Universitetet i Oslo v/einar Noreik. Advokat Trine Riiber og advokat Thomas G. Naalsund. Det praktisk-teologiske seminarets fremtidige tilknytning

Transkript

1 NOTAT Til: Fra: Ansvarlig advokat: Vår ref.: Universitetet i Oslo v/einar Noreik Advokat Trine Riiber og advokat Thomas G. Naalsund Thomas G. Naalsund \ \v1\trri Dato: Oslo, 14. januar 2014 SAKEN GJELDER: Det praktisk-teologiske seminarets fremtidige tilknytning 1 INNLEDNING Vi viser til henvendelse av 1. oktober 2013 vedrørende fremtidig tilknytning mellom Universitetet i Oslo (UiO) og Det praktisk-teologiske seminar (PTS). Vi viser også til møter 11. oktober 2013 og 5. desember 2013 der de relevante problemstillinger og faktiske forhold ble nærmere utdypet. Vårt oppdrag har sammenheng med de siste års politiske prosesser med sikte på å etablere en mer selvstendig stilling for Den norske kirke overfor staten. Det er nå påregnelig at det endelige skillet mellom kirken og staten vil kunne bli etablert i løpet av relativt kort tid. Et slikt skille vil sluttføre den utviklingen som ledet til endringene i Grunnloven og kirkeloven i 2012, og som innebar en ny organisering av statskirken. Endringene hadde sin bakgrunn i det såkalte kirkeforliket fra 2008 om at den evangelisk-lutherske religion ikke lenger skulle være Norges statsreligion. Det følger likevel av den nye bestemmelsen i Grunnloven 16 at Den norske kirke er landets folkekirke, og kirken er så langt ikke organisert som et eget rettssubjekt. Således har kirken delvis beholdt sin særstilling blant andre tros- og livssynssamfunn i Norge også etter lovendringene. Kirkeforliket gjaldt ut stortingsperioden Den politiske utviklingen, og et klart ønske fra kirken, kan tilsi at kirken om relativt kort tid vil bli etablert som et selvstendig rettssubjekt og få overdratt arbeidsgiveransvaret for biskoper, proster og prester til seg. En slik utvikling vil ventelig lede til at Kirkeavdelingen i Fornyings-, administrasjons- og kirkedepartementet (FAD), som PTS sorterer under i dag, blir lagt ned, og at de underliggende virksomheter overføres til det nye rettssubjektet. Dette aktualiserer spørsmålet om fremtidig tilhørighet for PTS, som i så fall vil miste sin formelle forankring til staten. PTS og UiO har i den forbindelse bedt om en vurdering av om det er rettslige hindre for at PTS får sin fremtidige tilhørighet hos UiO og dermed staten v/kunnskapsdepartementet (KD). Forholdet mellom staten og kirken er i første rekke gjenstand for politiske avveininger. I det følgende avgrenses det mot disse, og det presiseres derfor at notatet begrenser seg til å behandle de rettslige spørsmålene som oppstår når det skal avgjøres hvor PTS skal ha sin fremtidige tilhørighet. En overføring av PTS til UiO/KD vil i prinsippet kunne skje uavhengig av om kirken etableres som et selvstendig rettssubjekt. Det tas likevel som en forutsetning at det etableres et formelt og rettslig skille mellom stat og kirke. Nedenfor redegjøres det for sakens bakgrunn i punkt 3. I punkt 4 drøftes om det foreligger rettslige skranker for at PTS får sin fremtidige tilhørighet ved Universitetet i Oslo, og i punkt 5 behandles ulike spørsmål knyttet til selve overføringen av PTS til nytt departement. side 1 av 18

2 2 OPPSUMMERING/KONKLUSJONER I kraft av organisasjonsmyndigheten kan regjeringen fritt flytte ansvaret for PTS fra FAD til KD. Dersom PTS først er blitt overført til et annet rettssubjekt, vil imidlertid ikke staten fritt kunne omgjøre denne beslutningen. Hvis PTS skal forbli en del av staten, med formell tilknytning til KD/UiO, må dette således skje før PTS eventuelt blir overført til det nye rettssubjektet Den norske kirke. En eventuell etterfølgende overføring av PTS til staten vil måtte skje gjennom en avtale med det rettssubjektet som råder over PTS på det aktuelle tidspunkt. Dette vil imidlertid ikke være til hinder for at staten oppretter et alternativt praktisk teologisk undervisningstilbud ved UiO (men da ikke PTS som sådan). Dersom PTS forblir en del av staten, vil staten i kraft av eierrådigheten og instruksjons- og organisasjonsmyndigheten, samt eventuelle lovhjemler, kunne disponere relativt fritt over PTS. Dersom staten derimot pålegger kirken byrder gjennom disponeringen av PTS, vil legalitetsprinsippet fordre at disse har hjemmel i lov. Dette ville for eksempel vært tilfellet dersom det ble oppstilt krav om å ta utdannelse ved PTS for å kunne bli prest i Den norske kirken. Legalitetsprinsippet er imidlertid ikke til hinder verken for at staten tilbyr presteutdannelse eller at PTS knyttes formelt til KD/UiO også etter et formelt skille mellom stat og kirke. Heller ikke trinnhøyere regler eller normer er til hinder for dette. At staten tilbyr utdannelse som kan eller vil være relevant for sentralt ansatte i kirken, innebærer ikke en byrde for kirken som kan komme i konflikt med Grunnloven. Heller ikke menneskerettighetene, herunder religionsfriheten og kravet om at rettighetene etter Den europeiske menneskerettskonvensjonen (EMK)/FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter (SP) skal sikres på en ikke-diskriminerende måte, er til hinder for at staten tilbyr presteutdannelse og at PTS får sin fremtidige tilhørighet ved KD/UiO. Grunnen er at et slikt tilbud ikke innebærer noe inngrep i kirkens eller andre trossamfunns rettigheter. Det er flere forhold som kan begrunne at staten viderefører tilbud om presteutdannelse også etter et endelig skille mellom staten og kirken. Grunnloven 16 innebærer at kirken fortsatt vil ha en særstilling i forhold til andre trossamfunn som gjør det naturlig at staten tilbyr utdannelse som er relevant for kirken. Et slikt tilbud må også sees i et kulturelt- og historisk perspektiv. Tilbud om presteutdannelse ved universitetet er dessuten faglig begrunnet, idet det sikrer at presteutdannelsen gis på et høyt akademisk nivå som også nyter internasjonal anerkjennelse. Det er en viss usikkerhet knyttet til om staten vil kunne gjøre det mer enn å tilby presteutdannelse, nemlig å fastsette overordnede krav eller kriterier som må oppfylles for å kunne bli prest. Dette vil kunne være i strid med kirkens rett til religionsfrihet og/eller innebære konvensjonsstridig diskriminering fordi andre trossamfunn ikke blir pålagt tilsvarende byrder. Dette er imidlertid, etter det vi forstår, neppe en relevant problemstilling, og det behandles derfor bare kortfattet i det følgende. En eventuell overføring av PTS fra FAD til KD/UiO vil være en intern omorganisering av statlig virksomhet som reiser få praktiske og rettslig utfordringer. 3 SAKENS BAKGRUNN 3.1 Nærmere om PTS Rettslig forankring Det teologiske fakultet ved UiO utdanner i dag norske teologer og prester gjennom det seksårige profesjonsstudiet i teologi. Studiet leder frem til graden cand.theol. Denne graden er, bortsett fra unntaksregelen i kirkeloven 31 annet ledd, nødvendig for å bli ordinert som prest i Den norske kirke. En Vår ref.: \ \v1\trri side 2 av 18

3 forutsetning for å opprettholde graden cand.theol. ved UiO er at utdannelsen inneholder både en teoretisk og en praktisk del. Til sammen innebærer graden 360 studiepoeng. 60 av disse studiepoengene oppnås gjennom den praktiskteologiske delen av studiet, som leveres av PTS. Grovt sagt skjer således den teoretiske delen av cand.theol.graden ved Det teologiske fakultet, mens den praktiske delen skjer ved PTS, eventuelt ved Kirkelig utdanningssenter i Nord (KUN). Dette er underlagt PTS, men det er lokalisert ved Universitetet i Tromsø (UiT). PTS har sin rettslige forankring i kirkeloven av 7. juni , der det heter at: "Ingen kan tilsettes som prest eller ordineres til prestetjeneste i Den norske kirke uten å ha gjennomført praktisk-teologisk utdanning ved institusjon og etter regler om innhold m.v. godkjent av departementet. Departementet kan fravike kravet etter første ledd for personer som på annet grunnlag anses kvalifisert for prestetjeneste." I forskrift om Det praktisk-teologiske seminar (FOR nr. 607) er det gitt nærmere bestemmelser om seminarets organisering og virksomhet. Om seminarets virksomhet heter det blant annet i 1 at: "Det praktisk-teologiske seminar skal gi prestekandidater, prester og andre teoretisk og praktisk utdanning på høgskolenivå for tjeneste i Den norske kirke, samt drive forskning og utviklingsarbeid innenfor sine fagområder. Målet for Det praktisk-teologiske seminars undervisning, øvelser og evaluering av prestekandidater er at de som uteksamineres har de kunnskaper og ferdigheter, samt den personlige egnethet som kreves for å kunne utøve prestetjeneste i Den norske kirke. Seminaret skal samarbeide med biskopene og øvrige kirkelige organer, og med universitetssektoren og de øvrige institusjoner som befatter seg med praktisk kirkelig utdanning." Videre heter det i 3 at: "Styret er seminarets øverste organ, og har det overordnede ansvar for hele den faglige og administrative virksomhet. Styret vedtar studieplaner og eksamensreglement for de ulike deler av seminarets virksomhet. Eksamensreglement som omfatter den utdanning som etter kirkeloven 31 kreves for prestetjeneste i Den norske kirke fastsettes av departementet etter forslag fra styret [ ]." FAD har utarbeidet eksamensreglement for studiene ved PTS som fremgår av FOR nr Formell forankring Selv om cand.theol.graden består av både en teoretisk og en praktisk del, har de utdanningsinstitusjonene som tilbyr disse to delene av utdannelsen, ulik formell forankring per i dag. Det teologiske fakultet er underlagt UiO, som igjen hører under KD, mens PTS er direkte underlagt FAD ved Kirkeavdelingen. Styret har det overordnede ansvaret for PTS, jf. forskrift om det praktisk-teologiske seminar 2. I det daglige ledes imidlertid PTS av en rektor, jf. forskriften 4. Ut fra forarbeidene til "Lov angaaende practisk-theologisk Examen" av , som opprettet PTS, synes det verken å være rettslige eller formelle kirkelige forhold som begrunnet at PTS fikk sin formelle forankring i Vår ref.: \ \v1\trri side 3 av 18

4 Kirkeavdelingen i stedet for ved universitetet. Tilknytningen synes snarere å ha sammenheng med at universitetet ble betraktet som en vitenskapelig institusjon med primær oppgave å tilby teoretiske fagkunnskaper. Videre synes en del av begrunnelsen å være at det ville vært tilfeldig om det teologiske fakultetet hadde lærere med kirkelig erfaring, hvilket ble vurdert som en nødvendighet for å kunne undervise i praktisk teologi. Det var altså det praktisk-kirkelige aspektet ved denne delen av teologiutdannelsen som primært var begrunnelsen for at seminaret ikke ble underlagt universitetet, men i stedet Kirkeavdelingen i FAD Andre utdanningsinstitusjoner som tilbyr cand.theol.graden, herunder praktisk-teologisk kurs Graden cand.theol. tilbys også ved Det teologiske Menighetsfakultet (Oslo) og ved Misjonshøgskolen (Stavanger). Begge studiestedene er godkjent som vitenskapelige høyskoler, jf. universitets- og høyskoleloven 1-2 (2). Både Det teologiske Menighetsfakultet og Misjonshøgskolen er private virksomheter med egne eksamensreglement som er godkjent av departementet, jf. kirkeloven 31 første ledd. Ved disse institusjonene er imidlertid den praktisk-teologiske delen av utdannelsen organisert noe annerledes enn ved Universitetet i Oslo og PTS. Praktisk-teologiske emner er ikke samlet i et eget kurs/seminar, men de inngår løpende i undervisningen ved siden av de øvrige teologiske emnene. Den norske kirken tilbyr ikke selv cand.theol.graden. 3.2 Nærmere om bakgrunnen for spørsmålet om ny formell forankring for PTS Mulig nedleggelse av Kirkeavdelingen i FAD Under Kirkeavdelingen i FAD hører i dag den sentrale forvaltningen av Den norske kirke. De viktigste oppgavene til Kirkeavdelingen knytter seg til kirkens rettslige, organisatoriske og økonomiske ordninger, herunder ansvaret for prestetjenesten. Kirkeavdelingen består av en kirkeseksjon og en økonomiseksjon. Som nevnt innledningsvis er bakgrunnen for at vi er bedt om å vurdere om PTS kan få sin fremtidige tilhørighet ved Universitetet i Oslo, at Kirkeavdelingen vil kunne bli lagt ned i løpet av relativt kort tid. Dette vil i så fall være en konsekvens, og en sluttføring, av kirkens endrede status i forhold til staten gjennom endringene av Grunnloven som ble vedtatt av Stortinget i 2012, og den fremtidige opprettelsen av Den norske kirke som et selvstendig rettssubjekt Bakgrunnen for grunnlovsendringene i mai 2012 vedtok Stortinget endringer i Grunnloven som innebar en reorganisering av forholdet mellom Den norske kirke og staten. Sju grunnlovsbestemmelser, som enten etablerte eller var en konsekvens av statskirkeordningen, ble endret eller opphevet, og endringene trådte i kraft umiddelbart. Mulig ny organisering av kirken, herunder eventuelle grunnlovsendringer, hadde da vært gjenstand for offentlige utredninger og debatt i en årrekke, se blant annet NOU 1975:30 (Sivertsenutvalget) og NOU 1985:21 (Asheimutvalget). En av de helt sentrale offentlige utredningene om spørsmålet er NOU 2006:2 "Staten og Den norske kirke", som ble utarbeidet av det såkalte Gjønnes-utvalget, og avgitt til Kirke- og kulturdepartementet 31. januar Utvalgets hovedmandat var: "[ ] gi grunnlag for å treffe beslutning om statskirkeordningen skal videreføres, reformeres eller avvikles [ ]." Utvalget valgte å presentere mulige og tenkelige kirkeordninger som tre alternative hovedmodeller: grunnlovsforankret, lovsforankret eller selvstendig folkekirke. Det store flertallet av utvalgets medlemmer anbefalte at statskirkeordningen ble opphevet, men det var uenighet i utvalget om forslaget til ny kirkeordning. Utredningen var på høring i 2006, og det ble avdekket betydelige forskjeller mellom høringsinstansene i vurderingen av om det burde gjøres endringer i statskirkeordningen. Vår ref.: \ \v1\trri side 4 av 18

5 10. april 2008 ble det, basert på utredningen og de innkomne høringsuttalelsene, inngått en politisk avtale det såkalte kirkeforliket mellom samtlige partier på Stortinget om det fremtidige forholdet mellom staten og Den norske kirke. Avtalen ser slik ut: "Avtalepartene, Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre, har inngått følgende avtale. Alle dens punkter gjelder ut stortingsperioden Alle punkter i denne avtalen henger sammen og består av en helhet. Nødvendige utredninger, lovforberedelser og lovteknisk gjennomgang som følger av avtalen gjennomføres så snart som mulig. Endringer kan kun gjøres om alle avtalepartnerne er enige om det. Denne avtale er ikke til hinder for at partiene i merknader i komitéinnstillingen gir uttrykk for sine primærstandpunkter, eller at representanter fremmer primære grunnlovsforslag. 1. Utnevning av biskoper og proster, demokratireform Avtalepartene er enige om at det igangsettes en prosess hvor partenes felles mål er at utnevning av biskoper og proster overføres fra kirkelig statsråd til kirkelig organ som kirkemøte eller bispedømmeråd. I samarbeid med Den norske kirke skal det gjennomføres en demokratireform, slik også Kirken har tatt til orde for, slik at kirkens organer får en sterkere demokratisk legitimitet og forankring hos kirkemedlemmene. Reformen gjennomføres med utgangspunkt i Bakkevigutvalgets innstilling. Reformen skal inneholde etablering av reelle valgmuligheter, økt bruk av direktevalg og kirkevalg samtidig med offentlige valg. Det bør gjennomføres forsøk med ulike ordninger som evalueres i samarbeid med kirkens organer, før Stortinget vedtar endelig ordning for valg til Kirkemøtet og Bispedømmeråd. Det legges til grunn at en tilfredsstillende demokratireform ut fra overnevnte forhold, er gjennomført i Den norske kirke i løpet av Kirkelig statsråd og kirkeordning Når prosessen i punkt 1 er gjennomført, vil det ikke lenger være behov for vedtak i kirkelig statsråd. Grl. 12 annet ledd og 27 annet ledd kan derved oppheves. Partene er enige om at bl.a. følgende vesentlige elementer i statskirkeordningen skal videreføres: 1) Den norske kirke skal ha særskilt forankring i Grunnloven, jmf, ny 16. 2) Den norske kirkes organisering og virksomhet skal fortsatt reguleres ved en egen kirkelov, uten at kirken defineres som eget rettssubjekt. 3) Staten skal fortsatt lønne og ivareta arbeidsgiveransvaret for biskoper, proster, prester og andre som tilsettes i kirkelige stillinger av regionale og sentrale kirkelige organer, dvs. at disse fortsatt skal være statstjenestemenn. 4) Den regionale og sentrale kirkelige administrasjonen skal fortsatt være en del av statsforvaltningen. Vår ref.: \ \v1\trri side 5 av 18

6 5) Forvaltningsloven og offentlighetsloven skal fortsatt gjelde for lovbestemte kirkelige organer. 6) Staten skal fortsatt sørge for at kommunene har lovbestemt plikt til å finansiere den lokale kirkes virksomhet. 7) Den kommunale representasjonen i kirkelig fellesråd videreføres som i dag. 3. Grunnlovsendringer: Når prosessen i punkt 1 er gjennomført, gjøres følgende endringer i Grunnloven: Grl. 2 endres til: «Værdigrundlaget forbliver vor kristne og humanistiske Arv. Denne Grundlov skal sikre Demokrati, Retsstat og Menneskerettighederne.» Grl. 4 endres til: «Kongen skal stedse bekjende sig til den evangelisk-lutherske Religion.» Grl. 16 endres til: «Alle Indvaanere af Riget have fri Religionsøvelse. Den norske Kirke, en evangelisk-luthersk kirke, forbliver Norges Folkekirke og understøttes som saadan af Staten. Nærmere Bestemmelser om dens Ordning fastsættes ved Lov. Alle Tros- og Livssynssamfund skal understøttes paa lige Linje.» Grl. 21 og 22 «geistlige» tas ut. Grl. 12, annet ledd: oppheves Grl. 27, annet ledd: oppheves Kapittel A endres til: Om Statsformen Kapittel B endres til: Om den udøvende Magt, Kongen og den kongelige Familie og om Religionen. 4. Finansiering Dagens finansieringsordninger for Den norske kirke og andre tros- og livssynssamfunn videreføres. Det innebærer blant annet at det ikke innføres medlemsavgift i Den norske kirke. 5. Gravferdsforvaltning Dagens lovgivning på området videreføres. Samtidig gjøres det tilpasninger som ivaretar minoritetene. 6. Livssynsnøytrale seremonier Det skal igangsettes en utredning med sikte på lovfesting av et kommunalt ansvar for at livssynsnøytrale seremonirom finnes til bruk ved gravferd og ved ekteskapsinngåelse. Utredningen skal blant annet utrede spørsmålet om finansiering." Dagen etter, 11. april 2008, la det daværende Kultur- og kirkedepartementet frem Stortingsmelding nr. 17 ( ). Forslagene i meldingen er i samsvar med avtalen gjengitt ovenfor. Departementet la til grunn at det skulle gjøres endringer i statskirkeordningen, men likevel slik at flere vesentlige elementer i gjeldende ordning ble videreført. I tråd med kirkeforliket ble det foreslått endringer i alle de syv grunnlovsparagrafene Vår ref.: \ \v1\trri side 6 av 18

7 som etablerte og regulerte statskirken, og Grunnloven 2 og 16 ble foreslått erstattet med nye bestemmelser. Departementets forslag om grunnlovsendringer, samt nødvendige tilhørende endringer i kirkeloven, ble, som nevnt, vedtatt av Stortinget 21. mai Nærmere om enkelte av grunnlovsendringene og Den norske kirkes status i dag I tråd med kirkeforliket er Den norske kirkes organisering og virksomhet fortsatt regulert ved lov, men uten at kirken er definert som eget rettssubjekt. Den sentrale og regionale kirkelige administrasjonen er således fortsatt en del av statsforvaltningen ved FAD og Kirkeavdelingen, og både forvaltningsloven og offentlighetsloven kommer til anvendelse også for de lovbestemte kirkelige organene. Endringene av Grunnloven innebærer at den evangelisk-lutherske religion ikke lenger er statens offisielle religion. Det er likevel slik at kirken fortsatt har en særskilt forankring i Grunnloven, jf. særlig 2 der det heter at: "Værdigrundlaget forbliver vor kristne og humanistiske Arv. Denne Grundlov skal sikre Demokratiet, Retsstaten og Menneskerettighederne." Videre følger det av Grunnloven 16 at: "Alle Indvaanere af Riget have fri Religionsøvelse. Den norske Kirke, en evangelisk-luthersk Kirke, forbliver Norges Folkekirke og understøttes som saadan af Staten. Nærmere Bestemmelser om dens Ordning fastsættes ved Lov. Alle Tros- og Livssynssamfund skulle understøttes paa lige Linje." I St.meld.nr.17 heter det at den nye grunnlovbestemmelsen markerer Den norske kirkes status som folkekirke og dens særlige stilling overfor staten. Videre er det fremhevet at bestemmelsen tydeliggjør at Stortinget fortsatt kan og skal gi særlig lovgivning om kirken, jf. også Grunnloven 75 bokstav a, og at slik lovgivning kan gå lenger i å regulere Den norske kirke enn andre tros- og livssynssamfunn. Departementet legger videre til grunn at 3.4 "[ ] kjernen i Stortingets lovgivning er angitt ved formuleringen "Ordning". Videre vil prinsippet om tros- og livssynsfrihet trekke en grense for hvor langt Stortinget vil kunne gå i sin lovgivning om Den norske kirke og kirkens virksomhet." Den norske kirkes fremtidige status som selvstendig rettssubjekt Som nevnt innledningsvis er kirkeforliket fra 2008 bare bindende ut stortingsperioden Basert på at flertallet innenfor Den norske kirke ønsker at kirken skal gis enda større selvstendighet i forhold til staten, fattet Kirkemøtet følgende vedtak i april 2013: "Grunnlovsendringene av 21. mai 2012 legger grunnlaget for en bred, framtidsrettet og varig løsning på forholdet mellom staten og Den norske kirke i tråd med tidligere vedtak i Kirkemøtet. Fortsatt gjenstår viktige skritt for å etablere en framtidig rettstilstand for Den norske kirke. 1. Kirkemøtet ber regjering og Storting om at det så raskt som mulig etableres et nasjonalt rettssubjekt for Den norske kirke. 2. Kirkemøtet ber regjering og Storting om at virksomhets- og arbeidsgiveransvaret for prestetjenesten overdras til dette rettssubjektet. De sentrale og regionale kirkelige organer overføres slik at disse ikke lenger er statlige forvaltningsorganer. 3. Kirkemøtet understreker at overføringen av virksomhets- og arbeidsgiveransvaret for prestetjenesten til et nasjonalt rettssubjekt ikke endelig fastlegger hvor arbeidsgiveransvaret i en fremtidig Vår ref.: \ \v1\trri side 7 av 18

8 kirkeordning skal plasseres. Kirkemøtet fastholder målsettingen i tidligere kirkemøtevedtak om felles arbeidsgiveransvar i en framtidig kirkeordning. 4. Kirkemøtet forutsetter at det som et neste skritt vedtas en kortfattet rammelov for Den norske kirke. Kirkemøtet ber Kirkerådet fortsette arbeidet med en framtidig kirkeordning som Kirkemøtet kan vedta når denne loven er vedtatt. Som ledd i prosessen bes Kirkerådet om så snart som mulig å forberede en sak til Kirkemøtet som gir anledning til å fatte vedtak om grunnleggende veivalg. Kirkemøtet er opptatt av at forståelsen av soknet som grunnenhet blir ivaretatt i arbeidet med en framtidig kirkeordning." Som nevnt ovenfor, legger vi for denne utredningen til grunn at det også er politisk vilje til å etablere Den norske kirke som et selvstendig rettssubjekt, herunder å overdra arbeidsgiveransvaret for prestetjenesten til kirken selv. Dette vil blant annet innebære at den grunnleggende kompetansen til å bestemme over kirkens forhold overføres til kirkens egne organer, i første rekke de sentrale organene Kirkemøtet og/eller Kirkerådet. I utkast til en intensjonsavtale mellom Det teologiske fakultet ved UiO, Det teologiske Menighetsfakultet, Misjonshøgskolen, Kirkerådet og Bispemøtet heter det at partene er innforstått med at Kirkemøtet ikke har myndigheten til å fastsette kvalifikasjonskravene for ansettelse som prest i Den norske kirke i dag, men at man "antar at denne myndigheten vil bli flyttet dit". Som følge av dette heter det i avtaleutkastets punkt 5, tredje avsnitt at: "Kirkerådet vil godkjenne studieprogrammer i henhold til de krav tjenesteordningen setter, og institusjonene vil ha det faglige ansvar for innhold og utdanning." Basert på dette legger vi i det følgende til grunn at kirken på noe sikt vil overta kompetansen som i dag tilligger departementet jf. kirkeloven 31, til å fastsette kravene til å bli prest i Den norske kirken og til å godkjenne de studieprogrammene som tilbys. 3.5 Aktuell fremtidig forankring for PTS Når Kirkeavdelingen opphører med å eksistere, vil ventelig virksomhetene som ligger i avdelingen helt eller delvis bli overført til det nye rettssubjektet som opprettes. Omfanget av en slik overføring vil bero på utformingen av lovbestemmelsen som overføringen vil skje i medhold av. I fravær av andre holdepunkter må det imidlertid anses påregnelig at PTS vil være en del av en slik overføring, med mindre det før eller i forbindelse med overføringen tas grep med sikte på å beholde PTS som en del av staten. Både det at PTS er fysisk samlokalisert med Det teologiske fakultet ved UiO, og at PTS er knyttet til teologiutdannelsen som tilbys ved Det teologiske fakultet og en integrert del av graden cand.theol., kan tale for at PTS får sin fremtidige tilhørighet ved Universitetet i Oslo. Spørsmålet som skal vurderes i det følgende, er om det er rettslige skranker til hinder for eventuelt å iverksette de tiltak som må gjennomføres for å beholde PTS som en del av staten, og knyttet til UiO. 4 MULIGE RETTSLIGE SKRANKER FOR AT PTS FÅR SIN FREMTIDIGE TILKNYTNING TIL UNIVERSITETET I OSLO 4.1 Legalitetsprinsippet som rettslig skranke Generelt Det er et grunnleggende prinsipp at forvaltningsmyndigheter ikke står fritt til å nedlegge forbud, fastsette pålegg og ellers treffe beslutninger uten rettslig grunnlag. Særlig viktig er det at det i norsk rett gjelder et krav om at det offentlige har rettslig grunnlag for pålegg og forbud og andre inngrep i borgernes eller private rettssubjekters rettssfære. Dette legalitetsprinsippet er av grunnlovs rang, og innebærer grovt sagt et krav Vår ref.: \ \v1\trri side 8 av 18

9 om lovhjemmel dersom det ikke er noe annet kompetansegrunnlag som strekker til. Andre mulige kompetansegrunnlag kan for eksempel være organisasjons- og instruksjonsmyndighet eller privat autonomi Organiseringen av PTS innen staten Det følger av Grunnloven 12 at Regjeringen har enerett til å bestemme hvilke departementer man skal ha og hvordan oppgavene skal være fordelt mellom dem. Det er videre fast forvaltningspraksis at Regjeringen bestemmer over departementenes interne organisering. Dette innebærer således en begrensning i Stortingets mulighet til å gripe inn i organiseringen av departementene ved lovgivning. Det er dermed opp til Regjeringen, i kraft av dens organisasjonsmyndighet, å avgjøre PTS sin formelle departementstilhørighet. Regjeringen kan således fritt flytte ansvaret for PTS fra FAD til KD som universitetene og høyskolene sorterer under. Dersom PTS først har blitt overført til et annet rettssubjekt, vil imidlertid staten ikke uten videre kunne kreve det tilbakeført. Her vil både Grunnlovens forbud mot tilbakevirkende lover i 97 og 105 om full erstatning ved ekspropriasjon være reelle hindre. Dersom PTS skal forbli en del av staten, og eventuelt føres over til UiO/KD, vil det således måtte skje før PTS eventuelt blir overført til det nye rettssubjektet Den norske kirke Adgangen til å pålegge kirken byrder gjennom disponeringen av PTS Som følge av at kirken ikke er et selvstendig rettssubjekt i dag, har staten i kraft av sin eierrådighet, instruksjons- og organisasjonsmyndighet samt de særlige hjemlene i kirkeloven, kompetanse til å bestemme over kirken i de fleste spørsmål. Kirkeloven 31, som oppstiller kravene for å bli prest, er et eksempel på at man har benyttet denne kompetansen. Formålet med å opprette et organ som et selvstendig rettssubjekt, er normalt å gi ledelsen for organet mulighet for å disponere relativt selvstendig. Ved etableringen av Den norske kirken som et selvstendig rettssubjekt, er det derfor naturlig at den grunnleggende kompetansen til å bestemme over kirkens forhold overføres til kirkens egne organer. Det er dermed sannsynlig at de fleste bestemmelsene i dagens kirkelov vil bli opphevet, og at disse erstattes med en kortfattet rammelov. Det vil da være Kirkemøtet som treffer avgjørelser og opptrer på vegne av Den norske kirken med mindre annet følger av internt delegasjonsvedtak. Legalitetsprinsippet vil fordre at enhver tyngende inngripen overfor kirken har hjemmel i lov. Omfanget av statens inngrepskompetanse etter et skille mellom staten og kirken vil således avhenge av hva som bestemmes i forbindelse med omdanningen av kirken til et selvstendig rettssubjekt, samt hvilke av dagens hjemler som videreføres. Kompetansen til å vedta lover eller forskrifter har Stortinget i tilfelle i Grunnloven 16 og 75 a. Legalitetsprinsippet som sådan vil ikke være til hinder for at PTS ikke overføres til kirken i forbindelse med opprettelsen av kirken som et selvstendig rettssubjekt. Det vil være opp til lovgiver å avgjøre PTS sin nye tilhørighet i forbindelse med overføring fra Kirkeavdelingen. Legalitetsprinsippet er heller ikke til hinder for at PTS knyttes til UiO etter omdanningen fordi dette ikke i seg selv vil være tyngende for kirken så lenge det ikke er knyttet rettslig tyngende plikter eller byrder til PTS som kirken må tåle. Å pålegge kirken byrder, for eksempel ved å gjøre adgangen til å være prest avhengig av at man har tatt en bestemt utdannelse (typisk krav om PTS), måtte derimot hatt hjemmel i lov. Etter at kirken er skilt ut som et selvstendig rettssubjekt, forstår vi at det er lite sannsynlig at staten vil benytte sin lovgivningskompetanse til fortsatt å bestemme kriteriene for presteutdannelsen og presteyrket. Denne kompetansen vil sannsynligvis bli overført til Den norske kirken sammen med de øvrige oppgaver som i dag tilligger staten i kirkespørsmål, og som naturlig hører hjemme i kirken etter et endelig skille mellom kirken og staten. Etter all sannsynlighet vil derfor staten ved Universitetet i Oslo, slik vi har forstått det, begrense seg til å tilby presteutdannelse gjennom de teoretiske studiene ved Det teologiske fakultet og de praktiske studiene ved PTS i fremtiden. Vår ref.: \ \v1\trri side 9 av 18

10 Selv om legalitetsprinsippet ikke vil være en selvstendig skranke mot at PTS knyttes til UiO i fremtiden, kan Stortingets lovgivningskompetanse være begrenset av trinnhøyere normer eller regler, nemlig Grunnloven eller menneskerettighetene. Dette drøftes i punktene 4.2 og Grunnloven som rettslig skranke Som nevnt slår Grunnloven 16 fast at Den norske kirken er Norges folkekirke, og at den skal underholdes av staten. Videre heter det at staten kan gi nærmere bestemmelser om dens ordning. Slik vi har forstått det, er det ikke lagt opp til at denne bestemmelsen skal endres selv om kirken løsrives helt fra staten og opprettes som et eget rettssubjekt. Kirken vil således uansett ha en særstilling i Norge i forhold til andre tros- og livssynssamfunn, hvilket må sees i et historisk og kulturelt perspektiv samt i forhold til hvor mange som hører til denne religionen. På denne bakgrunn kan det vanskelig være i strid med Grunnloven at staten ved UiO også tilbyr presteutdannelse. Tvert imot tilsier kirkens grunnlovfestede status som folkekirke, at et slikt tilbud er i tråd med Grunnloven 16 og de hensynene som ligger til grunn for denne bestemmelsen. At staten tilbyr utdannelse som kan eller vil være relevant for sentrale ansatte i kirken også etter et formelt skille mellom kirke og stat innebærer ikke en byrde for kirken som kan komme i konflikt med Grunnloven. Om staten kan gjøre det mer, nemlig å fastsette overordnede kriterier for presteutdannelsen og/eller kriteriene for å bli prest, er sannsynligvis et hypotetisk spørsmål, jf. punkt over. Dersom dette skulle være aktuelt, måtte man vurdert om Grunnloven i tilfelle ville vært til hinder for dette. Grunnloven hjemler dagens ordning der kirken fortsatt er en del av staten, og der staten har full lovgivningsmyndighet overfor kirken, jf. blant annet kirkeloven. I vår sammenheng er det særlig kirkeloven 31 som er interessant. Det er ikke tvilsomt at dagens system er i tråd med Grunnloven. Hvis dette først aksepteres, kan Grunnloven vanskelig sees å være til hinder for det mindre, nemlig at staten griper inn i kirkens autonomi kun på enkelte, avgrensede områder. Grunnloven 16 slår imidlertid også fast prinsippet om religionsfriheten. Videre følger det av Grunnloven 110c at staten har plikt til å respektere og sikre menneskerettighetene, og at nærmere bestemmelser om dette skal fastsettes ved lov. Menneskerettsloven ble vedtatt i 1999, og slår fast at noen utvalgte internasjonale menneskerettighetskonvensjoner skal gjelde som norsk lov, se punkt 4.3 nedenfor. Spørsmålet blir dermed videre om det å tilby presteutdannelse, eller eventuelt inngripen overfor kirken gjennom å gi lovbestemmelser om presteutdannelsen, vil være i strid med religionsfriheten/ menneskerettighetene. 4.3 Menneskerettighetene som rettslig skranke Innledning Alle de viktige menneskerettighetskonvensjonene regulerer religionsfriheten, herunder Den europeiske menneskerettskonvensjonen (1950) og FN-konvensjonen om sivile og politiske rettigheter (1966). Disse to konvensjonene er de viktigste både fordi de er inkorporert i norsk rett gjennom menneskerettsloven, og fordi de har et håndhevingssystem som gjør det mulig å føre kontroll med nasjonale myndigheters etterlevelse. Begge de nevnte menneskerettighetskonvensjonene inneholder også forbud mot diskriminering av konvensjonsrettigheter. Menneskerettighetskonvensjonene er gitt forrang, slik at de som hovedregel vil gå foran annen norsk lov ved motstrid, jf. menneskerettsloven 3. Vår ref.: \ \v1\trri side 10 av 18

11 4.3.2 Religionsfriheten (tros- og livssynsfrihet) som rettslig skranke Religionsfrihet hjemmel og innhold Kjernen i religionsfriheten er den enkeltes rett til å ha den tro eller det livssyn han eller hun vil, og til å utøve denne alene eller i fellesskap med andre. Det innebærer frihet til religion så vel som frihet fra religion. Ingen skal således bli utsatt for tvang som begrenser muligheten til å velge en tro eller et livssyn, eller diskrimineres på bakgrunn av religions- eller livssynstilhørighet. I EMK artikkel 9 om retten til tanke-, samvittighets- og religionsfrihet heter det at: "1. Enhver har rett til tankefrihet, samvittighetsfrihet og religionsfrihet; denne rett omfatter frihet til å skifte sin religion eller overbevisning, og frihet til enten alene eller sammen med andre og såvel offentlig som privat å gi uttrykk for sin religion eller overbevisning, ved tilbedelse, undervisning, praksis og etterlevelse. 2. Frihet til å gi uttrykk for sin religion eller overbevisning skal bare bli undergitt slike begrensninger som er foreskrevet ved lov og er nødvendige i et demokratisk samfunn av hensyn til den offentlige trygghet, for å beskytte den offentlige orden, helse eller moral, eller for å beskytte andres rettigheter og friheter." I SP artikkel 18 heter det at: "1. Enhver skal ha rett til tankefrihet, samvittighetsfrihet og religionsfrihet. Denne rett skal omfatte frihet til å bekjenne seg til eller anta en religion eller tro etter eget valg, og frihet til alene eller sammen med andre, offentlige eller private, å utøve sin religion eller tro gjennom gudstjeneste, iakttagelse av religiøse skikker, andaktsøvelser og undervisning. 2. Ingen må utsettes for tvang som vil kunne innskrenke hans frihet til å bekjenne seg til eller å anta en religion eller tro etter eget valg. 3. Friheten til å utøve en religion eller tro skal ikke være gjenstand for andre begrensninger enn slike som er foreskrevet i lov og som er nødvendig for å beskytte den offentlige sikkerhet, orden, helse eller moral, eller andres grunnleggende rettigheter og friheter. 4. Konvensjonspartene forplikter seg til å respektere foreldres, og i tilfelle vergers, frihet til å sørge for sine barns religiøse og moralske oppdragelse i samsvar med deres egen overbevisning." I tillegg til EMK og SP er det også andre konvensjoner som direkte eller indirekte regulerer religionsfriheten/tros- og livssynsfriheten, blant annet FNs barnekonvensjon artikkel 14 som slår fast barns tros- og livssynsfrihet. Også denne konvensjonen er inkorporert i norsk rett Er religionsfriheten til hinder for en statskirkeordning? En statskirkeordning som sådan er ikke ansett for å være i strid med religionsfriheten. Dette er blant annet lagt til grunn av Den europeiske menneskerettighetskommisjon i en avgjørelse fra 1985 (Darby mot Sverige). Her uttalte kommisjonen at: "[ ] et statskirkesystem i seg selv kan ikke bli vurdert som stridende med artikkel 9 i konvensjonen. Et slikt system finnes i flere av medlemslandene og fantes der da konvensjonene ble utarbeidet og da disse statene sluttet seg til den." Vår ref.: \ \v1\trri side 11 av 18

12 Vekten av denne avgjørelsen kan nok diskuteres i og med at uttalelsen kommer fra den nå nedlagte kommisjonen, fordi den er gammel og fordi EMK tolkes svært dynamisk. En avgjørelse som kan hevdes å trekke i motsatt retning, er en avgjørelse fra Den europeiske menneskerettsdomstolen (EMD) fra 1998 (Refah mot Tyrkia) der Tyrkia fikk medhold i at man kunne forby et politisk parti som blant annet hadde som antatt målsetting å innføre en islamsk stat i Tyrkia. Domstolen uttalte da blant annet at: "Domstolen har gjentatte ganger understreket statens rolle som den nøytrale og upartiske organisator av utøvelsen av de ulike religionene, overbevisningen og trosretningen, og slått fast at denne rollen bidrar til offentlig orden, religiøs harmoni og toleranse i et demokratisk samfunn." Videre heter det at: "[ ] sekularitetsprinsippet er et av de grunnleggende statsprinsippene som er i harmoni med rettsstatsprinsippene og respekten for menneskerettigheter og demokrati." Refah-saken kan likevel neppe tas til inntekt for at statskirkeordningen i seg selv vil være konvensjonsstridig, men underbygger at en slik ordning vil vurderes konkret av EMD, og at det avgjørende er hvilke praktiske konsekvenser ordningen har. Dette er det også bred enighet om i den juridiske teorien (jf. blant annet artikkel av stipendiat Njål Høstmælingen, "Forfatningsmessige konsekvenser ved et skille mellom kirke og stat", publisert i "Kirke og kultur", 2005 (på side 21), artikkel av professor dr. juris. Eivind Smith "Statskirke?" publisert i "Stat, kirke og menneskerettigheter", 2006 (på side 36) og i offentlige utredninger, blant annet NOU 2006: 2 "Staten og den norske kirke") der det legges til grunn at statskirkeordningen i seg selv ikke er i strid med menneskerettighetene. Det fremheves imidlertid i de nevnte fremstillingene at selve administreringen av ordningen potensielt kan innebære et inngrep i religionsfriheten. Det avgjørende vil altså ikke være selve eksistensen av en statskirkeordning, men hvilke praktiske konsekvenser dette har for samfunnet. Eksempelvis er den nå tidligere 12 i Grunnloven, der det het at mer enn halve statsrådet skulle tilhøre statskirken, blitt ansett problematisk i forhold til religionsfriheten fordi den kunne innebære en begrensning av ikke statskirkemedlemmers politiske karriere. Også i Darby-avgjørelsen påpekte kommisjonen at en statskirkeordning må inneholde garantier for individets religionsfrihet for å tilfredsstille kravene i EMK. I NOU 2006:2 "Staten og Den norske kirke" gis det følgende oppsummering av traktatskravene på side 78: "Selv om traktatene ikke forbyr statskirkeordninger, oppstiller de altså krav til hvordan disse må utformes og praktiseres for ikke å krenke individets eller tros- og livssynssamfunnenes rettigheter. Man kan ane en viss underliggende skepsis til statskirkeordninger fra de internasjonale organene. Det kan skyldes at det er et grunnleggende spenningsforhold mellom traktatenes krav til individuell trosog livssynsfrihet og selve statskirkeprinsippet [ ]." I og med at EMD foretar en utpreget dynamisk tolkning av EMK, og at det stadig skjer endringer innenfor kirkens status blant de ulike medlemsstatene, er det vanskelig å si noe sikkert om statskirkeordningen som sådan, eller elementer av denne, vil bli ansett for å komme i konflikt med religionsfriheten i fremtiden. Dette er det heller ikke nødvendig å gå nærmere inn på i denne sammenheng, i og med at man nå går bort fra en statskirkeordning i Norge. I lys av de problemstillinger vi er bedt om å vurdere, er det likevel grunn til å nevne at religionsfriheten hittil ikke er ansett for å være til hinder for en statskirkeordning, men at de enkelte utslagene av denne må vurderes konkret Er religionsfriheten til hinder for at staten oppstiller lovkrav til presteutdannelsen? Tros- og livssynsfrihet er ikke bare en individuell, men også en kollektiv rettighet. En viktig side av dette er det enkelte trossamfunns rett til selv å bestemme sin religiøse tro, og til å praktisere denne i henhold til sine egne Vår ref.: \ \v1\trri side 12 av 18

13 normer og læresetninger, uten annen inngripen og påvirkning fra statlige myndigheter enn det som er strengt nødvendig og forholdsmessig i et demokratisk samfunn, se EMK artikkel 9 (2). Den statlige styringen av Den norske kirke under dagens ordning eller den tidligere statskirkeordningen, har likevel ikke vært ansett for å være en krenkelse av kirkens religionsfrihet. Dette har sammenheng med at kirken ikke har vært et selvstendig rettssubjekt, og at den statlige styringen derfor har vært betraktet som intern og ikke ekstern. Spørsmålet om kirken rent rettslig kunne påberopt religionsfriheten som et argument enten mot statskirkeordningen eller mot enkelte sider ved denne, har imidlertid aldri blitt satt på spissen. I NOU 2006:2 "Staten og Den norske kirke" heter det om dette på side 80 at: "Dersom dagens statskirkeordning oppheves, og Den norske kirke fristilles som et eget rettssubjekt, vil den også i rettslig forstand få utvidet sitt krav på religionsfrihet og vern mot statlig regulering og påvirkning fra regjering og Storting. Dette reiser spørsmål om hvor langt dagens kirkelovgivning kan videreføres dersom det er ønske om det uten å krenke religionsfriheten [...]". I utredningens punkt tas det i forlengelsen av dette til orde for at kirken, i egenskap av selvstendig rettssubjekt, må få avgjøre alle spørsmål som har med lære, organisasjon, utnevnelse av ledere og all virksomhet for øvrig, herunder "[ ] fastsette og fortolke kirkens lære, beslutte om kirkens bøker, gi regler om kirkelig virksomhet, utnevne sine ledere og ha det øverste ansvaret for at kirkens representanter følger de foreskrevne normer [...].". Også Eivind Smith legger i på side 58 i sin artikkel "Statskirke?" (som det er vist til over) til grunn at den rett religionsfriheten innebærer til å utøve sin tro i samfunn med andre, gir trossamfunnet en viss beskyttelse mot offentlige inngrep. Det er imidlertid vanskelig å trekke skillet mellom religionsfriheten og akseptable inngrep av hensyn til den offentlige trygghet, for å beskytte den offentlige orden, helse eller moral blant annet fordi det er liten veiledning å få i praksis fra EMD. Dette gjør at det nok er vel så nærliggende å vurdere spørsmålet i forhold til diskrimineringsforbudet i EMK artikkel 14, se nedenfor i punkt Som nevnt ovenfor er imidlertid denne problemstillingen mest av teoretisk interesse. Basert på de opplysninger vi har fått i forbindelse med dette oppdraget, er det neppe aktuelt at staten vil ta sikte på å beholde den kompetansen den i dag har i kirkeloven 31, til å bestemme kriteriene for å bli prest. Det innebærer at spørsmålet om denne typen inngrep i religionsfriheten etter at kirken er skilt ut i et eget rettssubjekt, er lite aktuelt. Vi peker likevel på at det kan være naturlig å slutte fra det mer (statskirkeordning) til det mindre (fastsatte kriterier for en presteutdannelse), at det sistnevnte bør kunne gjøres uten å krenke religionsfriheten. Grunnloven 16, som gir Den norske kirken en særstilling i forhold til andre tros- og livssynssamfunn, støtter en slik tolkning. Videre innehar prester en rolle i samfunnet som gjør at det er viktig at de oppfyller grunnleggende krav til yrkesetikk og kunnskap, og som gir staten en legitim interesse i å stille slike krav. På den andre siden er det vanskelig å si sikkert hvor grensene for religionsfriheten går, og denne rettigheten er også i stadig utvikling. På grunnlag av det ovenstående er det altså usikkert om staten etter et endelig skille mellom staten og kirken vil ha adgang til å oppstille lovkrav til presteutdannelsen eller om dette vil være i strid med Norges menneskerettslige forpliktelser. Et helt annet spørsmål, som skal behandles i det følgende, er derimot om staten har anledning til å tilby en utdannelse som oppfyller de kravene som kirken har oppstilt for å kunne bli prest i Den norske kirken eller om religionsfriheten er til hinder for dette. Vår ref.: \ \v1\trri side 13 av 18

14 Er religionsfriheten til hinder for at staten tilbyr PTS ved Universitetet i Oslo? Etter vårt syn er det åpenbart uproblematisk i seg selv at staten tilbyr teologistudier, altså den teoretiske delen av cand.theol.graden. Vi kan heller ikke se at tilbud om den praktiske delen av graden PTS vil være problematisk i forhold til religionsfriheten. Kjernen på dette området av religionsfriheten er den frie adgangen til å danne tros- og livssynssamfunn uavhengig av Den norske kirken, og adgangen til for disse til å drive sin virksomhet uten at offentlige myndigheter hindrer eller griper inn i dette. Et tilbud om teologiutdannelse, som det ikke er knyttet tyngende plikter til, innebærer ikke noe slikt inngrep. Tilbudet vil riktignok innebære at Den norske kirken gis en viss særstilling i forhold til andre tros- og livssynssamfunn, men statens tilbud om presteutdannelse innebærer ikke noe inngrep verken overfor den enkelte, kirken eller andre tros- og livssynssamfunn. Fra statens side vil det være snakk om et studietilbud som vil eksistere ved siden av de tilsvarende private tilbudene som er etablert ved Det teologiske Menighetsfakultet og Misjonshøgskolen. Uten at vi vektlegger det i nevneverdig grad, nevner vi at vi også har oppfattet det slik at et studietilbud ved UiO er ønskelig også fra kirkens side. Når det gjelder kriteriene for å bli prest, som utdanningstilbudet naturligvis må innrettes i henhold til, vil disse, slik vi har forstått det, fastsettes av kirken i fremtiden. Samtidig oppstiller universitets- og høyskoleloven krav om at den faglige virksomhet holder internasjonalt anerkjente standarder for vitenskapelighet med hensyn til kvalitet og innhold. Dette innebærer blant annet at livssynsmessig eller religiøst grunnlag for en institusjon i dette tilfellet PTS ikke må få komme i konflikt med de generelle kravene til vitenskapelig virksomhet og forskningsbasert undervisning slik de kommer til uttrykk i universitets- og høyskoleloven 1-5 nr. 1. Forutsatt at kirkens krav til utdanningstilbudet ved PTS ikke innebærer begrensninger av en slik art at UiO ikke kan sies å overholde kravene i universitets- og høyskoleloven 1-5 (1) og (2) om at virksomheten skal utøves i overensstemmelse med anerkjente vitenskapelige, kunstfaglige, pedagogiske og etiske prinsipper, kan vi vanskelig se at det det at PTS får sin fremtidige tilhørighet ved UiO vil kunne komme i strid med UiOs autonomi/frihet som utdanningsinstitusjon. Det nærmere innholdet av studietilbudet, som for eksempel hvem som skal være lærere, hvordan studieløpet skal legges opp, undervisningsmateriell med videre, forutsetter vi uansett at Universitetet i Oslo, i kraft av denne autonomien, vil bestemme selv på samme måten som for andre studietilbud ved universitetet. Vi viser i den forbindelse til universitets- og høyskoleloven 1-5 der utdanningsinstitusjonenes faglige frihet og ansvar uttrykkelig fremgår. Heller ikke dette kan etter vårt syn innebære noe inngrep i religionsfriheten. I Sverige, der den Svenska kyrkan fikk status som eget rettssubjekt i forbindelse med atskillelsen fra staten i 2000, har man fra 2005 og inntil nylig tilbudt pastoralteologiske kurs ved universitetene. Dette har vært gjort til tross for at den svenske kirken har en mer selvstendig status i forhold til staten enn det som gjelder i Norge i dag og enn det som er påregnelig i den nærmeste fremtiden. I svensk lovgivning finnes ingen tilsvarende bestemmelse som i den norske Grunnloven 16 (eller Grunnloven 2). Skillet mellom staten og kirken kan derfor sies å gå lengre i Sverige enn det som er eller vil være situasjonen i Norge. Det er likevel ikke de rettslige argumentene som er trukket frem i forbindelse med diskusjonen om hvorvidt det skal være anledning til å tilby pastoralteologiske kurs ved svenske universiteter. I svenske lovforarbeider og offentlige utredninger finner man argumenter om at staten, på grunn av skillet mellom kirke og stat, ikke bør tilby pastoralteologiske kurs. Eventuelle rettslige skranker som tilsier dette er derimot ikke eller kun i liten grad trukket frem. At man i Sverige i 2013 har lagt den pastoralteologiske delen av utdannelsen til kirkens egne institusjoner i stedet for til universitetene synes derfor ikke å være begrunnet i at et slikt tilbud i seg selv er i strid med menneskerettighetene. Begrunnelsen henger derimot sammen med det klare skillet mellom stat og kirke i Sverige innebærer at det er lite naturlig å tilby statlig finansiering av den praktiske presteutdannelsen ved svenske universiteter, herunder at den akademiske konteksten for fagområdet teologi er en annen i Sverige Vår ref.: \ \v1\trri side 14 av 18

15 enn i Norge. I Sverige har man gjennom hele 1900-tallet hatt en innflytelsesrik vitenskapsteoretisk tradisjon. Konsekvensen av dette har vært at både deler av teologien og også andre fagfelt har vært ansett for å falle utenfor akademia. Dette er en holdning til teologi og humaniora som man ikke finner i Tyskland og Danmark og heller ikke ved sentrale læresteder i den angelsaksiske verden. Minst like viktig som den vitenskapsteoretiske forskjellen på Norge/Danmark og Sverige er dessuten at det i Sverige alltid har vært kirken selv som har tilbudt den praktiske delen av presteutdannelsen. Den norske kirken har selv per i dag ikke etablert noe eget studietilbud. I Norge tilbys graden cand.theol. av statlige og private utdanningsinstitusjoner med hjemmel i universitets- og høyskoleloven. Man kan derfor ikke fullt ut sammenlikne den praktisk-kirkelige utdannelsen i Norge og Sverige. Det teologiske Menighetsfakultet og Misjonshøgskolen er rettslig og formelt å anse som private rettssubjekter, og er etter det vi kjenner til ikke tiltenkt en formell tilknytning til det eventuelle rettssubjektet Den norske kirke. Det er også grunn til å nevne at den svenske pastoralutdannelsen også i en tidligere periode hørte under kirken og ikke universitetet. Til tross for de forholdene som er nevnt over, har svenske universiteter fra 2005 og inntil nylig tilbudt praktisk presteutdannelse uten dette har vært ansett for å være i strid med menneskerettighetene. Vår konklusjon er således at det ikke vil være i strid med religionsfriheten i EMK artikkel 9 eller SP artikkel 18, jf. også Grunnloven 16 og 110c, at staten v/uio tilbyr praktisk teologisk utdannelse gjennom PTS Diskrimineringsforbudet som rettslig skranke? Diskrimineringsforbud hjemmel og innhold Ved siden av reglene om religionsfrihet, har EMK og SP generelle bestemmelser om at rettighetene etter konvensjonen skal sikres på en ikke-diskriminerende måte. I EMK artikkel 14 heter det at: "Utøvelsen av de rettigheter og friheter som er fastlagt i denne konvensjon skal bli sikret uten diskriminering på noe grunnlag slik som kjønn, rase, farge, språk, religion, politisk eller annen oppfatning, nasjonal eller sosial opprinnelse, tilknytning til en nasjonal minoritet, eiendom, fødsel eller annen status." EMK oppstiller altså ikke et generelt forbud mot diskriminering, men begrenser dette til de rettigheter som er beskyttet ved konvensjonen og tilleggsprotokollene. En tilsvarende bestemmelse er inntatt i SP artikkel 2.1 der det heter at: "Hver konvensjonspart forplikter seg til å respektere de rettigheter som anerkjennes i denne konvensjon, og å sikre dem for alle som befinner seg på dens territorium og er undergitt dens jurisdiksjon, uten forskjellsbehandling av noe slag slik som på grunn av rase, hudfarge, kjønn, språk, religion, politisk eller annen oppfatning, nasjonal eller sosial opprinnelse, eiendom, fødsel eller status for øvrig." Denne bestemmelsen suppleres av artiklene 3, 14.1, 24 og 27 som alle rettighetsfester prinsippet om at like tilfeller skal behandles likt. Det samme følger av artikkel 27 som blant annet omhandler minoriteters rett til religionsfrihet: "I de stater hvor det finnes etniske, religiøse eller språklige minoriteter, skal de som tilhører slike minoriteter ikke nektes retten til, sammen med andre medlemmer av sin gruppe, å dyrke sin egen kultur, bekjenne seg til og utøve sin egen religion, eller bruke sitt eget språk." Vår ref.: \ \v1\trri side 15 av 18