Kraftoverføringens kulturminner Oslo 14. desember Utviklingen av landets kraftledningsnett

Transkript

1 Kraftoverføringens kulturminner Oslo 14. desember 2010 Erling Diesen Utviklingen av landets kraftledningsnett Det har blitt et slags mønster nå, at når det dreier seg om historieprosjekter innen elektrisitetssektoren, så blir jeg henta ned fra hornet på veggen. Og det er bare hyggelig. Jeg har jo vært med noen år. Det var høsten 1952 jeg rusla opp Høyskolebakken i Trondheim for første gang i den tidlige fase av kraftsosialismens gullalder fast bestemt på å yte mitt i gjenreisningen av fedrelandet, og etter evne bidra til utviklingen av Gerhardsens velferdssamfunn, der vannkraftutbygging skulle være drivkraften. Norge hadde en årlig kraftproduksjon den gangen på omtrent TWh. I dag nærmer vi oss vel TWh i et middelår. Vi hadde den gang fem adskilte samkjøringsområder i landet. Dessuten var Nord-Salten ei lita øy for seg sjøl. Det samme var Øst-Finnmark og Indre Sogn. Vi hadde Samkjøringen Østlandet, som etter hvert strakk seg nedover på Sørlandet. Og så var det Vestlandske Kraftsamband, Vest-Norges Samkjøringsselskap, Nordenfjeldske Kraftsamband og Samkjøringen Nord- Norge. Bortsett fra den såkalte lille grensehandel små grender på begge sider av grensen som hadde felles forsyning hadde vi ingen mellomriksforbindelser. Den første mellomriksforbindelsen kom i 1960 i Trøndelag. Og den vakte adskillig politisk rabalder. Trondheim kommune ville bygge ut Nea-vassdraget. De lånte penger til det i Sverige. Og det lånet skulle betales tilbake, ikke med kroner, men med kwh-er. Fra borgerlig hold ble det framstilt nærmest som landssvik å føre kraft til andre. Industrilederen Jens Bache-Wiig talte i Studentersamfundet i Trondhjem for å sende Neakraften over til Sunndalsøra og bruke den i aluminiumsproduksjonen. Men det ble som regjeringen ville. Den hadde jo rent flertall i Stortinget. En høyrerepresentant, karakteristisk nok fra Trondheim, stemte sammen med hele Arbeiderpartiet for Neakontrakten. Men da tiden nærmet seg for idriftssetting av ledningen mellom Nea og Järpströmmen, inntraff århundrets tørkeperiode i Midt-Norge. Dermed reddet Sverige trønderne fra å måtte gå tilbake til parafinlampen. Vekselstrøm kan som bekjent gå begge veier! Protestene forstummet. Det var fra 1960-tallet vi begynte å kople landsdelene sammen. Først mellom Trøndelag og Østlandet i Så mellom Vestlandet og Østlandet i 1965, og

2 2 intern på Vestlandet hvor det var to samkjøringsområder. I 1970 var vi kommet så langt at de fem samkjøringsselskapene ble slått sammen til Samkjøringen av kraftverkene i Norge. Men det var faktisk ikke før i 1989 at hele Norge ble samlet til ett kraftrike da en ledning nordfra og en ledning sørfra ble koplet sammen i Salten transformatorstasjon. Da hadde allerede i flere år Nord-Norge og Sør-Norge samkjørt via det svenske nettet. Disse ledningene som knyttet sammen landsdelene ble for en stor del finansiert med inntektene fra elektrisitetsavgiften. Den var blitt innført med 0,1 øre per kwh allerede før krigen med det formål å finansiere strøm til mørke områder. Da den jobben stort sett var gjort på 1960-tallet, og avgiften var økt til ett øre eller to, gikk pengene til å knytte landsdelene sammen. I dag går elavgiften rett inn i statskassa med ca. 10 øre per kwh pluss moms. De første samkjøringsledningene ble bygget for 66 kv mellom Rjukan og Glomma via Oslo. Like etter første verdenskrig, var det vel. Nore-ledningene ble satt i drift på slutten av 1920-tallet med 132 kv. Etter annen verdenskrig fikk vi ledningene fra Mår og fra Hallingdal mot Oslo-området for 220 kv. Disse ble senere oppgradert til 275 eller 300. Vi brukte begge betegnelser. Kraftverksdirektør Aalefjær i Statskraftverkene han var bygningsingeniør - spurte noen av sine elektroingeniører hva de egentlig mente, var der 275 eller 300? Hvortil de svarte at det kunne godt være 275 i den ene enden av ledningen og 300 i den andre. Den første ledningen som ble bygd for 300 kv fra første stund, var overføringen fra Tokke mot Østlandet i Svenskene hadde vært pionerer på 400 kv overføringer, fordi de skulle overføre store kraftmengder fra vassdragene i nord til Mellom- og Sør-Sverige. Vi fikk vårt første 400 kv-anlegg da mellomriksforbindelsen mellom Hasle ved Sarpsborg og Borgvik i Värmland ble satt i drift i Borgvik var tilknyttet det svenske 400 kv-nettet. Fordelene med å utvikle et nordisk kraftsamarbeid var nokså åpenbare: Vannkraftlandet Norge, vannkraft- og etter hvert kjernekraftlandet Sverige, varmekraftlandet Danmark, og Finland som etter hvert hadde både vann-, varme- og kjernekraft. I 1963 ble NORDEL stiftet av ledende menn det dreide seg utelukkende om menn den gangen i de nordiske land. Fire herrer fra hvert land med underliggende arbeidsgrupper arbeidet fram forslag til flere samkjøringsforbindelser mellom landene, i tillegg til de ledningene som da allerede var realisert eller besluttet. NORDEL var udemokratisk, ubyråkratisk, upolitisk, effektivt og fikk alltid gjennomslag hos besluttende og bevilgende myndigheter for sine forslag. Rekrutteringen til og utskifting av representanter i NORDEL skjedde ved at noen snakket sammen. Jeg hadde selv fornøyelsen å være medlem i fire år.

3 3 I dag er de nordiske land tett sammenbundet, og alle tjener på utvekslingen over landegrenene mellom disse forskjelligartede kraftsystemene. Foruten de mange luftledninger som nå krysser grensene, må jeg spesielt få nevne Skagerrakforbindelsen. Den ble også foreslått av NORDEL. Men for en gangs skyld måtte det noen ekstrarunder til for å oppnå intern enighet mellom herrene i NORDEL. Situasjonen var at Sverige hadde forbindelser til alle de andre landene, men ingen av disse hadde forbindelse innbyrdes. Sverige lå altså midt i nettet, og kunne spille på alle de andre. Med forbindelse mellom Sør-Norge og Jylland ville Sverige bli kortsluttet. Men kabelforbindelsen over eller rettere sagt under Skagerrak ble til slutt foreslått av et enstemmig NORDEL. Det skulle bli den lengste og dypeste undervannsforbindelse og med den høyeste spenning som noen gang var realisert. NVE-Statskraftverkene og Standard Telefon og Kabelfabrikk inngikk en utviklingskontrakt. Standard utviklet kabelen. Statskraftverkene fikk bygget kabelskipet Skagerrak. Vekselretterne dette var jo likestrømsoverføringer ble levert av ASEA. I 1976 ble den første og året etter den andre kabelen lagt. Det var et ganske betagende skue da Skagerrak nærmet seg Sørlandskysten, buksert av fire taubåter som sørget for riktig hastighet og kurs, mens kabelen fra den stor snella på dekk forsvant ned i dypet. Økonomien i prosjektet var god. Den var så god at tidlig på 1990-tallet søkte Statkraft som de da het om å få legge en tredje og større kabel. Dette ga den meget handlekraftige nærings- og energiminister Finn Kristensen grønt lys for da han åpnet Standards nye kabelfabrikk ved Halden før NVE hadde ferdigbehandlet konsesjonssøknaden. Så da vi måtte jo vi bare skynde oss å gi konsesjon. Inntil i dag er det opprettet mange forbindelser både til sjøs og til lands mellom de nordiske land og utover til Europa. Innad i Norge står Statnett som nå er navnet - overfor store forsterkninger av det norske nettet. Det er ikke uproblematisk. Maken til kraftlinjeprotest som den som brøt løs i Hardanger 2. juli, har vi vel ikke opplevd siden november 1946 da mennesker gikk i fakkeltog fra Youngstorget til Rådhuset i Oslo i protest mot at de to første ledningene fra Hallingdal skulle gå gjennom Nordmarka. Det ble nå likevel som Oslo Lysverker ville. Men den tredje ledningen ble lagt i ei stor bue utenom Marka. Vi får nok ledningen fra Sima til Samnanger også, forhåpentligvis som luftledning hele veien, slik jeg ser det. Og nye, store prosjekter venter, både på Vestlandet, i Trøndelag og Nord-Norge. Konsesjonsbehandlingen er med årene blitt mer krevende og tverrfaglig. I tidligere tider var det bare sterkstrømsingeniører som behandlet søknader om ledningskonsesjoner. Nå er de fleste utdannet på Blindern, på Ås eller tilsvarende.

4 4 La meg runde av med noen ord om de utfordringer som energiloven av 1990 bød på. Før 1991 ble strømprisene politisk bestemt av Stortinget, fylkestingene eller kommunestyrene, gjerne for ett år av gangen. Prisen omfattet både overføringen og kraften. Elverkene hadde med noen unntak leveringsmonopol i sine konsesjonsområder. De skulle ikke ta ut profitt. Prisen skulle bare dekke kostnadene. Folkevalgte organer sørget for det, i alle fall sånn omtrent. Etter energiloven skulle produksjon og omsetning av kraft skje på markedsbaserte vilkår, økonomisk adskilt fra overføringsfunksjonen, som nødvendigvis fortsatt måtte være monopolbasert. Gjennomføringen av dette bød på store faglige utfordringer for NVE. Vi hadde ingen å lære av, for Norge var faktisk det første land i verden som gjennomførte dette. Utviklingen av markedet skal jeg la ligge her, for i dag konsentrerer vi oss om overføringene. Men la meg bare nevne at det ble stuerent å ta ut profitt eierutbytte - fra kraftomsetningen. Dette måtte ikke smitte over på monopolfunksjonen. NVEs medarbeidere måtte derfor utforme et økonomisk regelverk som hindret uttak av profitt utover en rimelig avkastning, som stimulerte til effektiv drift og som sørget fortsatt høy driftssikkerhet. I nært samarbeid med elforsyningen og dens interesseorganisasjon og overordnet myndighet har NVE gradvis greid å utvikle hensiktsmessige reguleringsregler. Jeg forstår at det fortsatt skjer en utvikling på området. Men la meg ikke idyllisere prosessen. Elverkseierne og deres administrasjoner, som tidligere var ganske suverene med hensyn til prissetting, likte selvsagt ikke å bli regulert. Det falt nok i blant et og annet ukvemsord om byråkratene på Majorstua. Vi tålte det. Vi hadde noen tøffe runder med departementet også. Det var tyngre. I dag markerer vi at vi har fått en fyldig dokumentasjon om utviklingen av kraftoverføringene her i landet, som jeg bruker å kalle landets viktigste infrastruktursystem, i den forstand at om kraftledningssystemet svikter, så svikter alt annet også. Da bråstopper Norge. Jeg er meget imponert over den jobben Sissel og Henning har gjort. Jeg må vel også innrømme at gjennom den kontakten jeg har hatt med dem, har jeg også lært en del om kraftledninger som jeg ikke visste fra før.

5 5