Svar på oppdrag- utredning lokaliteter for deponi for farlig avfall

Transkript

1 Klima- og miljødepartementet Postboks 8013 Dep 0030 OSLO Oslo, Deres ref.: 15/677 Vår ref. (bes oppgitt ved svar): 2015/3637 Saksbehandler: Jon Fonnlid Larsen Svar på oppdrag- utredning lokaliteter for deponi for farlig avfall Uorganisk farlig avfall deponeres i dag i hovedsak ved NOAH Langøya, og dette deponiet vil være fullt og bli avsluttet rundt Vi har nasjonale mål om å ta forsvarlig hånd om farlig avfall og internasjonale forpliktelser til å ha egen behandlingskapasitet for farlig avfall. Dette er også en viktig del av vår industrielle infrastruktur. Det er derfor nødvendig å få på plass et nytt deponi for uorganisk farlig avfall før nåværende kapasitet er brukt opp. Tiden fram til Langøya avsluttes er knapp for å gjennomføre tidkrevende konsekvensutredninger og planprosesser, behandling av søknad om tillatelse etter forurensningsloven og det praktiske arbeidet med etablering av den infrastruktur og logistikk som vil være nødvendig. Det er derfor viktig at arbeidet med å etablere et nytt deponi for uorganisk farlig avfall fortsetter. Det er generelt ønskelig å redusere avfallsmengdene som oppstår i samfunnet, både ut fra miljømessige og samfunnsøkonomiske grunner, og det finnes mange eksempler på at farlig avfall blir utnyttet som en ressurs. Det er likevel enkelte avfallstyper eller stoffer i avfallet som ikke egner seg for materialutnyttelse, og hvor det sentrale er at avfallet blir behandlet trygt. Vi legger til grunn at selv ved økt utnytting eller alternativ behandling av en del avfallstyper må vi i framtiden fortsatt ha en deponiløsning for uorganisk farlig avfall. Miljødirektoratet har utredet mulige lokaliteter for et nytt anlegg for mottak, behandling og deponering av uorganisk farlig avfall. Vi har primært vurdert selve lokaliteten. Vi har likevel funnet det nødvendig i noen grad å vurdere de potensielle virksomhetene som skal drive deponiet, ut fra kompetanse på området og fordi grunneierne i noen tilfeller har inngått intensjonsavtaler med konkrete virksomheter. Vi har med bistand fra Direktoratet for mineralforvaltning, Norges geologiske Postadresse: Postboks 5672, Sluppen, 7485 Trondheim Telefon: 03400/ Faks: E-post: post@miljodir.no Internett: Organisasjonsnummer: Besøksadresser: Brattørkaia 15, 7010 Trondheim Grensesvingen 7, 0661 Oslo Besøksadresser Statens naturoppsyns lokalkontorer: Se 1

2 undersøkelse (NGU) og konsulenter vurdert gruver og steinbrudd som er nedlagt eller i ferd med å avsluttes, i tillegg til fjellhaller som enda ikke er sprengt ut men som er planlagte. Vår vurdering er at fire lokaliteter kan være egnet for etablering av et nytt deponi: Dalen gruver i Brevik i Porsgrunn, dagbrudd i Rekefjord i Sokndal, planlagt fjellhall i Lervika i Kvinesdal og planlagt fjellhall i Raudsand i Nesset kommune. De fire lokalitetene har ulike styrker og svakheter, og de potensielle virksomhetene som skal drive har ulik kompetanse om avfallshåndtering. Alle lokalitetene har berggrunn som trolig kan oppfylle kravene til geologisk barriere i deponiregelverket. Alle lokalitetene kan potensielt ha et tilstrekkelig deponivolum, selv om Rekefjord har mindre volum og dermed kortere potensiell levetid enn de andre lokalitetene. Alle lokaliteter vil ha god adkomst sjøveien. Med unntak av Raudsand ligger alle i rimelig geografisk nærhet til hvor avfallet oppstår. Dalen og Rekefjord er de mest veldokumenterte lokalitetene. De to fjellhallene har flest usikkerhetsmomenter. Det gjelder særlig usikkerhet rundt geologi/hydrogeologi, fordi hallene så langt ikke er sprengt ut. Det gjelder også kostnader ved etablering, da utsprengning og sikring av fjellhaller etter det vi erfarer normalt er et tapsprosjekt, selv med avsetning på steinen. Disse to lokalitetene kan i framtiden likevel vise seg å være egnet, men fordi vi vurderer usikkerheten ved dem som betydelig større enn ved de andre lokalitetene er det vanskelig å entydig anbefale fjellhallene som gode alternativer. Det er selvsagt ikke til hinder for at disse, eller andre lokaliteter vi ikke har vurdert, kan bli etablert som deponier for farlig avfall i henhold til regelverk for slike etableringer. Med det faktagrunnlaget som foreligger framstår Dalen gruver i Brevik og dagbruddet i Rekefjord som de mest aktuelle lokalitetene for et nytt deponi. Begge disse lokalitetene er relativt veldokumenterte, selv om det fortsatt må gjennomføres en konsekvensutredning for å fastslå egnethet. Ut fra det materialet vi har i dag, peker disse to lokalitetene seg ut som sikrere alternativer enn fjellhallene. Begge ligger greit plassert i forhold til hvor det farlige avfallet oppstår, og vi legger til grunn at begge har eller kan skaffe nødvendig kompetanse og kapital. Dalen gruver peker seg ut ved å ha dobbelt så stort deponivolum som Rekefjord. Deponering av farlig avfall er en type industrivirksomhet som det kan være vanskelig å finne gode lokasjoner for, og vi ser det som ønskelig at et nytt deponi vil ha en lengst mulig levetid. Begge alternativene ligger i rimelig nærhet til hvor flygeaske og slagg oppstår, men Dalen gruver ligger i tillegg nært Kronos Titan, hvor en betydelig del av avfallet oppstår. NOAH, som aktuelt selskap for å drifte deponiet, har allerede dokumentert svært god kompetanse på behandling av farlig avfall. NOAH og eier av gruven, Norcem, har allerede kommet så langt i planleggingsfasen at dette alternativet per i dag er det alternativet som er nærmest realisering. 2

3 Det er flere mennesker som berøres av potensielle ulemper i Dalen enn i Rekefjord, selv om vi ikke vurderer nærmiljøulempene som store for noen av lokalitetene. Resipienten som Rekefjord eventuelt vil ha utslipp til er mindre forurenset og har bedre vannutskifting enn resipienten utenfor Brevik. Utslippets påvirkning på tilstanden i de aktuelle vannforekomstene kan få betydning for tillatelsen etter forurensningsloven. Kunnskapen og datagrunnlaget om tilstanden er imidlertid mangelfull og i en søknadsprosess er det nødvendig at virksomhetene innhenter mer dokumentasjon. Direktoratet er kjent med at det er lokal motstand mot deponiplaner, både i Brevik og i Rekefjord. Vi har i vårt arbeid vurdert de miljømessige forhold ved lokalisering av et slikt deponi, og vurderer de reelle nærmiljøulempene som begrensede begge steder. Vi ser ikke at et deponi for uorganisk farlig avfall vil føre til vesentlig økt nærmiljøbelastning på noe av stedene, sammenlignet med dagens nivå. Vi ser det som viktig, både i miljøpolitikken og for å sikre en nødvendig industriell infrastruktur, at det blir etablert et nytt deponi for uorganisk farlig avfall. Vår konklusjon er at begge lokalitetene kan egne seg godt rent geologisk, men Dalen gruver i Brevik utpeker seg særlig fordi denne lokaliteten har et betydelig større volum og er bedre lokalisert i forhold til hvor avfallet oppstår. Rekefjord har et mindre volum og dermed kortere levetid. NOAH har dokumentert kompetanse og har allerede kommet langt i utrednings- og planleggingsarbeidet. Dette gir større trygghet for realisering i tide. Vår anbefaling er derfor at Dalen gruver i Brevik i Porsgrunn kommune etter en helhetsvurdering egner seg best for å etablere et nytt deponi for uorganisk farlig avfall. Vi viser til oppdrag av 8. juni 2015, hvor Klima- og miljødepartementet ber Miljødirektoratet om å gi en anbefaling om egnede lokaliteter for et framtidig deponi for uorganisk farlig avfall. Vi er også bedt om å vurdere avfall med oppkonsentrert naturlig forekommende radioaktive stoffer. Vi skulle også vurdere utvikling i mengder og typer uorganisk farlig avfall som forventes å oppstå og andre alternative utnyttelsesmuligheter for deler av dette avfallet. Vi har fått utarbeidet fire konsulentrapporter. På bakgrunn av disse har vi skrevet en sammenstilling som utdyper vår anbefaling i mer detalj. Denne følger som vedlegg, sammen med de fire konsulentrapportene. Vi viser også til prosess mellom NOAH/Norcem og Porsgrunn kommune, hvor kommunen har avvist å behandle planprogrammet fra NOAH etter plan og bygningsloven om å etablere deponi for farlig avfall i Dalen gruver i Brevik. Kommunestyret stoppet planprogrammet med følgende vedtak: «1. Norge må ta ansvar for de avfallsstoffene som vi produserer på en bærekraftig måte. For å få en helhetlig avfallhåndtering forventer Porsgrunn kommune at staten etablerer en nasjonal plan for håndtering av farlig avfall og opp sirkulering av avfallsressurser. 2. Planprogram for etterbruk av Dalen gruve til avfallsbehandlingsanlegg og deponi stanses.» 3

4 Utredningen inneholder vurdering av lokalitetenes egnethet for mottak, behandling og deponering av avfall med oppkonsentrert naturlig forekommende radioaktive stoffer (NORM-avfall). Statens strålevern har også behov for vurdering av deponeringsmulighet for flere typer radioaktivt avfall, ikke bare NORM-avfall. Klima- og miljødepartementet har gitt Statens strålevern et eget oppdrag om dette. 1. Arbeidet med utredningen Som utgangspunkt for vårt arbeid identifiserte Direktoratet for mineralforvaltning (Dirmin) aktuelle lokaliteter langs kysten fra svenskegrensen til Nord-Trøndelag, hvor vi ba om at lokalitetene skulle oppfylle følgende: avvikling av eventuell pågående virksomhet senest 2020 mulighet for havn oppfyllingsvolum på i størrelsesorden 10 mill. kubikkmeter helst deponikapasitet under grunnvannstand og bergarter med begrenset sprekkdannelse Gjennomgangen munnet ut i en liste på tolv lokaliteter (se rapport fra NGU). Lokaliteter i Nord- Trøndelag ble også inkludert, sammen med noen lokaliteter med volum under 10 mill. kubikkmeter. NGU vurderte lokalitetene nærmere og plukket ut tre lokaliteter, i samråd med Miljødirektoratet. Vi konkluderte med at Dalen gruver i Brevik i Porsgrunn kommune, dagbrudd i Rekefjord i Sokndal kommune og dagbrudd i Sløvåg i Gulen kommune, skulle befares og vurderes nærmere. Under befaringen viste det seg at Sløvåg vil være uaktuell, fordi driftsformen ikke vil gi dypt nok deponi i overskuelig fremtid og driveren ønsket å fortsette dagens virksomhet. To planlagte fjellhaller i henholdsvis Lervika i Kvinesdal kommune og Raudsand i Nesset kommune ble lansert overfor direktoratet av potensielle drivere høsten Disse lokalitetene har blitt vurdert videre, men er ikke befart. Lokalitetene nedenfor er vurdert grundigere av konsulent. Aktuell driver i parentes. Rapportene fra konsulentene følger som vedlegg. 2. Internasjonale forpliktelser om farlig avfall Norge har en internasjonal forpliktelse gjennom Baselkonvensjonen om å ha tilstrekkelig nasjonal behandlingskapasitet for farlig avfall. Konvensjonen åpner likevel for at ikke alle land må ha behandlingsløsninger for alle typer avfall, og det er etablert klare regler og prosedyrer for eksport og import av farlig avfall. Konvensjonen er gjennomført i norsk rett gjennom EUs forordning om grensekryssende forsendelser av avfall. EUs rammedirektiv om avfall slår fast at medlemslandene skal danne nettverk slik at det gjør EU under ett i stand til selv å kunne sluttbehandle sitt avfall og sette medlemsstatene i stand til å nærme seg dette målet på individuelt grunnlag. Rammedirektivet tar hensyn til geografiske forhold og at det kan være behov for spesialiserte anlegg for visse typer avfall. Det slås eksplisitt fast at 4

5 nærhetsprinsippet og selvhjelpsprinsippet ikke skal bety at hver medlemsstat må ha hele spekteret av anlegg for sluttbehandling innenfor medlemsstatens territorium. I praksis har vi i dag et nordisk marked for behandling av farlig avfall, jf. en felles nordisk ministererklæring fra Norge eksporterer i hovedsak organisk farlig avfall til Norden, mens vi importerer nesten utelukkende uorganisk farlig avfall, hovedsakelig fra Sverige og Danmark. EUs rammedirektiv om avfall setter krav til materialgjenvinning av kommunalt avfall, emballasje og bygg- og anleggsavfall. I den foreslåtte pakken for sirkulær økonomi ligger det en skjerping av gjenvinningsmålene og forslaget tydeliggjør at det skal tas hensyn til avfallshierarkiet ved utforming av virkemidler. Det er likevel ikke foreslått krav om materialgjenvinning av farlig avfall i pakken som behandles i EU nå. 3. Gjennomføring av avfallspolitikken Mangelen på behandlingsløsninger for farlig avfall var tidligere et stort miljøproblem i Norge. Norsk avfallshåndtering AS (NOAH) ble opprettet i 1991 i et samarbeid mellom staten og de største industrivirksomhetene. Statens eierandel økte gradvis utover 1991-tallet. NOAH etablerte deponiet for uorganisk farlig avfall på Langøya, og et forbehandlingsanlegg for organisk farlig avfall i Brevik. Etter at forbehandlingsanlegget kom i drift og staten etter hvert eide over to tredjedeler av selskapet, ble det vurdert at det ikke lengre var behov for et statlig eierskap i selskapet fordi det nå var et fungerende marked. NOAH ble privatisert, gjennom salg av forbehandlingsanlegget i Brevik til Renor og salg av selve NOAH med Langøya til Gjelsten Holding i Skiftende regjeringer siden 1990-tallet har videreført denne politikken, og så langt vi ser det har det vært tverrpolitisk enighet om de store linjene i avfallspolitikken. Regjeringen la i august 2013 fram sin avfallsstrategi «Fra avfall til ressurs». Strategien påpeker at det er en viktig oppgave å sikre at det finnes nye behandlingsløsninger for uorganisk farlig avfall når deponiet på Langøya blir avsluttet, og viser til at det arbeides i industrien med å finne framtidige løsninger. Vi ser at det har vært vanskelig for private aktører å få lokalpolitisk gjennomslag for å etablere en ny behandlingsløsning, derfor også dette oppdraget til Miljødirektoratet. Det ligger likevel ingen føringer om at staten skal ha en aktiv rolle i etablering og drift av et slikt deponi, tvert om viser strategien til at dette er en oppgave som markedet skal løse. Den sentrale oppgaven for miljømyndighetene på dette området er å sikre at det faktisk blir mulig for en virksomhet å etablere et slikt deponi, som er en naturlig og viktig del av vår industrielle infrastruktur, med de krav i en tillatelse det er naturlig å sette for å sikre en miljømessig god drift. Det at vi nå utreder lokalisering av et nytt deponi for uorganisk farlig avfall og anbefaler en konkret lokalitet er selvsagt ikke til hinder for at virksomheter kan etablere deponivirksomhet på andre lokaliteter enn de vi har vurdert, og etablere seg i dette markedet. 5

6 4. Status i dag Norge har i dag kapasitet til å deponere omkring tonn uorganisk farlig avfall årlig, i tillegg til industriavfall som deponeres på bedriftsinterne deponier. Hovedmengden av avfallet utgjøres av slagg fra industrien, flygeaske fra avfallsforbrenningsanlegg og svovelsyre fra Kronos Titan. Det er i dag bare to deponier, NOAH Langøya og Miljøteknikk Terrateam, som tar imot uorganisk farlig avfall fra andre. Disse deponiene har tillatelse til å ta imot henholdsvis tonn og tonn uorganisk farlig avfall per år. Med dagens aktivitetsnivå vil deponiet for uorganisk farlig avfall på Langøya ifølge NOAH være fullt i Miljøteknikk Terrateam har deponeringskapasitet til 2031 med dagens prognoser. Mengden farlig avfall som eksporteres og importeres varierer år for år. Tall fra SSB viser at eksporten har vært høyere enn importen de to siste årene. I 2014 ble det eksportert tonn, vesentlig organisk farlig avfall til andre nordiske land, mens det ifølge NOAHs egenrapportering ble importert tonn aske til Langøya. I 2014 ble det deklarert tonn NORM-avfall. Av dette utgjorde tonn radioaktive steinmasser, hovedsakelig alunskifer. Radioaktive steinmasser er ikke definert som farlig avfall, men krever likevel særlig behandling, blant annet for å hindre utlekking av tungmetaller. Per i dag kan NOAH Langøya og Borge pukkverk avfallsdeponi ta imot dette avfallet. Miljødirektoratet er informert om at flere deponier for ordinært avfall ønsker å motta og deponere slike masser. Så lenge kapasiteten for deponering av alunskifer i deponier for ordinært avfall er tilstrekkelig, er det ikke ønskelig at alunskifer deponeres i deponi for farlig avfall og tar opp plass der. Unntaksvis kan dette være aktuelt dersom alunskifer benyttes i bærende konstruksjoner i deponiet, som erstatning for rene masser. 5. Vurdering av fremtidige avfallsmengder og alternativ behandlingsteknologi Mepex Consult i samarbeid med Profu (heretter Mepex) har på oppdrag fra Miljødirektoratet gjort en vurdering av forventet utvikling i mengder og typer uorganisk farlig avfall som vil oppstå i framtiden, og hvor dette avfallet vil oppstå. Mepex har også kort vurdert alternative behandlingsmåter for uorganisk farlig avfall som vil oppstå de neste tiårene. Mepex sin rapport følger vedlagt. Ifølge Mepex er det sannsynlig at mengden flygeaske og andre typer uorganisk farlig avfall som oppstår i Norge og Norden vil holde seg ganske stabil de neste tiårene. Fremtidig markedssituasjon og behandlingsmåte er vanskeligere å anslå. Det er pilotprosjekter i gang i flere land hvor det prøves ut alternative metoder for å stabilisere og/eller utnytte flygeaske. Noen av prosessene innebærer kun stabilisering av avfallet, før nyttiggjøring eller deponering i deponier for ordinært avfall, mens andre metoder inkluderer gjenvinning av f.eks. metaller som bly, sink, kobber og kadmium før stabilisering av restfraksjonen. Det er et fullskalaanlegg for alternativ behandling av flygeaske i drift i Danmark og det finnes flere innenfor OECD. Dersom denne teknologien blir kommersiell, vil mengden avfall som må deponeres 6

7 kunne reduseres. Vi vet også at mange industrivirksomheter jobber kontinuerlig med avfallsreduksjon og å finne nyttig bruk av avfall fra produksjonen. Det er generelt ønskelig å redusere avfallsmengdene som oppstår i samfunnet, både ut fra miljømessig og samfunnsøkonomiske grunner. Det finnes også en rekke eksempler i norsk industri hvor uorganisk farlig avfall blir utnyttet som en ressurs. Et godt eksempel kan være silicastøv, som tidligere måtte deponeres som avfall, men som i dag har blitt et viktig og lønnsomt biprodukt for mange virksomheter og brukes som tilslag i betong. Det vil likevel være avfallstyper eller deler av avfallet som ikke egner seg for materialutnyttelse, og som har iboende egenskaper som gjør at det er viktig å sikre at stoffer i avfallet ikke kommer på avveier. Det kan også skje at avfallstyper som ikke er farlig avfall i dag, vil bli omklassifisert til å bli farlig avfall. Vi legger til grunn at selv ved økt utnytting eller alternativ behandling av en del avfallstyper, vil det også i framtiden vil være behov for en deponiløsning for uorganisk farlig avfall. 6. Kort om relevante regelverk Et deponi for farlig avfall må reguleres til formålet etter plan- og bygningsloven. Det må utarbeides et planprogram og en konsekvensutredning. Her er kommunen myndighet. Et deponi for farlig avfall må videre ha en tillatelse til utslipp fra Miljødirektoratet etter forurensningsloven. Våre vurderinger og krav ved en søknad om tillatelse, er basert på prinsippet om bruk av beste tilgjengelige teknikker (BAT). Bestemmelsene i naturmangfoldloven 8-12 om blant annet kunnskapsgrunnlaget, føre vâr-prinsippet og samlet belastning legges til grunn. Vi tar også stilling til miljøkonsekvensene av tiltaket i et helhetlig og langsiktig perspektiv. Gjennom vår kravstilling skal vi sikre så lave utslipp som mulig. Vi setter grenseverdier for utslipp til både vann og luft, i tillegg til krav til behandling av avfallet, energibruk, støy og andre relevante krav. En utslippstillatelse kan også begrense mengden avfall det er tillatt å motta. Kravene i vannforskriften må vurderes i behandlingen av søknad om tillatelse etter forurensningsloven. I denne vurderingen må det tas stilling til om utslipp av sigevann fra et deponi vil kunne føre til at tilstanden i vannforekomsten forringes til en dårligere tilstand enn god eller at det vanskeliggjør oppnåelse av miljømålet om god tilstand. Den tilstandsklassifiseringen som foreligger i dag, viser at flere av de aktuelle vannforekomstene har en dårlig kjemisk tilstand og en dårligere tilstand enn god økologisk tilstand. Tilstandsklassifiseringen som foreligger i Vann-Nett er generelt basert på et begrenset kunnskapsgrunnlag og tilstanden må undersøkes nærmere i forbindelse med konsekvensutredning for de/den lokaliteten det er aktuelt å gå videre med. Flere av de aktuelle vannforekomstene er påvirket av utslipp fra tidligere industri- og gruveaktivitet, og i liten grad av aktive industriutslipp i dag. I de vannforekomstene hvor det er påvist sedimenter i dårlig kjemisk tilstand bør det gjennomføres en risikovurdering før det søkes om tillatelse etter forurensningsloven, for å finne ut om det er en utlekking fra sedimentene til vannfasen. For nærmere omtale av vannforekomstene, se vedlagt sammenstilling. 7

8 Avfallsforskriften kap. 9 om deponering av avfall stiller konkrete krav til drift av deponier. Blant annet stilles det krav til tetthet, bunn- og sidetetting, drift og etterdrift av deponiet og krav til finansiell sikkerhet for å dekke kostnadene ved avslutning og etterdrift av deponiet. 7. Sammenligning av lokalitetene Nedenfor følger en kort oppsummering av forholdene ved de ulike lokalitetene. Dette er nærmere beskrevet i vedlegget sammenstilling. Vi understreker igjen at de utredningene våre konsulenter har gjort ikke er en fullstendig konsekvensutredning etter plan og bygningsloven, og at det er noe de enkelte tiltakshaverne må gjennomføre. Antall beboere innenfor gitte soner er kun anslag basert på grovt dataverktøy fra SSB. Avstander er også anslag. Lokalitetene presenteres i rekkefølge østfra og vestover langs kysten. Dalen gruver i Brevik i Porsgrunn kommune Dalen gruver er en kalksteingruve som ligger på industriområdet til Norcem, nær Brevik sentrum i Porsgrunn kommune i Telemark. Gruvegangene utgjør et nettverk, både under halvøya og under fjorden. Deponivolumet er anslått til ca. 18 mill. kubikkmeter under kote 0. Lossekai og gruveinngang ligger på Norcems industriområde, og avfall losset på kai er planlagt fraktet direkte i tunnel til behandlingsanlegget, som er tenkt plassert i et relativt skjermet dagbrudd. Behandlingsanlegget vil ligge omtrent 350 m fra nærmeste bolig. Innenfor 500 m er det registrert ca. 100 beboere. Lossekaia ligger i overkant av 100 meter fra nærmeste bolighus (COWI). Det bor ca. 70 mennesker innenfor en 250 m radius til kaianlegget. Innenfor en radius på 500 m er det registrert ca. 470 beboere. Totalt er det registrert at det bor ca personer innenfor en radius på 1000 m (Kilde: Norcem). Vi vurderer at merbelastningen på naboer ved deponivirksomhet i Dalen gruver ikke vil være betydelig. Det er stor lokal motstand mot planene, og kommunen har stanset planprogrammet Styrker: Gruvene har et betydelig deponivolum under kote 0 og den geologiske barrieren er vurdert som god. Bergarten har også gode bufferegenskaper, det vil si god evne til å nøytralisere eventuelt surt grunnvann. Dette kan være en fordel for å sikre stabile kjemiske forhold i et langt tidsperspektiv. NOAH, som er aktuelt driftsselskap, har solid kompetanse på mottak, behandling og deponering av uorganisk farlig avfall. NOAH har sammen med eieren av gruven, Norcem, allerede kommet langt i utredningsarbeidet. Lokalitet for planlagt behandlingsanlegg ligger relativt skjermet. Mertransport på veg vil nesten utlignes av bortfall av nåværende pukkverksdrift i dagbruddet. Svakheter: Brevik er et relativt tett befolket område, og deler av boligområdene ligger ned mot Dalenbukta og havna til Norcem, hvor skip med avfall vil losse. Vannforekomsten Eidangerfjorden, som Dalenbukta er en del av, er satt til «moderat» økologisk tilstand, og «oppnår ikke god» kjemisk tilstand. Lervika i Kvinesdal kommune Den aktuelle fjellhallen er ikke påbegynt, men er tenkt plassert på nordsiden av Fedafjorden i Vest- Agder, vest for Eramet Norway i Kvinesdal kommune. Mulig volum under kote 0 er anslått til ti mill. 8

9 kubikkmeter. Kai og behandlingsanlegg er tenkt etablert nær åpningen til fjellhallen. Det er lite bebyggelse på stedet, men elleve beboere er registrert innenfor 300 m fra det tiltenkte behandlingsanlegget og fjellhallen. Noen få hus og hytter vil kunne ligge omtrent 200 m unna behandlingsanlegget. Innenfor 500 m er det 21 personer og innenfor 1000 m er det 80 beboere. Etter vår vurdering vil det ikke bli vesentlig merbelastning på naboer som følge av deponivirksomhet i Lervika. Styrker: Berggrunnen utgjør trolig en god geologisk barriere. Det er lite bebyggelse nær planlagt behandlingsanlegg og deponi. Eventuelle overskuddssteinmasser fra etablering av fjellhaller kan potensielt brukes til tildekking av allerede forurenset sjøbunn. Kommuneledelsen er positiv til foreliggende planer om deponi. Svakheter: Fjellhallen er så langt ikke påbegynt og det mangler dokumentasjon på hydrogeologien i fjellet hvor deponiet er tenkt anlagt. Bergarten har mindre gode bufferegenskaper enn Rekefjord og Dalen gruver, uten at dette er tillagt avgjørende betydning. De aktuelle aktørene driver ikke med farlig avfall i dag, og er avhengig av å knytte til seg kompetanse på mottak og behandling av farlig avfall og på deponidrift. Vannforekomsten Fedafjord-indre er klassifisert som «moderat økologisk tilstand» og «oppnår ikke god kjemisk tilstand», mens Fedafjord-ytre er klassifisert som «god økologiske tilstand» og «oppnår ikke god» kjemisk tilstand. Rekefjord i Sokndal kommune Lokaliteten er et dagbrudd i drift, med uttak av monzonoritt-stein. Steinbruddet ligger ved kysten i Sokndal kommune i Rogaland, med hav på tre sider og en smal fjord på innsiden, hvor havnen ligger. På den andre siden av sundet er det også et steinbrudd. Tilgjengelig deponivolum under kote 0 vil være 6 mill. kubikkmeter om få år, og vil antakelig kunne utvides til 8,3 mill. kubikkmeter uten at det etableres nye yttergrenser for bruddet. Maksimalt volum er anslått til 10,6 mill. kubikkmeter, hvis nåværende bruddkant brytes i nord-øst. Nærmeste tettsted er Sokndal. Dagbruddet ligger skjermet til ca. 800 meter unna Sogndalstrand, som er et kyst-tettsted av nasjonal verdi. Det er ikke registrert noen beboere innenfor 300 m fra kanten av dagens masseuttak, eller fra kai. Tre innbyggere er registrert innenfor 500 meter fra kanten av bruddet. Avstanden fra planlagt behandlingsanlegg er ikke oppgitt, men kan være noe mindre. Innenfor 1000 m er det anslagsvis 194 beboere. Etter vår vurdering vil det ikke bli vesentlig merbelastning på naboer som følge av deponivirksomhet i Rekefjord. Vi er kjent med at en lokal folkeaksjon mot deponiet er under etablering. Styrker: Steinbruddet har et lite nedslagsfelt og berggrunnen utgjør sannsynligvis en god geologisk barriere. Bergarten har gode bufferegenskaper, noe som kan være en fordel for å sikre stabile kjemiske forhold i et langt tidsperspektiv. Merbelastningen for innbyggere ved drift av deponi vil antakelig være lav sammenliknet med dagens virksomhet, forutsatt at mesteparten av avfallet transporteres med skip. Åpent deponi gjør at moderat gassdannelse ikke er problematisk. Vannforekomsten Dyngjadypet Sirevåg er satt til «god økologisk tilstand» og «udefinert kjemisk tilstand». Det foreligger for lite informasjon til å si om denne «oppnår god» kjemisk tilstand. 9

10 Svakheter: Endelig tilgjengelig deponivolum er ikke helt avklart, blant annet som følge av at det skal tas ut mer masse både nedover og på sidene av dagens brudd, men «sikkert» volum er uansett mindre enn for de andre mulige lokalitetene. Veinettet fram til lokaliteten er delvis av mindre god standard, og noe trafikk må trolig gå gjennom både Egersund og Sokndal sentrum. De aktuelle aktørene behandler ikke farlig avfall i dag, og er avhengig av å knytte til seg kompetanse på mottak og behandling av farlig avfall og på deponidrift. Raudsand i Nesset kommune Den aktuelle fjellhallen er ikke påbegynt, men er tenkt plassert på vestsiden av Tingvollsfjorden i Nesset Kommune, Møre- og Romsdal. Mulig deponivolum under kote 0 er anslått til 20 mill. kubikkmeter. Kai- og behandlingsanlegg er tenkt etablert nær åpningen til fjellhallen. Det er ingen boliger innenfor en radius på 300 m fra det planlagte behandlingsanlegget og fjellhallen. Innenfor en radius på 500 m skal det være fire beboere og innenfor en radius på 1000 m er det registrert 66 beboere. Etter vår vurdering vil det bare bli ubetydelig merbelastning på naboer som følge av deponivirksomhet i Raudsand. Styrker: Et mulig deponi vil ha svært liten innvirkning på beboere. Potensielt deponivolum er betydelig. Formannskapet i kommunen har gitt tilslutning til å starte reguleringsarbeid. Svakheter: Fjellhallen er så langt ikke påbegynt, og det mangler dokumentasjon på hydrogeologien i fjellet hvor bergarten er tenkt anlagt. Det er usikkert om berget inneholder sulfidmineraler, som kan innvirke på ph-verdien til grunnvannet. Bergarten har mindre gode bufferegenskaper enn Rekefjord og Dalen, uten at dette er tillagt avgjørende betydning. Lokaliteten ligger langt unna de områdene hvor uorganisk farlig avfall oppstår, sammenlignet med de andre lokalitetene. Veinettet er dårlig. De aktuelle aktørene driver ikke med farlig avfall i dag, og er avhengig av å knytte til seg kompetanse på mottak og behandling av farlig avfall og på deponidrift. Vannforekomsten Tingvollfjorden ved Raudsand er klassifisert som «dårlig økologisk tilstand» og «oppnår ikke god» kjemisk tilstand. 8. Miljødirektoratets vurdering og anbefaling Vi har nasjonale mål om å ta forsvarlig hånd om farlig avfall og internasjonale forpliktelser til å ha egen behandlingskapasitet for farlig avfall. Dette er også en viktig del av vår industrielle infrastruktur. Det er derfor nødvendig å få på plass et nytt deponi for uorganisk farlig avfall før nåværende kapasitet er brukt opp. Seks år er knapp tid til å gjennomføre tidkrevende konsekvensutredninger og planprosesser, behandling av søknad om tillatelse etter forurensningsloven og det praktiske arbeidet med etablering av den infrastruktur og logistikk som vil være nødvendig. Det er usikkerhet om hvor stor kapasitet for deponering av uorganisk farlig avfall vi behøver i framtiden. Nye gjenvinningsløsninger kan bli utviklet og kommersialisert, og andre avfallstyper kan bli omklassifisert til farlig avfall. Vi legger til grunn at selv ved økt utnytting eller alternativ 10

11 behandling av en del avfallstyper, vil det også i framtiden være behov for en deponiløsning for uorganisk farlig avfall. Den helt grunnleggende forutsetningen for at en lokalitet egner seg for etablering av et deponi for uorganisk farlig avfall er at deponeringen kan skje på en miljømessig forsvarlig måte. Det krever at berggrunnen på lokaliteten er tett nok, eller kan gjøres tett nok til at avrenningen/sigevannet fra deponiet kan samles opp og håndteres kontrollert, slik at miljøgifter fra avfallet ikke lekker ut i miljøet. Transport, håndtering og behandling av avfallet må kunne foregå på en miljømessig og sikkerhetsmessig forsvarlig måte. Dalen gruver, Lervika og Raudsand vil alle ha utslipp til vannforekomst i dårlig tilstand ut fra opplysninger i Vann-Nett. For vannforekomsten utenfor Rekefjord foreligger det for lite informasjon til å definere tilstanden. For alle vannforekomstene er det behov for oppdatert kunnskap om dagens miljøtilstand. Alle lokaliteter vil kunne ha et deponeringsvolum under kote null på opp mot ti mill. kubikkmeter eller mer, med et mulig unntak for Rekefjord, hvor anslaget er mellom 8,3 og 10,6 mill. kubikkmeter. Det laveste volumanslaget er sannsynligvis tilstrekkelig til minst 20 års drift, selv om Rekefjord ut fra anslagene i verste fall vil ha kortere driftsperiode enn 20 år. Rekefjord er den lokaliteten med antatt minst maksimalvolum, mens Dalen gruver i Brevik og trolig Raudsand potensielt kan romme bortimot det dobbelte. Det antas at deponivolumet i Lervika vil kunne bli over ti mill. kubikkmeter. Alternativ behandlingsteknologi for ulike avfallstyper og eventuell konkurranse mellom flere deponier kan begrense tilgangen på avfall og forlenge levetiden til deponiene. Alle fire lokaliteter kan i prinsippet ta imot de typene av uorganisk farlig avfall som i dag leveres til NOAH Langøya. Strenge krav fra myndighetene og tiltak for internkontroll skal hindre uønskede hendelser. Vi kan likevel ikke utelukke at ulykker kan skje. En uønsket hendelse/ulykke vil berøre færre innbyggere i Raudsand enn ved de andre lokalitetene. I Brevik vil flere mennesker kunne berøres enn ved de andre lokalitetene. Den potensielt mest alvorlige ulykken er trolig knyttet til feil behandling av avfall med påfølgende gassdannelse ved behandlingsanlegget. Dette må vurderes nærmere i en konsekvensutredning. Det er ikke etablert et system med faste grenser for sikkerhetsavstand til bebyggelse for virksomhet med høy risiko, i flg. DSB. Sikkerhetssoner må derfor vurderes konkret i enkelttilfeller på bakgrunn av spesifikk risiko. Vi vurderer den økte risikoen som følge av lossing av uorganisk farlig avfall som relativt liten, sammenlignet med virksomheten til Norcem og Renor som allerede skjer på området. Skipstransport og havneaktivitet vil berøre få innbyggere direkte i Raudsand, Lervika og Rekefjord og flest i Brevik, hvor det bor om lag 70 mennesker innenfor 250 meter radius til kaianlegget. Merbelastning for innbyggerne ved etablering av deponivirksomhet i form av trafikk, støy og støv vurderes ikke som betydelig for noen av lokalitetene. Alle lokalitetene har annen virksomhet nær et tenkt deponi. I Brevik påvirker den eksisterende virksomheten til Norcem og Renor nabolaget vesentlig mer enn aktiviteten fra lossing av farlig avfall, og selve behandlingen av avfallet skjer mer skjermet i et dagbrudd hvor det i dag drives steinknusing. I Rekefjord drives det steinbrudd på begge sider av fjordmunningen, der deponidriften er planlagt på den ene siden. I Lervika og Raudsand vil svært få mennesker bli berørt. 11

12 Mertransporten inn til havn kan bli i størrelsesorden 220 skip per år. Mertrafikk på vei kan utgjøre opptil 16 tunge kjøretøy per dag. Dette er et ganske høyt anslag, som legger til grunn større avfallsmengder enn det som mottas på Langøya i dag. Antatt fordeling er 80 % på skip og 20 % på vei. Flere aktører vil i størst mulig grad bruke skip. Foreløpige fakta tyder på at støy og utslipp av støv og NOx utgjør en begrenset merbelastning også i Brevik, selv om aktiviteten på kaia øker. Det er igangsatt en prosess for bakkenære luftkvalitetsmålinger i Brevik, knyttet til luftutslipp av NOx, svevestøv og SO 2 fra den eksisterende virksomheten til Norcem. Dette vil gi et bedre bilde av hvordan utslippene påvirker luftkvaliteten for befolkningen. For å drive mottak, behandling og deponering av uorganisk farlig avfall kreves det svært god kompetanse, blant annet innen prosess-kjemi, deponikonstruksjon og lovverk. Det kreves at aktører som søker om tillatelse etter forurensningsloven kan dokumentere at de har tilstrekkelig kunnskap. Blant aktørene som har kommet på banen til nå, er det bare NOAH som kan vise til solid erfaring og kunnskap knyttet til behandling og deponering av farlig avfall. Vi legger imidlertid til grunn at det vil være mulig for alle aktørene å skaffe seg tilstrekkelig kompetanse. De to fjellhallene har flest usikkerhetsmomenter. Det gjelder særlig usikkerhet rundt geologi/hydrogeologi, fordi hallene så langt ikke er sprengt ut. Det gjelder også kostnader ved etablering, da utsprengning og sikring av fjellhaller etter det vi erfarer normalt er et tapsprosjekt, selv med avsetning på steinen. Mest usikkerhet er knyttet til Raudsand, både med tanke på eventuelle sulfidforekomster og avstanden til markedet. På den positive siden ligger lokaliteten lengst unna bebyggelse. Initiativtakerne til driftsselskapene i Lervika og Raudsand har i liten grad kompetanse om deponering av uorganisk farlig avfall. Disse to lokalitetene kan i framtiden likevel vise seg å være egnet, men fordi vi vurderer usikkerheten ved dem som betydelig større enn ved de andre lokalitetene er det vanskelig å entydig anbefale fjellhallene som gode alternativer. Denne usikkerheten er ikke til hinder for at det kan etableres deponi for farlig avfall her, eller på andre lokaliteter vi ikke har vurdert, Virksomhetene må da utarbeide planprogram og konsekvensvurdering etter plan- og bygningsloven, og søke Miljødirektoratet om utslippstillatelse. Med det faktagrunnlaget som foreligger framstår Dalen gruver i Brevik og dagbruddet i Rekefjord som de mest aktuelle lokalitetene for et nytt deponi. Begge disse lokalitetene er relativt veldokumenterte, selv om det fortsatt må gjennomføres en konsekvensutredning for å fastslå dette. Ut fra det materialet vi har i dag, peker disse to lokalitetene seg ut som markert sikrere alternativer enn fjellhallene. Begge ligger greit plassert i forhold til hvor deler av det farlig avfallet oppstår, og vi legger til grunn at begge har eller kan skaffe nødvendig kompetanse og kapital. Dalen gruver peker seg ut ved å ha dobbelt så stort deponivolum som Rekefjord. Deponering av farlig avfall er en type industrivirksomhet som det kan være vanskelig å finne gode lokasjoner for, og vi ser det som ønskelig at et nytt deponi vil ha en lengst mulig levetid. Begge alternativene ligger i rimelig nærhet til hvor flygeaske og slagg oppstår, men Dalen gruver ligger i tillegg nært Kronos Titan, hvor en betydelig del av avfallet oppstår. NOAH, som aktuelt selskap for å drifte deponiet, har allerede dokumentert svært god kompetanse på behandling av farlig avfall, og NOAH og eier av gruven, Norcem, har allerede kommet så langt i planleggingsfasen at dette alternativet per i dag er det alternativet som er nærmest realisering. Det er flere mennesker som berøres av potensielle ulemper i Dalen enn i Rekefjord, selv om vi ikke vurderer nærmiljøulempene som store for noen av 12

13 lokalitetene. Resipienten som Rekefjord eventuelt vil ha utslipp til er mindre forurenset og har bedre vannutskifting enn resipienten utenfor Brevik. Utslippets påvirkning på tilstanden i de aktuelle vannforekomstene kan få betydning for tillatelsen etter forurensningsloven. Kunnskapen og datagrunnlaget om tilstanden er imidlertid mangelfull og i en søknadsprosess er det er nødvendig at virksomhetene innhenter mer dokumentasjon for den/de lokalitetene det er aktuelt å gå videre med i en søknadsprosess. Direktoratet er kjent med at det er lokal motstand mot deponiplaner, både i Brevik og i Rekefjord. Vi har i vårt arbeid vurdert de miljømessige forhold ved lokalisering av et slikt deponi, og vurderer de reelle nærmiljøulempene som begrensede begge steder. Vi ser ikke at et deponi for uorganisk farlig avfall vil føre til vesentlig økt nærmiljøbelastning på noe av stedene, sammenlignet med dagens nivå. Vi ser det som viktig, både i miljøpolitikken og for å sikre en nødvendig industriell infrastruktur, at det blir etablert et nytt deponi for uorganisk farlig avfall. Vår konklusjon er at begge lokalitetene kan egne seg godt rent geologisk, men Dalen gruver i Brevik utpeker seg særlig fordi denne lokaliteten har et betydelig større volum, og er bedre lokalisert i forhold til hvor avfallet oppstår. Rekefjord har et mindre volum og dermed kortere varighet. NOAH har dokumentert kompetanse og har allerede kommet langt i utrednings- og planleggingsarbeidet. Dette gir større trygghet for realisering i tide. Vår anbefaling er derfor at Dalen gruver i Brevik i Porsgrunn kommune etter en helhetsvurdering egner seg best for å etablere et nytt deponi for uorganisk farlig avfall. Hilsen Miljødirektoratet Dette dokumentet er elektronisk godkjent Ellen Hambro direktør Pål Spillum fungerende avdelingsdirektør Tenk miljø - velg digital postkasse fra e-boks eller Digipost på 13

14 Vedlegg 1 Sammenstilling av rapporter og Miljødirektoratets vurderinger 2 Rapport fra Norges geologiske undersøkelse: Vurdering av geologiske forhold ved potensielle lokaliteter til deponi for uorganisk farlig avfall 3 Rapport fra Norconsult AS: Utvalgte lokaliteters egnethet for mottak, behandling og deponering av uorganisk farlig avfall 4 Rapport fra COWI AS: Vurdering av egnethet for mottak, behandling og deponering av uorganisk farlig avfall - lokalitet Brevik 5 Rapport fra Mepex Consult og Profu AB: Framtidige mengder uorganisk farlig avfall 14