Harald Eidheim og Vigdis Stordahl (red.) Kulturmøte og terapi i Sápmi

Transkript

1 Harald Eidheim og Vigdis Stordahl (red.) Davvi Girji

2 Harald Eidheim og Vigdis Stordahl (red.) Kulturmøte og terapi i Sápmi Davvi Girji 2004

3 1. opplag opplag 2004 Det må ikke kopieres fra denne bok i strid med åndsverksloven og fotografiloven eller i strid med avtaler om kopiering inngått med KOPINOR, Interesseorgan for rettighetershavere til åndsverk. Brudd på disse bestemmelsene vil bli anmeldt. Utgivelsen er finansiert av Sosial- og helsedepartementet og Fylkesmannen i Finnmark ved Sosial- og familieavdelingen Copyright Davvi Girji OS 2004 Grafisk utforming: Davvi Girji OS, N-9730 Kárášjohka/Karasjok Omslagsillustrasjon: Kajsa Kemi Gjerpe, 10 år, Kárášjohka/Karasjok Omslagsdesign: Davvi Girji OS Trykk: Arkmedia OY, Vaasa, Finland ISBN

4 Innhold Forord 4 Harald Eidheim og Vigdis Stordahl Innledning 7 Vigdis Stordahl Refleksjoner rundt utviklingen av en samisk psykiatri 11 Gunvor Egeberg Minoritetsproblematikk og kulturforståelse perspektiver til innsikt i psykiatrisk behandling 25 Harald Eidheim Om observasjon i terapiforløp og kulturelle og profesjonelle kompetanser 47 Else Målfrid Boine Den kulturelle kontekstens betydning i sosialt arbeid i Sápmi 63 Synnøve Ballari Johansen «... har alltid levd i fred og fordragelighet med hverandre.» Problemer i kjølvannet av fornorskningen 83 Ristin Rávdná Kemi Om å være profesjonell i lokalsamfunn 107 Merete Saus Kontekstuelt barnevern Lokalsamfunnet som klient i barnevernet 126 Om forfatterne 146

5 Forord Ideen til denne artikkelsamlinga har vokst fram gjennom lang tid og i flere miljøer. Vårsemesteret 1993 arrangerte barne- og ungdomspsykiatrisk poliklinikk (BUP) i Karasjok et artikkelskrivekurs for de som i 1991 og 1992 hadde fulgt den toårige videreutdanninga i transkulturell forståelse og behandling ved poliklinikken. Initiativtaker her var klinikkens overlege Cecilie Jávo. Optimismen og pågangsmotet var stort, men som alle som har erfaring for å skrive artikler vet, tar det gjerne lengere tid enn man hadde tenkt seg. Og i en ellers travel hverdag blir artikkelutkastene de som får lavest prioritet; til sist havner de i skrivebordsskuffa. I 1996 bød det seg en ny anledning til å hente fram artikkelutkastene. Sosial- og familieavdelinga hos Fylkesmannen i Finnmark hadde fått midler for å styrke det samiske sosialfaglige arbeidet og innkalte til idedugnad. Sámi sosialbargiid searvi/samisk sosialarbeiderforenings forslag til bruk av midlene var å få ferdigstilt dette bokprosjektet. Foreninga fikk tildelt midler og i 1997 inviterte vi potensielle bidragsytere vi visste hadde artikkelutkast i skrivebordsskuffa, til et skriveseminar. Nå skulle det bli bok! Bakgrunnen for at foreninga foreslo at dette bokprosjektet burde få tildelt midler var at vi lenge hadde hatt et ønske om å få synliggjort aktuelle sosialfaglige problemstillinger som vi visste mange av medlemmene arbeidet med. Dette var problemstillinger som hadde vokst fram i møtet mellom den sosialfaglige kompetansen våre medlemmer hadde ervervet seg gjennom det norske utdanningssystemet og den virkelighet kulturen de jobbet i og var forankret i gjennom sin oppvekst og sitt daglige virke. Selv om helhetlig tenking har vært grunnlaget for faglig sosialt arbeid, har utviklinga av teorier og metoder innen faget i for liten grad tatt hensyn til den virkelighet klienter og sosialarbeideren er deltakere i. Å få synliggjort, skapt bevissthet om og innsikt i denne historiske og

6 kulturelle konteksten, er noe foreningen mener er nødvendig om vi skal kunne utvikle en sosialtjeneste som ivaretar den samiske befolkningas behov. Å integrere et kulturforståelsesperspektiv i faglig sosialt arbeid er ikke noe som bare vil gjelde i forhold til det samiske samfunnet. Norge er i dag et flerkulturelt samfunn og et slikt perspektiv vil derfor ha interesse for alle som driver med sosialt arbeid. Det bør også være noe våre utdanningsinstitusjoner tar på alvor. Denne boka vil derfor ikke bare være et viktig bidrag i forhold til de av oss som jobber med mennesker i det samiske samfunnet, men kunne være med på å gi alle som jobber med mennesker en dypere forståelse for hvordan vi mennesker preges av den kulturelle og historiske konteksten vi er vokst opp i. Sámi sosialbargiid searvi/samisk sosialarbeiderforening vil takke redaktørene Harald Eidheim og Vigdis Stordahl for deres arbeid med å redigere denne boka. Uten deres «puff» og faglige kommentarer hadde neppe dette bokprosjektet kommet i mål. Vi vil også takke for den økonomiske støtten til dette prosjektet. I tillegg til støtten fra Fylkesmannen i Finnmark ved Sosial- og familieavdelinga, har Sosial- og helsedepartementet bidratt med støtte til trykking av boka, og Regionsenteret for barne- og ungdomspsykiatri (nåværende Avdeling for barne- og ungdomspykiatri ved Det medisinske fakultet, Universitetet i Tromsø) bidratt med støtte til kurset i artikkelskriving. Uten disse bidragene hadde dette bokprosjektet ikke latt seg realisere. Jane Juuso og Solveig Wilhelmsen Sámi sosialbargiid searvi/samisk sosialarbeiderforening

7 Forord 2. opplag Da vi arbeidet med videreutdanningen i transkulturell forståelse og behandling og senere, da denne boka ble til, var det vår tanke og vårt mål at dette initiativet skulle kunne inspirere til en videreutvikling av det helse og sosialfaglige feltet. Siden boka kom ut har det skjedd mye positivt innenfor samisk helse - og sosialtjeneste. Kunnskap om så vel samiske samfunnsforhold som de metodiske utfordringene fagfeltet står overfor i sitt møte med den samiske pasient, er nå i langt sterke grad integrert i de helse og sosialfaglige utdanningene. Dette bekreftes ikke bare av at denne boka kommer i et nytt opplag, men også av et stadig økende omfang av andre bøker og artikler med tilsvarende tematikk samt faglige publikasjoner som hovedfagsoppgaver og doktorgradsarbeider. Ved BUP Karasjok er det eksempelvis kommet to doktorgrader de senere årene. Også på institusjonssiden har det skjedd viktige ting. De barne og ungdomspsykiatriske tjenestetilbudene i Karasjok utgjør i dag, sammen med de voksenpsykiatriske tjenestetilbudene i Lakselv, et nasjonalt kompetansesenter innen fagfeltet. Et eget senter for samisk helseforskning er etablert under Universitetet i Tromsø og lokalisert til Karasjok. Sametinget er blitt tilført midler til så vel policyutforming, saksebehandling og forsøks og utviklingsarbeid. Ikke minst har midler til forsøks og utviklingsarbeid inspirert stadig flere kommuner og institusjoner til å tilrettelegge for et mer adekvat tjenestetilbud for den samiske befolkning og bidratt til et faglig løft i arbeidet med å systematisere det erfaringsmateriale helse og sosialarbeidere sitter inne med. Karasjok/Oslo mai 2004 Harald Eidheim Vigdis Stordahl

8 Harald Eidheim og Vigdis Stordahl Innledning De samiske helse- og sosialarbeidereorganisasjonene som ble dannet rundt midten av 1980-tallet, har hatt som sitt hovedmål å arbeide for at helse- og sosialtjenestene til den samiske befolkningen bygger på og tar hensyn til samisk språk, kultur og samfunnsliv. I løpet av relativ kort tid ble en rekke initiativ tatt; fra opprettelsen av institusjoner som Samisk spesialistlegesenter (somatikk) og Barne- og ungdomspsykiatrisk poliklinikk (BUP) i Karasjok til seminarer og videre- og etterutdanninger. En av disse videre- og etterutdanningene var en toårig langsgående utdanning i transkulturell forståelse og behandling ved BUP-Karasjok i 1991og Dette var, etter hva vi kjenner til, det første etterutdanningstilbudet for praktiserende helse- og sosialarbeidere som eksplisitt ga en innføring i kulturanalytisk tenkning. Denne utdanninga (som redaktørene av denne boka hadde det faglige ansvaret for) var lagt opp med sikte på å gi terapeuter og andre helse- og sosialarbeidere ny inspirasjon i tilnærminga til oppgaver og problemer som de allerede hadde til dels lang yrkeserfaring med. De fleste hadde dessuten samisk språk- og kulturbakgrunn. Utdanninga la vekt på å problematisere hvordan de kulturelle og samfunnsmessige omstendigheter som folk lever under har konsekvens for menneskers helse, de psykososiale aspekter så vel som de somatiske. Den var ment å skulle 1) kvalifisere helse- og sosialarbeidere til bedre å kunne se og oppdage slike sammenhenger og til 2) å trene dem i en reflekterende holdning til sine egne roller som profesjonelle helse- og sosialarbeidere og som mennesker forankret i sin egen kulturbakgrunn. Det ble lagt vekt på at terapeuter måtte bevisstgjøre seg at de jobbet i et flerkulturelt univers og 7

9 hvordan teoretiske kunnskaper og ferdigheter kunne gi tankeredskaper til å fungere profesjonelt i dette universet. Det ble m.a.o. ikke sett som tilstrekkelig å ha samisk språkkompetanse og kulturbakgrunn for å fungere profesjonelt i det samiske samfunnet; - slik de samiske organisasjonene gjerne har argumentert for. Utdanninga siktet eksplisitt mot å gi deltakerne med ulik profesjonsbakgrunn en felles plattform. Med dette menes et perspektiv som ikke bare representerer innblikk i spesielt organisert kunnskap om hovedtrekk ved samisk samfunn og kultur, men først og fremst en betraktningsmåte og et analytisk språk. Denne betraktningsmåten og dette analytiske språket skulle representere redskaper som en kunne bruke for å «se» og skape innsikt i sosiale systemer og sosiale forløp, i konkret samhandling, i livsstiler, i kulturell kreativitet, i vellykkede og mislykkede livskarrierer og familieforhold, i dilemmaer og identitetsproblematikk. Og de skulle kunne operasjonaliseres i terapi og veiledning. Utdanninga ville vekke interesse for hvordan samfunnsutviklinga i Sápmi skaper varierende livsvilkår og dermed ulike muligheter for utprøving og utfoldelse av personlig identitet. En tenkte seg at en slik utdanning kunne bidra til at helsepersonell med ulik faglig og kulturell bakgrunn kunne bli mer samstemte med hensyn til hvordan en kan skape innsikt i den sosiokulturelle konteksten de virker i. Og samisk helsetjeneste ville kunne få en tilvekst av personell som hver for seg, og i team, var bedre skikket til å yte hjelp til mennesker i det flerkulturelle og mer og mer komplekse samiske samfunnet. Bidragsyterne til denne boka (unntatt Ristin Kemi og Merete Saus) deltok i denne etterutdanninga ved BUP-Karasjok, og artiklene deres reflekterer perspektiver og metodedrøftinger som det ble lagt vekt på i undervisning og seminardiskusjoner. Siden alle hadde lang erfaring fra terapi- og veiledningsarbeid, bidro de i betydelig grad til at utdanninga ble vellykket. Det fond av selvinnsikt og 8

10 erfaring fra konkrete terapiforløp som de satt inne med, representerte empirisk materiale som ble til uvurderlig nytte når det gjaldt å «sy sammen» teori og praksis. Artiklene i denne boka avspeiler denne opplæringssituasjonen. Artiklene viser et utsnitt av de mange ulike oppgaver som terapeuter i Sápmi står overfor i sin profesjonelle hverdag. Men de viser også at de står overfor en felles utfordring som går ut på å finne fram til hvordan sosiale og kulturelle omstendigheter som den enkelte klient (person eller familie) har opplevd og lever under, bør dras inn i diagnostiseringsarbeid og behandling. Å beherske selve det kulturanalytiske perspektivet byr ikke på særlig store teoretiske utfordringer. Som disse artiklene viser har et hvert terapitilfelle en egenart. Det som derfor stadig krever faglig årvåkenhet og kollegial diskusjon er de metodiske utfordringer som hvert tilfelle byr på. For å kunne ivareta standard og kollegialitet ved terapiarbeid i Sápmi vil det være fordelaktig om en kunne organisere kollegiale fora for en fortløpende fagdebatt omkring erfaringer fra den praktiske hverdag gjennom å legge til rette for sammenlignende drøftinger av konkrete terapiforløp. Det er å håpe at denne boka også vil bli gjenstand for en fagdebatt i slike kollegiale fora og at den kan inspirere til en videreutvikling og tilpasning av det kulturanalytiske perspektivet i arbeidet med å bygge ut en mer adekvat helse- og sosialtjeneste i Sápmi. 9