Rektors reisebrev fra partnermøte i Sør Afrika

Transkript

1 Rektors reisebrev fra partnermøte i Sør Afrika Dette brevet er skrevet i sanntid på mobiltelefonen, derfor alle forkortelsene og den kreative bruken av tegn og store bokstaver. Retteprogrammet får ta skylden for uforståelige setninger, og steds- og personnavn er stavet etter fonetisk inntrykk. 25. februar - ankomst Undertegnede og fagleder Fride har nå vært på reisefot i temmelig nøyaktig 23 timer. Vi har landet på flyplassen i Johannesburg og venter på den siste innenriks flyturen til Nelspruit. Kofferten min forsvant på veien til Johannesburg. Nedtur. Fride sin kom frem, men det er min koffert som inneholder gaver til vertskapet, diverse utstyr og - ikke minst- mine klær! Jeg ser at det er fruktbart landskap mellom Johannesburg og Nelspruit. Grønne jordbruksområder så langt jeg kan se fra flyvinduet. Er det vingårder her mon tro? Det er temperert klima og vegetasjonen bærer preg av tilstrekkelig med vann. Fride fryder seg over at Rektor ikke har med seg slips. Selv skolejentene har slips på Sidlamafa secondary school, og myndighetspersoner er visstnok veldig formelt kledd. Det blir jo interessant. Særlig med tanke på at dressen jeg har kjøpt for anledningen, og alle de rene, pene klærne mine er forsvunnet med kofferten. Ankomst Nelspruit. Jammen dukket kofferten min opp her. Så rart? Skolens kvinnelige Rektor Bongiwe og Assisterende Rektor Vusi møter oss på flyplassen. Pent antrukket, men ikke i dress som jeg fryktet. Fride og jeg ser likevel ut som backpackere i forhold. Vi spiser et måltid sammen og løsner litt på stemningen før vi setter oss i bilen. Det er ca 30 grader varmt, og vi kjører på en bred asfaltert vei med 120 fartsgrense gjennom appelsin-, papaya- og sukkerplantasjer. God stemning. Vusi og Bongiwe er hyggelige mennesker. Vi skal få dusje når vi kommer frem! Det er kveld nå. Vi har blitt innkvartert hjemme hos Vusi, hans kone Nomsi og deres lille datter Precious på halvannet år. Noen i Johannesburg har forsynt seg av innholdet i kofferten min. Æsj! Rektor og 5 lærere fra Sidlamafa har kommet og spist sammen med oss. Alle har tatt med noe å spise: ris, svinegryte, krydret kylling, en slags søt mos (søtpotet?) og agurk, løk, tomat, oliven og ananas. For å nevne noe. Vi drikker coca cola. Hyggelig stemning. Jeg prøver å komme innpå programmet for arbeidet vi skal gjøre, men det blir ikke helt orden på det. Vi blir enige? om å diskutere det i minibussen i morgen. Tidligere i dag kjørte vi innom et handlesenter. Det er mange barn og unge overalt. Vakre mennesker i pene, fargerike, men hovedsaklig vestlige klær. Etter at vi kom hit til Kamphluswa?...jeg klarer ikke å stave det enda, har vi ikke sett en eneste hviting, og det føles nesten som om ingen andre har sett hvite her heller. På kjøpesenteret følte jeg meg som jeg antar en same i nasjonaldrakt må føle seg på Grünerløkka. Der er varmt her. Og selv om huset til Vusi er riktig fint så har det ikke AC. Fride og jeg har fått hvert vårt store gjesterom som til tross for svære vifter nok holder over 28 grader nå som jeg skal legge meg. I morgen skal vi til Mosambik av alle steder. Vi skal vurdere om dette er en tur som kan gjennomføres med våre elever når de kommer neste gang. 11 lærere skal bli med oss med over grensen. 26. februar Mosambik Jeg har sovet godt, tross varmen. Våknet av alarmklokken kl I Nabohuset har det vært sang hele natten, og de holder på fremdeles. Det viser seg at en person i nabohuset døde for to dager siden, og sangen er en del av begravelsesfesten.

2 Vusi som vi bor hos, skal ikke være med til Mosambik. Han skal motta medgift for en søster, og det blir en stor forhandlingsprosess har jeg forstått. Han snakker om 17 personer som skal komme fra mannens familie. Han regner med å få godt betalt sier han smilende, men legger til at det kommer godt med til bryllupet når den tid kommer. En minibuss henter oss kl 0700, og i den sitter 10 lærere og to barn i tillegg til sjåføren. Barna ser ut til å være ca 6 og 9 år. Sihle og Nothando. Ellers er det Thandelcile, Busi, Olymphia, Joice, Zodwa og Zodwa, Ronald, Upho, Portia og Octavia. Det er ikke helt lett for meg å få oversikten over navnene, for når jeg spør så oppgir de sine fornavn til meg av høflighet for våre skikker, mens de selv aldri bruker fornavn. Det blir mye forvirring når de hører hverandres fornavn, og når jeg prøver å finne ut hvem som faktisk er hvem. Med forvirring følger også latter og knising, og vi har det veldig hyggelig. Vi stopper og kjøper drikke, og så deler vi sandwicher som frokost nr. 2 i bussen. Nå går det i 120 gjennom endeløse sukkerroejorder på vei til Mosambik og havet. Vi skal visstnok få bade? På grensen er det voldsomt med aktivitet. Typisk militær grensepassering med kontroller i flere omganger. Vakter og officials overalt. Alle som krysser må inn for å få sine pass stemplet, og det er i tillegg til alle svarte, også flere hvite her. Noen adventurers, noen Moland og Frencher. Ingen turister bortsett fra Fride og meg. Venting. Etter 45 minutter med kontroller er vi endelig på vei igjen. Men vent! Etter 50 meter er det stopp igjen! Det viser seg at vi bare har kommet gjennom grensepasseringen på Sør Afrikansk side! Nå skal vi inn i Mosambik, og her er det enda verre! I tillegg til alt fra forrige passering må vi Norskingene også få utstedt visaer. Alle venter igjen. Og prisen? 419 rand pr Norsk. Det er vanvittig mye penger i Mosambik, men soldaten med Kalashnikoven virker fornøyd når jeg viser ham passet mitt etterpå, så da var det vel verdt det. Nå er vi endelig på veien. Sjåføren setter volumet på fullt igjen. Det er ca 30 grader, lett skydekke med blå himmel og en regnbyge. Dette må da være savannelandskap bestemmer Fride og jeg. Vi har begge geografi fra universitetet. Det er slett, grønt med buskvegetasjon og trærne står med meters avstand til hverandre. Hvor er giraffene tro? Har sett kuer og geiter men ikke noe eksotisk. I skarp motsetning til i Sør Afrika er det ikke noe dyrket mark på denne siden av grensen. Etter hvert som vi nærmer oss byen Maputo dukker det opp noen enkle hytter av ymse materialer og med stråtak med en liten jordparsell til. Men likevel: et helt annet skue enn i Sør Afrika. Damene i baksetene roper et eller annet. Det faller ingen inn å slå ned volumet på musikken, men etter litt tegnspråk forstår jeg at det er tid for epler og druer. Friske, ferske frukter serveres mens vi kjører. Jeg takker med å gi småjentene hver sin lille godtepose. De smiler og ler og takker. Ikke mye trafikk, men alltid noen som går langs veien. Små lastebiler og pickups med mennesker på planet. Vi stoppes i to politikontroller på 4 mil og sjåføren vår må identifisere seg. På vei inn i byen Maputo blir eiendommene større og inngjerdet. Noen flotte biler og svære hus her, men like etter er det blikkskur og enkle murbygg som dominerer. Velstand er ulikt fordelt her. Ingen hvite mennesker her. Jentene er like vakre som i SA og de bærer sakene sine på hodet, akkurat som på National Geographic... Byområdet her er stort i areal. Er ikke sentralisert som i vesten, men det er områder med høy økonomisk aktivitet langs veien. Folk bor i murhus som er selvbygd. Egentlig samme slags bosetting som i Oslos hagebyer... Murindustri. Beplantninger igjen. Har ikke sett noen skoler enda - det var det fullt av i SA. Joyce forteller at education is scarce in Mocambique. Overalt i veikanten finnes det små boder hvor noen selger noe: Brus, plastposer, mobilkort, klær og stoff. Frukt og grønt. Blomster. En høne. Dette er ikke turistorientert, men rett og slett handelsvarer til lokalbefolkningen. Sentrum av byen: Kontorbygg og noen høyhus. Butikker.

3 Politiet her har samme attityde som parkeringsvaktene hjemme, men de er bevæpnet med Kalashnikover - noe som mildt sagt bidrar til å gi de en viss autoritet. Vi blir igjen stoppet i trafikkontroll, og sjåføren vår må forhandle igjen. Fremme ved kysten. The ocean! 4.5 timer har turen vart. Naturen og bebyggelsen kan kanskje minne om Gran Canaria på 70 tallet. Bytt ut Spansk med Portugisisk og fjern alle turistene bare. Veien går langs kilometer med strand, og noen hus, kafeer restauranter og hoteller på andre siden av veien. Men ikke ferdig utviklet slik vi er vant til fra våre ferieturer. Det er byggeaktiviter, men ikke hektisk. Nevnte jeg at det ikke er noen hvite her? På stranden. Jeg og alle damene samt barna bader. Barna har aldri vært ved havet, men de har lært å svømme i pools. Det er sikkert 30 grader i vannet, og grunt. Langgrunt! Vi løper om kapp i vannet og Fride og jeg er White Rhinos sammen med de Afrikanske Hippopotamuser vi bader med. Noen lokale guttunger i 8 årsalderen holder seg nær oss. Vi kommuniserer med enkeltord og fakter og de hjelper oss å grave etter skjell. Jeg skremmer de med å late som om jeg har funnet en stor krabbe. De fryder seg. Det jeg trodde var badende viser seg å være mange mennesker som sitter i vannkanten og graver etter krabber og skjell. Kanskje en lørdagssyssel for noen? Vet ikke om de gjør det for salg eller mat eller begge deler. Etter et par timer går vi tilbake til bilen for å skifte og drikke brus. Vi risikerer å bli solbrente. Fride er rød allerede til tross for faktor 40. Selgere igjen ved bilen. Kjøpe håndverk, drikke, stoffer? De er pågående, men ikke plagsomme slik selgere kan være på kanariøyene. Det sørafrikanske registreringsnummeret på minibussen vår betyr kjøpekraft, og våre venner fra Sidlamafa er minst like aktuelle kjøpere som oss hvite. Vi har med oss mat fra Kamphluswa. Kylling og brød. Alle spiser inne i bilen på parkeringsplassen, men jeg er ute. Nyter varmen og sjøluften. Og utsikten. Nevnte jeg at jentene og kvinnene er vakre? Frodige, formfulle og med uttrykksfulle, vennlige ansikter. Men også guttene er flotte. Høyreiste, atletiske menn er vanligere syn her enn det overvektige Amerikanere er i Florida. Jeg føler meg blek og fet:( Men jeg ser at mange av unguttene drikker øl, så vi får vel se om utviklingen vil føre med seg flere ølmager over tid.) Unggutter ja- Vusi fortalte meg at forventet levealder i SA har gått tilbake de siste årene. Nå er den knapt 40 år.. Den er neppe høyere i Mosambik, og derfor er det også stort sett "unge" mennesker å se etter vår målestokk. HIV har mye av skylden for det. Da jeg fortalte Vusi om alderen til mine og Ingrids foreldre, lurte han først på hvor gamle de var da de døde. At de fremdeles var i live over 75 års alder var så pass overraskende at han lurte på hva slags hemmelighet som lå bak. På vei hjem fra Mosambik. Lærerdamene våre er reinspikka shopaholics. De brenner av penger på basarmarkedet i en fart som ikke står tilbake for det jentene hjemme presterer. Og det er ikke bare på markedet. Hver gang vi stopper blir bilen vår omvandlet til en slags vrengt basar-bod med selgere på utsiden og kjøperne inni. Grensepasseringen er like omstendelig tilbake til SA, men nå går det mye raskere. Færre mennesker skal gjennom kontrollene så sent på dagen. Kalashnikovene er fremdeles på plass. På begge sider av grensen er det mye handel. 3.verdens Svinesund er bygget opp av presenninger og poser, plankeskur og blikk. Og alle selger og bytter varer og tjenester. På tollstasjonene er det ikke smugling av drugs og alkohol som er i fokus, men digre tegneserieplakater og bilder forteller om farene med menneskehandel. Dette og AIDS er alvorlige saker her. Det er jo så mange mennesker her. Og dette er i den 3. Verden. Tanken på alle skjebnene og det jeg opplever som mangel på muligheter for alle barna overvelder meg. Særlig plager det meg å se alle barna i

4 veikantene nå etter å ha blitt minnet på at menneskehandel faktisk foregår. Her! Nå! Men våre venner herfra tenker annerledes. De sier at det aldri har vært større muligheter for innbyggerne enn nå, og at alle som er frie kan arbeide for å skape sin egen fremtid. Det får meg til å bli skamfull over noen av de utslagene vår egen velferdsmodell har fått. Særlig der velmente tiltak fra det offentlige tar fra de unge ansvaret for å bestemme over sin egen fremtid. Hjemme hos Vusi og konen spiser vi deilig middag og drikker cola. Nydelig servise, pen duk og rent som i en operasjonssal. Stemningen faller litt når vi spør om det ble enighet om medgift for Vusis søster, for det ble det altså ikke foreløpig. Men snart er vi i gledesmodus igjen, og vi snakker om politikk, demokrati, kraftforsyning og skolegang. Den siste timen har vi diskutert utvekslingsprogrammet, og jeg har nå skrevet en evalueringsrapport på PCen. Våre venner legger seg svært tidlig, og klokken 2000 er det i overkant sent for de. 27.februar - Krügerparken Jeg har sovet godt tross varmen og våkner kl Solen er oppe og jeg hører forberedelsene til frokost fra kjøkkenet. Ved frokostbordet forteller Vusi om naboens mor som ble tatt av en krokodille for 3 år siden. Da jeg bemerker at det var en interessant hendelse å høre om nå før vi skal inn i Krügerpark, er han rask til å presisere at det ikke skjedde i parken. Neida- det hendte i den lokale elven. Betryggende å høre... Den samme minibussen som vi brukte i går plukker oss opp hos Vusi kl Som mann og Rektor skal jeg sitte i forsetet i dag også, hvilket passer meg bra, for da kan jeg både ha vinduet åpent og bestemme når jeg vil snakke med noen. Musikken og støynivået gjør det til en utfordring å drive smalltalk med de bak i bussen. Det er stort sett de samme som i går som er med, minus vår tørste venn, men rektor Bongiwe og Vusi har kommet til. De to jentungene Sihle og Nonthando er også med i dag samt indiske Lekshmi og en 5 årig jentunge - Sivihwe. Vi plukker opp læreren Portia på veien, hun kommer gående opp en liten sandvei og er kledd i farger fra en sommereng med en stor Hawaiirose i håret. Portia er den yngste av lærerne, og alle snakker om hennes skjønnhet. Det er søndag morgen, og svært mange går i kirken da. Det å dra i parken sammen med oss istedenfor å gå i kirken er en handling av betydning. Likevel er markedsplassene i gang med å fylles igjen, så alle kan ikke være like kirke-orientert som våre venner. Jeg ser mange som bærer tomme vannkanner ut fra boområdene. Barn og voksne. Vi kjører gjennom de store banan- og sukkerrørplantasjene på vei mot den østlige inngangen til parken. Vi har kjøpt mat og drikke i et kjøpesenter i en bosetning noen kilometer på utsiden av parken, og jeg kommenterer at det er mange hvite mennesker her. Er det turister? Nei. Dette er er gammelt bosetningsområde, og de hvite er farmers. De eier de store områdene vi kjører gjennom. Store, ofte hvite, pickups og SUVS dominerer parkeringsplassen. Apartheid står sterkt i disse områdene og Vusi forteller pragmatisk at Svarte ikke er trygge her. Ikke om kvelden. Farmerne beskytter eiendommene sine mot inntrengere, og er proaktive også utenfor egne tomter. Inn i parken. Vi kjører en smal bro (Crocodile bridge) over en bred elv som sammen med høye gjerder tjener som innhegning. Jurassic Park anyone? Det første vi ser er Pumbaa og en rekke små villsvin. Vi må stoppe bilen til de har fjernet seg. Elefantbæsj i veien. Og gnu, antilope, villsvin, bøffel, sebra, og giraff ser vi allerede i løpet av 5 minutters Safari. Alle sier at elefantene er godt kamuflert, men jeg protesterer. Noe så stort må da være lett å få øye på. Mer elefantbæsj, og der står de. 1 nei 2, nei 4 elefanter like ved veikanten. Digre, og lette å se når de først er oppdaget... De store kattene gir seg ikke til kjenne foreløpig, men jeg er veldig flink til å oppdage store, løvefargede steiner. Området er stort, og gresset er høyt.. En ny elefantflokk sperrer veien. Nå står det plutselig 6 biler i kø på hver side av flokken og venter på at dyrene skal flytte seg. Det er elefantunger i flokken, så ingen av

5 bilistene er spesielt lystne på å utfordre de voksne dyrene. Jo. Etter 15 minutter er det en som kjører gjennom, dyrene nærmer seg raskt bilen, men han kommer forbi og det roer seg igjen. Finfint!. Nå må vi sikkert stå stille i evigheter. Men til slutt gjør sjåføren vår et rykk, og vi kommer oss gjennom uten skader. For å motivere alle til å se etter store katter, lover jeg å åpne 2 store melkesjokolader når vi ser en katt. Men etter 5 minutter har da alle erklært at de har sett løveliknende saker som nok heller er steiner og termitt-tuer, så jeg deler ut sjokolade for å styrke øynene våre. Sjokoladen smelter i hendene våre, og takk og pris for å sitte i forsetet med åpent vindu fremfor å være bak i varmen midt i en Toyota Hiace uten AC. Men alle er glade og fornøyde bak i bussen. Fride også. Vi har sett noen steinformasjoner som er prikk lik der lille Simba løftes mot himmelen i Disneyfilmen Løvenes konge. Men ingen våkne katter enda. Siden sjåføren vår er tung på gasspedalen tar vi igjen andre biler litt for ofte synes jeg. Et tre med bavianer fyker forbi før jeg får fokusert på de. Som med alle de andre dyrene så er deres farger så tilpasset vegetasjonen at de er vanskelig å skille fra grenene de sitter på. Ny bavianflokk. Sikkert 20 dyr. Nå stopper vi midt blant de mens de rasler i buskene i veikanten, og de går over veien foran og bak oss. Vi stopper inne i et stort innhegnet område som kalles day visitors area. En stor rasteplass hvor man kan gå ut av bilen og finne seg et bord og noen krakker under trærne. Med stor rasteplass så mener jeg på størrelse med parken i Rød herregård, bare med savannevegetasjon. Og det er høyt gress, busker og trær her med noen brede stier mellom de forskjellige rasteplassene. Det er ikke mange andre her nå. I den ene enden av plassen er det to store pools som barna kan bade i. Syden-style. De fryder seg, og jeg bruker dem som unnskyldning for å komme meg litt unna voksenpraten. Noen av trærne her beskytter seg mot planteetere med 8 cm lange beinharde nåler. Bongiwe forteller at de er til fare for mennesker på vedsanking. Nålene brekker av under fotsålene som berberris, og da får man feber og kan bli liggende en uke eller to før man kan gå igjen. Så må andre sanke ved i stedet, og det er i alle fall en slags trøst. På veien igjen, og der: Løvinnen Nala drikker fra en liten kulp i veikanten. Hun er 3 meter fra bilen. Lar seg ikke forstyrre av oss, selv om det nå har stoppet 4-5 biler her. Det er akkurat som om Sir David Attenborough skal komme til syne for å hviske oss fakta om løvene. Når hun har drukket ferdig reiser hun seg og værer mot oss med halvåpen munn. Så snur hun ryggen til og blir stående slik. Vi er ikke verdt hennes oppmerksomhet lenger. 50 meter lenger opp ligger Mufasa og et par av hans koner. Fjellformasjonen de ligger på en ny Disney-konstruksjon Det er den indiske Piken i selskapet- Lekshmi - som ser de først. Lekshmi har vokst opp nær jungelen, og hun er som oftest den første til å peke ut alle dyrene vi ser. Noen sier de ser Simba også, men jeg ser bare steiner der de peker. Giraff igjen. Denne gangen er den så nær at vi kan se og høre fuglene som lever symbiotisk med den. Nå kjører han så fort igjen. Jeg rekker å se fuglene, men å ta bilder kan jeg bare glemme. For å holde meg til Disney; Zazu flyr også rundt her. Klokken er 1700 og en ny Gnuflokk gresser sammen med 2 DIGRE neshorn. Like ved er det enda en flokk med Sebraer og en hel haug med Antiloper. Nok mat for en Gepard eller 2? Komme da pusse, pusse, pusekatt! Og hva er nå dette? Kodos sier barna, men dyrene vi nå ser er en slags senkede dromedarhjorter med store ører. Må slå de opp når jeg kommer hjem. Tiden begynner å renne ut, så jeg lover Lekshmi en melkerull hvis hun finner en katt eller krokodille til. Skal si hun ble konsentrert! Og jammen dukker det opp vi en Leopard i et tre 10 meter fra veien. Ikke Lekshmis fortjeneste denne gangen. Alle roper i munnen på hverandre, og vi bråstopper. Leoparden ligger på en gren med halen dovent nedover. Den har dratt noe som ser ut som en Antilope opp i treet i sikkerhet for andre dyr. Så begynner den å spise oppe i treet mens vi ser på. Vi kommer ikke mer enn 50 meter unna før vi må stoppe for 7 Giraffer i veien. Nå er de skikkelig nær! På broen over Crocodile river klarer Lekshmi å finne en krokodille til meg. Så melkerullen jeg har i kjøleskapet hos Vusi får en ny eier i morgen. Og når vi stopper ved restauranten Crocofellas som står på påler i elven, kastes det et kjøttstykke ut fra terrassen og vi får nærkontakt med elvemonstrene.

6 Vi avslutter turen med å danse for dyrene. Alle ut av bussen, bilsteroen på full guffe (fremdeles) og alle dører åpne. Afrikansk dans slik vi kjenner det igjen fra TV: mange myke, svingende, smilende afrikanere, og to ikke helt tilpasse, men likevel overraskende komfortable hvitinger midt blant de. For en fantastisk opplevelse!!! 28. februar På skolen Vusi drar på jobb før kl 0530, og hans kone Nomsi skal ordne frokost til oss og kjøre oss til Sidlamafa før hun selv drar på jobb. Nomsi er neppe en helt typisk Sør Afrikansk husmor, for hun har hushjelp og dagmamma i huset hver eneste dag, så jobben hennes i huset er mer å ha ansvaret for at alt blir gjort enn å gjøre det selv. Masinga har studert 8 år i Pretoria og praktiserer som tannlege. I bilen forteller hun at hun skal studere Management neste år. Det går mer og mer opp for meg hvor "moderne" Vusi og hans kone er, og at det tradisjonelle kjønnsrollemønsteret som praktiseres blant store deler av den svarte befolkningen ikke har sterk grobunn i dette hjemmet. Vi når skolen ca kl 0730, og blir møtt av Vusi i slips og skjorte. Det signaliserer autoritet og rolle. Alle elevene har for øvrig pene nystrøkne skoleuniformer. Hver dag. Vi er innom et par klasserom og hilser på elever. Over 80 elever i hver av klassene, og rommene er på størrelse med våre. Det er ikke mye plass for læreren til å gå rundt blant elevene, så metoden blir det vi kaller tradisjonell tavleundervisning. Det er mye aktivitet blant elevene, og støynivået er ikke så ulikt det vi har i en 30 elevers norsk klasse under prosjektarbeid. Når vi kommer inn blir de 80 elevene stille, og Vusi trenger ikke heve stemmen for å bli hørt. Først da jeg avslutter besøket med å si at de virker mer disiplinerte enn norske elever bryter latteren og skravlingen løs, og støyen fra klasserommet forfølger oss langt på vei til kontorbygget. Stakkars Npol - læreren deres - han fikk nok litt av en jobb med å dra klassen inn i sporet igjen etter oss. Selve møtet varer leeenge, og jeg opplever en viss mangel på struktur. Jeg tar en sjanse og legger frem mine forventinger for møtet. Alle er enige. Fride deltar i diskusjonen mens jeg skriver forslag til avtaletekst. Hver gang jeg foreslår noe så er svaret Ja, Ja. Har vi god tid i dag? Ja, Ja. Er det Internett her? Ja, Ja. Hvilket tema skal vi velge? Ja, Ja. Men vi hadde jo hverken god tid eller Internett. Dessuten snakker vi engelsk med Norsk og SørAfrikansk dialekt, og SørArikanerene snakker så lavt at jeg til tider knapt forstår noe som helst. Midt i møtet dukker det opp en journalist med veldig god tid. Jeg fortsetter å skrive avtale mens han intervjuer meg og Rektor Bongiwe. Etterhvert overtar Vusi og Fride det å snakke med reporteren mens jeg er opptatt med å skrive avtaleutkast. Ta bilde? Ja, Ja! sier jeg og skriver videre, men blir likevel nødt til å posere med elever og Rektor. Elevene er fra den gruppen som var i Norge i fjor og de som er blitt plukket ut til å reise til Norge i år. Glade, oppvakte, veloppdragne barn og ungdommer. Forventningsfulle er de også, og jeg håper virkelig vi får støtte til utveksling begge veier i år også. Her i Sør Afrika har de kommet langt i planleggingen av en utveksling selv om vi ikke engang har skrevet ferdig søknaden om støtte fra NORAD enda. Til slutt er vi ferdige. Dvs, jeg har skrevet ferdig og ber alle lese gjennom. Er dette greit? Ja, Ja! Nei virkelig - er det noe som bør endres spør jeg. Da sier Vusi at det er Perfect, så sender han Caleb avgårde for å skrive ut avtalen. Vi signerer og alle er glade. Møtet vårt har funnet sted på datarommet. Det har AC pga datamaskinene, og er behagelig temperert. På utsiden er det Sol og En gruppe elever trener korsang utenfor, det viser seg å være forberedelser til en Nasjonal kor-konkurranse med uttak fra skoler og byer fra hele landet. Litt som IDOL. Når jeg går bort til de, kommer en av jentene meg i møte og spør om jeg vil høre på. Ja takk, og de organiserer koret. Litt finstemming, så setter de i gang med en 3 minutters korsang for meg. For en kraft, for en renhet og klang! Jeg får gåsehud, og viser frem armene mine når de er ferdige. De ler og fryder seg. Vusi har kommet til og vi klapper for de og tar farvel.

7 Vusis barndomshjem På vei fra skolen kjører Vusi oss innom sitt Hjem. Med Hjem mener han der han vokste opp med sin Far og sine to mødre. Det er kun hans biologiske mor som fremdeles lever. Hun er også hans yngste mor. Den eldste moren døde etter en krokodilleinsident for et par år siden. -ja. Krokodilleinsident! Eiendommen er relativt stor, kanskje 3 mål, og det går høner og kuer rundt omkring. Vusi har flere yngre søsken, og han ventet med å gifte seg til han hadde sørget for at hans to yngre søster og yngre bror( av felles mor) fikk utdannelse. Han visste at når han giftet seg kunne han ikke lenger ta ansvar for sine søsken, for etter giftemål ville hans egen kjernefamilie ha krav på all hans innsats. Nå sørger han for elektrisitet i huset til moren, mens to av brødrene har ansvar for at hun har mat. Den 3. Broren mistet kona si i barsel for 1.5 år siden, og de to små barna har flyttet inn hos gamle mor. 2 år og 6 år gamle Jeg hilser på de før jeg vet deres historie. Den 6 år gamle storesøsteren er opptatt med å mate det minste barnet fra en tåteflaske. En guttunge i samme alder som storesøster dukker opp fra intet. Jeg tar video av de og viser dem, og de ler hjertelig av å se seg selv på iphonen. Senere gråter jeg. Hva som har skjedd med deres far får jeg ikke med meg. Gamlemor blir som nevnt tatt vare på av sønnene sine, og dermed er også de to småbarna som er i hennes forvaring trygge. De siste årene har Vusi og to av brødrene begynt å bygge et stort moderne hus på eiendommen og det er planen at Vusis to brødre skal flytte inn med sine koner der. Gamlemor skal også bo der. Men Vusi forteller hvordan han vokste opp i en stråhytte med vegger av søle og stokker. Når det regnet kraftig ble sølen vasket av vegger og tak, og de fikk da nye vindusåpninger som måtte tettes igjen. Han peker over på naboeiendommen for å eksemplifisere. Utdannelse betyr forskjellen på liv og død her. Moren til Vusi forteller meg (hun snakker ikke engelsk og Vusi oversetter) at hun ikke kan lese selv, men at hun bestemte at hennes barn skulle gå på skolen selv om det innebar at de ikke kunne hjelpe til med dyrene og med hjemmearbeide den tiden de var på skolen. Skolens plassering blir pekt ut for meg. Den er kanskje 6 kilometer unna i luftlinje, og der møtte barna opp kl 0630 om morgenen. Guttene måtte feie hele skolegården hver morgen før undervisningen startet kl Vusi beskriver hvordan prefektene (han ble prefekt selv i 8. Klasse) sørget for at de yngre elevene feide riktig. Beskrivelsen av dette er nesten verdt en bok i seg selv, og kapitlene skulle omhandle parselloppdeling, feieteknikker, overtalelse og straff, disiplin og ledelsesteori. Nok en overveldende dag. Inntrykkene er fler enn jeg klarer å formidle, og historiene jeg blir fortalt er så omfattende at jeg ikke kan yte de rettferdighet gjennom disse notatene på mobiltelefonen. Men jeg har tatt mange bilder som vil hjelpe meg å erindre når jeg kommer hjem igjen. 1. Mars avskjed og hjemreise I dag blir vi plukket opp av de to kvinnelige lærerne Thandelgile og Octavia. Det er to av de som har fulgt oss opp hele tiden. Vi er på vei til skolen for å ta farvel med de andre lærerne. Avskjeden tar lang tid, og selv om de har mye jobb som venter, så er de sammen med oss og småprater helt til alt er klart for avreise. Fride deler ut resten av sjokoladen vi har med, og jeg lurer alle til å smake på Fishermans friend. Alle er veldig høflige og sier at det smaker godt, men de kraftige rynkene som viser seg i pannene deres lyver ikke. Det ender i latter igjen. Jeg viser noen av bildene jeg har tatt, og benytter anledningen til å vise frem familien min. Alle er veldig interesserte, særlig av håret til min kone Ingrid. Og de snakker veldig pent om barna mine På idrettsplassen står det flere små grupper med skolebarn, men de er ikke der for å ha gym. De har vært så urolige i klasserommet at de blir sendt ut for å roe seg ned. Endelig klart til avgang. Rektor Bongiwe og Ass Rektor Vusi skal ta oss med på en lang kjøretur i dag også. Halvannen time forbi flyplassen må vite. Stønn. Men jeg vet at det betyr flere opplevelser, og det er jeg takknemlig for. Foreløpig.

8 På veien. Fjellene er befridd av løvskog og jeg spør om det er ville dyr her, så nær plantasjene? Neida. Bare Baboons, Giraffes, Zebra og Impala. Og noen kattestore firfisler og krokodiller i elvene. Ikke noe å bry seg om... Fride og Rektor trives sammen og snakker konstant i baksetet. Rektor forteller med innlevelse om hvordan hun ble tatt i fartskontroll akkurat her. Hun klasker hendene sammen når hun poengterer noe. Og kroppspråket hennes er hele tiden som en dans. Selv her i baksetet i bilen. Vi kjører forbi Nelspruit etter en time. Byen hvor flyplassen vår ligger... I byen ligger regionskontorene med ansvar for offentlige tjenester. Byen har i overkant av innbyggere og vokser raskt. Her er det også mer tilrettelagt for vestlige turister enn i småbyene vi har vært i, kunne dette være et utgangspunkt for en familieferie i Sør Afrika en gang? Opp i høyden over Nelspruit mot Sambie kjører vi gjennom barskog. Det ser ut som furuskogen hjemme, men nær på ser jeg at det er en annen treart. Lengre og mer fluffy nåler her. Og temperaturen synker ned mot 22 grader. Ikke et menneske å se lenger. Og i hvert fall ingen svarte. Her er det for kaldt for de(!). GPSen på iphonen sier 1431 moh. Her er det skogbruk og sagbruk. Vi har kjørt en time forbi Nelspruit nå, er vi snart fremme? Ingen vits i å spørre. Ja, Ja! Til slutt når vi Sabie som er en "old town", altså grunnlagt av Boere, og selv om bybildet i sentrum er preget av svarte, så er bosetningene for hvite og svarte adskilt. Hvite bor i eneboliger i velregulerte områder, svarte bor i Townships lenger utenfor sentrum. Men vi stopper ikke her. Vi fortsetter enda en halvtime til MacMac falls - en utkikksplass hvor vi ser ned på en flott foss som ender i en liten sjø i en canyon. Grønt vann og regnbuen i fossespruten. Pent, men det ville neppe imponert en vestlending. Jeg er urolig i kroppen og vil helst bevege meg. Når vi har sett ferdig kjører vi ikke tilbake. Neida - vi skal få se mer, så vi fortsetter videre vekk fra flyplassen! Herre! Hva nå? 50 km senere: Enter Gods Window. Et platå 1600 moh med utsikt. Vi er lovet en lang spasertur her, men vi har ulik oppfatning om hva som er en lang spasertur. For meg betyr det vanligvis en søndagstur på 6-12 kilometer, for våre venner er 500 meter øyensynligvis langt. De går vanligvis ikke så mye, og selv små turer tas med bil. Akkurat som i USA. Så nå har vi kjørt usannsynlig mange mil forbi flyplassen for å se på utsikten, vi har gått i 5 minutter, og så er det inn i bilen på vei tilbake igjen. Nå er jeg vel fornøyd, som har fått en lang spasertur? Ja, ja! sier jeg. Gjett om jeg gleder meg til en løpetur når jeg kommer hjem. Fride fortsetter med smalltalk på veien tilbake til flyplassen, og jeg smetter inn med noen synspunkter innimellom. Sitter med hodet ut av vinduet som en annen hund og nyter sol og lufttemperatur i motorveihastighet. Endelig tilbake på flyplassen blir det avskjed. Vi spiser et måltid sammen, og våre venner insisterer på å bli værende helt til flyet er ute av syne. Det er rørende å se hvor mye følelser Vusi og Bongiwe legger i avskjeden. Det smitter, og jeg blir litt beveget selv. En lang biltur ja vel- men vi har vært sammen hele tiden. De har vært et fantastisk vertskap som har gjort alt for at vi skulle ha et godt opphold. Jeg er takknemlig for å ha lært disse vidunderlige menneskene å kjenne, og for de fantastiske opplevelsene jeg har erfart. Jeg kan bare anbefale alle våre elever og lærere om å knytte seg til prosjektet, og å søke om å være med på utvekslingene. Nå venter en lang hjemreise. Tormod Korpås

9