd. Han sang heller om sex. One Size Fits All kom imidlertid ut før han tok virkelig av med grisepraten. One Size Fits All kom inn i livet mitt før jeg hadde fått hår på brystet og flere år før min første visdomstann. Skiva lå i bagasjen min da jeg var Bosnia som FN-soldat. Den har satt farve på utallige anledninger i tilværelsen min. One Size Fits All vil være med meg når jeg er blitt hår- og tannløs. Helt til jeg blir livløs. Snorre Berg Tarkus nr. 13 Side 7

8 Tarkus på konsert Anekdoten og Motorpsycho i Skien For en som til daglig bor i Trondheim er det en ganske bisarr handling å ta turen helt til Skien for å se Motorpsycho. Det hadde jeg jo ikke gjort heller, hvis det ikke var for at mine helter Anekdoten (forlegger sakligheten et øyeblikk der) skulle være oppvarmingsband. Nå spilte riktignok Anekdoten i Asker dagen før, men det å få med seg en slik kombinasjon var for meg enda mer fristende. Heidi Bolstad J eg kan like godt innrømme at jeg aldri har vært noen stor Motorpsycho-fan. Derfor var det for meg en stor, gledelig overraskelse da den nyeste plata deres, Let Them Eat Cake, viste seg å være et radikalt stilskifte fra deres tidligere utgivelser. Man kan selvfølgelig fremdeles høre at det er Motorpsycho man har satt på, og de er fremdeles like genreløse og tro mot sin musikalske idealisme, selv om formatendringen fra dobbeltalbumer med femten minutter lange låter til en utgivelse på 40 minutter uten så mye som en låt over fire har fått pressen til å rope om kommersialisme. Jeg for min del falt pladask for strykerarrangementene, forutsigbar som jeg er. Arrangeringen har de fått hjelp til av konservatorieutdannede Bård Slagsvold fra Tre Små Kinesere, som på turneen bidrar på tangenter. Men jeg kan godt forstå at Motorpsycho følte at de la hodet på blokken med den nye utgivelsen, derav også platetittelen, en uttalelse fra den franske dronning Marie-Antoinette like før hun ble halshugget. Motorpsycho er et populært band, så jeg møter tidlig opp på Parkbiografen for å få et intervju. Jeg trenger likevel ikke vente lenge før Bent Sæther kommer tuslende, klar for en prat. Naivt setter vi oss nærmest mulig lydsjekken. Tarkus: Dere har på den siste plata oppstått i nytt format; mer strukturerte, kortere lengde på låtene, og så videre. Dere har blitt beskyldt for å være kommersielle. Hva synes dere om det? Bent Sæther: Vi følte vel rett og slett at en av de utfordringene vi ikke hadde fått gjort noe med tidligere, det som sto igjen musikalsk for oss, var å prøve å lage en plate som var 40 minutter, standard, maks ti låter - i det hele tatt prøve å begrense oss i tid. Vi har jo hatt en tendens til å ikke la tidsbegrensninger være noe vi bryr oss om, og det var viktig for oss å prøve å putte like mye informasjon inn i en fire minutter lang låt som vi vanligvis bruker et kvarter på å formidle. Det er en ganske interessant prosess, for plutselig må man begynne å skjære veldig grovt i kantene mens man likevel prøver å få det til å bli elegant. Rett og slett en kompositorisk utfordring. Hvis det har gjort at musikken har blitt mer lettfattelig og kommersiell, så er ikke det oss imot... Vi selger gjerne plater, vi! Som en kjempehyggelig bi-effekt, vi har selvfølgelig ikke tenkt på dette da vi laget musikken. Motorpsycho Tarkus: Ser du på det som en modning? Har dere blitt voksnere, eller var det bare en naturlig vei å gå? Bent Sæther: Tja, vi har i alle fall blitt tøffere! Hvis man ser på vårt kjernepublikum, de man skulle tro var interessert i litt hardere musikk, så synes jeg at vi var veldig tøffe når vi ga ut en plate som ikke har særlig fuzz-gitar i det hele tatt. Vi har helt klart blitt tøffere og mer arrogante til vårt publikum, men om det har noe med modning å gjøre vet jeg ikke. Vi spilte jo tross alt inn en plate samtidig som nå kommer ut på Man s Ruin i USA, som inneholder de hardrocklåtene vi plukket ut. Vi beholder litt av den gamle stilen fortsatt. Tarkus: Jeg kommer fra et prog-blad, så jeg må jo spørre; dere blir ofte linket til det progressive. Hvordan forholder dere dere til det? Bent Sæther: Veldig mye av min musikalske oppvekst gikk jo gjennom tidlig Genesis og Yes-skiver. Hele den greia der. Jeg samlet mye plater, og det har betydd veldig mye for meg. Når det tar tid å forstå musikken, når den krever mye av deg, så får du desto mer igjen når du endelig forstår det. Det er mange som vil påstå at vi har brukt dette en del i Motorpsycho, også, det er ikke nødvendigvis så veldig lett tilgjengelig, alt vi gjør. Vi har alle, i alle fall jeg og Snah, hørt en del på slike ting. (Sliter med å overdøve lydsjekken) Dessuten er Bård en stor ELP-fan. (Snur seg mot scena, hvor det bråkes med bassen) Den virker, Morten! Jeg sitter og gjør et intervju! Tarkus: Synes du dere har blitt mer progressive nå? Bent Sæther: Neimen om jeg vet, det får andre bedømme. Vi suller bare med vårt. På denne turneen har det blitt mye spilling fra den nye plata, og dermed har de gamle låtene vi spiller blitt valgt slik at de skal passe inn i lydbildet, derfor har det ikke blitt like nye jamming som tidligere. Når vi likevel eksperimenterer blir det på en litt annen måte enn vi har gjort før, fordi vi ikke lenger er en power-trio. Nå har vi fått med oss en keyboardist som er klassisk skolert jazzpianist, noe som gir oss en ny innfallsvinkel til musikken. Improvisasjonene er nok mer integrert i låtene nå enn før. Tarkus: Hva er deres forhold til Anekdoten? Er det riktig at dere insisterte på å få dem som support? Bent Sæther: Vi ble forespurt om vi syntes det var en god ide, og det syntes vi absolutt. Tarkus: Så dere likte Anekdoten fra før? Bent Sæther: Ja, ja! Tarkus: Anekdoten liker visst dere også... Bent Sæther: Ja, de var og kikket på oss i Stockholm da vi spilte der for et par år siden, og da kom de backstage med noen CDer og virket som veldig hyggelige folk. Tarkus: Dere har jo en del strykere og blåsere med på plata, dere har tette arrangementer og er mer strukturerte enn tidligere. Er dette en retning dere kommer til å fortsette i? Bent Sæther: Ja. Det er en slags frihet i det. Tidligere når vi har laget låter har vi hatt det Side 8 Tarkus nr. 13

9 Foto: Trond Gjellum Anekdotens Peter Nordin i aksjon på Club 3 i Asker veldig klart for oss at ok, vi er tre stykker som skal spille dem. Da skriver du en basstemme og en gitarstemme og så får trommene gjøre det de trenger å gjøre... Nå har vi for det første med oss en keyboardist, slik at vi kan legge inn noe ekstra der. Når vi i tillegg har bestemt oss for at det ikke skal være viktig for oss å gjenskape en plate på scena kan vi plutselig tillate oss å legge inn en strykekvartett her og der. Da legger du ikke lenger kompositoriske hemninger på deg selv. På veldig mange av låtene vi har skrevet etter denne skiva her, også, har vi følt at vi burde legge inn noe ekstra, og så har vi tenkt «fløyte og fransk horn, kanskje?». Det var en lettelse å åpne hodet sitt for den måten å skrive musikk på. Litt større produksjoner, som vi nok kommer til å fortsette med, men vi er fortsatt på et så tidlig stadium i å komponere nye låter at vi ikke har bestemt noen ting. Tarkus: Som du sier har dere med Let Them Eat Cake laget en plate dere ikke hadde ambisjoner om å gjenskape på scenen. Hvordan synes dere overgangen fra plate til scene har gått? Bent Sæther: Det blir jo noe annet. Vi jukser jo til strykerne med mellotron, så låtene får et helt annet preg. Tidvis høres det mer ut som gammel Motorpsycho. Vi er helt naturlig voldelige og aggressive i vårt uttrykk fremdeles. Men det er en fin intensjon å ha med seg i studio. Revolver (Beatles) og Pet Sounds (Beach Boys), slike plater som aldri skulle spilles live har en slik frihet i uttrykket. Vi ville gjerne prøve å gjøre dette selv, også. Nå tar vi plata så langt som vi trenger å ta den for å gi ut en bra plate, og så får vi heller ta hodepinen med å gjenta det på scenen etterpå. Men låtene har faktisk vist seg å være mye mer spillbare live enn jeg hadde trodd de skulle være da vi spilte dem inn i studio. Tarkus: Jeg hørte jo faktisk noen rykter om at dere skulle ha med dere strykere og diverse på scenen. Hvorfor ble det ikke slik? Bent Sæther: Vi opererer med så høyt volum at fioliner og celloer bare ville stått og ristet. Riktignok hadde det vært veldig morsomt å gjøre det, men det blir også mye arbeid, og så koster de jo så mye, de menneskene som eventuelt hadde måttet være med... Tarkus: Som navnet på den nye plata antyder var dere redde for reaksjonene. Var det førsteplassen på VG-lista dere fryktet..? Bent Sæther: Nei..! Det er mange grunner til at plata heter det den heter. Det er minst fire-fem intensjoner bak den tittelen der. En er jo arrogansen til Marie- Antoinette når hun uttaler at det franske folk kan spise kake hvis de ikke har nok brød, en uttalelse som er veldig rock n roll. Samtidig, hvis du ser på det vi har laget før kan det sies å være den musikalske ekvivalenten av knekkebrød. Få informasjonskilder og et veldig lite spekter. Når du putter inn noen strykere ligner det straks litt mer på kake. Plata er jo veldig homogen i forhold til de tidligere utgivelsene våre, et mer rendyrket uttrykk. Vi var litt skeptiske til om Metal-fansen ville synes det var whimpy, det hele, men det har gått veldig bra. Tarkus: Ja, dere har fått strålende kritikker i alle fall. Noen negative reaksjoner? Bent Sæther: Ja, det var vel en tysk gay homepage som sa at det ikke var det helt store... Tarkus: Det må ha vært et knusende nederlag. Bent Sæther: Ikke sant! Nei, vi er overrasket over hvor bra det har gått. Tarkus: Stemmer det at du har en teori om alle låters opphøyde, perfekte form? Hva legger du i det? BS: Når jeg skriver en låt føler jeg meg mer som en jordmor enn som en kunstner som aktivt sitter og skriver et eller annet. Det er en teori om at det kommer noen kosmiske stråler ned og sier «Dette er en sang. Nå har jeg puttet den oppi hodet ditt. Nå må du finne ut hvordan den skal være», og da er egentlig jobben vår bare å finne fram til den perfekte formen som ligger i låta. Det er det vi bruker tiden vår på. Vi gir ikke fra oss en låt uten at vi har funnet dette uttrykket. Åpningslåta på siste plata (The Other Fool) brukte jeg og Gebhardt nesten to måneder på, bare for å finne grooven. Tarkus: Den er dere vel stolte av? Bent Sæther: Veldig. Da den landet satte den liksom som malen for hele skiva. Alle de andre låtene valgte vi å relatere til den. Jeg sier meg enig og takker for intervjuet med den hyggelige, lille mannen, idet lydsjekken antar dimensjoner jeg ikke føler vi kan utfordre lenger, og gleder meg til å høre Motorpsychos live-realisasjon av Let Them Eat Cake. Fremdeles er det lenge til konserten skal i gang, og den tiden bruker vi til å gjøre ettermiddagen pinlig for restaurantansatte. Nå er det snakk om meg og vennene mine, jeg fikk ikke med meg Bent på akkurat det. En liten prat med Anekdoten ville jo heller ikke være å forakte, så etter hvert tusler vi tilbake til Parkbiografen. Der bedrives det lydsjekk, og det høres lovende ut. Det er bare Metal Shuffle- Geir og jeg som er interessert i å gjøre Anekdoten til intervjuobjekter, uforståelig nok, så når de er ferdige med lydsjekken sin fordeler vi det mellom oss. Han får lov til å gjøre det før konserten, fordi han alltid er for full etterpå. Så er det endelig konserttid, og et forventningsfylt publikum fyller Parkbiografens koselige konsertlokale til randen. Flest psychofans, ja vel, de fleste som ville se Anekdoten gjorde det nok i Asker kvelden før, men den harde kjerne stiller opp. For å foregripe begivenhetene: Jeg har aldri opplevd Anekdoten så fantastisk bra. Den upåklagelige lyden hadde nok sitt å si (ryktene sier at det ikke var på langt nær så bra lyd i Asker), men alt i alt var det et driv over dem jeg ikke har hørt før. Niklas sangtimer har definitivt lønnet seg. De fremførte en god blanding av gammelt og nytt, og den svorne fansen var i ekstase. Ingen tvil om at resten av publikum også likte det de så. Det eneste man kunne utsette på musikerne var en viss Genesisfaktor, låtene var nærmest identisk med studioversjonene og det var lite, om noe, rom for improvisasjon. Dessuten spilte de for kort, men det skal jo oppvarmingsband gjøre... Likevel: Mer Anekdoten! Kom til Trondheim neste gang! Etter opplevelsen med Anekdoten var jeg ikke sikker på om jeg maktet flere inntrykk, men når Motorpsycho knallåpnet med The Other Fool var jeg lykkelig over å ha latt økonomiske problemer bli større og tatt turen til Skien. Juks med strykere til tross, det var verdt hele turen i seg selv. Hele tre låter fra siste plata åpnet showet, og selv om Upstairs-Downstairs tapte seg litt uten blåsere synes jeg overgangen til live-materiale var vellykket. Litt råere og mer rocka, men slett ikke veldig annerledes. Bård Slagsvold var virkelig et verdifullt tillegg i bandet, og jeg håper de fortsetter å nyte godt av hans dyktighet. Hans jazzbakgrunn var sannsynligvis hovedgrunnen til at det ble en tidvis ganske jazzet konsert, med mye god improvisasjon på tangentene. Bandet dro også en liten improvisasjon over jazzklassikeren So what. Mange hadde nok dessuten tidvis våte drømmer om Ritchie Blackmore under deler av Snahs eminente gitarspill. Jeg må innrømme at jeg faller av under de lengste improvisasjonspartiene. For mye jamming har alltid vært det jeg har forbundet mest med Motorpsycho, og de fornektet seg jo ikke denne gangen heller, selv om opptil flere av låtene ble spilt i streit versjon. Likevel er det absolutt ingenting man kan utsette på profesjonaliteten. Jeg vet ikke om jeg noen gang har opplevd et mer samspilt band på scena. Det høres at disse gutta øver seks dager i uka. Likevel syntes jeg det var en markant forskjell på gammelt og nytt låtmateriale, og interessen min var langt større for de nye låtene enn de eldre låtene de framførte. Publikum hadde de i sin hule hånd, og med god lyd og spektakulært, suggererende lysshow kan ikke konserten betraktes som noe annet enn en knallsuksess. Motorpsycho spilte lenge, men da de til slutt ga seg var vi nok alle tilfredse over en gedigen konsertopplevelse. Anekdoten lurte på om jeg ville være med til huset de skulle bo i og gjøre intervjuet. Jeg tok med alle vennene mine, og så ble det vel kanskje mer et nachspiel, da. Så jeg vet ikke helt om dette kan kalles et intervju. I alle fall er det like lite strukturert som et gjengs nachspiel, og en viss usaklighet kan vel kanskje spores hos intervjueren. Etter å ha «intervjuet» Peter i nærmere en halv time fant Tarkus nr. 13 Side 9

10 vi dessuten ut at pauseknappen på diktafonen var i full virksomhet. Stakkars Peter måtte si alt en gang til. Derfor må jeg bare unnskylde hvis dette høres noe anstrengt ut. Tekniske innretninger og alkohol har vel kanskje ikke så mye utbytte av hverandre. Tarkus: Oj. Jeg har ikke tatt opp noe av det her, jeg. (Anstrengt latter) Skal vi ta det på nytt? Peter Nordin: Visst! Vi kjør! Tarkus: Ja... Hvordan synes du det er å være i Norge igjen? Peter Nordin: Det kjennes jettebra! Fantastisk! Tarkus: Fint. Dere spilte i Asker i går. Hvordan var det å spille i Skien i dag i forhold til å spille i Asker i går? Peter Nordin: Asker var jo en liten ungdomsklubb hvor vi spilte sammen med Panserpappa fra Oslo. Jaaa... Vad fan ska jag seja.. Tarkus: He he, det er ikke lett å ta det andre gangen. Var det kanskje mindre publikum i Asker? Peter Nordin: Det var 100 personer i går og 400 i dag. Derfor var det selvfølgelig var det morsommere i dag. Tarkus: Samtidig var det vel mer deres publikum i går? Peter Nordin: Ja, det er klart. Motorpsycho var jo hovedattraksjonen i dag. Dessuten var man mer nervøs i dag, ettersom man skulle spille sammen med sine idoler. Tarkus: Dere digger dem, eller? Peter Nordin: Det er et helt fantastisk band! Det er fan verdens beste band! Verdens beste live-band! Det kan jeg si uten å tvile. De gjør slike utrolige musikalske utflukter når de spiller live, i forhold til på platene. Det er nesten ikke sant! Man blir helt ødelagt. Tarkus: Dere var jo bedre enn Motorpsycho i dag, synes jeg... Peter Nordin: Nehei! Det var vi ikke! (Her går jeg over i en noe usaklig lovprisning av bandet. Den hopper vi over. Peter synes jeg er snell og trevlig.) Peter Nordin: Jamen jeg holder ikke med deg i det der! Vi var jo til og med nervøse i dag! Vi fikk jo spille med Motorpsycho! Dessuten var det litt vanskelig i dag, siden vi skulle være forband, og vi slet med å finne ut hvilke låter vi skulle kutte ut fra settet og hvilke vi skulle beholde. Og så kunne vi jo ikke jamme, heller! Tarkus: Bla bla bla... Peter Nordin: Så din reise fra Trondheim til Skien var med andre ord verdt sin pris? Tarkus: Ja, ja, ja, fantastisk fantastisk bla bla (Her kommer det til et stadium hvor jeg får kommentarer fra sidene. Jeg tar meg litt inn igjen.) Over til den nye plata... Igjen... Kan du forklare hva som er den største forskjellen mellom Nucleus og From Within? Peter Nordin: Ja... Som sagt...så er jo Nucleus litt struttig (?) og tilgjort og...tilvirket på et vis. Jeg orker faktisk knapt å høre på den selv. En del ting er veldig bra. Book of Hours er for eksempel en ting å ta med seg. Den er liksom begynnelsen på det vi har fortsatt på nå. Jamgreier som har utviklet seg til en låt. Det er mer slik vi gjør det nå. Jeg vil ha mer av det! Jeg har et par favoritter på den siste plata. Det er From Within og Hole. Det er mine låter. Tarkus: Ja, da skal jeg ikke plage deg mer med denne her... Peter Nordin: Takk! Her hopper vi elegant over Peters ytterst meningsløse intervju med lydmannen deres, Jussi. Etter hvert kommer Jan Erik vinglende og vil også gjerne intervjues. Jeg er selvfølgelig klar for det. Etter å ha konstatert at han synes det kjennes bra å være tilbake til Norge, prøver jeg å få ut av ham hvordan han opplevde å spille sammen med Motorpsycho. Anekdoten på Club 3 Jan Erik Liljeström: Dette er jo en sak jeg har brent for lenge. Det var jo en slags drøm å få spille sammen med Motorpsycho! Iblant blir det slik at man i større grad klarer å gå inn i musikken man spiller. Slik hadde vi det i dag, derfor var det en større opplevelse å spille i dag enn det var i Asker i går. Tarkus: Var du nervøs i dag? Jan Erik Liljeström: Jeg var nok faktisk mer nervøs foran Asker-konserten. I dag var det et såpass bra lokale, og vi hadde bedre tid til soundcheck og sånt. Vi var rimelig sikre på det tekniske, og at så lenge det fungerte kom det nok til å gå bra. Tarkus: Kan du si litt om den nye plata? Jan Erik Liljeström: Den er jo annerledes enn Nucleus, i alle fall. Vi har jo levd med ganske mange av låtene i lang tid, så vi har nok ikke sett at forskjellen er så stor som lytterne gjerne vil ha det til. Vi har fått høre ganske mye at forskjellen mellom de to platene er ganske stor, og når vi hører etter kan vi nok høre det, vi også. Vi får vel se hvordan vi ser på det om noen år, men denne plata føles på et vis mer formfullendt. Men jeg liker fremdeles Nucleus godt og står fullt og helt inne for den. Vi lyktes i å få til det vi ville få til på det tidspunktet, og sånn sett betrakter jeg den som en suksess, selv om den ikke direkte uttrykker det vi vil gjøre nå. Tarkus: Dere gjorde en veldig bra live-opptreden i dag. Peter sier at dere nesten ikke har øvd noenting. Hvordan får dere det til? Jan Erik Liljeström: Det er ikke bra å øve seg i hjel, heller. Tarkus: Men Motorpsycho øver seks dager i uka, de... Jan Erik Liljeström: Hmm... Ja, jeg synes jeg hører det. De har en helt annen selvtillit på scena enn vi har. Det virker som om de kjenner hverandre veldig godt. De kan tillate seg utrolig mye på scena, lange improvisasjoner, og mye eksperimentering. Det er mer enn vi kan. Tarkus: Gjør det noe, da? Det viktigste er vel å ha gode låter? Jan Erik Liljeström: Vi skulle gjerne eksperimentert litt mer, men låtene våre har nok ikke like mye rom for det. Det hadde vært moro å ha Motorpsychos selvtillit på scena. Der flyter samtalen ut i generell Motorpsychobeundring fra Jan-Eriks side. Det er ingen tvil om at Anekdoten er vaskeekte fans. Og som alltid en gjeng med veldig hyggelige mennesker. Shuffle-Geir og Niklas drev med male bonding til Black Sabbath nesten hele kvelden, stort sett enige om det meste. Alias Fist-Anal fra Procosmian Fannyfiddlers (det er selvfølgelig Geir jeg snakker om nå) fikk til sin store lykke låta «Hole» dedikert til seg i løpet av konserten. Om det skulle referere til hans alias er jeg litt usikker på, men jeg håper. Ølet gikk unna, og før vi visste ordet av det måtte vi ta den første bussen tilbake der vi kom fra. Jeg håper det ikke blir lenge til neste gang, og at jeg ikke trenger å dra helt til Skien da også. Og for ikke å fornærme noen - Skien var en hyggelig by. Men langt unna Trondheim! Foto: Trond Gjellum Side 10 Tarkus nr. 13

11 Tarkus sjekker tilstanden til to «gamle» progressive band Er de gamle fremdeles eldst? Artist: Gong Sted: Garage, Bergen Dato: Publikum: ca. 500 Stemning: Overopphetet elektrisk På scenen: Daevid Allen, Gilli Smyth, Mike Howlett, Theo Travis, Mike Taylor og Gwyo Zepix Varighet: To timer Notat: Første konsert i Norge siden Tropenatt i Bergen Tarkus-folk: Jon Christian Lie, Øyvind Saanum, Hans Voigt, Simen Viig Østensen Sagt på stedet: «It was hot in this Garage!» (Daevid Allen etter konserten) Bootleggere: Alle? Turné: Nord-Europa, England og Norge CD-aktuelle: Zero To Infinity «Two men met on a bridge. One man saying to the other: Have a Lager, have a Lager he said. It was the Great Bear Yogi, Bananarama himself high up in to the Norwegian Alps» I desember 74 var det bikkjekaldt og bandet ankom i en gammel van uten varmeapparat. Nesten 26 år etter, og deres første besøk i Norge siden den gang, var det tropenatt i Bergen (i april!) og temperaturen inne i kjelleren på utestedet Garage slo varmerekorden til den mest glødende finske sauna (og det sier ikke så lite). En av Allens mange kostymer var en tettsittende trikot med en snabellue godt trukket ned over hodet og at mannen ikke fikk heteslag var et like stort under som det faktum at Gong faktisk stod der på scenen, i levende live og bare noen få meter fra et ekstatisk publikum. Master Builder, You Can t Kill Me, Selene med flere av de gamle traverne hakk i hæl ble fremført med like mye vitalitet og musikalsk slagkraft som den gang i 74 og låter fra den nye skiva, bl.a. Magdalene, dukket i tur og orden opp mellom klassikerne. Det eneste som gjorde det mulig å overleve varmen som publikumer var faktisk gåsehud-faktoren som ankom ofte som en sval bris, bl.a. da Allen spurte. «Do You Wanna Cup of Mushroom Tea?» og publikum skrek så heiskonduktøren på Ulriken var nær ved å falle ut av sin gode kurv. Gilly sang med to mikrofoner, én normal og en med Vokoder (?), for å frembringe hennes spesielle kjennemerke, «Spacewhisper». At hun og Allen ikke lengre var ungdommer kunne kanskje merkes på utseende, men det hadde i alle fall ingen betydning for scene-showet og for musikkens del. Mange en ung jypling hadde besvimt av utmattelse før ekstranummrene tro til hvis de skulle de ha prøvd seg på det samme. Har de gamle helter drukket av en hemmelig ungdomskilde på planeten Gong tro? Bassist Howlett med solbriller som hadde persienner til å vippe opp sto ikke tilbake for de to andre orginale Gong-medlemmene heller, og etter hvert var den ene «persiennen» nede og den andre oppe og bass spilte han så ølglassene i pubben klirret i takt. Trommeslageren MikeTaylor var den ingen som så der bak mørket og all røyken men ingen savnet Pierre Moerlin eller Pip Pyle et sekund, for trommer kunne denne mannen spille, noe som Howlett også bemerket begeistret etter konserten, «Det var jeg som fikk tak på ham» proklamerte han stolt. Theo Travis var neimen heller ingen smågutt på saksofon og fløyte og Bloomdidos beklagelige fravær (han hadde dessverre ikke tid til å være med) ble også glemt da denne Foto: Jan Ekeberg Gong på Garage 29. april 2000 Tarkus nr. 13 Side 11

12 Foto: Jan Ekeberg Daevid Allen eminente jazz-musikeren var med å dra Master Builder til nye høyder for ikke å snakke om da Flute Sallad kom smektende mot deg fra fløyten. Gwyo fulgte feiende flott opp med gitar og keyboard i venstre hjørne av scenen (som for øvrig dessverre ikke tillot alt for mange sprett og hopp), men selv om han og Allen gjorde en bra jobb som erstatning for Hillage og for keyboardist Tim Blake fra gamle dager savner jeg fremdeles disse to viktige elementene i live-sammenheng, men skitt au, på «Garage» ble de glemt for et par timers tid. De nye låtene ble for øvrig meget godt mottatt av publikum og balansen mellom disse og klassikerne på konserten var upåklagelig. Det var for øvrig både unge og gamle Gong-fans Prog-pludder blant publikum, kanskje flest unge og det er ikke så rart ettersom bandet har hatt og har fremdeles ett stort navn innen for House-miljøet og regnes av mange som «The Fathers of Rave». Gilly kunne derimot gjerne tenke seg at det hadde vært flere jenter i salen og jeg mistenker at Allen neste gang får sydd inn air condition i sin kledelige sølvtrikot (forøvrig litt lik Elvis 70-tallskostyme men med en CD-plate som beltespenne i stede for). Altså, alle tiders konsert og mye mer som vanskelig kan formidles med noen skarve ord, men til de stakkarne som ikke var i Bergen hin natt så meldes det fra flere hold om mulig retur til Norge til Høsten!!! For øvrig en god trøst til en oppmøtt som hadde gledet seg til å se Gong igjen etter 26 år men måtte snu i døra da han ikke hadde skaffet seg billett. Gitaristen Brad Jones har begynt i Discipline. Han var tidligere medlem av Detroit-bandet Plasmodius og har bakgrunn bl.a. fra klassisk gitar. Annie Haslam jobber med en juleplate bl.a. sammen med Rave Tesar og Joe Goldberger. Ikke uventet er platen ventet ferdig...til jul. GONG zero to infinity Nasjonalitet Planeten Gong Plateselskap One-Eyed Salmon Records Katalognr Spilletid 63:39 Simen Viig Østensen Selv om Gong og King Crimson er temmelig forskjellige i sin musikalske uttryksform har de i alle fall to ting til felles; begge har klart å skaffe seg nye generasjoner av nærmest fanatiske tilhengere og har, vil jeg anta, flere unge enn «gamle» fans pr. i dag. Den andre likheten er at bandene har klart å skape seg et nytt fundament oppe på det gamle låt-materialet, altså de lager ny musikk og utgir nye skiver men som definitivt har røtter i utgangspunktet, og her kommer vi til «Zero to Infinity» som ble sluppet for ikke så lenge siden og i god tid før turnéen og norges-besøket. Det finnes paralleller til Shapeshifter fra 1992, men det nye produktet har mindre av de tidevise «techno»-influensene i seg og noe mer av det gamle Gong uten at det representerer noen trussel mot det jeg vil definitivt kalle bandets nye sound. Magdalene er smektende rytmisk og den lengre The Invisible Temple samt Yoni on Mars med Gillys spacewhisper bringer meg tilbake til Trilogitiden som herlig understøttes av synter og fløyte. Zeroid er like mye tilbake til gamle dager, og igjen uten å falle i selvkopieringens grav. Wise Man in Your Hart er kanskje det minst typiske for Gong, en slepen låt med Allen på vokal og Bodilingues om kroppens språk (Allen får en telefon fra kroppen i starten på låta) og etter en ide av den nye saksofonisten Theo Travis er Gong-humor, men ikke helt som fra den tidlige delen av Trilogien, morsom men på en annen måte. Allens fortelling om sine barn i Tali s Song ligger kanskje noe mer i retning av hans soloproduksjon, mens albumet avrundes med Infinitea, altså den uendelige tekoppen, som er en slags oppspritet, mer rytmisk variant av Gillys spacewhisper fra You-perioden. Det er et delvis nytt band som har laget denne skiva, og Gong 2000 består av Daevid Allen, Gilly Smyth, Didier Malherbe og Mike Howlett fra den «gamle» gjengen og med Theo Travis som dobbler på sax men spiller også tidevis keyboards mens Chris Taylor trakter trommer og perkusjoner. Gammel Gong-venn Mark Robson backer opp på keyboards og vokal på en av låtene. Det kan tenkes at noe av forskjellene fra tidligere album ligger nettopp i det faktum av at de fleste musikerne også er med på det komposisjonsmessige. Zero to Infinity, eller 0 2 og et liggende åttetall som er uendelighetstegnet (ref. coveret), er et drivende bra album og viser at Gong ikke har gått ut på dato men fortsetter og gi gamle og nye fans det de ønsker. Side 12 Tarkus nr. 13

13 Artist: King Crimson Sted: Amager Bio, København Dato: Publikum: ca Stemning: Dynamisk Frippomania På scenen: Robert Fripp, Adrian Belew, Trey Gunn, Pat Mastelotto Varighet: Nesten to timer Notat: Andre konsert på verdensturnéen, den første turneen som kvartett. Fripp mente at konserten hadde høyest andel av kvinner i salen noen sinne! Tarkus folk: Knut Tore Abrahamsen, Simen Viig Østensen Sagt på stedet: «Adrian Belew lignet på en gledesstrålende Jesusfigur, Fripp på en general fra en konsentrasjonsleir» (Svensk jente på sin første KC-konsert) Bootleggere: Noen (mange?) bl.a. Fripp Turné: CD-aktuelle: M selv (bootleg TV) Det meste av Europa (også Polen og Tsjekkoslovakia), Japan og USA The Construkction of Light (DGM/Virgin) er presis enn KC på scenen skal godt gjøres, for nærmest med militær presisjon stod kvartetten av bandet for andre gang på scenen i sitt liv, første gang var dagen før. Vi hadde billetter til ekstrakonserten og bra var det for andre oppmøtte som også hadde fått med seg dag én mente at etter litt «treghet» på første konsert satt det hele som et skudd dagen etter. Og hvilken konsert, skjønt vi skal først ta tak i stemningen rett før det hele begynte. Scenen lå badet i blått lys. Stemningen var så tykk av forventninger at lydteknikeren måtte bruke machete for å komme bort til mikseren og det var merkbar fortykning av folk på hver side av scenen hvor det stod en stol og en gitar. En vennlig sjel fortalte oss at Fripp skulle sitte på høyre side og vips var tyngdepunktet flyttet noen grader østover. Skjønt rommet ble jo etter hvert stappfull så den gamle kinosal (uten seter) tippet ikke over av den grunn. Da jeg var i Berlin og så dobbel-trioen i 96 satt Fripp mellom to glassvegger med de to trommeslagerne på hver sin side. Det eneste lyset som traff gitaristen var bakfra - dermed var det ingen forunt å få visuell kontakt med denne legenden for særlig lenge av gangen. Denne gangen satt han der og spilte sin Gibson like tydelig å se til som de andre, skjønt det var aldri noe spot-light i den retningen, man må jo ikke overdrive eksponeringen. Som vanlig satt han på sin stol under hele konserten. Undertegnede kom for øvrig frem til at han må være musikkens svar på «Mona Lisa» for var det et smil vi av og til så på det ellers nesten uttrykksløse ansiktet? Det bør nevnes at da Belew spilte falskt med vilje mot slutten av ekstranummeret VROOM og vendte seg fandenivoldsk og lekende mot Fripp så jeg for øvrig både et slags smil og en rynke på motpartens panne! Men tilbake til starteten på det hele. Først Into The Frying Pan, The Construkction of Light og Prozac Blues fra den nye skiva. Deretter et utvalg fra Thrak og èn låt fra 80-tallet, Three Of A Perfect Pair akustisk med Belew og hans gitar alene på scenen som et av ekstranumrene, for øvrig en forrykende utgave som viser denne musikerens vokale spennvidde til det fulle. Altså ingen låter eldre enn 84 til noens fortvilelse, men de fleste var nok enige om at dette var et nytt KC som stod på scenen og at det var denne gruppens musikk som skulle frem. Når de nye låtene er så bra som de er og om mulig enda råere i liveutgave tror jeg de fleste glemte schizofrene menn fra det enogtyvende århundre og månebarn fra slutten av 60-tallet for en stund. Intensitet, dynamikk og råhet er noen av inntrykkene man sitter igjen med etter en kveld med King Crimson anno år 2000, og for de som lurer på hvordan 90-talls-materialet låt i kvartettutgave må jeg innrømme at dette glemte jeg å tenke på allerede etter de første taktene av Dinosaur. Det låt faktisk like rått. Thrak-låta ble derimot ikke spilt og kanskje naturlig nok ettersom på verdens råeste låt så trengs det definitivt to trommeslagere, men på VROOM funket dette bra likevel. OK! Dobbel-trio er høy gåsehudfaktor og jeg ville ikke vært foruten Berlin-konserten men kvartetten er ingen dårlig erstatning tross alt! Da Larks Tongues in Aspic, Part 4 tonet ut og avsluttet konserten ville jubelen ingen ende ta og bandet måtte innom scenen flere ganger før de til slutt satte strek med intet mindre enn Heroes av David Bowie som jo Fripp har vært med på selv en gang i tiden. De tre utenom Fripp takket for seg på venstre side av scenen og i fullt spotlight. Fripp litt i bakgrunnen uten nevneverdig lys og alene på høyre side. Så gled den geniale musiker stille bort fra scenen uten at noen merket det i det hele tatt. Festet på pergamentet av Pothead Viig Crimsur himself, Christiania i det Herrens år KING CRIMSON the construkction of light Nasjonalitet UK/USA Innspilt 2000 Plateselskap Discipline Global Mobile Katalognr KCCDX 2 Spilletid 51:23 Trond Gjellum Etter nesten fem års pause, er det en ny King Crimsonstudioutgivelse å finne i platehyllene. Etter et utall av liveutgivelser med alle umulige og umulige kombinasjoner av Krimsonmedlemmer opp gjennom tidene, var fansen sulteforet på noe ny musikk fra Fripp med samarbeidspartnere. Nær sagt om alltid har det skjedd forandringer i besetningen til Krimson, og på The ConstruKction Of Light finner du ikke lenger Tony Levin og Bill Bruford fra dobbeltrio-besetningen. Krimson er dermed redusert til en kvartett med Robert Fripp på gitar, Adrian Belew på gitar og vokal, Pat Mastelotto på trommer og Trey Gunn på Warrgitar og barytongitar. Disse fire har sammen skrevet materiale som utgjør et vannskille i Crimsons musikalske annaler. Åpningen ProzaKc Blues er Krimson slik du aldri har hørt dem: Belew på sterkt nedpitchet stemme oppå et komplekst bluesdriv som ligger langt unna standard 12-takters bluesskjema i tonearten C. Pussig valg av åpningslåt. Ikke dårlig, men kanskje ikke alt du hadde ventet deg av Krimson etter 5 år. Neste låt ut begynner det derimot å lukte kjente takter av. Dette er en todelt affære, der første del består av sære harmonier og rytmer i et komplekst samspill som til tider nesten kan minne mer om et tungt Dream Theater enn gammelt Krimson. Utrolig variert og spennende. Del to av låta er vokalbasert og minner til tider fryktelig om Frame By Frame fra 80-talls utgivelsen Discipline. Into The Frying Pan er en mer ordinær «vers og refreng»-låt, men så absolutt hørverdig. I denne låta kjenner du også igjen et par temaer som dukket opp i ProjeKct 3. FraKctured er en over 9 minutter lang musikalsk extravaganza det står respekt av. Imponerende instrumentalprestasjoner og glimrende samspill i en låt bestående av flust av gode musikalske ideer. Den minner litt om klassikeren Fracture, men står likevel godt på egne ben. Kanskje er dette platas høydepunkt. The World s My Oyster Soup Kitchen Floor Wax Museum er like schizofren som tittelen indikerer. En nesten rapaktig vokal over tonalt kaos og støy blandet med tunge rytmer, utgjør uten tvil platas merkeligste øyeblikk. Avslutningen Larks Tongues In Aspic Part 4 er ikke i klasse med de gamle part 1 eller 2, men en del bedre enn del 3 fra Helt til slutt får du et bonuskutt med ProjeKct X, som er Krimson i ProjeKctformat. Ikke noe høydepunkt, men en fin og atmosfærisk sak som runder av skiva på en fin måte. Hva er så helhetsinntrykket av denne skiva. Vel, jeg liker den ganske så godt. De er fortsatt plantet i gamle Crimsontradisjoner og dogmer og er vel ikke strengt tatt så innovative som progressive som før. Men sammenlignet med f.eks Yes anno 2000, er eksperimenteringskåtheten og viljen til å prøve noe nytt, helt på topp. Skiva har en mer helhetsfølelse enn Thrak og mye av 80- tallsstoffet, og produksjonen er noe av det bedre jeg har hørt på en stund. Så til tross for at ikke alt stoffet griper deg like godt, får den mer enn godkjent. Krimson i det nye millenniet er derfor så absolutt en musikalsk kraft verdt å regne med. Alt i alt ei skive jeg tror burde kunne henvende seg både til de fleste gamle og mange nye fans. Discipline Global Mobile P O Box 1533 Salisbury, Wiltshire SP5 5ER England Tarkus nr. 13 Side 13

14 «Monsters Of Mars» Custom Rock Bar, Oslo Dato: Fredag 26. mai 2000 Publikum: ca. 40 Jon Christian Lie På konsert onseptet Monsters Of Mars har primært vært sentrert rundt cover-band, ofte knyttet til klassiske heavy-band. Denne gang- K en slo de til med en hyggeaften, som i kanskje like stor grad appelerte til progrock-fansen. Tre band stod på menyen denne kvelden. Først ut var et Pearl Jam cover-band fra Sandefjord ved navn Five Alive som gjorde en meget god jobb. Troverdig og veldig nær originalen. Siden Tarkus er et forum for progressiv rock skal vi hoppe raskt videre til neste band som var Heavy Horses, et Jethro Tull cover-band fra Drammen. I spissen for dette bandet står Svein Erik Alfredsen (vokal, fløyte) - en svær brande av en kar som minst av alt lignet på Ian Anderson (!), men som hadde inntatt hans respektive posisjon. Stemmen var også et godt stykke fra utgangspunktet. Av låter vi fikk høre var det mye gammelt som Cross-Eyed Mary, Aqualung, nær sagt selvfølgelig Locomotive Breath og halvgamle Bungle In The Jungle. Låtene ble fremført med presisjon, men manglet veldig mye av det levende drivet som i stor grad kjennetegner Jethro Tull. Veldig mye bar preg av et pliktløp og de fleste savnet vel trøkket (dette gjelder også fløyte-spillet) som man forbinder med de fleste av disse klassikerne. Heavy Horses måtte ty til to gitarister som begge gjorde en kapabel jobb, men som aldri fikk de helt store utfordringene. Dette så ut til å ordne seg da de satte i gang med Thick As A Brick, men det viste seg kun å være en akustisk kort-form (feigt) basert på sang-linjene. Vi fikk også høre Too Old To Rock n Roll, Too Young To Die og på denne låta slapp de seg noe mer løs og det kunne til og med virke som om de hadde det gøy på scena! Det kan virke som om Heavy Horses har basert seg på de mindre progressive stykkene til gruppa, og det er for så vidt greit nok, men neppe noe særlig kalas for de med et hjerte som banker for klassisk progrock! Siste band på plakaten var The Pink Floyd Experience fra Oslo (Høyenhall), som naturlig nok var et Pink Floyd cover-band. I likhet med Heavy Horses har disse også spilt på «Smuget» tidligere, men må ikke forveksles med gruppa Mojo Blues som også har spilt en del på samme sted, med Pink Floyd-låter som spesialitet. Det knyttet seg en del forventninger til valg av låter og hvilke epoker The Pink Floyd Experience hadde valgt å ta for seg. Og bare for å si det med en gang. De innfridde så godt som alle forventninger man måtte ha som fanatisk Pink Floyd-tilhenger (opps, der mistet visst undertegnede den berømmelige objektiv-hatten og avslørte sitt ståsted på toppen av det hele...)! En ting er å planke de klassiske original-utgavene, men denne gjengen er forbi dette stadium for lenge siden. De har istedet grepet fatt i de klassiske live-versjonene, hentet fra ulike bootlegs, og satt de sammen i sine egne utgaver!!! For utenforstående kan dette sikkert høres ut som reinspikket fanatisme, men faktum er at 70-tallets Pink Floyd på plate og live var to vidt forskjellige band. De hadde ofte en tendens til å fremstå langt snillere på studioinnspillingene enn de egentlig var live, hvor de «jammet» mye og befant seg i en langt mer space-orientert gate. Veldig mye av materialet var basert på Pink Floyds klassiske repertoar fra 70-tallet og vi fikk høre skremmende autentiske versjoner av spor som Shine On You Crazy Diamond (satt sammen av begge delene), Have A Cigar, Money, Pigs (Three Different Ones), Another Brick In The Wall (satt sammen av flere segmenter fra The Wall-albumet) og Echoes. Som ekstranummer ble Careful With That Axe, Eugene fremført, akkurat slik Pink Floyd gjorde det i 1977 (9. mai, Oakland Coliseum, California) under Animals-turnéen! Det skulle være overflødig å påpeke at The Pink Floyd Experience (som er en forholdsvis ung gjeng) består av hengivne P.F.-fans som har levd med denne musikken i mange år. De består av fem personer, deriblant en fabelaktig og meget «David Gilmours sk» gitarist i Bjørn Riis som også korer litt. I tillegg har de en trommeslager som også tok seg av hovedvokalen (og lå ofte veldig nært opp til Roger Waters-stemme), en annen-gitarist som spilte minimalt, en på keyboards (to personer på starten av Shine On...) og en bassist. Versjonene var meget kompetent fremført og sannsynligvis veldig i tråd med hvordan Pink Floyd låt live rundt Vi fikk slått av en prat med The Pink Floyd Experience etter konserten, og de kunne bl.a. fortelle at de også var store tilhengere av britiske Porcupine Tree og at de hadde øvd inn en versjon av The Sky Moves Sideways. De nevnte også at det foreligger planer om å spille en tre timers «Pink Floyd tribute-konsert» på «Smuget» i fremtiden. Til alle P.F.-fans: Se opp! Mer info følger... Jon Christian Lie Suburban Savage + Panzerpappa Inkognito, Chateau Neuf Lillesal Dato: Fredag 19. mai 2000 Publikum: 30 iden var inne for Panzerpappas andre opptreden ved prog-scenen. Siden debutkonserten i november har de fått spilt en T hel del live, og også varmet opp for band som White Willow og Anekdoten. Denne gangen hadde de i tillegg med seg et oppvarmingsband i form av duoen Suburban Savage, som består av Endre Begby (gitar, loops, ex-julia Dream) og Trond Gjellum (trommer, loops, trondofon). Musikken beskriver de selv som en form for ambient fri-rock, og de gav oss en ca. 15 minutters smakebit på hva de bedriver. Konserten var preget av lek med krasse klanger, slukende lyd og kresne rytmer. Samplinger av stemmer ble kjørt via loops og ble kombinert med sustain-gitar, assortert perkusjon eller ren støy. Et interessant og morsomt musikalsk møte som definitivt gav mersmak. Til Star Wars-introen entret så Panzerpappa scenen, og først ut var det fryktinngytende musikalske stykket Billettkontrollørenes Inntogsmarsj som vel tok pusten fra store deler av publikum. For de som ikke kjenner til Panzerpappas musikk kan det nevnes at de spiller en eksperimentell form for instrumental-prog, og hører hjemme innenfor det RIO-baserte landskapet. Komposisjonene er ofte ganske lange med mange temaer, dominert av kompleksitet og odde takt-arter. En del av låtene har også et visst balkan-preg. Panzerpappa består av Knut Tore Abrahamsen (gitar, bass), Steinar Børve (keyboards, saxofon), Trond Gjellum (trommer, perkusjon) og Jørgen Skulstad (bassgitar, klarinett). Konserten varte ca. en time og bestod av tre nye låter, i tillegg til komposisjoner som har fulgt bandet en stund. Det som er positivt med gruppa er at samtlige av medlemmene komponerer, ofte med ulikt utgangspunkt, og at de på denne måten får frem en fin variasjon og spennvidde. Derfor blir ikke musikken enfoldig. Samtidig har de sterk nok identitet som band, noe som setter sitt preg på musikken og forhindrer at låt-materialet spriker for mye eller blir inkonsistent. I forrige Tarkus ble det satt fingeren på at «de ofte har veldig dristige overganger, og at enkelte partier kan fortone seg som noe konstruerte». Etter undertegnedes mening gjør denne tendensen seg fortsatt gjeldende, men jeg synes å spore mer vekt på tematisk utvikling i de nyere komposisjonene, som også fungerte meget bra live. Prog-pludder Den engelske neoprog-gruppa Mr. So & So er oppløst. Sanger og bassist Shaun McGowan er i gang med et soloalbum, og også keyboardist Kieren Twist har planer om noe mer i musikalsk retning. Mary Newsletter har en ny plate på beddingen. Tittelen er Del Perduto Coraggio. Tidligere Procol Harum-organist Matthew Fishers to første soloalbum Journey s End og I ll Be There er planlagt utgitt på CD av BGO i løpet av august. Fløytist Linda Johansson har forlatt Sinkadus. Bandet, derimot har ingen planer om å gi seg av den grunn. Dave Stewart og Barbara Gaskin har faktisk et nytt album på gang, ni år etter deres forrige utgivelse Spin. Plata skal etter planen være ferdig i løpet av året. One Way har annonsert nyutgivelse av Kit Watkins soloplater Labyrinth, SunStruck, Wet Dark & Low og Holographic Tapestries på sensommeren. Watkins har selv remastret utgivelsene. Bigelf har endelig oppfølgeren til Closer To Doom ute. Plata heter Money Machine. Side 14 Tarkus nr. 13

15 Tarkus skriver for nybegynnere Viktige progband del 6 På begynnelsen av 1990-tallet sto det ganske dårlig til med progressiv rock, i alle fall den delen av den progressive rocken som hadde sin basis i idealene og soundet fra 1970-tallet (Hvor progressivt dette egentlig er, er en diskusjon i seg selv, men den tar vi ikke her...). Men av en eller annen grunn skulle det bli Sverige som skulle fostre tre band som skapte en fornyet interesse for progressiv/symfonisk rock. Trond Gjellum Felles for dem alle var at de besto av unge musikere som var ubeskrevne blad innen denne sjangeren,. Bakgrunnen var også allsidig, men felles for dem alle var en dyp fascinasjon for 70-talls progband som Genesis, King Crimson og dess like. I denne lille artikkelen skal vi ta en liten titt på tre av de tre viktigste av disse svenske bandene, nemlig Änglagård, Landberk og Anekdoten. Änglagård evnen til å resirkulere med æren i behold Med sitt debutalbum Hybris, var det Änglagård som først fikk oppmerksomhet fra et større publikum. Ser man litt nærmere på denne skiva, skjønner man fort hvorfor. Änglagård er så definitivt det mest retro-orienterte bandet i denne artikkelen, og de lot seg særlig inspirere av de hardeste delene av Genesis og det mer symfoniske King Hybris Crimson, men også elementer fra italienske progband og obskure amerikanske progband dukket opp med jevne mellomrom i musikken.med dette musikalske utgangspunktet tror jeg ikke jeg tar munnen for full hvis jeg kaller dette bandet det nærmeste du kan komme en progressiv våt drøm. Her får du alle progrockklisjeene servert i doser som blir nesten umulige å svelge: Mellotronkorene er som hentet fra himmelriket, gitarsoloene mer Steve Hackettske enn Steve Hackett selv, tekstene mer pompøse og vagere enn Jon Anderson på sitt mest mytiske og esoteriske, låtene er lange og proppfulle av taktskifter, produksjonen stor og åpen og enorm. Alt i alt absolutt en våt drøm. Når de attpå til slår deg så til de grader i bakken med åpningslåta Jordrök, kunne du ikke bli annet enn solgt. I ettertid viste det seg at bandet hadde stjålet hele seksjoner med musikk fra forgangne og ukjente band for deretter å bruke det som sitt eget. Med dette forsvinner litt av glansen. Men at det er en sann opplevelse å høre så mye bra 70-talls musikk spilt av et fantastisk dyktig 90-tallsband, skal jeg ikke legge skjul på. Epilog Innad i bandet var det hele tiden stridigheter om hvor de skulle gå musikalsk, og når bandets andrealbum «Epilog» kom i 1994, var bandet på ferd mot full oppløsning. Men de etterlot seg en verdig Epilog epilog, så å si. Dette albumet er mye mer modent og særegent enn debuten. Musikken er helt instrumental og den er generelt mørkere og dystrere, med et nesten kammerrockuttrykk som man finner hos RIO-band som Univers Zero og (til en viss grad) Henry Cow. Referansene til andre band er færre (eller i det minste mindre åpenbare...). Låtene er litt mer dvelende, men titt og ofte eksploderer det i imponerende kraftutblåsninger og samspillsseksjoner. Produksjonen er på topp og yter den dynamiske musikken full rettferdighet. Selv om Änglagård forlengst er en saga blott, lever i det minste minnet om dem i form av to album som vil sette spor etter seg i lang tid fremover... Anbefalte skiver Hybris Epilog Landberk melankoliens lydmalere Landberk hadde et annet utgangspunkt for sin musikk, og fant mer inspirasjon i popmusikk og folkemusikktradisjonen i Sverige. På sin debut, Riktig Äkta presenterer de et neddempet lydbilde med en småsymfonisk og ganske enkel progrock som tar igjen i følelse og stemning det den mangler i virtuositet. Samspillet står i fokus og den eneste musikanten som gjør noe særlig nummer av seg, er gitarist Reine Fiske, som har et vart men ofte også eksplosivt gitarspill med linjer til Terje Rypdal såvel som til Jimi Hendrix. Rent musikalsk kan de høres ut som en blanding av de mer neddempete sidene av tidlig King Crimson blandet med elementer av PFM og svensk folkemusikk. En annen mann... Neste album One man tell s another (finn skrivefeilen!), viser bandet fra en helt annen side. Tekstene er på engelsk og musikken er mer poppete og uptempo, men uten at det blir platt. Låtene er ofte dystre i både uttrykk og tekst, og musikken er ofte rett så kompleks. Du hører det bare ikke så lett med en gang, fordi for Landberk er det viktigste å lage gode låter og ikke lage baktepper for egotrippende solospill over 7/8- takt. Bandets nye trommeslager bidrar One Man Tell s Another tydeligvis med friskt og vitalt blod, og rytmikken han og bassist Stefan Dimle legger opp til er inspirert og spennende. Ellers er Talk Talk en tydlig inspirasjonskilde. Deres hittil siste album Indian summer, er litt mer neddempet i uttrykket i forhold til forgjengeren. Men intensiteten ligger hele tiden på lur og gir musikken et flytende og dynamisk preg. Talk Talk referansene er igjen tydelige, men uten at det på noen som helst måte blir påtrengende. Alt i alt må vel denne skiva sies å være et godt eksempel på et originalt band som klarer å forene elementer av nytt og gammelt uten at det blir låtende rotete og uoriginalt. Anbefalte skiver One Man Tell s Another Anekdoten Crimsonkloner med særpreg Anekdoten hadde et litt annet utgangspunkt enn de to før nevnte bandene, ved at de tidlig på 90-tallet startet opp som et King Crimson coverband under navnet Kung Edward. Etterhvert ble trangen til å skape noe eget stor, og etter å ha byttet navn til Anekdoten og spilt inn en demo som fikk god respons, slapp de i 1994 sitt første album Vemod. Albumet består av relativt lange låter med et sound som er tydelig påvirket av King Crimson i perioden Mellotonen står i fokus sammen med ekstremt Fripp-lydende gitar, brutal fuzzbass, tungt og drivende trommespill og skjøre cellotoner. Ingen av låtene er spesielt originale, hverken kompositorisk (så å si alle låtene har samme oppbygging), melodimessig (veldig mange ting kunne vært snytt ut av Fripp og co. sin nese) eller spilleteknisk. Men det er sjarm og varme i både spillingen og produksjonen, og dette gjør at skiva ikke blir noe direkte kjedelig album. Men sammenlignet med debuten til Tarkus nr. 13 Side 15

16 Änglagård og Landberk er ikke dette det helt store musikalske øyeblikket. Men nye ting var rett rundt hjørnet... Nucleus - essensen av støy Neste album Nucleus fra 1995, viste et mye mer modent band. Låtene er tyngre (ja, noen ganger rent ut brutale) og mer kreative i formen og de prøver ikke lenger desperat å låte som sine store forbilder. Fortsatt sniker Crimsonreferansene seg inn her og der, men generelt låter denne skiva mer unik og egen enn debuten. Produksjonen er sikker og Nucleus kompakt og bringer fram trykket i musikken på en fortreffelig måte. I det hele tatt er Nucleus den klare Anekdotenfavoritten. Fra innsiden... Det skulle gå nesten 5 år før det kom noe nytt fra denne gjengen, og høsten 1999 kom From within. Dette er en ganske dempet og rolig skive, selv om de her og der trøkker til med massiv tyngde. Den har også en mykere produksjon og stilmessig låter de nærmere en litt roligere utgave av Motorpsycho enn King Crimson. Undertegnede synes kanskje den i lengden blir i slappeste laget, men den er på mange måter et fint album. Anekdoten har et stort og hengivent publikum over hele verden, og jeg tror de til tross for sine mangler rent musikalsk, representerer et uttrykk som få andre band har og som verden så absolutt fortjener å få høre noe til. Anbefalte skiver Nucleus Prog-pludder Fezza Ellingsen er en person man ikke har hørt noe fra på en stund. Han trakterte både gitar og fløyte på det legendariske andre-albumet til Høst titulert Hardt Mot Hardt, og var hovedkomponisten i bandet på denne tiden. Han hadde også en fortid i bandet St. Helena. Men hvem var klar over at Fezza Ellingsen har et nytt band ved navn Løvetann som utgav ut to CD eper i fjor? Begge limited til 100 hjemmebrente ex. Musikalsk snakker vi om en tung heavy inspirert prog, ikke ulikt Høst sitt Hardt mot hardt-album til tider. Vi kommer tilbake til dette i neste nummer. For eventuelt flere ex igjen på lager skriv til Fezza Ellingsen Nordstrandvn BODØ Tarkus på konsert Yes Classics Yes-perler på norsk scene I anledning oppsetningen Yes Classics på Sandvika Rockteater i Bærum utenfor Oslo, tok Tarkus-medarbeider Trond Gjellum en prat med trommeslager Leif Ovesen, primus motor og musikalsk ansvarlig for dette prosjektet. Trond Gjellum Pang i Drammenshallen Leif Ovesen fikk sitt første møte med Yes i Drammenshallen på bandets turné, og vi lar ham få beskrive denne opplevelsen selv: - Et par eldre kamerater hadde fått meg til å like 90125, og sammen med dem dro jeg for å se Yes i Drammenshallen. Jeg syntes jo var ei bra skive, men når jeg fikk høre det eldre stoffet de spilte på den konserten, var det som om det sa «pang» inni huet på meg, og dagen etter løp jeg til platebutikken for å skaffe meg Yes-skiver. På 3-4 dager hadde jeg skaffet meg alle skivene de hadde gitt ut til da! Så du kan vel trygt si jeg er en relativt stor fan av dette bandet» Musikalske utfordringer I løpet av 90-tallet har Ovesen vært med på å sette opp mange interessante forstillinger på Sandvika Rockteater, som f.eks Pink Floyds Dark Side Of The Moon, en hyllest til Queen, Led Zeppelin og nå nylig, Elton Johns Goodbye Yellow Brick Road. Men hvorfor drøyde det såpass lenge med å få gjort noe med Yes? Ovesen forklarer: - Først og fremst var det mangel på gode nok musikere. Yes sin musikk fordrer veldig mye av de som skal fremføre den, og jeg følte at jeg beveget meg ut på tynn is hvis jeg gjorde dette med musikere som ikke hadde nok innabords av musikalske ferdigheter. Men gjennom arbeidet med Sandvika Rockteater har jeg kommet i kontakt med mange dyktige musikere og sakte men sikkert har jeg funnet nok musikere som kunne få realisert dette. Den ene gitaristen er bare 17 år gammel, men en utrolig god gitarist og vokalist. Han hadde ikke hørt Yes før jeg spilte det for han under Queen-greia for tre år siden, og når han fikk høre at Steve Howe som spilte flamencogitar på Queens Innuendo, også spilte i et band som het Yes, fattet han interesse for dem. Når Yes-skivene kom ut remastret for CD, fikk han mine gamle, og han har siden sittet og plukket bortimot alt på gitar! Ganske imponerende. Ja, det kan vi si oss enig i, men hvorfor har Ovesen valgt å ha med to av både keyboardister, vokalister og gitarister? - Vel, mest av alt fordi det rett og slett var for vanskelig for en musiker å takle alle de tekniske sidene ved Yes sin til tider ufattelig komplekse musikk. Derfor ble det til at vi brukte to av hvert til de tingene. Fordelen med det er at vi på grunn av dette kan få spilt musikken nesten 100% slik den ble spilt av Yes i sin tid. Låtutvalget Yes sin musikalske kanon er stor, og hvilke kriterier brukte Ovesen i utvelgelsen av hva som skulle spilles? - Først og fremst valgte jeg ut låter jeg setter stor pris på. Derfor ble det for det meste av stoffet hentet fra The Yes Album, Fragile og Close To The Edge. Den siste fremfører vi forøvrig i sin helhet. Jeg synes dette er den beste perioden til Yes, veldig mye på grunn av det fine lydbildet. På disse skivene gikk det mye i Hammond og lignende greier på keyboardsiden. Dette ga et veldig organisk lydbilde som bandet etter forlot til fordel for med moderne synther. Ikke alltid med like stort hell, spør du meg. Vi spiller også Owner Of A Lonely Heart, mest som en fleip, men også for å vise at Yes var gode popmusikere også. Hva er så Ovesens personlige favorittlåt og favorittskive med Yes, og hvorfor? - Vanskelig spørsmål, men jeg tror jeg holder en knapp på Close To The Edge som favorittskive og tittellåta fra den som favorittlåt. Denne skiva har på mange måter alt jeg forbinder med Yes. Jeg synes dette representerer bandet på både sitt mest komplekse og tilgjengelige på samme tid: her har du tunge, nesten atonale partier blandet med vakre melodier og symfoniske partier. Dessuten er lyden fin. Ja, det er en opplevelse å høre denne skiva. Mye øving Men hvordan klarte så alle musikerne å øve inn det komplekse materialet? - Ja der hadde vi i begynnelsen et problem. Det har seg nemlig slik at mesteparten av Yes sin musikk ikke er notert på noen annen måte enn for piano eller gitar med enkel besifring, noe som ikke er til så veldig stor hjelp. Derfor ble det til at folk satt hjemme med øra klistra til stereoanlegget og noterte ned og lærte seg de enkelte stemmene. Et tidkrevende arbeid... Deretter øvde vi som fullt band hver eneste dag i hele påsken. Dette tatt i betraktning, er jeg veldig godt fornøyd med hvordan det hele ble låtende til slutt. Evnen til å være tidløs Men hva føler så Ovesen er det som gjør at musikken til Yes fortsatt kan låte så riktig og interessant rent utover det nostalgiske? - Kanskje først og fremst fordi Yes sin musikk er så nyansert og dynamisk og fanger opp alle elementer ved musikk, gjerne i samme låta. Der de i det ene øyeblikket er vakre og skjøre er de i det neste øyeblikket tunge og brutale. Dette gjør musikken spennende og interessant selv snart 30 år etterpå. Nå synes jeg forøvrig at de har fått til noe positivt med den nyeste skiva The Ladder. Ikke helt som i storhetsperioden på 1970-tallet, men det er bedre enn det meste fra de siste 15 åra, avslutter Ovesen. Side 16 Tarkus nr. 13

17 Dream Theater/Spock s Beard Rockefeller 27 mars. Ganske så uvanlig blant band på norgesvisitt, er det å spille konserter to dager på rad på samme arena. Dette gjorde derimot Dream Theater(DT) den 27 og 28 mars, og det til fulle hus begge kvelder. Johan Dalsrud M På konsert ed på denne turnéen var også Spock s Beard (SB), som undertegnede var i utgangspunktet mer gira på å se enn hovedaktørene, for DT har jo vært i Norge 3 ganger før. Ca. kl åpnet dørene for en av de lengste køer foran Rockefellers dører jeg har sett. (Ryktene sier at det var ca 1300 mennesker der på begge dager.) Kort etter døråpning startet Spock s Beard sitt halvtime lange show. Med et upåklagelig humør og med stor spilleglede startet de med en låt fra sitt nyeste album, Day for night. Lyden var overraskende behagelig i sitt volum, men kunne vært noe bedre mikset. SB fremstod som virkelig profesjonelle musikere med meget imponerende samspill, og de spilte låter fra alle sine album. Spesielt keyboardist Ryo Okumoto og hovedmann Neal Morse var i slag denne kvelden. Høydepunkt og avslutning var The Light fra debutalbumet med samme navn, som ble overbevisende spilt i sin helhet. Deretter ruslet de av scenen, og jeg er sikker på at mange ville hørt mer SB denne kvelden, selv om de aller fleste virket ukjent med musikken deres. I pausen fikk jeg en kort og hyggelig prat med trommeslager Nick D Virgilio, som var ute og ruslet bak i lokalet. Han synes at ting hadde gått bra, men følte seg litt ukomfortabel med det korte programmet. Vanligvis spilte de godt over 2 timer når de var i gang kunne han fortelle. Men han skjøt inn at de skulle tilbake til Europa innen et år, og da skulle vi få et fullverdig show. Det var ikke bestemt med hvem de skulle turnére, men han var sikker på at Norge skulle få besøk av SB, forhåpentligvis innen året var omme. Dette er jo selvsagt en strålende nyhet for Tarkus lesere, som absolutt bør få med seg denne gjengen dersom det blir et besøk senere i året med fullt låtmateriale. Jeg er ihvertfall der. Vær sikker. Men, for de fleste var det DT som var målet med kvelden, og etter en intro med gjenkjennende tikkende klokkelyd og blinkende videoskjermer, kjørte de i gang med sitt nyeste opus Metropolis part 2, komplett fra begynnelse til slutt. Dette betydde nonstop høy teknisk og drivende tung instrumentføring i godt over 80 minutter, med innslag av ekstra soloer fra både gitarist John Petrucci og den råflinke keyboardisten Jordan Rudess. Jeg har sjelden opplevd Rockefeller så energisk av liv som når de tyngre drivende partiene til DT dukket opp, ganske tidlig i konserten. Denne følelsen holdt seg gjennom hele kvelden, og det er vel blant de mest knirkefrie konsertene jeg noensinne har vært på, samspillet og trøkket satt som støpt. Mye av dette skyldes en sjeldent tett og avansert rytmeseksjon, med Mike Portnoy i spissen. Lyden var særdeles bra, og en konsert med DT betyr laaange instrumentale partier med så mye teknisk briljanse som få andre band klare å hamle opp med. Det er voldsomt imponerende, men kanskje på kanten til sterilt, og høre alt sitte som et skudd, både når det gjelder småbrekk/taktskifter samt hver eneste lille note i de svært virtuose soloene deres låter er spekket med. Etter hele Metroplolis pt.2, ble det spilt låter fra hver eneste plate DT har gitt ut, fra 89 frem til dags dato. Øyne og ører hadde mer enn nok fått sitt da konserten ble rundet av etter godt over 2 timer med DT. En ypperlig dobbel-konsert, som attpåtil fikk en glimrende anmeldelse i Aftenpostens midtsider dagen etter. Det anbefales virkelig å se DT neste gang de besøker Norge, for maken til scenekontroll og prikkfri fremføring, skal man lete lenge etter. Så gjenstår det bare å oppfordre til å dukke opp dersom Spock s Beard kommer til Norge i nær fremtid, for disse gutta ligger ikke langt etter når det gjelder live-spilling, og de har dessuten et bredere musikalsk spekter å spille på. «Mini-prog-festival» Club 3, Asker Dato: Fredag 5. - Lørdag 6. mai 2000 Publikum: ca. 25 (på det meste) Som en del av «Asker Kulturfestival» som pågikk i begynnelsen av mai, inviterte Asker RockKlubb til storslått to dagers prog-festival på Club 3. De kunne by på fem spennende norske progressive grupper, hvorav samtlige var radikalt forskjellige i stil. Prog-festivaler her til lands kan absolutt ikke sies å være daglig kost, og all honnør til Club 3 og Asker RockKlubb for et meget godt tiltak! Jon Christian Lie essverre kan vi ikke konkludere med at så veldig mange fant veien til arrange- Solfylte værforhold og tidlig som- Dmentet. mer-temperaturer kan nok være noe av årsaken til at det ble vanskelig å lokke folk, for festivalen som sådan var egentlig rimelig bra promotert. Uansett ble det hele et svært så trivelig evennement, som burde kunne gjentas med langt større hell på den mer høstligere årstid... Tarkus var på plass for å bivåne det hele og her følger noen inntrykk fra festivalen. Fredag 5. mai På konsert Mist (Asker) Dette er bandet som oppstod i ruinene av Elysium (tidligere anmeldt i Tarkus med deres selvtitulerte mini-cd fra 1997). Keyboardist og bassist er byttet ut siden Elysium-dagene, ellers er grunn-stammen i gruppa fortsatt inntakt. De består av hovedlåtskriver Stian Storejorde (akustisk gitar), Thor Henrik Ilievski (trommer), Christine Torkildsrud (vokal), Toril Fjørtoft Lone (keyboards, vokal) og Audun Tangerud (bass). Stilmessig har de beholdt mye av fundamentet fra Elysium. Musikken er fremdeles veldig stemnings-preget og melankolsk, men mer akustisk basert. Det er også lagt større vekt på vokale harmonier. Melodiene står om mulig enda mer i fokus, og er bandets desidert sterkeste kort. Enormt progressivt er det sjelden, selv om enkelte elementer og stemninger tidvis kan peke i den retningen. Å sammenligne Mist med andre grupper er ikke helt lett, men av og til har de visse likheter med White Willow. Til tross for at musikken har fått en mer akustisk vinkling har de klart å få frem et ganske fyldig lydbilde. Og selv om låtene er akustisk basert, blir det ikke riktig å kalle musikken direkte rolig! Årsaken til dette er trommeslageren som med sitt spenstige og hardtslående trommespill tilfører Mist det de eventuelt måtte mangle av Tarkus nr. 13 Side 17

18 Fruitcake energi og trøkk. Dette skaper en effektfull kontrast som gjør musikken mer levende. Under Mist sin konsert kan man ikke si at det var så veldig mange som befant seg i lokalet (!), men det tok seg noe opp underveis til neste band skulle gå på scenen. Raw Movement (Asker/Drammen) Det var duket for festivalens første drastiske stilskifte. Raw Movement har eksistert i to år og er i likhet med Mist, et band med et flertall av medlemmer fra Asker-miljøet. Grunnleggeren av bandet er bassisten Ivan Tollefsen (titulert «Ivan Den Grusomme» av en de mer pratesalige tilhørerne i lokalet...) som også er hovedkomponisten i gruppa. Han har en fortid fra «ur- Asker-bandet» Complaints (som også har et par utgivelser på samvittigheten fra tidlig 90-tall). Foruten Ivan Tollefsen består de av Bjørnar Sørbye (vokal), Jo Håkon Blindheim (gitar) og Øyvind Voland (trommer). Raw Movement stod for en ganske pågående, tung og drivende form for musikk med influenser fra tidlig 70- tall. Man kunne ane elementer fra eldgammel Black Sabbath, såvel som blues og jazz. Spesielt gitaristen tok i bruk mange uvante jazzakkorder og kanskje noe uventet passet det inn i den tyngre helheten. Det er ingen tvil om dette var et rimelig samkjørt band, bestående av rutinerte musikere. Musikken er ofte sentrert rundt Ivans bassspill som ligger ganske langt fremme i lydbildet. Og mens vi er inne på dette med bassgitar... Spør du meg så minnet bassgitaren om et maskin-gevær! To halser, men strenger kun på den nederste. Et perfekt kamuflert progrock-attentat-våpen! Ved et tilfelle hoppet han dessuten ned fra scenen med sitt «våpen» og publikum satte i gang med et unisont hyl. Ivans bassgitar og volum var også et heftig diskusjonstema, mens konserten pågikk. Noen skrek hardnakket etter høyere bass (selv om bassen allerede lå uforholdsmessig høyt i miksen!) og Ivan skrudde og skrudde seg opp... Så kom det fra en annen kant av lokalet: «Aaaaaaaltfor høy bass!». Dette blir nok ikke det siste vi får høre fra denne gjengen... Lørdag 6. Mai (tre band) Seid (Arendal) Andre dag ble innledet med festivalens kosmiske alibi. Seid sørget for bra trøkk og god stemning for et ikke altfor oppfylt Club 3. De hadde tatt turen helt fra Trondheim for å spille i Asker, og kunne dessuten meddele at de hadde vært vitne til et elg-drap på veien, hvilket tydelig hadde satt sine dype spor i de unge herrenes schizodeliske sinn. Denne entusiastiske og trivelige gjengen er av typen som uten dikedarer takker ja til å komme og spille konsert, uansett når og hvor det måtte være snakk om. Eller som de så treffende ytret det selv: «Vi er vårkåte som langtidsfanger på helgeperm og sverger å svette schizo-dråpene våre for alle frammøtte.»(!). De består av Ratatzay (gitar, trompet, vokal), Burt Rocket (bass, vokal), Dr. Janosh (gitar), Captain Laser (trommer, keyboards) og Don Pepe Pistolero (orgel). Stilmessig er de preget av både prog, spacerock og psykedelia. De har også lagt mye vekt på å skape en upolert og kontrastfull musikk. Musikken spenner fra det voldsomme til det følsomme og er gjennomgående meget drivende. De leverte en langt mer sikker og gnistrende konsert sammenlignet med den de avholdt på Chateau Neuf tidligere i vår (se annen steds hen i dette bladet). Organisten kom også langt Fruitcake bedre frem og var bedre integrert i soundet. Ikke minst satt også vokal-linjene der de skulle, hvilket er ytterst viktig i et band som legger såpass stor vekt på hektende vokal-linjer. Trans Coda (Asker) Neste band på menyen var det meget underholdende live-bandet Trans Coda fra Asker. De består av Tom Ugglebakken (gitar, fløyte, vokal), Franz Schneider (bass, vokal, underholdning), Bjørn Viggo Andersen (keyboards) og Christian Anker (trommer, vokal). Deres noe eksentriske bassist Franz, som forøvrig er postmann (av den grunn har enkelte tunger begynt å karakterisere Trans Coda som «postmann-prog»!) kan mer enn å spille bass. Han er også en stor entertainer og trekker trådene stadig ett hakk videre verbalt sett fra låt til låt. Han kunne bl.a. gjøre oss kjent med ulike stadier av «trommeslager-syke» (hvor siste trinn er «s-s-stadium» som står for «siste-solostadium» og som oppstår midt i en konsert når en trommis spiller en tromme-solo, reiser seg opp og går ut for å kjøpe røyk og kommer aldri mer tilbake...). Han er i tillegg en dyktig bassist med finesse. Trans Coda fremførte låter som vi har hørt fra dem tidligere, men i nye arrangementer. Typisk for gruppa er at de til stadighet omarrangerer sine låter. De har selv uttalt at hvis de hører på gamle demoer så kan det få katastrofale følger, i form av at de spiller feil i henhold til hva som har blitt omarrangert på sist øving. De spilte også litt improvisert musikk. Bandet var i hvert fall i kjempeform og meget underholdende å bivåne. Fruitcake (Bærum/Oslo) Det er om lag et år siden Fruitcake sist stod på en scene («Hønefoss Parkfestivalen 1999»), da med et repertoar som var nærmest identisk med settet i Asker. Bandet har holdt på siden 1991 og de har bak seg fem CD er. De består av Pål Søvik (trommer, vokal), Helge Skaarseth (keyboards), Robert Hauge (gitar, vokal) og Olav Nygård (bass, basspedaler). Hovedmannen i bandet er Pål Søvik (mr. Chateau Neuf) som er trommeslager og vokalist. I tillegg står han bak det meste av musikken og tekstene. Stilmessig fremfører de en nokså symfonisk prog med noe tyngre takter, mye gitar og keyboards (moog-klaviatur og skikkelig drønnende bass-pedaler!). Det lyser lang vei at dette er rutinerte musikere, og de spilte trolig en av sine bedre konserter i Asker denne kvelden. Fruitcake var siste band på denne festivalen, og mens de spilte kan det ikke ha vært fler enn 14 stykker i salen! Det fortonet seg sikkert noe spesielt å spille for nærmest tom sal, men man slapp da i hvert fall trengsel og plagsomt høy applaus... Nok en gang all honnør til Club 3 og Asker RockKlubb for et meget godt tiltak! Side 18 Tarkus nr. 13

19 Oter Inkognito, Chateau Neuf Lillesal Dato: Fredag 3. mars 2000 Publikum: 17 Jon Christian Lie D På konsert et var duket for sesongstart ved prog-scenen og Hønefoss-bandet Oter stod på scenen. Oter har eksistert siden 1995 og består av Kristian Hultgren (bass), Geir Marius Bergum Halleland (trommer, vokal), Morten Andreas Eriksen (gitar) og Lars Fredrik Frøislie (keyboards). Både bassist og gitarist var i sin tid en del av det nå oppløste Hønefoss-bandet Dionysos. De fremførte et sett på ca. 45 minutter, stort sett bestående av instrumentale låter. Unntaket i så måte var Oter-gnom-massakren som er en forferdelig barnefortelling om en pedofil oter-gnom som bor i skogen... Oter spiller en underholdende form for 70-talls influert prog med visse elementer fra eldgammel heavy, reggae og funk. Musikken er sterkt preget av orgel og gitar i tillegg til en del snedige rytmer og skikkelig tung Rickenbacker-bassgitar àla klassisk Yes. Hovedkomponister i gruppa er herrene Kristian Hultgren og Geir Marius Bergum Halleland. En cover-låt ble fremført og det var Stemmen Fra Tårnet av Burzum (joda, det stemmer at dette var og er Grevens orkester). Tidligere har de visstnok hatt både Albert Åberg og Karius & Baktus på repertoaret! Konserten bar et visst preg av at bandet ikke hadde fått øvd så altfor mye i forkant, ettersom likheten var stor mellom det settet de fremførte for to år siden og nå. Dette har sammenheng med at de bor nokså spredt fra hverandre, og at flere av medlemmene også har andre band-prosjekter ved siden av. Keyboardisten f.eks. spiller i ti forskjellige band (alt fra black metal til pop!). De klarte i hvert fall å få stablet seg på scenen med et spilleklart ensemble og det var gøy å høre Oter igjen. De er preget av en smårar, intern humor som spesielt kom til sin rett mellom låtene, hvor alt fra julenissen til toalett-tørkeren på Chateau Neuf ble gjenstand for følelsesladde dedikasjoner. Bandet har en del artige og gode låter, men kunne nok spilt desto mer på humor i selve låtene. Det største ankepunktet ved konserten er at bandet hadde større potensiale enn det de fikk vist frem. De er alle meget habile instrumentalister og det er ingenting å si på instrumentparken heller, som inneholdt alt fra orgel-lyder til de feteste Mellotron-kor. Problemet var dette ikke ble utnyttet maksimalt og ofte savnet man oppbygning i musikken, noe som er spesielt viktig i instrumental-musikk. Tendensen var at låtene ofte var så korte at de ikke kom ordentlig igang før det hele var slutt. Ofte var det slik at man satt og og fulgte spent med og plutselig dukker det opp en Mellotron-vegg så mektig at man nesten mister pusten av begeistring..., inntil man innser at dette var den kraftfulle avslutningen på låta! Dette gjentok seg en del ganger og var nesten sørgelig i blant. Det bør dog nevnes at de nyere komposisjonene låt vesentlig bedre og inneholdt en del interessante tone-sprang, samt dristigere oppbygning. Dette lover godt for fremtiden. I den sammenheng bør det nevnes at tre av de fire medlemmene også har et annet band ved navn Wobbler, hvor Mellotron, moog, og orgel har en langt mer fremtredende plass i lydbildet. Her benyttes også fløyte og komposisjonene er visstnok rundt 10 minutter i gjennomsnitt. Dette låter vakkert og vi kommer tilbake til Wobbler ved nærmeste annledning! S Seid Inkognito, Chateau Neuf Lillesal Dato: Fredag 24. mars 2000 Publikum: 40 Jon Christian Lie eid kommer til Oslo med skrangel, rangel og psykonautiske visjoner om en verden der brit-popen en gang for alle har blitt begravet. (sakset fra bandets e-post-presseskriv) Denne gjengen fra Arendal har vi tegnet og fortalt mye om tidligere i dette tidsskriftet, og seint i mars var det endelig klart for gruppas første konsert i Oslo. Seid lovte schizodelisk rock og hammondvreng og når de først sier det, så skal ikke jeg være den som tviler på det! De består av Ratatzay (gitar, bass, vokal), Burt Rocket (bass, gitar, vokal), Dr. Janosh (gitar), Captain Laser (trommer) og Don Pepe Pistolero (orgel). Jeg må si at det var veldig artig å endelig få oppleve Seid i levende live. Tidvis var de enormt bra med et gedigent trøkk, men litt rust i stemmebåndene og slurv trakk nok helhetsinntrykket noe ned. Dette er litt av ulempen ved kjenne mange av låtene fra før... Det var nesten slik at man ble sittende og irritere seg over at organisten spilte feil akkorder på de feteste partiene osv... De har noen virkelig gode låter, men noe kan bli litt anonymt (det virker som om dette gjelder det eldste stoffet, først og fremst). En del av låtene var også overraskende pønk-og gitarøs-dominert. Uansett moro med litt skikkelig space-rock på Chateau Neuf igjen! Også med en stor takk til den solide dosen eksil-arendalitter som sørget for god stemning i salen (denne andelen utgjorde ca. 95% av publikum...). D Lucifer Was Inkognito, Chateau Neuf Lillesal Dato: Fredag 17. mars 2000 Publikum: 59 Jon Christian Lie ette bandet ble startet så tidlig som i 1970 og musikalsk dreier det seg om en form for heavy progressiv rock, med tverrfløyte og skikkelig tung blues-gitar i sentrum! I tillegg hadde de også med seg keyboards (mellotron-samples), for å gjenskape det de har gjort i studio. Denne konserten som sådan, var egentlig et «releaseparty» for bandets nye CD In Anadi s Bower. Den eneste haken ved det hele var at CD en ikke rakk fram til konserten, grunnet en teknisk feil ved trykking av coveret... Lucifer Was på denne konserten bestod av Jon Ruder (vokal), Thore Engen (gitar), Einar Bruu (bass), Dag Stenseng (fløyte, vokal), Kai Frilseth (trommer), og Steffen Isaksen (mellotron). Bandet imponerte stort med et gnistrende live-fremstøt som inneholdt materiale både fra debuten Underground And Beyond (1997) og det nye albumet, samt et Jethro Tull - Aqualung-medley, i tillegg til en låt fra gruppas neste album(!) Blues From Hellah som forhåpentligvis skal gis ut om 6-7 måneder... Det var ingen tvil om at medlemmene i Lucifer Was koste seg glugg i hjel på scenen, og spesielt gøy var det å se og høre en gitarist som Thore Engen, som virkelig la hele sin sjel inn i hver minste note! Ellers overbeviste vokalist Jon Ruder stort med sin stemme av gull, og med en stemmebruk han virkelig behersket godt. Keyboardisten Steffen Isaksen gjorde også en kjempeinnsats tatt i betraktning av at han ble med spesielt for denne konserten, og kun hadde øvd sammen med Thore Engen noen dager før - via telefon!!! Den eneste haken i margen ved denne konserten (foruten forsinkelsen av CD en) var fløytespillet som lå altfor lavt i lydbildet, og som ofte druknet fullstendig bak gitaren. Det som senere viste seg å være årsaken til dette problemet var at den ene monitoren på scenen var skrudd opp på et uforholdsmessig høyt volum, noe som gav musikerne på scenen et inntrykk av at fløyta var mikset meget høyt i lydbildet. Av den grunn forsøkte fløytisten å flytte seg litt vekk fra mikrofonen, noe som resulterte i for lav fløyte ut til publikum. Dette var likevel ikke ødeleggende for en hyggelig konsertopplevelse med fullt trøkk! Prog-pludder Når dette leses er den hollandske gruppa Kayak i ferd med å avslutte sin mini-turné i Holland. De har også et nytt album ute, Close To The Fire. Isildurs Bane gir ut Mind Volume 2/Live i august, deretter Screen Play som er et samarbeidsprosjekt med den svenske forfatteren/artisten Bernt Daniel henimot årsskiftet. IQ er i gang med innspillingen av oppfølgeren til Subterranea og planlegger utgivelse i oktober. Ventetiden kan vi forkorte med Subterranea: The Concert CD og Subterranea: The Concert Video. Og mens vi er inne på IQ, keyboardist Martin Orford legger i disse dager siste hånd på soloalbumet sitt hvor han har gjester fra IQ og Jadis, samt den allestedsnærværende John Wetton. 6 juni kom endelig Henry Cows In Praise Of Learning på CD i original-mix. Peter Hammill har sluppet nok en plate; None Of The Above, en samling sanger innspilt i perioden januar 1999 til februar Blant gjestemusikerne på plata er de gamle kjenningene Manny Elias og Stuart Gordon, samt Hammills døtre, Holly og Beatrice. Tarkus nr. 13 Side 19

20 Svens mimrehjørne: Fruupp The Prince Of Heaven s Eyes The Prince Of Heaven s Eyes er Fruupps tredje album. Denne irske gruppa oppsto i progrockens gullalder og ga ut to album som begge fikk mye kritiker-ros. Musikken på disse to platene (Future Legends og Seven Secrets) var forsåvidt ganske kompleks med mange raske og vanskelige løp spesielt på bass og gitar, men allikevel framstår musikken som relative naivistisk og enkel, og en smule klønete innimellom. Sven Eriksen S I november 1974, bare sju måneder etter Seven Secrets, kom det som skulle bli Fruupps mest ambisiøse plate. Her viser gruppa seg fra en adskillig mer moden og elegant side enn på de to første platene. Stilen har blitt mer symfonisk, musikken flyter bedre og de åtte komposisjonene (med to unntak skrevet av Stephen Houston) holder en høy standard. Plata fikk fin mottakelse, solgte relativt brukbart, og bandet var på vei oppover! Plata forteller historien om Mud Flanagan som vandrer ut i verden for å finne svar på sine mange spørsmål. Tekstene er, som på mange av de tidligere låtene, skrevet av Paul Charles, og heller ikke her slipper vi unna visse religiøse antydninger i historien. Stephen Houston spiller et meget elegant piano på denne plata, i tillegg benytter han litt Hammondorgel, og masse string synthesiser (Fruupp brukte, i motsetning til de fleste av sine kolleger, aldri Mellotron). Gitarist Mc Cusker har et visst jazzpreg over spillestilen sin, kanskje ikke så ulikt Yes første gitarist Peter Banks, uten at musikken blir jazzaktig av den grunn. avslutningskuttet, den nesten 10 minutter lange The Perfect Wish er en voldsom symfonisk utladning, og kanskje den flotteste komposisjonen Fruupp noen gang skrev. Her er mange referanser til klassisk musikk og låta skifter brått mellom det lekne og det grandiose. Etter denne plata forsvant Stephen Houston til en eller annen religiøs sekt, og ble erstattet med den dyktige, men langt mer anonyme John Mason. Det ble en plate til, Modern Masquerades, produsert av Ian McDonald, som videreførte mange av ideene fra The Prince Of Heaven s Eyes, og som slett ikke er noe dårlig album. Men tiden hadde løpt fra Fruupp, markedet for musikken deres svant bort, honorarene skrumpet inn, og i september 1976 spilte bandet sin siste konsert på The Roundhouse i London. tilmessig lå Fruupp i grenselandet mellom Yes, Cressida, Camel, Greenslade, og Fantasy. Utstyrsmessig gikk det på lavbudsjett, her var ingen Mooger og Mellotroner, men Farfisa-orgel og billige string -synther. Den eneste luksusen var en strykerseksjon som dukker opp fra tid til annen. Komposisjonsmessig var de to første platene som nevnt nokså naivistiske, men rett så sjarmerende og ikke så rent lite eventyr-aktige. Musikerne framsto som dyktige, men kanskje litt upresise, keyboardist Stephen Houston og bassist/vokalist Peter Farrelly (som også laget de fine coverdesignene) var nok de som utmerket seg mest, men både gitarist Vince McCusker, som startet gruppa tidlig i 1971, og trommeslager Martin Foye holdt brukbar standard. Houston og McCusker delte på å skrive bandets låter. The Prince Of Heaven s Eyes er en relativt grandios, symfonisk plate, og sånn sett noe annerledes enn de sparsommelige og litt famlende to første platene. Plata er full av fine, gjennomarbeidede komposisjoner som står fint til hverandre, noe som bidrar til å forsterke konseptfølelsen i plata. Musikken er leken, majestetisk og kreativ. Åpningen It s All Up Now setter an en fin stemning med sine massive stringsynther og Houstons flotte pianospill, og Peter Farelly viser at han er en av de bedre vokalistene innenfor progsjangeren. Annie Austere ligger nær Yes-soundet på The Yes Album, det vil si helt til låta brekker over i et ganske morsomt 3/4-takt parti. I det hele tatt har denne plata et adskillig lysere og muntrere preg enn hva den progressive rocken på denne tiden stort sett presenterte. Knowing You er en vakker, rolig flytende låt, hvor Stephen Houston også legger inn et nydelig oboparti. Seaward Sunset har litt Beethoven over seg, mens The Prince Of Heaven s Eyes er en plate som har tålt tidens tann bemerkelsesverdig godt, den er bra produsert, den har fine låter og er framført av gode musikere, men vil nok i liten grad fenge et publikum utover tilhengere av 70-talls symfonisk progressiv rock. Utgivelser LP: Dawn DNLH CD: BPRC TECP Med bonus spor, singelen Prince of Heaven See For Miles C5HCD on1 sammen med Modern Masquerades, mangler Seaward Sunset Svens mimrehjørne tar for seg klassiske progplater fra svunne tider Side 20 Tarkus nr. 13