Høringsnotat - veibruksavgift på naturgass og LPG - forslag til endringer i særavgiftsforskriften

Transkript

1 Skattedirektoratet notat Dato Referanse / Høringsnotat - veibruksavgift på naturgass og LPG - forslag til endringer i særavgiftsforskriften Skattedirektoratet sender på vegne av Finansdepartementet på høring forslag til endringer i forskrift 11. desember 2001 nr om særavgifter (særavgiftsforskriften). I budsjett for 2016 vedtok Stortinget å innføre veibruksavgift på naturgass som benyttes til framdrift av motorvogn fra 1. januar. Satsen ble satt til kr 5,95 per Sm3. I forbindelse med Revidert nasjonalbudsjett for 2016 vedtok Stortinget å innføre veibruksavgift på LPG som benyttes til framdrift av motorvogn med virkning fra 1. juli Satsen er satt til kr 0,69 per kg. Fra samme tidspunkt vedtok Stortinget også å sette ned avgiftssatsen på naturgass til null med virkning tilbake til 1. januar I særavgiftsforskriften (saf.) kapittel 3-21 er det gitt nærmere regler om veibruksavgiften på naturgass og LPG. Nedenfor foreslås en presiserende bestemmelse om når avgiftsplikten oppstår. I den forbindelse foreslås også at det innføres en generell registreringsplikt for virksomheter som leverer gass til autogassanlegg/fyllestasjoner, også når disse ikke er produsent eller importør av gassen. Videre foreslås det en presisering av refusjonsordningen der sluttbruker som kjøper gass til formål som faller utenfor veibruksavgiftens omfang, kan søke refusjon hos forhandler der gassen ble kjøpt. Endelig foreslås det en tilføyelse i om at uregistrert virksomhet kan kreve betalt avgift kreditert ved utførsel. Vi vil nedenfor i punkt 1 redegjøre for dagens regelverk. Videre vil vi i punkt 2 redegjøre for forslag til endringer i særavgiftsforskriften, i punkt 3 de økonomiske og administrative konsekvenser og i punkt 4 fremgår forslag til forskriftstekst. 1. Dagens regelverk 1.1 Avgiftspliktens omfang Avgiftsplikten omfatter kun naturgass og LPG som leveres til autogassanlegg og andre fyllestasjoner, og som skal benyttes til framdrift av motorvogn. For gass som leveres fra autogassanlegg/fyllestasjon til andre formål enn veibruk, kan levering uten avgift skje mot erklæring fra bruker, jf. saf andre ledd og tredje ledd. Som følge av at det ikke er mulig å innføre en merkeordning tilsvarende den som gjelder for mineralolje for veibruksavgift på gass, er en slik avgrensning på grunnlag av distribusjonsmåten eneste mulige avgrensning av avgiftsplikten. Avgrensningen av avgiftsplikten til gass levert til autogassanlegg/fyllestasjon er gjort for å unngå de store administrative følgene det ville få dersom det skulle kreves erklæring for all bruk/levering av gass som ikke er til veibruk, da andelen gass som går til veibruk er veldig liten. Som følge av denne avgrensningen av avgiftsplikten (til å omfatte gass "som leveres autogassanlegg og andre fyllestasjoner [...]") oppstår det imidlertid en utfordring med hensyn til avgiftsplikt for

2 Side 2 gass som innføres av uregistrerte. Når avgiftsplikten er knyttet til gass "som leveres autogassanlegg eller andre fyllestasjoner" innebærer dette at avgiftsplikten ikke oppstår ved innførselen, men først på et senere tidspunkt, det vil si ved levering til autogassanlegg/fyllestasjon. I utgangspunktet vil det foreligge avgiftsplikt ved innførsel av gass som skal leveres videre til autogassanlegg/fyllestasjon. På innførselstidspunktet vil det imidlertid ikke alltid være klart hva gassen skal benyttes til. Det er produsenter av naturgass og LPG som benyttes til veibruk, dvs. leveres autogassanlegg/fyllestasjon, som er registreringspliktig. Særavgiftsregelverket har i dag ikke noen prosess for innbetaling av avgift for uregistrerte. Dette innebærer at når det ikke deklareres avgift på innførselstidspunktet, eller ved uttak fra registrert virksomhets lager, har vi per i dag ingen prosess for at uregistrerte skal få innbetale avgift, dersom det senere viser seg at gassen leveres autogassanlegg/fyllestasjon. Siden det i regelverket ikke foreligger noen system for å fange opp slike etterfølgende hendelser for uregistrerte virksomheter, oppstår det et "hull" i regelverket. For å løse dette foreslås det at det innføres en generell registreringsplikt for virksomheter som leverer gass til autogassanlegg/fyllestasjoner. Dette forutsetter endringer i særavgiftsforskriften. Forslaget er nærmere omtalt nedenfor under punkt Gjennomføring av fritaket for annen bruk enn til veibruk Det følger av saf annet ledd og saf tredje ledd at levering av gass uten avgift fra autogassanlegg/fyllestasjoner, kan skje mot erklæring fra bruker hvor det fremgår hva gassen skal brukes til, samt mengde. En slik erklæringsordning er også den ordningen høringsinstansene anså som eneste mulige system for de kombinerte anleggene, det vil si de anlegg hvor det fylles både til veibruk og annen bruk. Senere opplyste bransjen at det ikke vil være praktisk mulig å gjennomføre en erklæringsordning fra sluttbruker. Dette blant annet som følge av at autogassanleggene/fyllestasjonene helt eller delvis er ubemannet. I tillegg fylles det, ved de kombinerte anleggene, fra samme autogassdispenser både LPG som skal brukes som drivstoff, men også som skal brukes til annet, herunder til gassanlegget/flasker i bobiler, asfaltbiler ol. Videre er det opplyst at det på de kombinerte fylleanleggene i dag ikke er mulig å ha differensiert pris, det vil si en pris med avgift og en pris uten avgift. Dette kom ikke tilstrekkelig frem i høringsrunden med bransjen. Bransjen arbeider nå med å få på plass utstyr på pumpene/dispenserne som gir mulighet for sluttbruker på en enkel måte å avgi erklæring om bruk, samt at prisen endres i samsvar med erklæringen. Dette vil gjøres ved at pumpa/dispenseren er utstyrt med to knapper hvor sluttbruker selv, ved knappevalget, oppgir om han/hun skal benytte LPGen til framdrift av motorvogn (drivstoff) eller annen bruk. Dette valget, ved bruk av knappene på pumpa/dispenseren, vil anses som en erklæring fra bruker som kan legges til grunn som tilstrekkelig dokumentasjon etter bestemmelsen i særavgiftsforskriften. Dette forutsetter imidlertid at teksten på dispenseren er formulert på en slik måte at det klart fremgår for sluttbruker at han ved å trykke på knappene har gjort et bevisst valg med hensyn til hva gassen skal benyttes til. I den grad det ved betaling benyttes bankkort vil dette også kunne sikre sporbarhet med hensyn til sammenheng mellom deklarert avgiftsvalg og identitet. Inntil et slikt system er på plass, eller for anlegg som ikke vil installere et slikt system, vil det være behov for en ordning som sikrer at de som har fylt gass fra et autogassanlegg/fylleanlegg til annen

3 Side 3 bruk enn framdrift av motorvogn, og som følgelig av de forhold som nevnt ovenfor har betalt veibruksavgift på denne gassen, skal kunne få den betalte avgiften tilbake. Det finnes ulike måter å løse dette på. En lemping av kravet om erklæring fra sluttbruker, ved for eksempel å godta erklæring fra forhandler, vil ikke avhjelpe i denne sammenheng. En erklæring fra forhandler om fordelingen vil bare føre til at forhandler får redusert avgift, mens sluttbruker fortsatt vil ha betalt avgift på LPG som han/hun har benyttet til annet enn framdrift av motorvogn. Den eneste måten vi ser at dette kan løses på er ved en refusjonsordning der sluttbruker søker refusjon av avgiften hos forhandler, jf. punkt 2.3 nedenfor. 2. Nærmere om forslaget til endring i særavgiftsforskriften 2.1 Bestemmelse som regulerer når avgiftsplikten oppstår Som nevnt i punkt 1 omfatter avgiftsplikten gass som "leveres autogassanlegg eller annen fyllestasjon [...]". Dette innebærer at avgiftsplikten ikke oppstår før ved levering til autogassanlegg/fyllestasjon. Dette skiller seg fra utgangspunktet i saf. 2-1 om at avgiftsplikten oppstår ved uttak fra registrert virksomhetens godkjente lokaler og ved innførsel for ikke registrerte. Det bør derfor tilføyes en bestemmelse i forskriften hvor det fremgår når avgiftsplikten oppstår. Det foreslås derfor en ny bestemmelse som sier at avgiftsplikten oppstår ved levering til autogassanlegg eller andre fyllestasjoner. 2.2 Registreringsplikt ved levering av gass til autogassanlegg eller annen fyllestasjon Når avgiftsplikten for veibruksavgiften er knyttet til "gass som leveres autogassanlegg eller andre fyllestasjoner" innebærer dette, som nevnt ovenfor under punkt 1.1, at avgiftsplikten først oppstår ved levering til autogassanlegg/fyllestasjon. Ved levering av gass fra registrert virksomhet til uregistrert virksomhet, som ikke er et autogassanlegg/fyllestasjon, vil det ikke oppstå avgiftsplikt for veibruksavgift. Det er først dersom den uregistrerte virksomheten senere leverer gassen til et autogassanlegg/fyllestasjon at avgiftsplikten oppstår. Tilsvarende vil det heller ikke ved innførsel oppstå avgiftsplikt. Det er også her først ved eventuell senere levering til autogassanlegg/fyllestasjon avgiftsplikten vil oppstå. Som nevnt under punkt 1 har særavgiftsregelverket i dag ikke noen prosess for innbetaling av avgift for uregistrerte. For å fange opp de tilfeller hvor gass leveres fra uregistrert virksomhet (distributør) eller innføres av uregistrert virksomhet, og senere leveres til autogassanlegg/fyllestasjon, foreslås det å innføre en registreringsplikt for virksomheter som leverer naturgass eller LPG til autogassanlegg eller andre fyllestasjoner. Et område det kan sammenlignes med, ved at avgiften er regulert slik at avgiftsplikten oppstår ved levering til en definert målgruppe, er avgift på elektrisk kraft. Her foreligger det registreringsplikt for virksomheter som transporterer elektrisk kraft til forbruker, jf. saf. 5-1 bokstav d. For importører har vi i dag registreringsplikt kun for én importørgruppe, nemlig for importører av alkoholholdig drikk med alkoholstyrke over 2,5 volumprosent og teknisk etanol med alkoholstyrke over 2,5 volumprosent, jf. saf. 5-1 første ledd bokstav e og b. De særlige hensyn som ligger til grunn for registreringsplikten for importører av alkohol, herunder hensynet til helse og kontroll med høyt beskattede varer, gjør seg imidlertid ikke gjeldende i tilfellet med import av naturgass og LPG som leveres til autogassanlegg/fyllestasjon. Den løsningen som foreslås er derfor ikke direkte

4 Side 4 sammenlignbar med registreringsplikten for alkoholimportører, og modellen som gjelder for registrering av virksomheter som leverer elektrisk kraft er mer nærliggende å se hen til. Ved å innføre en registreringsplikt for virksomheter som leverer gass til autogassanlegg/fyllestasjoner fanger man, som nevnt, opp de tilfeller hvor gass importeres av uregistrerte, samt de tilfeller hvor gass ikke leveres direkte fra registrert produsent, men leveres autogassanlegg/fyllestasjon fra uregistrert virksomhet (distributør). Samtidig unngår man å pålegge nye administrative byrder på aktører i bransjen som ikke omfattes av avgiftsplikten. Disse vil med denne løsningen ikke bli berørt av innføringen av veibruksavgift på naturgass og LPG. Dette anses som viktig, da disse utgjør majoriteten av omsetningen i bransjen. Man sikrer følgelig at det kun er de som omsetter naturgass og/eller LPG til veibruk som blir berørt, og slipper omfattende refusjonsog erklæringsordninger med de ulemper dette vil ha. Veibruksavgift på naturgass og LPG kommer i tillegg til CO 2 -avgiften. Med den registreringsordningen som foreslås, vil det for naturgass og LPG være to ulike prosesser for henholdsvis CO 2 -avgift og veibruksavgift. For CO 2 -avgiften er det bare produsentene som er registreringspliktig. Dette innebærer at produsentene av naturgass og LPG skal innrapportere og betale CO 2 -avgift for all gass de produserer. For den del av gassen som leveres direkte til autogassanlegg/fyllestasjon skal produsenten også innrapportere og betale veibruksavgift. I tilfeller hvor produsenten leverer gassen til annen virksomhet enn autogassanlegg/fyllestasjoner, skal produsenten ikke innrapportere veibruksavgift på denne gassen. I disse tilfellene er det virksomheten som leverer til autogassanlegget/fyllestasjonen som er registreringspliktig for veibruksavgift, og det er disse som skal innrapportere og betale avgiften. Selv om ett produkt med den foreslåtte registreringsordningen får to ulike prosesser for avgiftsdeklarering for henholdsvis CO 2 -avgift og veibruksavgift, er den foreslåtte registreringsordningen den mest hensiktsmessige måten å løse dette på. Det vil ikke være aktuelt med noen registreringsadgang etter saf. 5-2, da de som leverer til autogassanlegg/fyllestasjoner vil være registreringspliktig. Det foreslås på bakgrunn av dette at det innføres en ny bokstav j i særavgiftsforskriften 5-1 første ledd, hvor en slik registreringsplikt inntas, se nedenfor i punkt 3. Når det gjelder avgift på elektrisk kraft er det i 5-1 første ledd bokstav a, som gjelder registreringsplikt for produsenter av avgiftspliktige varer, presisert unntak fra registreringsplikten for produsenter av elektrisk kraft som ikke har avgiftspliktig uttak. For veibruksavgift på gass er det imidlertid ikke behov for en slik presisering for produsenter som ikke leverer gass til autogassanlegg eller andre fyllestasjoner. Dette som følge av at avgiftsplikten oppstår ved levering til autogassanlegget/fyllestasjonen, og produsenter vil være registreringspliktig i kraft av levering til autogassanlegg/fyllestasjon og ikke som produsent. 2.3 Forslag til refusjonsordning En refusjonsordning kan etableres på ulike måter. Direktoratet har vurdert to alternativer. Det ene alternativet er at det etableres en direkte individuell refusjonsadgang, hvor søknad om refusjon fra sluttbruker sendes skattekontoret, jf. punkt nedenfor. Et annet alternativ er at sluttbruker fremsetter refusjonssøknad overfor forhandler (autogassanlegg/fyllestasjon), jf. punkt nedenfor.

5 Side 5 Direktoratet har vurdert de to alternativene, og funnet alternativet hvor sluttbruker fremsetter søknad overfor forhandler som det mest hensiktsmessige. Nærmere redegjørelse følger nedenfor Ordning med direkte individuell refusjonssøknad Med direkte individuell refusjonssøknad, mener vi refusjonssøknad/refusjonskrav som den enkelte sluttbruker fremsetter direkte til skattekontoret. En slik ordning vil kunne medføre forholdsmessig store administrative kostnader. Det vil kunne bli mange refusjonssøknader, samt at det enkelte refusjonskrav antas også å måtte bli lavt, da avgiftssatsen er satt til kr 0,69 per kg for LPG. Et annet moment er at det følger av forskrift 21. desember 2007 nr til utfylling og gjennomføring mv. av skattebetalingsloven (skattebetalingsforskriften) første ledd at "Skatte- og avgiftskrav samt tilgodebeløp, [...] som alene utgjør under 100 kr, betales eller tilbakebetales ikke." Som følge av at avgiftssatsen er lav, samt at det antas at der er en begrenset mengde den enkelte sluttbruker fyller i de enkelte tilfellene (som følge av at gassanlegget/flaskene på eksempelvis bobilen tar et mindre volum) vil den enkelte refusjonssøknad kunne omfatte svært små beløp. Beløpsgrensen i skattebetalingsforskriften vil derfor kunne medføre at en refusjonssøknad som er innvilget ikke vil føre til noen faktisk utbetaling. Dersom man skal etablere en slik ordning, hvor den enkelte sluttbruker sender søknad til skattekontoret, må man derfor også gjøre endringer i bestemmelsen i skattebetalingsforskriften , slik at refusjonskrav for betalt veibruksavgift på gass som er benyttet til annet enn framdrift av motorvogn blir unntatt denne beløpsgrensen. Med tanke på den lave avgiftssatsen og at mengden gass den enkelte sluttbruker har betalt avgift på antas å være liten, vil det i så fall ikke kunne settes noen minstegrense for utbetaling. Det enkelte krav vil i teorien kunne være på under 10 kr. En ordning med individuell refusjonssøknad fra sluttbruker til skattekontoret vil forholdsmessig innebære store administrative kostnader å gjennomføre. Det vil også være en uforholdsmessig tungvint løsning for sluttbrukerne med svært små beløp til gode. Dette gjelder særlig siden det også er mange utenlandske bobiler osv. På bakgrunn av dette anser vi derfor ikke dette som en hensiktsmessig løsning Ordning hvor refusjonssøknad rettes til forhandler Avgiftsplikten omfatter naturgass og LPG som leveres autogassanlegg/fyllestasjoner, og som skal benyttes til framdrift av motorvogn, jf. saf første ledd og det som sies ovenfor i punkt 1. Det følger av saf og at levering av gass uten avgift kan skje mot erklæring fra bruker hvor det fremgår hva gassen skal brukes til, samt mengde. Som nevnt ovenfor vil forhandler ikke ha mulighet til å skille ut avgiften i tilfeller med kontant betaling og når fyllestasjonen er ubetjent. I disse tilfellene vil følgelig sluttbruker måtte betale veibruksavgift på gassen de kjøper, selv om den benyttes til annet enn framdrift av motorvogn og således er unntatt/fritatt fra avgiftsplikten. I disse tilfellene mener vi at sluttbruker, i etterkant av kjøpet/leveringen, må kunne henvende seg til forhandler for å få refundert den betalte avgiften. Sluttbruker vil da måtte gi en erklæring overfor forhandler om hva gassen skal/er benyttet til, samt mengde. Bruken må i tilstrekkelig grad kunne dokumenteres eller sannsynliggjøres. Med hjemmel i saf og vil forhandler

6 Side 6 kunne/måtte tilbakebetale den betalte avgiften til sluttbruker. Forhandler må oppbevare den mottatte erklæringen, jf. saf andre ledd og tredje ledd. Den ikke registrerte virksomheten (forhandleren) som er fakturert med avgift av sin leverandør kan etter saf og månedlig kreve avgiften kreditert av leverandøren etter reglene i saf Denne løsningen krever i utgangspunktet ikke noen regelverksendring. Bestemmelsene slik de er utformet, innebærer en plikt for forhandler til å refundere avgift i de tilfeller sluttbruker i tilstrekkelig grad kan dokumentere eller sannsynliggjøre at bruken er avgiftsfri. Vi anser imidlertid at det vil være hensiktsmessig med en egen bestemmelse i forskriften om refusjonsordningen for å presisere dette, se nedenfor i punkt 3. Forhandler bør også sørge for at det på autogassanlegget/fyllestasjonen fremgår tilstrekkelig informasjon om refusjonsadgangen, slik at sluttbruker blir klar over og kan benytte seg av ordningen. Vi ser at det for forhandler kan fremstå som byrdefullt å måtte refundere sluttbruker tidligere betalt avgift. Vi vil til dette bemerke at dette i utgangspunktet er ment som en midlertidig løsning frem til det etableres et knappesystem på de kombinerte anleggene. Når dette er på plass vil forhandler kunne differensiere prisen ved levering til sluttbruker, og følgelig slippe etterfølgende refusjonssøknader. Et annet moment er at avgiftssatsen er så lav at den enkelte søknad om refusjon vil gjelde svært små beløp. Dette gjør at antallet søknader kanskje ikke blir så stort likevel. Begrepet «leverandør» blir benyttet om ulike subjekter i forskriftsbestemmelsene. For å unngå uklarhet foreslås det derfor å presisere hvem som er leverandør i forskriftsteksten når begrepet benyttes, se nedenfor i punkt Avgiftsfritak ved utførsel Det gis i saf fritak for avgift ved utførsel dersom det utføres over 300 Sm 3 naturgass eller over 150 kg LPG. Det foreslås at det her tilføyes et nytt ledd hvor det fremgår at uregistrert virksomhet, som er fakturert med avgift av sin leverandør, kan kreve å få betalt avgift kreditert etter reglene i saf (som etter forslaget blir ), se nedenfor i punkt Økonomiske og administrative konsekvenser En registreringsplikt for virksomheter som leverer naturgass eller LPG til autogassanlegg eller andre fyllestasjoner vil innebære merarbeid for de næringsdrivende som blir avgiftspliktige. Dette ved at de får en månedlig oppgaveplikt og at de må foreta tilpassing av regnskapsføringen. Som nevnt ovenfor vil refusjonsordningen hvor refusjonssøknad rettes til forhandler innebære merarbeid for forhandlerne. Selv om de foreslåtte endringene vil medføre noe merarbeid for virksomhetene, antar vi imidlertid at det ikke vil medføre store administrative og økonomiske konsekvenser for disse. For avgiftsmyndighetene vil det bli flere registrerte avgiftspliktige å administrere. Det vil følgelig bli noen økonomiske konsekvenser med selve registreringen og oppfølgingen av den enkelte avgiftspliktige. Antallet nye registreringspliktige antas imidlertid ikke å bli veldig stort, da dette er

7 Side 7 et lite marked. En registreringsplikt som foreslått vil også sikre provenyet ved at man fanger opp tilfeller som ikke dekkes av systemet i dagens regelverk. Vi legger til grunn at de foreslåtte endringene ikke vil være i strid med Norges forpliktelser etter EØS-avtalen. 4. Forslag til endringer i særavgiftsforskriften 4.1 Særavgiftsforskriften Vi foreslår følgende endring i forskrift 11. desember 2001 nr om særavgifter: 2-1 fjerde ledd skal lyde: For avgift på teknisk etanol, avgift på elektrisk kraft, avgift på utslipp av NO x, veibruksavgift på naturgass og LPG og flypassasjeravgift, oppstår avgiftsplikten etter bestemmelsene i henholdsvis 3-3-3, , , og Ny skal lyde: Avgiftsplikten oppstår ved levering av naturgass og LPG til autogassanlegg eller andre fyllestasjoner til blir til blir med nytt annet ledd som skal lyde: (2) Ikke-registrert virksomhet som er fakturert med avgift av sin leverandør (registrert virksomhet) kan kreve å få avgiften kreditert etter reglene i blir og skal lyde: (1) Naturgass og LPG som leveres fra autogassanlegg og andre fyllestasjoner, og brukes til annet enn framdrift av motorvogn er ikke omfattet av avgiftsplikten. (2) Levering av gass uten avgift kan skje mot erklæring fra bruker hvor det fremgår hva gassen skal brukes til, samt mengde. Bruken skal dokumenteres. Erklæringen kan gjelde for ett år. Den som avgir erklæringen er ansvarlig for at opplysningene er riktige og fullstendige. Leverandøren (autogassanlegget/fyllestasjonen) skal oppbevare erklæringen i ti år. (3) Krav om erklæring fra bruker etter annet ledd omfatter ikke LPG som leveres på flasker. (4) For gass levert til sluttbruker med avgift til bruk som nevnt i denne bestemmelsen, gis det refusjon tilsvarende betalt avgift. (5) Søknad om refusjon rettes til leverandøren (autogassanlegget/fyllestasjonen). Søker må gi en erklæring om hva gassen er benyttet til, samt mengde. Leverandøren skal oppbevare erklæringen i ti år. (6) Ikke-registrert virksomhet som er fakturert med avgift av sin leverandør (registrert virksomhet) kan månedlig kreve å få avgiften kreditert etter reglene i blir og skal lyde: (1) Det gis fritak for gass levert fra autogassanlegg og andre fyllestasjoner til bruk i traktorer, samt motorvogner registrert på kjennemerker med lysegule tegn på sort bunn. (2) Det gis fritak for gass levert fra autogassanlegg og andre fyllestasjoner til bruk i motorsager og andre arbeidsredskaper (3) Levering av gass uten avgift kan skje mot erklæring fra bruker hvor det fremgår hva gassen skal brukes til, samt mengde. Bruken skal kunne sannsynliggjøres. Erklæringen kan gjelde for ett år.

8 Side 8 Den som avgir erklæring er ansvarlig for at opplysningene er riktige og fullstendige. Leverandøren (autogassanlegget/fyllestasjonen) skal oppbevare erklæringen i ti år. (4) For gass levert til sluttbruker med avgift til bruk som nevnt i denne bestemmelsen, gis det refusjon tilsvarende betalt avgift. (5) Søknad om refusjon rettes til leverandøren (autogassanlegget/fyllestasjonen). Søker må gi en erklæring om hva gassen er benyttet til, samt mengde. Leverandøren skal oppbevare erklæringen i ti år. (6) Ikke-registrert virksomhet som er fakturert med avgift av sin leverandør (registrert virskomhet) kan månedlig kreve å få avgiften kreditert etter reglene i blir og skal lyde: (1) Ikke-registrert virksomhet som har utført eller levert gass uten avgift etter , og kan kreve at leverandør (registrert virksomhet) krediterer avgiften. Den ikke-registrerte virksomheten må avgi erklæring om mengde gass som er utført eller levert uten avgift. Opplysninger om kundeforhold mv. skal ikke framkomme av erklæringen. Leverandøren (registrert virksomhet) skal oppbevare erklæringen i ti år. Ny bokstav j) i saf. 5-1 første ledd skal lyde: j) virksomheter som leverer naturgass eller LPG til autogassanlegg eller andre fyllestasjoner.