Hovedinngangen til sykehuset

Transkript

1 REISEBREV Afrika - kontinentet med alle menneskene som virker så langt unna fra den hverdagen vi kjenner i Norge, men som likevel omtales nærmest daglig. Det er vel nesten ikke en nyhetssending som forbigår uten et innslag fra et av de afrikanske landene. I tillegg er de fleste barn som vokser opp i Norge vandt til å bli påminnet om de sultne barna i Afrika når de ikke spiser opp porsjonen sin med middag. Å få lov til å representere Høgskolen Betanien i en praksisperiode på fire uker ved Haydom Lutheran Hospital, føltes derfor som både en stor utfordring og fantastisk mulighet for oss fire reiseglade jenter. Vårt første møte med Afrika ble flyplassen i Naiorobi i Kenya. Vi fikk raskt oppleve det mange hadde forsøkt å forberede oss på, nemlig "Africa-time". Da vi skulle sjekke inn til neste avgang tok det over 30 minutter før de klarte å skrive ut boardingpassene våre. I tillegg startet boardingen ca 45 min etter den skulle, til tross for at flyet gikk presist. Dette er såklart bare bagateller Flyet vårt til Arusha var pittelite, men vi kom oss frem til slutt - med NESTEN all bagasjen. Vi ble hentet på flyplassen av en supersnill afrikaner fra selskapet vi hadde bestilt safari gjennom. Han stod med et skilt med alles navn på og smilte fra øre til øre. Han ga oss en skikkelig varm velkomst. Vi gikk mot bilen med det vi hadde av bagasje, og ble fort omringet av folk som ville hjelpe oss å frakte bagasjen de siste tre meterne til bilen. Alle ti stod og skulle ha penger av oss for jobben de hadde gjort, og det føltes ydmykende at vi ikke hadde noe å gi dem. Kjøreturen fra flyplassen til landsbyen hvor vi skulle overnatte ga oss mange muligheter til å se Tanzania for aller første gang. Det vi så var på en måte akkurat som forventet, men likevel så utrolig annerledes. Det er umulig å kunne beskrive hvordan det faktisk er å komme til et land som er så forskjellig fra det man er vandt til. Alle sansene får nye inntrykk. Man ser en helt annen kultur og man kan se fattigdommen hos folkene, man hører lyder som man ikke hører hjemme - som ville dyr, og det lukter svært annerledes. Veiene var faktisk overraskende fine, frem til vi skulle kjøre litt oppover i fjellene.

2 Første helgen vår var fylt med moro. Safari, god mat, og vi traff studentene vi skulle være sammen med fra Universitetet i Stavanger og Haraldsplass. Vi ble møtt av svært hyggelige og gjestfrie afrikanerne hvor enn vi gikk. Vi fikk også muligheten til å besøke leiren til en gruppe Maasaier, som er den eldste stammen i Tanzania. De bor helt for seg selv, oppi fjellene. Her hadde de en leir bestående av hus, en liten skole og beiteplass for dyrene sine. Bygningene er laget av kubæsj og bambus, og det var også de luktene som møtte oss da vi fikk komme inn i husene. De mannlige maasaiene har lov til å ha opp til fire koner, dermed er det trangt om plassen i husene. Det er nemlig der både mennene, alle konene og barna deres, samt dyrene sover. Veldig spesielt. For å være helt ærlig føltes det som om vi hadde tatt en reise gjennom tiden tilbake til middelalderen. Maasaiene

3 Mandag morgen tok vi fatt på den humpete kjøreturen til vårt endelig stopp, nemlig Haydom. Det var forferdelige veier. Som sjåføren vår sa, fikk vi gratis massasje i hele fire timer. Vi var alle både spente og nervøse på hva som kom til å møte oss, og plutselig var vi fremme. Haydom ligger ca 1800moh, altså litt skjermet oppi fjellene. Det er en fattig landsby, noe man tydelig kan se når man går langs veiene. Likevel befinner et av regionens

4 største og beste sykehus seg nettopp her. Det er et ganske stort område som er inngjerdet og har eget vakthold, slik at det er vanskelig for hvem som helst å komme seg inn. Med andre ord, vi føler oss ganske trygge her. Inne på området finner man et stort sykehus, med mange ulike avdelinger, blant annet: pediatri-, palliativ-, føde-, medisinsk-, psykitraisk-, rus-, operasjons- og intensivavdeling, fysioterapi og apotek har de også, sammen med et barnehjem for babyer, oppholdssted for pårørende med kjøkken, sykepleierskole med tilhørende hostell (internatskole), et gjestehus, bibliotek, kantine, bokbutikk, en poliklinikk, en enhet som kjører rundt i ulike lansbyer for å gi vaksine, en tannlege, en liten kirke og masse små hus til gjester som kommer fra hele verden. Da vi kom hit forventet vi at vi skulle bo på internat sammen med de andre sykepleierstudentene, men på grunn av endringer ved skolen var det ikke plass til oss. Dermed ble vi tildelt et søtt lite hus, som vi deler med tre studenter fra universitetet i Stavanger. Her har vi eget kjøkken, bad med do og en dusj MED varmt vann, tre soverom og en liten stue - alt i bra afrikansk standard. Hovedinngangen til sykehuset

5 Huset vårt Hagen vår

6 Noen bilder fra landsbyen: Den første uken ble en slags introduksjonsuke med mye fritid. Mandag startet med at vi ble tildelt huset, fikk samlet oss litt og deretter var vi invitert på lunsj i sykepleierskolens kantine av tre studenter. Vi fikk servert ris, kjøtt med meget god tyggemotstand og brus. Vi følte oss litt som hedersgjester Maten var overraskende god, men såklart ikke av norsk standard. Etter maten måtte vi ordne litt praktiske ting, som å søke om arbeidstillatelse osv., deretter fikk vi en omvisning i landsbyen "utenfor murene". De tre afrikanske studentene viste oss et marked og hvor vi kunne handle mat og drikke. Det var varmt å gå rundt, samtidig som det var interessant å se landsbyen. Alle de fattige menneskene som går langs veiene, eller som står og selger alt fra bananer til brukte underbukser. Til tross for fattigdommen virker de veldig glade. Spesielt når vi hvite, eller "muzungu" som de så fint kaller oss, går forbi. De roper "muzungu" etter oss, tar snikbilder med mobilen, noen ønsker å ta oss i hånden, mens andre ser på oss som om vi skulle vært spedalsk. Ganske

7 spesielt, men også forståelig såklart. Når man går rundt på denne måten føler man seg nesten litt feilplassert.. Det føles uvirkelig at disse menneskene går rundt i skitne, slitte klær og bor i falleferdige hus de har bygget av sand.. Det er så vanskelig å forstå at noen kan leve på den måten, mens vi har det så utrolig godt i Norge.. Andre dagen fikk vi omvisning på sykehuset/området, og for å være helt ærlig var standarden lavere enn vi hadde trodd. Det er trangt, det er slitt, det er lite privatliv for pasientene og det er ganske alvorlig skadde og syke mennesker som ligger der. I tillegg fungerer sykehusene litt annerledes enn i Norge, feks ville pasienter med hjernehinnebetennelse vært isolert i Norge, mens her ligger de på rom med døren åpen. Ganske store kontraster kan man si. Tredje dagen hadde vi Swahili-time, hvor vi lærte basic Swahili, som er hovedspråket her i Tanzania. Dette var for at vi skulle kunne kommunisere litt med pasientene, da ikke alle snakker engelsk. Dette var veldig lærerikt. Etter timen spiste vi lunsj med alle lærerne, slik at vi ble introdusert for hverandre. Rektoren ved skolen er en meget snill mann, som var veldig opptatt av at vi skal ha det bra mens vi er her. Han snakket om forskjellene i mat, og hvilke forhåndsregler vi burde ta for å unngå å bli syke. Ganske overraskende egentlig, men på en positiv måte. Fjerde dagen bestod av en time med en av lærerne. Han fortalte oss litt om de mest vanlige sykdommene her nede. For mange forbindes vel HIV/AIDS som den sykdommen som er mest utbredt her nede, og som tar de fleste liv. Så vi ble ganske overrasket da vi ble introdusert for de ti mest vanlige sykdommene og dødsårsakene her i Tanzania. De mest vanlige sykdommene i Tanzania er i rekkefølge: Malaria, Lungebetennelse, HIV/AIDS, Diaré, Underernæring, Akutte respiratoriske infeksjoner, Øyeinfeksjoner, Anemi (blodmangel) og urinveisinfeksjon. De meste vanlige årsakene til død er i rekkefølge HIV/AIDS, Luftveisinfeksjoner, Malaria, Diaré, Premature lidelser, Tuberkulose, Hjertesykdommer, Syfilis og trafikkulykker. Ganske ulikt slik det er i Norge. Fredagen besøkte vi kultursenteret her i landsbyen. Der fikk vi lære om de ulike stammene som finnes i denne regionen, samt se husene de bor i og utstyr de bruker. Veldig interessant. Vi fikk høre om de mest vanlige stammene her. Da vi hadde undervisning om de forskjellige stammene, spurte læreren oss om hva vi mente kultur var. Vi kom med flere definisjoner som ettersom dette var en stor del av eksamenen vår tidligere i år... I følge læreren var dette gode forslag, MEN kultur var religion, tro og ulike klær. De ulike stammene har ulike kulturer. Det er over 140 stammer i hele Tanzania, mens de største i Haydom er: Barbaiger er opprinnelig krigerstammer.

8 Iraqw er en minoritet som kjennetegnes ved små kutt i ansiktet/på kinnene. For at mannen skal kunne gifte seg, må han ta vare på en katt for å bevise at han er klar. Videre må de bo hos mor frem til andre barnet er født. Da er de klar for å få sitt eget hjem! Datoga er en annen stamme som har små kutt hele veien langs hodet, de er også kjent for å fjerne en tann for dekorasjonens skyld. De bruker som regel dyreskinn som klesplagg, feks ku og geit. Mannen i familien kan ha mange koner, og hver kone får en hytte hver. (Ryktet sier at det bor en mann i Haydom med 100 barn og 70 koner...) Det er dette som er den stammen med mest økende populasjon. Kanskje ikke så rart. Wahasabe er en stamme som ikke bor i hus, men i skogen. De lever av dyr som de jakter selv. De bruker ikke klær, men har gjerne dyreskinn som de dekker til de edlere delene med... Bantustammen bor i byene, de snakker swahili og blir sett på som "det moderne folk". I dag kan de aller fleste inngå ekteskap på tvers av stammene, med unntak av wahasabeéne. De fleste stammene kommer godt overens og kan leve sammen uten problemer. Mat, kanskje det var vi aller mest spent på før vi kom. Vi kan jo fortelle at det serveres fire måltider som er inkludert i skolepengene våre. Frokosten består av maisgrøt, som har falt i smak hos to av oss (Anniken og Victoria) hvis vi har med kanel og banan til å ha oppi. Iselin og Mette holder seg helst til de medbrakte knekkebrødene til frokost. Måltidene her nede består for det meste av ris og bønner, mais og bønner, ugali (en kompakt masse som er laget av maismel og vann) og bønner. Et måltid i uken inneholder kjøtt, fordi dette er veldig dyrt for skolen å kjøpe inn med så mange elever. Det er veldig ensidig og smakløs mat, men heldigvis har vi tilgang på annen mat også. Gjestehuset selger nemlig europeisk mat til den nette sum av 20kr. Det er veldig greit å kunne veksle litt mellom lasagne, pizza, tomatsuppe og den afrikanske maten. Den første helgen på Haydom ble brukt til full avslapping i solen, for å forberede oss til praksisstart. I tillegg tilbrakte vi litt tid på barnehjemmet her på området. Der bor det ti barn. En jentebaby, seks guttebabyer og tre gutter i alderen 1-3 år. I Tanzania er dødeligheten blant mødre dessverre veldig høy. Det er store avstander mellom sykehusene, og ikke alle rekker frem i tide. Mange føder også hjemme fordi de ikke har penger. Når mor dør sier troen her i området at det hviler en forbannelse over barnet frem til de er ni måneder. De barna som har en far bor derfor på barnehjemmet frem til de er ni måneder og blir deretter hentet. De som eventuelt ikke

9 blir hentet eller som ikke har en far, blir på barnehjemmet til de blir adoptert. Tidlig mandag morgen startet vår aller første vakt i praksis ved sykehuset. Vi møtte opp på ICU-avdelingen (intensive care unit), alle like spente og nervøse. Vi ble møtt av den alltid like smilende avdelingslederen, som er en mannlig sykepleier. Det hele startet bra, men derifra gikk det, for å være helt ærlig, bare nedover på vår første dag. De ansatte ved avdelingen møtte oss med iskalde blikk og sa ikke et eneste ord. Så startet rapporten, som ble gjort foran alle pasientene. De fleste sykepleierne snakket litt engelsk, mens ingen av hjelpepleierne snakket et eneste ord engelsk. Vi ble sendt rundt til å gjøre stell, målinger osv., noe som er en enkel oppgave vanligvis. Likevel er det ubehagelig når ingen av pasientene snakker engelsk, og vi ikke kan swahili. I Norge er kommunikasjon med pasientene noe vi har mye fokus på, og i tillegg noe som gir oss en indikasjon på hvordan pasientene har det. Når man ikke engang evner å holde en liten samtale føles det ydmykende både for oss og for pasientene å skulle gjennomføre et stell. Vi oppdaget jo raskt at heller ikke sykepleierne ved avdelingen kommuniserte med pasientene, til tross for at de delte samme språk. Under stell gjorde sykepleierne hele sengebadet, uten å si et eneste ord til pasienten, og uavhengig av om pasienten var i stand til å stelle seg selv eller ikke. Lakenet ble dratt av, og pasientenes nakne kropper ble eksponert. Alle pasientene ligger naken under lakenet og teppet. De som er inkontinent for avføring gjør fra seg rett på lakenet og blir liggende i sin egen avføring. Noen skjermer pasientene, mens andre gjør det ikke. Når pasientene er ferdig vasket, blir de ikke tørket, noe som lett kan føre til sengekomplikasjoner, spesielt hos dem som er immobile. Dette ble en hard og brutal beskrivelse, men sannheten er ofte det beste. ICU-avdelingen består av 12-sengeplasser, to av dem befinner seg på enerom, mens resten er fordelt på et eneste stort rom. Avdelingen er gammel og slitt, både med tanke på bygningen, sengene og utstyret. På grunn av lite penger, brukes utstyr som kateter/kateterposer, oksygenmasker/slanger og inhalasjonsutstyr om igjen. Det blir selvfølgelig vasket. Det er stor mangel på laken, derfor er det mange som blir liggende på våte, tilgrisete og ofte blodige sengetøy.

10 Skyllerommet på ICU Arbeidshverdagen, selv om den inneholder mye av det samme som i Norge, er veldig annerledes. Både sykepleiere, hjelpepleiere og pårørende sine roller utspiller seg ulikt fra hjemme. Her tar for eksempel pårørende en mye større del i behandlingen og pleien til pasientene. De står stort sett for all tilbereding av mat og hjelp til stell for pasienten. Selv på ICU avdelingen hvor pasientene ofte er veldig dårlige er pårørende med hver dag og hjelper til, enten det er med stell, mating eller øvelser som er vist av fysioterapeut. Vi ser både store fordeler og ulemper med dette. Hjemme vil som regel helsepersonellet stå for det meste, mens pårørende kommer mer inn i de psykososiale sammenhengene. Fordelen med at behandlingen blir utført av helsepersonell er gjerne mer profesjonalitet, kunnskap og kompetanse, men i pleien kan dette gjerne være annerledes. En merker jo også her store kulturforskjeller; mens de fleste i Norge gjerne ville foretrukket profesjonelle for å best bevare sitt privatliv, vil andre kanskje se på det som bedre at å ha pårørende som hjelpere. Det å ha familie og andre pårørende rundt seg kan gjerne gi mer trygghet til pasienten, og det kan føles godt å ha noen en kjenner med seg, spesielt når alt annet er så fremmed. I tillegg vil det være en stor fordel at pårørende får mer kunnskap og opplæring slik at de vet hvordan de skal takle pasienten ved en utskrivelse. Selv om førsteinntrykket vårt av denne praksisperioden virker veldig negativt ladd, har det vært veldig mye positivt og lærerikt også. Vi har fått observere og utføre prosedyrer, operasjoner og tiltak som vi aldri ville fått gjort som student i Norge. Kanskje får vi aldri gjort det som ferdige sykepleier heller. Alt har vært innenfor kompetanseområdet såklart, men det er bare det at vi har møtt på så mange

11 spesielle diagnoser her nede. Tiden vi har tilbragt ved ICU har nok gjort oss mer forståelsesfulle for hvorfor ting blir gjort som de blir gjort. De er dessverre så ressurssvake at det nesten bare må bli som det er. Det viktigste er at pasientene får den behandlingen de skal ha og skrives ut friske. Det har vært mange oppturer og nedturer i disse fire ukene. Vi har sett en glede blant de fattigste fattige som var både beundringsverdig og rørende, og som virkelig setter hverdagen hjemme i Norge i perspektiv. En familie ble rørt til tårer da en liten jente fikk en tegneblokk og to fargeblyanter. Tenk at noe så lite kan bety så mye. Vi har opplevd sykehushverdagen på et sykehus som til tross for en veldig lav standard og dårlig økonomi, bruker kreativiteten sin til å få det til å gå rundt på et vis. Vi har sett liv gå tapt, men vi har også sett flere liv som er blitt reddet. Det har vært mange tøffe skjebner hos en del av pasientene, og til tider har det vært vanskelig å holde tårene tilbake. Å være rundt små barn som er innlagt med store skader på grunn av mishandling eller voldtekt, har vært utrolig sterkt. Det er da man får kjenne på dette med å være profesjonell - man kan ikke utøve sinne mot foreldrene selv om det gjerne er det man ønsker der og da. Noe vi nok aldri kommer til å glemme er den unge gutten vi møtte allerede første dagen i praksis. 19 år gammel havnet han i en ulykke og knakk nakken, noe som gjorde at han ble lam fra halsen og ned. Hvilken fremtid han kommer til å få i Tanzania er det ingen som vet - det avhenger kun av hans familie og hva de er villig til å ofre. Vi tør å påstå at han kunne hatt bedre forutsetninger for et "normalt" liv i Norge, med alle de profesjonene som ville samarbeidet om både hjelpemidler og rehabilitering. For ikke å snakke om pengestøtten. Dét virker så urettferdig, og man føler seg virkelig helt maktesløs i slike situasjoner. Nyfødt baby i strikkesett fra oss

12 Aktivitetsdag på barneklinikken At synet av en ballong kan gi så mye glede er rørende Å lære å sette mer pris på slik vi har det i Norge, er vel det vi har blitt aller mest bevisst på etter dette oppholdet. Vi tror nok alle hadde hatt godt av å kjenne litt på disse følelsene vi har kjent på mens vi har vært her nede. Bagateller man klager på ved helsevesenet i Norge blir rett og slett uvesentlig. Vi er takknemlig for at nettopp vi fikk denne muligheten, og oppholdet ved Haydom er noe vi aldri kommer til å glemme. Erfaringene vi har gjort oss kommer nok til å sette store spor når vi står igjen som ferdige sykepleiere til våren. Med vennlig hilsen Mette, Victoria, Iselin og Anniken.