Domenica de Rosa. Napolislekten. Oversatt av Elisabeth Buro

Transkript

1

2

3 Domenica de Rosa Napolislekten Oversatt av Elisabeth Buro

4 THE ITALIAN QUARTER Copyright 2004 by Domenica de Rosa Quercus Editions Ltd 55 Baker Street, 7th Floor, South Block London Norsk utgave juritzen forlag as 2017, Oslo Materialet er vernet etter åndsverkloven. Uten uttrykkelig samtykke er eksemplarfremstilling, som utskrift og annen kopiering, bare tillatt når det er hjemlet i lov (kopiering til privat bruk, sitat o.l.) eller etter avtale med Kopinor ( Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatnings- og straffansvar. Omslagsdesign: Tone Lileng Omslagsfoto: RubberBall, Lebrecht Music and Arts Photo Library / Alamy Stock Photo Tilrettelagt for ebok av eboknorden as ISBN (epub) ISBN (trykk)

5 DEL I

6 1 August, 1983 Som sin navnebror er onkel Fausto noe jeg assosierer med en sky av røyk. Da han dukket opp i livet mitt første gang, omgitt av flammer, virket han nesten djevelsk. For bestefaren min Cesare, derimot, var han alltid mer som en skytsengel. Det var på en grillfest det skjedde, eller det vil si, det hadde vært en grillfest hvis ikke Cesare hadde ment at selve konseptet var vulgært, eller desto verre, australsk. Nå hadde han da likevel fått laget en slags steinsstruktur i den store hagen sin, så langt fra den trebente forstadsvarianten som mulig. Stilen var mer al fresco enn grillfest (den yngste broren min, Daniel, praktiserte en gang en alternativ livsstil som gangsteren Al Fresco), med kjøtt som stekte over åpen flamme, fylte tomater, grønn olivenolje fraktet direkte fra Lucca og vin til kjøling i leirkrukker. Det var til og med en blomstervase på bordet. Det var naturligvis Sylvia, bestemoren min, som sto for matlaging, fyll til tomater og skjenking av olivenolje og vin, men retningslinjene kom fra øverste hold. Fra Caesar selv. Min oppgave var å dekke bordet, noe jeg likte godt i bestemors hus. Daniel og fetter Antonio hadde båret det ned til den nedsunkne hagen den morgenen, og det var større enn noe du kunne finne i huset vårt. Det kunne lett dekkes til tjue personer, og den hvitbroderte duken lignet mer en alterduk enn noe som hørte hjemme i en husholdning. Vi bodde i et velpleid og landlig boligområde i Surrey, og huset vårt hadde pene, blanke og lettstelte overflater. Bestemors hus, derimot, hadde mørke møbler som lurte truende og mektige i mørket. Tunge fløyelsgardiner og skyggefulle hjørner lokket deg til å krype opp i en stol og lese. Hjemme hos oss var målet å åpne sikten fra et rom til et annet «åpen løsning», kalte moren min det «skandinavisk». Bestemors hus hadde ikke noe som var i nærheten av å kunne kalles skandinavisk. Lys og skygge vekslet som i en kirke, og hvert eneste rom hadde sin egen identitet og sine egne hemmeligheter. Jeg plasserte bordbrikkene mellom de humpete broderiene og lot som jeg var altergutten som tente lys på begynnelsen av messen. Jeg la det tunge sølvtøyet på midten av bordet og dekket det med en linserviett (Cesare var paranoid når det gjaldt fluer). Det fikk meg til å tenke på statuene i kirken på langfredag, når de blir dekket av lilla draperier, og på altergutten som tørker med en geistlig serviett etter at du har kysset korset. Jenter kan også bli altertjenere, men jeg hadde aldri lyst. Som fjortenårig altergutt var Daniel allerede urovekkende from. Nok om det, se for deg dette. Bordet, som glinser i varmen, er ennå ikke smeltet inn i det velkjente kaos av et familiemåltid: Vinflekker, espresso i bittesmå skjøre kopper og brødbiter som snappes opp fra bakken fordi det betyr ulykke å miste dem. Cesares schæfer peser i skyggen av et eiketre. En baby krabber glad og fornøyd over plenen. Cesare sitter i sin egen stol som er fraktet ned fra huset: En mindreverdig hagestolvariant ville ha vært utenkelig. Antonio fyller Cesares glass med ansikt som en akolut. Alfredo, Antonios onkel det er hans baby sender et nervøst blikk mot schæferen. Joanne, Alfredos kone, lurer på om hun skal driste seg til å be om limonade i stedet for vin. Hun gjør det noen øyeblikk senere og blir ignorert. Tante Louisa tenner seg en røyk og inhalerer dypt. Daniel, i italiensk fotballtrøye, spiser oliven mens han spytter ut steinene. Simon, faren min, skulle ønske han ikke ville gjøre det, men er engstelig for å si det han mener foran Cesare som har en veletablert oppfatning om

7 at Daniel kan gjøre som han vil. Anledningen er Cesares syttiårsdag; datoen er femtende august. Det er Marias himmelfart, og Daniel og moren min har vært til messe allerede. Cesare er født i løvens tegn, naturligvis; hadde han ikke vært født i august, ville han definitivt ha flyttet dagen, fast bestemt på å ikke la seg ydmyke av en tyr, en skorpion, en kreps eller (enda verre) en jomfru. Det er tidlig ettermiddag, ifølge Cesare et perfekt tidspunkt for lunsj, til tross for at Joanne er svimmel av sult og dagen er på sitt aller varmeste. Sylvia kommer med kjøttet, som er pakket inn i salvieblader festet med cocktailpinner. Hun er liten av vekst og har mørkt, krøllete hår med maleriske striper av grått. Med sine femtisyv år er hun tretten år yngre enn Cesare, og fremdeles en vakker kvinne. Hun tar seg av kjøttet med drevne hender; gjennom årenes løp har hun blitt en like god italiensk kokk som Cesares kjære, avdøde og så å si hellige mor. Pastaen blir laget innendørs (til den er Al Dente, Al Frescos yngre bror), men å tilberede kjøttet utendørs blir ansett som en dyd av nødvendighet. Alle sitter vi der sultne og rakryggede. Joanne løfter opp babyen og gir ham en brødpinne å gnage på. Antonio tar seg en pause i en endeløs monolog om Ferrarier. Emma, moren min, setter i gang en demonstrativ administrering av tallerkenene. Sylvia går for å tenne bålet. «Ikke gjør det», roper Cesare. «En av mannfolkene kan gjøre det.» Han legger et ondskapsfullt trykk på substantivet. «Alfredo», foreslår han. Alfredo kommer seg på bena og gir seg i kast med den hellige flammen. De to første fyrstikkene slukner, Daniel flirer, og Louisa holder frem lighteren sin. Alfredo prøver seg igjen. Veden nekter å ta fyr. Cesare mumler et eller annet på italiensk som ingen forstår, selv om Daniel later som om han gjør det. Joanne ser pinlig berørt ut; babyen begynner å gråte brått og alarmerende. Antonio ser ut som en særdeles selvtilfreds statue. «Slapp av, Fredo!» roper Daniel. «Jeg fikser dette her.» Moren min roper til ham, altfor sent, at han skal være forsiktig. Daniel tar parafinen (kun tiltenkt nødsituasjoner) og heller den sjenerøst over veden. Samtidig våkner Louisas lighter til liv. Bålet skyter opp i en massiv vegg av blå flamme. Joanne skriker. Babyen hyler. Hunden uler. Alle roper i munnen på hverandre. Cesare kaster vinen sin inn i ilden, dels som et drikkoffer, dels som et enestående mislykket forsøk på å slukke infernoet. Antonio løfter opp Sylvias nydelige, blå vase og kaster både blomster og vann på bålet. Da flammene stilner, står onkel Fausto midt iblant oss. Han kunne vært en hvilken som helst vaskeekte djevel. Den mørke dressen og den stive, hvite kragen fikk et makabert preg mot den klare, grønne ettermiddagen. Det var som om en begravelsesagent plutselig hadde dukket opp på stranda i Brighton og skremt vannet av den solslikkende mengden, med svarte hansker og flosshatt. Cesare stirret i hvert fall på ham som om han var djevelen selv, som om han var i ferd med å trekke Don Juan rett tilbake til helvete. Det var et øyeblikk med total stillhet, og så kastet onkel Fausto seg i Cesares armer. «Fratello mio.» «Faustino.»

8 De to mennene omfavnet hverandre, fikk øyekontakt, og omfavnet hverandre igjen før de snakket i vei på italiensk. Er du overrasket over kursiven? Overrasker det deg at blant vinen og olivenene og den italienske fotballtrøya var det ingen som snakket italiensk? Det overrasker i hvert fall meg litt, nå når jeg tenker på det. Cesare snakker naturligvis utmerket engelsk, og han snakket aldri til døtrene sine, Emma og Louisa, på italiensk. Hvorfor ikke? Den gangen tenkte jeg at det var for å ta vare på italiensk som noe spesielt og magisk, en hemmelighet han kunne la oss få et glimt av, men aldri dele. Vi kunne alle si et og annet ord, men det var ingen av oss som kunne komponere en setning. Nå, derimot, tenker jeg at det var fordi han ikke ville bli utfordret som familiens ledende italiener. Sant nok ga foreldrene våre Daniel og meg muligheten til å lære språket, men vi ga blanke. Daniel tok noen få timer, tror jeg, og lærte seg noen napolitanske banneord av Cesare, men det var det. Ironisk nok var det Antonio som snakket mest italiensk, og han må ha lært det av bestemoren sin, den skrekkelige antiitalienske tante Rosaria, ettersom faren hans, Mario, ikke snakker et eneste ord italiensk. «Emma», sa Cesare, «hent en stol til din onkel Fausto.» Selv gleden over å høre min egen mor bli snakket til som et barn (eller tjener) kunne ikke ta fokus vekk fra det spørsmålet som vokste seg større og større i hodet mitt. Til slutt var det bare Daniel som var modig nok til å si det: «Er han virkelig onkelen vår?» Cesare så på Fausto, som lo hjertelig. «Dette er barnebarnet mitt», forklarte han. Fausto så beundrende på Daniel. «Nei, Daniele», fortsatte Cesare, «Jeg bare kaller ham bror fordi jeg er så glad i ham. Han er ikke i slekt med deg.» «Uheldigvis», sa Fausto med et høflig smil til de andre rundt bordet. Emma kom med stolen, og Sylvia begynte å servere pasta med en ekstra stor porsjon til Fausto. I bakgrunnen begynte kjøttet å frese over flammene. «For en flott familie du har, Cesare», sa Fausto og forsynte seg med parmesan. I motsetning til Cesare hadde han en tydelig italiensk aksent. «Selv har jeg bare én sønn, og han er en total skuffelse for meg.» Han sukket. «Så, så, Fausto», sa Cesare og lyste opp ved dette, «barn er aldri en skuffelse.» Dette var nytt for Emma og Louisa, som vekslet blikk. «Hva heter han, denne sønnen din? Er han gift?» «Roberto.» Fausto sukket. «Robertino. Nei, han er ikke gift. Han er skjørtejeger.» Han fikk det til å høres ut som et yrke, som lærer eller brannmann. Cesare lo godt. «Det var vi også en gang, amico mio!» Daniel holdt det ikke ut lenger. «Når da? Hvordan møttes dere to?» Fausto lente seg frem for å ruske ham i håret, og så smilte han bredt. «Vi møttes i fengsel, vi, Daniele.»