Vekkelse ved Guds Generaler.

Transkript

1 Del 8. Vekkelse ved Guds Generaler. Asa Alonzo Allen "Mirakelmannen". Før vi går inn i historien om A.A. Allen vil jeg komme med noen kommentarer som jeg tror vil hjelpe deg til å se denne historien i rett perspektiv. Alle har sine personlige favoritter når det gjelder tjenestegaver. Det er noen predikanter som du liker bedre enn andre, men ikke alle tjenestegaver vil passe inn i din personlige stil. Noen av oss er kanskje overrasket når vi finner ut at våre tanker om tjenesten, eller hvordan en predikant bør fungere, slett ikke var Jesu tanker. Jeg vil beskrive "favoritter" som mer av en tanke i ditt sinn enn en åpenbaring i din ånd. Vår personlige favoritter er nettopp det --- favoritter. Derfor må vi være veldig forsiktige med å dømme en annens kall eller tjenestegave etter vår personlige smak. Hvis du bare lytter til predikanter du liker --- kan du gå glipp av noe viktig. Jeg har stor medlidenhet med A.A. Allen. Ja, han begikk feil. Alle Guds generaler gjorde det, og alle Guds generaler i framtiden vil gjøre det. Men når du tar Allens katastrofale bakgrunn med i bildet, må du legge merke til hvordan han triumferte over alt for å påvirke verden for Jesus. Veldig få mennesker, hvis noen, har gjort det bedre. Allen gjorde alt for å besvare Guds kall. Historien om Allen burde tale til alle generasjoner. Tenk på dette når du leser. Asa Alonzo Allen ble født en stormfull påskemorgen, 27.mars Foreldrene hans, Asa og Leona, bestemte seg for å oppkalle ham etter hans far og hans fars onkel, en presbyteriansk predikant. Navnet var den eneste forbindelsen med Gud som foreldrene ga ham, og de trodde aldri at han ville bli en predikant. Men Asa som kom fra det ukjente navn Sul phur Springs i delstaten Arkansas, ble en av de mest sensasjonelle vekkelsespredikantene i moderne tid.

2 Side 2. Det er sant at A.A. Allen var mer kontroversiell enn noen annen evangelist i helbredelses vekkelsen. Han ble sterkt kritisert for sin dramatikk og sensasjonalisme, og han ble fordømt for sine personlige vaner. Media hånet ham, og ledere for kirkesamfunn skydde ham mens de anbefalte andre til å ta avstand fra ham. Likevel regner noen ham for å være en av de viktigste predikantene som stod fram under helbredelsesvekkelsen. Det er også viktig å legge merke til at de som kritiserte Allen, var mye mindre produktive i tjenesten enn Allen var. Allen ble født i et problemfylt hjem der "opprør" var et velkjent ord. Da han ble født, hadde han to brødre og fire eldre søstre. Som ung gutt var søsterene den eneste gleden han kjente. De elsket ham, lekte med ham og behandlet ham som en liten prins. Men foreldrene var drukkenbolter og oppdro barna i fornedrende fattigdom. Til og med sine første sko fikk Allen av en fremmed. Allens foreldre lagde hjemmebrent bak skuret sitt. Moren drakk mye mens hun var gravid med Allen,og så fattige som de var, var det neppe noen grunn til glede seg over en ny baby. Foreldrene likte å gi Allen og søstrene hans litt hjemmebrent. inntil de ble fulle. Så lente de seg tilbake og lo av barnas oppførsel inntil de enten falt eller besvimte. Allens mor fylte tåteflaska med sprit for at han ikke skulle gråte, og hver kveld gikk han til sengs med ei tåteflaske med hjemmebrent. Det var også nok av tobakk i hjemmet. Det dyrket de selv, og den var veldig sterk, men Allen lærte å røyke før han var gammel nok til å gå på skolen. Han tok alltid noen små drag av morens sigaretter når han tente dem for henne. Faren var en begavet musiker, og selv om han ikke var kristen, ba den lokale kirken ham om å lede koret og opptre med dem. Han var som regel full når han gjorde dette.unge Allen fikk tak i dette talentet og stod noen ganger på gatehjørner og sang for folkemengden. Det må ha vært litt av et syn å høre den barnestemmen synge salmer han hadde lært av sin fulle far. Unge Allen sang salmene om og om igjen, for folket kastet småmynter til ham. Han gikk inn i underholdningsbransjen som ung, og han var som skapt for den. Allens foreldre kranglet alltid. De kastet møbler og truet hverandre med våpen. Da han var fire år gammel, forlot moren faren hans. Hun tok barna med seg til Carthage, i Missouri. Kort tid etter giftet hun seg igjen, men det var de samme problemene. Moren og stefaren hans var fulle og kranglet så mye at de unge barna løp hjemmefra i frykt. Da Allen var seks år gammel, bar han tinnbøtter med øl fra saloonen til stefaren. Allen fortalte at han husket følgende: "Alle sammen voskte opp med smaken av sprit. Jeg hadde bare to brødre. En av dem døde mens jeg bare var en liten gutt. Jeg husker ham knapt. Men den eldste broren min døde som drukkenbolt. Faren min fylte en drukkenbolts grav. Moren min sluttet å drikke før jeg ble volsen, men de fire søstrene mine og jeg var godt på vei til en alkoholikers helvete." I tilegg til drikkeproblemet hadde moren sjalusiutbrudd. Hun hadde giftet seg med en yngre mann, og da Allens stefar gikk på jobben, voktet hun på ham med kikkert for å se om han stoppet for å snakke med noen kvinne. De bodde veldig nær arbeidsplassen hans, og hun så alt han gjorde og stilte ham til svars på lønningsdagen. Hvis det virket som om lønninsskjekken var mindre enn normalt,anklaget hun ham for å ha brukt pengene på en annen kvinne. Stefaren orket ikke dette lenge og forlot henne, og det gjorde også unge Allen. I en alder av elleve år rømte Allen hjemmefra og bestemte seg for å reise tilbake til Arkansas og finne faren. Men han var ikke sikker på veien, og etter at han hadde reist, kom det dårlige vær, så han vendte tilbake til moren. Han planla nøye sitt neste forsøk og bestemte seg for at denne gangen skulle han lykkes. Da han var fjorten år, var Allen like stor som en fullvoksen mann, og han rømte igjen. Denne gangen bestemte han seg for å gjøre hva som helst for å klare seg, så han haiket

3 Side 3. med biler og tomme godsvogner og reiste over en stor del av Sørstatene. Mens han reiste med flere andre landstrykere, plukket han bomull, jobbet i bomullsrenserier, gravde grøfter og endte til slutt opp i fengsel for å ha stjålet mais. Overalt hvor han kom ble Allen kjent som den som skapte liv. Han hadde en vakker tenorstemme med god rytmesans. Han sang, danset, drakk og røykte alltid. Selv om det virket som om han hadde ubegrenset med energi, sa Allen senere at han følte seg elendig. Mange ganger forlot han selskapet og gikk ut i skogen for å gråte. Da han var tjueen, var Allen et nervøst vrak. Når han tente en sigarett, måtte han holde i håndleddet med den andre hånden fordi han skalv. Det ble sagt at han ikke engang kunne holde en kopp kaffe uten å røke. Det brant i brystet hans, han var plaget av kikhoste, og han begynte å bli glemsk. I begynnelsen av sin beste alder var Asa Alanzo Allen i ferd med å dø. Uten noe sted å vende seg dro Allen hjem til moren. Han tenkte at livet på en farm og regelmessige måltider ville være bra for ham, og håpet at helsen ville vende tilbake til det normale. Men da han kom hjem, gikk han tilbake til sine gamle vaner. Allen og moren lagde et hjemmebrentapparat der de kunne produsere sin egen sprit. I tillegg til apparatet brukte de hele plassen som dansesal hver lørdag kveld, og snart kom det store folkeskarer som gjerne ville ha underholdning. Rett nede i veien var det en annen person som ble kalt broder Hunter som åpnet hjemmet sitt av andre grunner. Selv om han ikke hadde noen utdannelse, var han født på nytt og fylt med Den Hellige Ånd. Han bestemte seg for å starte en menighet og bli pastor. Men han var ikke begeistret for dansesalen lenger nede i veien. Broder Hunter prøvde å fange de unges interesse, men de fleste av dem var for hypnotisert av Allens dansesal og hjemmebrentapparat til å være interessert i menigheten. Derfor avgjordet predikanten at om samfunnet noensinne skulle se vekkelse, måtte dansesalen stenges. En gruppe samlet seg og begynte å be. De ropte og ba: "Gud, steng Allens dansesal! Frels ham hvis Du kan. Men hvis han ikke vil gi seg til Gud, så kjør ham ut fra nabolaget eller ta hans liv! Men steng den dansesalen på den ene eller den andre måte." Vel, vi kan takke Gud for at en del av bønnen deres ble besvart! I juni 1934 begynte det å skje saker og ting, da en av de tøffe vennene til Allen ba ham om å bli med på et ærend. På veien passerte de en landsens metodistkirke. Lysene var på, og inne kirken ble det feiret med høy sang, klapping og dans. Allen var forundret. Disse folkene hadde det gøy! Han trodde at kirken skulle være et ærbødig og sørgmodig sted, så han ba vennen sin om å stanse. Da han gikk for å undersøke, ble han enda mer overrasket. Predikanten var en kvinne, og hun var kledd i hvit. Allen tenkte at hun måtte være en engel.han ville ikke at denne kvinnen skulle legge merke til ham, for hun virket så ren. Så hver gang hun kom i nærheten, gjemte han seg bak ovnerøret. For første gang i sitt liv ble han grepet av overbevisning om synd. Men før frelsesinnbydelsen gikk ut, snek han og vennen seg ut av kirken. Hele den kvelden og neste dag kjempet han med Gud og sitt hjerte. Han lengtet etter den glede og fred han hadde sett i ansiktene til folk i kirken. Han bestemte seg for ikke å kjempe imot lenger og gikk tilbake til møtet neste kveld. Møtet begynte, og Allen lyttet nøye til alle sanger og alle vitnesbyrd.talen handler om Jesu blod og hvordan det vasker bort alle syner, og så snart frelsesinnbydelsen ble gitt, rakte han hånden i været. Den kvinnelige evangelisten kjente til ham og tenkte at han var der for å skape bråk, så hun ba de som mente alvor, om å reise seg. Uten å nøle reiste han seg. Hun begynte å bli redd, for hun følte at han var der for å lage ablegøyer, men hun bestemte seg for å fortsette. Hun ba dem som stod, om å komme fram hvis de virkelig mente alvor, og Allen var den første som kom fram i midtgangen. Han var faktisk den eneste som reiste seg som gikk fram. Den kvinnelige evangelisten trodde forsatt at han var der for å skape bråk og spurte: "Vil du virkelig bli frelst?"

4 Side 4. "Javisst, det er derfor jeg kom fram hit", svarte Allen. Til hennes store overraskelse falt han på knærne og ba Jesus om å bli Herre i livet sitt. Fra da av var det en ny A.A. Allen. Ingen flere dansefester. Ikke mer hjemmebrent. De gamle vennene hans lo, men Allen gikk ikke tilbake til sine gamle vaner. Han var en ny skapning. I en gammel koffert på loftet fant Allen en Bibel som søsteren hadde vunnet i en konkurranse. Ingen hadde lest i den, men han tok den lille Bibelen og leste fra perm til perm. Han tok den med seg ut på jordet og leste, og han leste før hvert måltid. Allen kunne ikke få nok av Bibelen. I mellomtiden var det stor glede i broder Hunters pinsemenighet nede i gaten."den Allengutten" ble født på nytt! Bønnene deres var blitt besvart, og mange av de ungdommene som pleide å gå i Allens dansesal, gikk nå innom menigheten fordi de var nysgjerrige på sangen og tilbedelsen. Den aller største overrasakelsen var da Allen selv snek seg inn på et møte. Etter at han var gått, ba forsamlingen om Gud ville fylle ham med Ånden og bruke ham til å vinne sjeler. Morgenen etter at han gikk på pinsemøtet, besøkte han en metodistpastor som advarte ham mot pinsevennene. Han sa at de var fra djevelen siden de talte i tunger. "Etter det kunne jeg ikke vente med å dra tilbake dit," sa Allen. "Jeg var nysgjerrig etter å få høre dem tale i tunger." Noen få møter senere fungerte tungetalen og tydningen på ett møte, og da Allen satt og lyttet, kunne han si at dette var fra Gud. Nå ville han virkelig ha det som de andre hadde. Neste dag traff han metodistpastoren igjen. Han fortalte om sin erfaring og viste ham skriftsteder som bevis på at tungetale er for vår tid. Pastoren erklærte: "Du kan ikke få det. Ingen får slike opplevelser i dag." "Vel, jeg skal ha det", svarte Allen. "Og pastoren, det er nettopp det du trenger også." Pastoren ble illsint, og Allen kuttet båndene til metodistkirken. Kort tid senere ble en av Allens søstre født på nytt. Og ikke lenge etter, ble Allen endelig døpt i Den Hellige Ånd. Han mottok og talte i tunger på en kampanje som pinsevennene hadde i Oklahoma, der han og søsteren befant seg da. Den tiden var som himmel på jord for ham. Den kvelden han ble fylt av Ånden, hadde han sine eneste klær på seg --- en hvit skjorte og hvite bukser. Han falt i bakken, som var dekket av sagflis, men han brydde seg ikke. Alt Allen ville ha, var Gud. Snart føltes det som om elektrisitet fylte fingertuppene hans, inntil det dekket hele kroppen. Så skjedde det. Allen var ikke bevisst noe annet enn Guds nærvær. Han reiste seg opp og ropte ut i andre tunger. Den hvite dressen hans var ødelagt, men Allen hadde fått det han ønsket seg. Tørken rammet Missouri hardt i 1934, og det var ingen jobb å finne noe sted. Så en dag fikk Allen et brev fra en gammel venn som inviterte ham til å jobbe på en ranch i Colorado. I september 1934 gikk Allen over slettene i Colorado. Han var trett og tørst og følte seg litt ensom siden han ikke kjente noen pinsevenner der. Selv om han dro til et nytt sted for å jobbe, var han bekymret for at det ikke var noen kristne der som trodde det samme som ham. Mens han gikk der, blåste vinden et papir opp på stien. Han bøyde seg ned og plukket det opp. Da han så hva det var, smilte han bredt. Det var en side av Foursquares blad Bridal Call. Da visste han at et eller annet sted på disse slettene var det noen som trodde på Guds kraft slik han gjorde det. Så snart han kom fram til ranchen, spurte han om noen gikk i Foursquare-kirken. Vennene fortalte ham at en jente som bodde lengere oppi veien kanskje gjorde det. De sa: "Hun tror til og med at hun er kalt til å forkynne." Snart introduserte Allen seg for Lexie Scriven, som var kalt til å forkynne, og som akkurat var vendt hjem etter å ha reist sammen med en evangelist. De to ble raskt venner. De studerte Bibelen sammen, søkte i Skriften og fant svar på spørsmål. Lexie ble utfordret og forfrisket da hun hørte på Allen, som hele tiden utfordret de religiøse tradisjonene hun holdt fast ved. Han vokste ikke opp med tradisjoner, og han følte at han så tingene klarere enn det hun gjorde. Hun begynte snart å lese Guds Ord slik han gjorde, uatskillelige, men det var bare et gjensidig felleskap.

5 Side 5. Snart vendte Allen tilbake til Missouri for å hjelpe moren å flytte eiendelene sine til et nytt hjem i Idaho. Lexie dro av sted til Central Bible Institute i Springfield.Missouri, men hver dag fikk hun brev fra Allen. De forstod snart at de var forelsket i hverandre. Så han skrev til henne og fridde, og paret giftet seg den 19. september 1936 i Colorado. Ekteskapet deres ble senere velsignet med tre gutter og ei jente. Ekteparet Allen begynte sitt nye liv sammen med ett hundre dollar, noen få bryllupsgaver og en gammel A-Ford. De hadde ikke arbeid og ingen løfter om jobb, men de visste at de var kalt av Gud til å forkynne. De sparte de pengene de kunne for å skrive seg inn på Central Bible Institute i september, og så forlot de Colorado og dro mot Missouri med planer om å besøke moren hans. Men hun var veldig syk, fordi hun ikke hadde noen inntekt, og ingen til å ta hånd om seg. De kjøpte mat og andre nødvendige varer til henne, tok hånd om hjemmet hennes og betalte regningene. Snart var sparepengene oppbrukt, og dermed også håpet om å gå på bibelskole. Da moren ble bedre, forsatte paret med reisen sin, og de lette etter jobber og et sted å bo. 'Mens de gjorde dette foreslo noen at de skulle holde et husmøte. Gud ga Allen hans første mulighet til å forkynne, og da møtet var slutt, forlot de hjemmet med planer om sin første vekkelses kampanje. Men de hadde ett problem --- de hadde ingen penger. Og forventet ikke å få noen heller, så paret begynte å hogge ved og selge på dagtid. De pengene de tjente, gikk til bensin til forkynnerreisene deres. I to uker hogde og bar de ved, og de stoppet bare for å skrive ned tanker som Gud ga dem for talen samme kveld. Allens helter var Dwight L. Moody og Charles Finney fra Den første talen han holdt, var basert på de to gudsmennenes taler. Første gang de feiret høsttakkefesten sammen, hadde de ikke kalkun,men vaskebjørn til middag, som de med glede tok imot fra forsamlingen. Lexie fylte og tilberedte den akkurat slik hun ville ha gjort med en kalkun. Forsamlingen tok opp kollekt etter to Charles G. Finney Dwight L. Moody. uker som en overraskelse til predikanten, og det kom inn trettifem cent. Da det siste møte var slutt, fikk de en innbydelse til et nytt møte, men det var problematisk for dem --- stedet lå så langt borte at de ikke kunne kjøre dit på en dag, så de måtte finne et sted å bo i nærheten. Det eneste ledige stedet var ei toroms hytte som ble brukt til kornkammer,men den snille gamle mannen som eide bygningen, gikk med på å flytte kornet og la dem få bo der.det var store sprekker i gulvet, vinduene var i stykker, og bakdøren var borte. De gjorde det beste ut av det ved å henge opp et teppe i døråpningen,dekte vinduene med tøystykker og brukte putene fra bilen som seng. Lexie brukte gamle appelsinesker som stoler og bord, og dekker dem med duker. I flere uker levde de på bønner og meisbrød. De var helt avhengig av at Herren forsørget dem. I dagboken skrev de ned kollektene med beløp som "fem cent". Mens de holdt disse møtene lærte ekteparet Allen om kraften i bønn. Etter et bønnemøte ble alle de tilstedeværende på neste vekkelsesmøte født på nytt, og tretti mennesker ble frelst på to uker. Mange av dem hadde gått over en mil for å komme på møtet. Etter at de hadde hatt dåpsmøte, reiste de videre. Hvis det hadde eksistert jobber på denne tiden, ville Allen ha funnet seg en verdslig jobb. Men siden det ikke fantes noen, studerte han Bibelen og ba. Resten av tiden besøkte han folk og ba for dem. På slutten av 1930-tallet, bare noen uker etter at den første sønnen deres ble født, begynte Allen som pastor i Tower Memorial Assembly of God i Holly, i delstaten Colorado. Mens han var det, fikk Allen en forkynnerlisens fra Assemblies of God. Allen bestemte seg for å finne hemmeligheten til Guds kraft, og han begynte å faste og

6 Side 6. søke Herren.Å faste var nytt for ham,så han hadde store problemer.akkurat da han begynte å søke Herren, kjente han duften av maten som kona lagde for seg selv og sønnen. Men selv om han prøvde å innvie seg til bønnen, var ånden villig og kjødet svakt. Til slutt ga han etter, kom ut fra bønnekammeret og spiste middag med familien. En dag da han hadde tatt seg en matbit, ble han umiddelbart overbevist om synd. Han slapp gaffelen og sa at han ikke ville komme ut fra bønnekammeret før han hadde hørt fra Herren. Han ba kona om å stenge ham inne i kammeret. Hun lo og sa at han ville banke på døra for å komme ut i løpet av en time. Men timene gikk,og han banket ikke for å komme ut. Han kjempet med sitt kjød og vant seier der i bønnekammeret, og slik forteller han om sin opplevelse med Herren. "Jeg begynte å innse at det lyset som fylte bønnekammeret, var Guds herlighet...guds nærvær var så virkelig og mektig, at jeg følte det som om jeg ville dø på mine knær...og så, som en virvelvind, hørte jeg Hans røst. Det var Gud! Han talte til meg. Dette var det herlige svaret jeg hadde søkt så ivrig etter og som jeg hadde ventet på siden jeg ble frelst i en alder av treogtyve år... Det kom raskere enn noe menneske kunne snakke, raskere enn jeg kunne oppfatte mentalt, Gud talte til meg... Han ga meg en liste over de ting som stod mellom meg og Guds kraft. Etter hvert nytt krav som ble tillagt listen i mitt sinn, kom det en kort forklaring som påviste kravet og dets betydning... Mens Gud talte til meg, skrev jeg det ned." "Da det siste kravet var skrevet ned på listen, talte Gud igjen og sa: 'Dette er svaret. Når du har lagt det siste punktet på listen på innvielsens og lydighetens alter, vil du ikke bare helbrede de syke, men i Mitt navn skal du kaste ut demoner. Du vil få se mektige mirakler i Mitt navn når du forkynner Ordet, for se, Jeg gir deg makt over all fiendens velde.' Gud åpenbarte samtidig for meg at det som var et hinder for min tjeneste... var det samme som hindret mange tusen andre. Endelig fikk jeg vite prisen jeg måtte betale, for å få Guds kraft i mitt liv og min tjeneste. Prislappen på guds mirakelgjørende kraft!" Dette er de tretten tingene som A.A. Allen sa at Herren sa til ham. Han ville se Guds mirakelvirkende kraft hvis han forstod og gjorde disse tingene: * Han måtte innse at han ikke kan gjøre større kvalitetsmirakler enn Jesus. * Han måtte vandre som Jesus vandret. * Han måtte være uklanderlig i likhet med Gud. * Han måtte bare måle seg med Jesus. * Han måtte fornekte sine kjødelige begjær med faste * Etter å ha fornektet seg selv, måtte han følge Jesus syv dager i uken. * Uten Gud kunne han ikke gjøre noen ting. * Han måtte kvitte seg med synden i kjødet. * Han måtte ikke forsette med overfladiske, nytteløse diskusjoner. * Han måtte gi sin kropp helt og holdent til Gud for alltid. * Han måtte tro på alle Guds løfter. De to siste punktene var spesielle synder som Gud hadde påpekt ved navn. Allen følte aldri at han kunne dele dem med noen. Endelig banket Allen på døren for at kona skulle slippe ham ut, og så snart hun så ansiktet hans, sa hun: "Du har fått svaret." "Ja... Gud har besøkt meg fra himmelen, og her er svaret." Skrevet på en pappbit var de tretten kravene fra Herren. Paret satt ved det gamle kjøkkenbordet sitt. Begge gråt da han fortalte henne historien og de gikk gjennom punktene. Kort tid etter dette møtet med Gud, sluttet Allen som pastor. Han følte at han var kalt til evangelist, og han fikk en invitasjon til å komme til Missouri. Det var der som Allen opplevde

7 Side 7. sitt første mirakelmøte. En gammel gruvearbeider som var blind etter en gruveeksplosjon flere år i forveien, begynte å gå på møtene. Kveld etter kveld satt han og lyttet til Guds Ord, og som svar på en innbydelse, kom han fram for å motta helbredelse. Allen var sjokkert over hans tro, og begge ektefellene innrømmet senere at det krevdes mer tro enn de hadde, for at denne mannen skulle bli helbredet, De ba for alle som kom fram og stilte den blinde mannen i slutten av køen. Folk som hadde hodepine, forkjølelse og døve ører ble helbredet og gikk glade av sted, men den blinde mannen stod forsatt der. Plutselig sa Allen at alle som hadde tro for denne blinde mannens helbredelse, skulle komme og be sammen med dem. Så sa han: "Det fins vantro i dette rommet. Jeg kan føle det." Da var det en mann som reiste seg og trampet ut av lokalet. Gud besvarte bønnene deres. Da de var ferdige med å be, kunne den blinde mannen si hvilken farge Allen hadde på slipset og peke på gjenstander over hele rommet. De neste fire og et halvt årene reiste Allen A.A. Allen forkynner... som vekkelsespredikant for Assemblies of God. Selv om han var høyt ansett, hadde han dårlig lønn, og økonomien var vanskelig under hele første halvår av 1940-tallet, spesielt nå som de hadde fire barn. Lexie ble hjemme og tok hånd om de unge babyene.allen var noen ganger på reisen i tre måneder av gangen. Lexie måtte hanskes med frustrasjonen over mannens lange fravær, samtidig som hun måtte oppfylle sitt eget kall. Selv om hun lengtet etter stabiliteten i et normalt hjem,lærte hun en verdifull lekse.hun var kalt til tjeneste for Gud,men hennes tjeneste bestod også i å være en mor. Hun innså at det var en fastsatt tid for alt.moderskapet og et stabilt hjem burde aldri oftes for den andre delen av kallet hennes, for en dag ville hun få anledning til å forkynne Guds Ord igjen, og da ville hun være fullbyrdet i visshet om at alle deler av kallet var fulgt. Flere år senere, da barna var blitt eldre, forsatte Allen å reise alene som evangelist. Lexie så seg omkring i lokalsamfunnet og fant en hybel uten en fullevangelisk menighet. Der startet hun en menighet og ble pastor. Da Allen hadde økonomi til å ta med henne og barna på reisene, forlot hun til slutt menigheten og overga den til en annen pastor. Endelig, i 1947, fikk Lexie en telefonsamtale fra Allen. Han sa at hun skulle forberede seg på å flytte til Corpus Christi, i Texas. Han var blitt spurt om å bli pastor for en av de største Assemblies of God menighetene i området, og han var veldig begeistret da han tenkte på hvilken stabilitet dette ville gi familien. Han fortalte Lexie at de antagelig ville bli der inntil Jesus kom igjen. Familien likte godt Corpus Cristi og menigheten der, men i en by med over innbyggere, var det bare en håndfull fullevangeliske menigheter. Allen kom på en tid da menigheten holdt på med sitt byggeprogram. Noen ville kanskje ha blitt overveldiget, men Allen åndelige appetitt ble bare skjerpet. Han ga seg helt over til denne nye fasen i arbeidet, og drømte om menighet som ville fungere i Åndens gaver, evangelisere og gå fram i himmelens ærend. Det virket som om denne menigheten var svaret. Medlemmene hørte ham forkynne i to uker før de ba ham om å bli pastor. Han forkynte sterkt og holdt ingenting igjen av det han trodde på, og allikevel ville de ha ham.

8 Side 8. Han ga alle deler av tjenesten sin fulle oppmerksomhet, og alle medarbeidere som ble utpekt, fikk spesiell undervisning. Antall møtebesøkende vokste raskt, og snart hadde de ikke plass til flere. Nå var menigheten på noen få hundre personer, men Allen tenkte på hvordan han kunne nå byen gjennom radio. Dermed begynte han å legge planer om en effektiv radiotjeneste og reiste også på et radioseminar i Springfield, Missouri. Han kom begeistret hjem igjen, og sammenkalte et styremøte hvor han forklarte om sine radioplaner for byen. Han var sikker på at styret ville gripe tak i visjonen. Men en av mennene informerte ham at styret ikke godtok det han gjorde, og at han slet dem ut.styremedlemmet forsatte med å si at Allen hadde hjulpet dem å bygge en av de fineste kirkene i Texas, men de trengte tid for å komme seg i orden etter det, og at de ikke kunne holde følge med hans raske ekspansjonsplaner. Så reiste en annen seg og gjorde oppmerksom på hvilken enorme økonomiske byrde det ville være for menigheten. Det generelle oppfatningen var at man hadde gjort nok for øyeblikket, ikke trengte å gå videre på en stund. Allen var fullstendig knust, og han avsluttet møtet raskt. Et viktig poeng å merke seg her: Det var Allens kall som ga ham styrke til å gå fram. Hans kall var ikke å være pastor,men å evangelisere nasjonen. Allen var åndelig bygd for slik framstøt; det fulkte med kallet hans. Lekfolk er ikke automatisk bygd på den måten, og det er ikke noe galt med det. Det er bare et faktum. Gud ga oss de femfoldige tjenestegavene for å påskynde den åndelige prosessen,så vi alle kan benytte oss av himmelens tid. Vi trenger lekfolk, og vi trenger definitivt pastorer. Men det er like viktig at vi trenger at alle står i sin egen tjeneste og kall og fungerer i den himmelske salvelsen. Det var trist å se at Allen prøvde å begrense kallet sitt til en pastors tjeneste. Kan du tenke deg hvordan det må ha vært å prøve å begrense en evangelists kall? Da styret la ned veto mot Allen, ødela de en viktig del av hans vesen uten å vite det, ved å legge hånd på livet hans og slukke en del av hans kall. Allen hadde prøvd å gå på kompromiss med sitt himmelske kall for å få jordisk trygghet, som er forståelig, for han ville være en far for sine barn. Men snart så Allen at prisen var for høy. Det ville ha vært bedre, og kanskje tøffere, å søke Gud for å finne en annen måte å få det til å fungere på. Da Allen kom hjem, sa han ikke noe til kona og prøvde å late som om ingenting hadde skjedd. Han diskuterte til og med en ferie med Henne. Men om natten våknet hun og hørte at Allen gråt i rommet ved siden av. Hun trodde at han var i forbønn for noen, helt til hun kom tilbake til soverommet, og han gråt forsatt. Hun var forbauset og spurte hva som var i veien. Da fortalte han hva som skjedde på styremøtet. Hun så at han var mer enn bare skuffet; han var knust. Det var ingen bitterhet, ingen vrede, ingen bebreidelser --- bare et knust hjerte. Allen sa opp pastorstillingen og følte at han aldri kunne forkynne igjen. Men menigheten elsket ham virkelig, og de ga ham flere måneder ferie med full lønn. De insisterte til og med på å ta opp ekstra kollekter til alle utgifter han ville ha på reisen. Det var tydlig at Allen led av et nervøst sammenbrudd. Menigheten trodde at han var overarbeidet, men kona kjente styrken og iveren hans og visste at det var umulig. Hun visste at sammenbruddet var forårsaket av et knust hjerte. En del av hans vesen var fanget, og han trodde at han hadde mistet det for alltid. Lexie tok ham med på en lengre ferie, men han var så plaget at han bare fikk delvis hvile på reisen. Og da tilstanden hans ble verre, ble det umulig for dem begge å hvile. Etter bare en uke oppe i fjellene uten noen hvile, ville han reise hjem. Han trodde han aldri ville vende tilbake til et normalt liv Lexie begynte desperat å søke Herren. Plutselig forstod hun det. De var ikke mislykket... Gud var ikke ferdig med dem. Guds kall og plan for A.A. Allen var det samme som det alltid hadde vært. Da hun til slutt innså at satan hadde utnyttet dette dype såret, begynte hun å be

9 Side 9. mot angrepet. Snart så også Allen at han ble plaget av en demon som utnyttet hans følelsesmessige sår. Han innså at han ble angrepet av en plageånd. Han kjørte til side og ba kona om å legge hendene på ham. Allen fortalte at i samme øyeblikk som Lexie sa "kom ut av ham, jeg befaler deg å gå", forlot den onde ånden ham, og de gledet seg sammen da han faktisk følte en fysisk lettelse istedenfor den tyngden han hadde båret på. Så plutselig begynte han åbli trett, og før Lexie kjørte videre på veien, sov han. Han husket aldri hvordan han kom hjem eller kom seg i seng. Han sov som et barn i tre dager i strekk, og da han våknet opp, var han helt frisk igjen. Høsten 1949 begynte Allen å høre om mirakuløse helbredelses-møter som fant sted. Evangelistene var ikke nødvendigvis fremragende predikanter. Det var faktisk mange predikanter som var mer veltalende enn disse evangelistene, men når de evangelistene ba for de syke, skjedde det mirakler så fort at ingen kunne telle dem. Ekteparet Allen nektet å tro på halvparten av det de hørte, men nysgjerrigheten var vekket. En dag fikk Allen et eksemplar av bladet The Voice of Healing av en venn. Etter å ha lest det, sa Allen: "Da jeg leste bladet, lo jeg. Fanatikere, tenkte jeg, og la det fra meg i mitt studierom," Noen av menighetsmedlemmene hans kom fra disse teltmøtene med glødende rapporter, men Allen ignorerte dem og følte at de holdt på å bli fanatikere. Personlig tror jeg ikke at det var dette han hadde i hjertet.han sa det kanskje slik,men jeg tror at han ble opplivet i sitt indre menneske, for han visste at dette var hans eget kall som ble manifestert rett for øynene på ham. Men du kan bli så frafallen i ditt kall at det du engang betraktet som dyrbart og oppnåelig, nå er et fjernt minne. Ikke lenge etter ble Allen overtalt av noen predikantvenner til å reise til Oral Roberts teltmøter i Dallas. På veien dit husket han den opplevelsen han hadde hatt med Gud i bønnekammeret for mange år siden, da han fikk vite om de tretten punktene som stod i veien for Guds mirakler. Siden han ikke stod i sin åndelige tjeneste og isteden prøvde å være pastor, hadde han lagt Guds visjon for ham på hylla. Da han kom nærmere Dallas, ble han klar over at han ville være vitne til det Gud hadde kalt ham til å gjøre. "Men jeg hadde aldri betalt prisen for Guds mirakelgjørende kraft i livet mitt," tilla han.han var oppslukt av teltmøtet og Guds kraft som virket gjennom Oral Roberts, og han følte at han levde i Apostlenes gjerninger. Mirakel etter mirakel skjedde mens han så på, men det var ikke fanatisme; det var Guds mirakelvirkende kraft. Da han satt og så på bønnekøen, hørte han atter en gang Guds røst: "Min sønn, for elleve år siden søkte du Mitt ansikt... For elleve år siden kalte. Jeg deg inn i samme tjeneste... Men du betalte ikke prisen for å innvie deg. Derfor har du ikke gjort dette som Jeg har kalt deg til." Tårer rant nedover ansiktet hans da han løftet hendene og ropte: "Herre, jeg skal gjøre det." To søndager senere sa han opp som pastor. Han ville slutte den første søndagen etter han kom tilbake, men kona ba ham om å vente og være sikker på at han gjorde det rette. Umiddelbart kalt pastorer fra hele nasjonen på hans tjeneste som evangelist, og mindre enn en måned senere stod det en ny pastor på talerstolen. Allen brukte menigheten i Corpus Cristi som sin base og reiste ut derfra. De flyttet alt de eide til et mobilt hjem, og mindre enn tre måneder etter sammenbruddet, var A.A.Allen på sporet av vekkelse. Allen begynte å studere de tretten kravene som Herren hadde gitt ham elleve år i forveien. Det var utrolig så mye tid han hadde mistet. Elleve år! Han studerte listen og la merke til at nummer tolv og tretten ikke var fullbyrdet i livet hans, men at alle andre punkter var fulgt. Med sterk besluttsomhet klarte han å krysse av de siste to punktene. Etter det begynte det å skje bemerkelsesverdige mirakler i tjenesten hans. I mai 1950 sendte Allen sin første melding til bladet The Voice of Healing, en rapport fra en kampanje i Oakland, California. Om disse møtene skrev han: "Mange sier at dette er den største vekkelsen i Oaklands historier... Kveld etter kveld feier bølger av guddommelig herlighet over forsamlingen, og mange vitner om at de ble helbredet mens de i benkeradene."

10 Side 10. I 1951 gjorde Allen et stort sprang. Han bestemte seg for å kjøpe et telt og bruke tittelen "helbredelsesevangelist" Han fikk høre om et telt som var til salg, fullt utstyrt med lys, stoler, en plattform og høyttaleranlegg til 8500 dollar. Men han hadde bare 1500 dollar, så han ringte til den andre predikanten og tilbød han 1500 som første avdrag.eieren sa at en annen akkurat hadde ringt og tilbudt å betale hele prisen, men han ville be over saken og ringe tilbake neste dag. Da Allen ringte mannen neste dag, var han ikke overrasket over å høre at eieren bestemte seg for å gi ham teltet mot et avdrag på 1500 dollar. Resten skulle betales i avdrag på hundre dollar etter som Allen hadde råd til det, så teltet tilhørte ham.den 4.juli 1951 ble A.A Allens vekkelsestelt reist til den første kampanjen i Yakima, i delstaten Washington. I november 1953 opplevde Allen at at drømmen hans gikk i oppfyllelse, da han startet det nasjonale radioprogrammet Allen Revival Hour som ble kringkastet på ni mindre og to store stasjoner. I 1955 kringkastet på ni mindre og to store stasjoner. I 1955 kringkastet Allen på sytten latinamerikanske stasjoner og atten i USA. Snart måtte han åpne et permanent kontor for å ta seg av brevstrømmen. Han begynte med årlige møter på Cuba og i Mexico. Mange ga gjensvar til frelsesinnbydelsen ved å avsi seg trolldom og ødelegge avgudene sine på plattformen. Disse vekkelsene pågikk fra 1955 til 1959, da Castro kom til makten. Det virket som om Allen vokste i forfølgelse og under press. Han ble beskrevet som en kort mann med stor underkjeve, og ansiktet hans ble fordreid når han skrek i det ene øyeblikket og hvisket i neste øyeblikk. Han var en gammeldags predikant som trampet med føttene, skrek, gråt, og ropte "ære være Gud", talte høyt i tunger og danset uhemmet og dramatisk. Noen ganger hoppet han opp og ned mens han slo på en tamburin, og på møtene hans var det sannsynlig at du fikk se noen som slo hjul i midtgangen, stormet foran plattformen, og flere som danset ballet rundt omkring i mengden. Allen var aldri påvirket av motene, men han følte at det var jobben hans å tale på denne måten. Han pakket ikke ordene inn i silkepapir, og det virket som om han alltid brukte motgang til sin egen fordel. Han sa det han tenkte, og det var det folk kom for å høre. I 1955 begynte det å komme flere alvorlige anklager som påvirket Allen. Anklagen om at Allen misbrukte alkohol, fulgte alltid tjenesten hans. Om folk trodde på anklagene eller ikke, kom an på om de hørte på vennene eller fiendene hans. Noen tror at han aldri klarte å overvinne det alkoholmisbruket som var en så stor del av ungdommen hans. Men den største krisen kom høsten 1955 da han holdt en kampanje i Knoxville. Tennes see. Allen ble arrestert for promille-kjøring, men saken kom aldri opp for retten. Allen viste seg aldri i rettsalen, så han ga avkall på kausjonen på tusen dollar og forlot delstaten. Omstendighetene rundt denne hendelsen er uklare. Men Allen hevdet at massemedia i Knoxsville var beryktet i sine angrep på evangelister, og han påstod at han til og med så en liste over pastorer som hadde betalt flere aviser for å bakvaske ham. Ifølge en partner fortalt Allen vennene sine at han var blitt kidnappet og slått bevisstløs. Da Allen våknet, sa en av vennene hans at han var "i et røykfylt rom, og noen helte sprit i munnen på ham". Men ryktet hadde allerede spredd seg om at Allen hadde bekjent sin synd for fremstående predikanter i Knoxsville. Da Ralph M. Riggs, overoppsynsmannen for styret i Assemblies of God, hørte om anklagene i 1956, sendte han Allen et brev. Der ba han Allen om å trekke seg tilbake fra offentligheten inntil situasjonen ble avklart. Allen følte at det var umulig, og mente at organisasjonen hadde sviktet ham da han trengte dem som mest, fordi de ville redde sitt eget rykte. Han sendte Riggs et sviende brev der han minnet ham om hvorfor han hadde tjent Gud sammen med ham i "atten år uten at noen spørsmål er blitt stilt om min integritet". Så leverte han tilbake sine ordinasjonspapirene til Assemblies of Gud og sa at det var "ikke noe stort tap". Han skrev til Riggs at: " trekke seg tilbake fra den offentlige tjenesten nå,ville ruinere tjenesten min. Da ville det se ut som om jeg innrømte skyld." Anklagen forårsaket også store problemer i forholdet til Voice of Healing. Selv om Lexie

11 Side 11. forsikret lederskapet i Voice of Healing at anklagen var løgn, følte Gordon Lindsay at de som tilhørte fruppen måtte ta et standpunkt for etikk, så Allen trakk seg derfra også. Allens datter følte at Voice of Healing egentlig var en organisasjon for evangelister som tilhørte Assemblies of God, og hun sa at de prøvde "så godt de kunne å jobbe innenfor kirkesamfunnets rammer". Hvis man ikke adlød reglene i kirkesamfunnet, kunne man få problemer i Voice of Healing. En av de største evangelistiske tjenester i vår generasjon er R.W. Schambach fra Tyler, i delstaten Texas.Da Schambach var ny i tjenesten,sluttet han seg til Allen team, og snart ble Schambach hans høyre hånd. Siden han var en mann med karakter og integritet, visste han hva det betydde å betale prisen for vekkelse. Nylig var Schambach og jeg sammen på en konferanse, og vi snakket om betydningen av å bevare historien for kommende generasjoner, Han gikk med på å fortelle meg sin side av historien om A.A. Allen, og kunne fortelle noen meget intressante ting. Schambach fortalte hvordan han sluttet seg til Allen kvelden før hendelsen i Knoxville. Så kom han med en forbløffende uttalelse stikk i strid med det andre skrev om A.A. Allen. Schambach sa at Allen var ikke full. "Jeg vet det," sa han, "for jeg var sammen med han i bilen." Han sa at hele hendelsen var en sammensvergelse for å ødelegge tjenesten hans. Etter problemene i Knoxville så han den ekstreme forfølgelsen mot Allen.Det var da Schambach lærte seg å betale prisen for vekkelse. Uansett hvilke anklager som ble slynget mot Allen, visste Schambach at han var uskyldig, for han var sammen med ham hele tiden. Så Schambach forble trofast som en av Allens medarbeidere. De seks årene Schambach var med ham, dro han på alle kampanjer sammen med Allen. "Han var en gudsmann," fortalte Schambach. "Jeg var sammen med ham hele tiden, som 'hånd i hanske'. Når vi var på reise, sov jeg til og med i samme rom som ham. Han gjorde aldri noe i strid med Ordet. Han var en bønnens og miraklenes mann. Det var slik jeg kjente ham." Schambach beskriver også Allen som en "meget nær" mann, som alltid var tilgjenglig for forsamlingen. "Det fantes ikke sjalusi i ham," smilte Schambach. "Hvis jeg traff et poeng, ropte han: 'Kom igjen, Schambach, du har det!" Så lente han seg tilbake og lot meg forkynne, uansett hvor vi var." Schambach sammenlignet Allens klær og personlighet med "en krysning mellom James Cagney og Spike Jones". Da Schambach og jeg gikk ut av hotellet for å fortsette diskusjonen, la vi merke til at det stod en brannbil på parkeringsplassen. "Å, det minnet meg om en annen fortelling," sa han. Schambach fortalte at ilden på toppen av teltet under kampanjen i Los Angeles virkelig skjedde. Det virket som om brannbilene kjørte fram og tilbake på leting etter brannen, men de fant den aldri. De visste at det var en brann et sted, for de kunne se røyken.til slutt kjørte brannbilene i retning av teltet, men da de kom dit, fant ingen ild. "Gud ønsket at alle skulle få vite at vi var i byen," smilte han. "Han tente Sin hellige ild på toppen av teltet, for at folk skulle få vite at vi var der." Hva med "mirakeloljen" som kom i menneskers hender? "Det var også virkelig. Til og med jeg fikk litt av det på mine hender," svarte Schambach. På et av Allens møter i Los Angeles "fikk alle olje på hendene bortsett fra Allen", smilte Schambach. "Jeg tror at Gud tillot at det skjedde, for å bevise at det var virkelig og ikke bedrag." Schambach skilte lag med Allen og startet sin egen tjeneste i Men Schambach stod trofast ved Allens side resten av livet.hvis det er noen som fungerer i en lignende tjeneste som A.A. Allen, er det den store evangelisten R.W. Schambach.Allen hadde levert inn forkynnerlisensen sin til Assemblies of Gud og brant broene til Voice of Healing, og begynte som uavhengig evangelist. Mange sa at det passet ham bra, og historiebøkene forteller det samme. De fleste evangelister arbeider godt på egen hånd, så lenge de er koblet sammen med noen som forstår kallet deres, og kan tale Bibelens Ord inn i livet deres. De kan kalle en

12 Side 12. menighet for sin "hjemmemenighet", men den lokale menigheten må gi dem frihet til å følge sitt individuelle kall. Det er noen ganger vanskelig for et organisert kirkesamfunn å godkjenne metodene deres, for de er så forskjellige. Evangelistiske vekkelser er hurtige, ekstraordinære, dramatiske og har en okses styrke. Hvis en pastor forstår en evangelists kall, kan de arbeide godt sammen, men hvis pastoren prøver å kontrollere evangelisten til å passe inn i den lokale menighetens behov, vil det bli problemer. I 1956 virket det som om det skjedde endringer i tjenesten. Men Allen fant måte å gå videre fram, nettopp da mange trakk seg tilbake.han hadde en spesiell evne til å samle inn penger, og på denne tiden forsøkte hanå forbli i sitt kall. Allen startet sitt Allens teltmøte sett ifra luften. eget tidsskrift, Miracle Magazine. Det inneholdt budskap om helbredelse og utfrielse og hadde mange vitnesbyrd om helbredelser. Før 1956 var over, hadde de mer enn betalende abonnenter. Den høsten hadde Allen startet Miracle Revival Fellowship, en uavhengig organisasjon som skulle ordinere predikanter og støtte misjonen Han benektet alle anklager om at organisasjon som skulle ordinere predikanter og støtte misjonen. Han benektet alle anklager om at oraganisasjonen var"bygd som et kirkesamfunn".allen kunne fortelle at fem hundre predikanter deltok ved den første ordinasjonen. Allen ber for syke... Etter hendelsen i Knoxville, ble Allen en kontroversiell person, og massemedia fulgte ham overalt i håp om å få en story. Det ble rapportert om at ville og sensasjonelle hendelser fant.

13 Side 13. sted på møtene hans, men mange av disse rapportene var ment å vanære hans tjeneste. Lexie sa at Allens fiender på denne tiden gjorde alt de kunne for å ødelegge ham. Men når forfølgelsen angrep, slo han tilbake med et uvanlig mirakel eller en spesiell hendelse og gjorde ekstreme ting i et forsøk på å bevis sitt kall. I Los Angeles ble det rapportert at man så et kors i Allens panne, og en ild over telt hans, slik R.W. Schambach bevitnet tidligere i kapitlet. Ifølge Allen var dette et tegn.som bevis på dette, siterte han Esekiel 9,4. Der står det at en engel ble sendt fra himmelen for å sette et merke på pannen til alle dem som roper til Herren på grunn av onskapen på jorda. Korset i pannen og flammen over teltet ble rapportert av massemedia. Allens kameramann, R.E. Kemery, tok et bilde av en mann som fikk naglemerker i hendene sine. På et annet møte begynte det å strømme "mirakelolje" fra hendene og på hodet til dem som var på møtet. Allen svarte dem som stilte spørsmål ved dette, med en henvisning til Hebreerbrevet 1,9- Der står det at lønnen for å hate onskap og elske rettferd er å bli salvet med gledens olje.. Han ble også kritisert for å ha solgt en plate hvor skrikene fra en demonbesatt kvinne var med, og han solgte et hefte som inneholdt atten tegninger av demoner. Disse var tegnet av en demonbesatt sinnsyk person. Noen av helbredelsene var sensasjonelle, og på et møte i nærheten av Los Angeles, gikk en kvinne umiddelbart ned i vekt fra 220 til 90 kg. da Allen la hendene på henne. Folk fortalte at de så kroppen hennes krympet. En fullevangelisk pastor som hadde han "alligatorskjell" på armen sin i nesten femti år,ble helbredet da han satt på plattformen bak Allen. Skjellene tørket inn og falt av, ny bud kom til syne, og pastoren kunne bruke kortarmede skjorter for første gang. En annen mann var ute og kjørte i bilen sin, og da han lyttet til Allen Radio Hour ble han berørt i sitt hjerte.han kjørte til side, la hendene på radioen og ba til Gud sammen med Allen om å "sette alt tilbake på plass". Han hadde fått sin høyre lunge, tre ribbein og et brystbein fjernet av kirurger, pluss at han manglet den andre tåen på venstre fot på grunn av en sykdom. Den kvelden vokste mannens tå ut med negl, og legen hans ble forundret da røntgenbildene viste at det han hadde fjernet, var tilbake på sin rette plass. Da Allen prøvde å sette inn en annonse i Akron Journal i 1957, fikk han ikke lov. Isteden trykket avisen sladder om tjenesten hans på første side og advarte byen mot vekkelsesmøtene. Allen opplyste at han hadde fått dollar i gratis annonseplass på første side. Midt på femtitallet gikk han til angrep på kirkesamfunnene og "menneskeskapt religion". Selv om mange ting han sa og skrev om kirkesamfunn var sant, var det tydelig at han talte ut fra sår og frustrasjon. Da han prøvde å kommunisere med Assemblies of Gods hovedkvarter igjen, sier Allen at de fordrev ham og oppfordret andre til å ignorere ham. Selv om styret benektet dette, sa de at tjenesten hans "kastet en skygge". Det betyr med andre ord at hvis noen hadde forbindelser til Allen, ville vedkommende ha en tvilsom karakter. Til og med i all striden forsatte Allens tjeneste å vokse, og han startet en internasjonal treningsleir for predikanter. Her underviste han om økonomisk framgang og helbredelse, om å kaste ut demoner og forskjellige andre emner. Og da han holdt en kampanje i Phoenix, Arizona i januar 1958, talte Gud til ham om å bygge en bibelskole der. Samme morgen fikk han et 5000 mål stort landområde noen få kilometer fra Tombstone, i Arizona. Han kalte landet "Mirakeldalen" og begynte å bygge et hovedkvarter og treningssenter. Han fordoblet arealet, og mange innfødte amerikanske stammemedlemmer ble født på nytt som et resultat av tjenesten hans. Kristne i området ble vekket opp, og området ble en blomstrende by på 1960-tallet. I 1958 kom det en krisetid for helbredelsesvekkelsen, men det virket ikke slik for Allen. Det året lanserte han et program på fem punkter for tjenesten sin i Miracle Valley --- teltmøter, radioprogrammet Allen Revival Hour, misjonsprogram i utlandet, Miracle Valley Training Center og et forlag.det var på denne tiden han begynte å undervise om økonomisk framgang ifølge Bibelen. Nesten alt han underviste hadde en eller annen forbindelse til økonomisk framgang.

14 Side 14. Folk fra alle sosiale lag kom til møtene hans. Han forkynte det samme buskapet med samme iver til alle forsamlinger, og han endret aldri på budskapet så det skulle passe en spesiell klasse. Man kunne se alt fra minkkåper og pelser, til bare føtter og kjeledresser på møtene hans. På parkeringsplassen kunne du se alt fra polerte Cadillacer til rustholker med pansere som var bundet fast med ståltrå. Men under den verste rasespenningen i 1960, truet Ku Klux Klan med å forstyrre en av Allens kampanjer der både svarte og hvite var til stede. De lyktes i å sprenge en bro i nærheten i håp om å skremme Allen og gruppen hans, men både lovsangen og dåpsmøtet forsatte uten tegn til frykt. Det var også i 1960 at Allen bygde en kirke i Miracle Valley med plass ti fire tusen mennesker. Han hadde store planer for denne byen og ville bygge private hjem. feriesteder og mediasenter. Det skjedde noe de siste årene av Allens liv og tjeneste. Selv om detaljene er uklare, ble Allen saksøkt for dollar i restskatt. Og i 1967 ble Allen og hans kone, Lexie, separert. Detaljer omkring denne hendelsen er uklart, men familiens nære venner sier at paret aldri skilte seg. Allen teamet..2.fra venstre bak står Don Stewart, og Allen. De få detaljer som kan bekreftes, forteller om at før separasjonen, var begge opptatt av å tjene Herren. Lexie var journalist og tilbrakte mye tid hjemme, mens Allen reiste mye og var sjelden hjemme. Noen tror at hvis Allen ikke hadde reist herfra kort etter seprasjonen, ville de ha kommet sammen igjen. Da de døde, ble de begravet side om side med samme gravstein i Miracle Valley. I 1969 var Allen svært syk og led av alvorlig gikt i kneet. Han brukte mye tid på å tenke på sin ydmyke begynnelse. Ifølge ham hadde Miracle Magazine et opplag på det året,og de fikk brev fra nitti nasjoner. Men gikten ble snart verre,og Allen tok en operasjon i venstre kne. Han hadde så sterke smerter at Don Stewart, en ung og ivrig mann, begynte å ta over kampanjene. Den 11.juni 1970 reiste Allen til San Friscisco og sjekket inn på Jack Tar Hotel (som nå heter Cathedral Hills Qoality Hotel). Han sjekket inn klokka 12:56 Et møte hvor Don Stewart leder møtet. Han skulle treffe en lege på University of California Medical Center i San Francisco neste dag klokka 09:00 for å diskutere om han trengte en ny operasjon i kneet. En gang før klokka ni samme kveld ringte Allen til sin nære venn, Bernard Svhwartz. Det er ukjent hva de snakket om, men Schwartz ble urolig og dro til hotellet. Da Schwartz kom til Allens rom, var døren låst og ingen svarte. Schwartz fortalte direktøren at han var bekymret for sin venn, og han fikk åpnet døren til Allen. Klokka 21:15 fant Schwartz og hotelldirektøren Allen. Han var død. Obduksjonsrapporten viste at Allen satt i en stol foran TV-apparatet. Han ble offesielt erklært død klokka 23:23 den 11.juni 1970 Allen var femtini år gammel.

15 Side 15. Selv om noen detaljer omkring hans tjeneste på slutten av livet er uklare, har hans tidligere bankforbindelse, fru Helene McMaines, stor kjærlighet til og respekt for Allen. Hun forteller at han var enestående. Ifølge fru McMaines var han ærlig angående alt det han fikk inne i økonomiske gaver, og han husker hvordan han tok med kjærlighetsofferne til henne og slapp de tunge posene på disken. "Sett alt inn på stiftelsens konto, Helen," husker hun at Allen sa "Alt dette tilhører Gud." McMaines sa at han jobbet dag og natt for mennesker, og det virket aldri som om han gikk trett. "Ingenting var registret i hans navn verken huset eller noe annet i Miracle Valley," uttalte fru McMaines. "Når vi dør, burde alle eiendelene gå til Guds sak." Fru McMaines mente at det aldri har vært en predikant som A.A. Allen. "Han var ikke redd for å slåss med djevelen," uttalte hun," og når du ikke er redd for å slåss med djevelen, vil all slags forfølgelse reise seg mot deg. Ekteparet McMaines er et sjarmerende par, og de har forsatt et nært forhold til Allens sønn. James. Ifølge dem, respekterte James Allen sin mors og fars tjeneste meget høyt. På tross av Allens begeistring, virket det som om hans karismatiske personlighet og tjenesteretning endret seg på slutten.han trykte voldsomme advarsler mot visse menigheter og fokuserte på løfter og økonomisk framgang. Var det de store sårene, forræderier og kirkesamfunnenes sammensvergelser som skjøv ham ut i denne tjeneste? Fjernet Gud Allens fokus på mirakeltjenesten og guddommelig helbredelse? Hva enn grunnen er, føler jeg at A.A. Allens tjeneste sluttet på en sørgelig måte, omtrent som tjenesten til John Alexander Dowie. Kveldsmøte i teltet til A.A. Allen. Møte også på dagtid