Vask det hvite flagget

Transkript

1 Vask det hvite flagget Anne-Grete Strøm-Erichsen Minister i forsvar Bistand i Afghanistan Premie for god oppførsel? Verdensfred er mulig Muligens. nr konflikt og utvikling kvinnerettet bistand er rett

2 4 Forsvareren Forsvarsminister Strøm-Erichsen svarer på (noen av) våre spørsmål om militære og humanitære oppdrag i Afghanistan. 8 Bistand: premie for god oppførsel? Skal man hjelpe de som trenger det mest, eller de man selv trenger å omvende? Marit Glad roper varsku for humanitær uavhengighet i Afghanistan. 12 Den uendelige historien Fredsprosessen i Uganda går sakte fremover. Er kvinnene med? spør Siv Mjaaland. 14 Hva har skjedd med Kongo? Kongos kvinner utsettes for seksuell vold på en ufattelig skala. Hva skjer og hva kan gjøres? 17 Hotspot: Fra valg til vold i Kenya Kenya har eksplodert i politisk og etnisk vold, og får nå nødhjelp fra CARE. Signe Aanby setter lupen mot et land i krise. 19 Fred på jord? PRIOs Stein Tønnesson trekker de store linjene og viser at verden faktisk blir fredeligere. 22 Humanitær fred Humanitær krig Krigen i Afghanistan kalles en humanitær intervensjon, men er dette en selvmotsigelse? 2 konflikt og utvikling Foto: Morley, Care

3 Langt borte eksisterer ikke lenger Velkommen til nye I CARE! Hvis du har lest bladet før ser du at vi har endret stilen på vårt kjære medlemsblad ganske ettertrykkelig. Hvis dette er første gang du blar i I CARE, betyr det kanskje at du har en kaffe foran deg vi har nemlig begynt å sende bladet gratis til kafeer og kaffebarer rundt omkring i landet. I så fall håper jeg du har tid til å lese videre. Hvorfor skal jeg det, spør du kanskje? Hvorfor angår dette meg? Vel, som forsvarsministeren sier i intervjuet noen sider bak: Langt borte eksisterer ikke lenger. Vi var uenige om mye, vi og Strøm-Erichsen, men her er vi enige. Krigen i Afghanistan har allerede tatt en viktig plass i norsk bevissthet. Vi har soldater i kamphandlinger, angrep på sivile nordmenn og bred norsk humanitær innsats. Men dette er bare en liten del av bildet. Krigen i Afghanistan kan også sees som en del av en større konflikt, det Stein Tønnesson i sitt innlegg på side 19 kaller en global borgerkrig. Det som skjer blant fjellene i Afghanistan har konsekvenser i hele verden. Det påvirker den amerikanske valgkampen, NATOs fremtid, Pakistans stabilitet, norsk verneplikt, prisen på olje, bare for å nevne noe. Alt dette har innvirkning på vårt daglige liv. Krigen i Afghanistan påvirker også humanitære organisasjoner. Militære styrker blander seg inn i humanitære oppgaver, noe som gjør vårt arbeid vanskeligere fordi vi står i fare for å bli sett på som en part i konflikten. Derfor har CARE startet en kampanje for å holde bistanden ren: vask det hvite flagget. Vi trenger din støtte for å rydde opp i dette. Er det fortsatt kaffe igjen i koppen? Kanskje kommer den fra Kenya. I så fall ble den eksportert før volden i landet stengte eksporthavnen i Mombasa. Men det er ikke bare derfor Kenya er viktig. Afrika er heller ikke langt borte lenger. I vår globale verden henger alt sammen med alt. Vi kan ikke lukke øynene for at et kontinent henger etter i kampen mot krig, fattigdom, flyktningekatastrofer og klimaendring. Vil vi ha en trygg verden for oss selv, må vi skape en trygg verden for alle. «Alle» betyr både kvinner og menn. Det er lett å overse kjønnsdimensjonen i fattigdom og konflikt, eller avfeie det. Men krig arter seg ofte svært forskjellig for kvinner og menn. I konflikten i Kongo blir 40 kvinner voldtatt hver dag. I Uganda og Burundi må kvinner kjempe for å få delta i fredsprosessen. Kjønn angår alle kvinner og menn uansett om man kaller seg feminist eller ikke. CARE kjemper for en verden hvor alle mennesker lever i trygghet og verdighet. CARE Norge driver kvinnerettet bistand, fordi det er et mål i seg selv å realisere kvinners menneskerettigheter, og fordi kvinnerettet bistand er effektiv bistand. Er dette realistisk? Mange mener at bistand ikke nytter. Men bistand er politikk. Politikk er en kamp mellom forskjellige interesser for å skape sosial endring. Det er vanskelig å styre denne prosessen i riktig retning, og altfor ofte kollapser hele prosessen som den nettopp gjorde i Kenya. Men å si at bistand ikke nytter blir å misforstå hva bistand er. Les videre og gjør opp din egen mening. Vi er stolte over både stil og innhold i vårt «nye» blad men det er leserne som feller den endelige dom. Hva syns du? Send meg en e-post på nils.mork@care.no. Nils Mørk redaktør CARE er en av verdens største hjelpeorganisasjoner. CARE jobber med nødhjelp og langsiktig bistand og er tilstede i over 70 land. CARE har en stab på over ansatte og mer enn 800 prosjekter totalt. CARE Norge jobber med kvinnerettet bistand. Ansvarlig utgiver: CARE Norge Universitetsgaten Oslo T: F: care.norge@care.no Giro: Ansvarlig redaktør: Joveig Eliassen Redaktør: Nils Mørk Redaksjon: Nils Mørk Siv Mjaaland Morten Wolmer Grafisk utforming: Rune Mortensen Forsidebilde: Jason Sangster Trykk: Stens Trykkeri Opplag: Utgis med støtte fra NORAD. CARE Norge er medlem av Innsamlingskontrollen. konflikt og utvikling 3

4 Forsvareren Forsvarsminister Anne-Grete Strøm-Erichsen vil gjerne forsvare vår militære tilstedeværelse i Afghanistan. Men når vi spør om bistand og kvinner, sitter svarene lenger inne. av Nils Mørk & Siv Mjaaland Forsvarsministeren svarer. Stort sett. (Foto: Siv Mjaaland) Hvis det er intervjuet ditt, får du gå til UD. Det er de som kanaliserer bistand. Det var alltid klart at krigen i Afghanistan ikke kunne vinnes med militærmakt alene. Militær seier over Taliban er bare en dimensjon. Krigen om afghanernes tillit, det amerikanerne kaller «hearts and minds», er minst like viktig. Etter invasjonen kommer gjenoppbygging, bistand og utvikling. Vi ser at når Norge går inn i Faryab militært, å følger 130 millioner bistandskroner etter. Det samme ser vi internasjonalt: Helmand-provinsen er den femte største bistandsmottakeren fra USAID regnet som et land. Er det riktig at norske bistandspenger brukes til å vinne en politisk og militær seier i Afghanistan? Hva betyr dette for prinsippene om uavhengig og upartisk bistand, prinsipper som har vært styrende siden Geneve-konvensjonen? Det er dette vi skal snakke med forsvarsministeren om. Det begynner ikke så bra. Hvis det er intervjuet ditt, så får du gå til UD. Det er de som kanaliserer bistand, svarer ministeren strengt. Strøm-Erichsen har en tydelig røst og et skarpt blikk. Det aner oss at vi ikke kommer til å vinne noen lettkjøpte poeng her. Spørsmålet var om Norge eller NATO gir bistand til afghanerne etter deres behov, eller for å oppnå sine egne strategiske mål. Når humanitære organisasjoner velger sine innsatsområder, så er det et grunnleggende prinsipp at man hjelper de som trenger det mest, uten å ta politiske eller strategiske hensyn. Mellom linjene ligger et vanskeligere spørsmål: Brukes bistandsmidler som er ment til fattigdomsbekjempelse, i en sjarmoffensiv for å vinne folks støtte? NATO er ikke inne på bistandssiden i det hele tatt. Det er ikke forsvarsdepartementet heller. Vi slår oss foreløpig til ro med svaret. Det er et beroligende svar, fordi bistandsorganisasjoner i Afghanistan er sterkt imot en sammenblanding av rollene til forsvaret og de sivile hjelpeorganisasjoner. Operasjonen i Afghanistan koster både menneskeliv og penger for Norge omtrent 1,2 milliarder kroner. Dette er en betydelig innsats for et lite land. Men hva har Norge oppnådd i Afghanistan? Det er vanskelig å isolere Norge fra resten av NATO, fordi Norge er et av 37 land som er involvert i Afghanistan. Men Norge er tungt inne militært i forhold til vår størrelse. Oppdraget som Norge har påtatt seg fra FN er veldig alvorlig. Det glir lettere når vi kommer inn på den militære operasjonen. Det er dette ministeren vil snakke om, og det er dette hun drilles i uke etter uke; i media, i Stortinget, fra opprørte SV-ere og i hissige debattprogrammer på TV. I dag er vi i Nord-Afghanistan, hvor vi har overtatt Provincial Reconstruction Team-operasjonen fra britene, og vi er også ansvarlige for hurtigstyrken i Masar-al-Sharif. Etter at vi gikk inn i PRT-operasjonen har vi fått til mye positivt. Etter at vi tok over, bygde vi en leir for den afghanske hæren, slik at de kunne ha en tilstedeværelse der. Vi hjelper dem også med opplæring og samarbeid. Jeg opplever at vi har oppnådd respekt blant lokalbefolkningen, myndighetene og blant de militære styrkene. Men det er viktig å huske at vi er et lite land, og selv med mange soldater kan vi ikke oppnå alt. Norge er trofast i å gi bistand til regjeringen og myndighetene. Men her dreier det seg også om å skape tillit blant befolkningen. Hvis befolkningen bare hadde sett militære styrker og ikke fått skole eller jobb eller helse, så ville det være helt ødeleggende for det internasjonale nærvær, sier ministeren. Soldatene våre er svært opptatte av å gi afghanerne et bedre liv. Men de ser jo at det ikke er de selv som kan gjøre det. De kan ikke bygge skoler selv. Men de kan skape sikkerhet slik at hjelpeorganisasjoner og den internasjonale tilstedeværelsen blir tyngre i Faryab. Vi har jobbet for å bygge 82 skoler i Faryab, som en del av PRT-arbeidet. Vi beveger oss tilbake til de vanskelige spørsmålene. Det er sant at et internasjonalt nærvær må være kompletterende. Men når det overlapper får vi problemer. CARE har operert i Afghanistan i 40 år uten våpen og skuddsikre vester som beskyttelse. Vår beskyttelse 4 konflikt og utvikling

5 I tåka: Skillet mellom sivile og militære aktører i Afghanistan er uklart. (Foto: Lars Magne Hovtun) PRT-styrker Provincial Reconstruction Teams (PRT) ble utviklet av USA som en modell for å samordne innsatsen fra militære og sivile aktører i Afghanistan. Første PRT ble opprettet i Afghanistan i 2001, og har vært en del av den NATO-ledete ISAF styrken siden Modellen er også i bruk i Irak. Målsettingen med PRT er å skape bedre sikkerhet og å fasilitere gjenoppbygging og økonomisk utvikling. PRT-styrkene har et bredt mandat: Bidra med utvikling og humanitær assistanse i samråd med Afghanske myndigheter, FN og sivile hjelpeorganisasjoner. Direkte støtte hjelpeprosjekter etter lokale behov. Holde kontakt med myndigheter, militære styrker, lokale autoriteter og religiøse ledere på provinsnivå, og overvåke og rapportere politisk, militær og sivil utvikling. Trene afghanske hær- og politi-avdelinger. Det er i dag 23 PRT-styrker i Afghanistan. Norge har kommando over PRT-styrken i Maymana. KILDE: US DEPARTMENT OF STATE har vært statusen som upartisk aktør, og vår tillit hos lokalbefolkningen. Hvis denne tilliten svekkes blir vi fort sårbare. Ingenting er farligere enn å miste uavhengigheten. Her snakker vi ikke om høybårne prinsipper, vi snakker om virkeligheten på bakken. Det er dessverre slik at vi og andre humanitære organisasjoner i økende grad opplever at vi blir et mål. Vi har soldater i områder i Nord-Afghanistan som er litt glemt. Det er sikrere i nord. Men det betyr ikke at folk har det bedre. Fattigdommen er like stor i Faryab. Det hadde ikke spilt noen rolle om det var amerikanere som var inne og drev bistandsarbeidet i Faryab. Men noen måtte gjøre det. Det var ikke det stedet folk dro til først. Det var ikke stedet bistandsarbeiderne dro først til heller. Det tar et par dager å komme dit. Før vi kom inn her var det ingen flytransport. Vi har fått i gang et fly som drar dit hver dag. Vi har også invitert bistandsorganisasjonene til å sitte på. Ministerens mobiltelefon ringer. Vi blir sittende å fundere på hvor vanskelig det er for en bistandsarbeider å gå av et NATO-fly i Faryab uten at lokalbefolkningen tror man jobber sammen. For i siste instans er det uviktig om vi i Norge har et klart bilde av de sivile og militære rollene. Det er afghanernes oppfatning som bestemmer. Vi driver ikke utvikling, slår Strøm-Erichsen klart fast. Vi skaper sikkerhet. Det er klart at hvis man legger fra seg sikkerhetsaspektet og går inn som en humanitær organisasjon, blir man veldig sårbar, veldig åpen. Dette kan være uforsvarlig i noen sammenhenger. Også har du det motsatte dilemma. Får man for sterk militær beskyttelse i noen områder, er det vanskelig å se hvem som beskytter oss og hvem som hjelper oss. Men fra vår side er det viktig å legge vekt på at fordelen med soldater er at de er uniformerte, og at de opptrer på en ryddig måte. Fra felten vet CARE at sikkerhetssituasjonen slett ikke har blitt bedre etter at PRT-modellen ble tatt i bruk i For en tid siden måtte danske DACAAR, en organisasjon vi jobber tett sammen med, trekke seg ut av et område, fordi de hadde fått ubedt besøk av den norske PRT-styrken. Lokale ledere tok kontakt etter besøket, og fortalte at de ikke kunne beskytte dem lenger. Ryktet hadde gått om at de jobbet sammen med NATO. Dermed kan PRT-operasjonene bli en risiko for oss, selv om de militære styrkene ønsker å skape sikkerhet. Men forsvarsministerens syn på sikkerhet er annerledes: Vi må være så realistiske at vi innser at det ikke nytter å operere i noen områder i Afghanistan, hvis man ikke har sikkerhet, enten det er fra militære styr- konflikt og utvikling 5

6 PRTen avgjør hvor det skal igangsettes prosjekter, hvor det skal bygges skoler ( ) Initiativet tas av de som er ute, av soldatene. For det er de som beveger seg rundt i landet, ikke NGOene. Gjenoppbyggingen har lang vei å gå. (Foto: Jason Sangster) Mange har kjørt seg fast i Afghanistan før. (Foto: Jason Sangster) ker fra Norge, i samarbeid med afghanske styrker, eller afghansk politi. Det blir på en måte feil å tro at man skal klare å skape positiv utvikling uten dette. Blikket glir over til skrivebordet, muligens reflekterer ministeren et øyeblikk over dagens gjøremål. Dem er det sikkert ikke få av. Kontoret er for øvrig standsmessig innredet, assistenten til Strøm-Erichsen passet på å påpeke det allerede i gangen utenfor. At ministeren har god smak når det gjelder innredning og interiør. Hun fortsetter: Men så skjer det at de må inn i harde kamper. Kampene blir hardere, og det blir mye mer krevende å forklare for lokalbefolkningen at dette er nødvendig. Og hvis lokalbefolkningen i tillegg ikke får skole eller helse eller veier eller noen ting, da skjønner vi veldig godt at de kan bli misfornøyd. CARE har tidligere sagt at det er nødvendig med et militært nærvær i Afghanistan. Men det må ikke herske tvil om hvem som er hvem på bakken. Kritikken kommer ikke bare fra NGOer. Verdensbanken har rettet kritikk mot PRT-modellen fordi de konkurrerer med lokale myndigheter. Afghanerne velger i økende grad å henvende seg til PRTene, heller enn til lokale myndigheter, fordi PRTene har mer penger. Som mange andre humanitære organisasjoner, frykter CARE at skillet mellom bistanden og militæret blir visket ut av PRT-modellen. PRTene driver veldig forskjellig. Opprinnelig var tanken at innenfor ISAFs mandat så skulle de operere litt forskjellig, noen var involvert i det ene og noen var involvert i det andre. For vår del er ikke alt perfekt med den norske PRTen, men vi har oppnådd en modell som er verdifull. Vi har en bistandsrådgiver, en politisk rådgiver som ivaretar kontakten med sivile organisasjoner. Også har vi den militære delen av PRTen som skal jobbe med sikkerhet. De er opplært til og opptatt av å ikke blande rollene sine. PRTen avgjør hvor det skal igangsettes prosjekter, hvor det skal bygges skoler. Men dette skjer i nær dialog med den sivile siden. Her kommer vi igjen til kjernen i problematikken; hvilken rolle og kompetanse har forsvaret i forhold til å igangsette prosjekter som for eksempel skolebygging? Overhodet ingen. Forsvaret bygger ikke skoler, det er for eksempel Kirkens Nødhjelp som bygger skoler. Det har gått 15 minutter, og vi er fortsatt forvirret. Strøm-Erichsens assistent griper anledningen til å tegne en skisse over samarbeidsforholdene mellom sivile og militære aktører, mens han forklarer: De militære velger et område eller en landsby hvor de vil bygge for eksempel en skole. Så informerer de den politiske rådgiveren i PRTen, som sender dette til den norske ambassaden i Kabul og ber UD om en prosjektbeskrivelse. Så går dette til UD, eller til Norad, eller til en organisasjon som for eksempel Kirkens Nødhjelp eller Flyktninghjelpen, som faktisk igangsetter prosjektet. Denne runddansen tar litt tid og er litt byråkratisk. Det kan ta et år å byggebrønn. Det er altså de militære som velger hvilken landsby som får skole? Strøm-Erichsen lener seg tilbake i den svarte skinnstolen hun sitter i. Kroppsspråk og mimikk er formelt og ordnet. Hun går ikke selv i uniform, men det skorter ikke på militær korrekthet. Det er utrolig frustrerende for de militære, fortsetter hun. De går hver dag og ser at noen trenger en brønn, men det er Kirkens Nødhjelp eller Flyktninghjelpen eller andre som gjør disse oppdragene og bygger brønner eller skoler. Bare en liten del av bistandsmidlene til provinsen brukes til den norske PRTen. Tidligere sjef for den norske PRT-styrken i Faryab fikk bred mediedekning da han la fram eksempler på skoler bygget av Flyktninghjelpen og refererte til dette som «vår» innsats. Til alt overmål har forsvaret gjort det samme på afghansk TV. Generalsekretæren i Flyktninghjelpen, Elisabeth Rasmusson, liker dette dårlig: «Flyktninghjelpens skoler er ikke Forsvarets prosjekter, selv om Flyktninghjelpen har UD blant sine donorer.» Det virker som om forsvarsdepartementet prøver å få både i pose og sekk. På den ene siden nekter de for at de driver bistand. Men samtidig legger de gjerne fram resultatene av bistand som sin egen innsats. Budskapet i Afghanistan er at hvis du vil ha skole kan det være lurt å holde seg inne med NATO. Generalsekretær i Kirkens Nødhjelp, Atle Sommerfeldt, har kommet med kritikk av denne sammenblandingen: «I et samfunn der folk er vant til at krigsherrer dominerer den sivile administrasjonen og bruker humanitær hjelp til å skaffe seg klienter, er det uheldig at PRTkonseptet har en temmelig lik framtredelsesform.» Skissen vi får presentert på forsvarsministerens kontor viser at militære offiserer fra PRT tar første kontakt med lokale ledere, og etter et år med «byråkratisk runddans» dukker det opp en NGO og leverer bistand. Er det ikke naivt å tro at den jevne afghaner klarer å se skillet mellom de sivile og militære i en slik samarbeidsform? Det kan virke som om NGOene blir bedt om å operere som leverandører for forsvaret. Men vi jobber ikke tett med NGOene, med mindre de selv ønsker det. Hvis de ønsker milevis avstand, så har vi milevis avstand. Hvis de ønsker beskyttelse, så får de det. Hvis de vil sitte på med et av våre fly, så får de det. Hvis de vil kjøre i egen bil, så får de det. Poenget er å være hensiktsmessig pragmatisk. Og å være ryddig. Det er ikke noe krav om å samarbeide med NGOene. Men initiativet kommer fra de som er ute, fra soldatene. For det er de som beveger seg rundt i landet, ikke NGOene. Som bistandsorganisasjon med svært lang fartstid i Afghanistan, kan påstanden om at NGOene ikke beveger seg rundt i landet oppfattes som i beste fall uinformert. Av CAREs stab på 900 i landet, har bare seks ikke-afghansk bakgrunn. Våre ansatte i Afghanistan beveger seg selvsagt rundt i landet. De bor der, det er jo deres land. Sikkerheten fra militært nærvær er viktig, men CARE var i landet lenge før ISAF, og kommer sannsynligvis til å være der lenge etter de har dratt. Assistenten går tilbake til skissen sin. Strøm-Erichsen utdyper mens assistenten tegner: Alle gjør en kjempejobb på sitt område, men det kunne vært mye bedre koordinert gjennom bedre samordning mellom sivile og militære. Vi trenger noen på toppen som koordinerer. Hvis det må være en militær 6 konflikt og utvikling

7 operasjon, så må folk fortsatt få nødvendig hjelp i etterkant. Og sivilbefolkningen må tas hånd om og få den bistanden og gjenoppbyggingen som er nødvendig. Det internasjonale samfunn må ta et mye større ansvar for denne koordineringen. Det finnes et forslag til dette. Jeg var i USA i møte med Robert Gates, han var veldig opptatt av å få til en bedre overbygning, for eksempel mellom FN og NATO. USAs forsvarsminister Robert Gates etterlyste i fjor en dramatisk økning i budsjettene til det han kaller «de sivile instrumentene i nasjonal sikkerhet»: Diplomati, strategisk kommunikasjon, utenlandsk bistand, frivillig innsats og økonomisk gjenoppbygging. I sin tale til Oslos Militære Samfund, sier Strøm-Erichsen selv at en av de viktigste erfaringene fra krigene i Irak og Afghanistan, er at militær suksess ikke er nok for å vinne: «Alle involverte må trekkes med: Militære og sivile, statsmakter og frivillige organisasjoner, stedlige myndigheter og utenlandske deltakere. Slik kan vi lykkes i oppdragene våre.» PRT-modellen er en viktig del av strategien for å lykkes i oppdraget å vinne krigen. Spørsmålet som melder seg er om forsvaret bruker hjelpeorganisasjoner til å hvitvaske militærstrategisk bistand. Det er ikke overraskende at en forsvarsminister ønsker en klarere befalsstruktur på bistanden i Afghanistan. Men hjelpeorganisasjoner kan bare overleve som upartiske organisasjoner. Dette er grunnpilaren i humanitært arbeid. Dessuten kan et sterkere samarbeid mellom NATO og FN skape en oppfatning om at heller ikke FN er upartisk humanitær. Planlegger NATO å sette en militær representant på toppen av denne koordineringen? Det kan være en uavhengig representant på toppen. Vi vet ikke hvilken modell som blir diskutert, men vi ønsker i hvert fall en utsending som kan koordinere mer effektivt. CAREs operasjoner i Afghanistan har et tydelig kjønnsperspektiv, fordi kvinner er mer utsatt for vold og mer sårbare i krigssituasjoner. Har forsvaret perspektiver på kjønnsdimensjonen i konflikten? Sjarmoffensiv: Kampen for folkets tillit er viktig. (Foto: Lars Magne Hovtun) Alle gjør en kjempejobb på sitt område, men det kunne vært mye bedre koordinert gjennom bedre samordning mellom sivile og militære. Vi trenger noen på toppen som koordinerer. Hvis det må være en militær operasjon, så må folk fortsatt få nødvendig hjelp i etterkant. Hvis du tenker på helt konkrete ting, så har vi bidratt til å renovere kvinnefengselet. Da jeg besøkte det var det helt forferdelig. Dette er forbedret, kvinnene er tatt hånd om og ivaretatt. Bare det at man har laget bedre forhold i det fengselet hjelper litt. Men mannefengselet er fortsatt forferdelig. Vi er også opptatt av å ha både mannlige og kvinnelige soldater i PRTene. Det er viktig for å kunne nå ut til den kvinnelige delen av befolkningen. Vi forsøker å få så mange kvinner ut som mulig, nettopp for å kunne nå de afghanske kvinnene. Et kvinnefengsel og kvinnelige soldater er fine tiltak, men det er åpenbart at forsvarsdepartementet har en lang vei å gå før de har oppfylt sine forpliktelser, som blant annet er nedfelt i handlingsplanen for FNs sikkerhetsråds resolusjon 1325 om kvinner og jenter i konflikt. Tiden vår har løpt ut og vi må snart forlate det stilige kontoret til Anne- Grete Strøm-Erichsen. På tampen spør vi om ministeren har et spesielt fokus på nettopp sikkerhetsresolusjon 1325 i Afghanistan. Da må du nesten snakke med UD, svarer ministeren vennlig. Dermed er ringen sluttet. Vi avslutter der vi startet, med å bli henvist til det kongelige norske utenriksdepartement når vi vil snakke om strategisk bistand og militært nærvær i en krigssituasjon. Også om kvinner, da. konflikt og utvikling 7

8 Bistand: premie for god oppførsel? To timer før angrepet på hotell Serena satt jeg i den samme hotellobbyen og diskuterte politisering av bistand med to kollegaer. Vi ventet på at bilen vår skulle komme og plukke oss opp. av Marit Glad advocacy koordinator, care afghanistan Diskusjonen ble lang fordi bilen igjen satt fast i den stadig verre Kabultrafikken. Vi snakket om at bistandsmidlene blir skjevt fordelt mellom de ulike provinsene, om tendensene til å gi bistand til de man prøver å vinne tilliten til og om vårt kompliserte forhold til ISAF. Vi dro. Så smalt det. 2007: året krigen begynte «Det at sikkerheten har blitt dårligere, er noe vi må se nærmere på», sier den kjekke soldaten alvorlig der han presenterer resultatene fra en modell han har utarbeidet for å måle effektiviteten av et Provincial Reconstruction Team (PRT). Det er møte i et av de mange forum for informasjonsutveksling og diskusjon mellom militære og sivile i Kabul. Presentasjonen er et innlegg i debatten rundt fremtiden for PRTene. PowerPoint-presentasjonen har vist et utall grafer som viser fremgangen i ulike sektorer: veier, skoler, elektrisitet, vann, for å nevne noen. Av 20 grafer viser alle en positiv utvikling, bortsett fra en: sikkerhet var året da krigen begynte. I alle fall hvis man skal høre på Afghanistan NGO Security Office (ANSO). I sin årlige rapport viser ANSO til det økende antallet angrep på sivile og militære og den forverrede sikkerhetssituasjonen i flere av Afghanistans provinser. De hevder at 2007 vil bli husket som året da Taliban virkelig gikk inn for å kjempe imot. Mange mener at Afghanistan i 2007 var den farligste plassen for en amerikansk soldat har ikke begynt mye bedre. Med det tragiske angrepet på hotell Serena har Taliban gjort det helt klart at ingen lenger er trygge i Afghanistan. Og alt dette på tross av milliarder brukt på militær innsats og bistand de siste årene. Paradokset er at det aller meste som blir gjort i Afghanistan har sikkerhet som hovedmål. Av alle sektorene i Afghanistans utviklingsstrategi får sikkerhet CARE i Afghanistan CARE International har arbeidet i Afghanistan siden CARE har 900 ansatte i landet, hvorav bare 6 er internasjonale. CARE jobber for å bekjempe fattigdom i Afghanistan gjennom tre overordnete programmer: Nødhjelp: CARE støtter de mest sårbare og fattigste med direkte assistanse i krisesituasjoner. Samtidig jobber vi for å redusere lokalsamfunnets sårbarhet for fremtidige katastrofer. Prosjektene hjelper blant annet over flyktningfamilier tilbake til sine hjembyer, og gir husly og sanitærtjenester til familier på flukt. Utvikling: CARE har flere prosjekter for å styrke sivilsamfunnet gjennom utdanning, infrastruktur, kvinners rettigheter, økonomisk utvikling og medbestemmelse. Dette inkluderer blant annet sanitærprosjekter for familier, utdanningsstøtte til barn, opplæring og støtte til krigsenker, og spare- og lånegrupper. Talsmann: CARE deltar i Afghanistan National Development Strategy, og overvåker utviklingen av medbestemmelse, sikkerhet, sosial og økonomisk utvikling i samarbeid med regjeringen i Afghanistan. Men har han skole? (Foto: Jack Hill) mest penger. De amerikanske styrkene bruker dollar i minuttet, eller nesten 100 millioner i løpet av et døgn. Til sammenligning er det siden 2001 blitt brukt 860 millioner dollar på utdanning. (Tall fra det afghanske Finansdepartementet.) Amerikanske styrker bruker like mye på en uke. Skoler i bytte mot lojalitet I tillegg til innvesteringene i sikkerhet blir store deler av bistandspengene brukt til å oppnå politiske mål om stabilitet og sikkerhet. Bistand er politikk i Afghanistan. Relativt stabile provinser taper til fordel for det ustabile sør. Det amerikanske utviklingsfondet USAID konsentrerer mer enn halvparten av sitt budsjett i de fire mest usikre provinsene. Grunnen til dette er ikke at disse er Afghanistans fattigste provinser. Dette er politikk og strategi: Bistand brukes til å kjøpe lokal støtte. Slik bruk av bistandsmidler er en konsekvens av en såkalt comprehensive eller D approach: defence, diplomacy and development. Teorien er at treenigheten militær, diplomati og utvikling vil stabilisere landet. Problemet med å bruke bistand på denne måten er at fokuset skifter fra å gi til dem som trenger det mest, til dem som man selv trenger å omvende. European Council for Foreign Relations gav i januar ut en rapport der de oppfordrer europeiske land til å gi utviklingsprosjekter i gave til de landsbyene som velger å «overgi» seg til det internasjonale samfunn og 8 konflikt og utvikling

9 På tross av utallige formaninger fra bistandsorganisasjonene kjører militære styrker fortsatt rundt i hvite biler tradisjonelt et av hjelpeorganisasjonenes kjennetegn. Foto: DesignContainer konflikt og utvikling 9

10 Afghanistan kan være idyllisk. Men sporene av krig fins overalt. (Foto: Jason Sangster) den afghanske regjeringen. Støtt oss, så får dere skoler og helsestasjoner. Men bistand er ikke noe man gir i gave for god oppførsel. Bistandsorganisasjoner jobber ut ifra prinsippet om at bistand blir gitt til folk fordi de har rett til det. Bistand handler om menneskerettigheter, ikke om lojalitet. Alle afghanske barn har rett til å gå på skole, ikke bare barna til de afghanerne som tidligere var fiendtlig stilt til sentralregjeringen. Bistand har alltid visse politiske elementer ved seg, men i Afghanistan gjennomsyrer politikk det aller meste. Donorer velger å fokusere midlene sine på politisk viktige provinser og på en måte som også støtter opp deres egne militære bidrag. Resultatet av dette er at bistand til Afghanistan er svært ujevnt fordelt utover landet. Store deler av midlene går til de urolige provinsene i sør. Helmandprovinsen, som produserer 70 % av Afghanistans opium, er den femte største mottakeren av amerikanske bistandsmidler, på lik linje med land. Denne ujevne fordelingen fører til perverse insentiver: Flere guvernører i roligere provinser har truet med å oppfordre til opiumsdyrking for å få mer støtte fra det internasjonale samfunn. 10 konflikt og utvikling PRT-lotteriet Faryab er den mest kjente provinsen i Afghanistan for nordmenn, på grunn av at Norge har ansvaret for provinsens PRT. Er du kanadisk, vil fokuset være på Kandahar, er du hollandsk er Uruzgan provinsen med stor P. Norge, som de fleste andre land som driver PRTer, setter av en viss andel av bistandsbudsjettet til Afghanistan for Faryab. Britiske DFID gir en femtedel av budsjettet til Helmand, og Canada en tredjedel til Kandahar. Faryab er i så måte en heldig provins, fordi den har et rikt land som driver PRTen. Uruzgan er en annen heldig provins. Nederlenderne har brukt 14 millioner euro siden de tok over PRTen i august Til sammenligning har ungarerne budsjettert med bare 2 millioner euro årlig for utvikling gjennom deres PRT i Baghlan 1. Daykundi er en av Afghanistans fattigste provinser, men politisk lite viktig og har ingen PRT, og får dermed lite eller ingen hjelp. Denne trenden fører til store ulikheter mellom ulike deler av landet og kan i verste fall motarbeide det afghanske samholdet og nasjonsbyggingen man prøver å oppnå. 1. Marton, Peter and Wagner, Peter, «The Netherlands and Hungary s contribution to operations in Afghanistan: Contributing to state-building or to crisis-management, Hungarian Institute of International Affairs Newsletter January 8, Et annet aspekt ved politisering av bistand, er aktørene som involveres i slike aktiviteter. Militære styrker driver ofte sjarmoffensiv ved å dele ut fotballer og skolemateriell som et ledd i sin forsvarsstrategi. Dette er en bevisst strategi fra de militæres side. Hypotesen er at man vil bli mindre angrepet hvis lokalbefolkningen ser en som en velgjører for samfunnet. Hvis man ser på forverringen av sikkerhetssituasjonen og angrep på militære styrker, kan man kanskje stille spørsmålstegn ved denne strategien. «Snille» soldater selger krigen Militær deltakelse i sivile oppgaver er også blitt et innenrikspolitisk verktøy. Flere av NATOs regjeringer har problemer med å selge den militære deltakelsen i Afghanistan til sine velgere. Militære som bygger skoler er lettere å selge enn spesialstyrker som er involvert i krigføring. Man skal vinne hjertene og sinnene til både den afghanske befolkningen og velgermassen i hjemlandet. Dette skaper konkrete problemer for oss som jobber på bakken: For det første, militære styrker er ikke trent til å drive utviklingsarbeid, og det er heller ikke de private selskapene mange av PRTene bruker til å bygge skoler eller brønner. Det holder ikke å bore en brønn hvis ingen kan vedlikeholde den eller hvis man ikke har reservedeler til pumpa. Det er liten vits i å bygge sko-

11 Bistand brukes til å kjøpe lokal støtte. Problemet med å bruke bistand på denne måten er at fokus skifter fra å hjelpe dem som trenger det mest, til å hjelpe dem som man selv trenger å omvende. Afghanistans fremtid: på skolebenken. (Foto: Jack Hill) Afghanistan i dag: første skritt videre. (Foto: Jack Hill) Dette mener CARE: Militære styrker må unngå enhver atferd som kan bidra til uklarhet rundt humanitære aktørers nøytralitet, uavhengighet eller på annen måte kompromittere deres sikkerhet Vi krever respekt og forståelse fra forsvaret for at vår beskyttelse baserer seg på lokalbefolkningens tillit, upartiskhet og nøytralitet Militære styrker skal fokusere på sikkerhet, ikke humanitær hjelp eller sivil gjenoppbygging. Militære styrker skal kun involveres i humanitære oppgaver der det er stor fare for menneskelig lidelse og det ikke finnes et sivilt alternativ. Militære styrker skal rapportere inn alle observerte brudd på menneskerettighetene, uansett hvem som er ansvarlig for bruddet på rettighetene. Militære styrker må rette seg etter internasjonal humanitær lov, så vel som menneskerettighetene og FNresolusjonen som definerer deres tilstedeværelse. Militære styrker må aldri bruke effekter som tradisjonelt kjennetegner humanitære organisasjoner, for eksempel hvite biler som militære styrker i Afghanistan gjentatte ganger har benyttet. All humanitær hjelp skal gis uten politiske føringer, uten diskriminering i forhold til kjønn, religion, etnisitet, meninger, sosial status, eller geografi. Humanitær hjelp skal gis utelukkende etter menneskelige behov. ler hvis det ikke finnes lærere. Det finnes dessverre mange slike skoler i Afghanistan i dag hvor militæret har vært involvert i byggefasen. Norge har heldigvis gått mer eller mindre bort ifra å bruke soldater til slike oppgaver, men dette er fortsatt trenden blant de aller fleste andre land som har styrker i Afghanistan. Resultatet er ofte lite bærekraftige løsninger. Ferske undersøkelser viser også at lokalbefolkningen ikke ønsker at militære utfører slike oppgaver de føler at det ligger noe bak et prosjekt som blir implementert av soldater. 2 I tillegg er det vanskelig for dem å holde militære og private organisasjoner ansatt av PRTene ansvarlige for kvaliteten på prosjektene de implementerer. Men effektiviteten og bærekraftigheten av arbeidet som blir gjort, er ikke det eneste problemet ved soldaters deltakelse i slike oppgaver. Like ille er det at det setter bistandsorganisasjonenes arbeid i fare. Sikkerhet uten våpen, vakter og pansrede biler Skillet mellom sivile og militære aktører er fundamentalt for at bistandsorganisasjoner skal kunne operere i usikre områder som Afghanistan. Vi har ingen bevæpnede vakter der vi bor og kjører ikke rundt i pansrede biler. Hvis noen vil angripe oss er vi fullstendig forsvarsløse. Vi må derfor gjøre alt vi kan for å forebygge angrep. I Afghanistan er de internasjonale militære styrkene sett på som en av partene i konflikten. Hvis organisasjoner som CARE skal klare å operere, kan vi ikke bli oppfattet som part i konflikten. Militære styrkers involvering i sivile oppgaver truer bistandsorganisasjonenes nøytralitet. Hovedproblemet er ikke at lokalbefolkningen ikke ser forskjell på en soldat og en bistandsarbeider, men at militære styrkers økte fokus på sivile oppgaver fører til at vi må samarbeide tettere for å sikre en effektiv bruk av ressurser. Hvis de militære bygger en skole, vil vi gjøre alt vi kan for å sikre at skolen har lærere, slik at de be- grensede ressursene blir brukt på en best mulig måte. Den største trusselen mot vår nøytralitet er at vi blir oppfattet som samarbeidspartnere for de militære. Retningslinjer for koordinering I løpet av det siste året har ISAF, USAs Operation Enduring Freedom, FN og bistandsorganisasjonene prøvd å forhandle seg frem til spesifikke retningslinjer for sivil-militær koordinering i Afghanistan. Disse vil forhåpentligvis bli anerkjent av alle aktørene i løpet av de neste månedene. Slike retningslinjer eksisterer internasjonalt, og flere land har egne retningslinjer. Retningslinjene omhandler blant annet at militære styrker alltid skal bære uniform, kjøre merkede biler og at militære styrker kun skal involveres i nødhjelpsoppgaver der man ikke har andre sivile alternativer. Retningslinjer skulle ha vært utarbeidet for lenge siden i Afghanistan. På tross av de internasjonale retningslinjene og utallige formaninger fra bistandsorganisasjonene kjører militære styrker fortsatt rundt i hvite biler tradisjonelt et av hjelpeorganisasjonenes kjennetegn. De dukker opp med våpen for å observere prosjektene våre med det resultat at flere organisasjoner har fått beskjed fra lokalbefolkningen om at de ikke kan beskytte oss lenger. Enn hvis? Det finnes også positive tall fra Afghanistan. 6 millioner barn går nå på skole. Det er 5 millioner flere enn for 6 år siden. Bruttonasjonalproduktet er fordoblet siden 2002, og fordelt på befolkningen har det økt fra 180 til 329 dollar tall fra det afghanske finansdepartementet. Men utvikling er ikke hovedfokus for det internasjonale samfunn i Afghanistan. Gapet mellom hva som blir gitt i bistand og hva som satses paa militaere styrker taler for seg selv. Norge, som er best i klassen i så måte, balanserte først nå bistands-og nødhjelpsbudsjettet med militærbudsjettet for Afghanistan. Man må spørre seg hvordan ting hadde sett ut hvis bistand hadde blitt gitt der den var mest effektiv og der den trengtes mest: Hvis bistand hadde hatt utvikling som hovedmål. 2. Foreløpige funn fra BAAG/ENNA civmil undersøkelse, publiseres våren 2008 konflikt og utvikling 11

12 Joseph Kony (t.v.) har holdt krigen i gang i 20 år. (Foto: Stuart Price/AP/Scanpix) Samhold gir styrke: Kvinnene må med i fredsprosessen. Den uendelige historien Året er Arne Næss og Diana Ross gifter seg. Olof Palme blir skutt og drept. Rød snø var påskekrimmen. Tsjernobyl. Virker det ikke uendelig lenge siden? av Siv Mjaaland Det er uendelig lenge siden. Vi som var barn da er voksne nå, med lån og skrivebordsjobber, kanskje et barn eller to, en kjæreste eller en hund. I Uganda var 1986 et helt spesielt år. Tsjernobylulykken var kanskje en notis i avisa The New Vision som ble startet samme året. Det er ganske sikkert at ingen fikk med seg Rød Snø. Det som var viktig for ugandere det året, og som fortsatt preger livet til millioner av mennesker i landet, var krigen mellom president Musevenis regjering og opprørsgruppen Lord s Resistance Army. Og denne krigen skulle bli en milepæl. Den trekkes fram og belyses med ujevne mellomrom, grusomhetene som ruller over tv-skjermer og internettsider gir skarpe glimt av en annen virkelighet. En virkelighet hvor barn røves og brukes som Uavhengig av hvem som i dag sitter rundt forhandlingsbordet i Juba og diskuterer paragrafer, lever kvinner og menn i frykt for at barna deres skal kidnappes og vende tilbake som nådeløse barnesoldater. soldater, brukes til å drepe sin egen familie. Kvinner voldtas, menn slås i hjel, barn blir foreldreløse, mennesker drives på flukt i sitt eget hjemland. Under urolighetene i landet etter at diktatoren Idi Amin ble styrtet i 1979, ble Holy Spirit Movement startet i Denne opprørsgruppen er forløperen til den som i dag er kjent som Lord s Resistance Army (LRA). Holy Spirit Movement ble startet av den myteomspunne lederen Alice Lakwena, og hadde som mål å skape rettferdighet for Acholi-folket i Nord-Uganda, som gjennom historien var diskriminert og undertrykt. En annen målsetning var at Uganda skulle styres ut i fra en konservativ tolkning av de ti bud. Lakwena var navnet på ånden Alice var besatt av, og mytene rundt både henne og bevegelsen er mange og av varierende troverdighet. Det som er sikkert er at Lakwena var en unik leder som klarte å motivere tusenvis av Acholi-krigere for kamp, blant annet ved å insistere på at dersom troen deres var sterk nok, ville ingen kuler kunne bite på dem. Alice Lakwena måtte til slutt rømme fra Uganda. Hun levde i flyktningeleiren Dadaab i Kenya til hun døde i fjor. I Uganda fortsetter imidlertid opprøret, ledet av Joseph Kony og med en bredere politisk målsetting. LRA definerer i dag sin kamp som en kamp for Acholienes rettigheter og for å ende president Musevenis styre i landet. Krigen i Nord-Uganda har fortsatt i alle disse årene. Nå lengter sivilbefolkningen etter fred og stabilitet. Barna er taperne i verdens verste glemte konflikt En sjelden gang ruller bilder fra krigen i Nord-Uganda over våre TV-skjermer, men generelt er dette en krig med lav internasjonal prioritet og påtrykk. Som menneskerettighetsaktivist og feminist Jessica Nkuuhe sier om den internasjonale oppmerksomheten; Det er mulig den er der, men konsekvensene av den er mildt sagt begrensede. I sin tid som nødhjelpskoordinator for FN sa Jan Egeland at krigen i Nord-Uganda var verdens verste glemte konflikt. Ironisk nok førte dette til et oppbluss av mediedekning og søkelys, men det varte ikke lenge før det stilnet igjen. Det er kanskje ikke så rart; regionen har flust med konflikter i Sudan, Burundi og Kongo, for å nevne noen. Fredsforhandlingene for Nord-Uganda har sin egen, langsomme dynamikk. Ugandas president Museveni ser alvor- 12 konflikt og utvikling

13 lig inn i kameraet og sier klart og tydelig at hans eneste bekymring er sivilbefolkningen i Nord-Uganda. Han hviler ikke før de kan hvile. LRA på sin side hevder at regjeringen i sør diskriminerer Acholi-befolkningen som de hevder å representere. Når kamera slås av, flommer det over av andre historier, de som ikke egner seg til formell dokumentasjon. Museveni har sagt at Kony skal drepes som en slange den dagen han våger seg frem fra jungelen. Kony beskyldes for å være en sinnsyk kristen-fanatiker som vil styre Uganda etter en svært konservativ tolkning av de ti bud. Museveni på sin side bruker frykten for Acholiene til å mobilisere andre deler av befolkningen til å støtte sin ulne krigsstrategi. Det ryktes at Museveni bruker klasebomber. Det ryktes at Kony har mektige støttespillere i Kongo og Sudan. Alle disse fortellingene, som antagelig bærer både sannhet og usannhet i seg, forteller oss noe viktig om krigens natur: Den er kompleks og uryddig og sannheten eies ikke av noen av partene. Men uavhengig av hvem sin historie vi lytter til, vandrer trøtte barn langs veiene hver morgen og kveld. De går kilometer etter kilometer for å sove trygt, for å ikke bli kidnappet og innrullert i LRAs hær av bortførte barn. Uavhengig av hvem som i dag sitter rundt forhandlingsbordet i Juba og diskuterer paragrafer, lever kvinner og menn i frykt for at barna deres skal kidnappes og vende tilbake som nådeløse barnesoldater. Vilje til fred? Lidelsenes fakta i Uganda er brutale; mennesker er drept, barn er kidnappet som rekrutter til hæren eller som «koner» til soldatene. To millioner mennesker er fordrevet og bor i leire med særdeles dårlige forhold. Av disse er nær halvparten barn. Tallene blir bare verre, og krigen ender ikke. Kamp om ressurser, fattigdom og diskriminering er underliggende årsaker til konflikten. Og nettopp det at krigen vedvarer tiår etter tiår har presset fram spørsmålet om det fra de krigende partenes side finnes genuin vilje til fred. Eller sagt på en annen måte; er krigen viktig nok for tilstrekkelig mektige mennesker til at en fredelig løsning kan presses frem? Kvinnene som bor i flyktningeleire har reflektert over dette: «Hvis vi hadde politisk og sosial makt, ville vi bestemt oss for fred. Det er for mange lidelser nå, for mye død og for mange barn som mangler» Fredsprosess med eller uten kvinner? I slutten av januar ble det bekreftet at nestlederen i LRA, Vincent Otti, var død, antagelig drept av Joseph Kony selv. Dette førte til bekymringer for fredsforhandlingene. Otti var en sentral mann i fredsprosessen som pågår i Juba. Kony og flere andre sentrale LRA-aktører står tiltalt for forbrytelser mot menneskeheten av den internasjonale straffedomstolen (ICC). Selv om Kony uten tvil står bak forferdelige overgrep mot uskyldige mennesker, må også president Musevenis manglende evne eller vilje til å stanse krigen belyses. Det har også gjentatte ganger blitt hevdet at regjeringssoldater forkledd som opprørere har angrepet sivilbefolkningen for å hindre lokal støtte til LRA. Fredsforhandlingsprosessen er en oppvisning i maktkamp og markering av styrke, beskyldninger og tåkelegging av motiver og agendaer. Men samtidig som de offisielle forhandlingene gjentatte ganger stagnerer, lever den sivile befolkningen med krigens konsekvenser. I Rapporten Conspicuously Absent har CARE gjort en studie av situasjonen til kvinner i Nord-Uganda. Rapporten viser tydelig at kvinner ønsker å delta på alle nivåer i fredsprosessen, men at de formelle arenaene for fredsforhandlingene fortsatt er lukket for dem. Rapporten indikerer at lokalt og demokratisk eierskap til fredsprosessen, med likeverdig representasjon av kvinner, er nøkkelen til en løsning. Og her peker flere rapporter og intervjuer med sivilbefolkningen på et lyspunkt: Menneskene i flyktningleirene viser sterk vilje til fred, til å tilgi og imøtekomme og å prøve å glemme uretten som har blitt begått mot dem. Fredsprosessen er sakte på vei fremover 1325: mer enn bare tall Norge gir både politisk oppmerksomhet og finansiell støtte til fredsprosessen i Juba. Spesielt viktig i denne sammenhengen er det norske fokuset på FNs sikkerhetsråds resolusjon 1325 om kvinner, fred og sikkerhet. Denne utfordrer FNs medlemsland til å styrke kvinners rolle som aktører i fredsprosesser. Som Jessica Nkuuhe sier; En fredsavtale inngått bare mellom menn skaper ingen varig fred. En varig fred krever et sterkere internasjonalt press og engasjement, samt en målrettet innsats fra den ugandiske regjeringen og LRA. Som i de fleste kriger må løsningen på krigen være et resultat av de krigende parters vilje og den lokale befolkningens evne til å ta fatt på den omfattende prosessen det er å normalisere forholdene etter en krig som har vart over tre tiår. Å tenke tilbake på Rød Snø og ulykken i Tsjernobyl kan gi oss en vag idé om hvilket tidsperspektiv vi snakker om skulle bli en milepæl for Uganda. Fordi det var begynnelsen på en krig som ennå ikke har sett sin slutt. For alle som har kjent smerten og lidelsen på kroppen, er krigen i Nord-Uganda den uendelige historien. Rapporten Conspicuously Absent viser tydelig at kvinner ønsker å delta på alle nivåer i fredsprosessen, men at de formelle arenaene for fredsforhandlingene fortsatt er lukket for dem. Lokalt og demokratisk eierskap til fredsprosessen, med likeverdig representasjon av kvinner, er nøkkelen til en løsning. konflikt og utvikling 13

14 Hei du, vi har noe du må bry deg om! «Hva har skjedd med Kongo? Det burde vært Afrikas supermakt, men istedet herjes det av krig og vold». Det er en vanlig, regntung vinterdag i Oslo. Ute regner skisporene bort, inne i CARE Norges lokaler i Universitetsgata 12 er det lunsjtid og tilfeldigvis snakker vi om Kongo. I dag blir mer enn 40 kvinner voldtatt i Kongos Demokratiske Republikk. Det samme skjer hver dag. Mer enn kvinner i landet er blitt voldtatt. En tredjedel av ofrene er barn. Jenter på fem år og kvinner over åtti er rapportert som ofre. Nesten en tredjedel av ofrene blir i tillegg smittet med HIV. Ekstremt brutal seksuell vold skader også mange kvinner for livet; deres kjønnsorganer og innvoller spjæres opp og ødelegges for bestandig. Omfanget av psykiske skader og senvirkninger er enormt, og det finnes ingen støttesystemer for ofrene. av Siv Mjaaland Når vi spiser lunsj i CARE Norge, gjør vi antagelig det samme som de fleste andre. Vi tar Aftenpostens Quiz (litt vanskelig) og deretter Dagsavisens (lettere). Hvis vi er i slaget tar vi Dagbladets også (kjempelett!). Noen ganger snakker vi om barn og skiturer eller en fest noen har vært på. Andre ganger snakker vi om jobb. Om Norad og Utenriksdepartementet, om Støre, Solheim og hvilken rolle klima skal spille i utviklingsarbeidet framover. Ofte snakker vi om Afrika, spesielt de landene hvor CARE Norge har prosjekter, eller hvor noen av oss har vært (Nils har vært i fjellene i Rwanda for å se etter gorillaer, Grete synes veiene fra Egypt til Khartoum er fabelaktige og Solveig har bodd i Mali). Dersom vi hadde vært en IT-bedrift ville vi antagelig snakket om micro-chips og programvare, men når vi engang jobber med bistand blir det til at vi ofte snakker om det. I dag snakker vi om Kongo, og da er det vanskelig å la det bli med kjølige analyser. Det er noe med Kongo som gir gnagende tanker, noe uforståelig og tungt. Ifølge Stephen Lewis, tidligere kanadisk FN-ambassadør, utsettes Kongos kvinner i dag for «Hitlersk brutalitet». Dette er et voldsbilde som ikke kjenner sitt like. Verden har sjelden sett et så brennende og sykt scenario som i Kongo i dag. De fleste av oss vil fortrenge grusomme fakta. Vi faller fort inn i en annen samtale, krigene og urettferdigheten i verden er stor. Kongo er ett av mange land, kan man si. Men akkurat i dag sier vi ikke det. I dag sier vi «nei, Kongo er ikke det eneste landet hvor det er krig og urettferdighet. Men vi kan dvele litt ved nettopp dette landet. Vi begynner der.» Kongo flommer over av gull, diamanter, kobber og tantalum, og mange kjemper for å få kontroll over mineralrikdommen Sivile mål skyter ikke tilbake: Soldatene på begge sider er mer opptatt av plyndring enn av å sloss mot andre væpnede grupper. i området. Konflikten har vart så lenge at stabile systemer for utbytting har vokst opp, og mange ønsker å fortsette krigen som et skalkeskjul for plyndring. I denne krigen er ikke vold et middel for å oppnå politiske mål; snarere er krigen blitt et mål i seg selv for mange væpnede grupper. Siste oppblussing av konflikten dreier seg om general Nkunda, en tidligere kongolesisk offiser som i 2003 sluttet å adlyde ordre. Nkunda hevder at hans mål er å beskytte Tutsi-folket fra Hutu-ekstremister som har levd i skjul siden folkemordet i Rwanda. Nå har president Kabila sendt regjeringshæren for å bekjempe Nkunda. Men soldatene på begge sider er mer opptatt av plyndring og vold enn av å sloss mot andre væpnede grupper. Sivile mål gir mer gevinst, og skyter ikke tilbake. I dag oppfordrer vi deg, du som leser dette, til det motsatte av å glemme. Ikke bla videre akkurat nå, vi vil gjøre noe i dag, vi har en sak du må bry deg om. Vi vil at du skal bruke ti minutter av denne dagen til å tenke på Kongos kvinner, til å bry deg om dem. 14 konflikt og utvikling

15 Voldtekt som våpen: kvinner i Kongo har blitt utsatt for voldtekt. Vi vil at alle som leser dette skal vise at de ikke tåler tanken på at kvinner i Kongos lemlestes og krenkes for livet, mens vi tusler oss gjennom en vanlig dag i våre vanlige liv. Når du sitter på trikken, når du går inn døra til jobben, når du lager middag til kone og barn; tenk på Kongos kvinner. Sivile kvinner, menn og barn er fanget i en voldssyklon. En halv million mennesker er tvunget på flukt. Jenter og kvinner holdes som sex-slaver. Smågutter bortføres og brukes som soldater. De sivile har ingen beskyttelse. Voldtektene er ikke et utslag av ukontrollert mannlig kåtskap, men del av en bevisst stridstaktikk: Voldtekt brukes for å demoralisere lokalsamfunnet og ødelegge den sosiale orden. Voldtekt brukes for å terrorisere og tvinge mennesker på flukt, for å ta deres jord, eiendeler og sikre tilgang til mineralressurser. FN-styrken i Kongo er verdens største, med mann. Men hvordan skal menn bevare en fred som ikke eksisterer i et land på størrelse med sentral-europa? Hvorfor prioriterer vi NATO i Afghanistan over FNs fredsbevarende styrker i Kongo? Hvorfor prioriterer vi fredsforhandlinger i Palestina over Kongo? Vi skal ikke være moralister og håpløse idealister, men vi må spørre: Hvorfor viser det internasjonale samfunn så lite vilje til å stoppe dette? Ville vi lukket øynene hvis kvinner i Europa var voldtatt? Dette representerer omtrent alle kvinner i Oslo. Lukk øynene og forestill deg omfanget. Vi har et menneskelig ansvar for å handle. Norge er et lite land og menneskene som bor her er ikke mange. Det er du og jeg og noen til. Ingen kan gjøre alt, men alle kan gjøre noe. Det første vi må gjøre er å bry oss. Bare da kan vi sette dette på dagsordenen. konflikt og utvikling 15

16 Tajikistan Vestbredden/Gaza Tsjad Afghanistan Bangladesh Sudan/Darfur Somalia Hotspots er en fast spalte som retter søkelyset mot verdens konflikt- og krisesituasjoner. Kongo Uganda Kenya Mosambik hotspot Bangladesh Gjenoppbyggingen etter syklonen Sidr går sakte framover. Syklonen kostet titusener av menneskeliv, og har berørt over 7 millioner mennesker i landet. Tilstanden er fortsatt alvorlig for mange som har mistet sine hjem og inntektsmuligheter. CARE samarbeider med regjeringen og lokale partnere om å gi akutt nødhjelp samtidig som vi tar del i det omfattende gjenoppbyggingsarbeidet. Tajikistan En spesielt kald vinter i kombinasjon med en dramatisk energikrise har ført til at millioner av mennesker i Tajikistan står overfor en alvorlig mangel på mat og oppvarming. CARE distribuerer allerede mat til studenter og gravide kvinner. På grunn av krisen forbereder CARE nå ytterligere leveranser av mat, varmeovner, kull, tepper og andre nødforsyninger. Afghanistan Sudan/Darfur Krigen fortsetter og sikkerhetssituasjonen forverres. Terrorangrepet i Kabul viser at sikkerhetssituasjonen forverres i hele landet, ikke bare i sør. Veibomber og kidnappinger øker. USA planlegger å sende flere soldater. CARE er bekymret for sikkerheten og har streng kontroll med sikkerhet. Tsjad Politisk kuppforsøk kan føre til humanitær katastrofe. Kampene etter kuppforsøket i hovedstaden N Djamena har tvunget mennesker på flukt over grensen til Kamerun og til Sudan. Tusener av sivile har blitt drept i kampene. CARE gir akutt nødhjelp til flyktninger i Tsjad. Somalia Kamphandlingene øker i styrke, med tiltakende brudd på menneskerettighetene. Harde kamper, særlig i hovedstaden Mogadishu. 400 sivile skadet i januar, og internt fordrevne. Humanitære organisasjoner er utsatt for vold og kidnapping. Situasjonen i Kenya vil gjøre det svært vanskelig å imøtekomme økende humanitære behov. CARE distribuerer mat til mennesker i sørlige sentral Somalia. Angrep på sivile i Darfur fortsetter. Situasjonen i Darfur er fortsatt svært alvorlig, med rapporter om stadige overgrep og vold. CARE har et omfattende program for flyktninger i Darfur i samarbeid med andre NGOer og partnerorganisasjoner. Kongos Demokratiske Republikk Væpnet konflikt og eksplosjon av kjønnsbasert vold. Opprøret i Nord-Kivu øker frykten for en ny regional krig med Rwanda og Uganda. Konflikten har tvunget mennesker på flukt. Det rapporteres om en eksplosjonsartet vekst i seksuell vold mot kvinner, med over voldtektsofre. CARE fokuserer spesielt på seksuell vold mot kvinner, og ønsker å støtte oppbygging av 21 nye helsesentre. Vest-Bredden og Gaza Økende mangel på drivstoff, drikkevann og andre livsnødvendigheter. Dårlige sanitære forhold skaper frykt for epidemier. Den israelske blokaden har ført til at 50 % av husholdningene mangler vann og 80 % av befolkningen er avhengig av distribusjon av mat fra FN og internasjonale hjelpeorganisasjoner. CARE distribuerer medisinsk nødhjelp til private klinikker og sykehus mennesker får hjelp gjennom CAREs arbeid med bedring av vannkvaliteten, sanitærforhold og matvaresikkerhet. Mosambik Oversvømmelse rammer mennesker. Store mengder nedbør de siste ukene har rammet mennesker. Myndighetene har slått alarm, og det ventes mer regn. CARE står klar til å yte nødhjelp, og har allerede satt i gang en operasjon for å hjelpe med husly, rent vann og sanitærforhold til de rammede. Uganda Politisk usikkerhet, krig i nord. Gradvis stabilisering. Situasjonen er forholdsvis stabil, selv om fredsforhandlingene har stagnert. CARE jobber for å implementere FNs sikkerhetsråds resolusjon 1325 om Kvinner, Fred og Sikkerhet. Kvinner som bor i flyktningeleire i nord krever å få delta i fredsprosessen og CARE støtter dem i denne kampen. 16 konflikt og utvikling

17 Let us all be Kenyans and stand for one nation and one people. Let no one divide us and let us focus on what brings us together rather than on our differences. James Gatere, CARE Fra valg til vold I jula stod håpefulle kenyanerne i kø for å stemme i landets andre demokratiske valg. I stedet for et fredelig regjeringsskifte fikk de en eksplosjon av etnisk vold med tusener drepte og nær mennesker på flukt. Kenya Valgfusket fører til politisk og etnisk vold. Det brøt ut massedemonstrasjoner etter presidentvalget i desember Nær 1000 er drept, er fordrevne fra sine hjem og har flyktet over grensen til nabolandene. Care jobber med lokale organisasjoner med å bygge poster for utdeling av mat og helseforbyggende tiltak i landets syv provinser. Den sittende president Kibaki erklærte seg selv som vinner av presidentvalget i desember. Opposisjonskandidaten Raila Odinga fra Orange Democratic Movement (ODM) anklaget presidenten for valgfusk, og internasjonale valgobservatører har også ytret sterk kritikk av valget. Opposisjonen startet massedemonstrasjoner og regjeringen svarte med store politistyrker. Volden kom raskt ut av kontroll, og har nå spredt seg til alle Kenyas syv provinser. Situasjonen har rammet hele den kenyanske befolkningen både økonomisk og humanitært. Det anslås at mennesker er drept, nær er fordrevne fra sine hjem og har flyktet over grensen til Uganda. De aggressive demonstrasjonene ble knyttet til rivalisering mellom etniske grupper. President Kibaki tilhører den dominerende gruppen kikuyu og opposisjonsleder Odinga er luo. Kenya har i lang tid vært spart for alvorlige etniske konflikter, men politikere Care Kenya legger ned blomster på Peace Memorial Uhuru Park i Nairobi med både kikuyu- og luo-bakgrunn har brukt etnisk skremselspropaganda for å sikre stemmer, makt og penger til seg selv. Dette har skapt en etnisk og politisk kruttønne som ble utløst av det de fleste oppfatter som åpenbar valgfusk. Etter valget kom en gradvis økning i etnisk og politisk vold som nå har ført mennesker på flukt. De flykter i hovedsak tilbake til sine tradisjonelle stammeområder, og landet er i ferd med å bli delt etter etniske linjer i så stor grad at mange observatører bruker ordet etnisk rensning. Humanitær og økonomisk krise På grunn av den politiske krisen er Kenya nå kastet ut i en alvorlig matkrise. De neste to ukene er avgjørende for å sikre årets matvareproduksjon. Det er estimert at over 20 % av maisavlingen ikke er høstet inn fordi bønder har måttet flykte fra gårdene sine. I slumområdene har mange tapt sine hjem, eiendeler og forretninger. Prisen på mais har økt med 50 %, grønnsaker med 100 % og brød med 29 %. Urolighetene i Kenya truer med å sende landet inn i økonomisk ruin. Kenya taper 400 millioner kroner dagen fordi næringslivet forvitrer. De viktigste transportårene fra Mombasa er stengt, noe som også berører nabolandene. Mangel på transport av varer forverrer den humanitære situasjonen i regionen. Den viktige turistindustrien er i krise. Du bestemmer: hvem teller? Kenya Hovedstad: Nairobi Folketall: 34,7 millioner BNP per capita: USD Eksport: Te og kaffe Etniske grupper: kikuyu (22 %), luhya (14 %), luo (13 %), kalenjin (12 %), kamba (11 %), kisii (6 %) og meru (6 %) Norge og 13 andre land har truet med å redusere bistand dersom regjeringen fortsetter å bryte sine forpliktelser om demokrati og menneskerettigheter. IMF, Verdensbanken og African Development Bank truer også med å revurdere støtten til Kenya dersom politikerne ikke løser krisen. Det er igjen de fattigste som lider mest. Selv om man skulle komme frem til politisk enighet vil volden og kriminaliteten sette dype spor. Mange har flyktet fra sine hjem, jobber og jordområder. Antall voldtekter og antall hjemløse barn øker hver dag. CARE bidrar med nødhjelp til mennesker i de hardest berørte områdene i Rift Valley og Nyanza. CARE tar også del i FNs kriseappell som ble iverksatt 16. januar. Planen estimerer at det er behov for 41 millioner dollar til nødhjelp de neste seks månedene. FNs tidligere generalsekretær Kofi Annan har kommet til Kenya for å få Kibaki og Odinga til å snakke sammen, men så langt er det få tegn til et kompromiss. Mange frykter nå at muligheten til å løse krisen gjennom forhandlinger svinner hen, dag for dag. Av Signe Aanby konflikt og utvikling 17

18 18 konflikt og utvikling Blås i krigen: Barn har rett til en trygg oppvekst.

19 Fred på jord? Verdensfred er bare for naive idealister og barn. Voksne vet at verdensfred er mindre sannsynlig i dag enn noen gang før. Helt feil, sier Stein Tønnesson, direktør for Institutt for fredsforskning, PRIO: Verdensfred er mulig hvis de viktigste trender etter den kalde krigen får fortsette. av Stein Tønnesson direktør for institutt for fredsforskning Utviklingen over de siste hundre år viser klart at fred er mulig. Selv om det ikke alltid virker slik, har verden totalt sett mye mindre krig nå enn det som var vanlig i det 20. århundre. I store deler av verden har vi fått en solid og bærekraftig fred. Hvis denne trenden fortsetter, kan vi oppnå drømmen om en verden uten krig. Men dette er ingen nødvendig utvikling som vi kan lene oss tilbake og stole på at kommer. Trenden kan snu, og vi ser noen tegn på at dette skjer i dag. Det fins mange tvister som kan utvikle seg til det verre, og som kan føre til nye, store væpnede konflikter. Man kan ikke forstå dette uten å sette det i sammenheng. Så la oss først se på trendene de siste hundre årene. Første verdenskrig var egentlig ingen verdenskrig. Det var en storkrig i Europa med noe krigføring i Midt-Østen og Øst-Afrika. Men denne krigen hadde et enormt antall drepte på kort tid, fordi det var en frontkrig mellom militært jevnsterke makter. Deretter kom det vi kaller annen verdenskrig den første globale konflikt, og den verste katastrofen i det 20. århundre. Hvis man ser på tall over drepte i krig, ser man en topp under første verdenskrig , og en annen under andre verdenskrig Antall drepte i krig i alle andre perioder i det 20. århundre var mye, mye lavere. Ingen tredje verdenskrig Det er av overordentlig stor betydning at vi ikke har fått noen tredje verdenskrig. I stedet fikk vi en kald krig. Den var kald i Europa, men varm i Asia, Afrika og Latin-Amerika. Krigen mellom USA og Sovjetunionen ble utkjempet utenfor Europa gjennom støtte til ulike opprørsgrupper. Først var det Sovjetunionen og Kina som støttet geriljakrigføring i land der regimene var alliert med Vesten. Så, i 1980-årene, brukte USA nå i allianse med Kina det samme middelet for å undergrave regimer alliert med Sovjetunionen. Det førte til en sterk stigning i antall væpnede konflikter og til mange drepte, selv om tallene var mye lavere enn under verdenskrigen. For Europa og verden spilte det også en stor rolle at Sovjetunionen brøt sammen uten omfattende vold, med krigen om Nagorno Karabakh som et vesentlig unntak, og senere Tsjetsjenia. Det er vanskelig å overdrive betydningen av Sovjetunionens stort sett fredelige oppløsning: Da det lille imperiet som ble kalt Jugoslavia gikk i oppløsning, førte det til omfattende krigføring. Hvis Gorbatsjov hadde oppført seg på samme måte som Milosevic, hadde det ført til en katastrofe. Færre væpnede konflikter Slutten på den kalde krigen førte ikke til noen umiddelbar reduksjon i antall væpnede konflikter, men fra 1992 til 2005 fikk vi en klar nedgang. Vi kan ikke si noe helt sikkert om årsakene til denne nedgangen ennå, men jeg tror det må ha spilt en stor rolle at stormaktene ikke lenger støttet opprørsgrupper i hverandres interesseområder. Lokale kriger sluttet å være del av en global ideologisk konflikt og ble ofte sett på som problematiske av samtlige stormakter, slik at det ble mulig å oppnå enighet i FNs Sikkerhetsråd om intervensjoner for å stanse lokale kriger. Spørsmålet er nå om trenden kan fortsette. De siste par årene har nedgangen i antall væpnede konflikter dessverre ikke fortsatt. Noen kriger avsluttes mens like mange andre blusser opp, og jeg frykter at krigene i Irak og Afghanistan kan bli utvidet. Færre drepte i hver konflikt Vi ser også at det blir færre drept i hver enkelt konflikt. Antall drepte i krig har gått langt mer dramatisk ned enn antall kriger. Dette er en klar trend siden andre verdenskrig. Årsakene til dette har vi heller ikke forsket mye på, men de er trolig mange: Det er blitt færre omstridte grenser mellom jevnsterke nasjonalstater, slik at de aller fleste kriger i dag er borgerkriger mellom parter som ikke er jevnsterke. Dermed har vi fått færre kriger der hærer slåss langs en tydelig front og med slag mellom store mengder stridsvogner. Slike kriger fører til enorme tap av soldaters liv. De siste store eksemplene er Iran-Irak krigen på 80-tallet og mellom Etiopia og Eritrea på 90-tallet, men krig om land mellom nasjonalstater ser ut til å være på vei ut. Grensene mellom statene i verden begynner å ligge fast, og med dette forsvinner en av hovedårsakene til den slags krig som krever stor innsats av soldater. I I dagens verden er krigene i Irak og Afghanistan av stor betydning fordi de har kimer i seg til å bli omfattende regionale konflikter. En utvidelse av disse konfliktene er den største trusselen mot verdensfreden i dag. stedet har vi dessverre fått flere kriger med store tap av sivile, fordi den ene av partene bruker omfattende bombing fra lufta, mens den andre bruker gerilja- eller terrortaktikk. Disse taktikkene går ut på å oppheve skillet mellom soldater og sivile slik at fienden skal bli blind, ramme sivile gjennom bombing og represalier og på den måten skyve befolkningen fra seg slik at geriljakrigerne får økt oppslutning. Utviklingen i retning av en fredeligere verden har også sammenheng med Kinas fredelige utenrikspolitikk. Kina var en aktiv militærmakt fram til De hadde en borgerkrig som kostet vanvittig mange liv. De kjempet i Korea i 1950 og i India i De støttet Viet Minh og senere Nord-Vietnam og FNL mot det USA-støttede Sør-Vietnam. De støttet kommunistiske geriljaorganisasjoner også i andre land i Asia. Men i 1979 slo Kina inn på en utenrikspolitikk som først og fremst hadde til hensikt å underbygge en eksport-drevet økonomisk vekst. Det krevde en fredelig utenrikspolitikk. Siden har Kina løst en rekke grensetvister og således også fjernet noe av grunnlaget for fremtidig konflikt. Men fremdeles gjenstår Taiwan-spørsmålet. Det er uløste grensetvister mellom Kina og Japan i havet og mellom Kina og India på land, og Tibets status kan igjen bli en kilde til konflikt. Det samme gjelder Koreas fortsatte deling. Kina har engasjert seg sterkt i å forsøke å hindre at Nord-Korea får atomvåpen. konflikt og utvikling 19

20 Antall drepte i krig Antall konflikter Antall drepte i krig pr. år Tallene omfatter både soldater og sivile, men bare de som er blitt drept som en direkte følge av kamphandlinger, ikke de som er døde av krigs-relaterte sykdommer etc Antall væpnede konflikter (som har hatt 25 eller flere drepte per år) Interne konflikter Internasjonale konflikter Fra krig til borgerkrig i en global verden Under den kalde krigen økte antallet borgerkriger, mens det var relativt få internasjonale kriger. Dagens kriger er stort sett borgerkriger innen stater, men noen av disse borgerkrigene har en regional eller til og med global dimensjon. Globaliseringen etter den kalde krigen har ført til økt økonomisk og kulturelt samvær over landegrensene. Dette har økt sårbarheten for angrep langt borte fra og gjort at USA etter 11. september 2001 har begynt å oppfatte lokale kriger og enkelte regimer som trusler mot sin egen sikkerhet, på samme måte som under den kalde krigen. Dette ble noe av Bush-administrasjonens varemerke, men det preger også store deler av amerikansk opinion. USA har derfor intervenert i Afghanistan og Irak for å knuse islamistiske grupperinger som kan tenkes å rette terrorangrep mot amerikanske mål. Dette har også i noen tilfeller fått USA til å væpne utvalgte lokale grupper for at de skal bekjempe andre. Dette er en farlig tendens som kan utvide og forlenge lokale konflikter. Hvis trenden i retning av en fredeligere verden snur, tror jeg dette kan være en av årsakene. En del av dagens kriger har kommet til å handle om makt i hele verdenssamfunnet. USA oppfatter at de har et globalt ansvar som minner om den typen ansvar en verdensstat vil kunne ha i fremtiden, og USA har ikke hatt tillit til at FN kan spille en slik rolle. USA vil ikke underordne seg den typen felles beslutninger som kreves i FN-systemet. Hvis det skulle lykkes å få USA til igjen å arbeide gjennom FN, og respektere bindende internasjonale avtaler, vil det kunne gi et vesentlig bidrag til å sikre en fredeligere verden. Egentlig forelå det en unik sjanse til å skape et internasjonalt samarbeid rett etter 11. september, da sympatien for USA var enorm rundt om i verden og da de aller fleste av verdens stormakter kjente seg truet av dem som sto bak terrorangrepet. Men Bush-administrasjonen misbrukte denne muligheten gjennom angrepet på Irak, som på en falsk måte ble søkt legitimert som en reaksjon på 11. september. Truslene er ikke borte I dagens verden er krigene i Irak og Afghanistan av særlig stor betydning fordi de har kimer i seg til å bli omfattende regionale konflikter. Mye avhenger derfor av verdenssamfunnets evne til å dempe og avslutte disse konfliktene. Politiske endringer i de to landene, i Pakistan og i forholdet mellom Iran og USA, vil kunne bidra positivt, men det kan lett gå helt motsatt. En eskalering og utvidelse av disse to konfliktene er nok den største trusselen mot verdensfreden i dag. Et vesentlig bidrag til å dempe konfliktnivået i Midtøsten, Sentral- og Sør-Asia ville være om Iran og USA kunne overkomme sitt fiendskap og normalisere forbindelsene seg imellom. Iran har stor betydning som nabo for Afghanistan og Irak og har interesse av stabile forhold i begge disse landene. Samtidig er det en fare for nye omfattende konflikter i Afrika, i området fra Darfur til Tsjad, i landene rundt de store sjøene, særlig D.R. Kongo og i Kenya. Og konflikter i Afrika er ofte ekstra farlige fordi det er 20 konflikt og utvikling