-./012/$3"45/1!",64.,2/$74655."48/! " # $ % $ $ & ' % % $ ( $ & ) # $ * " +,! + Hva er da et menneske

Transkript

1 -./012/$3"45/1!",64.,2/$74655."48/! " # $ % $ $ & ' % % $ ( $ & ) # $ * " +,! + Hva er da et menneske

2 Bidragsytere: Anders Martinsen har anmeldt Sex i Bibelen under spalten Kristne klassikere Håvard Ihle har skrevet kronikk om abort og anmeldt boken The Language of Life Generalsekretær i Forbundet, Gaute Brækken, har intervjuet Ola Didrik Saugstad til Radikal profil, og skrevet kronikk om den svunne drøm om et fargerikt fellesskap Ingrid Brækken Melve har skrevet andakt om angst for blind ødeleggelse Sian O`Hara har skrevet en aktuell kronikk om sortering på bakgrunn av påviste avvik hos barnet under fosterdiagnostikk Tarald Stein har skrevet en kronikk om sortering av foreldre Olaf Engestøl har skrevet en kommentar til Steins kronikk Daniel Brändle har tatt bilder fra kollektivets åpningsfest på side 27. AKT (aktuelt kristenradikalt tidsskrift) utgis av Norges Kristelige Studentforbund. De meninger som kommer fram i bladet står for redaksjonens og den enkelte forfatters mening. Bladet kommer ut fire ganger i året. Ansvarlig redaktør: Leder av NKS, Marte Ottesen Redaktør: Ida M. Haugen Gilbert Layout: Christoffer Horsfjord Nilsen Kontaktinformasjon: AKT Norges Kristelige Studentforbund Universitetsgata Oslo e-post: akt@forbundet.no Vi tar gjerne imot bidrag, både bilder og tekster. Bilder må være i høy oppløsning, minimum 300 dpi, samt egne seg for trykking i svart/hvitt. Dersom ikke annet er avtalt, bør ikke artiklene overstige 5000 tegn, mellomrom inkludert. Omtaler av bøker, musikk, film o.l. bør ikke overstige 2000 tegn. Trykk: Flisa Trykkeri Opplag: 1200 Løssalg: 30,- Abonnement: 110,- Støtteabonnement: 250,- Ingrid Brækken Melve tiltrår som kulturredaktør fra og med neste Akt-nummer. Forslag til Ingrid sendes kultur@akt.no. Abonnementet løper til skriftlig oppsigelse. 2!"#$!!nr

3 Led oss ikke ut av dialogen Fra og med første januar 2008 åpnet bioteknologiloven for preimplantasjonsdiagnostikk (PGD). En mer avansert form for fosterdiagnostikk, som gjør det mulig å teste arveanlegget i cellene ved assistert befruktning. Embryo som ikke er «gode nok» ut i fra sykdomskriteriet «anlegg for alvorlige funksjonsfeil» kan dermed velges bort. Årets lovforslag om ultralyd før uke 14 og utvidet abortgrense til uke 16 tar skrittet et hakk videre. I aktualiteten på side 6 påpeker lege Ola Didrik Saugstad at hvis tilsvarende sortering, som det sykdomsbegrepet åpner for, ble gjort på grunnlag av kjønn, seksuell legning eller rase da ville det jo blitt ramaskrik! Og man skal ikke lenger tilbake enn til syttitallet før også homofili ble regnet inn under sykdomsbegrepet, opplyser generalsekretær i Norges handikapforbund og leder for bioteknologinemnda, Lars Ødegård. For hvor lenge varer det før rettssystemets normer blir toneangivende for enkeltmennesket? Ulike sider av saken kommer til ordet ved hjelp av sentrale stemmer i bioteknologidebatten. Men Akt setter også fokus på andre former for sortering på bakgrunn av ulikheter, enn den som teknologien tillater utført før fødselen. Hvor ble det for eksempel av visjonen om et fargerikt fellesskap som så ivrig ble applaudert på 90-tallets klistremerker, i vakre visevers og visjonære taler? «Innvandrerne får jo beskjed om å «integrere seg» og bli norske», skriver generalsekretær Gaute Brækken i kronikken på side 14. I hvilken grad har vi, eller går vi mot et sorteringssamfunn? Spør Akt i dette temanummeret og lar ordet flyte fritt mellom ulike meninger som fremmer dialogen. Norges kristelige studentforbund skal nemlig ikke være et meningsfellesskap der alle må mene det samme. Snarere vil vi sørge for at dialogen aldri stopper opp og stivner inn fastlåste båser som splitter framfor å forene. Så skriv inn, kjør debatt eller hiv deg inn og delta! Både i Akt og på våre nydesignede hjemmesider kan du skrive inn og delta i dialogen som går til enhver tid, som stopper opp og bare forblir. Red!"#øren Nytt styre i Norges Kristelige Studentforbund Helga mars holdt Forbundet sitt årlige landsmøte. Her ble det valgt nytt styre og vedtatt to nye resolusjoner. Ny leder i Forbundet er Andreas Ihlang Berg, nestleder Jenny Marie Kvisler Lillevold og 2. nestleder Ingrid Brækken Melve. Boikott av Israel Norges Kristelige Studentforbund (NKS) vedtok under landsmøtet å gå inn for full økonomisk boikott av israelske varer. Vi må ta avstand fra bruken av teologi som premissleverandør for fordeling av landområder og rettigheter knyttet til status og statsborgerskap. En teologi som ikke tydelig tar avstand fra vold og okkupasjon er ikke i samsvar med kristen lære står det i resolusjonen. Støtter Erling Pettersen Carissimi-prester i Stavanger bispedømme nekter nattverdsfelleskap med biskop Erling Pettersen på bakgrunn av biskopens ståsted i spørsmålet om homofilt samliv. Forbundet er enige med Pettersen i at fullt nattverdsfelleskap skal forventes av alle som tjenestegjør i Den norske kirke, og er en nødvendighet for å opprettholde samtale og kontakt. Se begge resolusjonene i sin helhet på hjemmesidene

4 Vil du ha en bank som kjenner deg? "#$!%&'())('!*%%! +,-.&!/*'!0!12'(!.*3(!4(3%5$++('(! /*'!10'(!)6-3('"7 Svein Ole Holvik ass. banksjef Tlf "8,-%(&&!91*'! 36!:*'!%0!%),+!36! *55+(1(!*%%!%*4! 3$-!+*),+:,-)"7 Janne Larsen kunderådgiver Tlf "#$!);(--('!3(!)'$%&-( *'.,-$%,%;*-(-(.;(--*4!%,4,':($3(&! $!<=>?"7 Stein Bentsen kunderådgiver Tlf ('!(&&!,1!10'(!/*'&'$--"7 Bente Sørensen kunderådgiver Tlf "B*%!*%%!('!',%)( :(%+6&-$-.('!(-! 3(+!,1!%('1$C(-"7 Kai Kyllingstad kunderådgiver Tlf Mange kjenner oss som banken for kristne organisasjoner i Norge. Det du kanskje ikke vet, er at vi også kan være din bank. Vi har lang erfaring med oppfølging av personkunder over hele landet. Ta kontakt på telefon eller for mer informasjon. Det er alltid hyggelig å prate med kjentfolk.

5 I min Fars hus er det mange rom!"#$!!nr

6 TEKST OG FOTO: IDA MARIE HAUGEN GILBERT FOTO: MARION HASLIEN Sortering «i beste hensikt» Dagens diskrimineringsdebatt dreier seg om rase, kjønn og seksuell legning. Generalsekretær i Norges handikapforbund etterlyser en debatt som også inkluderer funksjonshemmede. Vi blir stadig flinkere til å si fra om diskriminering. Tror vi i hvert fall. Generalsekretær i Norges handikapforbund og leder i bioteknologinemnda, Lars Ødegård mener dagens diskrimineringsbegrep omfavner kjønns-, innvandrings- og homofilidebatten, men utelukker funksjonshemming. Det gjør det vanskelig å få diskusjonen som trengs. Sykdomsbegrepet brukes som grunn til å skape et sosialt skille, og gir dekning for å sortere «i beste hensikt», sier Ødegård og påpeker at den nye ultralyddebatten ikke tar høyde for at vi ved å fjerne sykdommen også fjerner personen som bærer sykdommen. Han reagerer på at friske mennesker sitter med kortene for å definere hvilke liv som er verdt å leve. Vi har en kultur som omtaler alle former for funksjonshemming som sykdom. Det blir en unnskyldning til å uttale seg på vegne av livet til disse menneskene. Skjønt, man skal ikke lenger tilbake enn til syttitallet før sykdomsbegrepet også omfattet homofili. Privatiserer belastningen Også Liv Kjersti Skjeggestad, generalsekretær i organisasjonen Menneskeverd, er forundret over manglende kobling mellom sortering av fostre og diskriminering av funksjonshemmede. Man snakker om at i «min situasjon ville jeg aldri bære fram et barn med Downs syndrom», etterfulgt av «selvfølgelig har jeg ikke noe i mot mennesker med dette». Så skjønner man ikke at det man sier påvirker mennesker som lever med det. Vi har et samfunn som vil være så korrekt på alle områder, som kritiserer andre land for å diskriminere kvinner og homofile, men hva gjør vi? Det samme, bare med andre indikasjoner. Skjeggestad får mange henvendelser fra folk som ringer og har opplevd at tilbudet om svangerskapsavbrudd kommer like etter diagnosen. Mange opplever en pressituasjon. Det blir stadig vanskeligere å velge å bære fram et barn hvis man risikerer å høre at «Dette har du valgt selv!». Vi vet enda ikke om det blir sånn, men vi trenger ikke se lengre enn til Danmark for å se tendensene. Liberalisering får konsekvenser En økning i antall senaborter på grunnlag av «risiko for alvorlig sykdom hos barnet», viser sammenhengen dette har med liberalisering av moderne bioteknologi. Professor i pediatri ved UiO og forsker innen medisin, Ola Didrik Saugstad, har lenge vært bekymret for at det Ødegård og Skjeggestad forteller blir konsekvensene. Han peker på paradokset som oppstår når det blir tillatt å velge bort fostre med funksjonshemming. Preimplantasjonsdiagnostikk (PDG) gir mulighet til å forkaste celler som ikke er «gode» nok. Hvis tilsvarende sortering hadde blitt gjort på grunnlag av kjønn eller etnisitet så ville det bli ramaskrik, sier Saugstad, men frykter at det ikke det tar lang tid før folk venner seg til den nye loven med følger for samfunnets holdninger til mennesker som lever med handikap. Når den nye loven blir norm givende kan det få konsekvenser som underminerer respekten for funksjonshemmede i samfunnet. Når tid får bearbeide holdningene Saugstad minner om hvor lett grensene forskyves når tid får bearbeide holdningene. I utgangspunktet skulle senabort være forbeholdt nødvergesituasjoner. Det er et stort sprang herfra til dagen det benyttes som utvei, hvis det skulle vise seg at omsorg for et barn med Downs syndrom ikke skulle passe med en karriere som statsråd. Når fosterdiagnostikk blir et allment tilbud, har man gått langt bort fra tanken om nødverge.! Tanker som «Har ikke funksjonshemmede snart belastet samfunnet nok?» kan være nærliggende for de fleste av oss. Jan Ødegård reagerer på at sykdomsbegrepet brukes som grunn til å skape et sosialt skille. (foto: Norges Handikapforbund) 6!"#$!!nr

7 Liv Kjersti Skjeggestad er forundret over manglende kobling mellom sortering av fostre og diskriminering av funksjonshemmede.!"#$!!nr

8 Når blir disse holdningene farlige, tror du? Det øyeblikket det blir tillatt å si at man aborterer på grunnlag av fosterets tilstand eller sykdom, og ikke fordi man selv føler man er i en nødvergesituasjon, har samfunnet trådd over en grense. Derfor er det all grunn til å vokte seg, sier Saugstad og viser til Danmark som eksempel på hvor kort tid det tar å endre grunnholdningene. I Norge er man fremdeles forsiktige med å regne på hvor mye et funksjonshemmet menneske koster samfunnet offentlig. Derimot ser man kyniske utregninger på dette i Danmark og andre land. Tanker som «Har ikke funksjonshemmede snart belastet samfunnet nok?» kan være nærliggende for de fleste av oss. Saugstad forteller at det gjorde et kraftig inntrykk da han hørte en norsk overlege si dette på et morgenmøte. Uttalelsene kom i forbindelse med en familie som hadde nektet å abortere et sterkt skadet foster. Ødegård i handikapforbundet forteller dette i høy grad påvirker selvbildet til folk som lever med funksjonshemming. Det er klart det påvirker selvbildet til den som lever med en tilstand som gang på gang legges til grunn for abort. Det man egentlig sier er at hvis man ikke kan behandle dem, så la oss unngå å føde dem. «Systematisk diskriminering» Ødegård ser også likheten mellom dette og tidligere holdninger til etniske grupper. Slike utregninger er det samme som FrP i sin tid gjorde i forhold innvandring. Regnestykker over kostnadskrevende brukere påviser bare økonomisk tap og overlater intet på kreditsiden.» påpeker han og viser til en høringsrapport fra Østfold kommune som nok et eksempel på at vi ser økonomiargumentet brukt her til lands. Det er en form for systematisk diskriminering fra samfunnets side. Nå som vi allerede har allerede et samfunn som sorterer ut fostre på grunnlag av funksjonsavvik, blir spørsmålet: Hvor langt vil vi gå? spør Ødegård. Trenger et bedre ord enn diskriminering Førsteamanuensis i helsevitenskap Berge Solberg og samfunns medisiner Per Fugelli mener vi trenger et bedre ord enn diskriminering for å beskrive den situasjonen teknologien har brakt oss opp i. Loven gir anledning til å legge andre grunner enn sykdom til grunn for senabort. Hvis man stiller spørsmål om det funksjonsfriske fosteret har sterkere rettsvern enn det funksjonshemmede, må man tilsynelatende svare ja. Men det funksjonsfriske fosteret kan jo likevel bli abortert på basis av for eksempel en skilsmissesituasjon hos foreldrene, sier Berge Solberg, førsteamanuensis ved institutt for helsevitenskap, NTNU, og medlem av Bioteknologinemnda. Han ser mange utfordringer ved problematikken, men synes ikke diskriminering er en dekkende betegnelse for loven i seg selv. Sånn sett like gjerne kunne argumentere for at et foster som får skilte foreldre har dårligere rettsvern enn andre fostre. Poenget er at vi har en abortlov hvor fosterets rettsvern uansett ikke er absolutt. Det handler om å veie fosterets rett til liv opp mot tungveiende nok grunner for at kvinnen kan få innvilget senabort. Per Fugelli: Hvis man stiller spørsmål om det funksjonsfriske fosteret har sterkere rettsvern enn det funksjonshemmede, må man tilsynelatende svare ja. (foto: Jarle Vines) Han fremhever at det spesielle med sykdom og funksjonshemming imidlertid er at fosteret «blir kjent for oss». Fosteret fremstår som et fremtidig menneske med Downs syndrom eller med ryggmargsbrokk. På denne måten blir det et spørsmål om identitet, konstruert på basis av vår forståelse av livene til mennesker som lever med funksjonsnedsettelsene. Fosteret som blir abortert på grunn av en skilsmissesituasjon er ukjent for oss, og berører ikke vårt forhold til annerledeshet og funksjonshemming. Men vi trenger likevel et bedre ord enn diskriminering for å beskrive den situasjonen fosterdiagnostikken har brakt oss opp i, mener Solberg. Arbeide for et mangfoldssamfunn Professor i samfunnsmedisin, Per Fugelli, mener vi må se på motivasjonen for valget, før man kan si noe om det er fare på ferde. Hvis faktorer som at man ikke tåler å se ting som viker fra idealbildet blir med på å bestemme grunnen til abort, da har vi en negativ utvikling, sier han og nevner hensyn til egen bekvemmelighet eller estetikk som eksempel. Han trekker også inn økonomiske hensyn. Hvis deler av motivet er hensyn til konkurranseøkonomiens krav til å kunne yte maks DA er det fare på ferde. Fugelli tror det beste vi kan gjøre er å arbeide for et mangfoldssamfunn som gir plass til mennesker med funksjonsavvik. For å motarbeide en monokultur må vi jobbe for et mangfoldsamfunn. Vi kan gjøre det enklere for foreldrene å velge livet til et barn med avvik. Alt vi kan gjøre for å motarbeide at fostre velges bort vil være av det gode. At vi sikrer gode fellesordninger, som helsetjeneste, trygdeordninger og spesialordninger. 8!"#$!!nr

9 Barn er ikke bestillingsvare Jeg ville heller blitt «avlivet» nå, vel vitende om hva jeg går glipp av, enn å bli abortert bort med Helga Pedersens (Ap) velsignelse. <DE=><< Sian O Hara, journalist og masterstudent i filosofi Helga Pedersen tar feil når hun hevder at «alle som venter barn, har et brennende ønske om at barnet skal komme friskt og velskapt til verden». De fleste ønsker seg en pianospillende rakettforsker med sosiale antenner som behersker tre fremmedspråk og minst én idrettsgren på toppnivå. Noen ønsker seg «defekte» barn. Det døve paret Garfield-Lichy ville fjerne ikke-døve embryoer under en assistert befruktning. Et hørende barn passet ikke inn i familien og døvemiljøet, sa de. Saken vakte oppsikt, selv om de viste til vanlige argumenter i forsvaret av abort på avvik. Flertallets premiss Tre dager før jeg fylte 14 sto jeg, med over 30 grader kalvbenthet, ansikt til ansikt med et tjuetalls leger. Jeg følte meg lurt og var redd: at legetruppen ikke godkjente mine knappe 120 centimeter på sokkelesten interesserte meg knapt. Men istedenfor å bare rette opp bena, ville de også forlenge dem. 36 metallspirer boret gjennom bena i ett år, én millimeter strekk med skrujern hver dag i tre måneder. Jeg vil ikke bli høyere, sa jeg. En overlege lurte på hvorfor. Et absurd spørsmål som jeg kastet tilbake og spurte om han ønsket å bli høyere. «Jeg har normal høyde, det har ikke du», svarte han. Spørsmålspremisset var hans, ikke mitt. Eneste mulige svar var: «Jeg vil ikke bli som deg». En av mitt livs mest dramatiske dager endte med at kirurgen avsto fra å tvinge. Men overlegen deler premiss med lovverket om selektiv abort. Hvor mange ganger har du villet bli noen andre? Mest sannsynlig ingen, med mindre du er suicidal. En nynazists abortvalg Nazistenes eutanasiprogram tok livet av omtrent funksjonshemmede før og under andre verdenskrig. Det første barnet ble drept med personlig tillatelse fra Hitler på foreldrenes forespørsel. Siden ble mange rutinemessig drept av helsepersonell. Pedersens argument, kombinert med barmhjertighetspåskuddet og framdyrkelsen av overmennesket, var nazistenes begrunnelse. Pedersen er, ironisk nok, same. Samenes historiske lidelser var foranlediget av samme argumentasjon som hun bruker. Tidligere betraktet nemlig ikke norske myndigheter samer som velskapte. Av nazistene var også jøder, mørkhudede, rom-folk og homofile uønsket. Hvorfor er funksjonshemmede det fremdeles? Venstresida står opp mot rasisme og for homofiles rettigheter, men toer sine hender om diskriminerende abort. Bare Høyre og Krf tenker seg om og protesterer. Et hypotetisk eksempel: En nynazist voldtas i stummende mørke og ser ikke overgriperen. Hun blir gravid og vil beholde barnet bare hvis hun får tilbudt en test som viser at fosteret er av riktig «rase». Er kravet legitimt? Ja, ifølge Pedersens argumentasjon: Foreldrenes idealer gir fosteret rett til liv. Fra mitt ståsted ser jeg ikke forskjellen mellom etnisitet, legning og funksjonshemming; de er bare attributter ved en person. Før hadde de «mangler» til felles. Tidens ånd sier at stilt ved siden av Pedersen burde jeg føle meg som en afrikaner i selskap med Hitler. Foretrekker fysiske lidelser Hvilke fostre ville jeg, som ikke frykter fysisk sykdom, valgt bort? Ingen barn er ikke bestillingsverk. Men hypotetisk: Som barn på sykehus blir man kjent med dem i rullestol, de hårløse med kreft og de som dør når du går på videregående. Man lærer å se forbi lidelsen, og senere fremstår de som bare ser en diagnose som rare, overbeskyttede og tankeløse. Som 17-åring foto: Knut Aaserud / Arbeiderpartiet lå jeg for døden etter en legetabbe, og i fire uker kunne jeg verken snakke, høre eller bevege meg. Men jeg kunne se, føle og tenke, og som «grønnsak» med selvinnsikt hadde jeg ett mål: å kommunisere ønske om å leve. I journal er jeg beskrevet som fjern, uinteressert, «trolig med omfattende hjerneskader», og rundt sengen min gikk diskusjonen: Er dette livet verdt å redde? Fremdyrkelsen av overmennesket går for egen maskin, og ikke mange vil passere gjennom nåløyet. Hva slags liv får hun? Jeg ville heller dødd etter 17 år enn å bli abortert. Å velge bort barn med alvorlige, dødelige sykdommer er like humant som da nazistene gjorde det. Men psykisk sykdom og adferdslidelser har jeg liten erfaring med. De med fine røntgenbilder som ligger nede og de som ikke kan stoppe tårer med paracet eller morfin, skremmer meg. Jeg ville manglet en fot fremfor ADHD-lidelse, ryggmargsbrokk fremfor alvorlig depresjon, Downs syndrom fremfor schizofreni og lav kroppshøyde heller enn lav selvtillit. I den frankensteinske konstruksjonen av eget avkom, der barnet er et verk mer enn en person, ville jeg valgt fysiske skavanker fremfor syke personlighetstrekk. I min erfaringsverden virker sistnevnte uhåndterlige. Fostre testes ikke for depresjonsanlegg eller dårlig selvtillit. Det er de mest kjente og synlige lidelsene som kartlegges, som ikke nødvendigvis har størst konsekvenser. De har fått et urettferdig konkurranseutgangspunkt. Men det er neppe lenge før man kan velge alt fra hårfarge til dødsårsak i høy alder for barnet sitt. Fremdyrkelsen av overmennesket går for egen maskin, og ikke mange vil passere gjennom nåløyet. (Kronikken ble første gang trykket i VG 18. februar)!"#$!!nr

10 TARALD STEIN, DIKTER OG TRANSAKTIVIST FOTO: JAN IVAR VIK Sorterer foreldre «Frykten for å sortere bort fostre fører til at vi sorterer bort foreldre» mener dikter og transaktivist Tarald Stein. Jeg er en homofil mann som har født en datter. I homo-sammenheng er jeg derfor heldig og gjenstand for en viss misunnelse akkurat på dette området. Jeg kjenner svært mange homofile som ville blitt svært gode foreldre, og som ønsker seg barn, men som ikke får lov til å bli noens foreldre. I Norge har homofile lov til å adoptere, men ingen land som har adopsjonsavtale med Norge tillater dette. Derimot finnes det land som tillater surrogasi også når mottakerforeldrene er homofile utenlandske statsborgere. Det eneste som egentlig kreves er penger og et sterkt ønske om barn. Jeg kjenner menn som har gått gjennom dette og er glimrende foreldre. Utfordringer Problemene med utenlands-surrogasi er flere. De fleste land har ikke de gode sosiale ordningene eller generelle velstanden som vi har i Norge. Dette gir mulighet for utnyttelse av fattige kvinner. I tillegg kommer det faktum at nordmenn generelt produserer større barn enn det for eksempel ei indisk kvinne har kropp til å føde. Det begynner å tegne seg et bilde av den rike, vestlige mannen som utnytter fattige kvinner fra sør. Dette er på alle måter etisk forkastelig når det settes i system. Og ved ikke å tillate surrogasi i Norge, setter norske politikere denne utnyttelsen i system. Ettersom den ene av foreldrene er barnets biologiske forelder, er det så vidt jeg kan se umulig å gjennomføre et lovforbud. Jeg mener at det heller ikke er ønskelig. At staten skal forvalte våre reproduktive evner gir meg en emmen smak i munnen og får tankene i Lebensborn-baner. Med hensyn til dette vil jeg sterkt oppfordre staten å tillate surrogasi i Norge, i ordnede forhold. De fleste kvinner vil ikke være komfortable med å bære fram barn som de ikke får ha kontakt med. Heldigvis finnes det kvinner også i Norge som gladelig vil ha muligheten til å være gravid og føde uten å måtte ta ansvar for barnet, og som gladelig vil hjelpe andre til å bli foreldre. Det synes jeg de skal få lov til. Det som hindrer dem, er den norske bioteknologiloven. Hovedårsaken til at den er så streng, er at vi ikke ønsker et samfunn hvor egg befruktes for å tjene som forskningsobjekter. Heller ikke ønsker vi et samfunn hvor befrukta egg sorteres etter samfunnsnytte eller estetikk. På disse punktene er det bred enighet. Men er det ønskelig med et samfunn som sorterer bort gode foreldre? Det er nemlig det som skjer. Ved ikke å tillate surrogasi sorterer vi bort homofile fedre. OLAF ENGESTØL, STUDENT OG ORDFØRERKANDIDAT FOR KRF I IVELAND KOMMUNE Barn for enhver pris? Tarald Stein hevder at ved å hindre homofile par i å benytte surrogasi hindrer man dem å få barn. For homofile par er surrogasi den eneste aktuelle måte å få barn. FOTO: OLE MORTEN MELGÅRD Han mener derfor at det er rett å tillate surrogasi, av den grunn at vi ikke bør hindre noen i å få barn. Konklusjonen til Tarald Stein er derfor at homofile bør få benytte seg av surrogasi for å få barn. Han mener at frykten for å sortere barn, fører til at man sorterer foreldre. Altså tar han det som en selvfølge at det under enhver omstendighet er en menneskerett å få barn. Og med dette premisset til grunn argumenterer for at den norske stat bør tillate mennesker i å ta i bruk metoder som muliggjør dette. Altså sier han ja til kunstig befruktning og bruk av surrogatmødre uten å ta høyde for de etiske problemstillingene ved slike metoder. Menneskerettighet å få barn? Debatten koker slik jeg ser det ned til om man har en rett til å få barn skal holdes for viktigere enn andre etiske hensyn eller som det blir formulert i offentlig debatt om det er en menneskerett å få barn. Utfordringen det hele bunner ned i er hvorvidt hensynet til foreldrenes ønske om å få barn, skal veie tyngre enn hensynet til barnet. Det knytter seg en rekke komplikasjoner til metodene som må benyttes for at homofile skal kunne få barn. Komplikasjoner som ikke bare angår foreldrenes rettigheter. Metoden som benyttes ved surrogasi kalles «In vitro-fertilisering», også kalt prøverørsbefruktning. Dette er en type kunstig befruktning, hvor kvinnens egg befruktes av mannens sperm utenfor livmoren, før det injiseres i livmoren. Metoden innebærer at man befrukter flere egg enn nødvendig, i tillegg medfører metoden økt risiko for misdannelser hos fosteret. På den andre siden er det en rekke hensyn man bør ta knyttet til surrogasi, som innebærer hensyn til morens situasjon og barnets rettigheter. Noe jeg ikke har plass til å gå nærmere inn på her. Det hele bunner, slik jeg ser det, ned til spørsmålet om hvorvidt hensynet til foreldrene bør veie tyngre enn hensynet til barnet. Tarald stein argumenterer ensidig for at foreldrenes ønske bør settes i første rekke. Altså bruker han en argumentasjon som tillater at barn blir midler som oppfyller foreldrenes ønsker. Ved å fokusere ensidig på ivaretakelsen av foreldrenes ønsker, utelukker man barnets rettigheter. Barn blir her behandlet som midler som muliggjør andres ønsker. 10!"#$!!nr

11 Er abort etisk forsvarlig? Leder i Kristiansandforbundet, Håvard Ihle, drøftar problemstillinga om når ein kan seie at eit foster får absolutt menneskeverd. <DE=><< Håvard Tveit Ihle, leiar i Kristiansandforbundet Nokre vil seie at mennesket får ein evig, ukrenkelig verdi i den augneblinken befruktinga skjer. Dermed blir abort, ja til og med nokre former for prevensjon, eit grovt brot mot menneskeverdet. Eg vil prøve å argumentere for at denne posisjonen er urimeleg, og at det kan vere etisk forsvarlig å avbryte svangerskapet dersom foreldra (mora) ikkje ønskjer å fullføre. Befruktingsaugneblinken Befruktinga er ei viktig hending, det er starten på eit nytt individ. Det er noko poetisk ved å stå auge til auge overfor den uendelege rekka av tilfeldige hendingar som har ført historia til akkurat denne augneblinken. Dei astronomiske oddsa for at akkurat desse 46 kromosoma skulle kombinerast er ærefryktinngytande å tenke på. Spørsmålet er i kva grad denne hendinga er etisk relevant. La oss samanlikna to ulike situasjonar: 1. Eit par har lyst til å få barn, dei har sex, dei er begge fruktbare men dessverre blei ingen eggceller befrukta denne gongen. 2. Eit par har lyst til å få barn, dei har sex, og ei eggcelle i eggleiaren blir befrukta, men ein feil gjer at cella ikkje klarer å dele seg. I det første tilfellet må i verste fall paret vente ein månad før dei kan prøve igjen. Kan ein seie det same om den andre situasjonen? Eller har det her verkelig skjedd ei tragedie, eit dødsfall? Dette eksempelet er openbert satt på spissen, men det er meint for å illustrere at ei befrukta celle, kva den enn symboliserer, faktisk berre er ei celle. Ved å gi ei enkelt befrukta celle same etiske status som den ein gir ein levande person, oppvurderer ein ikkje berre cella si status, ein nedvurderer levande menneske sin status. Potensielle personar Ei befrukta celle er ein potensiell person, men har ein potensiell person ein rett til å leve? Det er viktig å hugse at kvar einaste kombinasjon av menneskeleg DNA er ein potensiell person. Har alle desse tallause potensielle personane ein rett til å leve? Skal vi gi flest mulig kombinasjonar av DNA ein sjanse til livet? Skal vi bruke kvar augneblink til reproduksjon slik at flest mogleg får ein sjanse til å leve? Eg blir minna om den legendariske scenen frå Monty Python sin film Meininga med Livet der dei syng Every sperm is sacred, eit harselas med den katolske læra om prevensjon. Eg trur ikkje det er mange som meiner at vi burde gå fram på denne måten, ein potensiell person har ingen rett til å få leva, men nokre yttarst få får oppleve det privilegiet det er å bli satt til verda. Den enkle løysinga Det hadde kanskje vore lettare, som har blitt påpekt for meg mange gonger, å berre gi fosteret status som person heilt frå befruktninga. Dersom vi ikkje gjer dette, får vi ei veldig vanskelig oppgåve med å vurdera korleis og når i fosterutviklinga abort kan forsvarast. Dersom ein heilt enkelt seier at alt etter befruktninga er for seint, er ein i alle fall på den sikre sida. Sjølv om eg forstår veldig godt kvar denne tankegangen kjem frå, har eg likevel nokre innvendingar. For det første så har eg allereie argumentert for at det er urimelig å gi ei befrukta celle ein status som noko meir enn ein potensiell person. I tillegg vil dette setje opp unødvendige hindringar på fleire områder. I stamcelleforsking bruker ein vanlegvis stamceller frå eit foster (ikkje lenger i utviklinga enn ca celler), såkalla embryoniske stamceller. Denne forskinga er utrulig lovande med tanke på medisinske applikasjonar. Eg meiner det vil vera uetisk å stå i vegen for denne forskinga, berre (fordi vi vel den enkle vegen) for å sleppe unna ei vanskelig etisk vurdering i abortsaka. Ei anna muligheit som vert hindra dersom vi gir ei befrukta celle ein slik status, er muligheita for prøverørsbarn (in vitro befruktning). Denne prosessen inneber som regel å befrukte ei rekke eggceller og velje ut dei som har høgast kvalitet (dvs. gir størst muligheit for graviditet). Denne teknikken har gitt mange par som elles ikkje kunne fått eigne barn muligheita til å få barn. Den vanskelige vurderinga Dersom vi ikkje set grensa ved befruktinga, kvar skal vi då setja ho? Denne innvendinga føreset at det må finnast ei grense. Frå eit etisk perspektiv fins det, etter mi meining, ingen absolutt grense. Eg meiner at vi, ut over i fosteret si utvikling, må ta gradvis meir og meir omsyn til fosteret sine eigne interesser. Vi må gjere ei vurdering, basert på fosteret si nevrologiske utvikling (bevisstheit, evne til å føle smerte etc.), i kva grad vi skal prioritere fosteret sine interesser opp mot foreldra/mora og andre omsyn. På same måte som eit barn blir vakse, veks fosteret fram og vert ein baby. Det er ikkje ein augneblink der barnet vert vakse, det er ein lang prosess. For lovgivarane er det vanskeligare, dei må setja ein alder for når ein vert rekna som myndig. I Norge er denne alderen 18 år. På same måten er det med abort, lovgivarane må foreta ei vurdering og setja eit tidspunkt, vel vitande om at datoen ikkje inneber eit absolutt skilje i etisk forstand. Den etiske vurderinga er sjølvsagt viktig når dette tidspunktet vert sett, men andre meir praktiske omsyn må også takast. Kor lang tid tar det vanlegvis å oppdage ein uventa graviditet? Kva konsekvensar vil loven få? Etc. Konklusjon Å tillegge ei befrukta eggcelle ein absolutt verdi er urimelig og set hindringar for viktige teknologiar og forskingsområde. Ettersom fosteret gradvis utviklar seg, meiner eg at vi i større og større grad må ta fosteret sine eigne interesser med i den etiske vurderinga. Gitt denne vurderinga meiner eg at abort kan forsvarast, i alle fall tidlig i graviditeten. Lovgivarar må ta andre omsyn i tillegg til den etiske vurderinga, når abortlovgivinga vert skriven. Så vidt eg kan sjå, er den norske abortlovgivinga eit fornuftig kompromiss mellom desse omsyna.!"#$!!nr

12 TEKST OG FOTO: GAUTE BRÆKKEN Radikal profil:!"#$%&'('")*%+(*#$,'*+#*-+./012)'0%' Varsleren, professoren, barnelegen, forfatteren og samfunnsdebattanten Ola Didrik Saugstad har en fortid som leder i Osloforbundet i 1972, og mener tiden i Forbundet var en svært verdifull tid. Til tross for at dette er hans første vinterferie på tjue år, har han takket ja til en samtale om tro, samfunn og sortering over en bedre lunsj. Ola Didrik Saugstad er kanskje best kjent som «varseleren», etter at han på nittitallet sa i fra om at en liten gutt hadde dødd under medisinsk forskning. Ved siden av og gjennom sitt virke som nyfødtlege, forsker og professor i barnesykdommer har han et bredt samfunnsengasjement. Engasjementet har resultert i flere bøker og et titalls utmerkelser og ærebevisninger. Hyklersk julefeiring Som ung medisinerstudent uten særlig kirkelig bakgrunn havnet Ola Didrik Saugstad i Forbundet våren Der fant han et tett åndelig og sosialt fellesskap. Det politiske engasjementet var i ferd med å våkne og ble stort i Forbundet på den tiden. Saugstad ble tidlig radikalisert politisk gjennom motstanden mot Vietnamkrigen. Vi var opptatt av likeverd, rettferdighet, miljøspørsmål og kristendommens plass i samfunnet. Mange av oss mente for eksempel at den norske julefeiringen var hykleri, men den gangen var det umulig å tenke seg den utviklingen vi har sett nå, hvor julen på mange måter er blitt tømt for kristent innhold. Ingen av oss trodde vel at vi ville se avkristningen av samfunnet gå så fort! Mot slutten av studietiden ble han mer interessert i det personlige troslivet, og han ble engasjert i abortsaken. Hva har du tatt med deg fra tiden i Forbundet? Jeg opplever at jeg har vært trofast mot det kallet og de idealene jeg fikk i Forbundet. Jeg har kjempet mot urettferdighet, for de svake, og for en bedre verden for alle. Helt siden den gang har jeg sett det som en oppgave å delta i offentlig debatt og har deltatt aktivt i samfunnsdebatten i mer enn førti år. Jeg har opplevd det som en gave å få ha et engasjement. Det viktigste jeg lærte i Forbundet er at samfunnsengasjement er en forpliktelse for oss alle. Radikal rettferdighet Som forsker på spedbarnsdødelighet blir Saugstad invitert til å holde foredrag over hele verden. På disse reisene ser han mye fattigdom, og opplever det som et dilemma å selv bli innkvartert på fine hoteller. Jeg tror jo at alle har samme menneskeverd, og da bør jo ikke noen være særlig rikere enn andre, utdyper han. Han tenker seg litt om før han fortsetter med å fortelle at han har lært mye om andre kulturer på disse reisene. Det å knytte mellommenneskelige kontakter, vise at man bryr seg ved å komme og være der sammen med «I fremtiden kan vi få en ny genetisk underklasse bestående av fattige og religiøse.» dem, mener han er viktig. Han er takknemlig for å ha en jobb der han kan bruke engasjementet sitt til å hjelpe andre. Hvor trengs det radikale stemmer i dag? Forskjellene på fattige og rike blir stadig større. Vi trenger noen som slåss for de svake! Den høye barnedødeligheten er kanskje et av de største menneskerettsspørsmålene i dag. Hvordan kan vi tillate at en halv million mødre dør i forbindelse med fødselen og nærmere ni millioner barn dør under fødselen og de første leveårene når det ikke koster så mye å få slutt på det? Det er uverdig at vi stilltiende aksepterer at så mange kvinner og barn dør, svarer Saugstad med stort engasjement i stemmen. Genetisk underklasse Den norske regjeringen har varslet endringer i bioteknologiloven i løpet av året, og vi ser en gryende ny abortdebatt. Hvordan ville norsk lovgiving på dette feltet se ut dersom Ola Didrik Saugstad fikk bestemme? Jeg er egentlig et liberalt menneske, jeg ønsker ikke å bestemme hvordan andre skal leve livene sine. Men abort og bioteknologi handler om to liv som begge må tas hensyn til, svarer han og peker på hvordan debatten har blitt snudd om på hensynet til barnets rettigheter har veket til fordel for kvinnens rettigheter. Det er blitt gjort til en kvinnerettighet å få ta abort, og det mener jeg er feil. Et foster er et liv, og det er kun nødvergeretten som kan tillate oss å ta liv. Dette alvoret må komme mer frem i lovene. Prinsipielt er jeg for en streng bioteknologilov. Men det må være rom for unntak i særskilte tilfeller, begrunnet i menneskelige vurderinger. Som lege har jeg lært at livet ofte ikke kan puttes på en formel med absolutte regler. Saugstad reagerer på at friske mennesker sitter med retten til å definere hvilke liv som er verdt å leve. Dette ser vi i debatten som går om hvorvidt man skal lovfeste retten til ultralyd før tolvte svangerskapsuke. Som lege har jeg lært at livet ofte ikke kan puttes på en formel med absolutte regler. I forhold til tilbud om ultralyd til gravide og fosterdiagnostikk gjelder det å finne den rette balansen i lovgivingen for å unngå sortering etter egenskaper. Et tilbud om tidlig ultralyd vil bli etterfulgt av kravet om at den gravide får rett til å kjenne alle fosterets gener, og da er vi inne på et svært vanskelig område. For hvem skal få definere hva som er et optimalt liv? Spør han og antyder at samfunnet kommer til å legge dette ansvaret på foreldrene selv. I fremtiden kan vi få en ny genetisk underklasse bestående av fattige som ikke har råd til å ta i bruk teknologien og religiøse som ikke vil. Dette peker mot en skremmende utvikling. Julen som forsvant Hva ser du på som den største utfordringen innen medisinsk etikk i dag? At det kristne og humanistiske menneskesynet i helsevesenet er i ferd med å forsvinne helt. Det er en utvikling som har gått veldig fort. Hvor er det rom for medmenneskelighet, tid for samtale og plass for etisk refleksjon? Spør han og forteller at i jobben som lege er det en daglig utfordring å huske på at hvert liv i seg selv er verdifullt. 12!"#$!!nr

13 Lege og professor Ola Didrik Saugstad hadde Forbundet som sitt åndelige og sosiale fellesskap i studietiden. Dette er noe jeg må bevisstgjøre for meg selv hver eneste dag. Denne etiske refleksjonen så vi mer av i dagliglivet på sykehusene før, men nå handler det bare om produksjon og å tjene penger. Dette gjør at vi blant annet mister den kritiske debatten ved innføring av nye teknikker og metoder for pasientbehandling. Han nevner et eksempel som viser utviklingen på dette området, hvordan den nye helseforetaksmodellen har stjålet fokus fra de mellommenneskelige relasjonene. På klinikken hvor jeg jobbet hadde vi alltid lagt vekt på å få til en best mulig julaftenfeiring for pasienter og ansatte. Men hele julaftenfeiringen forsvant plutselig, for det var det ikke tid til! Han stopper opp og tenker seg om noen sekunder før han sier: Jeg er redd at et avkristnet samfunn blir et hardt samfunn. For Ola Didrik Saugstad har kristentroen gjennom livet vært en kraft og en inspirasjon, ikke minst til et fornyet engasjement i forskning og for samfunnet. Etter som tiden går skjønner jeg bedre og bedre hvilket privilegium det er å ha en kristen tro. Vi har mye å kjempe for, så det er bare å stå på! % Ola Didrik Saugstad er nyfødtlege på Rikshospitalet, professor og leder av landets største forskningsinstitutt på barns sykdommer internasjonalt. Han er en anerkjent forsker og aktiv samfunnsdebattant innen medisinsk bioteknologi og etikk. % Saugstad er også opptatt av medisinsk etikk, og har gjennom tredve år tatt del i den offentlige samtalen om blant annet livsvernspørsmål og forskningspolitikk. Han har også vært rådgiver i helsepolitiske spørsmål. % Det kongelige hoff kunngjorde 21. mai 2010 at kongen har utnevnt Saugstad til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden «for innsatsen hans for barnemedisinsk forsking.» % På 1990-tallet ble Saugstad kjent med at en liten gutt hadde dødd under et medisinsk forsøk i 1992, og han varslet om saken. Som resultat ble han selv utsatt for beskyldninger fra de som hadde stått for forsøket. Journalisten Jon Hustad skrev boken Varsleren om denne saken.!"#$!!nr

14 TEKST: GAUTE BRÆKKEN, GENERALSEKRETÆR I FORBUNDET Fargerikt fellesskap? «Ja til et fargerikt fellesskap!» var 80-tallets store slagord. Kan vi akseptere at «Send dem ut!» blir dette tiårets refreng? med norsk kultur, og blir dermed en trussel mot samfunnet. Det gjelder derfor å slippe inn færrest mulig, og sørge for at de som vi ikke blir kvitt skal bli norskest mulig. Hvor blir det da av det fargerike og multikulturelle? Flerkulturelt kirkelig nettverk Forbundet er med i Flerkulturelt kirkelig nettverk. 7. desember i fjor lanserte nettverket dokumentet «Dette vil vi», som har som mål å utfordre kirker, politikere og samfunnet i Norge til å være med på å ta ansvar for et rettferdig og inkluderende samfunn. Dokumentet inneholder sylskarp kritikk av dagens asyl- og integreringspolitikk, som blir stadig mindre human. I henhold til gjeldende praksis kritiseres bl.a. følgende: «Mennesker som søker asyl i Norge på grunn av politisk overbevisning eller tro og som risikerer forfølgelse i hjemlandet for dette utvises til hjem landet med oppfordring om å tilpasse seg landets sosiokulturelle normer. Mennesker som søker asyl i Norge på grunn av seksuell legning, Returmottak Den norske regjeringen oppretter stadig nye returmottak til erstatning for de utskjelte ventemottakene. Returmottak høres vel mest ut som et sted hvor man plasserer avfall. Disse nye mottakene kan raskt ende opp som rene interneringsleirer der vi plasserer mennesker som vi ikke vil la gå fritt rundt i det norske samfunnet. Er dette en verdig behandling av sårbare mennesker, eller er det i bunn og grunn det samme som å si at noen mennesker er mer verd enn andre? Retur er blitt det nye mantraet i norsk asylpolitikk, rask retur skal løse alle problemer. Antall asylsøkere til Norge går stadig nedover, så det er tydelig at strategien virker. I Norge har vi hatt innvandringsstopp siden 1975, og det skal derfor ekstremt gode grunner til for å få lovlig opphold i Norge, og det blir stadig vanskeligere. Vi er mange som kjenner noen som har prøvd å få opphold, og som ikke forstår hvorfor det norske samfunnet ikke tar imot disse flotte menneskene med åpne armer. I motsetning til hva vi synes å Vi blir stadig flere som får øynene opp for hvilken ressurs innvandrere er for Norge, så hvorfor skal vi tillate at de møtes med mistenksomhet og trusler om retur? Integrering Undersøkelser viser at nordmenn blir stadig mer positive til innvandrere, og at de oppleves som en berikelse for samfunnet. At kenyanske Stella Mwangi skal representere Norge i den internasjonale Melodi Grand Prix-finalen, er vel bare ett av mange tegn på denne utviklingen. Men i samfunnsdebatten virker det som om det er fullstendig enighet om at vi ikke vil ha et flerkulturelt samfunn i Norge. Det er ikke lenger vi i Norge som skal ta imot innvandrerne og inkludere dem, nå er det innvandrerne som får beskjed om å «integrere seg» og bli norske. Den samme utviklingen har vi også sett tydelig i vårt naboland Sverige, der det fremmedfiendtlige partiet Sverigedemokraterna får økende oppslutning. Politikerne kappes om å være mest restriktive i asyl- og innvandringspolitikken. Ikke-vestlige kulturer fremstår som uforenlige homofile, lesbiske, bifile og transseksuelle, og som risikerer forfølgelse i hjemlandet for dette, utvises til hjemlandet med oppfordring om å tilpasse seg landets sosiokulturelle normer. Mennesker som oppholder seg i Norge uten legal oppholdstillatelse (papirløse) utnyttes i arbeids-, bolig-, eller prostitusjonsmarkedet.» Det har vært mange historier i media som bekrefter at sterke menneskelige hensyn ikke lenger gir grunn til opphold i Norge. «Dette vil vi»- dokumentet gir stemme til en gruppe som kan være vel verd å lytte til inn i integreringsdebatten, nemlig innvandrermenighetene. De kristne innvandrerne oppfordrer til «Å bidra til å skape økt kontakt, respekt og samarbeid mellom mennesker med ulik kulturell og religiøs bakgrunn.» Målet med dette er at vi skal respektere hverandres ulikheter, ikke at vi skal bli likest mulig! tro, ønsker de aller fleste mennesker å være der de er, for de har det best i sitt eget land med venner og familie rundt seg. Og dersom noen blir tvunget til å søke tilflukt i Norge, viser de sin takknemlighet gjennom å bidra til det norske samfunnet. Pengene som de sender til sine hjemland overgår langt våre bistandsbudsjetter. Vi blir stadig flere som får øynene opp for hvilken ressurs innvandrere er for Norge, så hvorfor skal vi tillate at de møtes med mistenksomhet og trusler om retur? Norges kristelige studentforbund er stolte av å bidra til et inkluderende samfunn gjennom å stille seg bak «Dette vil vi». Les dokumentet Dette vil vi på 14!"#$!!nr

15 Forfatter: Francis Collins Language of Life - DNA and the Revolution in Personalised Medicine Oriens forlag Anmeldt av Håvard Ihle Framskritt i bokform Anmeldaren meiner boka Language of Life, DNA and the Revolution in Personalised Medicine er eit må-ha for den som vil halda seg oppdatert på dei nye moglegheitene som stadig opnar seg innanfor medisin og helse. Francis Collins er den tidlegare leiaren for the international Human Genome Project (arbeidet med å sekvensere heile menneskets DNA for første gong), og er nå direktør for the National Institutes of Health i USA. The Language of Life er ei innføring i genetikk-revolusjonen innanfor medisinen dei siste 10 åra. Boka kombinerer vitskapeleg forsking i verdsklasse med praktiske råd til lesaren om kva for nye moglegheiter denne revolusjonen gir, og korleis ein bør forhalde seg til desse. Genetikken har endra medisinen radikalt. Ein eksplosjon av forsking dei siste åra har tatt oss frå den generelle observasjonen at sjukdomar har ein tendens til å gå igjen i familiar, til oppdaginga av svært presise DNA-variasjonar som spelar ei forutsigbar rolle i mange sjukdomar, og som kan bli brukt til å føreseia meir og meir presist ein person sitt framtidige sannsyn for å bli ramma av sjukdom. Vi har nå altså ei mykje djupare forståing for dei arvelege aspekta ved sjukdom, og kan gje kvar person råd og behandling som er mykje meir tilrettelagt kvar einskild kropp og helse. Med den nye kunnskapen får preventiv medisin einmykje større rolle. Når ein veit kva for sjukdomar ein er predisponert for, kan ein gjere mykje for å førebyggje og vere på vakt mot desse. Dersom du veit kva du skal sjå etter, kan du oppsøke lege ved første teikn på symptom, og få diagnostisert sjukdomen ved eit tidligare stadium. Denne genetiske kunnskapen gjev òg ny innsikt i korleis ulike menneske reagerer ulikt på legemiddel, dette bidrar til å gjere behandlinga til kvar einskild pasient så presis og effektiv som mogleg. Ettersom prisen pr. person for ei total genetisk analyse går stadig nedover i tråd med teknologisk framgang, blir dette ei stadig meir aktuell moglegheit for folk flest. Her kjem eit viktig val som kvar enkelt må ta, kva har du lyst til å vite? Det er tre faktorar folk som regel bruker når dei vurderer om dei vil ha denne typen informasjon. Kor stor er risikoen for å få sjukdomen? Kor alvorlig er sjukdomen? Kan sjukdomen førebyggjast og behandlast? Collins foreslår denne likninga:!"#$%&'(&)&*+,%&-&.+#+$'&/&01*'.&/&2%30"41+"5&'5& 67.%2855+"5 Ein annan ting Collins trekk fram er at kunnskap om risiko kan motivera til livsstilsendring som er bra for deg uansett. Dersom du får vite at du har 40 % risiko for å utvikle type 2 diabetes, kan dette motivere deg til å begynne å trene og ete sunnare. Collins deler av sin enorme kunnskap om temaet og kjem med mange eksempel frå erfaringa si både som lege og forskar. Dette gjer emna mykje lettare å sette seg inn i, fordi ein kan identifisere seg med menneska som blir trekke fram. Boka er eit must for den som vil halda seg oppdatert på dei nye moglegheitene som stadig opnar seg innanfor medisin og helse. Boka er òg ei fin innføring for den som har arvelege sjukdomar i familien og har lyst til å lære meir om kva dette inneber. Ei varm anbefaling frå Barack Obama på framsida burde heller ikkje skremme nokon.!"#$!!nr

16 AV IDA MARIE HAUGEN GILBERT / FOTO: BOKILLUSTRASJON/FAGBOKFORLAGET Politisk radikal = teologisk liberal? Samfunnsengasjementet har vært overraskende likt hos de kristne og sosialister, oppdaget forfatter av den nylanserte boka «Kirken og arbeiderbevegelsen» Nils Ivar Agøy. I forskningsarbeidet bak boken «Kirken og arbeiderbevegelsen» (Fagbokforlaget, 2010) oppdaget forfatteren, teolog og professor i historie ved Høgskolen i Telemark, Nils Ivar Agøy, at det så visst ikke var så store forskjeller mellom sosialismen og kristendom som mange har trodd. Noe jeg oppdaget var at presteskapet fra slutten av 1800-tallet av var forbløffende kritiske mot kapitalismen. De er ofte blitt beskyldt for å være ivrige forsvarere av «det bestående samfunn», men dette stemte ikke så godt med kildene jeg brukte. Prestene var ofte skeptiske til sosialismen fordi sosialistene angrep kristendom og kirke, men de likte heller ikke det kapitalistiske systemet fordi de så at det ødela folk. At dette var hovedtendensen var ikke noe jeg hadde ventet å finne. Han oppdaget det slett ikke var noen enkel kobling mellom teologisk grunnsyn og sosialt engasjement. Ofte har et sosialt engasjement blitt koblet til teologisk liberalisme. Dette fant jeg ikke så sterkt bekreftet. Det viste seg at folk som var teologisk konservative var like ivrige i sitt sosiale engasjement. At den liberale teologi uten tvil bygger på sosial etikk er helt hevet over tvil. Men, det betydde ikke at folk som regnet seg som teologisk konservative ikke var sosialt engasjerte, sier Agøy. Hvorfor har troen på at prestene forsvarte kapitalen vært så seiglivet? Jeg tror at mange som har drevet med arbeiderhistorie kanskje ikke følt seg trygge på teologi og motsatt kirkehistorikere har ikke alltid følt seg fortrolig med arbeiderbevegelsen. Og da kan det hende at man ikke sjekker kildene fra begge sider like nøye. Ulykke for begge parter Agøy skrev boka nettopp fordi han så et stort hull i historieforskningen på dette punktet. Ettersom kirken og arbeiderbevegelsen begge er og har vært viktige samfunnsaktører, var det likevel ikke skrevet stort om hvordan de oppfattet hverandre. Han oppdaget at det faktisk aldri hadde blitt systematisk undersøkt over tid før. Har synet ditt på kirken endret seg gjennom arbeidet med boka? Under arbeidet var det viktig for meg ikke å ta parti for eller mot verken kirke eller arbeiderbevegelse. Men jeg ser jo at noe av den kritikken som kirken har vært utsatt for, og som jeg trodde var riktig, ikke hadde noe spesielt godt grunnlag. Jeg har nok fått et mer positivt inntrykk av min egen kirke, sier han og påpeker at misforståelsene også gikk andre veien. Samtidig oppdaget jeg at mange av «kristen folkets» anklager mot arbeiderbevegelsen også var unyanserte eller bygde på fordommer eller generaliseringer. Bildet var mye mer sammensatt enn mange inkludert meg selv nok har trodd. Under en debatt på Litteraturhuset nylig, sa Martin Kolberg stortingspolitiker for «Jeg oppdaget at presteskapet fra slutten av 1800-tallet av var forbløffende kritiske mot kapitalismen.» Arbeiderpartiet og tidligere partisekretær at mange av de historiske kampene mellom norsk arbeiderbevegelse og kirke har vært en ulykke for begge parter. Ut i fra det du sier her høres det ikke ut til å være noen motsetninger som skiller sosialistisk og kristen tankegang? Når du spør om det er motsetninger blir jeg litt oppgitt, ettersom dette avhenger helt av hvordan vi definerer nøkkelbegrepene. Både sosialisme og kristendom kan lett defineres slik at de passer utmerket godt sammen, men også slik at de utelukker hverandre. For eksempel har tendensen i det norske Arbeiderparti i senere år vært å velge «inkluderende definisjoner», og den rød-grønne regjeringens linje er å gå inn for en «aktivt støttende religionspolitikk». Forfatteren av boken Kirken og arbeider bevegelsen oppdaget at mye av den kritikken som kirken har vært utsatt for ikke hadde noe spesielt godt grunnlag. - Jeg har nok fått et mer positivt inntrykk av min egen kirke, sier han. Menneskesynet kan skille Likevel er det et punkt som historisk viser et tydelig skille mellom sosialistisk og kristen tankegang. Agøy ser at når det kommer til slikt som medisinsk sortering av mennesker, viser det seg at sosialistisk politikk i praksis ofte legger et annet menneskesyn enn det kristne til grunn. Her har det vært strider om store symbolsaker. Abortsaken er et godt eksempel, hvor venstresidas politikk er blitt tolket som 16!"#$!!nr