Lagmannsretten legger i erstatningsrettslig sammenheng følgende saksforhold til grunn:

Transkript

1 Vedlegg 2 FAKTUM I. OMSTENDIGHETENE I SAKEN 9. (...) 10. Den 1 oktober 1997 ble klageren tiltalt etter strl 193 første alternativ, og 229 og 233 (1) og (2) for lørdag 6 mai 1995 å ha begått forbrytelsene voldelig angrep, voldtekt og drap mot sin kusine fr. T. (17 år). 11. (...) Den 27 november 1997 fant distriktsretten klageren skyldig etter tiltalen og dømte ham til 14 års fengsel. I tillegg påla distriktsretten klageren å betale NOK 100,000 i erstatning til fr. T.s foreldre for smerte og lidelse og annen ulempe etter skadeserstatningsloven av Klageren appellerte til Gulating lagmannsrett, som holdt hovedforhandling mellom 4 mai og 18 juni 1998, (...) I kjennelsen svarte juryen negativt på alle spørsmål som den var forelagt. ( ) Lagmannsretten frikjente så klageren for tiltalen. 13. Neste dag, etter å ha hørt prosedyrene fra prosessfullmektigene for klageren og offerets foreldre som varte i omtrent en time, men uten at nye bevis ble fremlagt fra partene eller innhentet av retten, opprettholdt dommerne i lagmannsretten enstemmig distriktsrettens avgjørelse om å tilkjenne NOK i erstatning til fr. T.s foreldre. På dette punkt baserte lagmannsretten seg på følgende overveielser: [Teksten i Gulating lagmannsretts og Høyesteretts Lovdata versjon er tatt inn i stedet for å oversette EMDs engelske oversettelse tilbake til norsk.] "Det er i rettspraksis lagt til grunn at i en slik alvorlig sak som den foreliggende, og hvor skyldspørsmålet vedrørende straff er avgjort til gunst for tiltalte, må det foreligge klar sannsynlighetsovervekt for at tiltalte har begått de overgrep tiltalen gjelder for at oppreisning skal kunne tilkjennes, jf Rt Lagmannsretten finner etter en samlet vurdering av bevisførselen i saken at det foreligger klar sannsynlighetsovervekt for at A har begått de forbrytelser mot D han ble tiltalt for, og at erstatning etter skadeserstatningsloven 3-5 annet ledd bør tilkjennes D foreldre. Lagmannsretten legger i erstatningsrettslig sammenheng følgende saksforhold til grunn: A, hadde fredag 5. mai 1995 vært på kino i Y sammen med noen av sine kamerater. Han befant seg i sentrum ved midnattstider. D hadde samme kveld vært på en kristelig tilstelning på Z. Etter at det var slutt, haiket hun til Y sentrum hvor hun ankom rundt midnatt. Etter å ha snakket med noen venner som oppholdt seg i gågata i Y, forlot hun sentrum ca kl A forlot omtrent samtidig gågata og var innom en av kameratenes bopel like i nærheten en kort stund. Han syklet deretter hjemover. Han nådde igjen sitt søskenbarn, D, og de slo følge. A og D bodde ca 1 km fra hverandre. De gikk inn på - - -veg. Det er en snarvei til Ds bopel, men en omvei for A. ( ) Da de nærmet seg bebyggelsen i stanset de. A befølte D på brystene. Hun avviste ham, sparket i sykkelen hans, skjelte ham ut og fortsatte alene. A fryktet for at om D skulle se på hans handlinger som helt uakseptable ville det få katastrofale følger for ham når hans opptreden ble kjent. Han tenkte på tidligere

2 opplevelser i forbindelse med blotting og anmeldelse for utuktig handling og ble redd for konsekvensene. Han løp etter henne og foretok de handlinger som er nærmere beskrevet i tiltalebeslutningen. Lagmannsretten mener at hans handlinger hadde sin årsak i en nærmest eksplosjonsaktig affekttilstand, kombinert med seksuell tiltrekning mot D. Etter de rettsmedisinske sakkyndiges forklaringer legges det til grunn at hun allerede på veien var påført dødelige skader. Det er ikke fullt ut klarlagt om hun var død da han slepte henne fra veien og til et buskas i utmarken -. Her tok han opp en 23 kg tung stein og slo denne minst to ganger mot hennes hode. Det er blod på begge sider av steinen. Tiltalte har selv sagt i en forklaring at han fikk en syk tanke i hodet om å skjule ansiktet hennes. Det måtte for all del ikke skje at hun fikk fortelle til noen hva han hadde gjort. Han forlot deretter stedet, vasket av seg blod og jord i Æ som ligger like i nærheten og syklet på måfå mot Y. Etter en stund syklet han hjemover og påtraff et vitne. Han brydde seg ikke om at hun så ham. Hun har forklart at klokken da var ca D ble funnet neste morgen av en nabo som eide utmarksstrekningen. (...) Politiet ble varslet. Det ble foretatt en omfattende etterforskning og tiltalte var på et tidlig tidspunkt inne til avhør. Han ble ansett å være interessant særlig på bakgrunn av at politiet hadde en viss kunnskap om tidligere seksuelle handlinger hvor det i ett tilfelle var inngitt anmeldelse. A ga ny politiforklaring i slutten av januar 1997 og endret forklaring med hensyn til tidspunkt for hjemkomst og veivalg fra sentrum og hjemover. Det ble bl.a. mot denne bakgrunn foretatt pågripelse av A 8. februar Han ble varetektsfengslet med brev- og besøksforbud 10. februar Han aksepterte varetektsfengsling i rettsmøtet. 10 dager senere leverte han til sin daværende forsvarer lapper hvor det sto skrevet at han hadde drept D. Forsvareren skal ha spurt tiltalte om han husket dette. Han benektet det og forsvareren leverte lappene tilbake til A. Noen dager senere avga han tilståelse med detaljerte opplysninger om hendelsesforløpet og bakgrunnen for dette. I et avhør 2. mars 1997, etter å ha gått igjennom forklaringene med sin daværende forsvarer erkjente han seg straffskyldig i henhold til den avgitte tilståelse. Forklaringen ble gjentatt overfor de psykiatrisk sakkyndige en måneds tid senere. Etter at han ble flyttet til Bergen landsfengsel begynte han å tvile på riktigheten av sin forklaring. Hans forsvarer meddelte sommeren 1997 at han ville fragå sin forklaring, hvilket fant sted i politiavhør 11. august (...) Den 1 februar 1999 nektet Høyesteretts kjæremålsutvalg klageren tillatelse til å appellere over lagmannsrettens bevisvurdering, men ga tillatelse for appellen over lagmannsrettens saksbehandling og tolking av rettssetninger. 15. Ved dom av 24 september 1999 avslo Høyesterett appellen med 3 stemmer mot Flertallet, hr. dommer Skogstad [Skoghøy] med tilslutning fra fru dommer Gjølstad og fru dommer Coward, uttalte: ( ) Som nevnt kan uskyldspresumsjonen i EMK artikkel 6 nr. 2 etter min oppfatning neppe få anvendelse i en sivil sak mellom den som er blitt frifunnet for en straffbar handling, og skadelidte. Slik denne saken ligger an, finner jeg det imidlertid ikke nødvendig å ta endelig stilling til dette, da lagmannsretten ved pådømmelsen av oppreisningskravet etter mitt syn ikke har foretatt en slik strafferettslig skyldkonstatering

3 som under enhver omstendighet må være en forutsetning for at det kan foreligge en krenkelse av EMK artikkel 6 nr. 2. (...) 17. Mindretallet i retten, hr. dommer Flock som fikk tilslutning fra hr. høyesterettsjustitiarius Smith i hovedbegrunnelse og konklusjon, ga uttrykk for følgende syn: Når det gjelder uskyldspresumsjonen i EMK artikkel 6 nr. 2, er det noe usikkert hvor langt den rekker som krav til norsk lovgivning.... Man står i denne avgjørelsen overfor vanskelige avveininger mellom hensynet til tiltalte og på den annen side til fornærmede og fornærmedes nærmeste. Det er vesentlig å ta i betraktning at fornærmedes stilling skulle styrkes ved lovrevisjonen av Men jeg mener at en frifinnelse for å ha begått selve den forbryterske handling - og ganske særlig en drapshandling - må fremstå med full klarhet i dommen. Dette er et så fremtredende hensyn at det etter min oppfatning må ha prioritet ved lovtolkingen. (...) (...) B Domstolens vurdering 39. Domstolen minner om at begrepet straffanklage i artikkel 6 er autonomt. I følge dens prejudikatrett er det tre kriterier som skal tas i betraktning når det skal avgjøres om en person ble anklaget for en straffbar handling med henblikk på artikkel 6, nemlig hvordan rettergangen klassifiseres etter nasjonal rett, dens egentlige karakter og typen og alvoret av sanksjonen som klageren risikerer å pådra seg (se Philips v. the United Kingdom, no 41087/98, 31;A.P., M.P. and T.P v.switzerland, judgement of 29 August 1997, Reports of Judgements and Decisions 1997-V, 39). Dessuten er ikke rekkevidden av artikkel 6 2 begrenset til pågående straffesaker (se Allenet de Ribemont v. France, judgement of 10 February 1995, Series A no. 308, p 16, 35). I noen tilfelle har Domstolen også funnet bestemmelsen anvendbar på rettsavgjørelser truffet etter innstilling av straffeforfølgelsen (se særlig følgende avgjørelser: Minelli v. Switzerland 25 March 1983 Series A no. 62, and Lutz, Englert and Nölkenbockhoff v. Germany, 25 August 1987, Series A no. 123), eller etter en frifinnelse (se de ovenfor nevnte Sekanina, Rushiti og Lamanna dommene). Disse dommene gjaldt saker knyttet til slike spørsmål som tiltaltes plikt til å bære omkostningene for rettsbehandlingen og forfølgelsen, et krav om kompensasjon for hans eller hans eller hans arvingers egne omkostninger, eller erstatning for varetekt, og som ble funnet å være en følge og en bivirkning av straffeforfølgelsen. Domstolen vil følgelig undersøke om behandlingen av erstatningskravet i foreliggende sak innebar en straffanklage mot klageren og, dersom dette ikke var tilfelle, om erstatningssaken uansett var knyttet til straffesaken på en måte som faller inn under anvendelsesområdet til artikkel Når det gjelder det første av de ovenfor nevnte kriteriene, nasjonal retts klassifisering av rettsbehandlingen, merker Domstolen seg klagerens argument om at han, formelt sett, var anklaget til frifinnelsen ble rettskraftig. Men dette gjaldt bare den opprinnelige straffeanklagen som han ble frikjent for; den var uten betydning for erstatningskravet. Retten merker seg at dette hadde sitt rettslige grunnlag i kap 3 i skadeserstatningsloven av 1969, som fastsetter de alminnelige vilkårene for erstatningsansvar for personskade etter nasjonal rett. Det fremgår klart både av ordlyden i art 3-5 og av norsk prejudikatsrett at strafferettslig ansvar ikke er noen betingelse for plikten til å betale erstatning. Også når offeret, som her, har valgt å fremme erstatningskravet i straffesaken etter straffeprosessloven 3, vil kravet fortsatt bli oppfattet

4 som "borgerlig". Dette følger også av Høyesteretts dom i klagerens sak, som omtaler kravet som "borgerlig". Domstolen kommer således til at erstatningskravet det var spørsmål om ikke ble ansett som en straffeanklage etter den relevante nasjonale bestemmelsen. 41. Hva angår det andre og tredje kriteriet, rettsbehandlingens karakter og sanksjonens type og strenghet (dvs i foreliggende sak den påståtte sanksjonspregede erstatningen), merker domstolen seg at uansett om vilkårene for sivilt ansvar i visse henseender, avhengig av omstendighetene, overlapper med vilkårene for strafferettslig ansvar, skulle erstatningskravet uansett avgjøres etter vilkår som var egne for den sivile erstatningsretten. Utfallet av straffesaken var ikke avgjørende for erstatningssaken. Offeret hadde rett til å kreve erstatning uansett om tiltale ble dømt eller frikjent som her, og erstatningsspørsmålet skulle avgjøres i en egen rettslig avgjørelse basert på vilkår og beviskrav som avvek fra de som gjelder for straffansvar på flere viktige måter. Etter Domstolens syn kan ikke det forhold at en handling som kan utløse et sivilt erstatningskrav også faller innunder de objektive vilkårene i en straffebestemmelse, uansett dens grovhet, gi tilstrekkelig grunnlag for å anse personen som påstås å ha utført handlingen i erstatningsrettslig sammenheng for å være anklaget for en straffbar handling. Heller ikke det forhold at bevis fra straffesaken brukes til å avgjøre sivilrettslige virkninger av handlingen, berettiger en slik karakterisering. Ellers ville artikkel 6 2, som Regjeringen med rette påpeker, ha som som uønsket virkning at en frifinnelse i en straffesak avskar offeret adgangen til å kreve erstatning etter sivile erstatningsregler, og innebære en tilfeldig og uforholdsmessig begrensning av hans eller hennes rett til domstolsprøving etter artikkel 6 1 i Konvensjonen. Dette kunne igjen gi en frikjent forøver, som ville vært ansvarlig etter sivilrettens beviskrav, den urimelige fordel å unngå alt ansvar for sine handlinger. En så omfattende tolking støttes ikke verken av ordlyden i art 6 2 eller av noen ensartet oppfatning innen konvensjonsfellesskapet. Tvert om, i et betydelig antall konvensjonsstater utelukker ikke en frifinnelse fastsettelse av sivilt ansvar med grunnlag i de samme fakta. Etter Domstolens syn bør frifinnelsen for straff stå ved makt under behandlingen av erstatningskravet, men den må ikke utelukke at det fastsettes en sivilrettslig plikt til å betale erstatning ut fra de samme fakta med grunnlag i et mindre strengt beviskrav (se mutatis mutandis X v. Austria, no. 9295/81, Commission decision of 6 October 1992, Decisions and Reports (D.R.) 30, p 227; M.C. v the United Kingdom, no /85, decision of 7 October 1987, D.R. 54, p. 162) 42. Men dersom den nasjonale avgjørelsen om erstatning inneholder en uttalelse som tillegger den saksøkte strafferettslig ansvar, så kan dette være et forhold som går inn under området for artikkel 6 2 i Konvensjonen. 43. Retten vil derfor behandle spørsmålet om de nasjonale domstoler opptrådte på en slik måte eller ordla seg slik i sine overveielser at det skapte en så klar sammenheng (forbindelse) mellom straffesaken og den etterfølgende erstatningssaken at det kan begrunne en utvidelse av artikkel 6 2 til den sistnevnte. 44. Domstolen viser til at lagmannsretten innledet sin dom med følgende (paragraf 13 ovenfor): "Lagmannsretten finner etter en samlet vurdering av bevisførselen i saken at det foreligger klar sannsynlighetsovervekt for at A har begått de forbrytelser mot D han ble tiltalt for, og at erstatning etter skadeserstatningsloven 3-5 annet ledd bør tilkjennes D foreldre...." (utheving tilføyd) 45. Denne dommen ble opprettholdt av flertallet i Høyesterett (avsnitt 16 foran), selv om det brukte mer omhyggelige formuleringer. Men dommen avhjalp ikke det problemet som etter Domstolens mening oppsto, siden den ikke satte den foregående dommen til side.

5 46. Domstolen er klar over det forhold at de nasjonale domstoler gjorde oppmerksom på at klageren var frikjent for straffanklagene. Men for å ivareta de legitime interessene til det antatte offeret, finner Domstolen at lagmannsrettens formuleringer, som Høyesterett opprettholdt, overskred grensene for det sivile området, og skapte tvil om frifinnelsen var riktig. Følgelig foreslå det en tilstrekkelig forbindelse til den forutgående straffesaken som var uforenlig med uskyldspresumsjonen. 47. I lys av disse overveielsene konkluderer Domstolen med at artikkel 6 2 gjaldt for behandlingen av erstatningskravet mot den nåværende klageren og at bestemmelsen ble brutt i foreliggende sak.