Notat. Gytefisktelling i Suldalslågen januar 2014

Transkript

1 Notat Gytefisktelling i Suldalslågen januar 2014

2 LABORATORIUM FOR FERSKVANNSØKOLOGI OG INNLANDSFISKE LFI Uni Miljø Thormøhlensgt. 49B TELEFON: Bergen NOTAT: Gytefisktelling i Suldalsågen januar 2014 DATO: FORFATTERE: Helge Skoglund, Gunnar Bekke Lehmann, Knut Wiik Vollset, Eirik Straume Normann, Tore Wiers & Bjørnar Skår GEOGRAFISK OMRÅDE: Rogaland LFI Uni Miljø SAMMENDRAG: Ved drivtelling i Suldalslågen januar 2014 ble det observert 298 laks (+ 16 døde laks) og 460 aure. Blant 118 laks som var mulig å observere for merking, var 75 fettfinneklippet (dvs. 64 %). Det synes å være en oppkonsentrering av fettfinneklippet fisk ved og nedstrøms klekkeriet hvor observasjonsforholdene også var bedre enn ellers i elva, noe som kan ha resultert i en overestimering av andelen merket fisk. Det ble ikke observert rømt oppdrettslaks. Antall gytefisk observert ved drivtelling er vesentlig lavere enn forventet ut i fra registreringer i laksetrappene i Sandsfossen og ved fangst i sesongen Det sene tidspunktet for gjennomføring av tellingene bidro høyst sannsynlig til å underestimere antall gytefisk i vassdraget, ettersom fisken var ferdig gytt og trukket bort fra gyteplassene. Det er også mulig at deler av bestanden allerede kan ha forlatt vassdraget før tellingene. Årsaken til at tellingene ble gjennomført sent var mye nedbør og for høy vannføring i desember når tellingene var planlagt. Det er imidlertid vanskelig å vurdere hvor stor denne feilkilden er. På den annen side er det også mulig at antall oppvandrende fisk i trappene er overestimert, som følge av at fisk vandrer gjentatte ganger i tellesystemet. Resultater fra videotellinger av oppvandrende fisk ved Øvre Høse i 2013 kan bidra til å belyse disse forholdene. Det ble bemerket at store deler av elvebunnen var dekket av mose og annen begroing, særlig i vassdragets øvre del. Det anbefales at effekter på skjulmuligheter for ungfisk kartlegges, og at behov for eventuelle tiltak for å bedre habitatforholdene for gyting og ungfisk vurderes. OPPDRAGSGIVER: Statkraft Energi KONTAKTPERSON: Sjur Gammelsrud ANTALL SIDER: 15 FORSIDEFOTO: Drivtelling i Suldalslågen ved Øyno (øverst til venstre); parti fra Suldalslågen fra Kvamsøyno mot Foss/Urane (øverst til høyre); fettfinneklippet laks observert ved Mo (nederst til venstre); begroing av elvebunnen i øvre del av vassdraget (nederst til høyre). Alle foto: Helge Skoglund. 2

3 Bakgrunn og målsetting På oppdrag fra Statkraft gjennomførte LFI Uni Miljø drivtellinger i Suldalslågen januar Hensikten var å kartlegge bestandsstatus og for å sammenligne resultater med videoovervåking av oppvandring av gytefisk. Det er tidligere utført drivtellinger i vassdraget i perioden (Sægrov & Hellen 2004). I tillegg utføres det telling av laks i Laksestudioet og i laksetrappen på vestre side av Sandsfossen. Fra 2012 har mengden oppvandrende fisk i Suldalslågen også blitt talt med et heldekkende videosystem ved Øvre Høse (Lamberg m.fl. 2013). LFI Uni Miljø utfører årlig et program med gytefisktellinger i en rekke elver på Vestlandet (50 elver talt i 2013, se Skoglund m.fl. 2014). Tellingene blir gjort i forbindelse med en rekke prosjekter, med finansiering fra både forvaltning, regulanter og forskning. Resultatene fra gytefisktellingene gir et godt grunnlag for å vurdere bestandsstatus, og er dermed en basis for forvaltning av de enkelte vassdragene. I tillegg blir resultatene brukt til å følge utviklingen i laksebestandene i ulike regioner og som grunnlag for forskning på ulike påvirkningsfaktorer for bestandene av laks og sjøaure (Skoglund m.fl. 2009, 2014, Vollset et al. 2014). Resultatene fra gytefisktellingene blir rapportert inn til Vitenskapelig råd for lakseforvaltning som grunnlag for å vurdere oppnåelse av gytebestandsmål. Materiale og metoder Tellemetodikk Gytefisktelling ved snorkling ( drivtelling ) gjennomføres etter Norsk Standard NS Tellingene utføres ved at en eller flere personer svømmer/driver nedover elven iført tørrdrakt og snorkelutstyr. Avhengig av elvens bredde og siktforhold dykker en eller flere personer parallelt for best mulig å dekke hele elvens profil. Observasjoner av fisk blir fortløpende skrevet ned og merket av på vannfaste blokker og kart. Sjøaure inn i følgende størrelseskategorier: <1 kg, 1-2 kg, 2-3 kg og >3 kg. Laksen deles inn i følgende størrelseskategorier: Smålaks (<3 kg), mellomlaks (3-7 kg) og storlaks (>7 kg). Disse tre størrelseskategoriene vil ofte korrespondere med laksens sjøalder (1-, 2- og 3-sjøvinter). Rømt oppdrettslaks skilles fra villaks ut fra morfologiske karakterer som kroppsfasong, pigmentering, finneslitasje etc. I mange tilfeller vil det likevel ikke være mulig å identifisere oppdrettslaks utelukkende basert på utseende. I noen tilfeller får en heller ikke studert hver enkelt fisk lenge nok til å avgjøre om den er villaks eller oppdrettslaks. Ved usikkerhet blir fisken bestemt som villaks. Andelen rømt oppdrettslaks som fremkommer ved gytefisktellingene vil derfor som regel være underestimert i forhold til det faktiske innslaget av rømt oppdrettslaks i elva. Erfaringsmessig vil en sjelden feilbestemme villaks som oppdrettslaks. For å unngå dobbelttellinger blir fisken registrert først når dykkeren har passert. En prøver samtidig å se etter individuelle kjennetegn hos fisken, som sårmerker e.l., slik at den kan gjenkjennes hvis den etter å ha blitt registrert skulle svømme nedstrøms og forbi dykkeren igjen. Under gytefisktelling er det naturlig å regne med at noen fisk klarer å unngå dykkerne eller stå plassert slik at de ikke vil være mulig å observere, f.eks. under store blokker på bunnen av dype kulper. Generelt er det derfor rimelig å anta at gytefisktelling ved snorkling vil gi minimumsestimater av gytebestanden. 3

4 Underestimeringen vil ofte være størst i brede, vannrike elveavsnitt og i store, dype kulper med mørk bunn. Vær- og lysforhold og sikten i vannet er også avgjørende for telleresultatet. Gjennomføring I utgangspunktet var det planlagt å gjennomføre tellingen i Suldalslågen like etter innføring av vintervannføringsperioden fra 1. desember, da minstevannføringen ut av Suldalsvatnet reduseres til 12 m 3 /s. Som følge av vedvarende mye nedbør og dårlig vær høsten 2013 var vannføringen for høy til at tellingene kunne gjennomføres i løpet av desember. Først i midten av januar var vannføringen tilstrekkelig lav til å sikre en forsvarlig gjennomføring (Figur 1). Selv om laksen i Suldalslågen er kjent for å gyte forholdsvis sent, og i flere tilfeller ut i januar (Heggberget 1988), er det sannsynlig at mesteparten av fisken vil være ferdig med gytingen så sent i sesongen. Dette kan derfor medføre fare for at noe av laksen kan ha trukket bort fra gyteområdene. Ettersom gytefisktellingene har blitt utført i januar også ved tidligere tellinger (Sægrov & Hellen 2004), ble det i samråd med oppdragsgiver besluttet å gjennomføre tellingene til tross for det sene tidspunktet nov. 8. nov. 15. nov. Vannføring m 3 /s 22. nov. 29. nov. 6. des. 13. des. 20. des. 27. des. 3. jan. 10. jan. 17. jan. 24. jan. 31. jan. Figur 1. Vannføring ved Lavika i Suldalslågen gjennom høst og tidlig vinter 2013/2014. Den røde linja angir det som ble vurdert som øvre grense akseptabelt for telling mens den blå ringen angir tidspunktet for gjennomføring. Gytefisktellingene ble gjennomført Under tellingen var vannføringen om lag 14 m 3 /s ut av Suldalsvatnet og 19 m 3 /s ved Lavika nederst i vassdraget. Denne vannføringen ga ingen problemer mht. gjennomføringen av arbeidet. Hele elvestrekningen fra Suldalsvatnet og ned til brakkvannssonen nedenfor Sandsfossen ble dykket, med unntak av noen av strykene i det såkalte "Juvet" (Gjuva) som ligger i nedre halvdel av vassdraget. Sikten under vann var generelt god, anslagsvis 10 meter med noe variasjon. Lysforholdene medførte imidlertid noe begrensete 4

5 observasjonsmuligheter i dypere partier av elva. Fire personer deltok under feltarbeidet. Under tellingene ble antall fisk med fettfinner og fettfinneklippet fisk skilt, såfremt fisken var nær nok til at det var mulig å registrere dette. Totalt fire personer deltok på gytefisktellingene. I hovedsak snorklet to personer parallelt nedover vassdraget, men på strekningen Bakkahølen og fra Moshølen-Herabakkahølen ble det gjennomført en andre gangs telling med fire personer parallelt. En oversikt over vassdraget og inndeling av delstrekninger er vist i Figur 2. Inndelingen av delstrekninger tilsvarer med noen mindre unntak de som ble brukt av Sægrov & Hellen (2004). Beregning av eggtetthet Ut i fra tellingene ble eggtettheten estimert tilsvarende som for utregning av gytebestandsmål (Hindar et al. 2007, Anon. 2013). Dette gjøres ved at en antar at andelen hofisk i gytebestanden av laks er 20 %, 70 % og 55 % blant henholdsvis smålaks, mellomlaks og storlaks. Videre har vi antatt at gjennomsnittsvekten på de tre størrelsesgruppene var henholdsvis 2 kg, 5 kg og 8 kg. Antall egg per kg holaks er antatt å være 1450 (Hindar et al. 2007). Tilsvarende ble det for sjøaure antatt at andelen hofisk blant alle størrelsesgrupper er 50 %, gjennomsnittsvekt for de ulike størrelsesgruppene er 0,75 kg, 1,5 kg, 2,5 kg og 4 kg, mens antall per kg hofisk av sjøaure er antatt å være 1900 (Sættem 1995). Sægrov & Hellen (2004) benyttet et elveareal på m² ved beregning av eggtetthet. Dette tilsvarer elvearealet mellom Suldalsvatnet og Sandsfossen på lav vannføring. Vitenskaplig råd for lakseforvaltning oppgir et elveareal på m² som utgangspunkt for gytebestandsmål (Anon. 2013), men det er ikke opplyst om dette også inkluderer eventuelle areal i og ovenfor Suldalsvatnet. Vi har derfor beregnet egg tetthet ut i fra begge disse arealene. 5

6 Figur 2. Oversiktskart over Suldalslågen med delstrekninger. Resultat Det ble totalt observert 298 gytelaks og 460 sjøaure. I tillegg ble det observert 16 døde gytelaks. Ettersom disse høyst sannsynlig er døde etter gyting, kan disse i utgangspunktet regnes som en del av gytebestanden, som totalt da blir 314 laks. Det ble ikke observert rømt oppdrettslaks. En oversikt over observasjonene av fisk på de ulike strekningene i vassdraget er gitt i Tabell 1. Flest observasjoner av laks ble gjort på strekningene fra Bakkahølen-Herabakkahølen (strekning 13-14), samt fra på strekningene fra Litlaneshølen-Juvet (strekning 8-9). Det ble flere steder i vassdraget observert større, antakelig ferskvannsresidente brunaure. Disse ble i utgangspunktet ikke inkludert i tellingene, men ettersom det ved i mange tilfeller var vanskelig å skille kan noen brunaure feilaktig ha blitt registrert som sjøaure. Blant 118 laks som var mulig å observere for merking, var 75 fettfinneklippet (dvs. 64 %). Det ble observert spesielt mange fettfinneklippete laks i området Ritland-Herabakkahølen (strekning 13, Tabell 1). Resultatene fra gytefisktellingene tilsvarer en estimert gytebestand for laks på 942 kg hofisk. Dette gir en eggtetthet på 1,2 egg per m 2 ut fra et areal på m 2, og 0,8 egg per m 2 ut i fra et areal på m 2. 6

7 Tabell 1. Oversikt over observasjoner av sjøaure og laks på ulike delstrekninger ved gytefisktelling i Suldalslågen Døde laks er her inkludert i gytebestanden. MFF angir observasjoner av laks med fettfinne (dvs. umerket) mens UFF angir fisk uten fettfinne (dvs. fettfinneklippet). Stedsnavnene er basert på lokalitetsnavn (fra Norgeskart.no) i nedre del av hver strekning indikert i Figur 2. Strekning Stedsnavn Sjøaure Villaks < 1 kg 1-2 kg 2-3 kg > 3 kg Smålaks Mellomlaks Storlaks MFF UFF 1 Sandsfossen Tjelmane Helland Neset Kleivane Holmen Grov Juvet (Gjuva) Kvamsøyno Øyno Flotto Duøy Herabakkahølen Nerheimshølen Gallandsuro Steinsholmen Steinshølen Tjøstheimroren Lunde bru Storeøy Stråpa Sum Diskusjon Resultater fra drivtelling sammenliknet med forventet innsig basert på fangst og telling i trappene I følge fangstrapportene ( ble det i fiskesesongen 2013 innrapportert en fangst på 977 laks (Tabell 2), hvorav 839 ble avlivet og 138 ble gjenutsatt. Av disse ble 603 avlivet ovenfor laksetrappen. I tillegg ble det i sesongen 2013 registrert totalt 1901 laks som gikk opp trappene i Sandsfossen. Basert på dette burde gytebestanden i Suldalslågen høsten 2013 vært om lag 1300 laks. Vårt resultat på 314 laks fra drivtellingene er således betydelig avvikende i forhold denne forventningen. Det er også betydelig lavere enn gytebestandsmålet på 2318 kg hofisk, tilsvarende 2 egg per m 2. Det ville samtidig tilsvare en fangstandel på 73 % basert på avlivet fisk. Tettheten av gytefisk er også vesentlig lavere enn det en finner i andre vassdrag i Ryfylke (Skoglund m.fl. 2014). Et viktig spørsmål er dermed hvorvidt dette avviket mellom forventet og observert gytebestand skyldes at gytebestanden er underestimert, eller at antall oppvandrende laks er overestimert. På generell basis vil det sjelden være mulig å observere all gytefisk ved drivtelling, siden deler av gytebestanden vil kunne være lokalisert på steder hvor det ikke er mulig å observere. I større vassdrag, som i Suldalslågen, vil det også være fare for at noe av fisken aktivt vil kunne unnvike 7

8 tellemannskapet i brede partier i elva. Erfaringer fra drivtelling i andre store vassdrag viser likevel at denne feilkilden ikke vil være så betydelig dersom observasjonsforholdene ellers er gode (Skoglund m.fl. 2014). Forholdene under tellingene januar 2014 var også gode. Et usikkerhetsmoment her er imidlertid om det sene tidspunktet for gjennomføring av drivtellingene bidrar til at gytebestanden blir betydelig underestimert. All gytefisk som ble observert var utgytt og hadde trukket bort fra gyteområdene. Det er derfor mulig at deler av gytebestanden hadde trukket ned i dypere partier av elven hvor de ikke ble observert, at de hadde vandret opp i Suldalsvatnet, eller at de hadde forlatt vassdraget. Det ble også utført drivtellinger i Suldalslågen i perioden , da det årlig ble observert fra gytelaks (Sægrov & Hellen 2004). Det ble også i denne perioden funnet et stort avvik mellom resultater fra drivtellinger og fra tellinger i trappene. Flere mulige forklaringer har blitt foreslått, blant annet at fisk som vandrer opp trappene vandrer ned over fossen igjen (Sægrov & Hellen 2004). Det er også funnet at fisk kan gå repeterte ganger gjennom tellesystemet (Lura 2008). På den annen side kan det også vandre opp fisk gjennom fossen som ikke blir registrert i tellesystemet. Ved telling av laks med et heldekkende videosystem ved Øvre Høse, om lag 350 m oppstrøms Sandsfossen, ble det i 2012 registrert om lag 50 % av antallet fisk i forhold til registreringene i trappene (Lamberg m.fl. 2013). Dersom dette forholdstallet stemmer, og også gjaldt i 2013, tilsier dette at gytebestanden faktisk var nær det som kommer fram fra gytefisktellingene. Dette vil eventuelt kunne bli avklart når resultatene fra videotellingene i 2013 foreligger. Tabell 2. Oversikt over antall fisk registrert i fangst og ved oppvandring i laksetrappene i Sandsfossen i Kategori Fangst Laksestudio Laksetrapp Totalt i trappene Villfisk < 3 kg kg > 7 kg Sum Merket < 3 kg kg > 7 kg Sum Andel % Oppdrett < 3 kg kg > 7 kg Sum Sjøaure < 1 kg kg > 3 kg Sum Ettersom tellingene ble gjennomført forholdsvis lenge etter sjøaurens gytetid, er det sannsynlig at mye av sjøauren også kan ha forlatt vassdraget. Mye av sjøauren var lokalisert sammen med 8

9 brunaure i større kulper, og i mange tilfeller var det vanskelig å skille brunaure fra sjøaure. Tellingene av sjøaure er derfor beheftet med usikkerhet. Det ble også sett en høyere andel fettfinneklippet fisk ved drivtelling enn det som ble registrert i fangst og ved videotelling i trappene. Av 118 laks som ble observert tydelig, var 64 % fettfinneklippet. Tilsvarende er andelen fettfinneklippet laks registrert i trappene og i fangstene henholdsvis 39 % og 27 % (Tabell 2). Mye av den fettfinneklippete fisken synes å være oppkonsentrert på elvestrekningen ved og nedstrøms klekkeriet ved Ritland. Her var også observasjonsforholdene noe bedre enn ellers i elva, ettersom mer av fisken her sto på grunnere partier. Det er derfor mulig at en total sett fikk registrert merkestatus på flere fisk i den delen av elva hvor den fettfinneklippete fisken var oppkonsentrert, og at andelen fettfinneklippet laks derfor ble overestimert. I tillegg til forskjeller i antall laks og andel merket fisk, er det et avvik mellom størrelsesfordelingen av fisk i drivtellingene vs. i trapper/fangst. Mens andelen storlaks registrert i trappene og fangsten var henholdsvis 29 % og 22 %, var andelen i drivtellingene 12 %. Det er mulig at dette skyldes at noe storlaks feilbestemmes som mellomlaks i drivtellignene. Alternativt kan det skyldes større dødelighet på storlaks etter gyting, eller at storlaks i større grad har forlatt vassdraget enn mindre laks. Mens det i løpet av oktober ble rapportert om en større mengde nyrømt laks nedstrøms Sandsfossen, samt i flere vassdrag i regionen (se Skoglund m.fl. 2014), ble det ikke observert rømt oppdrettslaks verken oppe i vassdraget eller i elvemunningen under drivtellingene. Mye tyder på at den rømte fisken i stor grad besto av umoden fisk som vandret ut fra vassdragene igjen i løpet av november, og dermed ikke representerte noen genetisk trussel for villaksen med hensyn på hybridisering (Skoglund m.fl. 2014). Gyteområder, begroing og habitatforhold Under tellingene ble det i tillegg gjort en enkel registrering av gytegroper (se Vedlegg 1-3). Denne kartleggingen var gjennomført for å få en generell oversikt over gyteaktivitet i ulike deler i vassdraget, og kan derfor ikke uten videre "oversettes" til antall gytefisk. Grunnen til dette er at kvantifisering av gytegroper erfaringsmessig ofte er vanskelig, siden gytingen i mange tilfeller kan være konsentrert på små områder. Gytegropene fra ulike fisk kan da være overlappende, samtidig som gytegroper kan være vanskelig å observere på enkelte substrattyper. Det kan også være vanskelig å skille mellom gytegroper av laks og aure utelukkende basert på observasjoner. Inntrykket fra kartleggingen er likevel at gyteaktiviteten i stor grad gjenspeiler den relative mengden gytefisk på ulike strekninger i vassdraget. Særlig var det påfallende lav gyteaktivitet og få observasjoner av fisk i de øvre partiene av elven, fra Suldalsosen og ned til Lunde bro, i forhold til tilgjengelig gytehabitat. Det ble for øvrig bemerket at store deler av elvebunnen, særlig i øvre del av vassdraget var preget av begroing av mose og annen vannvegetasjon. Det ble estimert at vannvegetasjon dekket i størrelsesorden % av den vanndekte elvebunnen i øvre del av vassdraget. Begroingen var noe mindre og endret karakter nedover i vassdraget. Det ble også bemerket at områder med mye begroing samtidig var preget av mye avsatt sand og finsediment. Begroings- og sedimentasjonsproblematikk er velkjent fra vassdraget fra tidligere (Bogen m.fl. 2004). Omfattende begroing av mose og avsetning av finsediment kan danne en barriere over elvebunnen som bidrar til å redusere habitatkvaliteten mht. gyting og tilgang til skjul for ungfisk. Det synes ikke som om dagens vannføringsregime med spyleflommer har vært tilstrekkelig til å redusere begroingen i vassdraget. Tidligere erfaringer med å fjerne begroing maskinelt (harving) har gitt positiv effekt på ungfisk både i 9

10 Suldalslågen (Bogen m.fl. 2004), og i andre regulerte vassdrag (Pulg m.fl. 2013). For øvrig ble det funnet lite begroing på de etablerte gyteområdene i Suldalslågen, trolig som følge av at fisken holder disse ved like ved gjentatt graveaktivitet (se foto). Det kan likevel ikke utelukkes at begroingen enkelte steder kan ha resultert i at gyteområder har blitt redusert. Konklusjon Resultatene fra gytefisktellingene i Suldalslågen januar 2014 tilsier at gytebestanden av laks høsten 2013 var minimum 314 laks. Det er grunn til å tro at det sene tidspunktet for gjennomføring av drivtellingene har resultert i at gytebestanden ble underestimert. Det er imidlertid vanskelig å vurdere hvor stor andel som kan ha forlatt vassdraget eller var lokalisert på steder i vassdraget hvor de ikke ble observert. Til tross for vassdragets størrelse vurderes observasjonsforholdene for å telle gytefisk i vassdraget som gode, gitt at tellingene kan gjennomføres i løpet av fiskens gytetid (medio november-desember). Tellingene gir dessuten informasjon som ikke kan fremkomme gjennom registreringer bare i nedre del av vassdraget, -bl.a. om fiskens fordeling i gyteområdene i vassdraget og om diverse forhold tilknyttet utvikling og endringer i vassdragsmiljøet. Det anbefales derfor at drivtellingene gjentas på egnet vannføring. Samtidig er avviket i bestandsestimater mellom de forskjellige metodene en kilde til usikkerhet som bør avklares. Det virker til at dette er et avvik som også har vært tilfelle i tidligere år. Dette gjør det vanskelig å ta riktig forvaltningsmessige beslutninger og kan være kilde til konflikter mellom interessegrupper. Kilden til dette avviket i år kan ha sammenheng med det sene tidspunktet for gytefisktellingen, og en tidligere og mer sikker telling kan være løsning. Samtidig anbefales det å gjennomføre et merkeforsøk på gytefisk for å avklare vesentlig spørsmål knyttet til bias i metoder og estimater. Dette vil kunne gi grunnlag for å evaluere hvilke metoder som i fremtiden er best egnet til å evaluere bestandsstørrelsen. Det anbefales samtidig at habitattilstand i forhold til skjultilgang i vassdraget kartlegges ytterligere, og at eventuelle behov for tiltak vurderes. Den nylig utgitte «Håndboken for miljødesign i regulerte laksevassdrag» (Forseth & Harby 2013) beskriver fremgangsmåte for å utrede hvorvidt habitatforhold er flaskehals for fiskeproduksjon, og gir forslag til ulike tiltak. 10

11 Store deler av elvebunnen var dekket med mose og annen vannvegetasjon, særlig i øvre del av Suldalslågen nedstrøms Suldalsosen. Til tross for omfattende begroing i store deler av elveleiet var de etablerte gyteområdene forholdvis rene. Dette skyldes trolig at fiskens årlig graveaktivitet forhindrer vegetasjonen i å etablere seg. 11

12 Referanser Anonym Status for norske laksebestander Rapport fra Vitenskapelig råd for lakseforvaltning nr s. Bogen, J., Bremnes, T., Bønsnes, T., Heggenes, J., Johansen, S.W. & Saltveit, S.J Fiskehabitat i Suldalslågen. Et studium av sedimentasjonsdynamikk, begroing, habitattilbud og habitatbruk hos fisk. Suldalslågen Miljørapport nr. 46. Forseth, T. & Harby, A. (red.) Håndbok for miljødesign i regulerte laksevassdrag. NINA temahefte nr. 52. Heggberget, T.G. 1988, Timing of spawning in Norwegian Atlantic salmon (Salmo salar). Can. J. Fish. Aquat.Sci. 45: Lamberg, A., Bakken, M., Bjørnbet, S., Gjertsen, V. & Strand, R Videoregistrering av oppvandrende laks og sjøørret i Suldalslågen i Skoglund, H., Barlaup, B.T., Sandven, O.R., Wiers, T., Lehmann G.B. & S.E. Gabrielsen Gytefisktellinger i elver i Nordhordland, Hardanger og Ryfylke bestandsstatus for villfisk og innslag av rømt oppdrettslaks. LFI-Unifob, rapport nr Skoglund, H., Barlaup, B.T., Lehmann G.B., Normann, E.S., Wiers, T., Skår, B., Pulg. U., Vollset, K.W., Velle, G. & Gabrielsen, S.E Gytefisktelling og registrering av rømt oppdrettslaks i elver på Vestlandet høsten LFI-rapport nr Sægrov, H. & Hellen, B.A., Gytebestand av laks i Suldaslågen 2003/04. Suldalslågen Miljørapport nr. 33. Vollset, K.W., Skoglund, H. Barlaup, B.T., Pulg, U., Gabrielsen, S.-E., Wiers, T., Skår, B. & Lehmann, G.B. Can river location within a fjord explain the density of Atlantic salmon and sea trout? Marine Biology Research 10:

13 Vedlegg 1. Observerte gytegroper under gytefisktellingene i øvre del av Suldalslågen Kartleggingen er ikke ment å gi en fullstendig kvantitativ oversikt over gytegroper i vassdraget. Tallene angir omtrentlig antall gytegroper/felter. 13

14 Vedlegg 2. Observerte gytegroper under gytefisktellingene i midtre del av Suldalslågen Kartleggingen er ikke ment å gi en fullstendig kvantitativ oversikt over gytegroper i vassdraget. Tallene angir omtrentlig antall gytegroper/felter. 14

15 Vedlegg 3. Observerte gytegroper under gytefisktellingene i nedre del av Suldalslågen Kartleggingen er ikke ment å gi en fullstendig kvantitativ oversikt over gytegroper i vassdraget. Tallene angir omtrentlig antall gytegroper/felter. 15