Investeringer i spesialisthelsetjenesten i Norge

Transkript

1 Investeringer i spesialisthelsetjenesten i Norge Tilstrekkelige investeringer har vist seg å være en utfordring innenfor dagens regime for finansiering av spesialisthelsetjenesten i Norge. Manglende investeringer innen kategoriene bygg, IKT, medisinsk teknisk utstyr (MTU) og kompetanse har konsekvenser for kvalitet, arbeidsmiljø og politiske ambisjoner for helsesektoren. Med dette bakteppet fikk McKinsey & Company Inc. i oppdrag av Norsk Sykepleierforbund og Den norske legeforening å gjennomføre en analyse vedrørende investeringer i spesialisthelsetjenesten i Norge. McKinsey har utarbeidet en objektiv og uavhengig rapport, som er faktabasert og faglig begrunnet. Utgangpunktet for rapporten er landsdekkene tallmateriale. Rapporten omfatter en kartlegging av investeringsnivå og trender i de regionale helseforetakene (RHF) og utvalgte helseforetak (HF) i Norge. Videre sammenlignes nåværende og planlagt investeringsnivå i Norge innen kategoriene av investeringer, med utvalgte land i Europa. I det følgende gis det en beskrivelse av noen hovedfunn i rapporten om investeringer i spesialisthelsetjenesten i Norge, sett i lys av samhandlingsreformen og dokumentet om Nasjonal helse- og omsorgsplan ( ). Det er behov for en systematisk satsning på kompetanse i spesialisthelsetjenesten Rapporten viser at kompetanse er ansett som en av de viktigste driverne av verdiskapning i helsesektoren. Men kompetanse fremkommer å være et relativt udefinert begrep. Nøkkelkompetanse er i liten grad spesifisert utover hva som er utdannelse/kompetansekrav for helsepersonell innen de enkelte fagområder og profesjoner. Det foreligger i dag ingen total oversikt over ressursbruk knyttet til kompetanseutvikling, verken hva gjelder nivå eller prioriterte spesialområder. Inntrykket er at helseregionene og helseforetakene mangler en helhetlig oversikt over hvilke ressurser som blir brukt til dette formålet, hvor ressurser blir brukt, og om ressursbruk gir ønsket effekt. Et av kriteriene for å kunne rekruttere og beholde kvalifisert helsepersonell er at det foreligger gode muligheter for kompetanseutvikling. Dette er også en forutsetning for en vellykket samhandlingsreform i en sektor som fra før er kompetanseintensiv og som vil kreve stadig mer arbeidskraft og kompetanse. Knapphet på kompetent helsepersonell er blant de viktigste utfordringene helsesektoren står overfor i årene fremover. Et systematisk arbeid med kompetanseutvikling blant ansatte i helse og omsorgstjenesten blir derfor et viktig tiltak. Det vil også være økte kompetansebehov i spesialisthelsetjenesten som en konsekvens av en raskt økende teknologisk, medisinsk og sykepleiefaglig utvikling. Graden av spesialisering i spesialisthelsetjenesten øker stadig. En av de viktigste forventningene til spesialisthelsetjenesten er å bidra i en gjensidig kompetanseutveksling og kompetanseoppbygging overfor en forsterket kommunal helse- og omsorgstjeneste. 1

2 Knapphet på kompetent helsepersonell er blant de viktigste utfordringene helsesektoren står overfor i årene fremover. Medisin og sykepleie er fagområder i stadig utvikling. Dette krever kontinuerlig faglig oppdatering. Likevel opplever leger og sykepleiere at tid og ressurser til faglig oppdatering, etter- og videreutdanning anses av arbeidsgiver som et personlig gode. Men det er like mye i arbeidsplassens, pasientens og samfunnets interesse at leger og sykepleiernes kunnskaper og ferdigheter utvikles og vedlikeholdes. Kompetanseutvikling burde ikke være et individuelt ansvar, men et krav fra arbeidsgiver, med medfølgende støtte og ressurser. Sykehusene bør investere i kompetansebygging hos sine ansatte, slik at vi får trygge og kompetente helsepersonell. Flere mulige verdiskapningsmuligheter ved investering i kompetanseutvikling blir fremhevet i rapporten. Som eksempler kan følgende punkter nevnes: Helsemessige resultater er ansett å være den viktigste verdiskapningsmuligheten knyttet til investeringer i kompetanse. De ansattes kompetanse har direkte innvirkning på kvaliteten av tjenestene som tilbys, da de gjør kontinuerlige vurderinger basert på sin kompetanse. Kompetanse og god systematikk knyttet til rutiner, internkontroll og standardisering av prosesser vil bidra til reduksjon av uønskede hendelser, og ivareta pasientsikkerhet. Svikt i rutiner og mangel på god internkontroll oppgis av nøkkelpersoner innen tilsynet som en av de viktigste årsakene til feil som blir gjort i norske sykehus. God praksis vil bidra til god økonomi i sykehusene og helsevesenet som helhet. Tiden brukt på undersøkelser og behandling vil kunne reduseres som følge av gode medisinske og sykepleiefaglige vurderinger og bidra til økt pasientkontakt og pasienttilfredshet. Ledere og ansatte som tar rette avgjørelser og som har god innsikt i optimal drift, vil bidra til at kapasitet utnyttes på en effektiv måte. Investeringer i kompetanse er et konkurransefortrinn i rekruttering og reduserer turn-over av arbeidskraft. Kompetanseutvikling gir ansatte mulighet til å bli dyktigere i jobben sin, noe som øker arbeidslysten og forbedrer arbeidsmiljøet. Godt gjennomførte IKT-investeringer gir betydelige gevinstmuligheter Rapporten viser at RHFenes utgifter til IKT ligger på omtrent 1,6 % av inntektene. Dette er på nivå med råvareindustrier som energi, byggindustri og gruvedrift. For Norge er investeringsog driftskostnadene til IKT per innbygger lavest i Skandinavia korrigert for kjøpekraft. Norge har det høyeste investeringsnivået totalt i helsetjenesten av samtlige OECD-land, mens investeringsnivået på IKT har ligget under sammenliknbare land. For eksempel var totale kostnader til IKT per innbygger omtrent 40 % høyere i Sverige enn i Norge. Rapporten viser at det har vært en relativt desentralisert og lite koordinert satsning på IKT i spesialisthelsetjenesten. Forbedringspotensialet ved økt satsning på IKT er særlig knyttet til 2

3 sikrere og mer effektive arbeidsprosesser innad i spesialisthelsetjenesten og på tvers av spesialist- og kommunal helse og omsorgstjeneste. Samhandlingsreformen peker på store utfordringer knyttet til IKT i helse- og omsorgssektoren. IKT og teknologi fremheves som viktige virkemidler for å løse samhandlingsutfordringene 1. I følge dokumentet om Nasjonale Helse og omsorgsplan ( ) skal de regionale helseforetakene gjennom sitt sørge-for-ansvar være i front både medisinsk og teknologisk. Bruk av teknologi i helse- og omsorgssektoren skal sikre at det ytes gode tjenester i hele pasientforløpet. Nye og forbedrede IKT- systemer skal bidra til bedre behandling, mindre pasienttransport, bedre utnyttelse av helsesektorens ressurser og styrking av pasient- og brukerrollen 2. Et velfungerende IKT system er kritisk for å nå samhandlingsreformens målsetting om bedre pasientbehandling og mer helse for hver krone. Spesielt viktig vil det være å forbedre informasjonsutvekslingen mellom de ulike aktørene som yter helsetjenester og eksterne samarbeidsparter. Det er behov for en omfattende standardisering og overordnet koordinering av IKT-løsningene, slik at nye løsninger er kompatible med de eksisterende. I følge IKT -langtidsplaner og rapporter fra helseforetakene, tilfredsstiller enkelte IKTløsninger ikke grunnleggende funksjonalitetskrav, og bør på sikt erstattes med mer effektive løsninger. Rapporten illustrerer betydelige verdiskapningsmuligheter tilknyttet godt gjennomførte IKTinvesteringer. Som eksempler kan følgende punkter nevnes: Reduksjon av administrasjonskostnader ved at tiden brukt på administrative arbeidsoppgaver minimeres. Reduksjon av kliniske kostnader som resultat av økt meldingsutveksling og samhandling med førstelinjetjenesten. Smarte løsninger innenfor IKT vil kunne gi økt tilfredshet hos både pasienter og ansatte. Tilfredsheten og kompetansen til helsepersonell vil også kunne øke gjennom reduksjon av administrative oppgaver. Økt kvalitet på pasientbehandlingen kan oppnås blant annet ved innføring av: elektronisk pasientjournal som sikrer et mer helhetlig pasientforløp og forenkler diagnostikk av pasienten eresepter som bidrar til at antall feilmedisineringer kan gå ned. Investering i sykehusbygg øker kvaliteten på pasientbehandling og pasienttilfredshet Rapporten fremhever at det er bred enighet i sektoren om betydelig etterslep på bygningsmassen i norske sykehus. Dagens investeringsregime legger opp til at helseforetakene må generere budsjettoverskudd som de blant annet kan benytte til 1 (St.meld.47, Samhandlingsreformen, Rett behandling på rett sted- til rett tid). 2 Tema: Kvalitet og faglighet og Helhet og sammenheng 3

4 investering i bygg og eventuelle vedlikeholdsetterslep. Dette skaper utfordringer med hensyn til fornuftig satsing på bygg, selv om helseforetakene er klar over problemene og hvilke konsekvenser dette har med hensyn til god pasientbehandling. Samtidig står helseforetakene overfor utfordringer i forhold til endret og økt demografisk etterspørsel. Det vil være behov for flere store sykehus ala Ahus og St. Olav frem til 2030, noe som ikke er lenge til med hensyn til planlegging, reguleringsplaner samt finansieringsplaner. Rapporten illustrerer betydelige verdiskapningsmuligheter tilknyttet hensiktsmessige investeringer i sykehusbygg. Som eksempler kan følgende punkter nevnes: Det er gode verdiskapningsmuligheter knyttet til etablering av en mer rasjonell sykehusstruktur enn i dag. En slik etablering vil kunne lede til både økonomiske og kvalitetsmessige gevinster gjennom samling av spesialiserte funksjoner og desentralisering av mindre spesialiserte funksjoner. Det er et betydelig potensial for arealreduksjon, som vil kunne redusere behovet for å ta igjen vedlikeholdsetterslep. Gevinstrealisering forutsetter at gammel infrastruktur kan avhendes. I forhold til de investeringene som gjennomføres er det et potensial knyttet til å standardisere prosjekteringen og byggingen av nye sykehus. Sykehusene som er bygd og bygges i Norge er dyre i en internasjonal sammenheng. Nye og mer hensiktsmessige arealer vil legge grunnlag for bedre logistikk og mer effektiv drift gevinstene ved dette vil være både økt kvalitet og pasienttilfredshet, samt økonomiske gevinster i form av mer behandling for de samme pengene, eller samme omfang av behandling til lavere kostnad. Medisinsk- teknisk utstyr - en flaskehals i effektive behandlingsprosedyrer Medisinsk teknisk utstyr (MTU) er en kritisk komponent i leveransen av helsetjenester i sykehus, og en velfungerende MTU-park er viktig for å sikre effektive arbeidsprosesser og unngåelse av unødige avbrudd. Den største delen av fremtidig investeringsbehov på MTUområdet er knyttet til opprettholdelse og vedlikehold av dagens brede maskinpark. I Riksrevisjonens undersøkelse av medisinsk-teknisk utstyr i sykehus ( ) ble det estimert et årlig kapitalbehov på tilnærmet 1,5 milliarder for å opprettholde dagens nivå, basert på helseforetakenes egne betraktninger. Mangelfullt adekvat medisinsk utstyr vil være en flaskehals i effektive arbeidsprosedyrer i spesialisthelsetjenesten og kan blant annet gi lengre ventelister og dårligere kvalitet på pasientbehandling. Videre bør det være potensial for å koordinere innkjøp av utstyr på tvers av helseforetak for å sikre god kapasitetsutnyttelse av instrumentene. Sistnevnte ble påpekt av Riksrevisjonens i deres rapport fra Rapporten fremhever verdiskapningsmuligheter tilknyttet investeringer i MTU med følgende eksempler: Det kan ligge kvalitetsmessige gevinster fra spissede investeringer i ny teknologi, eksempelvis utvidet bruk av PET-teknologi eller nye kirurgiske instrumenter. 3 Riksrevisjonen. Riksrevisjonens undersøkelse av medisinsk-teknisk ustyr i sykehus, dokument nr. 3:

5 Det kan også eksistere gevinstmuligheter knyttet til mer fleksible løsninger. Dette kan være løsninger som effektiviserer den daglige driften på sykehusene, eksempelvis håndholdte ultralydinstrumenter eller mobile CT-maskiner. Alternativt kan det være løsninger i grensesnittet mellom MTU og IKT som kan utnyttes av pasientene utenfor sykehusene. Dette kan kombineres med IKT som kan bidra til monitorering av pasient utenfor sykehuset. Investeringer i PET/CT er et aktuelt tema i forhold til kvalitetsmessige verdiskapningsmuligheter innenfor MTU. PET/CT er en teknologi med potensial til å forbedre diagnose og behandling av kreft. Dersom all planlegging av strålebehandling i framtiden vil skje med PET, i tillegg til fagmiljøenes vurdering av framtidige indikasjoner (scenario 5), vil det grovt estimert innebære et investeringsbehov på oppunder en milliard. Anbefalinger Norsk Sykepleierforbund og Den norske Legeforening mener at utfordringene tilknyttet investering i kompetanse, IKT, bygg og MTU i spesialisthelsetjenesten kan løses på følgende måte: 1. Kompetanse: Det er helt nødvendig med en systematisk og helhetlig satsning på kompetanse i spesialisthelsetjeneste. Myndighetene må definere hva som er nøkkelkompetanse i sykehusene. Det må utarbeides en helhetlig plan for kompetanseutvikling, både nasjonalt, i de regionale helseforetakene og i helseforetakene. Investering i kompetanse må fremkomme tydelig i budsjettene. 2. IKT: Et velfungerende IKT system er kritisk for å nå samhandlingsreformens målsetting om bedre pasientbehandling og mer helse for hver krone. Det er behov for standardisering og kommunikasjon over ett trygt nett. Nye tekniske løsninger som må etableres bl.a. for å tilrettelegge for samhandlingsreformen, må være kompatible med eksisterende. De regionale helseforetakene må settes i stand til raskt å investere i forbedret informasjonsutvekslingen mellom de ulike aktørene som yter helsetjenester. 3. Bygg: Det er betydelige verdiskapningsmuligheter tilknyttet hensiktsmessige investeringer i sykehusbygg. Nye og mer hensiktsmessige arealer vil legge grunnlag for bedre logistikk og mer effektiv drift. Gevinstene ved dette vil være både økt kvalitet og pasienttilfredshet, samt økonomiske gevinster i form av mer behandling for de samme pengene, eller samme omfang av behandling til lavere kostnad. Når det gjelder kostnader er det et potensial knyttet til å standardisere prosjekteringen og byggingen av nye sykehus. 5

6 4. Medisinsk teknisk utstyr: Den største delen av fremtidig investeringsbehov på MTU- området er knyttet til opprettholdelse og vedlikehold av dagens brede maskinpark. Innkjøp av utstyr på tvers av helseforetak må koordineres bedre, for å sikre god kapasitetsutnyttelse av instrumentene, slik som påpekt i Riksrevisjonens rapport fra Oslo, Lisbeth Normann Forbundsleder Sykepleierforbundet Torunn Janbu President Legeforeningen 6