Helsefagarbeideren og sykepleie

Transkript

1 34 Helsefagarbeideren og sykepleie Helsefagarbeideren og sykepleie Pasient og bruker Sykepleieprosessen 35 Hva er sykepleie? Helsefagarbeideren og sykepleie Omsorg og egenomsorg Pårørende SENTRALE BEGREPER 2 Dette kapitlet handler om * * * hvordan helsefagarbeideren utøver sykepleie og til hvem hva sykepleie er, og hvilket verdigrunnlag sykepleie bygger på hvordan omsorg og å støtte opp under egenomsorg er en del av sykepleien Bruker defineres som en person som får helseog omsorgstjenester som ikke er helsehjelp. I jobben din vil du likevel oppleve at ordet bruker også benyttes om en pasient. Brukermedvirkning vil si at pasient/bruker har lovfestet rettighet til å bli hørt og tatt hensyn til når det gjelder hvilken behandling han eller hun skal motta. Kunnskapsbasert sykepleie vil si at sykepleien må bygge på anerkjent kunnskap. Observasjon er en systematisk metode hvor vi bruker sansene våre for å se, høre og finne ut av hvordan pasienten har det. Omsorg er å bry seg om andre og gjøre noe for andre. Kompetansemål Vg2 Elevene skal kunne gjøre rede for og demonstrere grunnleggende sykepleie Datasamling er de observasjoner og opplysninger en samler om pasient/bruker for å gi god pleie. Dokumentasjon er skriftliggjøring av data, observasjoner, mål, pleietiltak og evaluering av pleietiltak. Pasient er en person som får helsehjelp fra helse- og omsorgstjenesten. Sykepleieprosess er en problemløsende metode og en trinnvis tilnærming som har som mål å dekke pasientens/brukerens behov. Kompetansemål Vg3 Lærlingen skal kunne iverksette og begrunne tiltak ved sykdom og skade i samarbeid med andre yrkesgrupper utføre grunnleggende sykepleie Egenomsorg er de aktivitetene som vi selv gjør for å ta vare på helsa vår. Empati er evnen til å sette seg inn i andres situasjon samtidig som en beholder et objektivt blikk. Grunnleggende behov er behov alle mennesker har, som for eksempel behovet for mat og drikke, aktivitet og søvn, kontakt med andre. Sympati er evnen til å vise medfølelse med en annen person når det gjelder følelser eller den situasjonen en person er i. Verdigrunnlag er anerkjente verdier i sykepleie, som for eksempel respekt og likeverd.

2 36 Helsefagarbeideren og sykepleie 37 Pasient og bruker Som helsefagarbeider skal du utøve sykepleie til mennesker som har behov for det. I dette kapitlet skal vi se litt på hva det innebærer. Vi skal også gi deg et innblikk i hvem du vil møte i arbeidet ditt, som pasienter, brukere og pårørende. Vi kommer også inn på helsefagarbeiderens samarbeid med andre yrkesgrupper. I PRAKSIS Marte er helsefagarbeider. Hun jobber på et sykehjem. Marte står opp kl. 6 om morgenen for å dra på tidligvakt en søndag. Hun synes kveldsvakta dagen før var tung, det var mye å gjøre, flere av pasientene har behov for mye hjelp, og hun vet at også denne dagen vil kreve mye av henne. Marte tenker på Venke Simonsen, som er døende. Hun er bare 65 år, har mann, to voksne barn og barnebarn som hun er svært knyttet til. Hun har vært syk lenge, og Marte tenker ofte på henne. Venke trenger hjelp til det meste nå, stell, ernæring, sårskift og lignende. Venke sier hun ikke er redd for å dø, men skulle så gjerne levd lenger, fått fulgt familien sin i noen år til. Marte undres over hvor god kontakt de har fått, det er nesten 45 års aldersforskjell, men de kan prate I PRAKSIS Lena Pedersen er 93 år og lett til beins, og Marte synes hun er et lyspunkt, blid, tålmodig og takknemlig. Lena har tander hud og er inkontinent for urin og avføring. Det hender at hun gråter når hun ikke rekker toalettet i tide, og da kan hun uttrykke at det ikke er lett å bli gammel. Hun glemmer ofte å spise og drikke og må minnes på dette. Huden hennes er tørr, og det er tydelig at hun ikke får i seg nok væske. Noen ganger husker hun hvem Marte er, andre ganger om det meste. Marte er takknemlig for den gode kontakten, og hun stikker innom Venke så ofte hun kan. Per Jonassen er 78 år. Han har ingen familie med unntak av en nevø som kommer på besøk en sjelden gang. Marte synes ikke det er lett å forstå seg på Jonassen. Han kan være sprudlende i ett øyeblikk og skjeller deg ut i neste. Marte har mest lyst til å holde seg unna de dagene han er gretten, men hun gjør det ikke. Per trenger hjelp til å få lagt et elastisk bind, og han trenger hjelp til riktig ernæring. Selv synes han at dette med det elastiske bindet er noe tull, og at brødskive med sukker er god nok næring for ham. kaller hun henne for datteren sin. Hun griper hånda til Marte og sier: «Du er så snill.» Marte liker jobben sin, hun synes det er fint å kunne være en støtte for mennesker i ulike situasjoner og med ulike helseutfordringer. Hun synes jobben er spennende og meningsfull, men også krevende. Hun tenker at hun har en jobb med mye ansvar. Hva kan hun gjøre for å gi Per den hjelpen han trenger uten å grue seg for å gå inn? Hva tror du kan være grunnen til at Marte tenker sånn som i eksemplet? Du skal utøve sykepleie til mennesker når de selv ikke er i stand til å ivareta sin egenomsorg. Du skal forebygge at sykdom og ulykker skjer, og du skal jobbe helsefremmende noe som blant annet inkluderer det å undervise og informere. Som helsefagarbeider vil du møte mennesker med ulike behov på mange forskjellige arbeidsplasser. Du kan være ansatt i hjemmetjenesten, i omsorgsboliger, ved bo- og behandlingssentre, sykehjem, aktivitetssentre, eldresentre, psykiatriske sykehus og rehabiliteringssentre for å nevne noen arbeidssteder. Det brukes ulike navn eller begreper på dem som mottar pleie og omsorg fra helsevesenet. Pasient er kanskje det begrepet som blir mest brukt om personer som mottar tjenester fra helsevesenet, spesielt dersom de er innlagt på sykehus. Ordet pasient forbinder vi jo med det å være syk. Som helsefagarbeider vil du møte mange mennesker som trenger hjelp uten at de er det vi tenker på som syke, og mange steder i helsevesenet blir det da brukt andre ord enn pasient. Bruker er et begrep du ofte kan høre når du er i et sykehjem eller arbeider

3 38 Helsefagarbeideren og sykepleie 39 Søk på nettet og finn forskjellige forklaringer på begrepene. Se for eksempel nettsidene til Helsedirektoratet. i hjemmetjenesten. Det beskriver gjerne en som bruker helsetjenester, for eksempel en gammel person som trenger hjelp til å handle eller holde orden på medisinene sine. En bruker kan bo hjemme eller på en institusjon. Noen institusjoner bruker også ordet beboer om brukeren, det viser til at han bor der. Det kan være i en omsorgsbolig eller i et sykehjem. Klient er også et ord som brukes, spesielt innenfor psykisk helsevern og sosialomsorgen. I denne boka bruker vi i hovedsak begrepet pasient uansett om personen er på sykehus, i omsorgsbolig, i sykehjem eller hjemmeboende med helsehjelp. Men vi vil i tillegg presentere brukermedvirkning som et begrep, også når det gjelder pasientforholdet. I pasient- og brukerrettighetsloven defineres en pasient som en person som får helsehjelp fra helse- og omsorgstjenesten. Det betyr at loven bruker begrepet pasient om alle som i en eller annen form får helsehjelp fra helsearbeidere på samme måte som vi bruker ordet pasient i denne boka. I loven defineres en bruker som en person som får tjenester omfattet av helse- og omsorgstjenesteloven, men som ikke er helsehjelp. Det kan for eksempel være når en kjekk, frisk, gammel dame trenger hjemmehjelp en gang i måneden for å vaske gulvene i leiligheten sin. Som du ser, er dette en litt annen måte å bruke ordet bruker på enn det som kan være vanlig ute i praksisfeltet. Som helsefagarbeider møter du altså mennesker med ulike sykepleiebehov, og det brukes forskjellige navn eller begreper på dem som mottar pleie og omsorg fra helsevesenet: pasient, bruker, klient, beboer eller tjenestemottaker. I pasientens hjem Å arbeide i institusjon medfører at både du og pasienten er på et «fremmed» sted, selv om stedet er pasientens bolig og din arbeidsplass. Reglene for hvordan det skal være på arbeidsstedet, er verken satt av pasienten alene eller av deg som arbeidstaker. Det finnes imidlertid mange rutiner og retningslinjer som du må forholde deg til som arbeidstaker, og som vil påvirke pasientens liv. Det som da blir viktig, er å sørge for at pasienten i størst mulig grad får styre dagene ut fra egne behov, vaner og rutiner. Mange pasienter opplever nok at de har liten innflytelse på det som skjer, og at andre bestemmer. Tenk igjennom hva du kan gjøre for å vise pasienten respekt og omtanke. Et eksempel er å banke på døra til pasienten, vente til han eller hun roper kom inn, og tenke igjennom hvordan du henvender deg til pasienten. Noen pasienter ønsker å bli kalt herr eller fru, andre foretrekker fornavnet sitt eller bare etternavnet. Å spørre om hva de ønsker å bli kalt, er en måte å vise din respekt på. Når Marte velger å kalle sine pasienter ved fornavn, er det fordi hun har snakket med dem om dette. Når du arbeider i andres hjem, er du i større grad gjest enn når du går inn på et pasientrom på sykehjemmet. Hjemmet er ikke organisert som en arbeidsplass for deg slik det er på en institusjon. Det er viktig at du aksepterer pasientens måte å leve sitt liv på eller har innredet hjemmet sitt på, selv om det kan være uhensiktsmessig for deg som hjelper.! Med institusjon i denne boka tar vi utgangspunkt i det som står i lov og forskrifter: 1. Institusjon etter helse- og omsorgstjenesteloven og institusjon under den kommunale helse- og omsorgstjenesten etter pasientskadeloven Som institusjon etter helse- og omsorgstjenesteloven 3 2 første ledd nr. 6 bokstav c og institusjon under den kommunale helse- og omsorgstjenesten etter pasientskadeloven 1 regnes: a) Institusjon med heldøgns helse- og omsorgstjenester for barn og unge under 18 år som bor utenfor foreldrehjemmet som følge av behov for tjenester (barnebolig), herunder avlastningsboliger b) Institusjon med heldøgns helse- og omsorgstjenester for rusmiddelavhengige c) Aldershjem d) Sykehjem e) Døgnplasser som kommunen oppretter for å sørge for tilbud om døgnopphold for øyeblikkelig hjelp. Kilde: Lovdata, Forskrift om kommunal helse- og omsorgsinstitusjon

4 40 Helsefagarbeideren og sykepleie 41 Brukermedvirkning Pårørende SITERT FFO, som er forkortelsen for Funksjonshemmedes Fellesorganisasjon, har laget en definisjon om brukermedvirkning: Brukermedvirkning er når brukere eller brukerrepresentanter går i dialog med tjenesteytere og på lik fot med dem tilbyr kompetanse og spesialkunnskap, basert på egne og/eller andres erfaringer, for å løse ulike oppgaver. Kilde: Funksjonshemmedes Fellesorganisasjon, se FFO.no Pårørende er et begrep vi bruker om pasientens nærmeste. Det kan være ektefelle, barn, barnebarn eller de som pasienten definerer som nær seg, for eksempel gode venner. Pårørende er en viktig ressurs, de kan blant annet støtte pasienten gjennom vanskelig sykdom og motivere til daglig aktivitet. De kjenner pasienten og kan derfor bidra med kunnskap som han selv ikke formidler. Noen ganger kan pårørende ønske at ting blir gjort på en annen måte enn det du tenker er riktig. De kan også mene at de ikke synes pasienten får nok hjelp eller riktige hjelpemidler. Dette er ofte et uttrykk for at pårørende er engstelige og utrygge. Ha en åpen dialog med pårørende, lytt til dem, og prøv å forstå hvorfor de reagerer som de gjør. Brukermedvirkning handler om at pasienten/ brukeren skal høres når det gjelder hvilken behandling vedkommende skal få. Hva betyr det at en Brukeren som kan være en pasient, en klient eller en bruker av en pasient har spesialkompetanse på sin helse- og omsorgstjeneste, anses å ha spesialkompetanse på sin funksjonsnedsettelse eller sykdom og skal høres. Vedkommende egen sykdom? skal i dialog med dem som yter tjenesten, være med på å bestemme hvilken type behandling han skal ha. Det er ikke legen, sykepleieren, helsefagarbeideren eller en annen som kan bestemme, men brukeren eller pasienten selv. For å kunne gjøre dette trenger pasienten informasjon om sin funksjonsnedsettelse eller sykdom for å kunne ta gode valg. Det er tjenesteyteren som har ansvaret for at brukeren får den kunnskapen han trenger. Grunnlaget for brukermedvirkning er nedfelt i helselover og forskrifter. Noen forhold ved brukermedvirkning er det viktig å merke seg spesielt fordi de vil angå arbeidet ditt. Individuell brukermedvirkning Helse- og omsorgstjenestene har ansvar for å legge til rette for at pasienter kan medvirke i behandlingen. Denne medvirkningen må tilpasses hver enkelt slik at vedkommende får den informasjonen han trenger. Når pasient og pårørende aktivt medvirker, er det mulig å gi et tilpasset tilbud. Da får pasienten et tilbud som er skreddersydd ut fra hans behov, og slipper tiltak som han ikke ønsker eller ikke har glede eller nytte av. Pårørende i et medvirkningsperspektiv Vi vet at pårørende kan være pasientens viktigste støttespillere. Derfor er det nyttig for helsevesenet å samarbeide med dem. Når en person får en skade, en sykdom eller en funksjonsnedsettelse, vil det også berøre de nærmeste i familien. Pårørende kan ha behov for annen informasjon enn pasienten, for eksempel om forhold knyttet til praktisk hjelp, konkrete råd eller spesiell informasjon. Pårørende kan også ha en rolle som brukerrepresentant, for eksempel i et brukerutvalg for mennesker med funksjonsnedsettelse. Les også om lærings- og mestringssentre, medvirkning for brukerorganisasjoner og likemannsarbeid i boka Yrkesutøvelse. Samarbeid med andre yrkesgrupper Når du arbeider i pasientens hjem, kan det hende at du er alene om arbeidet. Da må du kunne jobbe selvstendig og ta avgjørelser uten å ha andre å rådføre deg med. Du må likevel kjenne grensene for ditt kompetanseområde og ikke ta avgjørelser som er utenfor dette. Husk at du har mange samarbeidspartnere, blant annet fysioterapeuter, ergoterapeuter, vernepleiere, leger og sykepleiere. Samarbeidet er til stor nytte for at pasienten skal få best mulig omsorg og pleie. Les mer om tverrfaglig samarbeid i boka Yrkesutøvelse.

5 42 Helsefagarbeideren og sykepleie 43 Hva er sykepleie? I PRAKSIS Tora Wang er 83 år, hun har hatt et hjerneslag og er behandlet for dette på sykehus. Hun har nå fått reise hjem, men er avhengig av hjelp for å kunne bo hjemme. Hun trenger hjelp til egenomsorg; det får hun av deg som helsefagarbeider. Hun trenger hjelpemidler blant annet for å kunne sitte i dusjen og for å kunne spise selv. Dette har ergoterapeuten gode kunnskaper om og kan tilrettelegge. Tora har vanskeligheter med å uttrykke seg etter hjerneslaget, og to ganger i uka kommer det en logoped som hjelper henne med språket. Hun har også problemer med å gå, og fysioterapeuten trener med henne for å bedre balansen og styrke foten. Dette er bare noen av de ulike yrkene som inngår i et tverrfaglig samarbeidsteam. I tillegg er det legen som undersøker Tora og kanskje skriver ut medisiner. Sykepleieren er den som leverer ut medisinene, og det kan være behov for at en sosionom hjelper henne med økonomiske saker. Sammen kan alle disse fagpersonene bidra til å skape en bedre hverdag for Tora og for alle andre som trenger hjelp i en vanskelig livssituasjon. Illustrasjonsfoto Sykepleie er i stor grad et praktisk arbeid, og som helsefagarbeider skal du gi praktisk hjelp til mennesker i ulike aldre og livssituasjoner. Det kan være å hjelpe med riktig påkledning, legge til rette en måltidssituasjon eller hjelpe en pasient i forbindelse med eliminasjon. Men hvordan vil du pleie en pasient hvis du ikke har kunnskaper om hvordan det skal gjøres? Du kan ikke «prøve og feile», pasienten er et menneske som kan ta skade av eventuelle feil du gjør. Kunnskap er nødvendig for at du skal handle riktig. Det kalles kunnskapsbasert sykepleie. Marte trenger ulike typer kunnskap for å kunne utøve en kunnskapsbasert praksis. I løpet av utdanningen lærer hun teori, og hun får trent seg på praktiske ferdigheter, for eksempel prosedyrer. Hun må lære å vaske en pasient, sørge for at han ligger godt i senga, og kunne måle puls og blodtrykk. For å kunne dette må hun trene på ferdighetene og reflektere over det hun gjør. Det skal være faglig forsvarlig. Men det kreves mer enn praktiske ferdigheter for å utøve sykepleie. Marte trenger kunnskap om hvordan hun kan kommunisere og samhandle med mennesker med ulike sykdommer og funksjonstap, og hun trenger kunnskap om hvilke verdier og holdninger hun bør møte pasientene med. Dette kan du lese mer om i Kommunikasjon og Samhandling og Yrkesutøvelse. Marte må tenke igjennom hvilke holdninger hun har om ulike forhold, da hun vil møte pasienter og pårørende som forventer at hun møter dem som medmennesker og aksepterer deres situasjon. I tillegg til de gode teoretiske kunnskapene og praktiske ferdighetene må altså Marte ha et sett av verdier som er forenlig med pleieoppgavene. De verdiene som sykepleie bygger på, er respekt for det enkelte menneskets liv og iboende verdighet. Barmhjertighet, empati, omsorg og respekt for menneskerettighetene er viktige verdier. I helsepersonelloven 4 står det at faglig forsvarlighet innebærer følgende: «Helsepersonell skal utføre sitt arbeid i samsvar med de krav til faglig forsvarlighet og omsorgsfull hjelp som kan forventes ut fra helsepersonells kvalifikasjoner, arbeidets karakter og situasjonen for øvrig.» I praksis betyr faglig forsvarlighet at yrkesgruppen skal innrette seg i samsvar med det som regnes for å være god utøvelse av yrket. Helsefagarbeideren har sine kvalifikasjoner beskrevet gjennom kompetansemålene i læreplanen. Det er heller ikke slik at det Marte har lært gjennom utdanningen, har hun lært en gang for alle. Det kommer hele tiden ny kunnskap, ny teknologi og nye hjelpemidler, og en blir aldri utlært. Som helsearbeider må en holde seg oppdatert for å kunne gi best mulig pleie og omsorg. Plukk ut to kvalifikasjoner fra læreplanen som du mener er viktige for å utøve sykepleie. Diskuter. Nevn tre områder som er viktige for å kunne utøve sykepleie på en faglig forsvarlig måte. En profesjon er en yrkesgruppe som er kjennetegnet ved spesialiserte faglige ferdigheter. Kunnskapsbasert sykepleie vil si at sykepleien må bygges på anerkjent kunnskap. For å utøve sykepleie må du ha kunnskaper, ferdigheter og holdninger. Barmhjertighet vil si godt hjertelag og vennlighet. Helsepersonell er aldri ferdig utlært, de må til enhver tid sørge for å være oppdatert på ny kunnskap.

6 44 Helsefagarbeideren og sykepleie 45 Grunnleggende sykepleie For å utøve grunnleggende sykepleie trenger du basiskunnskaper om menneskets behov og om ulike forhold som virker inn på disse gjennom livsløpet. Mange sykepleieteoretikere har vært opptatt av nettopp det. Florence Nightingale Florence Nightingale ( ) kalles ofte grunnleggeren av moderne sykepleie. Hun var opptatt av at sykepleie var et fag som besto av både teori og praktiske ferdigheter. Nightingale skrev om hygiene, om frisk luft, ernæring, sengeleie og personlig hygiene. Hun la også stor vekt på sykepleierens evne til å observere: «Den viktigste praktiske kunnskap som kan gis sykepleiere, er å lære dem hva som skal observeres, hvordan man observerer, hvilke symptomer som indikerer bedring, og hvilke det motsatte, hvilke symptomer som er viktige, hvilke som ikke er det, og hva det er som røper dårlig sykepleie.» Nightingale så det som sin primære oppgave å ivareta pasientenes interesser, samtidig som hun observerte pasientenes tilstand slik at legen kunne sette i verk riktig behandling. Hun var også en pioner når det gjaldt å samle opplysninger om pasientene og føre statistikk. Dette ga henne en mulighet til å se om de tiltakene hun fikk gjennomført, hadde betydning for flere pasienter eller ikke. 8 holde kroppen ren og velstelt og beskytte huden 9 unngå farer fra omgivelsene og unngå å skade andre 10 få kontakt med andre og gi uttrykk for egne behov og følelser 11 praktisere sin religion og handle slik han ønsker 12 arbeide med noe som gir følelse av å utrette noe (produktiv sysselsetting) 13 finne underholdning og fritidssysler 14 lære det som er nødvendig for god helse og normal utvikling Henderson har beskrevet 14 grunnleggende behov som gjelder alle mennesker. Grunnleggende behov Virginia Henderson ( ) er en annen person som har hatt stor innflytelse på sykepleiens utvikling i den vestlige verden. Boka hennes, The Nature of Nursing (1966), og heftet Sykepleiens grunnleggende prinsipper (1961) trykkes stadig opp på nytt og brukes den dag i dag. Henderson definerer sykepleie slik: «Sykepleiens særlige funksjon er å hjelpe individet, sykt eller friskt, i utførelsen av de gjøremål som bidrar til god helse eller helbredelse (eller til fredfull død), noe det ville ha gjort uten hjelp dersom det hadde hatt tilstrekkelige krefter, kunnskaper og vilje, og å gjøre dette på en slik måte at pasienten gjenvinner uavhengighet så fort som mulig.» Virginia Henderson har beskrevet 14 grunnleggende behov som et menneske normalt selv vil sørge for å dekke: 1 puste normalt 2 spise og drikke 3 få fjernet kroppens avfallsstoffer 4 opprettholde riktig kroppsstilling når han sitter, ligger, går eller står 5 få hvile og søvn 6 velge passende klær og sko og kle av og på seg 7 opprettholde normal kroppstemperatur uansett klima ved å tilpasse klær og temperatur i omgivelsene

7 46 Helsefagarbeideren og sykepleie 47 Fysiske behov vil si behov som handler om det rent fysiske, som luft, mat og vann. Psykososiale behov er behov som handler om hvordan en har det med seg selv og personer rundt seg. Å se enkeltmennesket med de individuelle behov det har, er å se hele mennesket. Sykepleieprosessen beskrives gjennom fem faser som en måte å løse pasientens/brukerens behov på. Diskuter i klassen eller med en kollega hva det vil si å ha et helhetlig menneskesyn. Vi ser at de åtte første punktene først og fremst handler om fysiske behov, mens de seks siste er psykososiale. Helsepersonell må hjelpe dem som ikke klarer å dekke behovene selv. Når Marte som helsefagarbeider skal forholde seg til en pasients grunnleggende behov, må utgangspunktet være at pasienter har forskjellige behov som oppleves og ivaretas forskjellig fra person til person. Det er krevende, men nødvendig for Marte å få en slik forståelse og ikke bare handle ut fra egne tanker om hvordan behov dekkes. I forrige kapittel leste du om hva et helhetlig menneskesyn innebærer. Det å se enkeltmennesket med sine individuelle behov innebærer å se hele mennesket. De fleste av oss vil en eller flere ganger, noen hele livet, være ute av stand til å klare å dekke behovene selv og trenger hjelp i form av pleie. Pleiepersonalets oppgave vil da være å hjelpe pasienten med det han selv ikke klarer å utføre, men sørge for at det skjer i samråd med pasienten slik pasienten ønsker det. Ellers er fokus på å hjelpe pasienten til å kunne klare seg selv og bidra til at han får en fredelig død når det er aktuelt. Et forhold Henderson har vært kritisert for, er at hun bare ser på enkeltindividet og ikke tar med omgivelsene, som menneskers nettverk og samfunnet for øvrig. I dag er det vanlig å betrakte pårørende som en viktig ressurs, og sosiale nettverk har betydning for helse (Steptoe mfl. 2014). Les om sosiale nettverk i kapitlet «Folkehelsearbeid». Sykepleieprosessen Sykepleieprosessen er en trinnvis tilnærming. Den har som mål å løse pasientens/brukerens problemer eller dekke behovene til vedkommende. Denne metoden kalles gjerne for en problemløsende prosess. Fasene kan beskrives på denne måten: 1 Datasamling her innhenter en opplysninger om pasienten/brukeren. 2 Problemidentifisering (behov) her ønsker en å finne ut av hva den uønskede situasjonen består i. 3 Identifisering av mål hva er det vi som helsepersonell sammen med pasienten ønsker å oppnå? 4 Gjennomføring av pleietiltak for å endre den uønskede situasjonen. 5 Evalueringsfase hvor en vurderer om tiltakene har gitt ønsket resultat. Det kan se ut som om fasene følger etter hverandre i en rett linje, men i virkeligheten vil de overlappe hverandre, og en vil hoppe fram og tilbake mellom fasene. Skjer det endringer i pasientens tilstand, må en samle nye data og foreslå nye pleietiltak. For at denne prosessen skal kunne fungere og evalueres, er det nødvendig at alle ledd i prosessen hele tiden blir rapportert og dokumentert. Noen trekk ved hver av de fem fasene nevnes her fordi det er sentrale oppgaver for en helsefagarbeider når hun skal utøve sykepleie. Datasamling: Gjøres med utgangspunkt i grunnleggende behov for å kartlegge pasientens behov for sykepleie. Dette er en systematisk prosess hvor en fortløpende samler opplysninger om pasienten og den situasjonen han befinner seg i. Tenk deg at du en ettermiddag føler deg varm og har litt vondt i halsen og hodepine. Da vil du automatisk samle data om deg selv, og du vil lure på om dette er en forkjølelse, Problem-/behovsidentifisering Identifisering av mål en influensa eller en halsbetennelse som er under utvikling. Dette gjør du fordi det er vanlige sykdomstilstander som vi kjenner igjen symptomene på. Neste morgen verker det i hele kroppen, du måler temperaturen som er 38,5 grader, og du orker omtrent ikke å stå på beina. Utover dagen blir det verre, du er kvalm, kaster opp og har høyere feber. En av foreldrene dine foreslår å ringe fastlegen, du får time og blir kjørt ned til legen. Legen vil da spørre deg om dette: Når begynte dette? Har du målt feberen? Har den steget siste døgn? Beskriv hvor du har vondt. Får du i deg nok drikke? Ofte må legen stille enda flere spørsmål for å samle så mange data som mulig om deg. Ut fra dette vil legen lytte på brystet ditt, kikke i halsen, eventuelt ta en bakteriologisk prøve og muligens kikke inn i ørene, kanskje ta noen blodprøver, og så vil han kunne stille en diagnose. Mest sannsynlig er dette en influensa som må få gå sin gang. Med litt smertestillende, eventuelt hostestillende, mye drikke og noen dager i senga er du i form igjen. Datainnsamlingen er avgjørende for at resultatet skal bli bra. Den må være kontinuerlig og systematisk og skal innhente alle data fra og om pasienten og den situasjonen han befinner seg i. Disse opplysningene blir så grunnlaget for tiltakene og er helt avgjørende for et godt resultat. Hvis dette hadde vært et lite barn som ikke kunne forklare seg selv, blir det foreldrene som må observere barnet og rapportere til legen. På samme måte vil du som helsefagarbeider samle data om pasientene/ brukerne. Det vil du gjøre gjennom å snakke med dem, observere dem, eventuelt snakke med pårørende. Sammen med de observasjonene som andre i teamet gjør, vil dine opplysninger bidra til at det blir stilt riktig diagnose, og at pasienten får behandling. Datasamling Evalueringsfase Gjennomføring av pleietiltak

8 48 Helsefagarbeideren og sykepleie 49 Pasienten er i sentrum, det er hans opplevelser, reaksjoner og Ser du andre erfaringer som skal danne grunnlaget for videre pleie. Som helsefagarbeider må Marte se den enkelte pasient, f.eks. Lena Pedersen i tiltak som Marte kan sette i verk? eksemplet innledningsvis. Det er Lenas opplevelser Marte skal ta utgangspunkt i. Hun kan bruke sine tidligere erfaringer for å forstå situasjonen, men det er Lenas situasjon hun skal forholde seg til. Noen spørsmål Marte bør stille seg, er: Hvordan ivareta pasientens grunnleggende behov? Hvis du ser på lista over de behovene som Henderson beskrev, er Lena inkontinent for urin og avføring (punkt 3), og hun har en tander hud (punkt 8). Hun glemmer også ofte å spise og drikke (punkt 2). Alt dette kan observeres. Hvordan er pasientens reaksjoner på egen helsetilstand? Lena synes det er leit når hun ikke når do i tide, og opplever det tidvis som vanskelig å være gammel. Hvordan mestrer pasienten sin egen sykdom, hvilke ressurser har hun? Ser du andre forhold ved Lenas situasjon som Marte bør tenke på? Lena har ingen problemer med å bevege seg, og hun har jevnt over et godt humør. Lena er takknemlig for den hjelpen hun får. Hun glemmer lett, men har en familie som besøker henne ofte. Lista kunne vært fylt ut med mange flere opplysninger om Lena. Problemidentifisering: Å vurdere pasientens behov for sykepleie må gjøres ut fra kunnskaper om menneskets normalfunksjon og om pasientens ressurser til å klare det. Pasientens ressurser ivaretas ved at pasienten utfører de aktiviteter han selv klarer i forhold til de behovene han har. Dersom pleieren overtar disse oppgavene, er det fare for at pasienten gjøres mer hjelpeløs enn han egentlig er. Det er også viktig for pasienten å mestre oppgaver selv, det gir en opplevelse av kontroll over eget liv. Marte vil ut fra sine faglige kunnskaper vite at Lena trenger å ha et godt kosthold og rikelig med drikke. Det er viktig for å unngå urinveisinfeksjon, som pasienter med inkontinens ofte er utsatt for. Marte vet også at personer med demens ofte glemmer at de må spise og drikke. Identifisering av mål: Mål for sykepleien vil ofte beskrive hensikten med sykepleietiltakene. Det kan være å forebygge eller å minske problemer. Det kan være å behandle, dempe, lindre og støtte når forebygging og behandling ikke hjelper. Marte kan sette opp flere mål for pleien av Lena, for eksempel disse: Lena drikker minst 1,5 liter væske om dagen. Huden til Lena skal være myk, hel og ren. Målene må være realistiske, det vil si at de skal være mulig å nå i Lenas situasjon. Hvilke andre mål er det naturlig å sette for Lena? Gjennomføring av sykepleietiltak: Her setter man i verk tiltak for å nå målene. Det kan være det å oppmuntre Lena til å drikke ved å skrive drikkeliste og å sørge for at hun får frisk drikke som hun liker. Det kan også være å prøve ut inkontinensbleier, hudkremer og annet utstyr som gjør at Lena får minst mulig plager av sin inkontinens og tørre hud. Evalueringsfase: Her skal du som helsefagarbeider vurdere resultater som er oppnådd. Klarer Lena å få i seg 1,5 liter drikke per dag? Hvordan går det med spisingen? Er huden tilstrekkelig tørr og ren? For å vurdere resultatet av tiltakene kan Marte for eksempel sjekke at Lena har drukket, ved å føre en drikkeliste over alt som Lena drikker. Se prosedyren «Drikke og diurese» i håndboka. Marte kan også sørge for at hun selv eller en annen er sammen med Lena når hun spiser, slik at de kan støtte og motivere henne. I tillegg skal hun notere ned når de ulike tiltakene ble satt i verk. Hvis ikke målene er nådd, må en gjøre ytterligere kartlegging, samle inn flere data, sette nye mål, foreslå nye tiltak og evaluere om disse tiltakene ga et bedre resultat. På den måten blir sykepleieprosessen en prosess som går i ring. Dokumentasjon: Under hele prosessen må en dokumentere, og tiltakene som iverksettes, må evalueres. Det vil si at en skriver ned følgende: Hva som skal gjøres, og hvorfor Hvem som skal gjøre hva datasamling evaluering datasamling evaluering datasamling evaluering datasamling evaluering datasamling evaluering problem/behov tiltak mål problem/behov tiltak mål problem/behov tiltak problem/behov tiltak problem/behov tiltak mål mål mål Sykepleieprosessen er en kontinuerlig prosess, og man går igjennom fasene gang på gang, som i en spiral. Å evaluere vil si å vurdere noe opp mot gitte mål.

9 50 Helsefagarbeideren og sykepleie 51 Et elektronisk dokumentasjonssystem er å føre opplysninger inn i et datasystem. Omsorg er å bry seg om andre og gjøre noe for andre. Egenomsorg vil si de aktivitetene vi selv gjør for å bevare helsa. Hvordan tiltaket skal utføres Når tiltaket skal utføres Resultatet av tiltaket Dokumentasjon kan gjøres skriftlig i form av notater eller i et elektronisk system som finnes ved flere institusjoner, også der Marte jobber. Det er mange formelle rammer og krav som gjelder for dokumentasjon av helsehjelp. En skal blant annet ta hensyn til taushetsplikt og personvern, og teksten skal formuleres med respekt for pasienten. Informasjonen fra pasienten blir gitt oss i tillit og må behandles med omtanke. Samtidig skal situasjonen beskrives slik den virkelig er. Dette kan du lese mer om i boka Yrkesutøvelse. Omsorg og egenomsorg To sentrale begreper som vil dukke opp gjennom hele opplæringen, er omsorg og egenomsorg. Omsorg betyr å «sørge for» eller «bekymre seg om» og omfatter handlinger som har til hensikt å ta vare på pasienten. Det sier også noe om hvordan disse handlingene utføres. Omsorg er svaret på andres sårbarhet. Der andre ikke klarer seg selv, må omsorgen ta over. Omsorg kan deles inn i naturlig omsorg og profesjonell omsorg. Den naturlige omsorgen finnes hovedsakelig i privatlivet. En mor eller far tar vare på barnet sitt og utfører mange omsorgsoppgaver hver dag uten å tenke over det. I for eksempel et parforhold eller vennskapsforhold skifter en på å være omsorgsgiver og omsorgsmottaker fordi ingen av partene er avhengig av hjelpen. Denne typen omsorg trenger ikke noen spesiell form for kunnskap, men er ferdigheter som er overført mellom generasjoner. Sympati Å ha sympati betyr å føle med noen. Det kan være et godt grunnlag, men er ikke tilstrekkelig i det profesjonelle arbeidet. Sympati kan føre til at en får sterke, positive følelser for en pasient, slik at en ikke er i stand til å se objektivt på situasjonen. Hvis Marte blir overveldet av følelser for Venkes situasjon og tenker på henne hele tiden, risikerer hun å bli mindre handlekraftig. Marte skal føle med henne, men må også kunne se situasjonen utenfra for å kunne hjelpe. Det er vanlig at en i løpet av opplæringen som helsefagarbeider «tar med seg pasienten hjem». Dette betyr at du vil oppleve sterke følelser av medlidenhet, fortvilelse og tristhet som du tenker på også etter vakta. Det er helt naturlig, men kan ta mye energi. Når du opplever dette, er det lurt å ta en prat med praksisveilederen eller læreren din om det. Teori om omsorg Den norske sykepleieren Kari Martinsen har utviklet en teori om omsorg. Hun hevder at mennesker er avhengige av hverandre, og at «omsorg» er svaret på denne avhengigheten. På denne måten er omsorg helt nødvendig for oss. Martinsen skriver videre at omsorgen er karakterisert ved at omsorgsgiveren yter omsorg uten å forvente å få omsorg tilbake. Hun mener også at omsorg er noe mer enn å bekymre seg for en annen. Omsorg er også å handle og gjøre noe og krever derfor faglige kunnskaper. Denne kunnskapen oppnås gjennom praktisk erfaring kombinert med teoretisk kunnskap. Den profesjonelle omsorgen kan deles i to typer ut fra formålet med omsorgen. Kari Martinsen kaller de to typene omsorg for vedlikeholdsomsorg og vekstomsorg. Hva er den største forskjellen på sympati og empati? Bruk egne ord. Vedlikeholde vil si å ta vare på noe, holde noe i stand. Profesjonell omsorg er noe du gjør uten å forvente noe tilbake. Empati: å kunne sette seg inn i den andres situasjon, men med et utenfrablikk. Profesjonell omsorg For å yte profesjonell omsorg kreves det imidlertid både menneskelige egenskaper, faglige kunnskaper, ferdigheter og holdninger. Empati Den profesjonelle må ha evne og vilje til empati. Empati innebærer at fagpersonen er i stand til å sette seg inn i den andres situasjon. Samtidig må hun klare å se situasjonen utenfra. Når Marte setter seg ned sammen med Venke og er opptatt av å forstå hvordan hun har det, viser hun empati. Den profesjonelle helsefagarbeideren bruker empati som redskap i arbeidet. Du kan lese mer om empati i boka Kommunikasjon og samhandling. Vedlikeholdsomsorg Målet er at pasienten vedlikeholder ferdigheter. Noen ganger må en akseptere at det ikke skjer noen utvikling, og at det også kan foregå en viss tilbakegang. Denne typen omsorg foregår hovedsakelig på sykehjem, i eget hjem, opptreningsavdelinger og psykiatriske langtidsavdelinger. Pleiesituasjonen varer ofte lenge. Oppgavene er mindre spesialiserte, og tidligere ble de ofte ivaretatt av ufaglært personale. Nestekjærlighet og uegennytte er ledende verdier. Pleien omfatter alle, men tar utgangspunkt i de svake og mest pleietrengende gruppene. Det gir ikke høy status i samfunnet å være ansatt til å utføre disse oppgavene. Vekstomsorg Målet er at pasienten hjelpes til å kunne klare seg selv. Denne typen omsorg foregår hovedsakelig på sykehus og i andre behandlingsinstitusjoner. Pleiesituasjonen varer i kort tid. Oppgavene er mer spesialiserte og ivaretas alltid av utdannet personale. Selvhjelp og uavhengighet er ledende verdier. Pleien tar utgangspunkt i pasienter som det forventes skal bli friske igjen. Det er forbundet med status i samfunnet å være ansatt for å ta seg av disse oppgavene.

10 52 Helsefagarbeideren og sykepleie 53 Hvilke pasientgrupper har behov for vedlikeholdsomsorg? I alt arbeid med pasienter er det nødvendig å finne en balanse mellom de to omsorgstypene. Hvis vi blir for fokusert på vedlikeholdsomsorg, risikerer vi å overta alle handlinger og beslutninger for pasienten. Det kan ende med en passiv pasient som har forventninger om at ting skal gjøres for ham. En pasient som godt kan kle på seg selv, ber deg om å gjøre det. Da kan det være vanskelig å stå med hendene på ryggen og insistere på at pasienten skal gjøre det selv, i stedet for at du som helsefagarbeider gjør oppgaven, men du vet at pasienten må trene seg opp til dette. Hvis du på den andre siden legger for stor vekt på at pasienten skal klare mest mulig selv for tidlig, kan det oppleves som et nederlag når pasienten ikke klarer det. Det kan ta motet fra ham. Helsefagarbeideren må finne en passende balanse i samarbeidet med pasienten slik at det verken blir forsømmelse eller overbeskyttelse. Egenomsorg Egenomsorg er de aktivitetene vi selv tar initiativ til og utfører for å opprettholde livet, helsa og velværet. Disse aktivitetene er nødvendige for oss alle og skal sikre at vi oppfyller kravene livet stiller til oss. Kravene kalles også egenomsorgskrav og omfatter inntak av luft, mat og drikke, utskilling av avfallsstoffer, passende forhold mellom aktivitet og hvile og forebygging av farer som truer livet, funksjonen og velværet. Dessuten utfører vi aktiviteter som skal sikre at vi utvikler oss hensiktsmessig i forbindelse med kriser, både utviklingskriser og situasjonskriser. Endelig omfatter egenomsorg også de aktivitetene vi utfører når vi har en funksjonsnedsettelse eller er syke. Vi oppsøker lege når vi er syke. Kanskje mottar vi fysioterapi eller må lære oss å leve med en kronisk sykdom. Utviklingskriser er situasjoner i livet som er knyttet til vår utvikling fra barn til voksen, f.eks. pubertet. Den kan oppleves vanskelig, men alle må igjennom den. Situasjonskriser er kriser som rammer mange, men som kommer til ulike tider i livet, ofte plutselig og uventet, f.eks. skilsmisse eller dødsfall. Pasientens evne til å ta vare på seg selv handler om hvor stor kapasitet han har til å ha omsorg for seg selv. Sykepleie skal hjelpe pasienten til å gjenvinne egenomsorg og autonomi. Evnen til å ta omsorg for seg selv avhenger av hvilke ressurser den enkelte har. Det kan være ressurser som kunnskap, mulighet og evne til å ta egne valg og evne til å handle. Vi vet at alder, utdanning, livserfaring og støtte fra andre er noen av faktorene som virker inn på dette. Disse ressursene kalles egenomsorgskapasitet. Dersom det er likevekt mellom de kravene som blir stilt til en person, og de ressursene denne personen har til å mestre kravene, så har vedkommende en god evne til egenomsorg. Hvis kravene blir for høye i forhold til ressursene, kalles det svikt i egenomsorgen, og vedkommende har behov for sykepleie. Det viktigste er at en alltid må ta utgangspunkt i pasientens ressurser. Det er pasienten som kjenner seg selv best. Når man styrker pasientens egenomsorgsevne, setter man inn tiltak ut fra en vurdering av behovene han har. Pasienten får hjelp, veiledning og støtte av pleiepersonalet, og målet er at hun skal gjenvinne så mye egenomsorg som mulig. I pleien skal det ikke være et enten-eller, men et både-og. Det er viktig å finne balansen slik at pasienten får den hjelpen hun har bruk for, samtidig med at evnen til egenomsorg styrkes. Egenomsorg henger nøye sammen med begrepet mestring, som ofte brukes om den måten pasienten klarer seg på når han utsettes for belastninger, for eksempel akutt sykdom eller funksjonshemning. Mestringsevnen avhenger blant annet av alder, livsform, livssyn og erfaringer. Mestring kan du lese mer om i Kommunikasjon og Samhandling og Yrkesutøvelse. Utviklingskriser er situasjoner i livet som er knyttet til vår utvikling fra barn til voksen, f.eks. pubertet. Den kan oppleves vanskelig, men alle må igjennom den. Situasjonskriser er kriser som rammer mange, men som kommer til ulike tider i livet, ofte plutselig og uventet, f.eks. skilsmisse eller dødsfall. Autonomi vil si å bestemme over sitt eget liv. Ressurser er forutsetninger som kunnskaper og ferdigheter den enkelte har. Egenomsorgsevne er i hvilken grad pasienten klarer å ta vare på seg selv.

11 54 Helsefagarbeideren og sykepleie 55 Kompensere vil si å overta. Den helt kompenserende sykepleien brukes når pasienten ikke klarer å gjøre noe selv. Tre sykepleiesystemer Pleiepersonalets og pasientens handlinger utfyller hverandre. Fordeling av oppgaver mellom pasienten og helsefagarbeideren avhenger av pasientens tilstand. Den amerikanske sykepleieren Dorothea Orems ( ) og hennes teori har hatt stor innvirkning på vår sykepleiepraksis. Nedenfor er det en oversikt over Orems tre sykepleiesystemer som beskriver hvilken sykepleie en skal gi ut fra pasientens tilstand: Den helt kompenserende sykepleien Den delvis kompenserende sykepleien Den støttende eller undervisende sykepleien Den helt kompenserende sykepleien: Brukes når pasienten ikke er i stand til å gjøre noe selv. Den akutt syke pasienten har bruk for mye hjelp, for eksempel i form av full kompenserende pleie i begynnelsen av et sykdomsforløp; pasienten kan for eksempel være bevisstløs. Venke som du leste om tidlig i kapitlet, er døende og har behov for hjelp til det aller meste. Marte må da kompensere for alt Venke ikke mestrer selv. Det innebærer at pleieren, i dette tilfellet Marte, overtar alle egenomsorgsoppgavene for pasienten. Normalt vil målet være at pasienten gradvis skal mestre flere og flere egenomsorgsoppgaver. Men det gjelder jo ikke en som er døende. Lena kler på seg selv og beveger seg fra sted til sted, men hun trenger hjelp til å holde seg tørr for å unngå sår hud. Hun spiser og drikker selv, men trenger å bli minnet på det. Den støttende eller undervisende sykepleien: Brukes når pasienten er i stand til å klare de fleste oppgavene selv, men har bruk for informasjon og kunnskap for å kunne klare seg bedre. Når en pasient for eksempel skal lære å leve med en kronisk sykdom, har han som regel bruk for støtte og veiledning. Diabetes er et eksempel. Denne pleietypen brukes også på pasienter som for eksempel vil forebygge sykdom, men mangler kunnskap om hva de skal gjøre. Per skjønner ikke vitsen med den elastiske bandasjen. Ingen har tatt seg tid til å forklare hvorfor han trenger den. Likeså synes Per at kostholdet hans er godt nok, men han vet ikke noe om konsekvensene dette kan føre til på sikt. I PRAKSIS Den støttende eller undervisende sykepleien brukes når pasienten kan mestre egenomsorgen, men trenger undervisning og veiledning for å klare det. Marte kan bruke tid på å informere Per om dette og støtte han når han synes det er vanskelig å legge bandasjen. Sammen kan de bli enige om hvordan Per kan ha et sunnere kosthold, men likevel få mat han liker. Den delvis kompenserende sykepleien brukes når pasienten delvis kan ta hånd om egenomsorgen, men trenger noe hjelp eller hjelpemidler. Den delvis kompenserende sykepleien: Brukes når pasienten er i stand til å utføre en del av oppgavene selv. Her er både pleiepersonalet og pasienten aktive. Pleiepersonalet yter konkret assistanse, men sørger også for at de fysiske og psykiske rammene er slik at pasienten kan klare en del selv. Det kan blant annet være å skaffe egnede hjelpemidler eller bidra til at boligen innredes hensiktsmessig. Med andre ord trenger pasienten omsorg til å begynne med, men Hva slags blir seinere i stand til å yte egenomsorg. Pleiepersonalet skal finne sykepleiesystem fram til pasientens ressurser for å ta stilling til hvilket sykepleiesystem det er bruk for. bruker Marte overfor Per? Omsorg og egenomsorg er to sider av samme sak. Det handler ikke om å velge det ene framfor det andre. De to begrepene utfyller hverandre. Den samme pasienten kan ha bruk for begge deler på samme tid, bare på forskjellige områder. Det er viktig at pasienten og personalet avklarer hvilke forventninger de har til omsorg og egenomsorg. Pasienten kan godt mestre egenomsorgsoppgavene, men likevel ha behov for psykisk omsorg fordi han er plaget med angst. Det er lett å forestille seg en situasjon der pleien mislykkes fordi pasienten og pleieren har ulike forventninger. For eksempel kan pasienten ha forventning om å bli møtt med sykepleie som tar utgangspunkt i det delvis kompenserende sykepleiesystemet, i en pleiesituasjon hvor pleierne mener det bør tas utgangspunkt i det støttende og undervisende sykepleiesystemet. Et eksempel er en pasient som helst vil holde senga til tross for at han psykisk og fysisk har krefter og ressurser til å være oppe. Han kan bli irritert fordi personalet ikke tar hensyn til hans behov for å hvile. Personalet vet at sengeleie kan gi komplikasjoner. De velger derfor å informere og motivere pasienten til å være mer oppe. Når pasienten har kunnskap, forstår han hvorfor pleierne vil at han skal stå opp.

12 56 Helsefagarbeideren og sykepleie 57 Sammendrag Oppgaver Som helsefagarbeider skal du utøve sykepleie til mennesker som har behov for det. Det brukes ulike begreper på dem som mottar pleie og omsorg fra helse- og omsorgstjenesten, for eksempel pasient, bruker, klient og beboer. Brukermedvirkning handler blant annet om at en pasient og en bruker har lovfestet rettighet til å bli hørt og tatt hensyn til når det gjelder hvilken behandling han eller hun skal motta. Pårørende er et begrep som benyttes om dem som er pasientens nærmeste, det kan være ektefelle, barn, barnebarn eller de som pasienten definerer som nær seg, for eksempel gode venner. Samarbeid med andre yrkesgrupper fra helseog sosialfaglige profesjoner er til stor nytte for at pasienten skal få best mulig omsorg og pleie. Du må kjenne grensene for ditt kompetanseområde og ikke ta avgjørelser som er utenfor dette. Husk at du har mange samarbeidspartnere, blant annet fysioterapeuter, ergoterapeuter, vernepleiere, leger og sykepleiere. Grunnleggende sykepleie handler om å dekke pasientens grunnleggende behov. Sykepleieprosessen beskrives gjerne gjennom fem faser og er en metode for å kartlegge og løse helseutfordringer: 1 Datasamling her innhenter en opplysninger om pasienten/brukeren. 2 Problemidentifisering (behov) her ønsker en å finne ut av hva den uønskede situasjonen består i. 3 Identifisering av mål hva er det vi som helsepersonell sammen med pasienten ønsker å oppnå? 4 Gjennomføring av pleietiltak for å endre den uønskede situasjonen. 5 Evalueringsfase hvor en vurderer om tiltakene har gitt ønsket resultat. Omsorg og egenomsorg er to viktige begreper i sykepleien. Omsorg er å bry seg om pasienten og vise dette med empati og handling. Egenomsorg er de aktivitetene som et menneske gjør for å ta vare på seg selv. Profesjonell omsorg krever både menneskelige egenskaper, faglige kunnskaper, ferdigheter og holdninger. Vedlikeholdsomsorg og vekstomsorg er to måter å tenke omsorg på, hvor vedlikeholdsomsorg handler om å ta vare på det som er, og vekstomsorg om å strekke seg lenger. Sykepleie kan handle om å gjøre alt for pasienten: den helt kompenserende sykepleien. Sykepleie kan handle om å assistere og tilrettelegge når pasienten er i stand til å utføre en del av oppgavene selv: den delvis kompenserende sykepleien. Sykepleie kan handle om å tilby og å gi informasjon og kunnskap: den støttende eller undervisende sykepleien. 1 Kan du dette: Hvordan vil du definere sykepleie? Hva legger du i grunnleggende sykepleie? Beskriv kort de fem fasene i sykepleieprosessen. Bruk gjerne et eksempel. Hva er forskjellen på vedlikeholdsomsorg og vekstomsorg? Gi eksempler på hvordan du kan vise omsorg. Forklar begrepet egenomsorg. 2 Se på tankekartet foran i kapitlet og tegn det inn på et stort ark. Utvid tankekartet med mer informasjon. Sammenlign tankekartet ditt med tankekartet til dine medelever eller kollegaer, og fyll eventuelt på med flere punkter. 3 Forklar ordene kunnskapsbasert sykepleie, empati, omsorg, verdigrunnlag, barmhjertighet, fysiske behov, psykososiale behov, kompetanse, egenomsorg, vedlikeholde, autonomi, kompensere, ressurser. 4 Lag en historie om en person som har vanskeligheter med å ivareta sin egenomsorg. Prøv å få med de tre systemene som er skissert i kapitlet. 5 Les historien om Tora Wang (83 år). Kan du se for deg andre oppgaver en helsefagarbeider kan bidra med inn i det tverrfaglige samarbeidet? 6 Vurder hvordan du har arbeidet med dette kapitlet. Er du fornøyd, eller er det noe du kunne ha gjort annerledes i læringsarbeidet ditt? Illustrasjonsfoto