ikke Stikka TEMA: Senvirkninger VI TRENGER HVERANDRE nr.01/2004 UTGITT AV STØTTESENTER MOT INCEST - OSLO

Transkript

1 ikke Stikka nr.01/2004 UTGITT AV STØTTESENTER MOT INCEST - OSLO VI TRENGER HVERANDRE TEMA: Senvirkninger INCEST OG SPISEFORSTYRRELSER HVEM STOLER DU PÅ? TILSTEDEVÆRENDE / FRAVÆRENDE SELVFØLELSE KONTRA SKAMFØLELSE FELLES INNSATS I KAMPEN MOT INCEST HVA SKJER PÅ SMI OSLO?

2 Leder Innhold Redaktør ARTIKLER s. 3 Redaktør s. 4-7 "Havregrøt med klumper i" Incest og spiseforstyrrelser s. 7 Dikt: Havregrøt med klumper i s. 8-9 Hvem stoler du på? s Tilstedeværende / fraværende senvirkninger av incest s. 13 Dikt: Hvorfor? s. 14 Selvfølelse kontra skamfølelse noen tanker om skam som en følge av overgrep s. 15 Dikt: Skammen s Fysiske senvirkninger s "Livet mitt før eg flytta til Oslo" s. 19 Dikt: The warzone of my body DIVERSE INFORMASJON FRA SMI OSLO s Felles innsats i kampen mot incest og seksuelle overgrep mot barn s Erfaringer fra prosjektet "Støtte til seksuelt misbrukte barn" s Stiftelsen Fellesskap mot seksuelle overgrep s Anbefaling av bok FRITT FOR ORDET: s. 28 Dikt: Tårer s. 29 Nøkkelen s. 30 Dikt: Kjærlighet fra en venn s. 31 Jeg klarer ikke å ha det godt seksuelt med kjæresten min s. 32 Dikt: Kjære lille venn! s. 33 Hilsen fra en tidligere bruker HVA SKJER PÅ SMI OSLO? s Diverse tilbud s. 35 Neste Ikke Stikka Denne utgaven av Ikke Stikka har temaet senvirkninger, og det er mange som har sendt bidrag til oss. Dette er vi svært glade for. Dessverre har vi ikke muligheten til å få med alt. Det har spesielt kommet mange dikt denne gangen. Det kan synes som mange liker å uttrykke dette temaet gjennom dikt og vi har derfor valgt å ta med langt flere enn vi vanligvis bruker. Redaktør: Gro Talsethagen Illustrasjon forside: Bente Eia Postboks 8895 Youngstorget 0028 Oslo Besøksadresse: Youngstorget 5 (inngang fra Torggaten) Telefon: Telefaks: Opplag: 5000 Abonnement: Gratis Trykkeri: Møklegaards Trykkeri ISSN: "Jeg trenger en liste med symptomer på incest", sa en dame ansatt i helsevesenet til meg for en stund siden. Hun kjente et barn som hun trodde ble utsatt for "noe" hjemme, og hun ønsket en liste for å kunne finne ut om det kunne være seksuelle overgrep. Jeg svarte at vi ikke har noen slik liste, og formidlet en viss skepsis mot å være for opptatt av slike lister. Hun ga seg imidlertid ikke, og ba om at jeg skulle fortelle hvilke "skader" vi ser som følge av incest. Jeg begynte å fortelle, men hun stoppet meg raskt. "Både utagerende og tilbaketrukket, både grenseløs og for rigide grenser. Det der kan jo ikke brukes til noe", sa hun. Både fagfolk og foresatte spør ofte etter lister med symptomer som kan hjelpe dem til å finne ut om et barn er utsatt for incest eller ikke. Det er grunn til å være forsiktig med å tillegge slike lister for stor vekt. De kan lett bli en falsk trygghet. Barn er så forskjellige: I tillegg til at hvert barn har sine spesielle reaksjoner, så vil det samme barnet kunne reagere vidt forskjellig over en periode. Videre kan slike lister bidra til at man overser et incestutsatt barn som ikke helt stemmer med listen. Man blir blind fordi man bare er opphengt i noen gitte symptomer. For stort fokus på konkrete symptomer kan også bidra til at man ser incest der det kanskje ikke er grunn til det. Et symptom kan ha mange årsaker. Slike lister kan være et hjelpemiddel, men det forutsetter at man bruker dem med klokskap, og uten å tillegge dem for stor vekt. Det viktigste er at vi ser på menneskets totale repertoar av uttrykksmåter og er oppmerksomme på hva barn formidler til oss. Det er også viktig å stole på sin egen magefølelse i forhold til om noe er galt. Det finnes en del likhetstrekk i hva våre brukere strever med. Hadde det ikke gjort det, ville kanskje ikke senteret eksistert. Det er nettopp å dele erfaringer, gjenkjennelse og felles forståelse som er kjernen i SMI-Oslo sitt arbeid. Vi snakker aldri om skader etter incest. Vi bruker begrepet senvirkninger. De problemene incestutsatte jentene og kvinnene har, ser vi som "sunne overlevelsesstrategier" i forhold til den usunne virkelighet hun lever i eller levde i som barn. Mange incestutsatte kvinner strever med angst, depresjoner, sosial isolasjon og vansker med å knytte nære relasjoner til andre mennesker. Dette blir ofte spesielt tydelig sammen med en partner, og for mange i forhold til det seksuelle. En del har også problemer i forhold til mat og spising. Mange forteller om fysiske plager i kategorien "bare psykisk". Det kan blant annet være udefinerte ledd og muskelsmerter, stivhet i rygg / nakke og betennelser ulike steder i kroppen. Senvirkningene er oftest de samme, om enn i ulik grad, uavhengig hvem overgriper er eller hvor mange ganger overgrepene har skjedd. Dette er bakgrunnen for at vi har en annen definisjon av incest enn den juridiske, som definerer incest som overgrep innad i familien. Vår definisjon er "seksuelle overgrep begått av en person barnet har et tillitsforhold til". Det kan være foreldre, søsken, andre familiemedlemmer, andre barn / ungdommer, nabo, prest, lærer, miljøarbeider eller andre barnet har et tillitsforhold til. Hva incesten gjør med et menneske kan man aldri helt forutsi, bortsett fra at det gir varige sår. For noen blir den delen av barndommen som har vært vond, kompensert med at det også har Gro Talsethagen Redaktør vært mye positivt. Vi vet blant annet at det er av stor betydning at det i alle fall har vært et menneske i et barns liv som har "sett" barnet. Dessverre er det en del som ikke har noen gode minner fra de var barn. Menneskets tåleevne for påkjenninger i livet er også avhengig av hvordan vi er utrustet fra naturens side. Vår sårbarhet er forskjellig. Vi vet at det finnes mange incestutsatte både i psykiatrien, i fengslene, blant rusmisbrukere og prostituerte. De fleste av disse møter vi aldri. De som tar kontakt med oss har allerede tatt det første skrittet mot å ta tilbake kontrollen over sitt eget liv. Det er mulig fordi de har begynt å sette ord på sine opplevelser og følelser. Vårt motto, incest skal tales i hjel og ikke ties i hjel er like aktuelt i dag som da senteret startet for snart 18 år siden. Jeg håper at flere incestutsatte tør å ta skrittet ut og dele sin hemmelighet med noen. Jeg håper også at flere innen hjelpeapparatet får hjelp og mot nok til å møte incest og incestutsatte på en god måte. 3

3 "Havregrøt med klumper i" Incest og spiseforstyrrelser 4 Av Else-Gro Jørgensen Sosialkonsulent, SMI - Oslo Svært mange av de incestutsatte unge jentene og voksne kvinnene ved Støttesenter mot Incest - Oslo forteller om problemer i forhold til mat og kropp. Det kan være anoreksi, bulimi, overspising, tvangsspising eller ikke føle sult i det hele tatt. Mange vet ikke hva som er normalt å føle i magen og "glemmer" å spise. Forklaringene er like mangfoldige som kvinnene. Felles er at vi må leve med incest i bagasjen. Først lever vi med incesten som barn, hvor vi 24 timer i døgnet hele året, bare går og venter på hva som kan skje. Det er grenser som er tråkket over, en smerte som er uholdbar og et liv som er et helvete. Vi er like på noe, vi kjenner igjen noe og vi er så forskjellige som vi kan få blitt. Våre liv blir fylt av uendelige og store sår. For å overleve en slik krenkelse finner hver enkelt sine strategier å takle hverdagen på. Som barn, som ungdom og etter hvert som voksen. For noen er det å bruke mat en utvei. Det var en strategi for å overleve en ekstrem livssituasjon den gangen, og er i dag som voksen et hinder for livsutfoldelse: Noe som hemmer og som lammer. Det er de incestutsatte selv som best kan fortelle hvordan de har det. Spiseforstyrrelsene og deres opplevelse av incesten henger sammen. Erfaringene og sitatene som brukes her er hentet fra temakvelder, grupper, kurs og samtaler ved SMI Oslo. Spørsmål som har blitt diskutert er blant annet: Hva er det spesielle i forhold til det å ha opplevd incest og slite med kropp og mat / spising? Hvordan henger incest og spiseproblematikk sammen for disse brukerne? "Kroppen min er ikke min lenger. Det jeg skulle glede meg over og bli kjent med etter hvert som jeg vokste til, er ikke mitt lenger. Jeg ble voksen så altfor tidlig. Måtte finne overlevelsesstrategier som er vanskelige å snu. Strategier som lammer og ødelegger. Kroppen, det fineste vi har, det fineste maskineriet sies det på reklamen. Det ødelagte ved meg, det invaderte og skadeskutte. Det smertefulle skjedde nettopp med min kropp. Den rommer alt. Den skriker og jeg fyller den opp med mat, med alt jeg får tak i av mat. Jeg tømmer den gjennom å bruke avføringstabletter og ved å spy. Jeg fornekter den ved å trene og løpe og flykte, og ved å nekte den mat, pleie og omsorg. Smerten ved å kjenne etter, ved å lytte og gå inn i, er stor. Til tider altfor, altfor stor. Jeg lar det passere og drar meg tilbake med kakestykker, is og sjokolade." KONTROLL Incestutsatte opplever ofte at kroppen har blitt invadert av andre, og at den derfor ikke er mulig å kontrollere. Den eneste måten man kan bestemme selv på, er for noen å kontrollere / styre hva en spiser og hva som kommer ut. På den måten blir en slags kontroll gjenopprettet. "Dette kan jeg bestemme. Sånn kan jeg gjøre. Og ingen andre kan vite noe. Ingen ser det. Dette tenkte jeg da jeg sto på jentedoen i 4. time og stakk fingeren i halsen for første gang, 7 år gammel, høsten i 1. klasse, etter ett år i overgrep og dagen etter min første voldtekt. Jeg husker en slags stolthet, og en glede over at jeg hadde noe som var mitt og bare mitt. Å ta kontroll over noe som andre hadde tatt så mye av. Jeg overlevde på akkurat det selv om det kanskje kunne tatt livet mitt også " Kontrollaspektet er noe som går igjen hos mange incestutsatte (også uten spiseproblemer). Livet styres av det å ha kontroll over alt som skjer, og angsten er stor for å miste den. Å slippe opp, la andre ta over kontroll gir minner tilbake til overgrepsituasjon, hvor du var "prisgitt" andre. FORHOLD TIL KROPP OG MAT Mange har opplevelsen av å være skitten, brukt, udelikat, ødelagt og stygg, og kjenner en stor skam i forhold til kroppen sin. Det å skulle forholde seg til å ha en kropp er vanskelig. En strategi her kan være mentalt å "kutte" hode fra kropp; å ikke kjenne etter det som skjer nedenfor halsen. Mat blir da kun ett nødvendig onde for å overleve, eller noe som slett ikke trengs. Å få kommentarer som "lekker kropp, attraktiv" er noe en trenger beskyttelse mot. En strategi kan da være å spise seg ekstra stor og 5 Skyld og skam, Anne.

4 Incest og spiseforstyrrelser dikt 6 ulekker. Denne kontrollen kan gi en følelse av beskyttelse, som ikke fantes den gangen overgrep skjedde. "Kroppen min ble brukt mot meg. Han sa alltid hvor deilig jeg var. Derfor har jeg skrudd det hele, og gjemmer meg bak skammen, maten og kroppen min." Ritualer rundt når og hvordan overgrep skjedde kan bl.a. være: når man kommer hjem fra skole, så overgrep og så ropes ned til middag. Signal på at nå er det over, vi har det hyggelig, skal kose oss, være en normal familie. Matsorter kan i konsistens og farge minne om sæd og selve overgrepet, især hvis oralsex har vært en del av overgrepet. På den måten kan det bli vanskelig eller umulig å spise. Særdeles vanskelige produkter kan være yoghurt, melk, risgrøt, mat med klumper i, spesielt supper, banan, gulrøtter og å drikke av flaske. Et annet problem kan være at godteri eller mat blir brukt som "betaling" etter overgrep. Som voksen blir dette brukt til å "bekrefte" seg selv som skitten og ekkel fordi man kanskje visste hva som ville skje hvis man tok i mot sjokoladen. Dette kan igjen resultere i at man blir kvalm og spyr. Noen utsetter seg selv for "overgrep" gjennom å straffe seg selv, for eksempel gjennom å overspise eller sulte seg fordi man er sint på kroppen sin. Det blir en slags fortsettelse av overgrep også som ungdom og voksen. Barn kan ha sine "magiske tanker" rundt sitt liv; "hvis jeg ikke tråkker på strekene på fortauet, så får jeg dukken jeg ønsker meg". Enkelte fortalte at de som barn hadde tanker som "hvis jeg ikke spiser kvelds, bare drikker vann da skjer ikke overgrep i natt". Disse fulgte dem videre i voksen alder, selv om ikke overgrep skjedde lenger. Et mønster var skapt som var vanskelig å endre. SKAM OG SKYLD Skam og skyld er store temaer i den incestutsattes liv. Forståelsen av at en selv som barn ikke hadde skyld og ikke har noe å skamme seg over, kan være mentalt tilstede, men likevel er ikke den kroppslige følelsen der. Det å sette seg selv som den skyldige og skambelagte er gjenkjennende fra overgrep, og kan være "lettere" å forholde seg til. "Jeg føler skam og selvforakt uansett om jeg nekter meg mat eller spiser. Som under overgrepene, uansett hva jeg gjorde så kom jeg meg ikke unna." "Når jeg bestemmer meg for å ikke overspise og ikke greier å holde det, kjenner jeg en enorm skamfølelse og skyldfølelse. Magen blir fullere, og følelsen av å ha en full mage gir meg dårlig samvittighet som under overgrepene. Magen ble fylt opp." "Spiseproblemet mitt blir også noe jeg holder hemmelig, fordi jeg skammer meg over at jeg gjør dette mot meg selv. Jeg føler skam for skammen. Under overgrepene var jeg så skamfull og greide ikke snakke med noen det forble en stor hemmelighet." "Jeg trenger å straffes, jeg ble straffet, jeg straffer meg selv. Jeg får det jeg fortjener, og det er noe jeg er kjent med." INDRE URO/ SMERTE Mange incestutsatte opplever en indre uro som kommer når en begynner å tenke på overgrepene en har vært utsatt for. Den kan kjennes som en sultfølelse som forsterkes når en forsøker å overtale seg selv til å føle noe en ikke føler. Dette er en sult som ikke er fysiologisk betinget og som er et følelsesmessig ubehag man enten forsøker å sulte vekk eller spise vekk. Begge deler kan gjøre samme nytten. Hensikten blir å holde uroen på avstand, dvs. bildene av overgrep, og døyve smerten og angsten som følger med. "Maten hjelper meg til å forsvinne fra verden og fra uroen min på samme måte som jeg gjorde da overgrepene pågikk." "Jeg må hele tiden spise mer og mer for å holde klumpen jeg har i magen borte, eller så kan jeg ikke spise noen ting i det hele tatt magen må være tom. Jeg sier til meg selv at jeg ikke vet hva klumpen er, men det er bare tull. INCEST står det skrevet på den." Å døyve smerten og "klumpen" i magen med å spise og spy kan gi opplevelsen av et øyeblikks renhet. Ren for incest, for hemmeligheten. Samtidig kan det også gi en mulighet for å bli sett uten å si noe om at en har vært utsatt for incest. For enkelte har det vært den måten de har kunnet fortelle at jeg trenger noe, jeg må ha hjelp uten å bryte den store hemmeligheten. HVORDAN KOMME VIDERE Å erkjenne at man har problemer med mat og at det henger sammen med incesten er et stort skritt å ta. Å sette ord på det som har vært ordløst så lenge er smertefullt. Mange opplever at når de begynner å ta frem overgrepshistorien sin, kommer spiseproblemene ekstra tydelig frem. "Jeg så ikke noen sammenheng før, men da jeg begynte å ta frem minnene og jobbe med dem, ble spiseproblematikken forsterket. Jeg spiste og spydde, og åt avføringstabletter døgnet rundt." Mange incestutsatte opplever det som godt å møte andre i lignende situasjon og snakke om det som er vanskelig. På den måten kan man få støtte, tips og tanker som hjelper en videre. Det er viktig å se sammenhengen mellom incesten og spiseproblemene. På den måten kan man endre de gamle mønstrene. "Det som er viktig for meg er å snakke om det, klare å si det høyt; både i forhold til spising og overgrep. Tenk den dagen jeg klarer å si høyt til de rundt meg; jeg spiser og spyr fordi jeg har det så vondt inne i meg, fordi jeg ble utsatt for seksuelle overgrep da jeg var lita! Og dette har jeg overlevd på!" dikt Havregrøt med klumper i Hver morgen klar en stor porsjon havregrøt med klumper i Du er så tynn, og ganske blek spis havregrøt med klumper i Den er litt varm, her er litt melk på havregrøt med klumper i Men, spis opp alt du trenger det din havregrøt med klumper i Mitt mareritt hver natt, hver dag melk og havregrøt med klumper i! "Måken Jonathan" 7 Straffen, Anne. Min avskrudde kropp, Anne.

5 Hvem stoler du på? Av Astrid Johansen Sosialkonsulent/ Gestaltterapeut SMI Oslo Kan et menneske hjelpe et annet til å finne mening med livet sitt? 8 Enkelte mennesker vet tidlig hva deres 9 mål i livet er. Meningen med livet er klart. Valg av utdannelse og yrke står i kontrast til de valgene som tas. Det er ikke nødvendigvis at alt de gjør er målbart bare i retningen suksess. Medgang og motgang, mye eller lite hell. Men de er ikke i tvil om deres eksistens og hva de legger i begrepet; meningen med å leve og hva livet deres går ut på. For kvinnene som oppsøker Støttesenter mot Incest i Oslo er ikke dette alltid like innlysende. Det er ikke alltid så tydelig å kunne vite hvorfor er jeg født til denne verden, når jeg likevel bare har blitt misbrukt og utnyttet. Den franske filosofen Viktor Frank introduserte det teoretiske begrepet livsoppgave. Jeg tør påstå at barn og unge som blir utsatt for incest og seksuelle overgrep har en ubevist trang i seg til å kjempe for livet sitt. Livsoppgaven blir å overleve. Som voksen incestutsatt kvinne blir livsoppgaven å kunne tørre å åpne opp for "historien" sin, jobbe aktivt i terapi og velge å bruke Støttesenter mot Incest sine tilbud til bearbeidelse. Hvem stoler vi på i denne letingen etter mening - de andre eller bare oss selv? Hvem har vi tillit til? Hvordan kan jeg som voksen kvinne finne frem til min egen eksistensberettigelse og livsoppgave samtidig som jeg kjenner at jeg lever? Er dette mulig uten å være i kontakt med andre mennesker? I et fenomenologisk og eksistensielt perspektiv, er det hvordan individet opplever seg selv og sine senvirkninger som blir viktig. Det er bare kvinnene selv som kan forklare hvordan de selv forstår sine problemer, men gjennom å være i kontakt med andre mennesker. Søken etter mening er et grunntrekk hos mennesker - å finne meningen i det meningsløse er særlig viktig for kvinnene som tar kontakt med støttesenteret. Fenomenologisk kan det gi seg uttrykk i mistillit og mistenksomhet når kvinnene er i kontakt med andre. Det er mye mer nærliggende å tenke; hvem er det som vil meg noe vondt, enn å kunne tenke på hvem det er som vil meg noe bra. Det kommer mer som et overraskelsesmoment at noen også vil en vel. Det skal mye til for å utkonkurrere den dårlige erfaringen. Likevel velger kvinner som har denne erfaringen å oppsøke Støttesenter mot incest. Det er kvinner som vet når de skal passe seg, som vet noe om når det er lurt og trekke seg ut av relasjoner. De vet når de skal passe seg fra å bli utnyttet. Likevel trosser de alt og beholder kontrollen som kanskje kan være redskapet deres til å styre graden av tillit de velger å vise til andre mennesker. Det å beholde en hvis grad av kontroll gir trygghet. Når kvinnene ikke har nok tillit så blir de ekstremt sårbare. Dette er igjen noe som gjør at det er fint å kunne kjenne følelsen av å ha kontroll. Kriminolog N.B. Johansen sier at tillit er; "å vise sårbarhet i forventning om en annen persons manglende utnyttelse av denne" Kanskje er det dette alle de kvinnene som oppsøker støttesenteret tenker ubevisst når de tar kontakt med oss? I en samtale med en ung kvinne for en tid tilbake kom vi inn på temaet tillit. "Hvem stoler du på da? spør hun meg plutselig. "Er det slik at du stoler på alle? Er ikke det litt rart da?" Ingen, ville svaret vært for mange år siden. I dag er svaret noe mer nyansert. Det er selvfølgelig utfordrende å svare på fordi det er så ekstremt sårbart å kjenne på hvordan tilliten i enkelte relasjoner kommer og går. Både den gangen og i dag. Da vi var barn ble tilliten knust og feid opp igjen som små pulveriserte biter av glass ganske mange ganger. Det tar tid å la nye erfaringer erstatte de gamle, men det er mulig gjennom å være i kontakt med andre mennesker som vil en godt. For vår brukergruppe er det ofte tryggere å møte andre kvinner som også har overgrepserfaring. De fleste kvinnene som kommer til senteret har ikke et helt nettverk av personer de har tillit til. Mange har ikke hatt noen i barndommen som de stolte på og har bestemt seg for å greie seg selv og aldri stole på noen. Dette har både vært en måte å beskytte seg på og skyve folk unna seg på. For hvordan kan en være i "ordentlig" kontakt hvis en hele tiden har mistillit til andre mennesker. Hvis jeg tenker tilbake så tror jeg ikke jeg tidligere var så veldig hyggelig å være sammen med selv. Jeg visste ikke hvordan jeg kunne være sammen med andre mennesker og tørre å stole på dem. Dette gjorde at jeg ble usikker på hvordan jeg skulle greie å gå videre i livet mitt i søken etter en mening. Det er lett å tro at en er usårbar så lenge kontrollen beholdes. På sett og vis blir en vel bare ensom av alle disse vurderingene om hvem man skal stole på og ikke stole på. Det hindrer meg selv fra å være i kontakt med meg selv eller med andre. Jeg vil ikke akseptere meg selv og mine reaksjoner. I følge eksistensialismen er den eneste muligheten vi har for å gi livet vårt mening og retning å være tilstede her og nå, i øyeblikket med muligheten til å ta nye valg. Kvinnene som oppsøker støttesenteret bruker motet sitt og tar kontakt. De legger den ubevisste eller bevisste kontrollen til side og velger å ha tiltro til oss som arbeider på senteret. Dog med skepsis, men likevel med nok tillit til at de tenker at her er det faktisk noen jeg kan søke støtte hos. Kvinnene har allerede rent fenomenologisk endret på hvordan de vurderer hvem som skal få deres tillit fra den dagen de går inn døren på senteret. I sin eksistensielle krise er det kanskje vanskelig å kunne se helt hvor mye tillit og mot det kreves for å åpne opp for historien sin. Jeg tenker at det starter her, at det allerede her er viktig å kunne gi seg selv selvakseptering og tro på sin egen opplevelse rent fenomenologisk; hva skjer når jeg forteller historien min for første gang. Skadet, Carina Falch. Istykkerrevet tillit, Gjertrud.

6 10 Tilstedeværende/fraværende senvirkninger av incest Denne artikkelen er utdrag fra en skoleoppgave om incestsutsatte og deres senvirkninger. Den er skrevet av tre studenter som holder på med desentralisert sosionomutdanning. En av studentene har sin praksis en uke i måneden ved Støttesenter mot incest - Troms. Hun har vært der i 1 år. Oppgaven er basert på kvalitativ forskning. Studentene har intervjuet 5 incestutsatte kvinner i alderen år. Fordi det er brukt så få informanter, vil ikke dette regnes som generaliserbart materiale. Vi oppdaget tidlig at kvinnenes atferd og handlinger var preget av forsvarsmekanismer, som var et resultat av den overgreperfaringen hver enkelt hadde. Alle våre fem informanter ga uttrykk for at de hadde betydelige problemer med å mestre sin hverdag. Forsvarsmekanismer viste seg å være sentrale for å gjenvinne kontrollen over en vanskelig livssituasjon. DET ER TO MÅTER Å BETRAKTE FORSVARSMEKANISMER PÅ: 1) Ivareta en normal og hensiktsmessig funksjon og 2) Fornektende funksjon. Forsvarsmekanismer tjener til å redusere indre spenninger og bidrar til å benekte realitetene. Den iverksettes som oftest ubevisst for å beskytte. Dissosiasjon er en slik mekanisme. Dissosiasjon er den forsvarsmekanismen vi fant som var mest sentral, og som samtlige av våre fem informanter benyttet seg av i forbindelse med sine overgreperfaringer. Vi valgte derfor å skrive om hvordan dissosiasjon kan brukes for å forstå hvordan incesterfaringer kan knyttes til senvirkninger. Vi vil benytte oss av en tredeling som Putnam, 1997, har brukt. Denne inndelingen mener vi gir en oversiktlig og forståelig fremstilling av begrepet dissosiasjon. I følge Putnam har dissosiasjon tre mulige funksjoner: Fanget, Gjertrud. AUTOMATISERING AV ATFERD Normal automatisert atferd er at man kan kjøre bil og være i egne tanker, uten bevist konsentrasjon om det tekniske ved kjøringen. Et uttrykk våre informanter brukte som synonym på automatisering av atferd er autopilot. En av informantene forteller oss et eksempel på hvordan hun brukte autopiloten i forhold til egne følelser; "Nå har jeg kontroll over følelsene. For hvis det er noe som er trist, så gråter jeg og omvendt. Men før lo jeg aldri, gråt vel heller ikke. Var ganske nøytral, ikke opp og ikke ned. Bare rett fram. Sånn levde jeg i flere år. På skolen også. Lærerne sa det gikk inn i hodet på den ene siden og ut på den andre. De sa jeg var tilstedeværende, men fraværende. Med andre ord en robot." Med dette mente informanten at hun forholdt seg til informasjonen på en nøytral måte, i stedet for å ta de følelsesmessige inntrykkene inn i sin helhet. Det å handle på autopilot vil si at en person handler ut fra sine vanlige handlingsmønstre, uten å forholde seg til hva man egentlig gjør. Atferden er automatisert. Ved å automatisere handlingene kan man beskytte seg mot å bli overveldet og ødelagt av uforutsigbare eller uhåndterlige situasjoner. UTSKILLELSE OG ISOLERING AV INFORMASJON OG AFFEKT Til tross for at man bruker automatisering av atferd, vil de lagrede fragmentene som man ikke bevisst forholder seg til, kunne komme tilbake som flashbacks eller hallusinasjoner. Flashbacks kan komme i våken eller sovende tilstand. Da vi spurte vår informant Anna om hun hadde hatt flashbacks svarte hun; Jeg har opplevd å gå i Storgata her i byen og sett bestefar komme mot meg, og ha en opplevelse av en situasjon som virker så virkelig at jeg må si til meg selv; Det her kan ikke stemme, han er i fengsel og jeg er her. Jeg må på en måte tvinge meg tilbake til den virkelige virkeligheten." Annas opplevelse er forbundet med overgriperen. Denne episoden kom fram da hun minst kunne forutse det. For å slippe å forholde seg til konkrete opplevelser, ga flere informanter uttrykk for at de brukte forsvarsmekanismer som isolering eller manipulering. Cecilie bekreftet dette med isolering gjennom utsagnet; "Etter rettssaken var jeg mentalt fryktelig sliten. Jeg hadde ikke ork til å forholde meg til andre. Det ble for slitsomt. Jeg isolerte meg veldig." Informantene brukte uttrykk som "Jeg lever i min egen verden, i en boble eller bak en mur", for å visualisere hvordan de isolerte seg. Når man isolerer seg tar man ikke inn informasjon gjennom sansene. På denne måten slipper man å forholde seg til følelsesmessige inntrykk. Når det gjelder manipulering, er det et verktøy en av våre informanter har brukt for å gjenvinne kontroll over sin egen situasjon. Cecilie mente manipulering var noe hun hadde tillært seg gjennom at hun i flere år ble utsatt for manipulerende atferd fra sin far. Et eksempel på hvordan faren manipulerte henne er; "De overgrepene faren min gjorde mot meg, de gjorde han av kjærlighet. Han gjorde det for å være god mot meg. Jeg kunne nok ha sagt nei, men for meg handlet det mye om den gode relasjonen. Det han gjorde var nok bare kjærlighet i hans øyne. Jeg syntes jo veldig synd på han." Under intervjuene kom det fram opplevelser som innebar utskillelse av informasjon. Dette medførte at minnene om overgrepene ofte ble spaltet av, fordi man ikke maktet å forholde seg til det. Anna sa; "Dynamikken mellom overgriper og den som er blitt misbrukt er sånn at man holder kjeften godt lukket." Som barn blir overgrep noe man ikke får lov til å snakke om til andre. En del av barnets erfaringsverden må holdes hemmelig, og det blir dermed et sjelelig sår som ikke får anledning til å gro. Å holde på en hemmelighet blir en stadig større verkebyll. Enkelte vil derfor først i voksen alder klare å fortelle om hemmeligheten til andre. ENDRING AV IDENTITET OG FREMMEDGJØRING FRA SELVET De som dissosierer, kan også oppleve en splittelse i selvet. Et utslag av dette kan være følelsen av å være utenfor seg selv, som observatør til egne handlinger. Den som har opplevd at andre mennesker kontrollerer, styrer og bestemmer psykisk og fysisk over en, vil etter hvert miste kontakten med sine egne følelsesmessige behov og reaksjoner. Den som har opplevd overgrep som barn vil særlig kunne kjenne seg igjen i følelsen av at jeg er ingen. Resultatet av å fremmedgjøre seg fra selvet kan bli som Erica sier; "Jeg er mest meg selv når jeg er ingen." Barn som opplever traumer og sjokk som de er helt alene om å takle, utvikler et forsvar som er til hjelp for dem i den aktuelle situasjonen. Dette kan medføre en "fastlåsning" i personligheten som hemmer den normale personlighetsutviklingen, og gjør at visse deler av dem ikke modnes og blir voksne. I tillegg til at vonde følelser og opplevelser har blitt fortrengt i det ubeviste, kan resultatet bli et vanskeligere liv. En gradvis sterkere opplevelse av ikke å mestre livet. Flere av informantene mente at de ble påtvunget et nytt stadium og forklarte hvordan. Vi har valgt å trekke frem dette eksemplet fra Erica; "På den ene siden blir man veldig tidlig voksen. På den andre siden ble jeg veldig tidlig moden fysisk. Veldig tidlig. Og det sliter jeg med enda, på mange områder. Mye ble ødelagt under misbruket. Jeg fikk ikke mulighet til å utvikle meg slik jeg skulle." Utnytting/utsuging, Gjertrud. Opplevelsen av å bli påtvunget et nytt stadium, og dermed muligens få en "fastlåsning" av personligheten, gjør at personen kan bli svært usikker på seg selv og føle seg annerledes enn andre. Mange misbrukte kan føle at de går med "et stempel" i panna. Dette bekreftet flere av våre informanter. "Man merker ganske tidlig at man er annerledes. Man føler at andre ser på deg, og synes at du er merkelig." På denne måten beskrev Beate hvordan hun trodde andre så på henne. Erica hadde også en lignende forforståelse av seg selv. "Men jeg har vært syk i mange år. Og ting har nok vært mye i min egen verden, mens jeg har vært syk. Herregud at folk ikke ser at jeg har så mye kaos i hodet?" Alle våre fem informanter opplyste at de i voksen alder slet med negativ selvfølelse og var preget av skam. Her er Dinas eksempel på dette; "Jeg tror at jeg følte noe bra da jeg var liten, for når jeg i dag kjenner at noe er bra, at det føles godt, da sperrer jeg med en gang. Jeg har bare sånn skam i meg. Jeg føler mer avsky enn glede ved nytelse. Mer skam fortsatt." Noen av informantene har følt seg så forrådt av kroppen sin at de valgte å utføre ulike former for selvskading. Beate kommer med sin versjon av hvorfor hun bevisst har skadet seg selv; 11

7 TILSTEDEVÆRENDE/FRAVÆRENDE senvirkninger av incest dikt 12 "Har gjort det fordi man hater seg selv. Det er også en slags livsbekreftelse; Jeg lever. Noen ganger er det en livsbekreftelse, og noen ganger for å dø, og noen ganger fordi jeg hater meg selv slik at jeg kunne ha partert meg selv Nå har jeg kontroll over følelsene." Beate kjente en indre ro og tilfredsstillelse ved endelig å kunne bestemme over sin egen kropp. Selvskading kan også utføres mot psyken. Dette ved bevist å utelukke konsekvensene av en handling, og på denne måten fremmedgjøre seg fra selvet. Cecilie gjorde oss oppmerksom på den psykiske selvskadingen gjennom å fortelle oss; "Spesielt 2-3 år etter at misbruket ble avdekket var jeg helt grenseløs. Jeg kunne gjerne diskutere med en person, mens jeg lå med en annen. Jeg hadde totalt mental avkobling. Den første gangen jeg lå med noen etter pappa, var det med 4 stykker på en gang i ei hytte. En lå og prøvde å få meg til å få orgasme, mens jeg lå og diskuterte Donald med en som satt ved siden av." Å dissosiere er i mange tilfeller nødvendig for et individ som stadig opplever følelsesmessig uholdbare situasjoner. En dissosiativ lidelse gjør tilværelsen komplisert og skremmende. Fysisk vold eller seksuelle overgrep i oppveksten ser ut til å være de viktigste risikofaktorene i forhold til å utvikle en dissosiativ lidelse. Flere klinikere og forskere legger vekt på sammenhengen mellom tilknytningsmønstre og dissosiative tilstander. Det er flere områder i en persons liv som påvirkes av de tre funksjonene dissosiasjon har. Forholdet til seg selv og andre er et av disse områdene. Mennesker som dissosierer kan utvikle ulike tilknytningsmønstre til forskjellige personer, og / eller ulike tilknytningsmønstre til en og samme person. Dette er når personer opptrer uforutsigbart, skremmende og farlig i det ene øyeblikket og omsorgsfullt i det neste. Beate fortalte at moren visste om overgrepene, men at hun ikke gjorde noe med det. "Hater at moren min skal gi meg en klem. Det høres ut som om jeg hater moren min. Men jeg er glad i henne, samtidig som jeg ikke klarer nærheten hennes." Moren ble en del av overgrepene, men samtidig var Beate glad i henne. I dette tilfellet kan man si at hun får et tilknytningstraume. Tilknytningsatferd blir disorganisert som en følge av at omsorgspersonen er eller har vært uforutsigbar. Den traumatiserte personen vil lett kunne utvikle en dissosiativ alternering mellom ulike tilknytningsmønstre. Med dissosiativ alternering mener vi her at hun veksler mellom å forholde seg til den gode og den negative delen av mor. En del av tilknytningstraumet er også at det blir vanskelig å stole på folk. Dette er noe som har gått igjen hos alle informantene. Dina fortalte om en opplevelse hun hadde; " jeg fortalte om overgrepene til mamma. Men hun sa: "Jeg kan ikke gjøre noe. Du må gå til pappa, for han kan gjøre noe." Jeg gikk til pappa, og han sa: "Jeg kan ikke gjøre noe jeg heller." Og de to jeg stolte mest på, de gjorde ingen ting. Så jeg har lært meg at jeg bare kan stole på meg selv." Skader etter invadering, Gjertrud. Følgene hun ser av dette i dag er: "Jeg lukker, jeg stenger av ting som er vanskelig. Jeg kobler ingen ting ut. Jeg har en evig kvern der alt går rundt og rundt. Det er slitsomt. Den ene foten min står i ekteskapet, den andre er klar til å stikke av. Den ene foten står klar til å stikke av, fordi jeg ikke tør å binde meg, for da føler jeg meg fanget." Gjennom overgriperens manipulering av barnet og samfunnets fordømmelse av incest, forsterkes barnets skyldfølelse, noe som ytterligere bidrar til å undergrave selvfølelsen. En følge av disse forholdene blir at kontaktevnen skades. Dermed kan incestutsatte stadig bli mer sosialt isolerte og deprimerte. På grunn av deres tidligere livssituasjon, har enkelte lært aldri å stole på noen. En annen følge kan for eksempel bli betydelige problemer når incestutsatte inngår ekteskap / samboerskap. Delvis fordi de ikke klarer å stole på, men også på grunn av at de mangler, eller har for sterke grenser for seg selv. Beate har et eksempel på hvorfor det kan bli vanskelig å sette grenser; "Tror at det å ikke kunne si i fra, det å sette grenser, har med opplevelser fra barndommen å gjøre. Når man var liten og ble utsatt for ting, ga man uttrykk for at det her ville man ikke. Men man ble glatt overkjørt. Så da tenker man: Hva er vitsen med å si i fra, når man ikke blir hørt likevel." Man blir lett et offer i relasjonen til andre mennesker dersom man ikke har utviklet adekvate grenser. Når man ikke har lært hvordan man gjennom grensesetting kan beskytte seg selv, responderer man ofte ikke med tydelige signaler overfor andres atferd. Vi har funnet mange forskjellige eksempler på hvordan våre informanter forholder seg til grensesetting. Beate fortalte hvordan hun opplever det å ikke sette grenser; "Det er fordi man ikke klarer å si nei klart nok selv. Jeg vet ikke hvordan jeg skal si i fra. Synes det er skummelt at folk kan kjøre over meg i en alder av 30 år. Fordi man ikke kan si i fra. Det skremmer meg." Vi ser at det å sette grenser for seg selv er problematisk. På den andre siden ser vi at våre informanter setter klare og kanskje overdrevne grenser overfor andre. Spesielt sine egne barn. Anna forteller hvordan hun lærer barna sine om grenser; "Jeg har gjort dem bevisst på hvor grensene går, og at det er deres og bare deres kropp. Jeg spør alltid om det er greit at mamma får en godnatt klem. Jeg tar meg aldri bare til rette." I noen tilfeller har informantene våre tydelige grenser for å beskytte seg selv. Mens andre ganger klarer de ikke å sette noen grenser. Som tidligere nevnt gjør dissosiative lidelser at man kan forholde seg til små fragmenter om gangen, for å slippe å oppleve helheten. Noen av informantene har utviklet sin egen "beskyttende boble." Når de skal snakke om det som har hendt, må de inn i en annen virkelighet. De må åpne "boblen", og ta frem det de har distansert seg fra. Når de gjør dette, så føler de seg som et "åpent sår." Hvert skritt må taes med varsomhet. Dette for å bli trygg i "det nye" utenfor "bobla". De må våge å miste fotfeste for en stund for å kunne forandre. Men det må gjøres så varsomt at smerten som følger med er tålelig, og ikke "slår dem i hjel". De har fornektet den ene virkeligheten som de i dag ikke klarer å forholde seg til, samtidig som de med små skritt nærmer seg å samle alt i en virkelighet. Stadig nye ting blir klart for dem. Prosessen de er i, har skapt en identitetskrise. Det er en stadig drakamp mellom hvordan de skal forholde seg til seg selv inni "bobla", og seg selv i forhold til virkeligheten utenfor. I mange tilfeller er det nødvendig å dissosiere, spesielt for de som stadig opplever følelsesmessig uholdbare situasjoner. Å miste bildet av helheten kan på den ene siden fungere for å beskytte en selv, og på den andre siden gjøre tilværelsen komplisert og skremmende fordi man ikke ser sammenhengene i det som skjer. Ved isolering av informasjon og følelser, vil personen få en oppdeling av opplevelsene hvor minnene lagres atskilte og ut av sin sammenheng. Opplevelser man har fortrengt kan bli gjenopplevd gjennom flashbacks, og da komme helt ut av sin opprinnelige sammenheng og inn i nye situasjoner. Automatisert atferd gjør at man handler ut fra kjente handlingsmønstre og på den måten slipper å forholde seg til virkeligheten. Ubevisst kan dette føre til en fastlåsning av personligheten og en ugunstig atferd som brukes i situasjoner der den blir lite eller helt uhensiktsmessig. Vi ser at forsvarsmekanismene kan være gunstige (eneste utvei) som forsvar i forhold til ubehagelige situasjoner. Men dersom denne overlevelsesstrategien blir "hengende igjen" som en internalisert del av personligheten, vil den bli en senvirkning som kan hemme videre utvikling. Hvorfor? Hvorfor måtte jeg drikke for å slappe av, føle meg fri prate med menn, elske med menn? FOR Å LEVE? Jeg drakk mer og mer følte meg mer og mer UFRI elsket mer og mer med flere og flere VAR DETTE LIVET? Møtte veggen! Begynte i terapi og fant kroppen min. Armer, bein, mage, lår, legger, IKKE BARE ET HODE LENGER Jobbet mer, og fant mer. Jeg fant sorgen min, stor og tung. Under den lå ensomheten som var enorm. Der lå også gleden, og - redselen Fortsatte å jobbe, også fant jeg styrken min, den lå der inne i meg Uten at jeg visste! Nå vokser tryggheten inne i meg, så nå må jeg bare våge å LEVE Lis dikt

8 dikt dikt Skammen 14 Selvfølelse kontra skamfølelse noen tanker om skam som en følge av overgrep AV G. H, 2004 For en tid siden var kommentarene mine ofte preget av ordene rar, dum og slem, da rettet mot meg selv. Mye av grunnen til dette var at jeg følte meg usikker på meg selv. Andres ord og bekreftelse var, og er, ofte tryggere å forholde seg til enn eget. I dag er ikke dette ordvalget riktig så utbredt, men dukker allikevel opp med jevne mellomrom. Senvirkningene som følge av overgrep kan være mange. I denne sammenheng ønsker jeg å trekke fram hvordan en grunnleggende dårlig selvfølelse, også kalt skam, kan oppstå som en følge av overgrep, og hvordan denne skamfølelse kan utarte seg. Jeg vil også se litt på hvordan det er mulig å skape en motvekt til skamfølelsen og bidra til en bedre selvfølelse. Så langt tilbake jeg kan huske, har jeg hatt en forestilling om at det er noe galt med meg. Den grunnleggende følelsen av erkjent egenverdi og selvrespekt ble brutt ned som en følge av overgrep i barndommen. Min erfaring viser at det som oppstod i kjølevannet av overgrepene var en vedvarende skamfølelse. Denne følelsen kan beskrives som: noe er galt med meg som person, jeg får ingenting til, jeg er ikke noe verdt, jeg er dum m.m. Skamfølelsen har fremkalt mange destruktive tanker og følelser hos meg. Ofte har den vært en utløsende faktor med selvskading som ytterste konsekvens. Et annet uttrykk for skamfølelse har for meg vært en følelse av å ville gjemme meg eller bli usynlig. Et utslag av dette har til tider vært å unngå settinger der jeg blir synlig, da dette fremmer min usikkerhet og fordi det å vise hvem jeg er og hva jeg mener, blir for skremmende. Jeg tenker at en naturlig form for skamfølelse må alle mennesker ha for å følge normer og regler i samfunnet, men det er ikke denne skamfølelsen jeg her snakker om. Det er den usunne skamfølelsen som er blitt påført av overgriper gjennom overgrepene. Som en motvekt til skamfølelsen har jeg opplevd at gode tilbakemeldinger jeg har fått fra personer rundt meg har medvirket til å gi meg en bedre selvfølelse. Som jeg nevnte i min artikkel i forrige nummer av "Ikke Stikka," hadde jeg nylig et opphold på Modum Bad i Traumegruppa. Der ble jeg til dels overøst av gode ord, bekreftelse og tilbakemeldinger på meg selv. I ettertid ser jeg at dette var en måte jeg fikk "påfyll" av noe jeg sårt har savnet, og ikke fått så mye av i oppveksten. I begynnelsen var det veldig vanskelig å ta imot bekreftelsen jeg fikk. Men ettersom det ikke tok slutt, begynte det å demre for meg, kanskje det var noe i det de sa? Hvis de virkelig mente at jeg hadde ressurser og var et verdifullt menneske, så var det kanskje noe å tenke på. For meg har dette vært med på å styrke min selvfølelse betraktelig og på en måte redusere skamfølelsen noen hakk. Men det hele tror jeg er en omstendelig prosess som ennå ikke er avsluttet. Uansett er det en viktig bevisstgjøring på hvor jeg står i dag og hvor jeg en gang ønsker å komme. I dag er det ikke slik at jeg har mennesker rundt meg som stadig kan gi meg den bekreftelse og tilbakemelding jeg trenger. Etter mye om og men og tanker om hvordan dette skal gå, har jeg nå kommet fram til at jeg selv aktivt må gå inn for å gi meg den bekreftelse jeg har behov for. Måten jeg gjør dette på er å notere ned ting jeg synes er bra om meg selv. På den måten får jeg konkretisert ting jeg verdsetter ved meg selv, samtidig som jeg minnes på hva andre har sagt. I tillegg trenger jeg enda tilbakemeldinger fra andre, noe jeg ofte må be om å få selv. I dette ligger også en erkjennelse av at jeg fortsatt trenger å bli bekreftet. Jeg ser ikke dette som et nederlag, men mer som en del av prosessen mot å bli tryggere på meg selv og kvitte meg med unødvendige aspekter av skamfølelsen som overgrepene har ført med seg. Fortsatt kjenner jeg på skamfølelse og fortsatt jobber jeg med å bedre selvfølelsen. Fortsatt trenger jeg å høre andres tilbakemeldinger, men jeg tror jeg er bedre rustet til å takle noen deler av livet på en annen måte enn før. Jeg har en vei å gå. Men jeg tror veien blir til mens jeg går. Han rev ned alle grenser på et eneste øyeblikk, lenket meg fast til Skammen. En smerte og forvirring større enn noe annet var straffen for mine "synder". Jeg var så stygg og slem at han ødela meg. For alltid. Jeg fortjente ikke kjærlighet ble kastet ut til hatet og likegyldigheten. forsvant. Gud, som jeg skammet meg. Først fikk jeg sjokk Så ble det en vane. Jeg var ikke menneske lenger, men hans eiendel. Sjelen kunne flykte, fortrenge, men kroppen ble værende der han var og husker alt. Da jeg var liten kjente jeg bare dette; jeg trodde det skulle være sånn. Men jeg ble stor og fikk se en annen virkelighet. Da vokste Skammen. Jeg var alene i en verden ingen andre kjente. Fanget mellom jente og kvinne. Et ikke-menneske. Ville noen tro meg om jeg fortalte om min verden? Jeg ble truet til taushet, men prøvde å finne en annen vei. Prøvde å fortelle, men hadde ingen ord. Jeg var virkelig annerledes! Da vokste Skammen. Jeg bor ikke lenger sammen med ham, men sårene han ga meg er der. Skammen hindrer meg i å se meg i speilet; føler meg skitten og stygg. Blir aldri ren. Kravet om å dekke andres behov sitter fast i meg. Mine egne forsøker jeg ikke å tenke på, for da kommer SKAMMEN: "Tror du noen kan elske deg etter det du har gjort? Tror du noen vil være nær deg sånn som du er? DU ønsker deg noe fra andre? DIN EGOIST!!!" roper SKAMMEN. Jeg vil ha livet mitt tilbake!!! M.Z Amputasjon, Bente Eia.

9 Fysiske senvirkninger 16 "Du reagerer ikke som andre! - Etter så mange behandlinger burde du vært bedre nå!" lød det fra fysioterapeuten. Utallige timer hadde jeg ligget på behandlingsbenken og fått massasje, strøm og alle tilgjengelige metoder. I 15 år gikk jeg mer eller mindre sammenhengende til instituttet for behandling, egentrening, autogen trening og gruppetrening. Hvorfor ble jeg ikke bedre? "En dobbeltarbeidende perfeksjonist" sto det å lese i tilbakemeldingen til legen. "Hun må slakke på kravene hun har til seg selv". Et ugjennomtrengelig muskelpanser var resultatet av mange års spenninger. Den erfarne fysioterapeuten hadde visst ikke vært borte i en mer fastlåst kropp. Målrettet og forsiktig startet tilnærmingen etter et fysisk sammenbrudd med spasmer og ubeskrivelige smerter. Hjerneblødning var en av legens teorier i startfasen. Grundige undersøkelser var negative. Smertene kunne ingen måle. Smerter har vært en naturlig del av livet. De startet tidlig. Som 13-åring kom jeg til lege med stram nakke og skuldermuskler, hodepine og pusteproblemer. Tenåringen fikk beroligende og muskelavslappende medisiner for plagene. Etter noen år var jeg tilbake hos legen med kjevesperre. Flere tabletter ble skrevet ut, samt rekvisisjon for "kjevefrigjøring". Samme lege hadde sendt meg til spesialist som 3-åring. En utmagret pike med alvorlig oppkast og diaré ble sendt hjem. Her fant man ikke annet enn røde prikker. Prikkene dukket opp på venteværelset, og ble borte igjen med det samme vi var ute av døren. Mon tro om den lille jenta var redd for å bli avslørt? Kort tid i forveien hadde jeg blitt utsatt for seksuelle overgrep i munnen. Etter dette første overgrepet nektet kroppen å beholde mat og drikke. Kiloene raste av, jeg ble for svak til å sette bena under meg. Treåringen holdt på å dø. Da sluttet overgrepene for en stund. Førti år senere fikk jeg snakke med den gamle huslegen: "Vi tenkte ikke i slike baner den gang. I dag ville det vært annerledes" sa han. Ja, la oss håpe det. La oss håpe at behandlere tenker på incest som en mulig årsak til fysiske plager. HVA SKJER MED ET BARN SOM BÆRER PÅ EN TUNG HEMMELIGHET? Jeg kan huske at jeg la meg om kvelden i alarmberedskap. Kommer han i natt? Jeg kunne aldri vite. Plutselig kunne jeg våkne av at døra lydløst gikk opp. Jeg var lys våken, men lot som om jeg sov. Flaut, ekkelt, redd! Lammet. Greide ikke å røre en finger før han var ferdig og borte. Natt etter natt, år etter år: Kommer han, eller kommer han ikke? Jeg lå stiv som en stokk og lyttet til trinnene ute i gangen. Kommer de hit? Eller går jeg fri? Neste morgen var jeg utslitt. Søvnen hadde nok ikke vært særlig dyp. Jeg måtte jo passe på. Lag på lag med stive, redde muskler utgjorde et stadig tykkere panser. De fysiske plagene ble tidvis invalidiserende. Det skulle imidlertid ta lang tid før jeg husket overgrepene. For meg hadde det blitt hensiktsmessig å fortrenge det skamfulle. Kroppen begynte å si i fra på sin måte, mens jeg bare sto på enda hardere for å oppfylle alle andres behov hjemme og på jobb. I dag vet jeg at det var en flukt fra meg selv. Dette kjøret kostet kroppen dyrt. Jeg var konstant sliten. Sykemeldinger var ikke til å unngå. Etter ferier og sykemeldinger var jeg akkurat like sliten. Jeg spilte "Være-glad-leken" en krevende rolle. Bak fasaden var jeg engstelig for hvor det skulle ende. Smertene holdt på å ta livet av meg. Jeg ønsket meg en smertemåler. Hvordan bevise at en snakker sant? Smerter lar seg vanskelig måle. Jeg ble imidlertid trodd, og fikk boks på boks med Paralgin Forte. Det var et like stort nederlag hver gang jeg måtte ty til de "røde trekantene". Derfor prøvde jeg det aller meste innen alternativ behandling. I starten kunne det ha effekt, men etter kort tid var det som om kroppen "knekte koden", og jeg var tilbake til utgangspunktet. Hvorfor var det ingenting som hjalp? Hvorfor responderte ikke min kropp på behandlinger? Da jeg i godt voksen alder begynte å huske overgrepene, falt mange brikker på plass. Håpet steg. Nå som jeg visste årsaken, og fikk avdekket og bearbeidet traumene, ville nok smerten avta. På nytt kom skuffelsen. Min kropp har båret på sterke spenninger så lenge at hjernen ikke kjenner til noe annet. Smertene har blitt et mønster, og hjernen tror at det skal være slik. Jeg har greid meg rimelig bra gjennom livet og gått på viljen. Gamle strategier har vært redningen. Kroppen, det fysiske har tatt det meste av støyten. Da overgrepene kom på bordet ble det vanskelig å skille mellom hva som var fysisk og hva som var psykisk betinget. Hodepinen var ikke til å leve med, og jeg etterlyste en skikkelig utredning. "Tror du ikke dette henger sammen med historien din? Dette er så diffuse symptomer at det har ingen hensikt å sende deg til smertespesialist. Ta tiden til hjelp. God bedring!" Nå ble mulige fysiske skader lagt i incestsekken. Da jeg omsider kom til smerteklinikk, undret de seg over at jeg ikke hadde kommet tidligere. Feil medisinering hadde ikke gjort saken bedre. På smerteklinikken ble jeg tatt på alvor. Der har de kompetanse til å finne ut av en sammensatt smertetilstand, og de har iverksatt ulike tiltak for de ulike smertetypene. Fortsatt er smerter og kvalme en del av min hverdag. En god venninne sa det så treffende: "Din biografi har blitt din biologi. Uføretrygdet Lenket, Gjertrud. 17

10 dikt 18 "Livet mitt før eg flytta til Oslo" AV JENTE 25 ÅR Då eg var 18 søkte eg ny jobb på en sjukeheim. Eg hadde aldri vore borti noko slikt før. Eg kan ikkje huske at livet mitt gjekk så opp og ner då? Livet var som "normalt"; slik eg trudde det skulle være. Då eg flytta for meg sjøl etter ei stund, så var eg mest på jobb, gjorde alle glade. Sa aldri Nei! Eg kunne jobbe 3 veker i strekk uten ein dag fri. Etter ei vakt var eg alltid skikkeleg sliten og kunne sove i tre timer etterpå. Men kan ikkje huske at eg tenkte så mykje? Eller hadde opp og ner turer? Når eg var på jobb, var det ikkje så viktig med pausene. Eg kunne jobbe då og eg. Eg gjorde også ofte jobben for andre og trengte aldri støtte eller hjelp. Eg som alltid hadde klart meg sjøl. Dess meir eg tenker på det, dess meir skjøner eg kor vanskeleg det var å ta imot hjelp av andre. Eg fikk mykje tilbakemelding på at eg var så effektiv, så eg fortsatte å vere endå meir effektiv. Fortsatte å gjer enda meir av jobben til andre. Eg fikk jo eit "takk" for det. Eg vart "sett" av andre enn familien. Eg likte aldri pausene på jobben. Var ofte mange diskusjoner på alle slags ting. Ein måtte liksom ha ei meining med ting. Eg hadde jo ingen meining? Eg viste aldri kva eg tenkte eller kva eg meinte om dei ulike sakene. Eg likte aldri å jobbe med menneske som fort kunne bli sinte eller hadde veldig sterke meininger om ting. Som ekstravakt kunne eg bestemme det sjøl. Eg måtte ha kontrollen og alltid vite kven eg var på jobb med. Eg takla andre sitt sinne svært dårlig. Gjorde ALT for å unngå deira sinne. Når nokon fikk kjeft eller nokon utløyste aggresjon så støtta eg dei alltid. Eg var alltid einig med den som var sint og eg gjekk etter for å trøste den som evt. hadde fått "kjeft", og var sjølsagt einige med ho og. Eg måtte alltid ha kontroll på kor alle var og kven som var på jobb. Eg trur eg gjorde dette for å føle meg trygg? Ubevisst? Viss noko vart gjort annerleis enn det som vi brukte å gjer så mista eg heilt kontrollen og brukte mykje energi på å innhente den igjen. Eg hadde ofte besøk av min fetter i denne perioden. Men eg skulle aldri vise det til andre. Eg skjulte at han hadde vore på besøk, og det vart verre og verre å jobbe med sambuaren til fetteren min. Illustrasjon: Tia. Ein gong var eg kjempesliten og tok kontakt med ein sjukepleier som eg hadde god kontakt med. Eg sa til henne: "Hei, eg har fått ei lekse eg skal levere inn, kan du hjelpe meg?" Klart ho ville hjelpe! "Ja, eg har fått ei oppgave om ei jente som er utsatt for incest av sin fetter. Oppgava går ut på å finne ut kor jenta kan få hjelp!" Men eg fikk mange spørsmål av sykekpleieren som eg ikkje klarte svare på fordi då vart det for nært i forhold til oppgåva. Eg vart avslørt. Så eg fortalte at eg var utsatt av ein nabo. Eg gikk ofte tur med ho, der vi snakka om desse tinga. Men eg ville ikkje ha psykolog eller anna hjelp. Det var jo mi skuld! Ho kunne kjøre meg til psykolog og i det heile tatt, men det var mi skuld. Eg byrja å stengje meg inne. Var på jobb på dagtid. Gjekk rett heim og stengde meg inne. Orka ikkje lenger å treffe venner. Orka ikkje gå der eg kunne treffe på fetter eller andre i familien. Sommaren 2001 kom, og eg fikk besøk av to gode venninner som skulle jobbe der eg jobba om sommaren. Eg fortalte den eine venninna mi om historia mi og fekk masse støtte. Ho ringde et par dager etterpå og fortalde om internettsida til SMI Bergen. Frå då av byrja eg å maile med dei. Det var då eg verkeleg forsto kva som skjedde i forhold til min fetter. Det som eg trudde var normalt var unormalt og det eg trudde var unormalt var normalt: Eg trudde det som skjedde mellom meg og fetter var normalt, og eg trudde at med mitt mønster var eg unormal. Har kanskje lært no at det er normalt når ein er utsatt for overgrep? Eg byrja å jobbe enda meir, tok ekstra vakter, dobbelvakter og alt eg kunne få. På denne måten "slapp" eg reise heim. Trur eg var mest redd for å bli avslørt. At folk skulle kjenne meg igjen uten maske. Eg kunne ikkje ha besøk av min fetter meir. Det vil seie at eg hadde besøk, men no vart det verkeleg kjempeubehaglig å ha besøk av han. Etter ei stund med kontakt med SMI klarte eg å stoppe han. Men etter eg fikk mailkontakt med SMI og dei forstod korleis det var, så klarte eg ikkje lenger å være skuespiller. Eg måtte vekk. Eg byrja på skule, men skulen gjekk så som så. Eg klarte ikkje å samarbeide med andre, klarte ikkje konsentrere meg på skulen. Eg skulka mykje. Eg var så sliten av å halde fetter vekke at eg ikkje klarte å konsentrere meg saman med dei andre, eller i det heile tatt å være tilstede. Eg satt mykje og tenkte. Tenk om dei andre fekk vite kva eg skjulte? Vi skulle ha eksamen, men eg klarte ikkje å lese. Familien pressa på at no måtte eg klare det. Eg vart berre meir ukonsentrert. Eg "gløymde" å ete, "gløymde" å sove eller til tider sov eg heile tida. Eg klarte ikkje å sjå at da var sammenhengen mellom at eg følte meg "unormal" og mi historie før eg tok kontakt med SMI - Bergen. Eg skjønte at eg måtte vekk frå familien og fikk støtte av gode venner og dei som ellers viste om mi historie og at eg ikkje hadde da bra. Sommaren 2002 flytta eg, og da kunne eg endeleg starte og ta meg sjøl på alvor. The warzone of my body The warzone of my body The booty of their lust The victim is my dignity Integrity and trust We knew that we had lost Long before it turned to hell This is a secret war Survivors seldom tell They taught us to be shameful And shameful we have been It s time to turn the tables To whom belongs this sin Can we ever understand The evil we have seen Can we allow it to continue As it has always been? TB dikt

11 informasjon informasjon Felles innsats i kampen mot incest og seksuelle overgrep mot barn 20 "Felles innsats i kampen mot incest og seksuelle overgrep mot barn" var temaet for et tverrpolitisk seminar på Stortinget 11. februar. SMI Oslo og Stiftelsen Fellesskap mot seksuelle overgrep (FMSO) var ansvarlige for det faglige innholdet for seminaret. SVs stortingsgruppe ved Inga-Marthe Torkildsen var initiativtaker til seminaret. Alle stortingspartiene med unntak av Fremskrittspartiet støttet seminaret med et økonomisk bidrag på 1000,- hver. Temaene for seminaret var bl.a. "rikets tilstand" sett fra ulike ståsted; hva forteller fysiske funn i incestsaker oss, bevisbyrde, etterforskning og vurderinger. Videre tok vi opp myter om incest, seksuelle overgrep mellom barn og overgrep begått av kvinner. Vi viste også eksempel på et system som fungerer. Incestsentrenes betydning og rolle var en rød tråd gjennom hele seminaret. Temaene ble belyst gjennom ulike former for personlige beretninger, rollespill og innlegg fra ulike fagpersoner. Under kommer et utdrag fra det som skjedde på seminaret: Inga Marthe Torkildsen (SV) innledet seminaret med å fortelle om sitt engasjement når det gjelder incest. Hun hadde fått innblikk i ulike problemstillinger, spesielt av økonomisk karakter, som senteret i hennes hjemfylke Vestfold, må slite med. Hun fremhevet viktigheten av å ha fokus på incestssentrene, slik at deres eksistensgrunnlag ikke bryter sammen midt i arbeidet som pågår med å utvikle og lovfeste krisesentrene. Hun og to andre politikere har fremlagt et privat lovforslag om blant annet å lovfeste incestsentrene og få til en politisk handlingsplan på området. Hun vektla at det må tilføres ressurser for å hjelpe incestutsatte menn, og at det er behov for å opprette en landsdekkende hjelpetelefon. Mary-Ann Oshaug opprettet for 16 år siden Incestsenteret i Vestfold. Den gang visste hun lite om at det skulle bli en årelang kamp om økonomi. Hennes ønske den gang var å skape et senter som skulle være til beste for brukerne. Incestsenteret i Vestfold mottok i fjor over telefonhenvendelser. Over personer oppsøkte senteret direkte. I klare ordelag sa hun hvor frustrerende det er å måtte leve med trusselen om nedleggelse hver eneste budsjetthøst: "Det er et stort paradoks at de fleste incestsentre må tigge etter penger for å opprettholde driftsbudsjettene. Incest er en tung problematikk å jobbe med, og det blir en ekstra stor byrde når man i tillegg hvert år må forholde seg til den evige trusselen om nedleggelse." Avslutningsvis kom hun med et klart ønske: "Kan vi i fellesskap samle vår kunnskap om denne problematikken, slik at vi i fremtiden kan skape en felles kamp mot incest?" Oshaug ba om at 2004 kan bli et vendepunkt. Atle Austad (psykolog fra Institutt for klinisk sexologi og terapi) holdt innlegg om overgrep mot gutter. Han fortalte at gutter som utsettes for seksuelle overgrep opplever fortvilelse, avmakt, skam, skyld og angst. Mange har en kroppslig uro og utagerer sine følelser gjennom vold og bråk. En stor andel av guttene har / får diagnosene ADHD og Tourette syndrom. Behandlingstilbudet er mangelfullt både i forhold til kompetanse og kapasitet. Austad formidler at behandling i form av grensesetting og medikamentet Ritalin, gjør at guttene kjenner ennå mer på savn etter nærhet, omsorg, bekreftelse, anerkjennelse og trygghet. Austad sa videre at jenter får mer adekvat behandling enn guttene på grunn av at deres lidelse er mer åpenbar. Guttene får ofte kontakt med nye mennesker som misbruker dem (noe han kaller pederaster). Disse dekker guttenes behov for voksenkontakt, men forgriper seg på dem og gjør situasjonen verre. Han spør seg hvorfor det ikke settes inn ressurser på å få tatt disse mennene. Noen gutter blir selv seksualovergripere i ung alder på grunn av fravær av behandling. Eksempel på dette er en 15 år gammel gutt som til tross for å være under seksuell lavalder, blir dømt for overgrep. Han har selv vært utsatt for seksuelle overgrep fra to voksne menn, men har ikke blitt fanget opp og tilbudt behandling. Dette er et paradoks og må gjøres noe med, avslutter han. Rikke Lassen er privatpraktiserende advokat. Lassen har hatt mange incestsaker. Hun refererte til Statistisk Sentralbyrås statistikk for 2001 som sier at 1/4 av anmeldte seksuelle overgrepssaker ender med tiltalebeslutning. Det vil si at 3/4 henlegges. Av de 1/4 som rettsbehandles, ender 1/6 med frifinnelse. De som frifinnes er ofte saker der det er familiemedlemmer som er tiltalt. Hun oppfatter at det er mye avmakt i hjelpeapparatet. Lassen understreker at det å henlegge en sak bare betyr at det ikke foreligger nok bevis til å dømme vedkommende. Det betyr ikke at ingen tror at det kan ha skjedd et overgrep. Systemet må imidlertid være slik av rettsikkerhetsgrunner. Hun formidler også at en domfellelse løser svært lite for de involverte parter. Hun mener det finnes andre måter å plassere skyld og ansvar på enn domfellelse. Det er viktig at det offentlige hjelpeapparatet forstår strafferettens begrensninger og gir nødvendig hjelp til tross for manglende dom. Lassen viser til den nylig utgitte veilederen fra departementene om Seksuelle overgrep mot barn og det offentliges ansvar. Hun sier at dersom barnevernet ikke tar ansvar i slike saker så er det en lovstridig praksis. De skal formidle hjelp ut fra hensynet til barnets beste. I forhold til gjenopptakelsessaker, peker Lassen på at det er viktig å sikre hjelp og støtte til "ofrene" som da utsettes for meget stor påkjenning. Deres rettsbilde og verdensbilde snus helt om. Det kommer opp flere slike saker, men en skal også vite at det er mange saker som blir avvist. Hun understreker betydningen av et system som er slik at en person skal kunne frifinnes dersom det juridiske rettskravet til bevis ikke holder. I gjenopptagelsessakene er situasjonen den samme som med henleggelsessakene. Det er ikke snakk om at overgrep ikke kan ha skjedd, men at det som finnes av bevis ikke kan legges til grunn. Anne Marie L Dybo, leder av Stiftelsen Fellesskap mot seksuelle overgrep (FMSO) avsluttet seminaret med en oppfordring til tverrpolitisk og tverrfarlig innsats. "- En må ikke se på incest og seksuelle overgrep som en kvinnepolitisk sak" understreker hun. Begrunnelsen er at dette gjelder så mye mer, nemlig folkehelse på vidt plan. Dybo håper dette seminaret kan bli en merkedag og sier at fag, erfaring og økonomiske rammevilkår til sammen er en forutsetning for at vi fremover skal kunne stå sammen mot et felles mål. Rona og Pia fra SMI - Oslo fremførte to framragende rollespill for å illustrere ulike myter rundt incest. Lene Sivertsen fra SMI Tromsø hadde også innlegg på seminaret. Hennes artikkel vil bli trykket i neste Ikke Stikka'. ANBEFALT LITTERATUR FOR HJELPEAPPARATET: "SEKSUELLE OVERGREP MOT BARN." En veileder for hjelpeapparatet "MISTANKE OM ANSATTES SEKSUELLE OVERGREP MOT BARN." Veileder for utarbeidelse av plan for krisehåndtering. Disse ligger på SMIs hjemmeside og kan lastes ned gratis. LITTERATUR 21

12 informasjon informasjon Erfaringer fra prosjektet "Støtte til seksuelt misbrukte barn" Som et av virkemidlene for å nå målene i St.prp. nr. 1 ( ) ga Sosial- og helsedepartementet (SHD) Statens helsetilsyn (Htil) i oppdrag å følge opp myndighetenes nasjonale satsning i perioden på arbeidet mot seksuelt misbruk av barn. Htil organiserte arbeidet i et treårig prosjekt som fikk navnet "Støtte til seksuelt misbrukte barn". Formålet med prosjektet er bl.a. å bygge opp regionale kompetansenettverk i spørsmål om seksuelle overgrep mot barn. Disse skal plasseres på helseregionnivå og bestå av fagpersoner som kan yte råd og veiledning til privatpersoner og hjelpeapparatet, samt ha ansvar for kompetanseheving i hjelpeapparatet, på 1. og 2. linjenivå. Målet om å bygge 22 opp regionale kompetansenettverk ble teamet har faste konsultasjonsdager En del faginstanser kan hemme grunn som bevis, er det viktig at barns 23 av forskjellige årsaker, bl.a. de store omorganiseringene innenfor helse- og sosialsektoren, ikke oppnådd innenfor den opprinnelige prosjektperioden. Prosjektet ble derfor forlenget. Prosjektleder Aud Karin Bjørn. Aud Karin Bjørn, er sosiolog og leder for prosjektet Støtte til seksuelt misbrukte barn, helseregion Nord. Tilsvarende prosjekt var i gang i de andre helseregionene, men i helseregion Nord var det avsatt flere midler, slik at de kunne ha en prosjektleder i 100 % tilsetting. Dette har vært av avgjørende betydning. I prosjektet ble det etablert ei rådgivningsgruppe (konsultasjonsteam) som består av fagfolk fra politi, barne- og ungdomspsykiatri, barnemedisin, helsestasjonsarbeid, barnevern, sosialtjeneste, legevakt og krisesenter. Konsultasjonsteamet reiste i fjor rundt til distriktene og underviste sammen med en representant for Støttesenter mot incest i Tromsø. Det tverretatlige og utfører en veiledende oppgave. Teamet har spisskompetanse på feltet familievold, seksuelt misbruk og mishandling og tilbyr hjelp til andre fagfolk. Flest henvendelser var for å få råd om hvordan håndtere mistanke om mulige seksuelle overgrep mot barn. INFORMASJON FRA TEAMETS MATERIALE: Barnets eget utsagn var i 62,7 % av tilfellene årsaken til at teamet ble kontaktet. I 85 % av overgrepssakene, kjente overgriper og offer hverandre. I et av tre tilfeller var det far eller stefar. Andre overgripere var nære slektninger, naboer og venner av familien. 30,2 prosent av overgrepene ble utført av barn. Det var oftest en person som barnet var i nær relasjon til (brødre, venner og nabogutter). Overgriper var ofte jevngammel med barnet som ble misbrukt. Overgrepene karakteriseres som «grenseoverskridende handlinger gjort av barn eller unge mot andre barn». Tallene bekreftes av internasjonale undersøkelser. De fleste overgrep begås av gutter på 15 år. Både gutter og jenter er utsatt for overgrep, og antallet overgrep varierer fra én til ti ganger per overgriper. De fleste gutter som opplever misbruk er gutter i tre til sjuårsalderen, mens det er flest jenter i åtte til tolvårsalderen. 50 prosent av voksne overgripere har startet før fylte 18 år og er gjerne selv blitt utsatt for overgrep, sier Bjørn, som etterlyser behandlingstilbud til denne gruppen. I dag finnes det få steder hvor unge overgripere kan få et behandlingstilbud. Når de unge selv forklarer hvorfor de begår overgrepene, kommer det fram at de vet lite om hvorfor det skjedde og hvorfor de gjorde det. Felles er at de skiller seksualitet og følelser fra hverandre, og at de stenger følelsene ute når de begår overgrep. De har også manglende eller nedsatt evne til innlevelse hos andre. I de fleste tilfellene er det snakk om barn som enten selv har vært vitne til vold, opplevd generell omsorgssvikt, eller selv er blitt utsatt for seksuelle overgrep. Ståle Luther (familievoldkoordinator ved Tromsø politidistrikt), snakket bl.a. om betydningen av å møte familievold og seksuell overgrepsproblematikk med helhetlig hjelp. I hans funksjon innebærer det blant annet å sette personer som er involvert i seksuelle overgrepssaker i kontakt med det øvrige behandlingsapparat. Han ser det som en fordel å kunne samarbeide med flere etater for å kartlegge sakene, men også for å kunne tilby omsorg og behandling. Det systematiske arbeidet som nå er i gang viser at det graves opp mørketall. samarbeidet ved å skjule seg bak feilforstått taushetsplikt. Taushetsplikten kan løses opp av samtykkeerklæring som bør gjøres skriftlig. Han peker på at det bør gjøres noe med regelverket slik at samarbeid i slike saker gjøres lettere, og minner om at det alltid er anledning til å drøfte saker anonymt. Marianne Nordhov Fredriksen er overlege ved Barne- og ungdomsklinikken, Universitetssykehuset Nord-Norge. Fredriksen er medlem av konsultasjonsteamet og har ansvar for utredning av mulig seksuelt misbruk av barn. Hun sier at mange tror at en undersøkelse av barns underliv er lik en gynekologisk undersøkelse av voksne. Dette er helt feil, sier hun og understreker at undersøkelser av barn gjøres svært skånsomt. Hele kroppen undersøkes som ved en vanlig legekontroll, og det brukes et barnekolposkop. Mange incestutsatte tror at de er ødelagt og annerledes nedentil etter overgrep og bekymrer seg veldig over dette. Fredriksen understreker betydningen av å kunne fortelle barna at alt ser normalt ut. Hun påpeker videre at seksuelle overgrep mot barn er den perfekte forbrytelse. Dersom barn kom til undersøkelse umiddelbart etter vaginalt misbruk, ville en oftere kunne finne organisk bevismateriale og fysiske skader som understøtter misbruk. Men vevet i underlivet leges fort, så etter få dager og uker, er rifter og sår tilhelet. I tillegg bringes barna lett til taushet. Om de sier noe vil de oftest ikke regnes som troverdige på grunn av lav alder. Fordi medisinske funn i svært få av sakene kan legges til utsagn om seksuelle overgrep blir forstått og tatt på alvor. Samarbeidspartene i prosjektet.

13 informasjon informasjon Stiftelsen Fellesskap mot seksuelle overgrep (FMSO) 24 Gro Talsethagen i intervju med Anne Marie Dybo HVA ER STIFTELSEN FELLESSKAP MOT SEKSUELLE OVERGREP (FMSO)? - FMSO er en sammenslutning av sentre mot incest og seksuelle overgrep i Norge (SMI). Det er i dag 16 sentre tilsluttet organisasjonen. Noen sentre er en del av det offentlige tilbudet, mens andre sentre er organisert som frivillige organisasjoner. Du kan lese mer om FMSO på I løpet at våren vil også denne hjemmesiden bli omformet og videreutviklet. HVA ER HENSIKTEN MED EN SLIK PARAPLYORGANISASJON? - Det er 2 hovedformål med Fellesstiftelsen. Den ene er å samle ulike incestsentre til felles innsats fordi det å stå sammen gir styrke og mangfold. Det andre viktige formålet er å utvikle og formidle kunnskap og kompetanse som finnes ved sentrene og om forskning og fagutvikling på feltet. Stiftelsen vil medvirke for å sikre stabil, forutsigbar drift av sentrene både faglig og administrativt. Stiftelsen vil arbeide for å fremme medlemsorganisasjonenes interesse i samfunnet og overfor offentlige myndigheter og profilere felles saker i media. Det er selvsagt også en avgjørende oppgave å jobbe for å sikre det økonomiske driftsgrunnlaget. HVORFOR STARTET DU STIFTELSEN? - Jeg begynte å arbeide ved SMI Agder høsten Styret der hadde engasjert meg som konsulent for å bygge opp og utvikle senteret som i perioder hadde slitt med å få til kontinuerlig drift. Relevant erfaring fra offentlig helsevesen var min bakgrunn. Jeg hadde blant annet, som leder av legevakten i Kristiansand, vært med å etablere og drive Voldtektsmottaket der. Gjennom dette arbeidet kom jeg i kontakt med DIXI, som drev selvhjelpsgrupper for voldtatte kvinner, og jeg fikk se hvor mye positivt det betydde med selvhjelp etter voldtekt. Som konsulent måtte jeg finne frem til hva som var viktig, og jeg leste mye og ringte rundt til andre. Flere sentre sa til meg at vi skulle hatt en felles organisasjon som kunne hjelpe oss med det vi ikke rekker eller har oversikt over selv. Det ga meg lyst til å starte opp FMSO. HVORDAN HAR OPPBYGGINGEN AV STIFTELSEN VÆRT? - Stiftelsen ble registrert i Brønnøysund i november Takket være ansatte ved SMI Agder, fikk vi dannet det første styret. Under Landskonferansen i Kristiansand i 2000, ble interimstyret avløst og vi fikk representasjon fra flere sentre. Det var hensiktmessig at "gamle grundere" ble med på å dra dette arbeidet i gang. Vi hadde ingen sikker økonomi å drive FMSO ut fra, så det var av betydning at de som var med i styret hadde mulighet til å få sponset reiseutgifter til styremøter fra egne sentre, og at de godtok å ikke forlange styrehonorar. Styret la mye arbeid i utallige søknader til departementene om prosjektmidler, men vi fikk lite gehør. Dessuten hadde arbeidet med å utvikle FMSO karakter av venstrehåndsarbeid, når en skulle ha lederansvar for andre enheter ved siden av. HVORDAN BLIR STIFTELSEN MOTTATT PÅ DE ULIKE SENTRENE? - De fleste sentrene har uttrykt store forhåpninger til Fellesstiftelsen, og de ble kanskje litt frustrert over at det ikke gikk fort å få til resultater. Ting tar tid, og det var heller ikke lett den første tiden å si eksakt hva vi stod for. Stiftelsen skulle ikke være noe eget, vi skulle være et "fellesmultiplum" Det har derfor vært viktig å ta del i prosessen; å få forståelse for sentrenes ulikheter og aksept på at det går an å drive litt forskjellig. Det har blitt mange diskusjoner rundt "selvhjelp" og om et senter er et selvhjelpssenter når det er fagfolk ansatt som gir "hjelp til selvhjelp" uten at de har egenerfaring. Nå har dette roet seg, og det virker som vi verdsetter å arbeide i et mangfold. Vi vil etter hvert også strekke oss mer inn i et tverrfaglig samarbeid utad. HVORDAN BLE ARBEIDET FINANSIERT FØR ENGANGSSTØTTEN FRA DEPARTEMENTET? - Det er fremsagt mange fine taler på våre landskonferanser, blant annet av Barne- og familieminister Dåvøy høsten 2002, om hvor viktig det er med et felles talerør som kan være i kontakt med myndighetene. Vi vil gjerne være der i den oppgaven, og vi har forhåpning til at det skal skje utvikling sammen med departementet dette året, siden det ikke kom i gang i fjor. Men noe bra hendte i 2003! Styret ble invitert til møte i juni hos Justisminister Dørum. Der fikk vi møte fem ulike departementer som er aktuelle for vår utvikling. Dørum talte for å få til et "økonomisk spleiselag" for å få FMSO i drift. Da det ikke gikk, var han ansvarsbevisst, og bevilget kr til fra eget departement og direktorat. Det har gitt oss mulighet til å ha eget kontor i Kristiansand. Vi er svært glade for den massive støtten SVs stortingsgruppe har gitt oss, og for muligheten vi fikk til å holde seminar der 11. februar. Nå er vi i gang med Anne Marie Dybo, daglig leder, Fellesstiftelsen. målrettet arbeid, og vi håper 2004 skal bli et økonomisk vendepunkt for alle sentrene, inklusive Fellesstiftelsen. HVORDAN OPPLEVER DU PERSONLIG DETTE ARBEIDET? - Sommeren 2003 sluttet jeg ved SMI Agder. Jeg hadde en intuisjon om at jeg skulle slutte da, selv om det var en vanskelig avgjørelse. Jeg er så takknemlig for å kunne ta del i samfunnsoppgaver som jeg synes er meningsfulle og livsviktige. Det er et vanvittig tungt arbeid å være synlig på et så tabuisert felt, og jeg vet at noen tidligere kollegaer stigmatiserer meg med oppgavene. Jeg er et følelsesmenneske og kan bli såret over ikke å bli sett og forstått riktig. Spesielt synes jeg det er vanskelig å slite med ikke å bli godtatt enkelte steder i det offentlige hjelpeapparat. Jeg prøver da å si til meg selv at jeg må sette meg inn i deres tankegang, og at det er mitt ansvar å arbeide for større åpenhet og dialog. Du må få med at jeg blir veldig glad når jeg merker at det skjer positiv utvikling, og når jeg får et varmt smil fra stadig flere. HAR DU NOEN ØNSKER FOR FMSO? - Vi har et travelt år dette året med å få i havn to store prosjekter med webside og opplæring. Jeg skal gjøre mitt for at det blir bra og jeg håper sentrene eller enkeltpersoner vil gi meg tips om ting. Ellers er jeg i gang med å tenke på hva skal vi satse på i år Jeg ønsker at sentrene skal bli synlige på hjelpearenaen som en forutsigbar og kvalitativt god samarbeidspart. Da trenger sentrene mer tilskudd, flere ansatte og større utbredelse. Og da tror jeg også de trenger FMSO. 25

14 informasjon informasjon Anbefaling av bok ved Anne Marie Dybo 26 Boken som anbefales heter "Fra synd, fra sorg, fra fare - Seksuelle overgrep i kirke og samfunn". Den er skrevet av Reimunn Førsvoll og trykket ved Verbum forlag. ISBN Boken handler om seksuelle overgrep i kirke og samfunn og kom ut i fjor. Bokas forfatter er utdannet lærer, teolog og familieterapeut. Hans tilnærming til problemområdet startet da han i sjelesorgarbeidet tilfeldig kom i kontakt med mennesker, som midt i annen sorg, fortalte om seksuelle krenkelser som de bar på som en tung bør. I forordet beskriver forfatteren målgruppen for boka: De som selv har vært utsatt for seksuelle overgrep, overgripere og andre som vil vite mer om temaet, eller de som vil være til hjelp for noen som er utsatt. I bokas første kapitler gir han en forståelsesramme for hva seksuelle overgrep er. Han fremlegger en "kriterieliste" for vurdering av alvorlighetsgrad i et overgrep og / eller virkningen av et overgrep. Listen kan assosieres til norsk straffelov kap. 19, som omtaler de mange ulike seksuallovbrudd som kan pådømmes. I arbeidet med mennesker som har opplevd seksuelle overgrep, kan det være nødvendig å finne frem klar tekst på hva krenkelser og overgrep er. Dette er nyttig også for dem som anklages for å ha krenket noen og for ulike hjelpere for å forstå hva slike overgrep dreier seg om. Førsvoll får frem at opplevelsene fra det hemmelige "overgrepsrommet" kan gi innvirkning på personens oppfatning av seg selv i ettertid, og for denne personens samhandling med andre. Ved at en etter de fleste seksuelle overgrepsopplevelser ikke har noen å henvende seg til, kan en ta på seg ansvar, skyld og skam urettmessig. Det kan hindre personen fra å søke hjelp for akutte skader og reaksjoner som også kan forverre seg over tid. Mange av reaksjonene er lik dem en kan få etter psykisk eller fysisk vold eller andre traumatiske opplevelser. Han gir en bra fremstilling i kap. 7 av hva senvirkninger kan bestå av og han beskriver dette i svært så direkte og vanlige ord. Dette i seg selv gjør boka mer tilgjengelig for personer uten spesiell fagbakgrunn. I et avsnitt kommenterer han hvilke spesielle senvirkninger overgrep i kristne miljøer kan ha på den utsatte. Boken kan anbefales til kristne organisasjoner som ønsker gode retningslinjer for sine veiledere. Boka bringer også innsikt i en utsatts angst og unngåelsesadferd, og en vil kunne oppdage at mange "rare" reaksjoner faktisk er logiske når en ser det opp mot det personene har opplevd. Ut over i boka drøfter forfatteren hvordan overgrep kan bearbeides. Det å våge å gå inn i egne følelser og opplevelser, finne frem til hva en har utviklet av mestringsstrategier, kan gi håp og ny innsikt. Å få definert og omskrevet den vonde historien i livet sitt, kan gi mulighet til å finne igjen sin egenverdi og kontroll og danne et nytt fundament for livet. I boka presenterer han sin egen spørreundersøkelse. Mange av hans funn burde vært gjort gjenstand for bred helsemessig forskning. Det er tatt med et kapittel om møte med politi og rettsvesen. Her gir han en enkel, men bra veiledning på feltet. Statsadvokat Bjørg Soknes har lest korrektur på den juridiske delen, og ønsker å bruke boken i undervisning. Den siste delen har forfatteren kalt "Forebygging". Her velger han å ha stort fokus på forhold rundt overgriperen og det han kaller en "overgrepssyklus". Han ønsker å ansvarliggjøre overgriper, fordi han mener at i det ligger veien til frihet både for overgriper og den utsatte. I forebyggingskapitlet retter han naturlig nok søkelyset på behovet for kunnskap og kompetanse. Ikke minst fokuserer han på behovet for å ha MOT til å møte problemområdet og til å handle når det er påkrevd. Forfatteren har bred erfaring fra samtaler med personer (ca. 300 stk) utsatt for seksuelle overgrep. Han systematiserer erfaringene sine og kommer med anonymiserte eksempler fra egen praksis som prest, sjelesørger og veileder i samtalegrupper for overgrepsutsatte. Han bruker et direkte språk og han våger å ta opp saker på en utilslørt måte. Jeg har selv hørt personer som har opplevd overgrep si: "Førsvoll vet å beskrive det, slik at jeg kan gjenkjenne ting". Dersom en ikke er vant til å høre vonde historier om overgrep, kan innholdet virke overveldende. Til dem vil jeg si at dette stoffet er naturlig å ta inn i små porsjoner. Det at en fagbok skrives for sjelesørgere, andre hjelpere og for "selvhjelpere", gjør at den blir spesiell og omfattende. For øvrig har boken en god struktur med en pedagogisk bra fremstilling med illustrasjoner. Boken har en fyldig litteraturliste og et stikkordsregister. "Fra synd, fra sorg, fra fare" bringer oss fra uskylden og inn i virkelighetens verden. Fra denne forfatteren får vi gode råd med på veien. 27

15 Fritt for ordet Fritt for ordet Tårer Nøkkelen 28 Regner det? Nei, dette er ikke regn Det er tårer som strømmer på De bare kommer, de kan ikke stoppes Slik er hverdagen, våte øyne Våte kinn Bella Jeg vil med dele med dere en fin opplevelse jeg hadde forleden dag. For noen år siden gikk jeg i psykoterapi for å bearbeide overgrep i barndommen. Det var en vanskelig tid med mange spørsmål og følelser. Jeg var i en periode ganske dårlig, følte jeg ikke greide å "ta ut" alle følelsene som herjet i kroppen min. Jeg skammet meg også over tanker og følelser jeg hadde. Til slutt var det som om hele meg var fylt av vonde følelser. Det eneste som hjalp da var fysisk aktivitet. Spesielt gikk jeg mye på ski. Mens jeg slet meg svett i skisporet prøvde jeg å få orden på tankene. Jeg husker en dag jeg var veldig fortvilet og lurte på hvor jeg skulle gjøre av alle følelsene mine. Mens jeg gikk i en oppoverbakke fant jeg ut at jeg kunne låse ned alle følelsene mine og svelge nøkkelen. Jeg svelget og svelget og fysisk kjentes det ut som om jeg faktisk svelget en nøkkel selv om det bare var i min fantasi. Jeg kan enda se for meg en gammel, slitt nøkkel. For ikke lenge siden gikk jeg den samme skiløypa. Jeg tenkte på hvordan livet mitt hadde forandret seg. Selv om jeg fortsatt sliter med mange ting er jeg mye bedre. Da jeg kom til den plassen hvor jeg "svelget" nøkkelen husket jeg hvor fortvilet jeg hadde vært da. Plutselig får jeg en ide om at jeg kanskje skal hente nøkkelen tilbake. Jeg tviler litt fordi jeg er redd for å bli dårlig igjen. Dessuten lurer jeg på hvordan jeg skal få tak i nøkkelen. Da er det som om jeg kan se inni magen min, og der er nøkkelen som skinner som det reneste gull. Den er blitt mye større og det er en stråleglans rundt den. Jeg blir forundret. Tenk at alle de stygge følelsene jeg måtte låse inn med en gammel nøkkel, er blitt til gode følelser og nøkkelen er blitt til gull. Det å leve er jo å ha følelser, det er hele meg det. For å ha gode følelser må jeg også tørre å kjenne på de vonde for å bli et menneske på godt og vondt. Til deg som kanskje sliter akkurat nå: Du har kanskje også en gullnøkkel som venter på deg. Låst, Carina Falch. 29 Tove Dikt

16 FRITT FOR ORDET FRITT FOR ORDET Dikt 30 Kjærlighet fra en venn Jeg sitter sammenkrøket i en krok Jeg er liten Jeg søker noe, men finner ikke ut hva det er Det er fordi jeg ikke vet hva det er Du står foran meg Jeg er liten Prøver å fortelle deg noe, men det er så vondt Du rekker frem din hånd, jeg tør ikke ta den Jeg sitter der, i den mørke kroken Er liten og redd Prøver å la følelsene få slippe ut Men hva føler jeg? Du setter deg i kroken sammen med meg Vi er små sammen Du viser meg det jeg søker Og det andre kommer av seg selv Jeg reiser meg opp Blir litt større Klarer å fortelle Og følelsene slippes ut Og jeg får kjenne en ukjent følelse Nemlig kjærligheten fra en venn Kathrine, 19 år Jeg klarer ikke å ha det godt seksuelt med kjæresten min Da jeg var 20 år fikk jeg en ordentlig kjæreste for første gang. Jeg var kjempeglad i ham og han var bare snill og god. Alt lå til rette for at vi også skulle få det godt seksuelt. Trodde jeg. De første gangene vi lå sammen gikk det ganske greit fordi alt var så spennende. Etter en liten stund så sluttet jeg å ha lyst på ham. Jeg ble stiv i kroppen når han tok på meg, og kvalm når jeg så ham naken. Jeg gråt ofte etter at vi hadde hatt sex. Jeg var overbevist om at det var noe galt med meg og begynte hos psykolog. Der lærte jeg at dette er en vanlig reaksjon hos mange mennesker som har opplevd incest. Jeg fikk også vite at det var mulig å gjøre noe med, men at det for mange krever hard jobbing. Heldigvis var kjæresten min tålmodig og ga ikke opp selv om vi ikke hadde det noe bra seksuelt. Det har gått et par år nå. Vi er fortsatt sammen og er glade i hverandre. Nå kan jeg ha glede av sex noen ganger, men dessverre er det like ofte at det byr meg imot. Jeg vet ikke hvordan det går med oss. Jeg er ofte svært sinna fordi incesten har ødelagt så mye for meg. Jeg vet at det er mange incestutsatte som har et godt seksualliv, og at det går an. Derfor har jeg ikke gitt opp enda. Jeg fortsetter å håpe at jeg også en dag får oppleve det. 31 NN Å finne livskilden, Gjertrud. Liten, Kathrine.

17 FRITT FOR ORDET FRITT FOR ORDET Dikt Kjære lille venn! 32 Jeg kan ikke se deg vet ikke hvordan du ser ut vet ikke hvem du er bortsett fra at du er barnet mitt Kroppen min er din bolig i magen min vokser du kan ikke klare deg uten den Der er du trygg for det jeg kjemper med Det er ikke din skyld lille venn men enda en gang blir mammaen din fratatt kontrollen over seg selv Kroppen er fremmed tung å bære ingen kan bære den for meg jeg kan ikke løse meg fra den Jeg får panikk Hvem er du? Hvem er du lik HAM? Du skal ligge hjelpeløs i armene mine trenge nærhet fra den kroppen som knapt vet hva kjærlighet er Du skal ligge ved mine verkende bryst som aldri kan glemme suge som HAN sugde Du er ikke HAM Hodet mitt vet det men vil kroppen min vite det? Jeg er mammaen din og vil beskytte deg mot det som ødela meg Kan jeg det? Selv om jeg vet hvordan det farlige ser ut og hvordan det kjennes er det ikke sikkert at jeg alltid kan se det det farlige Hva gjør jeg om du også må reise til Landet som ikke fins? Hva om jeg ikke kan svare på alle spørsmålene dine? Er jeg en dårlig mamma? Hjertet og sjelen min elsker deg men jeg er redd redd for å svikte deg Hilsen fra en tidligere bruker: " som sagt har jeg lagt overgrepsproblemene bak meg. Det var ingen enkel jobb! Men den er ingen trussel for meg lenger. Jeg har tatt meg selv tilbake. Er glad i meg selv, glad i kroppen min, og jeg vet at jeg er verdifull. Jeg har det bra. Alle dager og perioder er selvfølgelig ikke like gode, hvem har det? Vi er alle mennesker og har nedturer iblant. Men jeg synes det er viktig å se at vi kan ha dårlige perioder uten å være syke. Med all respekt for de mange som sliter og føler at de ikke fikser hverdagen. Jeg har vært der selv. I mange år. Jeg er heldig som har kommet så langt. Så er det bare å jobbe seg videre. Det er alltid nye mål å innta. Jeg ønsker dere alt godt videre i den flotte innsatsen dere gjør for hver enkelt. Jeg takker for all god hjelp og støtte." Flyveklar, Gjertrud. 33 M.Z Dikt

18 Hva skjer på SMI Oslo? 34 Støttesenter mot Incest Oslo tilbyr: Faste tilbud til brukere Telefonkontakt Innomstikk Åpen støttegruppe Kreativitetskvelder og åpent hus Støttegrupper (lukket tilbud) Ungdomstilbud (13-18 år) Temakvelder Enesamtaler Parsamtaler Foresattesamtaler Partnerkvelder Gestaltgruppe Kunst og uttrykksterapigruppe Seksualitetskurs Parkurs Temadag for foresatte Temakvelder for brukere 24. mai og 14. juni. Kurs for brukere mai mai: Incestutsatt hvordan påvirker det ditt forhold til oppvekstfamilien, til kroppen din og til mat? For nærmere informasjon, se våre hjemmesider eller ta kontakt på tel eller e-post. FORUM FOR BARNEVERN 25. mai kl Tema: Incestutsatte barn i fosterhjem, weekendhjem og avlastningshjem. For ansatte i barnevernsektoren PÅRØRENDE? Er du tante, nabo, venn, bestemor, kollega eller annen pårørende til et incestutsatt barn, ungdom eller voksen? Din rolle er viktigere enn du kanskje tror! Er det noe du lurer på? Trenger du noen å snakke med? Ta kontakt på telefon eller postmaster@sentermotincest.no. PARTNER TIL INCESTUTSATT KVINNE? En del partnere til incestutsatte kvinner har problemer i forholdet på grunn av det partneren deres har opplevd som barn. Ønsker du å snakke med noen? Ta kontakt på telefon eller på mail: postmaster@sentermotincest.no. Du kan også besøke våre hjemmesider på NESTE IKKE STIKKA Neste utgave av Ikke Stikka skal handle om hjelpeapparatet og incestsaker (nøyaktig tittel er ikke bestemt enda). Det skal handle om hvordan ulike deler av hjelpeapparatet forholder seg til incest; hvor mye det snakkes om, hvilke kompetanse som finnes og hvordan fagfolk opplever slike saker. Mange fagfolk sier at incestsakene er de vanskeligste de har, og at de er redde for å gå inn i dem. Vi ønsker å ta opp det som kan være vanskelig i dette nummeret. For å få til et godt blad trenger vi innspill fra deg. Skriv noen ord til oss om hvordan du opplever at hjelpeapparatet møter incest og incestutsatte. FRIST: 1. SEPTEMBER GRATIS ABONNEMENT PÅ IKKE STIKKA SMI Oslo sitt fagblad Ikke Stikka kommer ut to ganger i året og har et konkret tema hver gang. Bladet inneholder bl.a. artikler, leserbrev, dikt, fortellinger og informasjon fra SMI Oslo. Du kan laste det ned fra vår hjemmeside eller du kan ringe oss for å få det tilsendt. Abonnementet er gratis! Her finner du masse nyttig informasjon: oversikt over tilbud til de ulike brukergrupper, artikler, historier, Nyhetsbrev, Ikke Stikka, tilbud om kurs / undervisning, offentlige publikasjoner med mer. Foto: Øyvind Haug STØTTESENTER MOT INCEST OSLO

19 Stiftelsen Støttesenter mot Incest - Oslo 2004 Kopiering av innhold uten tillatelse er forbudt STØTTESENTER MOT INCEST - OSLO HAR EN VIDERE DEFINISJON AV INCEST ENN DEN SOM BARE OMFATTER OVERGREP I NÆRMESTE FAMILIE.VÅR DEFINISJON ER: INCEST ER SEKSUELLE OVERGREP BEGÅTT AV NOEN BARNET HAR ET TILLITSFORHOLD TIL. INCEST SKAL TALES IHJEL, IKKE TIES IHJEL! STØTTESENTER MOT INCEST OSLO Støttesenter mot Incest - Oslo Supportcentre against Incest - Oslo Postboks 8895 Youngstorget, N-0028 Oslo Norway Telefon: Telefaks: postmaster@sentermotincest.no