ISRAELS GRENSER, ET PROBLEM FOR POLITIKERNE

Transkript

1 ISRAELS GRENSER, ET PROBLEM FOR POLITIKERNE Hvor er eller skal egentlig Israels grenser være? For oss som tror på Bibelens autentisitet og sannhet, er svaret gitt, nemlig det som Gud har lovet det jødiske folk gjennom løftene til Abraham (1 Mos. 15:18), Isak (1Mos 26:3-5) og Jakob (1 Mos 35:9-15) og deres etterkommere. Av forklarlige grunner er svaret likevel ikke like gitt for mennesker som mangler forankring i Guds ord. Man går i stedet ut fra en sekulær synsvinkel og relaterer dermed til politiske og media kanaler for sine meningsstandpunkter. Dessverre forholder det jo seg slik at kunnskapsnivået om jødefolkets historiske bakgrunn og deres tilknytning til landet Israel aldri har vært så lavt som det er i dag, verken hos menigmann, politiske krefter, massemedia og dessverre også hos mange kristne. Dette forhold gjelder både i Sverige, Norge og i de fleste andre land. Fra sekulært hold påberopes i debatten ofte den s.k. Folkeretten og ulike FN-resolusjoner m.m, uten at man har kunnskap om denne rettslige relevans i sammenhengen. Det er derfor ekstremt viktig at man skaffer seg kunnskap om den virkelige bakgrunnen og at sannhetens stemme blir hørt. Historisk bakgrunn En kort historikk forteller at det Ottomanske riket (Tyrkia) som var i allianse med Tyskland under første verdenskrig, etter krigens slutt gav fra seg området rundt Midtøsten til de allierte vestmaktene. Seiersmaktene delte området mellom seg. Frankrike tok kontroll over Libanon og Syria mens Palestina og Irak havnet under britisk styre. Allerede 1921 hadde britene fradelt Irak som et eget mandat med en lydig konge. Man beholdt dog den egentlige makten fram til 1932 da Irak blev selvstendig godkjente det nylig etablerte Nasjonenes Forbund (NF) britenes forslag om å dele opp palestina-mandatet i to deler med Jordanelven som grense. Øst for Jordan opprettet man i 1923 mandatområdet Transjordan som senere fikk sin selvstendighet 1946 og byttet navn til Jordan1950. Man kan si at da fikk palestinaaraberne sin første stat. Resten, (ca 22%) av det opprinnelige palestina-mandatet utgjorde da området vest for Jordan som beholdt navnet Palestina. Dette resterende Palestina kom til å stå under beskyttelse av NF i form av et mandat. I San Remotraktaten av 1922 ble Storbritannia utnevnt til å være mandatmakt for Palestina inntil området kunne anses å være i stand til å stå på egne ben. Resultatet av tiltakende antisemittisme i Europa i tiden som fulgte, økte den jødiske innvandringen til Palestina betydelig, men dette forholdet ble ikke sett på med blide øyne fra palestina-arabernes side. Gjennom dette skaptes politiske spenninger mellom partene som resulterte i voldsomme konflikter og stridigheter. Den britiske mandatmakten forsøkte å løse konflikten gjennom ulike delingsforslag. Disse forslagene ble fraveket enten av den ene parten eller av begge. Etter britenes mislykkede formidlings innsats, ble spørsmålet gitt over til en komité (UNSCOP) innenfor det da nystartede FN. UNSCOP foreslo at det britiske palestina-mandatet (d.v.s. området vest for Jordanelven) skulle opphøre og ennå en gang deles opp i to deler, en jødisk og en arabisk stat. Denne planen kom til å kalles 1947 års delingsplan og ble godkjent av FN s generalforsamling 29. november 1947 gjennom FN s resolusjon 181. Det britiske mandatet opphørte 14. mai 1948, hvorved den jødiske staten Israel ble utropt gjennom den israelske selvstendighetserklæringen. Som en konsekvens av dette, angrep seks ulike araberarmeer den nyopprettede staten Israel i den hensikt å utradere dens eksistens. Israel lykkes dog å forsvare seg og beholdt litt mer enn det som hadde blitt tildelt dem i delingsplanen. Stridighetene pågikk fram til begynnelsen av 1949 da en våpenhvileavtale mellom Israel og Jordan ble inngått på Rhodos 4. april. Våpenstillstandsgrensene (den s.k. grønne linjen ) er de grensene som omverden (de fleste araberstater er unntak) har anerkjent i praksis for Israel. Arabersiden begikk kontinuerlig brudd på våpenstillstandsavtalens innehold gjennom ulike former for terrorhandlinger og rene krigshandlinger. Kulminasjonen kom da den arabiske ligaen

2 besluttet i desember 1964, å vedta tiltak for aktivt og befri Palestina fra den sionistiske imperialismen, Dette ble omsatt i praktisk handling bl.a. gjennom blokade av israelsk sjøfart gjennom Tiranstredet og Suezkanalen. Israel hadde i denne modus 15. mai 1967 grunnlagt en anledning til å frykte et forestående angrep fra araberstatene, hvorfor man helt i enighet med folkeretten gikk til væpnet angrep i preventivt selvforsvar. I den følgende seksdagerskrigen erobret Israel kontrollen over Sinaihalvøya, Vestbredden og Golanhøydene. I denne modus kan man da stille seg følgende berettigete spørsmål: Har Israel, i følge internasjonale juridiske rettigheter, rett til å beholde alle de erobrede områdene, kan man beholde noen eller ingen? For å belyse denne spørsmålstilling, må man ta opp og tolke innholdet i de ulike rettsinstrumentene som kan være relevante i sammenhengen. I det følgende skal vi se nærmere på noe av det viktigste og mest grunnleggende, men også det som i debatten er vanligst forekommende. Balfourdeklarasjonen av 2. november 1917 Den britiske regjeringen gjorde gjennom sin utenriksminister Sir Arthur James Balfour følgende forpliktelse til representanten for Sionistføderasjonen, Lord Rothschild: Det er med stor glede jeg kan formidle til dere, på vegne av Storbritanias regjering, følgende deklarasjon av sympati med den jødiske Zionistretningens vilje som er sendt til og godkjent av regjeringen. "Hans Majestets regjering vil favorisere etableringen av et nasjonalhjem for det jødiske folket i Palestina og vil bestrebe seg på å lette oppnåelsen av dette målet. Det er klart at ingenting skal gjøres som kan skade de sivile og religiøse rettigheter for eksisterende ikke-jødiske samfunn i Palestina, eller de rettigheter og politiske status som nytes av jøder i noe annet land." Jeg ville være takknemlig hvis du ville bringe denne uttalelsen til Zionist føderasjonen. Hengivne Arthur James Balfour Det må klargjøres at den britiske regjeringens pant i Balfourdeklarasjonen i seg selv ikke er et lovlig bindende dokument. Men ved at deklarasjonen ble innført i San Remo-konferansens beslutning 1920, som i 1924 ble stadfestet av NF, blev dokumentets innhold lovlig bindende. Beslutning av NF s forbundsråd 24. juli 1922 Dette dokumentet som ble stadfestet i NF San Remo-konferansens beslutning av 24. april 1920 innebar bl.a.: at, ifølge artikkel 22, administrasjonen av territoriet Palestina skulle overføres til mandatmakten Storbritannia at mandatmakten ble pålagt ansvar for gjennomførelsen av Balfour-deklarasjonens innhold en erkjennelse av den historiske sammenhengen det jødiske folket har med Palestina og grunnene for å gjenopprette deres nasjonale hjem i dette landet at mandatmakten skulle ha ansvar for gjennomføringen av ulike former for tiltak som skulle garantere etablering av det jødiske nasjonale hjemmet i Palestina samt å utvikle selvstyre i jødiske institusjoner, men også skape beskyttelse for sivile og religiøse rettigheter for alle innvånere uavhengig av rase eller religion. at mandatmakten skulle lette jødisk innvandring og oppmuntre jøder til å gjennomføre tett bebyggelse at mandatmakten skulle ha ansvar for at intet palestinsk territorium på en eller annet måte overlates, leies ut til, eller settes under kontroll av regjeringer i noen fremmede makter

3 Ifølge internasjonal lov er dokumentet en bindende avtale mellom Storbritannia og daværende Nasjonenes Forbund (NF) og fordi De Forente Nasjoner (FN), ifølge kapittel 7 artikkel 80 av FNcharteret, overtok eksisterende rettsinstrumenter fra NF da NF 1946 opphørte som organisasjon, er dokumentet fortsatt gyldig. Det kan heller ikke ugyldiggjøres. Ifølge rettssikkerheten Res Judicata har FN ingen rett til å anta noen resolusjon, hvis innholdet står i strid med en eksisterende juridisk gyldig traktat, som dens forgjenger NF har antatt, fordi NF s avgjørelse om å dele området mellom Middelhavet og Jordan-elven til Israel var arvet fra FN. FN-charteret kapittel 7 artikkel 80 Artikkel 80 i FN-charteret garanterer alle de rettigheter som vedrører jødene ifølge mandatet for Palestina, selv etter at mandatet utløp i mai Ifølge denne bestemmelse i internasjonal rett (Charteret er en internasjonal traktat), kan jødiske rettigheter til Palestina og Israels land ikke endres på noen måte. kk Artikkel Avhengig av hva som kan avtales i overensstemmelse med artiklene 77, 79 og 81 som er inngåtte konkrete avtaler, og gjennom disse respektive territorier stilles under forvalterskapssystemet, og inntil slike avtaler er inngått, skal ikke noen bestemmelse i dette kapittel på noen måte, direkte eller indirekte, forandre noen stats eller noe folks rettigheter, som de kan være, eller innholdet av noen bestående internasjonale avtaler som noen medlemmer av De Forente Nasjonene kan være part i. 2. Punkt 1 i denne artikkelen kan ikke tolkes som om den gav grunnlag for forsinkelse eller utsettelse av forhandlinger og inngåelser av avtaler som sies i artikkel 77, mandatområdene og andre områder som er plassert under formynderskap systemet. The 1924 Anglo-American Convention on Palestine 3. desember 1924 undertegnet USA og Storbritannia en traktat (The 1924 Anglo-American Treaty) som bl.a. regulerte rettighetene for amerikanske statsborgere som bodde i Palestina, men traktaten inneholdt også resolusjonsteksten av NF s forbundsrådsbestemmelse av Videre ble det fastsatt at traktatens rettigheter og bestemmelser igjen skulle inngå i United States Treaty Law, som forenklet innebærer at forbundsrådsbestemmelsen likestilles med amerikansk lov. I denne sammenheng kan nevnes at USA s kongress begge kammer allerede 1922 godkjente Balfour-deklarasjonen (med en mindre tekstjustering) som amerikansk lov, gjennom å anta den s.k. Lodge-Fish resolutionen. Følgelig er USA bundet til å følge de prinsipper som inngår i Balfour-deklarasjon og palestinamandatets regelverk. I praksis innebærer dette at USA f.eks. ikke kan hjelpe til med noen handling som skulle kunne innebære overføring av deler av Vestbredden fra jødisk kontroll til annen enhet, heller ikke medvirke til etablering av en ny arabisk-palestinsk stat på land som inngikk i palestinamandatet. Om så skulle skje, bryter man mot så vel egen som internasjonal lov, et forhold som burde ligge til grunn for den beslutningen som avgjør hvordan man, i egenskap av permanent medlem av FN s sikkerhetsråd, avgir sin stemme ved avstemninger. FN s resolusjon 181 av 29. nov Som ovenfor er nevnt ble palestina-mandatets ca 15-årige tidsperiode preget av stadig økende motsetninger og stridigheter mellom de jødiske og arabiske befolkningsgruppene, og forholdet medførte at mandatmakten Storbritannia til sist befant seg i en situasjon hvor man følte det nødvendig å forlate mandatet og overlate til det nyopprettede FN å løse situasjonen. FN s komité UNSCOP foreslo at det avknipsete britiske palestina-mandatet (dvs området vest for Jordan-elven) skulle opphøre og enda en gang deles opp i to nye deler; en jødisk og en arabisk stat. Denne planen fikk navnet 1947-års-delingsplan og innebar at den jødiske delen skulle omfatte ca

4 55 % av det aktuelle området mens den arabiske skulle omfatte ca. 45 % samt at Jerusalem skulle stilles under internasjonal forvaltning. De jødiske representanter var ikke fornøyde med forslaget, spesielt fordi Jerusalem, jødenes helligste by gjennom tidene, skulle stilles under internasjonal forvaltning. Men ettersom jødenes valgmuligheter på dette tidspunkt var sterkt begrenset, aksepterte man med en viss motvillighet forslaget og ved dette ville vise sin gode vilje. Araberne avviste gjennom Den arabiske ligaen helt blankt på sin side forslaget i sin helhet. Palestina-araberne og regionens araberstater ville at hele Palestina skulle tilhøre araberne. Dette lå på linje med deres interesse for å prøve og forhindre tilstedeværelse av en jødisk stat. Helt i strid med hva som ble vedtatt i NF, godkjentes 1947-års-delningsplan av FN s generalforsamling 29. november 1947 gjennom resolusjon nr En majoritet av FN s medlemmer, 33 stater, stemte for forslaget. 13 av medlemsstatene stemte mot forslaget, mens 10 stater stemte blankt. Resolusjon 181 innebar de facto at av det landområdet som opprinnelig ble lovet det jødiske folket, bl.a. gjennom NF-avgjørelsen, gjenstod nå bare ca 18 %. Gyldigheten og verdien av resolusjon 181 er imidlertid ytterst tvilsom ettersom den dels står i strid med nevnte NF-vedtak, dels at den ble avvist av arabersiden i egenskapsdel og dels ble antatt av FN s generalforsamling under artiklene 10 og 11 av FN-charteret som en anbefaling og dermed ikke kan håndheves med lovlig effekt. Lovligheten av tilblivelsen av staten Israel beror ikke på resolusjonen. En stats rett til å eksistere avhenger av dens faktiske eksistens - spesielt når denne eksistensen utvides, viser alle tegn på holdbarhet og allment erkjennes av nasjoner. (Cambridge Professor Sir Elihu Lauterpacht) Man bør også ha i minne at ca halvdelen av generalforsamlingens medlemmer består av diktaturer med mer eller mindre uttalt sympati for arabersidens posisjoner. Våpenhvileavtalen med Jordan av 4. april 1949 De fleste røster innen verdenssamfunnet ønsker at Israel skal trekke seg tilbake til 1967 års grensene som stort sett anses å være i overensstemmelse med våpenhvile-linjene etter 1948 års frigjøringskrigen den s.k. grønne linjen. Man kan da konstatere at denne grønne linje ikke kan aksepteres som internasjonale grenser, som tydelig framgår av følgende utdrag av våpenhvile-avtalen: Artikkel II punkt 2 Det anerkjennes også at ingen bestemmelse i denne avtalen på noen måte skal påvirke noen parts rettigheter, fordringer og standpunkter i denne forbindelse i den siste fredelige løsningen av palestina-spørsmålet, fordi bestemmelsene i denne avtalen kun er diktert med militære betraktninger. Artikel VI punkt 8 Bestemmelsene i denne artikkel skal ikke tolkes slik at de inngriper i noen betydning, i en siste politisk utligning mellom partene i denne avtalen. FN s resolusjon 242 av 22. nov Som vi tidligere har konstatert, fant Israel seg tvunget til å angripe sine arabiske naboland Egypt, Syria og Jordan 15. mai 1967 i forebyggende selvforsvar for å forhindre et kommende angrep fra deres side. Krigen varte i seks dager og går derfor under benevnelsen seksdagerskrigen. Det førte til at Israel erobret Vestbredden inklusiv østre Jerusalem fra Jordan, Sinaiområdet og Gazastripen fra Egypt samt Golanhøydene fra Syria. Som følge av dette, arbeidet FN s sikkerhetsråd fram en resolusjonstekst som enstemmig ble vedtatt 22. november 1967

5 The Security Council, Expressing its continuing concern with the grave situation in the Middle East, Emphasizing the inadmissibility of the acquisition of territory by war and the need to work for a just and lasting peace in which every State in the area can live in security, Emphasizing further that all Member States in their acceptance of the Charter of the United Nations have undertaken a commitment to act in accordance with Article 2 of the Charter, 1. Affirms that the fulfilment of Charter principles requires the establishment of a just and lasting peace in the Middle East which should include the application of both the following principles: (i) Withdrawal of Israel armed forces from territories occupied in the recent conflict; (ii) Termination of all claims or states of belligerency and respect for and acknowledgment of the sovereignty, territorial integrity and political independence of every State in the area and their right to live in peace within secure and recognized boundaries free from threats or acts of force; 2. Affirms further the necessity (a) For guaranteeing freedom of navigation through international waterways in the area; (b) For achieving a just settlement of the refugee problem; (c) For guaranteeing the territorial inviolability and political independence of every State in the area, through measures including the establishment of demilitarized zones; 3. Requests the Secretary-General to designate a Special Representative to proceed to the Middle East to establish and maintain contacts with the States concerned in order to promote agreement and assist efforts to achieve a peaceful and accepted settlement in accordance with the provisions and principles in this resolution; 4. Requests the Secretary-General to report to the Security Council on the progress of the efforts of the Special Representative as soon as possible. Norsk oversettelse: Sikkerhetsrådet, Uttrykker fortsatt sin uro over den alvorlige situasjonen i Midtøsten, Understreker ulovligheten av ervervelse av territorium gjennom krig og behovet av å arbeide for en rettferdig og varig fred som gjør at hver stat i området kan leve i sikkerhet, Betoner videre at alle medlemsstater i sin godkjennelse av FN s charter har forpliktet seg til å handle i overensstemmelse med charters artikkel 2, 1. Bekrefter at oppfyllelsen av charterets prinsipper krever etablering av en rettferdig og varig fred i Midtøsten, som bør inkludere programmet i begge følgende prinsipper: (i) Tilbaketrekkingen av Israels væpnede styrker fra områdene som ble okkupert i den siste konflikten; (ii) Opphør av alle krav eller krigstilstand og respekt for og erkjennelse av suverenitet, territoriell integritet og politisk uavhengighet for alle stater i området og deres rett til å leve i fred innen sikre og anerkjente grenser, uten trusler eller voldshandlinger; 2. Bekrefter videre nødvendigheten

6 (a) av å garantere fri sjøfart gjennom internasjonale vannveier i området; (b) av å oppnå en rettferdig løsning på flyktningproblemet; (c) av å garantere territoriell ukrenkelighet og politisk uavhengighet for alle stater i området, gjennom tiltak som inkluderer opprettelsen av demilitariserte soner; 3. Oppfordrer generalsekretæren til å utse en egen representant som skal reise til Midtøsten for å etablere og opprettholde kontakter med de berørte statene i den hensikt å fremme enighet og støtte anstrengelsene for å oppnå en fredelig og akseptert løsning ifølge bestemmelsene og prinsippene i denne resolusjon; 4. Oppfordrer generalsekretæren at så snart som mulig å rapportere til sikkerhetsrådet om fremgangen i den spesielle representantens innsatser. Utgangspunktet for resolusjonsteksten var å prøve og tilfredsstille begge parter. De to hovedpunktene i paragraf 1, kravet om tilbaketrekking fra erobrede områder (i) skulle møte arabernes krav mens retten til å leve innenfor sikre og anerkjente grenser (ii) skulle tilfredsstille de israelske krav. Arabersiden har hele tiden hevdet at resolusjonsteksten innebærer krav om en fullstendig israelsk tilbaketrekking fra alle erobrede områder i seksdagerskrigen. Dette syn på saken har også ivrig blitt vedtatt av massemedienes aktører og politiske debattører, vesentlig på venstresiden. Det er derfor spesielt viktig å trenge inn i hva som i virkeligheten fastsettes i resolusjonsteksten. Der står eksplisitt at Israel skal trekke seg tilbake fra okkuperte områder, d.v.s. uttrykket står i ubestemt form, som i seg selv innebærer at kravet ikke gjelder alle okkuperte områder, men bare deler av dem. Videre må man definere hva som menes med okkupert område. På tiden for utbruddet av seksdagerskrigen tilhørte med rettslig gyldighet Sinaihalvøya Egypt og på samme måte tilhørte Golanhøydene Syria, d.v.s. disse områdene inngikk ikke i palestina-mandatet. Her kan man altså snakke om okkuperte områder. Når det så derimot gjelder Vestbredden inklusive østre Jerusalem som ble erobret fra Jordan samt Gazastripen som ble erobret fra Egypt, så er situasjonen en helt annen. For å få et helhetssyn på problematikken, må man gå tilbake til mai1948 da den britiske mandatmakten forlot Palestina. Området ble da det som folkerettslig kalles res nullius d.v.s. land uten eiere. Den krigen mot Israel, som araberstatene da startet etter staten Israels selvstendighetserklæring, var en rettsstridig aggresjonshandling i akt og mening for å utradere den nyopprettede staten Israel. De arabiske erobringene med medfølgende okkupasjon av Vestbredden, Østre Jerusalem samt Gazastripen som da skjedde, manglet altså rettslig grunnlag med resultat, det være seg om Jordan eller Egypt kunne framstille rettslig gyldige krav på disse områdene eller overlate kravene til noen annen part (t.ex. palestinaaraberne) Av Haagkonvensjonens ordlyd i artikkel 43 følger at et område må ha hatt en legitim eier før en ev. okkupasjon, for å kunne defineres som okkupert. I motsetning til arabernes rettstridige oppkjøpte land 1948, var de erobringer som Israel gjorde under seksdagerskrigen 1967 følgen av en legitim forsvarskrig. Som vi tidligere har konstatert, var Vestbredden, Østre Jerusalem og Gazastripen på tiden før krigsutbruddet res nullius og manglet dermed legitime eiere. Følgelig er disse Israels erobringer ikke å betegne som okkupert område og kan følgelig dermed ikke omfattes av FN s resolusjon nr 242. I denne saken hvor man tross dette hevder at disse områdene skulle være okkuperte og dermed kunne være emne for tilbakelevering til en eller annen part, så skulle dette da stride mot NFavgjørelsen 1922, hvorved hele resolusjon 242 dermed skulle være ugyldig.

7 Konklusjon Ved en sammenfattende bedømmelse av spørsmålsstillingen om hvilke landområder som tilhører staten Israel, så framgår det med all ønskelig tydelighet at den s.k. grønne linjen eller det som går under benevnelsen 1967 års grensen ikke utgjør lovlig grunn for eller forhandlingsstøtte for fastsettelse av Israels grenser. Derimot taler de fleste gyldige internasjonale rettslige regler for at Israel har den største retten til hele det området som inngikk i palestinamandatet av 1922, som omfatter hele området vest for Jordanelven.