Kiellands Mann. i München

Transkript

1 Mia Berner Kiellands Mann i München Teglverkseieren Alexander L. Kielland publiserer 30 år gammel, i 1880, sin store roman Garman & Worse. I 1901 utgir Thomas Mann Buddenbrooks. Når Mann får Nobelprisen i 1929, sies det at det først og fremst er for den romanen. Men var det, som Mann selv understreker, i så høy grad hans bok? Hvor mye har han lånt av Kielland? Noen har undret. Mia Berner undrer også. Når jeg skriver en roman mener jeg hva jeg skriver Når jeg skriver et essay skriver jeg hva jeg mener Om våren og om høsten rir Alexander Lange Kielland ( ) hver arbeidsdag på en av familiens hester, den bredrumpede «Pegasus», som hjemme ved spisebordet kalles Grisen, ut til Malde, som nå heter Madla, vest for Stavanger. Han har for ikke så lenge siden fått sin Jur. Cand. ved Det Kongelige Frederiks, med en simpel haud. Men så har han også brukt store deler av sin studietid i den av ham så forhatte og skitne, «gyselige» hovedstaden til å lese viktige skjønnlitterære verk og samfunnsfilosofi: Søren Kierkegaard, H. C. Andersen, Georg Brandes, Rousseau og John Stuart Mill ble tidlig hans veivisere. Brødrene Edmond og Jules de Goncourts Renée Mauperin, russerne og ikke minst Dickens inngikk i hans kanon. Først, i Kristiania, leste han litt forstjålet, med bøkene vel innpakket, så ikke svirebrødrene blant hans studiekamerater skulle oppdage hva han holdt på med. Hjemme i Stavanger venter undertiden hans forlovede, Beate Ramsland, datter av en kjøpmann i byen, med sympati for den lavkirkelighet som forfatteren Alexander L. Kielland skal komme til å utkjempe mange dyster med. Disse som han kaller «kaniner», og som senere skal hindre ham i få diktergasje fra

2 samtiden Stortinget. Den unge Beate betraktes av mange som «søt, lys, vakker og glad». Det skal med tiden endre seg. Etter en kort tid på et stavangersk fogdekontor, kjøper Alexander seg et teglverk ute ved Hafrsfjordbukten og gifter seg samme år, tjuetre år gammel, i 1872, med sin Beate. Familien Garmans gamle fine handelshus, som hadde eksistert i minst tre generasjoner, med blant annet shipping og eget båtbyggeri, ble likvidert da Alexander var 15 år gammel. Men faren, Jens Zetlitz Kielland, var fremdeles virksom med atskillige oppdrag innen byens kultur- og næringsliv. Han levde som velstående rentier og syslet gjerne hjemme med finsnekkeri og smykker. Faren var også, som en av pionerene, en ivrig laksefisker og leide seg inn på Orrestranden med familie og venner. Da Alexander var skolegutt sto pappa rett som det var i døren til latinskolens klasserom i Kathedralskolen ved siden av, og fikk med seg sønnen ut til Jæren. (Selv har jeg som skolepike i flere år fisket ørret i det som kalles Kiellands Høl, litt lenger sør, på Hå. Det føltes forpliktende.) Om sommeren, når teglverket har høysesong, lever Alexander Kielland med sin familie ute på Malde, i et hus han har leid av «gamle madame Nielsen», omgitt av en rosenhave. Høst og vår rir han dit ut for å bestyre sitt verk som, med hjelp av en fremragende teglmester og et lite antall arbeidere, nærmest skjøtter seg selv. Kielland blir fortrolig med sine ansatte. En ung, passe ydmyk og vennligsinnet patriark. Om vinteren ligger verket nede så lenge det er risiko for frost. Om sommeren sitter han på loftet i Sanna Nielsens hus og leser, eller han trekker seg tilbake til teglverkets kontor i sjøkanten, i annen etasje der det finnes et karnapp som strekker seg utover vannet. Bølgene skvulper og slår mot steinmuren under ham. Der skriver han. Den første novellen trykkes i Nyt Norsk Tidskrifts julenummer i 1878, «Paa hjemvejen». Siden følger noen flere kortnoveller, og det blir et essay om Richard Wagners musikk. Etter hvert oppstår en hel novellettesamling som han skriver ferdig under et halvt års opphold alene i Paris. Den leveres til forleggeren Frederik V. Hegel hos Gyldendal i København, der han stopper på hjemveien. Boken Novelletter gis ut i Brødrene Hegel er de som trofast skulle forbli Alexander L. Kiellands forleggere gjennom de ti-femten årene av hans liv som han selv har kalt sin «litterære raptus». Det er i løpet av det følgende året, ikke sjelden mens han sitter på hesteryggen, at romanen Garman & Worse vokser frem. Han hører til de heldige forfattere som i hodet kan skrive setning etter setning, og siden også huske dem. På kvistloftet, med litt av Atlanteren under seg, skriver den unge teglverkseieren, familiefaren, sin store roman, som ennå i dag vekker den ene litteraturviteren etter den andre til omfattende analyser. Dertil er Kielland ikke minst oppmuntret av sin venn Georg Brandes, som i et brev forteller ham at han slett ikke nå skal gi seg i kast med en ny novellettesamling, som han har tenkt: «De Gamle kunde ej skrive en norsk Roman; skriv De en, eller en større Novelle; det kan de Ældre heller ikke. Kort sagt, Feldtet er aabent for Dem.» 1 Arbeidet med Garman & Worse startet like etter at Novelletter kom ut, og varte til utpå høsten Da pakket Alexander Kielland sammen sine manuskripter og dro ned til Ogna, ved den sydligste og største av Jærens lange strender, der han tok inn på frøknene Hjorts pensjonat for å renskrive teksten. Etter tre måneder var manuset klart for levering til Hegel i København. Det er også her, på Ogna, at hans søster Kitty gjennom årene har malt noen av sine viktigste og fineste arbeider. De planlagte nye novellettene kom ganske snart etter Garman & Worse, noe som også av andre grunner passet Kielland bedre. Hans gamle far var nå død. Sønnen hadde ikke i farens levetid villet såre hans dypt religiøse følelser med sitt hedenske tankegods.

3 52 samtiden Brødrene Mann i Italia Thomas Mann ( ) oppholder seg, 23 år gammel, i Roma sammen med sin bror Heinrich, og diskuterer et prosjekt som han vil overbevise broren om at de bør utføre fra Brasilia, hadde allerede kommet til München med sine barn i 1893, skjønt Thomas kunne først reise dit noe senere, siden han måtte fullføre sin eksamen artium ved Katharineum zu Lübeck. Etter farens død i 1891 hadde firmaet gått i likvidasjon. Thomas var Under Lübecks 700-årsjubileum i 1926 uttalte Mann at det var Kielland som hadde fått ham i gang som forfatter. sammen. Heinrich er fire år eldre, allerede en moden, politisk tenkende skribent, og mer politisk moden enn sin bror. Thomas har visselig allerede gitt ut en novellesamling, 2 men har nå av sin forlegger fått vite at han slett ikke skal skrive en ny, som den unge forfatteren har foreslått. Forleggeren vil at han i stedet skal gi seg i kast med en stort anlagt familieskildring fra sitt eget gamle patrisiermiljø i hansabyen Lübeck: «Kanskje en roman, selv om den ikke behøver å bli så lang.» Oppmuntret av forleggerens forslag, men også litt skrekkslagen, ser Thomas Mann seg om og vet ikke hvordan han skal komme i gang med denne gigantiske oppgaven. De to brødrene Mann er på sin Grand Tour i Italia og har lusket rundt litt, noe de skal fortsette med. Før avreisen til Italia har Thomas en kort tid i München praktisert hos et brannforsikringsselskap, for å få litt handelspraksis. I den tiden har han verken vist tegn på flid eller entusiasme. Snarere har han, som ekstern student, passet på å besøke så vel økonomiske forelesninger ved Polytechnicum, som litterære og kunsthistoriske, ved Universitetet i München. Samt, i arbeidstiden, skisset på noe novellestoff. Moren, den glitrende og musikalske Julia da 16 år gammel. Av farens formue får begge brødrene etter hvert en fast sum i måneden. Den er ikke så stor, men de blir «økonomisk uavhengige». I Roma har de, ikke langt fra Pantheon, leid seg inn hos en eldre dame, og de har skaffet seg middagsabonnement på en liten restaurant der Thomas spiser kyllingkroketter. Om kvelden spiller de domino på en kafé i nærheten. Snakker om politikk, litteratur og fremtiden sin. Heinrich er nok lokket av tanken på et samarbeid om det foreslåtte prosjektet, men det kommer ikke helt i gang. De drar til den lille fjellandsbyen Palestrina, tre mil sør for Roma, der de igjen finner seg losji, nå med hvert sitt rom, og etablerer seg i det idylliske miljøet. Det viser seg at lillebror må dra det nye litterære lasset alene. Thomas Mann leser Alexander L. Kiellands Garman & Worse, som utkom på tysk et knapt år etter utgivelsen. Han leser Jonas Lie også, og brødrene Goncourt, liksom Dickens, de store russerne og Nietzsche. Søren Kierkegaard og Georg Brandes har gjort et særlig inntrykk på ham. Hans lektyre er på en nesten merkelig måte i høy grad identisk med hva Alexander Kielland satt og leste, tyve år tidligere. Om Garman & Worse sier han åpent i Über Mich Selbst at han «direkte planla å

4 samtiden etterherme den die ich damit nachzuahmen gerardezu beabsichtigte skjønt det skulle bli annerledes». 3 Ja, hvor annerledes ble det? Jeg skal her prøve å vise på hvilke måter og i hvilken utstrekning jeg mener romanen Buddenbrooks bærer preg av Kiellands roman Garman & Worse. Det hindrer ikke at der også skulle kunne finnes innslag av Jonas Lies arbeider, fremst da En Mahlstrøm. Kanskje også Familien på Gilje. Men jeg er ingen Lieekspert og ser ikke min oppgave som en vareopptelling av hva som totalt sett kan være litterære lån i Thomas Manns store roman. Jeg holder meg til relasjonen mellom Garman & Worse og Buddenbrooks, og gjør heller ikke i denne sammenlikningen gjeldende at fremstillingen skulle være komplett. Derimot, forhåpentligvis, representativ. Thomas Mann takker Da Thomas Mann i 1929 ble tildelt Nobelprisen i Stockholm, ble det uttrykkelig sagt at det ikke minst var for hans roman Buddenbrooks, selv om hans mest aktuelle arbeid da var Zauberberg, som i den nye norske oversettelsen så klokt har fått hete Trolldomsfjellet. Selv ga Mann ved denne anledningen, som tidligere og senere, ivrig en eloge til Alexander Kielland, med takk for drahjelpen, «inspirasjonen» eller stimulansen.«norge er for meg Alexanders Kiellands land», kunne han si, rett som det var. Det er like godt å si fra, først som sist, at all denne takknemligheten tross alt ikke kan ha vært så stor at forfatteren Mann tok seg bryet med å sende Kielland et eksemplar av sin nye bok. Hadde han gjort det, hadde det kunnet skjenke den norske forfatteren en usigelig glede, eller tatt livet av ham. Ingen, ikke en gang den mest ambisiøse støvsuger av en kildeforsker og korrespondanseleser som jeg har lest og/eller snakket med, og ikke heller jeg selv, har nemlig hittil kunnet finne noe som helst tegn på at Kielland, den beleste og observante, vitalt tyskorienterte, ennå ikke helt embetsmannsforsofne dikteren, skulle ha blitt oppmerksom på denne romanen, fra den kom ut i 1901, til hans død i Bergen i 1906, da utnevnt til amtmann i Molde. 4 Under Lübecks 700-årsjubileum i 1926 uttalte Mann at det var Kielland som hadde fått ham i gang som forfatter, og at det var Garman & Worse som hadde gitt ham mønsteret for hvordan hans egen bok skulle skrives. Da Thomas Mann senere, i 1949, blant annet besøkte Stockholm og Uppsala, i forbindelse med en Goethe-år-turné, skrev signaturen Max Tau, den norske journalisten og forfatteren, i den svenske ettermiddagsavisen Aftonbladet, at Thomas Mann i Buddenbrooks hadde trukket veksler på, eller benyttet seg av, innslag fra Garman & Worse. Dette har flere kilder bekreftet. Men ikke ved noen anledning ble dette fremført som pinlig. Ikke heller som noe Thomas Mann hadde grunn til å be om unnskyldning for. ( Jeg hørte ham, for øvrig, ved den anledningen i 1949, holde foredrag sammen med sin datter Erika, i Uppsala Universitets storslagne Jugend-aula. Erika var prektig, men litt morsom. Faren: ganske imponert av Thomas Mann.) Vi må huske at da Thomas Mann skrev Buddenbrooks, var opphavsrettslige spørsmål ikke så mye i rampelyset som de er i dag. Bernkonvensjonen kom visselig til allerede i 1886, og ble revidert ved flere senere anledninger. Men på den tiden det her er tale om, var likevel ikke slike problemer spesielt aktuelle for hver og en av tidens forfattere. Heller ikke senere, innenfor vår tids Kielland-forskning, har dette avhengighetsforholdet mellom Garman & Worse og Buddenbrooks tildratt seg særlig mye oppmerksomhet i Norge. Tyske kommentarer I Tyskland er det skrevet tre doktoravhandlinger, der det i varierende grad er blitt lagt vekt på nettopp dette spørsmålet.

5 54 samtiden Den mest omfattende av avhandlingene er skrevet av Helmut Blochwitz, i Men da er hans hovedanliggende tendensdiktning og satire i Kiellands verk. Den andre ble skrevet i 1974 av Uwe Ebel, som ganske inngående tar fatt i spørsmålet om Garman & Worses innflytelse på Buddenbrooks. 6 Den tredje er skrevet av Walter Grüters, som helt har gjort denne saken til sitt emne, men da med fokus på såvel Kiellands Garman & Worse, som Jonas Lies En Mahlstrøm. Grüters avhandling kom allerede i 1961, og er av omfang som en hovedoppgave, men er av innhold helt vesentlig. 7 Helmut Blochwitz har ved flere anledninger besøkt Norge for å diskutere Manns norske litterære lån, spesielt dem fra Kielland. Det er også grunn til å notere at Kiellands arbeider fra 1880 og atskillige år fremover, ble oversatt til tysk og til flere europeiske språk like etter at de var kommet ut. Forfatteren Claudio Magris, som bor i Trieste, fortalte Tor Obrestad, som har skrevet en stor biografi over Kielland, 8 at hans arbeider vakte betydelig oppsikt også blant italienerne, allerede da disse oversettelsene begynte å komme ut der. Melodramatikk, ironi, satire Magne Drangeid 9 diskuterer i en avhandling, og Jan Inge Sørbø i en bok, 10 humoren i Garman & Worse. Det er interessant at dette også er Blochwitz tema. Når jeg her ville prøve å sammenlikne bruken av humor, ironi og satire mellom Kielland og Mann, tenkte jeg det kunne være nyttig å se hva han selv sier om ironi. I den høye Katharineumkirken i Lübeck fant jeg på en jubileumsutstilling i anledning de femti år som er gått siden Thomas Manns død, en banderole som løp fra tak til gulv og siterte hans «definisjon» av begrepet ironi. Vennlig nok sendte man meg fra Buddenbrook-museet en utskrift av teksten som hang der så staselig på et minst femten meter langt hvitt laken. Men ved nærmere studium finner jeg at denne karakteristikken er en sufflé: «I sin avspente, nesten overveldigende betydning blir da ironien selve kunstens mening. En bejaelse som også omfatter en benektelse. Et soleklart og åpent blikk som også er kunstens mest omfattende: En frihetens, roens og fra all moralisme befriet saklighet.» Over dette tema foreleste Thomas Mann ved universitetet i Princeton i 1939, og trykte teksten senere samme år i sin bok Die Kunst des Romans. 11 Som innslag i dagens livlige debatt omkring denne tematikken får nok Thomas Manns såkalte definisjon snarere et sedativ enn en klargjørende effekt. Men ironi, satire og humor kan være så mangt. Her er både likheter og forskjeller mellom de to forfatterne, og det spiller en rolle som kanskje ikke engang ble tydelig for Nobelpris-takeren. Jeg tror han i dette henseende til og med gjerne ville ligne Kielland mer enn han kanskje gjør. Mens det i andre sammenhenger snarere kan være omvendt: at han tror han har skrevet et mer selvstendig verk enn han har. Lokal forankring Verken Kielland eller Mann nevner i sine respektive romaner sin hjemby ved navn, men i Buddenbrooks går vi gatelangs i Lübecks Altstadt og finner frem etter bokens adresser og gatenavn, dens institusjoner og lokale tradisjoner. Familiegodset Ledaal heter i Garman & Worse Sandsgaard, som er flyttet et stykke lenger ut ved byens innseiling. I begge byene trekker herrene seg tilbake til Klubben og smatter på de samme sigarene, tømmer de samme glassene, lufter de samme meningene. I begge bøkene er handlingen lagt til omtrent en generasjon tidligere enn forfatternes egen. Deres opphav og familier er ikke ulike hverandre og de bærer ikke sjelden de samme titlene: Konsul, den eldre og den unge Dette innebærer at visse av likhetene

6 samtiden mellom forfatternes bøker så å si har sine nærmest naturgitte eller sosiale årsaker, eller i hvert fall sosiologiske: patrisierkulturen i Nord-Europa på attenhundretalet gestaltet seg på denne måten, og det er dette som de to forfatterne, med et snarlikt oppdrag, viser oss. Men likhetene er mange flere og mer litterære enn som så. Det er da det blir interessant at Thomas Mann hadde lest Kiellands bok Garman & Worse (samt Jonas Lie og andre) før han gav seg i kast med sin store hjemmelekse. I Garman & Worse 12 og i Buddenbrooks 13 finnes en felles struktur i begge slektene som skildres gjennom noen generasjoner, og de ligner hverandre sterkt. De er heller ikke ulike forfatternes egne, respektive, familier. Dessuten finnes det en parallellitet også mellom andre gestalter i tekstene: flere slektninger, omgangsvenner, ansatte i husholdningene og i handelshusene, lærere, barnas venner Jeg har prøvd å lage prektige lister over alt dette, lange og korte, men gir det opp, fordi det blir en så ufordragelig lesning. Jeg får bare håpe at jeg i den løpende teksten kan formidle en forestilling om de litterære gestaltenes likheter, etter hvert som de dukker opp. I tillegg til disse strukturlikhetene skal vi heller ikke glemme at begge forfatterne, som sagt, hadde en svært likartet lesning bak seg: Deres ryggsekker inneholdt så å si samme proviant. For første gang hos Buddenbrooks Første gang vi trer inn i familien Buddenbrooks hus får vi, gjennom en spøkefull henvisning til den nye katekismen som nettopp foreligger i trykk, vite at året er Spøken henger sammen med en munter samtale mellom bestefaren, gamle konsul Buddenbrook, og hans barnebarn Tony som er åtte år. Hun ramser opp deler av det tiende budet der det forekommer esler og annet kveg, åkrer og enger. Siden familien blant annet handler nettopp med korn, vil bestefar gjøre forretning med den lille, og ber henne si hva hun vil ha for en sekk hvete. Scenen er varm og levende, litt fnisete og intim. Familien er virkelig samlet og presentasjonen av de tilstedeværende er i full gang fra første linje: Antonies, lille Tonys gråblå øyne, konsulinnen som kaster et blikk på sin mann, Monsieur Johann Buddenbrook som snakker både litt plattysk og litt fransk, som det skjer i disse patrisiske familiene der den franske kulturen aldri er langt unna. Man kan også avspent koste på seg litt lokaldialekt når man er for seg selv: «Je den Düvel ock ( ) c est la question, ma très chère demoiselle!», sier farfar til lille Tony. Selv Tonys kjole er av interesse. Den er sydd av samme slags silkemoiré som i hennes første brudekjole. Som åpning av en stor roman er det glimrende. Vi er presentert, vi opplever nærvær. Vi synes allerede at vi kjenner dem litt, disse representantene for tre generasjoner Buddenbrooks. Et stort antall slike besøk skal vi avlegge, i en rekke hus i Lübeck, der bokens plot så godt som hele tiden tildrar seg. Som ute på Sandsgaard, det like herskapelige, for ikke å si herregårdsbetonte huset i nordre enden av selve byen i Kiellands roman. Arkitekturen er likeartet, romsdisposisjonene, møbleringen, litt streng og sparsom, med møblene langs veggene og store gulvflater. Kontorene i første etasje, de større salongene og oppholdsstuene i annen, soverom og pikenes rom øverst, i tredje etasje. I begge bøkene er det mye trappespringing, mange klokkestrenger å trekke i. Havets høysang Kielland har valgt å åpne sin roman med havet. Og det med en tekst som er blitt en klassiker langt utover det litterære livets domene. Alle skolebarn på Sørvestlandet kjenner den. Ute på Jæren, hvor skildringen kommer fra, leser man opp fra den i bryllup og begravelser. Denne teksten er i disse trak-

7 56 samtiden tene blitt folkets eiendom i større utstrekning enn Bjørnstjerne Bjørnsons bondefortellinger var i min tidlige barndom. Intet er saa rummeligt som Havet, intet saa taalmodigt. Paa sin brede Ryg bærer det lig en godslig Elefant de smaa Puslinger, der bebo Jorden; og i sit store kjølige Dyb Og litt lenger ned: tunge, graa Sjøer komme væltende mod Stranden og mens trætte Øine følge de lange, hvidgraa Brændninger, skyller Skumstriberne i blanke Buer henover den glatte Sand. Og i den dumpe Lyd, naar Bølgen falder sammen for sidste Gang Vi blir ikke uten hav hos Mann heller, skjønt det er lenger ut i boken og et helt annet hav: Den tyske kysten ved Østersjøen, utenfor Travemünde. Tony er blitt stor pike og har fått bekymringer: en ubehagelig frier som henger etter henne og gjør kur til henne. Hun skranter og er lei seg, sendes bort til Travemünde i ettersesongen, til prektige mennesker, mesterlosen Schwartzkopf og hans familie. Deres unge sønn, som studerer medisin i Göttingen og tenker politiske tanker, har satt seg ned i sanddynene, med Tony: Store, mektige bølger rullet frem med uimotståelig og skrekkinnjagende ro, bøyet seg majestetisk, dannet en metallisk, mørkegrønn hvelving og styrtet frådende og buldrende innover sanden. Hos Kielland feirer den unge Madeleine, datter til unge-konsulens bror Richard, «sin livsfest» mellom marehalmsklittene. Vandrende på stranden med sin unge venn, hummerfiskeren «Vente-Per», kaster Madeleine seg plutselig om halsen på ham, mens de blir nøye observert i farens langkikkert. I Warnemünde gjør Tony samme vandring med den opposisjonelle unge medisineren, sitter i sanden, mellom marehalmsklitter, får et langt kyss. På kiellandsk vis heter gutten til og med Morten. Begge de unge damene sendes sporenstreks avgårde i kalesjevogn: Tony fra gjemmestedet i Travemünde, tilbake til familielivet i Lübeck og rett i armene på Herr Grühnlich, frieren, som tross alt blir hennes første ektemann. Madeleine sendes til familiens Sandsgaard i byen for å «syes opp», både bokstavelig og sosialt. Slik at årene går, skjebner besegles. Kjønnsidentitet, vennskap og skolescener Det er, ikke minst i senere tid, blitt skrevet mye om melodramatikken hos Kielland. For å kunne se på det samme problemet også hos Mann, vil jeg i neste avsnitt følge Tony Buddenbrook et stykke på vei i Buddenbrooks, og forsøke å belyse hennes tragiske, for ikke å si tidvis makabre skjebne. Men først noe om kjønnsidentitet og vennskap. Det går ikke å fravriste Thomas Mann en eneste feministisk formulering. Ikke inne i romanen og knapt nok i hvert fall ikke som jeg har sett når han senere uttaler seg om denne boken. Selve historien om Tony og hennes lidelser må likevel betraktes som en sterk tendens i retning av å blottlegge følgene av patriarkalske hersketeknikker. Men ingen feminist, nei: For det første var det sannelig ikke vanlig på Thomas Manns tid at mannlige forfattere forfektet feministiske tenkemåter. For det andre hadde Mann under store deler av sin livstid full hyre med å være det som i dag kalles en skaphomse. De som til fulle hadde mulighet til å fatte dette var hans lesere gjennom årene. Det var først sent, og etter Manns død, at man kunne høre opprørte stemmer komme med klassisk homofobe fordømmelser på grunn av Manns skrivemåte og noen av hans omgangsvaner. I atskillige år hadde han en ung servitør som venn. Kritik-

8 samtiden ken var ikke noen unison kakafoni. Snarere var det enkeltpersoner eller pressefolk som ondgjorde seg på velkjent vis. Manns gedigne hustru Katia og de seks barna utgjorde nærmest en bastion av en kjernefamilie, som beskyttende og fremgangsrikt omsluttet den store forfatteren. Men man skulle også, med omvendte fortegn, kunne si at Manns homofile betraktninger har utgjort en avgjort fordel i visse Døden i Venedig kunne neppe vært skrevet, skulle jeg tro, hvis ikke forfatteren hadde kunnet fyre opp under teksten med en dyp innlevelse i den smerte som her kommer til orde. skildringer. Døden i Venedig kunne neppe vært skrevet, skulle jeg tro, hvis ikke forfatteren hadde kunnet fyre opp under teksten med en dyp innlevelse i den smerte som her kommer til orde og som bærer beretningen, så vel i boken som senere i filmen, med Mahlers adagietto som forførende ledemotiv. På samme måte er det med skildringen av Tonio Krøger, en vennskapsstudie, liksom med beskrivelsen av Josefs skjønnhet i Josef og hans brødre. Om Buddenbrooks blir det viktig å kunne si at skildringen av lille Hanno, som hører til det litterært kanskje mest fascinerende, også har dette homofile tonefallet. Liksom forfatteren viser sin betatthet, ja sin forelskelse i Lille Hanno, blir vi som lesere også forhekset av guttens vakre og sammensatte personlighet og hans triste skjebne. Det er mange som hevder at lille Hanno (Hannochen) er forfatterens selvportrett. Hannos gode venn, den uvaskete og lasete lille grev Kai Mølln, er med sin ville kreativitet samtidig en forfinet liten skikkelse med lange, smale hender og en hvit, høy, hvelvet panne under skitten og de uryddige rød-gule hårtustene. Vennskapet med den lille greven er Hannos store trøst. De slår følge på skoleveien og Kai kommer med hjem på besøk. På skolen har Hanno det vanskelig, og det oppstår en flere siders fuskescene som kunne være, eller nærmest er klippet direkte ut av scenen med Abraham Løvdahls lekseforhør i Kiellands tragiske bok Gift. Det er i den teksten forfatteren har sitt store oppgjør med latinpuggingen, den som til slutt koster Lille Marius livet. Han dør med et bøyningsmønster på leppene og hans siste ord er «Mensa rotunda». Begge forfatteres ærend er det samme: skolens og den klassiske lærdommens tyranni, og skildringene ligner hverandre i svært mange detaljer. Der «Marius satt og skalv i Stilheden» hos Kielland, i boken Gift, sier Hanno i Lübeck: «Jeg er redd ( ) Jeg er så redd at det gjør ondt i hele kroppen.» 13 Der lærer Borring i Gift hvesser gåsepenner og sprer dem overalt i klasseværelset, har i Buddenbrooks lærer Marcellus Stengel et halvdussin nydelige, nyhvessede blyantpenner som stikker opp av lommen. Når Abraham Løvdahl i Gift sier til læreren at han ikke kunne gjøre leksen sin igår fordi han hadde hodepine, er dette nøyaktig hva Edgar Lüders i Buddenbrooks sier til sin lærer, i samme situasjon Det er, i begge bøkene, også de lange, sterke guttene bakerst i klasseværelset som ikke engasjerer seg så mye i undervisningen. De vil gå til sjøss eller bli kjøpmenn. Sammenligninger som disse er det svært mange av, såvel i Walter Grüters som i Uwe Ebels avhandlinger. Jeg hadde fra begynnelsen tenkt å

9 58 samtiden arbeide ut fra samme metode i dette essayet, men fant at det ikke var nødvendig med ytterligere en dokumentasjon av samme materiale. Jeg valgte derfor å skrive mer deskriptivt og analyserende om disse problemene. Uten tvil er imidlertid disse tyske arbeidene klart interessante, som refleksjoner og dokumentasjon, i denne sammenhengen. (Det var på den tradisjonsrike Kongsgaard Skole Kielland gikk, på «latinskolen». Da jeg begynte der i 1939, som gymnasiast, fikk vi ingen latinundervisning. Jeg gikk kanossagang i skolegården etter å ha tigget meg til slik undervisning, men fikk bare samlet åtte villige sjeler, mens minimumskravet fra rektors side var tolv. Jeg husker at jeg sendte en litt amper tanke til Kiellands Gift.) Tony Buddenbrooks historie På en skremmende måte er den unge Tonys skjebne i Buddenbrooks samtidig en klassemessig og en individuell tragedie, som blir bærer av Manns krasse budskap og episke ærend. Dette etter hvert som denne greie, kjekke, ganske selvstendige ungjenta i Lübeck vokser opp til en giftevoksen kvinne, for til sist å bli en salgsvare på det eksepsjonelt vulnerable ekteskapsmarkedet. Tony får ikke, som sine brødre, noen utdannelse. I høyden får hun litt dannelse, så vidt nok til å fullføre løpet som noens hustru i et representativt og veletablert hjem. Slik går det nå imidlertid ikke. De såkalte suitiers i byen, beilerne eller frierne, som henger på Klubben (akkurat som herrene gjør det i Garman & Worse), og som inngår i broren Christians dekadente omgang, disse som lytter på hans ofte trettende historier og hans vaudevilleaktige etterhermninger og spillopper, de frir jo ikke, noen av dem, til den stilige og velsituerte Tony. Det står ikke noe om dette i boken Buddenbrooks, men underforstått innser vi at det ville ha vært litt vanskelig. For hvilken av de mulige lokale frierne skulle i så fall ha vært mer kvalifisert til å kapre en slik trofé? Hvem av dem skulle ville, og kunne, hevde seg på de andres bekostning? Og attpåtil risikere å få hennes bror, den hypokondriske og masete Christian Buddenbrook til svoger? På en måte må Tony, for en lokalkjent ung beiler, ha framstått som nærmest uoppnåelig, med tanke på familiens fremskutte posisjon i byen. På den andre siden er hun kanskje også litt for hjemlig, fortrolig, siden oppveksten, for slik virkelig å fascinere dem? Hun som for bare noen år siden var en uvøren skolejente, åpenhjertig mot kreti og pleti i byen, og løp omkring. Ikke akkurat som en av gutta. Men hun var så avgjort en av alle jentene de var vant til å treffe på hvilket som helst gatehjørne, nede på isen, ute på feltet utenfor portene Nei, de seriøse frierne som til sist kommer til Mengstraße og gjør sine hoser grønne, er utenbys fra. Fremmede og særdeles fremmedartede med sine oppstyltete manerer, sine dialektale innslag i konversasjonen, sin litt ostentative, visselig soignerte, men ikke altfor standsmessige kledsel og sine hengende knebelsbarter. De er ikke langt fra klovner, som gjør seg til i salongene og blir liksom Fremdkörper der de sitter i landskapsrommet med sine vinglass og sine omstendelige røkevaner, sine snirklete høflighetsfraser til fru mor og ganske løgnaktige utlegninger om sin forretningsvirksomhet og sine posisjoner, i respektive Hamburg og München. Etter katastrofen i Hamburg, med Tony hjemme igjen, og med en svak sosial posisjon som forløpt hustru, skulle det ha vært naturlig og forsvarlig at hennes bror, det nye familieoverhodet, gransket neste frier ekstra nøye. Men til en mann som Aloys Permaneder med sin latterlige apparisjon og skrekkelige dialekt, som i Lübeck, oppe i det fornemme nord, fremstår som rene sirkuset, blir Tony for andre gang solgt ut av huset. Som om «solgt» var et korrekt uttrykk, med tanke på den anselige medgiften som følger henne på hen-

10 samtiden nes to flyttelass. Man skulle kunne hevde at de ikke er så langt fra muslimske, disse intrikate ekteskapsarrangementene som blir truffet såvel mot, som neste gang med Tonys gode vilje. Da hun bøyde seg for det første frieriet, var det nettopp et utslag av den gode viljen: «Det var hennes kall å øke familiens og firmaet Johann Buddenbrook s glans ved å inngå et rikt og fornemt ekteskap.» Det som ledet til fallitt og vanære. I disse skildringene dreier det seg, utover melodramaet, også om en nådeløs satire der jeg nok, rent litterært, vil hevde at den stilsikre Mann har bredt på svært tykt og boltret seg litt vel lenge og grundig i det makabre. Særskilt tatt i betraktning at det begge gangene skal slutte med en ren katastrofe, for begge parter. Og med hensyn til at soberheten og det gjennomgripende dannelsesnivået, og ikke minst den fortsatt gode dømmekraften hos Tonys bror Thomas, allerede før det andre bryllupet burde ha skaffet ham tilstrekkelige indikasjoner på at her er det noe som ikke stemmer! Leseren sitter tilbake med en følelse av at det da må ha vært akutt og maktpåliggende å få reparert Tonys tvilsomme sosiale status etter det første ekteskapets totale havari. Å raskt få henne gift, à tout prix! Og slik var det nok. Da hun for andre gang kommer tilbake til foreldrehjemmet, nå på eget initiativ og som en rømling, er det den nye ektemannens død kort tid etter som redder henne: Da hun sluttelig får en egen bolig, kan det på dørskiltet hennes nå settes enkefrue. Tross dette er det fremdeles noen i bekjentskapskretsen som ikke hilser på Tony på fortauet. På hennes gater i Lübeck, der hun er en vaskeekte Buddenbrook! Tonys tre romansøstre Tony er versatil og beleven og kan til og med etter behov være morsom eller litt nebbete. Men hun er ikke akkurat noen begavelse, som den ene av sine tre opposite numbers, Rachel Garman i Garman & Worse, med sin skrivelyst, fremdrift og etter hvert egne Parislærdommer. Hun som senere har begynt å skrive og som får forretningsmessige oppgaver hjemme i det reorganiserte handelshuset. Med smak og god organisatorisk dømmekraft kan Tony innrede et hjem og gjør det også, til og med for sin bror og svigerinne, ungdomsvenninnen Gerda, mens de er på en lang bryllupsreise sydpå. Men hun har ikke lært seg noe, ikke heller av kunstnerisk art, og hun kan tidvis bli en smule stereotyp. For eksempel når hun, bare med viss rett, stadig påpeker at hun er en erfaren kvinne som nok skjønner ting. Føre seg kan Tony, naturligvis, og hun kler seg sjarmant liksom fru Fanny Garman i Garman & Worse, hennes tredje romansøster. Ja, tidvis i snarlike gevanter. Med romansøster nummer to mener jeg da Madeleine, unge-konsulens niese, datter av hans bror Richard, legasjonssekretæren som ved hjemkomsten fra Frankrike er blitt fyrforvalter. Det er disse to unge kvinnene, Madeleine og Tony, som har hver sin svært likeartede kjærlighetshistorie på stranden. En klok og politisk våken hustru for den unge blivende legen fra Travemünde hadde Tony neppe kunnet bli. Men sannsynligvis en hengiven kone, mor til hans barn, en lojal partner til en opptatt lege, en spesialist eller en forsker, noe hennes medgift hadde kunnet muliggjøre. Hvis ikke familien Buddenbrooks nærmest automatiske forstokkethet hadde sendt kalesjevognen etter henne, så snart det ble oppdaget at hun på det mest upassende vis hadde forliebt seg i noe så ustandsmessig som sønnen til en overlos fra den lokale provinsen Travemünde. Nøyaktig slik er det også hos Kielland, med Madeleine Garmans likeledes regisserte kjærlighetstap i livet. Hun blir også, i en svekket tilstand etter sykdom og onkelens plutselige død, giftet bort til den demagogiske presten Martens, som så lenge har villet ha henne. All den friske selvstendigheten hun forføyet over

11 60 samtiden som ung pike ved havet, er bortblåst. Hun tøyes og bøyes til en prestekone, underlagt pastor Martens ideer om det gode livet og den rette troen. «Det var virkelig lykkedes Pastor Martens at danne hende til en Hustru efter sit Hjerte.» Det siste kapitlet i Garman & Worse, sammenliknet med det skjellsettende første i Nei, som disse unge pikenes patriarkalsk styrte livsvilkår var beskaffet, var det, faktisk, ikke deres skyld, med mindre de hadde vært rent revolusjonære. Og det hadde de ikke midler til. På ett annet punkt er jeg litt mer usikker. Det er når Thomas Mann tukler med en virkelig gullgruve. Hvis det nå er det han gjør? Det er vel ikke helt til å unngå, for meg, å kople både Kiellands og Manns to store verk til en mer generell og samfunnsmessig analyse. romanen, skaper samme oppgitte fortvilelse, samme beske innsikt i hvordan menneskenes liv går til spille fordi de ikke selv råder over det. Fordi de sosiale kreftene og det intrikate økonomiske spillet benhardt skalter og valter med alles, og ikke minst med kvinnenes, liv og muligheter. De sier det samme Om alt dette sier de to kvinnene, Madeleine og Tony, ordrett det samme: «Det var ikke min skyld.» Madeleine til sin ungdoms elskede, når de i Garman & Worses siste kapittel som godt voksne møtes igjen, for første gang, i hans hus på Bratholm ved Atlanteren, emblematisk bygget av vrakveden fra det forliste skipet L espérance, håpet, det som Vente-Per sluttelig har mistet. De har for et kort øyeblikk truffet hverandre alene, Madeleine og han, ute i det sideskuret som Kielland så vakkert, med en dialektal form, kaller torvskuden. Og Tony sier det, nøyaktig det samme, til Gerda fra Amsterdam, sin gamle internatskolevenninne og svigerinne in spe, Thomas blivende hustru, i gjesteværelset når Gerda besøker Tonys foreldrehjem inne i Lübeck: «Det var ikke min skyld.» Det dreier seg om en setning som i dag er kjent i hele Norge. Den nå ganske forterpete: Vi kommer sent Hr. Kunsel! men vi kommer godt! Dette sies av ingen mindre enn Skipper Worse, på vei inn i Vaagen, i innseilingen til byen, i romanen Skipper Worse, som utkom i Fra den turbulente overfarten helt fra Rio de Janeiro, når han seiersstolt er i ferd med å ankre opp på reden utenfor Sandsgaard. Og svinger med sin kapteinslue mens han, oppkleven på rekken bakerst i sin brigg Familiens Haab, fremfører sin store replikk. Men er det virkelig den av alle så elskede formuleringen fra Sandsgaardsbukten som spøker i Buddenbrooks, ved innvielsesselskapet når man har flyttet inn i Mengstraße nummer fire? Konsulinnens foreldre ankommer sist og blir av verten hilst med formuleringen «Fint folk kommer sent», mens han kysser sin fru mors hånd, og legger til «Ower den ook glick düchtlig», som betyr og det så det forslår! Betegnelsen «Hr. Kunsel» som har falt bort ved denne replikken i Buddenbrooks, kommer til anvendelse langt senere i Manns bok, når

12 samtiden konsul Thomas på gaten av en rabulist blir hilset med et litt underdanig «Herr Kunsel!». Det ser ut som Mann virkelig har byttet ut den staselige Skipper Worses lykkebrøl mot en banalitet, mellom tente lampetter, til lukten av nybonede gulv i nedre hallen i Mengstraße, i Lübeck. I så tilfelle går det her en grense for min «intertekstuelle» toleranse. Dialektale innslag Bruken av dialekt er en fellesnevner i de to romanene. Kielland, som skriver en lett norskpreget dansk, tillater seg i blant et og annet lokalt uttrykk der han bruker lokalfarge som har sammenheng med personenes individualitet eller deres sosiale miljø, noen ganger også deres alder. Men da er det fremst blant herskapene, med hjelp av franske termer som hører empiren til i de nordeuropeiske landene. Med en smule humor, men aldri grovt satirisk. Også en del av figurene fra «West End», bokens proletarer, taler iblant dialekt, men her er Kielland snarere kjærlighetsfull. Dessuten tillater han seg også i sin forfatterstemme en og annen lokal formulering, som når han kaller klinkekuler for «Mablis». Og når skipper Worses brigg synes til ute ved reden til Sandsgaard, får Morten W. Garman beskjed om at den er «obsalvert». Andre dialektale uttrykk er «dævlunge», «ablegøyer», «skraal» og «Aano», for elven på Aarre. Her vet vi at den ene av forleggerbrødrene, Frederik V., forsøkte å sensurere slike frivoliteter. En gang satte han til og med inn noen ordforklaringer, uten å spørre forfatteren. Men da ble Kielland rasende. Åpenbart hadde Kielland noe litterært å vinne på dialektbruken. Den gav ham autentisitet, en lokal markering som bidro til å plassere leseren midt i bokens miljø. Dette gjør også Mann, men kanskje med litt grovere midler, litt mer satirisk, noen ganger til og med hånfullt, som når han vil understreke de latterlige trekkene hos de to halvherrer som i tur og orden vil gifte seg med Tony, eller hjelpeløsheten hos noen av Huset Buddenbrooks ansatte, for eksempel den gamle trotjeneren Grobleben. Kielland viser proletarene i «West End» respekt, selv når de i dobbel forstand holder brandtale. Pietisme og kapitalisme Det er vel ikke helt til å unngå, for meg, å kople både Kiellands og Manns to store verk til en mer generell og samfunnsmessig analyse. Men det skal jeg gjøre kort gjennom en hastig påminnelse om en av den sosiologiske teoriens stormenn, Max Weber. En første noenlunde samlet utgave av tre av hans viktige essays kom i 1920: Gesammelte Aufsätze zu Religionssoziologie. Disse og noen flere er imidlertid senere blitt oversatt til engelsk og adoptert av Talcott Parsons. 15 I mine sosiologiske glansdager hadde jeg atskillige innvendninger mot disse tekstene av Max Weber, «borgerskapets Marx». Jeg mente den gang at hans store tese om sambandet mellom pietistisk protestantisme og kapitalistisk praksis hadde flere metodologiske brister, og at slutningene derfor ikke holdt mål. I dag tror jeg ikke det går å komme utenom selve grunntanken, særskilt ikke hvis man også legger et mer idéhistorisk perspektiv på den. Jeg skal ikke her fordype meg i det makrososiologiske aspektet eller denne langvarige, fortsatte diskusjonen. Men man kan holde den i minnet ved lesningen av disse to romanene. Det hadde vært pikant om det forholdt seg slik at Weber, en lærd og belest mann, faktisk hadde lest og tatt inntrykk av romanen Buddenbrooks. Men for litterære impulser redegjør ikke teoriens herskere. Da hadde Freud måttet takke Ibsen for et og annet. I hvert tilfelle oppfører gestaltene såvel i Garman & Worse som i Buddenbrooks seg ikke lite pietistisk, og ikke bare på overflaten. Etter sin manns død gjør gamle farmor Bethsy visse dager formelig om det Buddenbrookske hjem-

13 62 samtiden met til et bedehus, og fromme tanker svirrer i luften både her og der. Det bes bønner ved bordet og ved alle høytider er det husets prestelige venner som forretter. Konsul Thomas Buddenbrook har en eksistensiell krise over et kapittel, som handler om døden, i Bind II av Schopenhauers tekst Die Welt als Wille und Vorstellung. 16 Krisen varer en ettermiddag og en natt, men han avviser til slutt problematikken for ikke å havne i direkte vanskeligheter. Hos Garmans i Garman & Worse er det også farmor som er from på nettopp det viset som man kan finne gode beskrivelser av hos Weber. Men den grad av gudelighet som skildres i disse romanene er under alle omstendigheter en illustrasjon til det åndelige paternosterverk som er teoriens hovedpoeng: Hvis du tror på Gud og arbeider trutt i ditt ansikts sved, går det deg godt og Gud ser i nåde til deg. Og omvendt: Hvis det går deg godt i det timelige er det et tegn på at Gud ser i nåde til deg. Simsalabim. I begge romanene er manifestasjonene av denne gudsnådeligheten, siden den foregår i et patrisisk miljø ganske sval, litt pyntelig og diskret. Men den er likevel tydelig nok, hos begge forfatterne: Fattige gjester i øvre hallen til jul, religiøse ritualer ved alle høytidelige anledninger, bibellesning og utstrakt veldedighet. I slike henseender likner de to romanene hverandre som blåbær. Også i den forstand, at graden av gudelighet vannes litt ut, ved hvert generasjonsskifte. Forfallets anatomi Det er ikke, og skal ikke være en eneste årsak til at disse store handelshus, disse patriarkalske bastioner går under. Selv om Kielland så det først, er det viktig at også Mann så det, selv om premissene er like. For eksempel inntreffer det, omtrent samtidig som Thomas Buddenbrook begynner å vise tegn på bristende motivasjon og ork, at en middelaldrende, noe korpulent og ekstremt lite militær offiser ved navn René Maria von Throta, svært flittig oppvarter hans kone, den kjølige og vakre, dypt musikalske Gerda. De går spaserturer sammen ute i byen og han besøker henne flittig hjemme for å spille med henne, på atskillige instrumenter. Folk i byen undrer og korser seg. Hennes mann får kuldegysninger, ikke bare av deres samspill, men enda mer av de tause periodene mellom øvelsene. Hva skjer i hans hjem, med hans ellers så svale, men lojale kone? Hva hender med hans anseelse blant byens borgere? Hva er dette ubestemte, uklare, nærmest uangripelige som hender i kjernen av hans tilværelse? Og hvorfor takler han det ikke? Kielland har i Garman & Worse en tilsvarende, om ikke akkurat likedan, historie i parken på Sandsgaard. Det er her det forekommer, forfatterens sjeldent skjønne libellebilledspråk, hans øyenstikker-metaforikk. Husets svigerdatter Fanny, konen til konsul Garmans sønn Morten, arrangerer et nattlig elskovsmøte i Sandsgaards parkpaviljong, med fullmektige Delphin, som Madeleine har et godt øye til. Fannys ektemann er i byen, på Klubben. Men han er akkurat på vei hjem og nær ved å oppdage hva som foregår, da Madeleine redder situasjonen gjennom å vippe ut en full vannkaraffel som et signal til de to, slik at Morten ikke skal oppdage hva som foregår. Historien er urovekkende for Madeleine, og ikke uten symbolske innslag. Denne ofte omtalte havescenen hos Kielland er blitt beskrevet som ett av fire kapitler i en litteraturvitenskapelig hovedoppgave som ble ferdig i Nettopp dette ene kapitlet fløt inn i Hans H. Skeis antologi Disharmoniens dikter i 1999 og fikk en saftig utskjelling av Øystein Rottem i Dagbladet, som eksempel på akademisk-språklig galimatias, i den mer ekstremt dekonstruerende de Man ske tradisjonen. En uvanlig ære for en hovedoppgave. Men som totalitet er dette eksamensarbeidet, av Elin Husebø, med sin unektelig avanserte Derrida-dialekt, langt fra uinteressant. Thomas Mann bruker ved forrige århun-

14 samtiden dreskifte den følsomt registrerende Hannos vakre blåskyggede, gyllenbrune øyne, som han har fra sin fru Mor, til å se noe som først i våre dager har fått et navn: utbrenthet. Denne nymotens betegnelsen er allerede begynt å brukes inflatorisk, og har sine risker. Men, som sagt, hva lille Hanno ser, for drøyt hundre år siden, er hvordan faren måtte bruke seg selv, sin indre glød, som en investering. Hanno er redd, siden han vet hvilken fremtid som venter ham, som enda en blivende patrisisk kjøpmann Buddenbrook, i farens aktive fantasi. Slik går det nå ikke. Den gebrekkelige lille Hanno dør av tyfus. Faren av en utdratt tann, av dødstretthet, av bristende motivasjon. Av dekadanse, skulle mange si, skjønt det også er et mer omtrentlig begrep. Thomas Buddenbrook; senator og konsul, fremgangsrik, i alle tilfeller ganske lenge i sitt liv, en pryd for sin hansaby, dør av lede, av mangel på ork, av, ja av hva? Dette er det store verket Buddenbrooks hovedtema, sammen med denne usannsynlig gode tegning av tid. Tid som forflyter, tid som endrer seg, tid som huler ut stenen. Hanno, den lille, kunstnerisk begavede, helsesvake gutten med problemer på skolen, har i løpet av en palmesøndag sett sin far synke sammen, trøtt og full av lede, mellom hver gang drosjen stanser og han på nytt må tenne smilet i ansiktet sitt, spenstig hoppe ut av vognen de blir kjørt i, for å sjarmere neste familie de gjør visitt hos. Faren må felle morsomme, oppmuntrende replikker, være maksimalt til stede, hele tiden fremvise en vitalitet han ikke lenger har til rådighet. Hanno har begynt å se sjarmen som en handelsvare. Hvordan faren må selge ut deler av sin personlighet, utporsjonert som småmynt, for å holde hjulene gående. Lille Hanno sitter der på vognsetet og registrerer et trettende spillfekteri. Og han gruer seg, skrekkelig, til den dagen som er blitt forespeilet ham, hvor han skal ta over, og måtte tenne liknende stjerneskudd i sine egne øyne, i møtet med denne kravfylte kommersielle verdenen. Man kan naturligvis si at slik blir det fordi faren allerede har mistet det som før var en naturlig gave: eleganse og medfødt sjarm, blandet med energi, fremdrift, ervervet dannelse, kunnskaper og erfaring i yrket. Men heller ikke den gaven lengter Hanno etter. Han vil ta ut toner og sekvenser av toner på klaviaturet. Han vil, uten å ville så mye, være sin mors sønn, det hans far har vært så redd for. Men ingen av hans foreldre behøver å uroe seg. Hanno vokser ikke opp. Uheldige disposisjoner I Lübeck skjer det ingen fartøysbrann på beddingen, slik som i Garman & Worse. Kiellands magnifikke melodrama som skal felle den lett aldrende unge-konsulen og sette hele handelshuset i bevegelse, må hos Thomas Mann få en tilsvarende dramatisk hendelse som i hvert tilfelle rammer forretningene. Da finner Buddenbrooks forfatter opp en haglskur, som på få minutter klarer å ødelegge et helt års avling. Denne avlingen befinner seg ute på en herregård der den, stikk i strid med all god og stabil handelstradisjon, er blitt kjøpt og betalt «på rot». Dette er noe man ikke gjør, men som Thomas Buddenbrook mot bedre vitende er blitt overtalt til å gjøre. Og det av ingen ringere enn sin søster Tony, som ellers ikke har det minste med hans forretninger å gjøre. Men hun har på vårparten vært på besøk hos venner, avlingens eiere på landet, et godt stykke fra byen. Det sies ikke med ett ord. Antydes ikke. Men leseren blir likevel nødt til å tenke det: at Tony, uten den minste bevisste baktanke, hevner seg på sin bror, fordi han den gang så gladelig gikk med på å gifte henne bort til hennes mann nummer to, Herr Permaneder fra München, mannen som profitterer på hennes medgift, oppgir all forretningsvirksomhet og bedrar henne med «et tyende» midt i trappen i deres hjem og siden kaller henne noe uhyrlig. Hva hun kalles er, avslører forfatteren hastig, i slutten av avsnittet, etter å ha holdt sine

15 64 samtiden lesere i uvisshet gjennom flere scener: «Møkkapurke!» Begavet nok får ikke leseren se haglstormen på nært hold. Bare som en sekunds tromming på vindusruten mens en brakfest av et hundreårsjubileum foregår i huset hjemme i Lübeck. Til og med mens et hornorkester blåser i vei med sitt ooompa ooompa. Kielland har i sin roman Fortuna så vel et kjøp av rug som en kraftig storm med veldig nedbør, men ikke direkte en avlingskatastrofe, hvis jeg har forstått saken rett. Dette med den ødelagte avlingen er et av de mange melodramatiske innslagene i familien slutt.vi har, som lovet på tittelbladet, vært vitner til «en families forfall», konkret og i hele sin gru. To begravelser Men først må vi være til stede ved to begravelser, i to byer. I Garman & Worse foregår det, i det nest siste kapittelet, en parallell begravelse, for ikke å si tre, samtidig. Der er vi hovedsakelig utendørs, på kirkegården, der Kielland lager en skånselløs skildring av unge-konsulens begravelse med all tenkelig pomp and circumstances, samtidig som man Thomas Mann er blitt kalt Tysklands største boktyv. Buddenbrooks synkende anseelse. Ett av flere slag mot handelshusets nå vaklende økonomiske fremgang og dertil det forsmedelige at dette blir kjent, at en slik upassende forretningsavtale overhodet, og i all stillhet, er blitt inngått. Når Thomas, konsulen og senatoren, den tiltagende trette, men fremdeles like staselige og elegante senatoren og konsulen, sluttelig felles i bakken etter en feilslått tannuttrekning, er det slutt. Og det er i gaten han faller, hodekulls i snøslapset, skitten og hestelorten. Bevisstløs og utlevert, for alle å se. (Som da Kierkegaard døde.) Jeg har spurt min flinke og beleste tannlege. Joda: Sannsynligvis sepsis, eller i hvert fall en ustoppelig blødning. I kombinasjon med en total utmattelse. Slutten på dette epos må ikke skje privat og diskret. Når Thomas Buddenbrook er kommet til veis ende er dette alles anliggende, siden det også kommer til å berøre alle. Huset Buddenbrook og boken går uhjelpelig mot sin kommer bærende på kisten til sypiken Marianne. Hun er en ikke helt ubetydelig gestalt i boken, barnebarn til Anders Begmand, en noe bedagelig, men ytterst dyktig båtbygger fra Sandsgaards verft. Mariannes historie var ikke uvanlig i den tiden og ikke i disse bøkene: Morten Garman, gift med Fanny, har før giftemålet forgrepet seg på den unge Marianne. Hun blir gravid og gamle-konsulen beordrer et giftemål som siden blir proforma, når hennes ferske ektemann forsvinner til Amerika. Marianne mister siden barnet, men forblir ensom og marginalisert, med en syerskes oppgaver på Sandsgaard, og en kummerlig tilværelse på et loft hos bestefaren, der det drikkes og tures. En lignende erotisk historie har hendt i generasjonen før, betreffende Jomfru Cordsen, husets mektige husforstanderinne. Den gang pleide hun å få besøk på sitt rom av unge-konsulen, som til slutt ikke overlevde

16 samtiden sjokket under fartøysbrannen. Livet igjennom bevarer Mamsellen hans bilde blant sine lavendelposer, og tier som en mur om sine egne og hele familien Garmans mange hemmeligheter. Jomfru Cordsens motstykke i Buddenbrooks er Ida Jungmann, skjønt henne har ingen kurtisert: Hun er mannhaftig og fra Prøyssen og kan ikke si r. Men hun er en umistelig støttespiller, i generasjon etter generasjon. Til slutt er hun Lille Hannos fantasiløse, gedigne klippe, hans kontinuitet når pappa skjøtter forretning og senat og konsulat, og når fru mamma har sine stadige migrener. Den tilsvarende historien til den om Marianne i Garman & Worse er i Buddenbrooks at bokens unge konsul, Thomas, rasjonelt og høflig, før han drar ut i Europa på langvarig studiereise, tar avskjed med blomsterselgersken Anna nede ved kaien. Deres relasjon må opphøre, han skal ut i verden for å få praksis og kanskje finne seg en hustru. En dag mange år senere er det Anna som binder den ene flotte blomsterkransen etter den andre, til Thomas`, den unge konsulens begravelse. Av Tony inviteres hun for et øyeblikk inn til likskuet. Man hører et eneste, kort, avgrenset hulk, og hun går raskt tilbake til sin blomsterbindning, sin mann og sin uopphørlig ekspanderende ungeflokk. I en komplett beskrivelse av denne samfunnsklassens liv og samferdsel, skulle det være rart om ikke også dette «instituttet» skulle være med: Hvordan de unge mennene i de patrisiske kretsene brukte underklassens ungpiker som et erotisk øvelsesfelt. Borgerskapets diskrete sjarm Romanene Garman & Worse og Buddenbrooks beskriver det patrisiske, storborgerlige, grandiose, men ikke adelige livet. I adelskretsene bærer damene, uten å knyste, år etter år samme utvaskete bomullskjoler og herrene har fått støvlene sålt for tredje gang. I disse handelshusenes miljø er det annerledes. Der finnes det en viss stil, en viss, om enn tøylet eleganse, en eksklusivitet som knapt viser seg opp, men som ulmer under hverdagslivet med en slags vanemessig selvfølgelighet. Den merkes bare når den savnes, men da desto tydeligere. Alle eksesser er snobbete og oppkomlingsaktige og blir ikke en gang kommentert med mer enn et gjesp. Men det stille gedigne, det solide og nedarvede, det prektige med en aura av festivitas, uten all virak, det er dette livet som leves i Mengstraße og på Sandsgaard, gjennom en umerkelig, ikke uttalt kode. Umerkelig for den som er vokst opp med den. I det nærmeste uoppnåelig for dem som vil ta seg inn i den. Fordi konturene er vage og savner navn. Det er diskresjon som utmerker dette særegne, beskyttede livets nesten usynlige, men likevel sylhvasse grensemarkeringer. Gester «Jeg venter min Broder Legationssekretæren og hans Frøken datter, svarede konsul Garman, idet han med en eiendommelig Bevægelse lagde den glatragede Hage tilrette i det stive Halsbind.» Slik står det på sidene fem og seks i begynnelsen av andre utgave fra 1903 av Garman & Worse i Kiellands Samlede Værkers første bind, som jeg har i min hylle. I samme volum, på sidene 191 og 192 kan vi lese: og der kom en liden Trækning i Ansigtet, somom det kunde være en mat Efterligning af den bevægelse, hvormed han pleiede at lægge sin Hage tilrætte i det stive Halsbind, idet han sagde: men Huset er ikke længer, hvad det har været! Det blir hans siste ord. Den knapt gamle unge-konsulen dør, omgitt av alle sine. Og han dør midt i sin gest, den som var bare hans, hans kroppslige bumerke, dette som har fulgt oss gjennom romanen. Så gjør Kielland med mange av bokens gestalter: gir dem en

17 66 samtiden liten egen gest og lar oss halvt bevisst registrere den som identitet, ja, autentisitet, hos de figurer vi etter hvert blir mer og mer fortrolige med. Det blir aldri mast, men det styrker våre bånd til gestaltene i teksten. Unge-konsulen har gjort denne gesten med haken så mange ganger at vi til slutt regner med den når han skal møte oss, vi ham. I Buddenbrooks gjør bokens konsul samme gest, men da er det først Buddenbrooks gamle konsul som gjør den og ikke i stivetøyet, men i fischyet, siden det er en generasjon tidligere. Unge konsul Thomas stivetøy og hodebøyningerer en følgesvenn gjennom hele boken, helt inn i døden. Selve gesten har Tony overtatt. Hun bøyer stadig vekk sitt hode ned mot kjolekraven, så snart hun vil understreke at det hun nettopp nå sier, er klokt og forstandig. Og hun gjør det gjerne også når det kan råde tvil om den saken. Ja, om det så er den uhøytidelige Christian, så trekker han også ned haken mot brystet og ser på sin bror, halvt sky, halvt forarget. Det har formelig gått inflasjon i hakenedtrekning i familiene Garman og Buddendrook! Klær Når det gjelder klær er det merkelig at Mann ikke selv anstrenger seg nevneverdig for å kle sine gestalter. De låner ikke sjelden sine plagg fra garderobene i Kiellands Sandsgaard. Fanny opptrer ved en fest i ny kjole, og gjestene mister nærmest pusten: Den er av lysegrå silke, med sløyfer plassert både her og der, i blekrosa atlasksilke. Sko og strømper, som helst ikke skal være synlige, matcher perfekt. Ved et ball som avholdes på Klubben går hun helt i blått: «Fru Fanny var i blaa Silkekjole, blaa sko, blaa blomster paa Haaret, blaa Vifte og de blaa Øine blaaere end alt det andet.» Og Mann husker hva han har lest, men blander, formodentlig bevisst, sammen de to kjolene til elegante morgenkåper av det slaget Tony elsker å opptre i. Dem bærer hun som nygift frue i Hamburg, før den store katastrofen inntreffer og hun hodekulls må tilbake til barndomshjemmet. Morgenkjolen er like blå som Fannys aftendrakt, men de lyserøde sløyfene fra den lysegrå aftenkjolen sitter tett i tett på den blå morgenkjolen En annen morgenkåpe, enda mer mesterlig komponert, er mørkerød med roser i tøyet, fløyelssløyfer og innsydde perler. Den er nærmest usannsynlig i sin prakt, i en liten isolert forstadsvilla, på en ulykkelig Tony. Den gamle konsulens gemalinne i Lübeck, og unge-konsulens kone i Garman & Worse har det enklere: De opptrer begge alltid bare i sort, i silke som skimrer og lyser i forskjellig grad, avhengig av anledningens solennitet. Og dette påpekes ofte, nesten hver gang disse damene nevnes. Mat I samband med en søndagsutflukt i stor vogn og med to hester, som også omfatter felles promenade og blomsterplukking, går familien Buddenbrooks på utendørsrestaurant og spiser et prektig måltid med blant annet reker og kreps. Dette er det eneste ordentlige krobesøket jeg har lest om i begge disse ganske omfattende romanene. I attenhundretallets patrisiske miljøer foregår alt hjemme. Man døper sine barn der og holder bryllup, begravelseseremonier, ikke sjelden også gudstjenester. Skal man skrive sitt testamente, kommer sakføreren hjem og ordner alt, i et av husets kontorer. Thomas Buddenbrook får sin daglige barbering og forekommende klipping i sitt påkledningsværelse. All mat, til fest og hverdag, lages av husets betrodde kjøkkenpersonale, såvel på Sandsgaard som i Mengstraße. Her spises ikke eksotiske delikatesser, men prektig og gedigen, rikelig lokal kost, ofte med innslag av råvarer som kommer fra forbindelser i trakten. Til selskapsbruk er rettene mange, tradisjonelle og mettende. De tre vinglassene foran dekktallerknen står på plass

18 samtiden også foran Garman & Worses Gabriel, som går på latinskolen, liksom foran Buddenbrooks Lille Hanno som bare er elleve, eller ennå yngre. En meny i Garman & Worse kan bestå av kjøttsuppe med gulerøtter og kjøttboller, svinestek og små svinekarbonader med surkål, så en lamme- og en kalvestek med portulakkstilker og rødbeter. Til dessert krumkaker med vaniljekrem. Ved en tilsvarende, også delvis familiær middag i Lübeck, blir det servert varm urtesuppe med ristet brød, fisk, en «enorm, teglstensrød, røkt og kokt skinke servert med brun, syrlig sjalottsaus», rikelig med grønnsaker samt en «russisk kompott, en innkokt, pirrende fruktblandning smaksatt med peppret spirituosa». Av og til kommer det med, som hos Mann, en oppskrift også, på pletenpudding eller rødvinskokte karper. Alt er gedigent og tradisjonelt, riktig og viktig. Og hele tiden konverseres det livlig ved bordet, om politikk og forretninger, om religion og musikk En champagneflaske I den storslagne nye utgivelsen av Buddenbrooks i Norge, utkommet det år da Thomas Mann hadde vært død i femti år, avsluttes boken med et kort, men hjertelig etterord, skrevet av nestoren blant norske oversettere, Per Quale. Det er omtrent som champagneflasken ved en stabelavløping. Der skriver Noter 1. Det er i samme brev der Georg Brandes skriver at Kielland ikke skal prøve å skyte spurver skyt rovdyr! Dette brevet siteres i flere kilder, bl.a. på s. 52 i Tore Rems bok Forfatterens strategier. Alexander Kielland og hans krets. Universitetsforlaget, Oslo Thomas Mann: Der Kleine Herr Friedmann, S. Fischer, Berlin l Thomas Mann: Über mich selbst. Autobiographische Schriften, Fischer,Frankfurt a M. 5te utg. 2002, S Bl.a. Owe Apeland, Tore Rem, Tor Obrestad samt egne kildesøk. han, så festlig, i sin avsluttende setning: For første gang på norsk har vi fått en fullstendig gjendiktning av Thomas Manns storverk, romanen han alltid holdt fast ved som «sin» bok, fremfor noen, gjennom et langt forfatterliv. Helt i begynnelsen av dette samme etterordet, kan vi lese at Thomas Mann selv har uttrykt seg på akkurat denne måten: «Det er Buddenbrooks som er min bok,» understreker han. Ja, mon det? Hans er den, umiskjennelig. Men den har vært i pose før den kom i sekk. Thomas Manns litterære begavelse står hevet over enhver tvil. Da han som ubefestet ung forfatter, etter bare en liten samling historier, av sin forlegger ble sterkt oppfordret til å prestere en heltedåd av en roman, er det ikke så rart at ynglingen på et par og tyve faller for fristelsen å gå på tokt i den norske bokens plot, dens gestalter og intriger, dens atmosfære og dens språklige uttrykksmidler, dens interiører, mat og klær. Thomas Mann er blitt kalt Tysklands største boktyv. Det sier ikke lite, siden han er landsmann med Bertolt Brecht. 18 Men Kielland, da? Teglverkseieren, familiefaren som ved 30 års alder hadde sin oppfordring fra selveste Georg Brandes? Han hadde bare bak seg en liten samling novelletter, men ingen Thomas Mann å låne tekst fra. Han klarte seg bra likevel. Garman & Worse fløy med trekkfuglene ut over Europa, helt til Palestrina. 5. Helmut Blochwitz: Tendenz und Satirische Schreibart im Werk von Alexander L. Kielland. Studier i Skandinavistik, Köln Uwe Ebel: Reception und Integration Skandinavischen Literatur in Thomas Manns «Buddenbrooks», Skandinavischen Studien Band 2, Karl Wachholz, Neumünster Walter Grüters: Der Einfluss Norwegischen Literatur auf Thomas Manns «Buddenbrooks», Tritsch, Düsseldorf, Tor Obrestad: Sannhetens pris. En beretning, Cappelen,

19 68 samtiden Oslo Magne Drangeid: Humoristen & Don Quijote. Forfattar og helt i Alexander L. Kiellands roman Garman&Worse, Bergen Jan Inge Sørbø: Kielland som melodramatikar, Gyldendal, Oslo Thomas Mann: Die Kunst des Romans (1939). Foredrag ved Princeton-universitetet. Gesammelte Werke, Bind X, s Alexander L. Kielland: Garman & Worse og Skipper Worse, Bind I i Samlede Værker, Gyldendal, København Thomas Mann: Buddenbrooks, oversatt av Per Paulsen, Gyldendal, Oslo Alexander L. Kielland: Gift og Fortuna, Bind V i Samlede Værker, København, 2. Udg Max Weber: The Protestant Ethic and the Spirit of Capitalism. Overs. Talcott Parsons, Allen and Unwin, London & Schribners, NewYork, 1930 og Arthur Schopenhauer: Die Welt als Wille und Vorstellung, Bd II, Kapitlet om døden, Brockhaus, Leipzig Elin Husebø: Kjøbmand og fyrforvalter. En retorisk analyse av Garman & Worse. Hovedoppgave i allmenn litteraturvitenskap, Oslo Dette er en utbredt oppfatning. Men kilden er dessverre forsunnet for meg. Jeg har lett veldig lenge. Kan noen hjelpe til? UKEAVISA NY TID En rød tråd i en trådløs verden Ny Tid er blitt politisk uavhengig og slår til der du minst måtte vente det. Ny Tid - den internasjonale ukeavisa Ny Tid framstår høsten 2005 med ny redaktør og ny giv: I en engasjert ukeavis som Ny Tid får du harde debatter, avslørende nyheter og internasjonale perspektiver på kultur og politikk. I tillegg får du lese de beste kommentarene fra Al-Jazeera, den arabiske verdens største mediekanal. Dag Herbjørnsrud, redaktør Du kan bestille abonnement eller prøve 4 uker gratis på: abo@nytid.no, tlf , fax eller SMS