Tittel. tekst. Kirkens Bymisjon 150 år

Transkript

1 Tittel tekst Kirkens Bymisjon 150 år

2 Med hjertet midt i byen Kirkens Bymisjon er 150 år. Det er hyggelig å invitere til jubileumsår med mange fine og spesielle markeringer. Organisasjonen har all grunn til å feire dette jubileet. Vi er en av landets eldste organisasjoner og har vært og er en viktig bidragsyter i både kirke og samfunn. Takknemlighet er hjertets hukommelse sier et gammelt uttrykk. Ved en 150-års markering er det naturlig å rette vår takknemlighet mot alle dem som har vært pionerer og foregangspersoner i Bymisjonens historie. Det er mange enkeltpersoner som har preget organisasjonen i løpet av disse årene. Og det har vært en rekke samarbeidspartnere som har inspirert og muliggjort arbeidet på forskjellige måter. Her har Oslo kommune stått i en særstilling. Vi som har planlagt dette jubileumsåret, har noen klare drømmer. Vi ønsker å formidle noen glimt av Bymisjonens historie. Historien er viktig for å forstå vår egen samtid. Derfor har vi utfordret Dag Kullerud til å skrive bok. Denne boken kommer i august og det er all grunn til å være forventningsfulle. Men det er umulig å forstå Bymisjonens historie uten samtidig å fatte interesse for kirkens utvikling og samfunnets utvikling i den samme periode. Her tror vi også at historieboken vil fortelle oss noe viktig. I tillegg vil dette være tema på ulike seminarer og kurs dette året. Men vi skal ikke bare se oss tilbake. Det viktigste vi skal gjøre i vårt jubileumsår er å være opptatt av bymisjonens oppdrag i dagens og morgendagens samfunn. Det er ingen hemmelighet at vi er særlig opptatt av velferdsstatens utvikling. Vi ønsker å bidra til en debatt om verdigrunnlaget og prioriteringer i dagens samfunn. Det er barn og unge som lever uten forsvarlig omsorgstilbud og mange sliter på grunn av psykisk eller sosial nød. Vi skal tale sant om hva nød, krenkelse og urettferdighet gjør med menneskers liv og verdighet. Våre virksomheter skal kontinuerlig arbeide til beste for beboere og brukere. Vi håper at året skal stimulere til fagutvikling og nytenkning. Vi vil gjerne at alle som er i kontakt med vårt arbeid skal vite at de møter fagfolk, ansatte og frivillige som yter sitt aller beste og som har nødvendig kompetanse. Det vi ser og erfarer må vi kontinuerlig formidle videre til de som har makt og ansvar i samfunnet. Vår erfaringsbaserte kunnskap må formidles til ulike fagmiljøer, politiske miljøer og byråkrati. Vi ønsker å utvikle gode samarbeidsrelasjoner hvor den konstruktive kritikk er mulig og ønskelig og hvor vi hele tiden er på jakt etter svar som er gode for våre brukere. Kirkens Bymisjon skal være en politisk aktør. I jubileumsåret vil vi derfor invitere til debatt i forbindelse med Stortingsvalget til høsten. Alle politiske partier vil bli utfordret av Kirkens Bymisjon på områder som vi anser som viktige. Vi ser fram til disse debattene. I 150 år har Kirken Bymisjon bidratt til å virkeliggjøre Den norske kirkes diakonale oppdrag. Vi tror og håper at Guds velsignelse vil følge oss videre. Gjennom våre holdninger og handlinger skal vi bidra for å virkeliggjøre visjonen om at alle mennesker skal erfare respekt, rettferdighet og omsorg. GODT JUBILEUMSÅR! 4-7 bymisjonsfolk nå Møt den ansatte som leter etter gyldne øyeblikk, beboeren som gjør jobben sjøl, den pårørende og den frivillige som får mer enn han gir Vi har formulert vårt oppdrag med tre korte ord; avdekke lindre forandre. Det er fremdeles nødvendig å se og avdekke krenkelse og nød. De fleste av byens mennesker lever godt og har gode dager i byen. Men mange lever i ensomhet og fattigdom. Helen Bjørnøy generalsekretær lys i mørket Bilder og puls fra en innholdsrik advent bymisjon Informasjonsblad for Stiftelsen Kirkens Bymisjon Oslo Tollbugata 3, 0152 Oslo Telefon Redaktør: Per Frogner Journalist: Margrethe Høydalsvik Layout: IhlCom, Torstein Ihle Jorunn Waaler Foto forside: Torstein Ihle Hjemmeside: E-post: firmapost@skbo.no Trykk: Glomvik trykkeri Opplag: NIK-kontrollerte innsamlingskonti: Post- og bankgiro 105 eller

3 Innhold: kirkens bymisjon med bymisjon som arv Med presten Hans Chr Lier som mann og far var løpet lagt: Bymisjonen ble et livsløp. Møt Ragna og Esther Marie Lier 8-12 men sjela er bevart Fyldig dialog mellom Bymisjonens historikere Dag Kullerud og Knut Lundby. Hva har Kirkens Bymisjon betydd gjennom 150 år. Hva er endret og hva er bevart med hjertet midt i byen tett fulgt av et kamera Se bildeserien om et hverdagsliv i storbyen, som styrker seg både i fattighus og bymisjon det har vært som en film Erfarne seniorer forteller fra livet som ansatt i Kirkens Bymisjon bymisjonshistorien på langs Historisk tidslinje i tekstglimt og bilder øvrigheten gratulerer Statsminister, byrådsleder og biskop gratulerer og utfordrer 13 ordensmannen Tidligere generalsekretær Aage Müller-Nilssen får St. Olavs orden hellig urokråke Et freidig møte med Helen Bjørnøy, dynamisk generalsekretær for urokråka Kirkens Bymisjon 29 jubileumskryssord med stil blant slitne liv Historien om Jenny Haugen som gjenoppstår som jubileumsprofil 33 gråbeinsengel Historien om Tøyenkirken og Mikael Hertzberg styrets lys givernes sider 40 jubileumsprogram Dette skjer i jubileumsåret

4 Bymisjonsfolk: Ansatt Det gjelder å finne de gode øyeblikk Gode kolleger og bymisjonærer på Nanna Maries hjem (FORUS): Wenche Hauge (tv) og Helene Fosheim. Kirkens Bymisjon er først og fremst et fellesskap av levende mennesker. I et jubileumsår er noe av det viktigste å vise hvor det tradisjonsrike arbeidet har bragt oss, og hvem som er bymisjonsfolk nå. På de neste sidene møter vi mennesker som gjør Kirkens Bymisjon til det den er gjennom innsats og fellesskap som ansatt, bruker, pårørende og frivillig. Bak navnet Nanna Maries hjem ligger en historie om en familie som mistet sin datter alt for tidlig. Mange år senere bestemte familien Scheibler seg for å hedre hennes minne med å gi bort en stor eiendom til et viktig formål foreldreløse, begavede unge piker. Det var opprinnelig et mødrehjem. I dag kan både mødre og fedre få hjelp til å gi sine barn en god start i livet. Det bidrar Helene og Wenche til. Møtet med dem gir oss en følelse av raushet og trygghet som må komme både foreldre og barn til gode. Helene Fosheim er sosionom og var lenge ikke klar over at det var Kirkens Bymisjon som stod bak Nanna Maries Hjem. Jeg jobbet et annet sted og besøkte Nanna Maries Hjem sammen med en mor som trengte hjelp. Den varmen vi ble møtt med var medvirkende til at jeg i dag jobber her. Jeg er stolt av å jobbe i Kirkens Bymisjon. Verdiene våre gir oss trygghet. Og håpet er alltid levende. Derfor er det ikke først og fremst tungt og trist å jobbe her, det er givende og meningsfullt. Jeg føler at jeg får mer enn jeg gir. - Vi vil hjelpe foreldrene til å finne de gode øyeblikkene i samværet med barna sine, forklarer pedagogen Wenche Hauge. En av metodene vi jobber etter på Nanna Maries Hjem er Marte meo -metoden. Marte meo betyr av egen kraft. Det går ut på, ved bruk av film og analyse av den, å finne den enkeltes unike evne og kraft til utvikling og forandring. Det kan for så vidt minne mye om det som kalles empowerment. I barnehagen på Nanna Maries Hjem forstørrer vi de små, gyldne øyeblikk beskriver det som skjer, skriver det ned og henger dem opp som små, røde hjerter på veggen. Vi ønsker at brukerne av barnehagen, både store og små, skal føle seg sett på det de mestrer. Slik kan de senere videreføre dette til situasjoner som oppleves strevsomme. Skovheim-området på Nordstrand rommer mer enn Nanna Maries Hjem. Skovheim barnehage brukes av flere enn Nanna Maries hjem. Rett over tunet ligger Allsenteret og eldreboligene. Selve hjemmet som bærer navnet fra Nanna Marie består av flere boenheter i et hyggelig rekkehusområde. Rundt et fellesrom ligger leilighetene for den enkelte småbarnsfamilie. Her må institusjonspreget letes godt etter - ikke minst i villaen. Denne gamle, praktfulle bygningen ga Scheibler-familien også til Kirkens Bymisjon. Innenfor villaens vegger er det rom for de store anledninger barnedåp, bryllup og julelunsj. Men også ukentlige samlinger rundt brødskiver eller grøt. Jakten på de gode øyeblikk handler ikke om å finne den ene, store skatten. Skattene ligger som perler på en snor de skal bare finnes. Av Børre Arnøy 4

5 Bymisjonsfolk: Beboer Gjøre jobben sjøl Staale Berger er stolt av hva han har fått til på snekkerverkstedet på Veslelien. Nå har han også vært med og laget kulisser til jubileumsfesten for Kirkens Bymisjon. - Kan du tenke deg at jeg som er fra Vålerenga skulle havne her på landet og trives som avløser med dyrestell! Jeg er stolt av det jeg har fått til på snekkerverkstedet også. Jeg kunne blitt møbelsnekker jeg! Staale Berger (38) er beboer på Veslelien behandlingssenter (Brummundal) som drives av Kirkens Bymisjon. På fritida har han jobb som avløser på en nabogård. Han flirer litt over sin egen situasjon, og gleder seg over egne evner og ressurser. Han har en 20-årig rushistorie bak seg. Nå setter han alt inn på at den skal være over. Han synes han får god støtte til det på Veslelien. Han er optimist nå. - Her er behandlingen optimal. Det legges opp en individuell behandlingsplan på 12 måneder med tverrfaglig samarbeid. Det er rikelig med tid både til samtale, praktisk arbeid og fysisk trening. Og hele tida legges det vekt på at det viktigste er egen behandling. Jeg skal gjøre jobben sjøl! sier Staale. Han har vært aktiv i RIO (Rusmisbrukernes interesseorganisasjon), og håper å ta opp igjen engasjementet. Han er sterkt engasjert av intergreringsforholdene etter en rusbehandling. Mye mer enn en narkoman Ingen tror at du kan feie bort 22 års rusavhengighet på tre måneder. Det er en mye lenger prosess, som du må ta ansvar for sjøl, men da må forholdene ligge til rette. Tenk deg hva som skjer hvis du går av toget på Oslo S med bare en plastpose i hånda og havner på nærmeste hospits! Jeg må ha et ordentlig sted å bo, jeg må ha arbeid å gå til og vite at det jeg gjør er noe nyttig og akseptabelt. Jeg må føle at jeg blir akseptert som andre folk. Alle er mye mer enn det du ser, og jeg er mye mye mer enn en narkoman, sier Staale. Ordrikt og engasjert går han løs på ruspolitiske opplegg og konsekvenser. Han liker ikke ordene vern og ettervern. Vil ikke kalles pasient. Han vil ha krav og forventninger, ikke medisiner. Det er intergrering og aksept det skal handle om i tida etterpå. Selv regner han med å få en midlertidig leilighet i Oslo gjennom Vesleliens to-basesystem" som letter veien til et selvstendig liv etter behandlingen. Kulisser Nå handler det om festkulisser på snekkerverkstedet på Veslelia. Beboerne har i flere uker arbeidet med oppdraget om å bygge kulisser til den store jubileumsfesten for Kirkens Bymisjon i Oslo spektrum. De er snart ferdig. Gutta skal selv følge kulissene innover til hovedstaden og være med på festen. Staale synes det er flott at Bymisjonen satser på deres kapasitet i stedet for å sette jobben bort til andre. Det er gøy å få delta og det har vært spennende å jobbe sammen med scenografen Even Børsum. I Oslo Spectrum skal Staale opp på scenen. Han håper han får tid nok til både å fullrose Veslelien og komme med et ruspolitisk innlegg. Foran kulisser han selv har vært med å lage. Tekst: Per Frogner Foto: Even Børsum 5

6 Bymisjonsfolk: Frivillig Ikke ei krone i lønn - men god betaling! Kaj Hafr er blant de mange frivillige som bruker dager og netter i telefonen på Kirkens SOS. Helt frivillig skjer det. Kaj Hafr setter seg ved telefonen ved Kirkens SOS i Oslo. For å være tilgjengelig, og lytte mer enn å snakke. - Jeg trodde en stund jeg skulle være med for å bære andres nød, sier han. Men jeg tror heller det handler om å tilby en skulder å lene seg inntil. Gode råd gir vi ikke. For løsningene finner folk best selv. Kaj hadde lenge tenkt på å melde seg til tjeneste. 49-åringen har bakgrunn fra markedsføring og reklame. Han vet mye om kommunikasjon. Da Kirkens SOS annonserte: Er du en mann å snakke med når livet er som verst?, tenkte reklamemannen: - Jo, det tror jeg at jeg er. Høsten 2002 begynte han på innføringskurset over ti kvelder. Siden har han jevnlig vært på vaktrommet i Tøyenkirken, der Kirkens SOS i Oslo holder til. Han er aldri på vakt alene. De vanskeligste opplevelsene kan han alltid dele med de andre medarbeiderne på vakt, men selvsagt ikke med noen andre. For alt han hører på telefonen er jo taushetsbelagt. Fast veiledning i gruppe sikrer også at de vanskeligste tingene legges av og at erfaringene bearbeides slik at medarbeiderne stadig kan bli bedre og tåle å stå i denne tjenesten. - Jo, det kan nok være tøft iblant. Men det er jo tøffest i den andre enden av telefonledningen. Kirkens SOS i Oslo er Bymisjonens viktigste selvmordsforebyggende tiltak. Så det sier seg selv at problematikken ofte er den tyngste vi kan tenke oss. - Noen ganger får jeg klare oppmuntringer i tjenesten. En natt gjenkjente jeg stemmen til en jeg hadde pratet med tidligere. Jeg er blitt bedre nå, sa han. Og jeg kunne høre det på stemmen hans! Jeg hadde ikke vært i live uten dere på Kirkens SOS, fortalte innringeren. Folk kan synes at det er et stort offer å bruke tid som frivillig ved Kirkens SOS, uten å motta lønn for arbeidet. Kaj mener jobben er godt lønnet. Jeg får jo dypere innsikt i livet og modnes som menneske. Det er god betaling! Fellesskapet med de andre 140 frivillige medarbeiderne er også viktig. Vi begynner alltid vakten i kapellet, der vi tenner lys for innringere som har bedt oss om det. Å tenne lys holder håpet levende. Og det hjelper meg å legge av bekymringen og ansvaret for andre menneskers liv. Kaj har lys i øynene når han forteller. Det får oss til å tenke at når lysene brenner i kapellet, unngår han selv å brenne seg ut som frivillig ved Kirkens SOS. Av Børre Arnøy 6

7 Bymisjonsfolk: Pårørende Et godt møte her og nå - i fortiden Per Ovlien er pårørende og følger gjerne svigermor Randi Holm inn i erindringsrommet på Paulus sykehjem. Hver uke kommer han. For å besøke svigermor. Da er han vel svigermors drøm? Det er i hvert fall ingen tvil om at Randi Holm setter pris på besøket. Hun er 94 år og har alltid bodd på Grünerløkka. - Nei, ikke alltid, retter hun svigersønn Per Ovlien. Alltid var en forsnakkelse. For svigersønnen hadde jo nettopp fortalt at Randi var født i USA. Og hun hadde også noen år i Lørenskog. Poenget til Per var å få fortalt hvor godt det er for Randi å fortsatt få bo på Grünerløkka. Nå skulle nok Randi ønsket at hun hadde kunnet bo lenger i aldersboligen sin, men Paulus sykehjem er jo også på Løkka. Nå har hun bodd her i fem år. Per og kona kjører alltid Randi en tur ned i Erindrings-salongen når de kommer på besøk. Etableringen av rommet er et samarbeid mellom sykehjemmet og Pårørendeskolen i Oslo. Som pårørende brenner Per sterkt for dette rommet. Ja, han har til og med bidratt med en og annen gjenstand til rommet selv - en gammel melkeflaske, litt gammel tobakk og sånne ting, forteller han. Å komme inn i denne salongen er virkelig å komme inn i fortiden. - For beboerne på sykehjemmet består jo livet gjerne av 90 % fortid, oppsummerer Randi Olstad. Hun er ergoterapeut og har hovedansvaret for erindringsarbeidet på sykehjemmet. - Vi vil skape et slikt rom, et sansestopp i hver etasje her. Erindringssalongen gir oss et bedre bilde av hvem beboeren har vært - og dermed hvem han eller hun er. - Samspillet med de pårørende er viktig, skyter Kirsti Hotvedt inn. Hun er leder for Pårørendeskolen i Kirkens Bymisjon. Erindringssalongen er også åpen for pårørende fra andre bydeler. Vi arrangerer erindringstreff for hjemmeboende personer med demens og deres nærmeste. Et større erindringsprosjekt er igang på flere av eldreinstitusjonene i kirkens Bymisjon. Her er også Vålerengen bo- og servicesenter og St. Hanshaugen Eldresenter med. - Når en person rammes av demens mistes fotfeste i livet, fortsetter Kirsti. Vi må spille på det personen husker for å kommunisere og skape trygghet. Både for den som er syk og pårørende er det viktig å ha positive opplevelser sammen. Og det er jo de pårørende som kjenner beboerne best. Vi vil gjerne gi støtte til dem når en av deres kjære er blitt syk, for eksempel med en eller annen form for demens. - Det er så godt å trille Randi ned i Erindringssalongen, sier pårørende-per. Og ergoterapeuten forklarer: - Dette rommer gir ofte en mye bedre ramme for et godt besøk enn på et mer sterilt rom. Å arrangere en fødselsdag her er svært populært. Han har en lang vei fra Sørum til svigermor. Per Ovlien tenker sjelden på det. Det er en vei han vil fortsette å ta. Og veien inn til det gode møtet blir kortere når det kan skje i Erindringssalongen. Av Børre Arnøy 7

8 ...men sjelen er i god behold For noen av gründerne fra 1855 ville Bymisjonens historie kanskje ha sett ut som en 150 år lang ferd ut i de teologiske rennesteinene. - Ingen grunn til anfektelse, mener to av organisasjonens kronikører. Bymisjonens sjel, sier de, er sprellende intakt. De må ikke akkurat nødes til å mene noe om saken, forfatterne Knut Lundby (56) og Dag Kullerud (52). Lundby har fortsatt mye bymisjonshistorie liggende på harddisken etter innsatsen med historieskriftet ved 125-årsjubileet i 1980, Mellom vekkelse og velferd. Den tidligere redaktøren i bymisjonsorganet Vår Kirke skrev senere sin doktoravhandling i sosiologi om Tøyenkirken, en av Bymisjonens småkirker i Oslo. I dag følger han Bymisjonen blant annet fra sin plass i organisasjonens representantskap, dit han er oppnevnt av Oslo bispedømmeråd. Dag Kullerud, lederskribent og journalist i Dagbladet, graver seg for tiden stadig dypere ned i Bymisjonens arkiver. Oppdrag: Skriv 150- årsboken - på din måte. Manusfrist: våren Etter de to biografiene om Hans Nielsen Hauge og Ole Hallesby har han en viss kompetanse på slikt. - Ikke spør meg hvor langt jeg er kommet, stønner Kullerud, han lider valgets kval. - Her er så ufattelig mye å ta av. Ta Laura Nadheim, for eksempel, som i 40 år, kveld etter kveld, gikk gatelangs for å være der for jentene på strøket i Oslo. Det er det nærmeste Den norske kirke på 1900-tallet kommer en helgen. Hun har sannsynligvis betydd mer for kirkens overlevelse enn 95 prosent av det andre i kirken har holdt på med. Han legger til: - Når jeg nå, etter bøkene om Hauge og Hallesby er ferdig med boken om Bymisjonens historie, mener jeg å ha dekket de tre viktigste kraftsentrene i kirkelivet de siste 200 årene. Det jeg ser er at dagens Bymisjon står mye nærmere Hans Nielsen Hauge enn dagens Indremisjon gjør - og liker å tro. Hauge var opptatt av hele mennesket, også av det praktiske, ikke bare det åndelige. Han var á jour, slik Bymisjonen i dag er det. Som hos Hauge nærmer Bymisjonen seg mennesker uten først å vifte med Bibelen. Omsorg i handling - Men Bymisjonen startet mer som en ordmisjon enn som gjerningsmisjon? - Det er nok riktig at vekten i begynnelsen lå mest på det første. Her har det skjedd en langsom forskyvning av tyngdepunktet, på og -80-tallet tegner det seg som et brudd: Det første man møter mennesker med er ikke andakter og teologi, men med omsorg i handling, og en vilje til å lytte seg inn, finne ut hvor de er. - Men, til dere begge: Hva slags anledning er egentlig et 150 årsjubileum? Hva er det godt for Mange kirkelige bevegelser hadde sin bakgrunn i Bymisjonen. Her fra en gospelkveld i Trefoldighetskirken på 1970-tallet der Guds Fred fylte kirken ukentlig i en lang periode. - mer enn å klappe seg selv på skulderen? Lundby: Med Bymisjonen som jubilant blir det ikke mye av den typen skulderklapping. Jeg er ikke et sekund i tvil om at organisasjonen vil bruke anledningen til å ransake seg selv. Spørre: Hvor er vi nå? Hvor går veien videre? Kullerud: Ja, det vil bli mange slike spørsmål. Hva slags samfunn er Norge i dag? Hva fordrer det av Bymisjonen? Lundby: Ikke for det, Bymisjonen er verd en fest! Jubileet trenger jo ikke bare dreie seg om ettertanke og selvransakelse. Det er ikke ofte Bymisjonen slår på stortromma, sist var vel ved 125-årsjubileet. Jeg er forresten nysgjerrig på hva du, Dag, får fram fra perioden etter min bok, altså fra 1980 og til På vei til dette intervjuet bladde jeg litt i min egen bok fra dengang. I det siste kapitlet så jeg fremover, og mye har slått til. Men jeg bommet nok på hvor flerkulturelt Norge, og ikke minst Oslo, skulle bli frem mot årtusenskiftet, og hvordan det ville utfordre Bymisjonen. Kullerud: Et jubileum er først og fremst en anledning til å se fremover. 8

9 Knut Lundby (tv) og Dag Kullerud utveksler bymisjonshistorie. Dag Kullerud gir i høst ut en jubileumsbok om Kirkens Bymisjon historie og betydning. staten. I dag har Bjørn Rune Gjelsten bygget leilighetskompleks der. Og på en annen, symbolsterk adresse, Calmeyergaten 1, er det nå Helsetilsynet som holder hus. Bymisjonen har i det hele tatt hatt en usentimental holdning til slike merkesteiner, de har ikke fått hindre nødvendig omstilling. Kullerud: Det er riktig, de store eiendomskompleksene man rådde over tidlig på 1900-tallet er frigjort til startkapital for nyskapning - i mindre bygningsenheter. Lundby: Uten den kapitalen som misjonen den gang fikk frigjort ville handlingsrommet de siste tiårene vært mye mindre. Bymisjonen har i det hele tatt hatt noen gode kapitalister med på laget. - Hvem tenker du på? Lundby: Her er flere. Finn Fadum, for eksempel. Finansmannen som i en årrekke har ledet Bymisjonens representantskap og også vært styreleder. Han har stått bak mange taktisk viktige beslutninger. Du har Tor Lein, administrasjonssjefen på 1970-tallet, som understreket at organisasjonen måtte være like proff på økonomi som innen sosialt arbeid: Hvis vi ikke er proffe nok, sa han, får vi ikke tillit hos det offentlige eller hos dem vi skal låne penger av. Og uten denne tilliten får vi kort og godt ikke gjort det vi vil. Født i et tidsskille - Hva var det som drev stifterne i 1855, av det som den gang het Foreningen for indre Mission i Christiania? Kullerud: Jeg er kanskje ikke dypt nok i stoffet enda til å gi et dekkende svar. Men det er ikke tvil om at de var drevet av en nød for kirkens situasjon i hovedstaden: Her var alt for få prester og kirker til den raskt voksende befolkningen, samtidig som den materielle nøden var stor tallet er jo ett av tidsskillene i norsk historie, vi er midt i fremveksten av Thranebevegelsen, den tidlige arbeiderbevegelsen. Men stifterne var vel mest påvirket av det som hadde skjedd i Tyskland, med fremveksten a v Innere Mission, et alternativt, kirkelig svar på den voksende nøden i byene. Lundby: Teologisk dreide det seg - eksempelvis hos sentrale folk som Gisle Johnson - om en nød for at det blant de mange døpte var så få som var omvendte, i den vekkelseskristne forståelsen av ordet. Men nøden var ikke bare en åndelig nød, den hadde mange ansikter i den raskt voksende byen - med sin industrialisering og sine mange tilflyttere. Kullerud: Man må nok si at vekkelsesaspektet sto i forgrunnen, omsorgsarbeidet kom senere. - Dreide omsorgen seg altså primært om, som man ofte sa det i vekkelseskretser, å bane vei til hjertene for evangeliet? Kullerud: Jeg vil vel heller si at matutdelingen mer og mer også ble forstått som en del av forkynnelsen. Her har det opp gjennom Bymisjonens historie utviklet seg et nytt syn - at det viktigste ikke er om det er ordmisjon eller gjerningsmisjon, men at man skal finne ut hvor folk er, lytte, finne ut hva de trenger, og så møte dem på det. Lundby: Den teologiske profilen Bymisjonen har i dag ville nok ikke stiftere som Gisle Johnson og hans likesinnede kjent seg særlig komfortable med. Til det er den altfor radikal. - Men for å forstå dagens dilemmaer må man se seg tilbake? Kullerud: Selvfølgelig. Men det avgjørende er å trekke frem det som har betydning for veien videre. Lundby: Det hører jo med til bildet at selvgranskning ikke er noe Bymisjonen har forbehodt til jubileene. Den foregår hele tiden. De er nødt til det, så tett som de er på det som skjer i byen, og hvordan den hele tiden forandrer seg. Da jeg bladde i boken fra 1980 ble jeg eksempelvis minnet på hvor mange av bygningene og institusjonene fra 1970-tallet Bymisjonen har brutt opp fra. Solgt unna. Skapt nytt. - For eksempel? Lundby: Det store Sosialbygget, en av de tyngste eiendommene i Oslo på den tiden, er solgt. Det digre bygget i Maridalsveien 31b var jo selve symbolet på og -70 årenes Bymisjon, på det tette, moderne samvirket med sosialhjelps- Matudeling og forkynnelse var sider av samme sak fra begynnelsen. 9

10 Bymisjonen har ønsket å lytte til folks nød, og å gjøre noe med den. Fra Indremisjonens sosialkontor midt i forrige århundre. Nøden var stor. Kullerud: Og det er en radikalisering, også sosialpolitisk, som har skjedd med betydelig tempo de siste tiårene. Så sent som på og -60- tallet var det mye skepsis i organisasjonen mot ideologien bak velferdsstaten. Den daværende Oslo Indremisjon profilerte seg snarere som et kirkelig svar, et alternativ, til de statlige velferdsordningene. Leser du Vår Kirke, bymisjons-organet på den tiden, får du bekreftet dette. Lundby: Her kom folk som generalsekretær Andreas Grasmo inn på 50-tallet og gjorde banebrytende ting. Sånn litt på kammerset bygde han opp kontakter med nøkkelpersoner i den arbeiderpartistyrte Oslo kommune. Over tid etablerte han et fruktbart tillitsforhold mellom byledelsen og Bymisjonen. - Og oppdaget at man kunne komme langt med toppbyråkrater som sosialrådmann Cappelen? Det heter seg at Grasmo antydet et behov, og Cappelen foreslo hvordan han skulle vinkle forslaget slik at det fikk flertall i bystyret? Lundby: Nettopp. Bymisjonen skaffet seg på denne måten en rolle som operatør for kommune og stat, som har betydd svært mye for begge parter. Også overgangen fra medlemsorganisasjon til selvstendig stiftelse i 1971 tror jeg best forstås i lys av dette. Kullerud: Ja, det var et svært fremsynt trekk. - Hvordan? Kullerud: - Man hadde skjønt at velferdsstaten ikke var en trussel, noe man måtte konkurrere med; snarere gjaldt det å samarbeide. Da måtte også organisasjonsformen svare til tiden og situasjonen. På den tiden satt det igjen noen ganske få aldrende medlemmer som på årsmøtene skulle håndtere kompliserte saker, ting man ikke kunne vente de skulle ha greie på. Det ble for tungrodd. Noe nytt måtte til. Gategudstjeneste: - Her er en vilje til å gå nye veier, der folk er med det sentrale i troen. Jeg er bymisjonær Lundby: Den nye, proffe stiftelsen bidro også etter hvert til en tydeliggjøring av organisasjonens egenart: Det er bymisjon vi driver med. Derav dagens navn, Kirkens Bymisjon. - Når kom dét? Kullerud: I 1985, og... Lundby:...det har jo forlengst blitt sånn at mange som ikke regner seg som personlig kristne identifiserer seg med bymisjons-ideen. Jeg er bymisjonær, sier de, med stolthet. - Men det er misjon i en litt annen forstand enn den vekkelseskristne? Kullerud: Dagens bymisjonærer står jo for noe, slik misjonærer skal. Men de gjør det med stor respekt for dem de møter. Å holde sammen disse to sidene er uhyre vanskelig, det er få som klarer det så godt som Bymisjonen. Idealet er det likeverdige møtet. Lundby: Det dreier seg jo om en endring i menneskesynet, en større vektlegging på det felles menneskelige, kontra en oppfatning av at noen står innenfor og skal nå dem som er der ute. - I det pietistiske synet på mennesket ble syndigheten så dominerende at det er lite plass igjen til alt det andre, det gode, at vi alle er skapt i Guds bilde? - Nei, kategorien syndere er ikke den første 10

11 De frivillige har alltid vært en sterk og utemmet kraft i organisasjonen. Her er det strikketid i en av de mange kvinneforeningene. Laura Nadheims oppsøkende virksomhet har betydd mye for kirkens overlevelse. Bymisjonen henter frem. Her dreier det seg mer om likeverd. Hva er det som gjør at så mange mennesker i norske byer føler respekt og tilhørighet overfor Bymisjonens arbeid? Jo, de føler at det her dreier seg om en kirke som vandrer sammen med dem, som møter dem der de er, og som - for å si det sånn - oppfører seg ordentlig! Kullerud: I Bymisjonen begynner man med det konkrete, med det praktiske, med hva som må gjøres. Så kommer teologien i fjerde rekke. Lundby:...og så kan du si at det jammen ligger en teologi bak en slik prioritering. Og den er ikke mindre kristen. Det er teologi som handling. I møte med en ny utfordring, er den første impulsen: Vi gjør det. Vi kan gjøre det fort. Kullerud: Ta situasjonen da aids dukket opp midt på 80-tallet. Da snudde Bymisjonen seg så fort at biskopene satt svimeslått tilbake. Mens biskopene snakket tøv hadde Bymisjonen rukket å skaffe seg masse praktisk erfaring i møte med dem det gjaldt. Bymisjonen reagerte kontant, på en helt annen måte enn kirk.. Lundby:...Dag!, ved dette har Bymisjonen vært kirke, ikke sant, riktignok som et redskap på en bestemt arena. Kullerud: Ja, selvfølgelig. Den er kirke, slik kirken burde være. - Som ellers i Den norske kirke har hopehavet med det offentlige vært tett. I boken din, Lundby, siterer du en replikk fra en av de mange innvielsene av nye institusjoner på 70-tallet, et opplegg staten finansierte og bymisjonen drev. Statens representant sa noe om at Oslo Indremisjon er blitt kalt kirkens forlengede arm, men kan vi ikke få kalle den statens forlengede arm også? Har organisasjonen gått i surr med sine lojaliteter? Lundby: Relasjonen til bevilgende myndigheter er nok ikke fullt så tett i dag... Ut fra hva jeg har sett mener jeg at Bymisjonen har bevart sin integritet. Den kirkelige egenarten er intakt. - Men operatørrollen har sine begrensninger. Blir det ikke lett slik at man gjør det man får penger til? Stor troverdighet Lundby: Mitt inntrykk er at man har gått klar av den type tvangssituasjon. Bymisjonen har ikke vært nødt til å vente på statlige bevilgninger. Som vi har vært inne på: Ved å frigjøre eiendomskapital har man kunnet handle. Og så har man hele veien hatt stor troverdighet blant giverne; gaveandelen har jo økt kraftig de siste tiårene. Kullerud: Omgivelsene har ikke hatt grunn til å tvile på hvor man hadde Bymisjonen; blant folk på gata var det vel heller ikke særlig tvil om at Bymisjonen hadde med kirken å gjøre. Problemet med en slik assosiasjon har jo heller vært at dem misjonen ville bety noe for ikke var vant til at kirken ville dem vel, de hadde ikke særlig grunnlag for å stole på den. Her kan man jo si at Bymisjonen har gjort et brobyggerarbeid for hele kirken, den har gitt kirken en legitimitet som den etablerte embedskirken ikke har vært i nærheten av. Lundby: Jeg vet ikke om det du sier der om embedskirken er sakssvarende i dag? - For å spinne litt videre på forholdet til kirken for øvrig: Diakonhjemmet, etablert i 1890, var også en diakonal avlegger av den meget selvbevisste, lavkirkelige vekkelseskristendommen. Grunnleggeren, Hartvig Halvorsen, sa om Diakonhjemmets plassering i kirken at den var i kirken, men ikke under den? Dette litt trassige, kan man spore det også i Bymisjonens oppkomst? Laura Nadeheim åpnet dører og ble kalt tante Laura. Lundby: Det kan nok ha vært noe der, i starten. Men det passer ikke på dagens Bymisjon. At man opprettholder sin selvstendighet, at man ikke venter på ordre fra biskopene betyr ikke... Kullerud:...Jeg vil jo heller si at det er Bymisjonen som drar kirken etter seg, at den er en plogspiss og veiviser. Den gjør det en kirke skal gjøre, på kirkens vegne. Men her har det jo selvsagt vært brytninger i organisasjonen opp 11

12 gjennom historien, og rom for mange syn. Men den teologiske og sosialpolitiske radikaliseringen som fant sted på 70- og 80-tallet falt nok mange av veteranene tungt for brystet. Lundby: Ja, vi hadde en del skarpe diskusjoner i min tid som redaktør i Vår Kirke på slutten av 70-tallet. Kullerud: Vår Kirke ble jo nærmest satt under administrasjon av de mer konservative kreftene. Det ble oppnevnt et råd som skulle hjelpe redaksjonen. Fenomenet kristne sosialister farget jo Vår Kirke ganske sterkt. Hos mange ansatte og i opplandet av støttespillere lå det politiske tyngdepunktet i KrF. Slikt blir det jo skarpe motsetninger av. Striden rundt Hauglin og abortstandpunktet hans førte til kontroverser. Senere ble det nye brytninger rundt homofili-standpunktet til Bymisjonen. Generalsekretær Aage Müller-Nilssen var vel den første, kirkelige lederen som holdt gudstjeneste for Åpen Kirkegruppe. - Mens noen få ildsjeler og de mange frivillige dro lasset i det første hundreåret, ble Bymisjonen kraftig profesjonalisert fra 1960-tallet og utover? - Dette bildet er ikke entydig. Kirkens SOS i dag viser hvor avhengig organisasjonen har gjort seg av engasjerte frivillige, uten dem går det ikke rundt. Slik er det mange steder i organisasjonen, det jobbes frivillig over en lav sko. Kullerud: Men du har jo rett, i den forstand at det var en periode for noen tiår siden da man ikke ville høre tale om frivillighet, da alt skulle gjøres av folk som var formelt utdannet til oppgaven. I dag tenker man helt annerledes om slike spørsmål. De frivillige er en avgjørende kraft i arbeidet, en kraft som ikke bør temmes. - Hvor forankrer man den diakonale eller kirkelige identiteten, når mange av medarbeiderne ikke deler kirkens tro? Sitter identiteten i rammeverket, i veggene? Lundby: Her skal man ikke ha for enkle kategorier. Helt siden 1950-tallet har mennesker uten en personlig, kristen bekjennelse fått stort spillerom i Bymisjonen; dette innslaget er bare blitt tydeligere siden da. Kravet har flyttet seg fra en kristen bekjennelse til lojalitet overfor det organisasjonen står for. Kullerud: Så er da Bymisjonens oppdrag av en slik art at ikke-kristne kan delta på en utmerket måte. Med sin handling utfordrer de jo mange passive kristne; det står jo noe i Skriften om at den som ser sin bror lide nød og ikke handler, han synder. Nei, trosplakaten er ikke avgjørende. Kirke i byen - I 125-årsboken tegner du, Lundby, en linje der utviklingen i organisasjonen i stor grad fremstår som en reaksjon på ytre omstendigheter. Hvor har den indre styringen vært? Hvor finner du det konstante? Lundby: Den er der i den kirkelige integriteten. Gjennom 150 år har organisasjonen hatt et konstant fokus på hva det vil si å være kirke i byen, nettopp der og da, i denne byen, i disse omstendighetene. Det konstante ligger i viljen til å se menneskers behov og nød, og handle. Kullerud: Det vil falle helt galt ut å presentere Bymisjonen som noe ytrestyrt - i negativ forstand. Innerst inne har det hele tiden ligget et oppriktig, kristelig anliggende, et hjerte for mennesker i nød. - Bymisjonen har i sine 150 år avlet en drøss med avleggere: Alt fra diakonisseanstalter via kristelige arbeiderforeninger og KFUK/KFUM til Blå Kors og Guds Fred og Forum Experimentale - senere kjent som Kirkelig Kulturverksted. Hva er det som har åpnet for en slik fri formering? Kullerud: Som hos gode foreldre har man i Bymisjonen hatt en kultur for å slippe barna løs, slippe unge krefter til. De har gitt de enkelte arbeidslag stor frihet til å gå sine egne veier, våget å stole på at de som står midt oppe i det evner å drive ting frem på sin måte. Dette er et frapperende trekk som er i full sving, også i dag. Lundby: Det er jo også slik Bymisjonen har spredt seg, i dag til ti byer over hele Norge. De nye bymisjonsenhetene jobber svært selvstendig, med stor frihet til å takle de lokale utfordringene på sin måte. Å bli vist denne typen tillit skaper jo inspirasjon. Lundby: Jo, da har jeg i hvert fall ett inntrykk å dele, selv om det langt fra forteller alt. Det sterkeste stammer fra en kveld i Trefoldighetskirken i Oslo under Jesus-vekkelsen på 70-tallet. Hans Christian Lier ledet oss - Kirken var fullstappet av ungdom - i det man kalte for sang i Ånden ; det dannet seg en sildrende, vâr tone i de som var der, en tone som etter hvert bredte seg til den fylte hele det store kirkerommet. Det var så utrolig vakkert, jeg kjenner ilinger nedover ryggraden når jeg forteller om det. Det var karismatikk, ja, men på en utrolig vâr måte, og den utfoldet seg i et miljø som absolutt også var opptatt av den sosiale nøden, tok seg av narkomane... Så kommer man vel heller ikke utenom gategudstjenestene, der bymisjonens gateprester og frivillige stiller seg på torget og deler ut vin og brød til alle som vil. Her er en vilje til å gå nye veier, være der folk er, med det sentrale i troen. Kullerud: Når du spør om spiritualitet frykter jeg at det ligger en konservativ agenda bakom. - Hvordan det? Spiritualitet er vel en nokså åpen kategori? Er det utidig å spørre om dét? Kanskje handler det bare om at jeg ikke liker det ordet. Bymisjonen er i hvert fall ute med Guds Ord, med vin og brød, på steder der ingen bisp har vært. Lundby: Jo, men biskopene har kommet etter. Jeg mener det er et treffende uttrykk for Bymisjonens egenart når den slår opp et alter der folk flest ferdes - og deler ut nådemidlene. - For gründerne i 1855 dreide nøden seg om en hovedstad full av åndelig vankundighet og stadig flere sultne, syke og fattige. Hvordan ser nødsbildet ut for bymisjonene i Norge anno 2005? Lundby: Færre lider materiell nød, mens flere kanskje lider av isolasjon, ensomhet, av ikke å bli tatt på alvor - at de ikke slipper til, heller ikke i kirken. Kullerud: Jeg hørte på Dagsnytt nå for en time siden at forskjellene i livsvilkår mellom øst og vest her i byen bare øker, til tross for alle tiltakene de siste årene. Den sosiale nøden arter seg på andre måter enn før, men hjelpebehovet er enormt. Lundby: For å si det litt i Bymisjonens ånd: Det spørsmålet skulle du ikke stille til oss to velbergede, som dessuten lett får et forskerperspektiv på saken. Det spørsmålet skulle du stille til de slitneste sjelene i Skippergata. Av Asle Finnseth Foto: Torstein Ihle, arkivfoto Kirkens Bymisjon 12

13 St. Olavs Orden til Aage Müller-Nilssen Prest og tidligere generalsekretær i Kirkens Bymisjon, Aage Müller-Nilssen er utnevnt til Ridder 1. klasse av Den Kongelige Norske St. Olavs Orden. Han får ordenen for sin humanitære innsats, etter sitt sitt virke som generalsekretær gjennom 24 år. Han er fortsatt i arbeid som prest og seniorkonsulent i organisasjonen. I anbefalingen som bla er undertegnet av biskop Gunnar Stålsett, justisminister Odd Einar Dørum og styreleder Berit Wenaas heter det bla. at det er få innen kirken som har betydd så mye på det sosialetiske område som Aage Müller-Nilssen. Hans innsats går langt ut over kirkens rom. Også i samfunnsdebatten har han vært et sterkt talerør for de svake i samfunnet og han har gjennom et vedvarende engasjement og stor innsats bidratt til å endre samfunnets holdninger til svake grupper. I sin tid som generalsekretær ledet han organisasjonen mot et sterkt og tydelig engasjement på gatenivå. Aage Müller-Nilssen representerer profesjonalitet og nytenkning, og han har bidratt til å gi begrepet diakoni et profesjonelt innhold. Hans linje har vært at god hjelp setter krav til kunnskaper, erfaring og vilje til nytenkning. Han har også bidratt til aktivt å fornye frivillighetsarbeidet i Norge. Hans arbeid har bidratt til å synliggjøre det som nå kalles den tredje sektor, frivillige og ideelle organisasjoner som driver sosialt arbeid uten å være profitt-basert. Dette har vist og utvidet mulighetene til bruk av frivillige både i storbyen Oslo og flere andre norske byer. Organisatorisk har vært en imperiebygger. I hans tid som generalsekretær gikk Kirkens Bymisjon gjennom en formidabel vekst og utvikling. Da han tiltrådte i 1974 hadde organisasjonen 150 ansatte og 10 virksomheter. 25 år senere var det 1200 ansatte og 900 frivillige medarbeidere. Han har også ledet etableringen av nye bymisjonsstiftelser i 10 av de største byene i Norge. I sin ledelse har Aage Müller-Nilssen markert seg ved å slippe ildsjeler til og gi dem mye rom. Medarbeidere har fått stor tillit og mye ansvar. Under Aage Müller-Nilssens ledelse var det viktig for Kirkens Bymisjon å beholde og utvikle evnen til å raskt å kunne fange opp nye grupper og hjelpebehov som samfunnsutviklingen ga opphav til samt å kunne handle raskt når nye behov dukket opp. Aage Müller-Nilssen har også vært sentral i oppbyggingen og styrkingen av Kirkens Bymisjons internasjonale kontakter knyttet til bla. sykehusdrift i Jerusalem, diakonal kompetansebygging i Den serbisk ortodokse kirke, bistandsprosjekter i Malawi og vennskapsarbeid med grupper i Guatemala. Müller-Nilssen representerer et lederskap og en innsats som har skapt omfattende sosial og diakonla hjelpeinnsats for mannge mennesker som samfunnet lett kan glemme og overse. Samtidig har denne diakonale innsatsen sammen med nyutviklende kirkelig arbeid i Bymisjonssenteret, og med gateprester bidratt sterkt til å senke kirkens dørstokker og gjøre dem mer åpen og lyttende til mennesker som trenger hjelp. Tidligere generalsekretær Aage Müller-Nilssen er utnevnt til Ridder 1. klasse av Den Kongelige Norske St. Olavs Orden. Den Kongelige Norske St. Olavs Orden ble stiftet av Kong Oscar I i 1847, og tildeles som belønning for utmerkede fortjenester av fedrelandet og menneskeheten. Kongen er ordenens Stormester. St. Olavs Orden er oppkalt etter vår helgenkonge, Olav den hellige. Aage Müller-Nilssen får overrakt St. Olavs orden ved en tilstelning i Bymisjonssenteret i Oslo 2. februar

14 Stiftelsen Kirkens Bymisjon Oslo er 150 år i Organisasjonen ble stiftet 22. januar 1855 under navnet Foreningen for indre Mission i Christiania. Senere skiftet organisasjonen navn til Oslo Indremisjon, og bymisjonsarbeidet var kjent under dette navnet helt fram til 1985 da navnet ble endret til Kirkens Bymisjon. Da var organisasjonen også for lengst Bymisjonshistorien på langs Januar 1855 Foreningen for indre Mission i Christiania stiftet Centrallokalet innviet i Møllergaten 43, dette blir det nye hovedkontoret Vedhuggeriet i Maridalsveien 33 ble nedlagt Aage Müller-Nilssen overtar som generalsekretær etter avdøde Olaf Hillestad. Det blir innledningen til en kraftig vekstperiode i organisasjonen Sosialbygget i Maridalsveien 33 sto ferdig, det billigste storbygg i Oslo siden krigen Startet med utdeling av bibeldeler og bibellesning. 1985: Navneendring fra Oslo Indremisjon til Stiftelsen Kirkens Bymisjon. 1993: Vennskapskontakt med kirkelige miljøer i Guatemala blir starten på en nær og varig nord-sørkontakt som berører alle lag i organisasjonen Gatemisjon, et arbeid for unge piker på skråplanet, eller som er på vei utenfor startet Søndagsskolene i Bymisjonen startet, i 1904 var det 7 søndagsskoler med rundt 1500 barn Den første husbåten la til kai. Et hjem for hjemløse menn. Organisasjonen har 180 ansatte. 1988: Kirkens Bymisjon i Oslo overtar den legendariske Tøyenkirken og etablerer Bymisjonssenteret. - De første gatepresetene blir ansatt og gategudstjenester blir et trekk i bybildet. Aksept starter opp som et pionertiltak i møte med mennesker som er berørt av hiv og aids Bymisjon og NSB inngår en 3-års avtale med oppsøkende arbeid på Oslo S. Helen Bjørnøy overtar som generalsekretær. 2001: Det nye Verdidokumentet blir vedtatt med visjonsordene respekt, rettferdighet og omsorg

15 endret til en stiftelse. Organisasjonen er en av de eldste diakonale organsiasjonene i Norge og har i hele sin tid hatt fokus på å bedre menneskers livsvilkår. Her følger noen glimt og hovedpunkter fra organisasjonens 150-årige sett på langs gjennom tidslinjen fra 1855 til i dag Fattigpleie etablert Søndagsskolene i Bymisjonen startet, i 1904 var det 7 søndagsskoler med rundt 1500 barn Bymisjonæren utkommer på trykk, det kom ut hver uke og hadde 8 sider, organisasjonen har ca. 20 ansatte Hovedkontoret flyttes til Maridalsveien Mødre blir også slitne. 14 dagers gratis opphold på landet: Ferie for slitte mødre Oslo indremisjon lånte ut prest til Hasle, drabantbyene vokste Andreas Grasmo begynte som sekretær i organisasjonen Organisasjonen har 30 ansatte «Hotell Gjennomtrekk» på Filipstadkaien Ammerudhjemmet bygges Endring av organisasjonsform fra medlemsorganisasjon til stiftelse 1972 Det sosiale arbeidet blant narkomane videreføres i oppstarten av Behandlingshjemmet T Kontoret for Sjelesorg Og Samtale blir Kirkens SOS. 1989: Stiftelsen Kirkens Bymisjon Tromsø blir startet som den første bymisjonsstiftelsen utenfor Oslo. 1994: Oslo menighetspleiers fellesutvalg får felles styre med Kirkens Bymisjon og bymisjonen får driftsansvar for flere sykehjem Åpning av Mangelsgården eldresenter. Organisasjonen har 580 ansatte. 2002: Tollbugata 3 blir det nye administrasjonsbygget. 2003: Konkurranseutsetting og store endringer i oppdragstildelingen fra offentlige myndigheter. Flere av Kirkens Bymisjons virksomheter settes ut på anbud og det gjøres nye avtaler om drift. Organisasjonen vinner bla. konkurransen om driften av det kommunale Paulus sykehjem. 2004: Kirkens Bymisjon er mottaker av TV-aksjonen Hjerterom sammen med Rådet for psykisk helse. Resultatet er ca 152 mill kroner. 2005: 150-års jubileum. Organisasjonen har ca 1500 ansatte over hele landet og mer enn 1900 frivillige

16 kirkens bymisjon Kirkens fortropp i storbyen av statsminister Kjell Magne Bondevik Det er 150 års arbeid som kirkens fortropp i storbyen vi feirer når Kirkens Bymisjon nå jubilerer. Det handler om diakoni kirkens omsorg for dem som lider. Alkoholikeren, den prostituerte og den narkomane møtes med fysisk omsorg, varme hjerter og levende lys. Mennesker gis mot til å leve og tro, til å holde fast i håpet og livslysten. Mye som senere er blitt faste arbeidsgrener i Den norske kirke, ble først startet av det som i 1855 ble stiftet som Foreningen for Indre Mission i Christiania. Indremisjonsarbeid, ungdomsarbeid, diakonissehus, småkirkebevegelse og blåkorsarbeid alt sprang ut av det som i dag er Stiftelsen Kirkens Bymisjon. Et særtrekk var og er at Bymisjonen raskt omsetter nye tanker i praksis. Slik har Bymisjonen ofte vært ledende i hovedstadens sosialomsorg. På regjeringens vegne gratulerer jeg Kirkens Bymisjon med 150 års livsviktig tjeneste for mennesker som lider. Lykke til i nye årtier som kirkens fortropp i landets storbyer! Stort hjerte og tålmodig sinn av biskop Gunnar Stålsett Ingen kjenner nødens ansikt i byen bedre enn de som arbeider i Kirkens Bymisjon. De vet noe om fortellingene bak hver enkelt av de mange som utgjør Bymisjonens menighet. Venner kaller jeg dere, sier Jesus om sine disipler, både de bostedsløse, de rusavhengige og de prostituerte. Noen av disse har tunge og tause historier med seg. I møte med Bymisjonen opplever de kanskje for første gang å bli møtt med respekt. Den som skal være tilstede for de vanskeligst stilte, må ha et klart blikk, et stort hjerte og et tålmodig sinn. Ved Guds mangfoldige nåde er nestekjærlighet båret av evangeliet, av bønn og nattverd. I mine syv år som biskop har feiringen av nattverden i onsdagsmessen i Tøyenkirken og gategudstjenesten på Jernbanetorget hørt med til de dypeste åndelige erfaringer. Bymisjonen har en profetisk røst i samfunnet. Den har ofte måttet ta deres side, de som opplever seg som plaget og jaget av makter og myndigheter. Det skal stor styrke til både å være en samarbeidspartner og en sosial samvittighet. Bymisjonen har hatt fremragende ledere og andre medarbeidere som med klokskap og integritet har maktet denne balansegang. Kirkens Bymisjon flytter grenser og åpner hjerter. Den er et uromoment overfor alle stivnede former for diakonal virksomhet. Derfor gir den sterke impulser til den fornyelsen av diakonien som merkes i vår kirke. En varm takk til Bymisjonens mangfoldige styrer, ledelse, ansatte og frivillige. Takk for den troverdighet dere gir til vår kirke som en evangelisk, åpen og inkluderende folkekirke. Foto: Morten Krogvold 16

17 Inkluderende og brysom av byrådsleder Erling Lae Kjære Kirkens Bymisjon! Dere er inkluderende og barmhjertig til stede. Av og til er dere brysomt til stede. Dere er nødvendige. Jeg smisker ikke når jeg sier at Kirkens Bymisjon er den organisasjonen jeg er særlig glad i blant kommunens mange samarbeidspartnere, og jeg liker mange av dem. Jeg våger å si det fordi jeg også kan si fra når dere i blant kan gjøre meg skikkelig hissig. Derfor er jeg sikker på at vi trenger Bymisjonen. Det er ikke mulig å forholde seg likegyldig til dere! Den sterkeste opplevelse som politiker, hadde jeg en gang på Aksept senter for alle berørt av hiv, hvor jeg kom litt spent, kanskje med en moralsk bekymret rynke i pannen for å høre om virksomheten. En av medarbeiderne åpnet besøket med disse ordene: Alle mennesker har lengsler, alle mennesker har hud, alle mennesker trenger ømhet, alle har vi gjort noe vi angrer. Så enkelt, og så sant. Det var satt en tykk strek over ord som synd, anger, skyld og skam. I dette huset, som i så mange andre av Bymisjonens hus, kan den besøkende oppleve å bli trukket opp av fornedrelsen og inn i det inkluderende og gode fellesskap og møte verdighet, omsorg og respekt. Det er når dette lykkes, vi ser glimtene av Det Gode. Bak organisasjonens virksomhet ligger høy faglig profesjonalitet. Det er vel derfor Bymisjonen stadig får nye oppdrag i kommunens moderne anbudsverden. Dette var fete ord, ville nevøen min sagt nå. Det får ikke hjelpe. De er sanne. Gratulerer med dagen! Det Norske Kammerorkester Vinternattsfestival 2005 fredag 11. søndag 13. februar Leder/dirigent: Terje Tønnesen Leder/solist: Leif Ove Andsnes, klaver Solist: Håvard Gimse, klaver Kordirigent: Grete Pedersen Medvirkende: Det Norske Solistkor Åpningskonsert fredag 11. februar kl i Universitetets Aula Hør bl.a. Mozarts Klaverkonsert nr. 17 og Haydns Symfoni nr. 45 Musikalsk gjestebud i Kulturkirken Jakob lørdag 12. februar kl og Bli med på vårt musikalske gjestebud med konserter, servering og Leif Ove Andsnes i samtale med Anders Rogg. Vi byr på alt fra 4-hendig samspill til større kammermusikalske verk av Schumann, Debussy og Sjostakovitsj Pris for hele kvelden: kr. 440,- Denne billetten kjøpes direkte hos Det Norske Kammerorkester, Tlf Avslutningskonsert søndag 13. februar kl i Universitetets Aula Hør bl.a. Beethovens Korfantasi og Schuberts Symfoni nr. 5 Samarbeidspartner: Kirkens Bymisjon For mer informasjon se: ÅR MED HJERTET M I D T I B Y E N Billetter til den enkelte konsert kjøpes hos Billettservice tlf / Posten Hovedsponsor: Sponsor: 17 17

18 Med hjertet midt i byen Egentlig skulle Per Dahl bare på en malerjobb. Nå er det gått snart to år og Per jobber som daglig leder på Fattighuset. Vel egentlig så er han ikke ansatt der lenger, ansettelsen opphørte ved nyåret og nå gjør Per jobben av ren idealisme. Det er ikke en dag som er lik den andre her på huset. Plutselig ringer de fra en stor matgrossist og sier at nå har hatt en feilbestilling, Er dere interessert i å overta 4000 bokser med asparges?. Det kan vi vel altid bruke tenker Per og tar en tur med varebilen for å hente overskuddslageret. Andre dager kan kan dagen gå til å hjelpe mennesker som har problemer med å få hjelp på sosialkontoret. På Fattighuset har man ennå ikke satt kryss i taket i ren jubel over regjeringens fattigdomstiltak. Mange flotte ord. Men virkeligheten for mange er å klare seg på 70 kroner dagen, etter at husleia er betalt. I stua på fattighuset får Bondevik sitt pass påskrevet. Det er er et varmt hjerte for byensfattigste som driver Per til å stå dag etter dag Gode medarbeidere og vennskapet med folk her nede er en stor inspirasjon, forteller han. Erfaringen fra å jobbe som dansemusiker kommer godt med. På danskebåten møter en alle typer mennesker. Men å drive en organisasjon krever sitt. Derfor har Per deltatt på kurs drevet av Batteriet, et servicekontor for selvhjelp, drevet av Kirkens Bymisjon. Her lærer deltagerne om kommunikasjon, konfliktløsning og mediahåndtering. Batteriet er et veldig positivt tiltak og jeg føler jeg får ny inspirasjon til daglig arbeid, forteller Per Dahl. Du vil ikke ha med deg noen kilo lutefisk med deg?, spør Per i det vi er ferd med å pakke sammen sakene etter en dag som flue på veggen på Fattighuset. En tidlig morgen på vei til Fattighuset. På hjørnet Torggata og Hausmannsgata finner du Fattighuset. Ingen prangende entré. Dagens første sigarett... 18

19 ... ingen ferdigrulla mentholsigaretter der i gården. En av dagens faste gjøremål. En tur innom velferdssentralen hører også med. 19

20 Et møte med Kai Rune Myh der Per deltar på kurs. 20 Det er unntakstilstand for røykeloven på stua i Fattighuset.