Omsorgspraksiser i sykehjemmets politiske økologi

Transkript

1 Omsorgspraksiser i sykehjemmets politiske økologi Politisk økologi og materiell relasjonisme: I innlegget vil jeg se på sykehjemmet i et politisk økologisk perspektiv. Økologi kan sees på som læren om organismers samhandling med sine omgivelser og hvordan dette mønsteret antar sin form. Politikk dreier seg om samfunnets forvaltning av goder og ble lagt til økologi for å få frem hvordan menneskers handlinger spilte inn i naturens forhold. Eldreomsorg er et politisk sentralt spørsmål, og med en aldrende befolkning vil presset på forvaltningen av goder bli større. Videre, det å tenke på sykehjem som et økosystem av mennesker og ikke-mennesker som gjensidig påvirker hverandre vil kunne være en innfallsvinkel til å studere hverdagslivet som utspiller seg i slike institusjoner. I den politiske økologien jeg ser for meg så spiller materielle relasjoner en viktig rolle. Materiell relasjonisme er et begrep som kommer fra vitenskap- og teknologistudier og aktørnettverksteori, som bærer i seg en kritikk av hvordan det sosiale har blitt studert i samfunnsvitenskapen. En viktig del av kritikken retter seg mot det antroposentriske fokuset på det sosiale hvor kun mellommenneskelige relasjoner får ta plass i analysen. STS og ANTlignende studier arbeider derfor mot tette empiriske beskrivelser som viser hvordan andreenn-mennesker tar del i produksjonen av fenomenene som studeres. I forbindelse med forskningsprosjektet «Institusjonell innovasjon i eldreomsorgen» har jeg nylig begynt å gjøre feltarbeid ved «Oslo Sykehjem». Etnografien jeg legger frem her kommer fra en kulturkveld hvor med frivillige som følger beboere fra sykehjemmet med på dans, og som er en sentral del i sykehjemmets omsorgsprofil. Caset bruker jeg for å kaste lys over materielle relasjoner sammenvevde konstituering med omsorg. Jeg starter da med spørsmålet; hvordan gjøres omsorgspraksiser? Og er det slik at det bare er mennesker som er involvert i omsorgspraksiser? Kulturkveld med beboere, pleiere og frivillige: Åse og jeg danser sammen på Oslo Sykehjem. Dansegulvet er fult og musikken høy, og Åse ser ut til å synes at dette er ganske gøy. Hun er diagnostisert med demens, en hjerneorganisk dysfunksjon, som fører til gradvis nedsatt kognitiv og kroppslig kapasitet. Dette er en diagnose de fleste på Oslo Sykehjem har. Det er kulturkveld og jeg går rundt med et skilt som sier frivillighetsforsker. Vi har først et besøk av 1

2 kor og deretter et danseband som har kommet for å underholde. Beboerne er fulgt av noen pleiere, men for det meste er dette frivillige som ledsager. Pleierne skiller seg ut med sine lysblå og hvite uniformer, mens de fleste frivillige var pyntet i sivile klær. På dansegulvet er det en blanding av beboere som danser med andre frivillige og pleiere. Noen pleiere er med på dansen, men de fleste er opptatt med andre beboere oppe i etasjene. Underholdningen er det korpset av frivillige ved Oslo Sykehjem som står for. Atrium og organisering av beboere: Oslo Sykehjem er en blokk med seks etasjer. Første etasje består av en resepsjon, administrasjon og kontorer. Her finnes badebassenget og rehabiliteringssenter. Men kanskje viktigst, kafeen og tilhørende lokaler hvor dans og andre sosiale aktiviteter blir arrangert. Atrium er en stor sal med et enormt glasstak og tilhørende scene. Ved siden av scenen er et piano og et skatoll, og rundt i rommet står bord og stoler. På dagen er det et lyst og trivelig rom å spise i. Kafeen har gjennom mange år utgjort et sentralt samhandlingsrom mellom institusjonen og lokalmiljøet, og det er et uttalt mål at folk i lokalmiljøet skal anvende seg av kafeen. Organisering av beboere sammen med objekter: I arrangeringen av denne kvelden for beboerne spiller en rekke objekter en rolle for å gjøre kulturkvelden vellykket. Alle stolene må vendes mot scenen i Atrium mens koret hadde sin forestilling, og alle stolene måtte omorganisere i pausen for å gjøre plass til et dansegulv. Nesten alle stolene i Atrium hadde navneskilter slik at beboerne ble prioritert fremfor andre fra lokalmiljøet. Frivillighetsleder Line og kulturleder Tore ved Oslo Sykehjem har skrevet lapper med navn på de fleste stolene. Line og Tore har lang erfaring med å plassere beboerne og deres ledsagere. De vet hvem som vil sitte ved siden av hvem og beboernes funksjonsnivåer. Materiell reorganisering og rearrangeringer av underholdning: Et eksempel på materielle relasjoners betydning for sosiale relasjoner kan hentes fra de to måtene denne underholdningskvelden var organisert. Koret hadde den første delen av underholdningen, og da var alle stoler og rullestoler rettet mot scenen. Dette førte til en relativt disiplinert publikumsgjeng som rettet oppmerksomheten mot koret og deres fremføring. I andre del ble mange av stolene fjernet og åpnet for et dansegulv. Med det tilhørende dansebandet fremkalte 2

3 dette en helt annen situasjon og handlingsrom. Folk kunne danse. Relasjonisme som metodisk perspektiv er at entiteter antar eksistens gjennom sin relasjon til hverandre. Reorganiseringen av ting og personer fra den første til den andre del av kvelden skapte to situasjoner; den ene stillestående og sittende, den andre dynamisk med dans. Poenget med bindestreken i for eksempel aktør-nettverk teori er for å fremheve mennesker og tings sammenvevde karakter. Slik jeg ser det, så er arrangeringen og rearrangeringen av omgivelsene kritisk involvert med situasjonen og handlingene som spiller seg ut. Astrid og møtet med beboere og sykehjemskorridorer: Tidligere på kvelden var jeg blitt teamet opp med Astrid av frivillighetslederen. Dette fordi hun hadde lang fartstid som frivillig og kjent for å ha gode rutiner. Astrid er utdannet pedagog og er i dag pensjonert, som nesten alle de frivillige ved Oslo Sykehjem. Hun er velstelt, med en ildrød genser og olabukser. Vi går inn i oppgangen til andre etasje. I trappeoppgangen ved hver inngang er det en beholder med desinfiserende middel som besøkende skal bruke for å ta livet av eventuelle bakterier. Å bringe med seg bakterier fra utsiden av institusjonen kan utløse alvorlige sykdommer hos beboere, forklart Astrid, så det var best at vi var omhyggelig med å desinfisere hendene våre hver gang vi gikk inn på en avdeling. Bakterier på sykehjem er absolutt et uønsket vesen. Korridoren vi går inn i har et preg av sykehus; linoleum; sterk belysning; ikke minst lukten av sykehus; en blanding av urin og vaskemiddel. Eldre sitter på noen strategiske steder langsmed veggene. Noen stirrer ut i tomrommet, andre hilser og smiler, noen ler hysterisk og andre ser mistenksomt på meg. Hilseritualet: Beboerne vi skal ha med oss var blitt plassert på gangen ved heisen, og Åse var en av dem. Astrid som har arbeidet som frivillig i mange år går gjennom et omstendelig hilseritual med alle beboerne. Hun tar på alle, klemmer og snakker om sist de var sammen. Avhengig av hvor demente beboerne er så gir de varierende grad av gjenkjennelse. Selv blir jeg stående litt bak Astrid, mens hun forklarer at jeg skal være med. Astrids erfaring og stødige hånd gjorde meg trygg. Siden jeg ikke hadde noe erfaring med å jobbe med demente var det viktig at jeg fikk veiledning. Etter at vi hadde hentet «våre» beboere, plasserte vi dem på deres faste plass, som var rett ved overgangen fra kafeen og inn til atrium. 3

4 Alene med to entusiastiske damer: Astrid forklarte at dette var plassen «deres». Herfra var det enkelt og trekke seg tilbake til heisen uten at noen måtte flytte på seg. Samtidig ga det en god oversikt over scenen. Det var bare et problem med plasseringen, og det var at det var en branndør som kunne slås ut hvis brannalarmen gikk, så vi måtte være ekstra oppmerksom på det. Lokalet begynte nå å fylle seg opp med mennesker som kom fra etasjene, men også beboere fra andre deler av lokalsamfunnet hadde fått plass lenger bak i salen, på plasser hvor det ikke var noe navneskilt. Koret kom på scenen og startet å synge. En av de mannlige beboerne fikk nok etter en liten stund, og Astrid måtte følge han opp. Jeg fikk beskjed om at jeg måtte passe ekstra godt på de to som satt i rullestol. De kunne i gledesrus reise seg raskt opp og glemme det at de ikke greide å stå på beina. Jeg måtte derfor sette meg på Astrids plass mellom dem for å sørge for at ingen prøvde å stikke av fra stolen sin. Fallskader er et stort problem ved sykehjem har flere fortalt meg siden jeg har begynt dette feltarbeidet. Å danse med demente og rullestoler: Etter at koret var ferdig så ble det ryddet plass til å danse. Jeg hadde blitt fortalt av flere av de frivillige at Åse var glad i å danse, men når jeg spurte så sa hun nei. En annen av de frivillige kom bort og spurte om Åse ville danse og hun sa ja med en gang. Noe misunnelig ble jeg sittende å se på at han tok med seg min dansepartner avgårde. Åse, som er veldig dårlig til bens, ble profesjonelt geleidet ut på dansegulvet. De var på dansegulvet en dans, før de beveget seg tilbake. På veien tilbake begynte det å stokke seg litt i bena til Åse, men hennes kavaler danset henne tilbake til stolen og fikk henne ned. Den samme kavaleren tok seg tid til å introdusere meg til Åse. Han kjente henne fra sitt hjemmested, og viste at Åse var datter av en kjøpmann som hadde hatt butikk på samme sted. Han spøkte med at det var jo en kjekk kavaler Åse hadde fått seg i dag (det var da meg). Med dette skapte han et bånd mellom meg og Åse, og neste gang jeg spurte om vi skulle danse, sa hun et bestemt JA. (vet ikke om hun var lei masingen min ). Men Åse var en kvinne med få ord. Hun så mye ned i bakke, og skulte opp i ny og ne for å se hva som foregikk. Men hun var relativt nærsynt, så det var begrenset hva hun så. Vi gikk sakte ut på dansegulvet og beveget oss til musikken. Rundt omkring oss på dansegulvet var det mange som danset med beboere i rullestoler. De frivillige som danset med disse beboerne greide på imponerende måte å svinge rund og bevege seg frem og tilbake med rullestolene. Og dette uten at noen krasjet i hverandre. Når jeg senere påpekte dette fortalte en av de frivillige at de hadde vært på kurs for og nettopp lære seg å danse med rullestoler. Åse ga etter en dans uttrykk for at hun ville sette seg, og vi beveget oss mot stolen. Etter en liten stund begynte 4

5 Åse å stokke bena sine, og jeg ble litt stresset, og begynte og lure på om det ikke hadde vært greit å få tak i en rullestol selv. Hun greide ikke lenger og beveg bena selv om hun prøvde. Jeg gjorde som hennes tidligere dansepartner hadde gjort da det samme skjedde, og danset henne tilbake til stolen. Mens vi beveget oss tilbake ble rullestoler og stoler flyttet på slik at vi kom oss i riktig retning. Åse smilte når hun fikk satt seg ned og virket meget fornøyd med det hele, på tross av at hennes ben hadde sviktet. Frivillighetsforskeren var lettet. En rød gensers styringseffekt: Etter dansen begynte Astrid og jeg å følge våre beboere tilbake til heisen. Åse, som jo ser dårlig, begynte å skjene litt ut og greide ikke se hvor hun gikk. Situasjonen på vei mot heisen ble litt kaotisk da vi skulle holde orden på de to i rullestol og to med gåstol. Da Astrid så at jeg ikke greide å styre Åse mot heisen samtidig som jeg dyttet en rullestol tok hun tak i Åse og sa: Følg den røde genseren min høyt, tydelig og vennlig. Åse så ut til å ta poenget, og rettet opp kursen og fulgte etter Astrids ild-røde genser. Utenfor heisen hadde det bygd seg opp en kø med rullatorer og rullestoler og vi måtte vente fem minutter før det var vår tur. Astrid dyttet oss alle inn i en heis og løp opp trappene, og tok imot oss i vår etasje. To av beboerne bodde i nærmeste del, mens Åse og en annen bodde i andre delen. Det var en lang ferd fra heisen. Åse huffet og puffet over rullatoren sin. Halvveis var det en liten hevning i en døråpning, og jeg løftet opp rullatoren slik at hun kunne komme seg videre. Metodologisk individualisme som analytisk utgangspunkt: I en analyse av omsorgspraksisen som utspiller seg mellom meg, Åse, den ovale dørkarmen og rullatoren, så kan vi si at jeg utviste en omsorgshandling. Handlingen sprang ut av meg og mine gode intensjoner og løste dette problemet. Hvis vi skal følge, og her forenkler jeg stort, en metodologisk individualisme (Weber, Popper, Barth, Elster) for undersøkelsen, så vil sosiale fenomener forklares (og begrenses til) gjennom individers intensjonelle handlinger. Det er mennesker som handler, har vilje og som gjør noe. Materien fungerer som betingelser eller som kontekst for menneskers samhandling. Mennesker beveger seg langsmed, over, under, former og manipulerer materie, men er aldri gjensidig konstituert med denne materien. Omsorg og omtanke er rene mellommenneskelige handlinger, og forbeholdt en relativ abstrakt størrelse noen mennesker gir andre mennesker. 5

6 Å gjøre omsorgspraksiser: Det jeg spekulerer i er en politisk økologi som jobber langsmed tanken om en metodisk relasjonisme. Objekter iverksettes i praksiser, påpeker Annemari Mol. Dette tenker jeg også gjelder omsorgspraksiser. Velferdsstatens eldreomsorg er et enormt politisk forvaltningsprosjekt som krever bygningsmasser, sengeplasser, bad, oppholdsrom, geriatrisk utstyr, teknologi og pleiere, administratorer og frivillige. Sykehjemmet sammenfiltret en rekke entiteter for å skape omsorgspraksiser. I mitt tilfelle en rullator, en dørkarm, en frivillighetsforsker og Åse. Omsorgspraksiser gjøres i sammenheng mellom ulike aktanter. Relasjonisme som metodisk innfallsvinkel vil da vektlegge omsorgspraksiser som et nettverk av aktørers gjensidige virkning, produksjon og forming av hverandre. Så når Astrid sier til Åse at hun skal følge hennes røde genser, hvorpå Åse retter opp rullatoren og beveger seg i riktig retning mot heisen, så er det flere enn-menneskers intensjonelle handlinger som er involvert i omsorgshandlingen (rullatoren holder henne gående, og en rød genser gir retning). Og det er slike materielle involveringer en etnografi om velferdsstatens gjøren jeg tenker det ville være interessant å forfølge videre i dette studiet. Hvilken rolle spiller ting?: Oslo Sykehjem er en ansamling som har blitt stablet på beina blant annet gjennom velferdspolitiske ordninger og målsetninger. Den norske velferdsstaten har påtatt seg enorme forpliktelser for sine innbyggere. Med en aldrende befolkning kombinert med færre yrkesaktive kan man spørre seg om hvordan fremtidens omsorg vil se ut som vel mitt forskningsprosjekt er del av. Uenigheten i den samfunnsvitenskapelige analysen trenger seg på rundt graden av involvering av rullatorer, rullestoler, røde gensere, arrangering av stoler, navneskilt og ovale dørkarmer. Selv tenker jeg at slike entiteter vever seg inn i omsorgspraksisene Åse er del av. Velferdsstaten gjøres hele tiden, og denne fremføringen gjøres med en rekke ting. Her er det ikke bare er menneskelige aktører (pleiere, beboere, frivillige), men også da en hel rekke ikke-menneskelige komponenter (bakterier, rullatorer, dansegulv, rullestoler, heiser) som spiller inn i omsorgspraksisene og et sykehjems politiske økologi. 6