Dansorama PROSJEKTTITTEL FORANKRING I RAMMEPLANEN BARNEHAGENS GENERELLE HOLDNING TIL ARBEID MED KUNST OG KULTUR. Utarbeidet av SiT Barn, Trondheim

Transkript

1 PROSJEKTTITTEL Dansorama FORANKRING I RAMMEPLANEN 3.2 Kropp, bevegelse og helse «Barn er kroppslig aktive og de uttrykker seg mye gjennom kroppen. Gjennom kroppslig aktivitet lærer barn verden og seg selv å kjenne. Ved sanseinntrykk og bevegelse skaffer barn seg erfaringer, ferdigheter og kunnskaper på mange områder. Barns kontakt med andre barn starter ofte med kroppslige signaler og aktiviteter. Dette har betydning for utvikling av sosial kompetanse.» Barnehagen skal bidra til at barna -får en positiv selvoppfatning gjennom kroppslig mestring. -skaffer seg gode erfaringer med varierte og allsidige bevegelser og utfordringer. -videreutvikler sin kroppsbeherskelse, grovmotorikk og finmotorikk, rytme og motoriske følsomhet. Utarbeidet av SiT Barn, Trondheim 3.3 Kunst, kultur og kreativitet «Barnehagen må gi barn mulighet til å oppleve kunst og kultur og til selv å uttrykke seg estetisk. Å være sammen om kulturelle opplevelser og å gjøre eller skape noe felles, bidrar til samhørighet.» Barnehagen skal bidra til at barna -utvikler sin følsomhet til å lytte, iaktta og uttrykke seg gjennom allsidige møter med og refleksjon over kultur, kunst og estetikk. -styrker sin kulturelle identitet og sine personlige uttrykk. -utvikler sin evne til å bearbeide og kommunisere sine inntrykk og gi varierte uttrykk gjennom skapende virksomhet. For å arbeide i retning av disse målene må personalet -ha et bevisst forhold til samspillet mellom kunst, kultur og barns lek. -være lyttende og oppmerksomme i forhold til barnas kulturelle uttrykk, vise respekt for deres ytringsformer og fremme lyst til å gå videre i utforskning av de estetiske områdene. -motivere barna til å uttrykke seg og gi dem mulighet for å finne sine egne uttrykksformer. -sørge for at barn opplever lokale, nasjonale og internasjonale kunst- og kulturuttrykk og at de får møte kunstnere. BARNEHAGENS GENERELLE HOLDNING TIL ARBEID MED KUNST OG KULTUR SiT Barn eies og driftes av Studentsamskipnaden i Trondheim. Av våre 250 barn er 120 av disse under 3 år. Omtrent en tredjedel av våre barn er flerkulturelle, og disse representerer 36 ulike nasjoner. De yngste barna i barnehagen og flerkultur er viktige satsningsområder for SiT Barn, og vi har opparbeidet oss stor kompetanse på arbeid med dette. Vår erfaring er at musikk, dans og drama er ypperlige verktøy i flerkulturelt arbeid med småbarn. I tillegg til kompetanse og egnethet for arbeid med barn har SiT Barn en bevisst rekrutteringspolitikk hvor vi etterspør kompetanse innen kunst og kultur. Ved å legge til rette for at personalet aktivt får arbeide med sin kulturkompetanse skapes en synergieffekt i barnehagene som hever kulturkompetansen til hele staben, og som sikrer kvalitet i det kulturfaglige arbeidet. I tillegg til interne krefter tilbyr vi våre barn jevnlige teaterforestillinger, danseforestillinger og konserter fra eksterne artister. Vi har fokus på at dette skal være 1

2 forestillinger av høy kvalitet. Ofte kan dette være forestillinger som ikke nødvendigvis er skreddersydd for barn. Vår erfaring er at så lenge kvaliteten på den kunstneriske formidlingen er god, blir det en berikende opplevelse for barna, og en inspirerende opplevelse for personalet. Foreldre gir også uttrykk for at de setter stor pris på at barna deres får gode kulturelle opplevelser i barnehagen. I hverdagen har vi jevnlige musikk- og dansesamlinger hvor barnets deltakelse er i fokus, og vi ser at disse gir barna felles referanser som de tar med seg videre inn i leken i form av spontan sang og dans. Det er viktig for oss at musikkinstrumenter er tilgjengelige for barna inne på avdelingene, og det er mange barn som foretrekker å spille på disse fremfor å leke med tradisjonelle leker. Totalt gir dette barna et stort mangfold av kulturelle inntrykk som kan bearbeides gjennom barnas egne kulturelle uttrykk. Dette skaper mye felles begeistring om musikk og dans blant barn og voksne hver dag. BAKGRUNN FOR PROSJEKTET MiniUKA er en kulturfestival for barn fra 0-6 år, som arrangeres av SiT Barn i Trondheim. MiniUKA ble første gang gjennomført i 2009, og i 2011 var den finaleproduksjon i forbindelse med vår deltagelse i KOMprosjektet (Kreativt Oppvekstmiljø) arrangert av Norsk kulturskoleråd. Festivalen går over tre dager og arrangeres i samarbeid med UKA i Trondheim. Med 18 artister og ca besøkende hver dag, er MiniUKA en av norges største kulturfestivaler for barn. I september i år ble MiniUKA gjennomført for tredje gang og med et ekstra fokus på flerkultur og de yngste barna fra 0-3 år. Vi ville skape et rom i kulturfestivalen som ivaretar de aller yngste, og samtidig gir dem en god festivalopplevelse ut fra deres forutsetninger. Ut i fra vår pedagogiske plattform som bygger på Reggio Emilia filosofien, ville vi skape et område hvor barna kan være i kreative prosesser, hvor de er medskapere i møtet med kunstneriske og kulturelle uttrykk. Vi legger til rette for at barna både kan utforske og iaktta. For at vi skulle komme dit lagde vi et skjermet småbarnsområde, en festival inne i festivalen. Her var det kjente elementer for barna, blant annet dekorasjoner og installasjoner som ble laget av barn og foreldre sammen på en workshop i forkant av festivalen. En fin og artig måte å involvere foreldrene i festivalen på. Med bakgrunn i stort engasjement for dans blant barna valgte vi at denne kunstsjangeren skulle være tydelig og synlig under hele festivalen. Nytt for året var at vi i tillegg til vår konsertscene også bygde en egen dansescene på 4x8m i den andre enden av festivalområdet. Den var minimalistisk, kun et flatt gulv med godt egnet overflate og et enkelt og hensiktsmessig PA-anlegg. Denne scenen var bygd for å være mest mulig innbydende til dans og bevegelse. Til hver festival leier vi inn en ekstern kunstner. I år valgte vi samtidsdanserne «Kompami» som våre festivalkunstnere, med bakgrunn i at vi ser på samtidsdans som spennende og nyskapende. Vi opplever at denne formen for interaktiv dans treffer barna i deres egen måte å utforske kroppen og omverdenen på. Den ivaretar en lekenhet og nysgjerrighet i møtet med rytmer, bevegelse og dans. I tillegg til samtidsdans ville vi gi barna mulighet til å oppleve et bredt spekter av dans, både ulike sjangre, forestillinger og workshops. Flamencodansworkshop ved Stephanie Davadi (mor i barnehagen), 2

3 danseforestilling med tradisjonsdans av unge Thavina Yogeswaran, danseforestilling med internasjonal dans av barn fra Ila skole i Trondheim, «La Ila Showtime», og en oppvisning i Jazz/Hiphop-dans fra studenter i idrettslaget til NTNU. MiniUKA-sangen og dansen ble gjennomført med stort engasjement av barn og voksne flere ganger alle dagene. MÅLSETTINGER MED PROSJEKTET Skape trygge rammer for de yngste i møtet med kunst og kultur Legge til rette for læring i møtet med kunst og kultur At barna får være medskapere i møtet med kunstneriske og kulturelle uttrykk Skape anerkjennelse for barnas kroppslighet som en kulturell uttrykksform Inspirere barna til videre lek med bevegelse Gi barna gode kunstopplevelser gjennom danseforestillinger av høy kvalitet Pirre nysgjerrigheten til barna Gi barna forståelse av dans som et globalt, allmennmenneskelig uttrykk gjennom danseopptredener fra ulike kulturer og sjangre Gi personalet og foreldre et nyansert syn på barnas bevegelse som et personlig, kulturelt uttrykk GJENNOMFØRING AV PROSJEKTET Barn og ansatte i SiT Barn er i en prosess i lang tid før selve gjennomføringen av MiniUKA, og denne prosessen fortsetter også i etterkant. Dans og bevegelse har vært tydelig blant de yngste barna. To samtidsdansere fra dansegruppen «Kompami» hadde en forestilling for barna med fokus på lekenhet, improvisasjon og bevegelse. «Kompami» består av Guro Gulstad og Maya Mi Samuelsen, som er utdannet ved Skolen for Samtidsdans i Oslo. Inspirasjonen fra denne forestillingen så vi igjen i barnas uttrykk både under forestillingen og i etterkant. Barna viste stor glede over å bevege seg til musikk og de kroppslige utrykkene deres ble mer variert. Her startet en prosess både for barna og personalet i møtet med dans som kunst- og uttrykksform. Dette ville vi ha mer av og inviterte derfor samtidsdanserne til å ha danseworkshop med barna under MiniUKA. En av dagene hadde de et spesielt fokus på de aller yngste barna på småbarnsområdet. Utforske kroppen gjennom dans. Improvisasjon med de yngste Improvisasjonsdans ligger veldig nært de yngste barnas eget uttrykk. Barnas kultur er en kroppslig kultur hvor utforskning gjennom bevegelse er helt essensielt for deres kommunikasjon med omverdenen. De presenterer seg selv gjennom bevegelse, og setter stor pris på at medmennesker responderer med bevegelse. Gjennom imitasjon og samspill opparbeider de seg et stort bevegelsesrepertoar som vokser i takt med deres motoriske utvikling, slik at de blir mer og mer artikulerte i sitt kroppslige uttrykk. Kroppsspråk er vår viktigste mellommenneskelige kommunikasjon, og i kraft av sin allmennmenneskelighet er det også kulturoverskridende, og det er ingen arenaer hvor dette er tydeligere enn i kommunikasjon med eller mellom barn. Da vi fikk vårt første besøk av samtidsdanserne «Kompami» i barnehagen, ble vi alle overrasket over hvor fascinert barna ble av deres uttrykk. 80 barn fra 0 3 år satt fjetret i de 15 minuttene forestillingen varte, og var tydelig oppslukt av dansernes uttrykk. Det 3

4 virket som de ble veldig glade for å se to voksne mennesker som utforsker kropp og bevegelse på samme vis som de gjør selv. Det var en anerkjennelse av deres fysiske tilstedeværelse som en viktig og morsom måte å være i verden på, og en bekreftelse på verdien i deres egen lek og utforskning. Noen av personalet følte seg litt fremmedgjort av forestillingen siden uttrykket til «Kompami» er ganske fjernt fra det de fleste vil kategorisere som «ordentlig dans». «Det her, det e det rareste æ har sett.» mannlig vikar, 21 år. Grunnen til dette er nettopp at danserne tilnærmer seg dansen mye på samme måte som barna tilnærmer seg verden. Ved å prøve ut, imitere, ta inn nye elementer, utforske og improvisere. Forestillingen skapte debatt i personalgruppen og fikk oss til å reflektere rundt vårt eget syn på hva dans er, og ikke minst, hva er dans for barn. Dansen ble skapt der og da, i samme rom som barna, og barnas innspill ble tatt med som viktige elementer videre i dansen. Et møte mellom utøver og publikum, og et møte mellom mennesker. Under festivalen var samtidsdanserne i en interaktiv prosess med barna. Her fikk barna som ønsket det delta og være medskapere i danseuttrykket. Det startet som en forestilling, hvor de henvendte seg til barna på en leken og initiativrik måte som innbød til at barna fikk delta. Denne interaksjonen ser vi på som treffende for denne aldersgruppen som lever i øyeblikket og opplever verden gjennom kroppen. All dansen ble improvisert frem der og da, gjennom at danserne tok tak i barnas fysiske respons og inkorporerte den som elementer videre i dansen. Ved at barna får se igjen sine egne bevegelser i dansernes uttrykk blir de involvert i forestillingen og får bekreftelse på at deres innspill er viktige. Hos mange barn skaper dette et umiddelbart behov for selv å være med å danse, de blir inspirert. Det er unaturlig for så små barn å være publikummere, de har en trang til å være med og utforske når de møter noe som interesserer dem. Guro Gulstad kan fortelle at det er svært krevende å danse for og med så små barn. De må bevisst bruke kroppsspråket til å etablere en god relasjon og presentere seg selv som dansere. De må også omstille seg raskt når de merker at barnas oppmerksomhet faller bort, da må de slippe ideen de jobber med og prøve noe annet. «Vi lærer like mye av dem. Det å bevege seg som et barn er veldig vanskelig.» (Guro Gulstad). Barna beveger seg uten selvsensur, og Guro kan fortelle at «Kompami» jobber mye med å avlære sine egne begrensninger om hva slags bevegelser som kan klassifiseres som dans, slik at de skal bli i stand til å bevege seg mest mulig fritt, akkurat slik som barn gjør det. En pedagog fortalte at hun stoppet og sperret opp øynene da vanligvis så rolige og forsiktige «Per» på 2 år plutselig kom løpende med åpne armer og et smil fra øre til øre ut på gressletta der samtidsdanserne var i bevegelse. Han skulle være med! At det var masse publikum der enset han ikke. Kanskje oppnådde han en form for estetisk erkjennelse, hvor selve dansen var riktig uttrykksform for ham? Her ble «Per» medskaper i det kunstneriske uttrykket. I etterkant kan vi spørre oss; Hva lærte han av denne opplevelsen? Hva gjorde det med ham? Og alle oss som så på ham? MiniUKA dansen! Felleskap gjennom bevegelse Dans er et internasjonalt språk som gir barn og voksne en felles plattform for kommunikasjon, uavhengig av språk og kultur. I SiT Barn jobber vi bevisst for å gi alle barna et felles repertoar av bevegelsessanger. Dette er sanger som alle våre barn har kjennskap til og som legger til rette for felles gleder. En av de mest populære bevegelsessangene er vår egenkomponerte "MiniUKA-sang". 4

5 Gjennom hele det forrige barnehageåret har vi spilt MiniUKA-sangen vår, som ansatte ved barnehagen selv har komponert og spilt inn i studio. Andre ansatte med erfaring i dans laget en koreografi til sangen ut ifra bevegelser som vi observerte at de yngste barna gjerne lagde, og som var naturlige for dem. MiniUKA-sangen har blitt spilt og danset jevnlig gjennom hele barnehageåret, på lik linje med annen musikk. På uteområdet i barnehagen tok vi med gitarene eller boomblasteren og spilte og danset der vi var. Høsten 2013 løftet vi sangen frem ved å spille den daglig både for at de nye barna skulle bli kjent med den, og at de gamle barna kunne lede an med sin kompetanse. Dette ga mye glede både mellom barn-barn, barn-voksen, og ut mot foreldrene. Under festivalen ble «MiniUKA-sangen» spilt på hovedscenen flere ganger til alldans hvor opptil barn og voksne deltok samtidig. I tillegg ble sangen spilt inne på området for de yngste barna med jevne mellomrom. Her fungerte «MiniUKA-sangen» som et kjent element for barna, hvor de på eget initiativ koblet på dansen. Hver gang sangen ble spilt kunne man se på kroppsspråk og øynene til barna at dette var kjent, og forbundet med noe gøy. Etter festivalen har «MiniUKAsangen» blitt danset til om og om igjen i barnehagen. Flere avdelinger utvidet danseprosjektet ved å innrede egne danserom med scene, stemningsskapende discolys og andre effekter som inspirerer til dans og bevegelse til. «MiniUKA- sangen» har vært viktig for å skape samhørighet mellom alle, barn og personale, og også foreldrene og besøkende. Denne sangen er det kjente og trygge som barna har god kjennskap til før MiniUKA starter. En pedagog forteller ivrig om et barn(1.7år) som henvender seg til henne. Fester blikket på henne og nærmest hopper av glede mens hun sier «mumi-sangen»(miniuka-sangen) mens hun peker på stereoanlegget. Da den blir slått på er det felles gledesrop blant barna som kommer løpende og krabbende for å være med. En annen forteller om en jente, 2år, som klapper seg på lårene og sier «Kom dans!» Videre løfter hun hendene i været og sier «MiniUKA» Pedagogen setter på sangen og danser med jenta. Med ett har de andre barna sluttet seg til dem og krabber, gynger og danser. Blikkene er aktivt tilstede og jubelen sitter løst. Noen ser på hverandre og andre ser på de voksne. Bevegelsene kan de, og de følger nøye med på overgangene. Her er det felles glede og samhørighet i dansen. En mor kommer for å hente jenta si, 1.8 år, mens vi danser til «MiniUKA sangen» som spilles i uteleken. Hun stopper og ser på oss, smiler og gynger i knærne. Etterpå forteller hun at de spiller mye musikk hjemme for jenta er glad i å danse, men nå er hun ikke fornøyd med det som spilles hjemme. Hun får tilsendt «MiniUKA-sangen» på e-post, og dagen etter forteller hun ivrig at nå var det rett sang. Disse situasjonene viser at dansen er med å skape samhørighet i barnegruppa. Her kommuniserer barna seg imellom, uavhengig av verbalt språk. Når et barn tar et initiativ til et annet med å klappe seg på lårene i en fast takt, forstår de andre barna hva som skjer. De møter initiativet gledelig ved å delta med bevegelsene, og uten store utfordringer forstår personalet at de vil høre «MiniUKAsangen». Møte med dans i alle former Et av de absolutte høydepunktene under MiniUKA-festivalen var en danseforestilling av en 11 år gammel jente. Thavina Yogeswaran fra Sri Lanka overrasket alle da hun med stor autoritet tok kontroll over dansescenen og ga oss en nydelig oppvisning i tradisjonell dans 5

6 fra Sri Lanka. Med en herlig selvsikkerhet demonstrerte hun en fysisk krevende form for dans som imponerte publikum i alle aldere. For de fleste i publikum var dette det første møtet med dans fra Sri Lanka, og det beviser hvordan dans er et umiddelbart kulturuttrykk som kommuniserer direkte mellom mennesker. Alle har en kropp, og dermed har man allerede en felles plattform for kommunikasjon. Dansen til Thavina var estetisk vakker samtidig som den var veldig akrobatisk. Barn og voksne ble imponert over Thavinas dansetekniske ferdigheter og kunstneriske formidlingsevne. Det var tydelig at hun eide dansen, og hun lot det ikke være noe tvil om at hun er en artist som formidler et flott kulturuttrykk. Det er noe spesielt som skjer når barn opptrer for barn. Vi merker at ungene våre blir mer fokuserte på det som formidles fra scenen når det er barn som opptrer. Publikum viser stor respekt for utøveren og det virker som kommunikasjonen mellom scene og publikum blir mye mer naturlig og flyter lettere. Barn som opptrer for barn fikk vi også oppleve da «La Ila Showtime» hadde danseforestilling. Dansetroppen består av 20 elever fra 1. 4.trinn på Ila skole, og dansingen er et SFOtilbud som ledes av Kakuua Halima. De ga oss en sprudlende oppvisning i alt fra hiphop, pop, rock og akrobatikk, og deres danseglede smittet over på oss i publikum. Danserne viste stolt fram koreografiene og deres innsats og innlevelse gjorde det tydelig at de tok situasjonen på alvor. Forestillingens klimaks var da de inviterte alle som ville opp på scenen for å danse til «MiniUKA-sangen». De hadde remixet den slik at den gikk over i det globale internettfenomenet «Harlem Shake», og både barn og voksne slo seg løs i heftig dansing. Denne varierte danseforestillingen skapte et stort engasjement blant de yngre publikummerne. Da den var ferdig var det mange barnehagebarn som ble igjen for å danse videre sammen med «La Ila Showtime» på dansescenen helt fram til festivalens avslutning. De litt eldre barna i «La Ila Showtime» viste tydelig engasjement for å inkludere barnehagebarna i dansen, og de tok naturlig på seg rollen som danseinstruktører, noe som skapte et herlig samspill for begge parter. Vi var også så heldige å få to dager med Flamencoworkshop på festivalen vår. Det var det en forelder i barnehagen som sto for. Stephanie Palomino Davadi er flamencodanserinne, og med seg hadde hun sin far, Antonio, som er en svært dyktig gitarist og vokalist innen sjangeren. Stephanie var veldig god til å inkludere barna i workshopen, hun hadde med små flamencoskjørt som barna fikk kle seg ut med, noe som skapte stor begeistring, og hun hadde hele tiden fokus på enkle, tydelige bevegelser som barna lett kunne imitere. Hun er selv førskolelærerstudent, så hun hadde en veldig god kommunikasjon med barna og ga de enkle instrukser som de lett kunne mestre. Dette skapte engasjement. Noen var ivrige etter å få på seg skjørt og bli med, mens andre foretrakk å stå og se på som publikum. Workshopen var åpen, slik at barna kunne komme og gå når de ønsket. Siden dette foregikk over to dager var det mange som kom tilbake mange ganger for å praktisere sin flamenco. Stephanie viste oss hvordan man med svært enkle virkemidler kan gi barna et innsyn i en ny dansekultur, ikke bare som publikummer, men også som utøver. Workshopen viser også at det kan være svært fruktbart å samarbeide med foreldrene i barnehagen på måter som er berikende både for barna, personalet og foreldre. Det er mange foreldre som er dyktige utøvere innen kunst og kultur, og som mer enn gjerne ønsker å bidra slik at barna kan få glede av deres kompetanse. Vi opplever at foreldre setter stor pris på å presentere sin og sitt barns 6

7 kultur for barnehagen. Dette skaper positive ringvirkninger i form av større interesse fra foreldrenes side rundt barnehagens virksomhet og bidrar til en større fellesskapsfølelse. EVALUERING AV PROSJEKTET Prosjektet «Dansorama!» har gitt oss et nytt syn på dans som en kunstform og som et kulturelt uttrykk. Det var spennende å se hvordan dansen fikk et absolutt høydepunkt under MiniUKA, som uten tvil ga store inntrykk på barn og personale. Gjennom prosjektet har vi observert hvor forskjellig barn og voksne møter ulike danseformer med beundring eller forbauselse, men gjennomgående med mye glede og latter. I etterkant av MiniUKA har dansen fortsatt på barnehagene. «MiniUKA-sangen» har blitt spilt og etterspurt mer enn noen gang. Fortsatt nå i slutten av oktober hører vi den kjente sangen runge ut fra alle avdelinger. Vi ser også at de aller yngste responderer med blikk og kroppslige bevegelser som viser tydelig gjenkjennelse. Andre avdelinger har bygget seg scene hvor danseprosjektet utvikler seg videre med dans og bevegelse til ulike musikksjangere. Hoderisting til rockemusikk, vugging reggae, ballett med sjal til klassisk musikk og så videre. Personalet er på sin side i gang med et helseprosjekt hvor vi nå har valgt å lage en musikkvideo hvor alle er med og danser. Vi snakker om å få engasjert en ekstern instruktør med kompetanse på dans og små barn, som vi kan bruke på et personalmøte for å heve de ansattes kompetanse ytterligere. Vi ser at når både personalet og barna blir revet med, skaper dette en nysgjerrig og engasjert kultur som gjør det lettere for oss å se barnas uttrykk, og å kaste oss i det selv. Det har vært lærerikt å få møte andre kulturers dans og å få oppleve hvordan bevegelse kan kommunisere på tvers av kulturer. Det at vi alle har en kropp skaper en felles plattform for kommunikasjon, og skaper forståelse mellom kulturer som er fjerne fra hverandre. Ved å bevisst satse på flerkultur i festivalprogrammet vårt kommuniserer vi at vi ønsker alle velkomne inn i barnehagen vår, og at alle kulturer er verdifulle for oss. Barnas åpenhet for all slags type dans har fått oss voksne til å utfordre vårt eget kunstsyn, og gitt oss et mer nyansert syn på hva dans kan være og hvordan den kan røre ved oss. Vårt besøk fra «Kompami» har senket de ansattes terskel for å være med å bevege seg. Vi har lært at man trenger ikke nødvendigvis å ha timevis med dansekurs i bagasjen for å kunne utforske nye måter å bevege seg på. Hvis man lar seg rive med i øyeblikket og kaster vekk litt av sin egen selvhøytidelighet, er det utrolig hvor morsomt vi kan ha det når vi sammen utforsker bevegelse gjennom musikk. Vi har lært at det viktigste ikke er danserens tekniske kompetanse, men samspill og kommunikasjon på tvers av kultur og alder. Vi gleder oss til å følge barna videre å se hva vi ender opp med, det er jo tross alt de som er ekspertene på bevegelse her. 7