Rt Norges Høyesterett - dom.

Transkript

1 Vadsø kommune Finnmark fylkeskommune Rt Norges Høyesterett - dom. Stikkord: Avtalerett. Erstatningsrett. Forvaltningsrett. Sammendrag: Vadsø kommune fikk ikke medhold i at Finnmark fylkeskommune skulle dekke en del av byggeomkostningene for Vadsø helsesenter, tilsvarende den del av gulvarealet som var forutsatt nyttet til formål som hører inn under fylkeskommunens oppgaver etter sykehusloven. Det forelå ikke noe vedtak om dette fra det kompetente organ i fylket, fylkestinget. Det forelå ingen "bestilling" fra fylkesutvalget. -Uttalt at det neppe var plass for legitimasjonssynspunkter ved slike klare kompetanseoverskridelser i forhold til et annet offentlig organ, som det her var tale om. I slike tilfelle kunne det heller ikke være plass for erstatningsansvar som ville uthule kompetansereglene. Parter: Vadsø kommune (advokat Jens Edvin Skoghøy) mot Finnmark fylkeskommune (advokat Gunnar Nerdrum). Saksnummer: [535-95] Publisert: Rt s [535-95] l.nr. 132/1995 Dommer Sinding-Larsen: Saken gjelder krav fra Vadsø kommune om at Finnmark fylkeskommune skal dekke en del av byggeomkostningene for Vadsø Helsesenter, tilsvarende den del av gulvarealet som er forutsatt nyttet til formål som hører inn under fylkeskommunens oppgaver etter sykehusloven. Fylkesutvalget hadde den 10 desember 1981 fattet vedtak om at Vadsø sykehus skulle omgjøres og utbygges til helsesenter med sykestueavdeling,

2 sykehjemsavdeling, fødeavdeling og andre nødvendige funksjoner. - På dette tidspunkt og inntil 1 januar 1988 var også sykehjemmene fylkeskommunale institusjoner. I 1983 besluttet fylkesutvalget at byggesaken, før utvalget tok standpunkt til den videre planlegging, måtte drøftes nærmere med kommunen, bl a for å få avklart om det kunne finnes en felles bygningsmessig løsning for de fylkeskommunale og kommunale oppgaver i helsesektoren. I februar 1985 vedtok fylkesutvalget at det skulle bygges et nytt helsesenter. Tilsvarende vedtak ble gjort i kommunestyret den 21 mars Det ble nedsatt en styringsgruppe med representanter for fylket og kommunen. Styringsgruppen avga innstilling i november Foruten lokaler til kommunale helse- og sosialformål skulle bygget inneholde lokaler for sykehjem, sykestue, fødeplasser, spesialisthelsetjeneste og ambulansetjeneste, som hørte under fylkets ansvar. I innstilling fra styringsgruppen var de omkostninger man da var kommet frem til, fordelt med ca kr 30 millioner på fylket og 15 millioner på kommunen. Spørsmålet om hvem som skulle stå som byggherre ble tatt opp, og fylkesutvalget fattet den 4 februar 1986 vedtak om å overlate kommunen byggherreansvaret. På den tid da planene for helsesenteret var under utarbeidelse, ble det fra Sosialdepartementets side arbeidet med en omlegging av ansvaret for helsetjenesten. Man fant at ansvaret for sykehjem burde overføres til kommunene fra 1 januar 1988, slik det senere ble gjennomført ved lovendring. Landets kommuner og fylkeskommuner ble orientert om de planlagte endringer bl a i et rundskriv av 8 juli Det viste seg at byggeomkostningene for helsesenteret ville bli vesentlig høyere enn forutsatt. Kommunestyret vedtok at bygget skulle reduseres ved en nedskjæring av antall sykehjemsplasser, som man nå var klar over ville bli et kommunalt ansvar. Kommunen tok initiativ til et møte hos fylkesrådmannen den 17 juni Rådmannen utarbeidet et notat om hva som burde behandles, sykestueplasser/ fødeplasser, spesialisthelstetjeneste og ambulansetjeneste. Om økonomien ble det anført at det var viktig å få en fullstendig avklaring når det gjaldt fylkeskommunens økonomiske ansvar i forhold til disse tjenester og hvordan dette rent konkret skulle komme til uttrykk når finansieringen av det nye helsesenter ble fastlagt. Vadsøs ordfører bekreftet i brev til fylkesordføreren det

3 han mente det var oppnådd enighet om i møtet, og anførte bl a at "Finnmark fylkeskommune dekker fullt ut drifts- og kapitalkostnadene for de tjenester som fylkeskommunen har ansvaret for og som en er blitt enige om på møtet". Vadsø kommune fortsatte etter dette arbeidet med prosjektering og bygging og tok også opp byggelån. Kommunen sørget også for full lånefinansiering. Det ble ikke konferert med fylket om låneopptakene, heller ikke om den endelige lånefinansiering, men fylket ble i stor utstrekning holdt orientert ved kopier av lånesøknader. Den 29 mai 1990 skrev rådmannen i Vadsø kommune til fylkeshelsesjefen. Han viste til tidligere korrespondanse og møter, oversendte byggeregnskapene og meddelte at fylkets andel av utgiftene ut fra brutto areal utgjorde kr ,10, som ble bedt overført til kommunen. I brev av 22 juni 1990 avslo fylkeshelsesjefen kravet og anførte at man ikke kunne finne noe som forpliktet fylkeskommunen til å innfri det. Fylkeshelsesjefen viste til Ot prp nr 48 ( ) som etter hans syn forutsatte at alle kapitalutgifter vedrørende sykehjem som ble overtatt av kommunen, skulle dekkes av kommunen. Etter at man forgjeves hadde forsøkt å oppnå enighet om en ordning hvoretter kapitalutgiftene eller en del av dem, skulle dekkes gjennom en særlig leieavtale for lokalene til spesialisthelsetjenesten og ambulansetjenesten, reiste kommunen sak mot fylkeskommunen ved stevning av 26 mai 1992 til Tana og Varanger herredsrett med påstand om å bli tilkjent kr Herredsretten avsa den 28 januar 1993 dom med slik domsslutning: "1. Finnmark fylkeskommune frifinnes. 2. Vadsø kommune dømmes til innen 14 dager fra dommens forkynnelse å betale saksomkostninger til Finnmark fylkeskommune med kr " Vadsø kommune påanket dommen til Hålogaland lagmannsrett, som den 16 februar 1994 avsa dom med slik domsslutning: "1. Herredsrettens dom stadfestes. 2. Vadsø kommune betaler til Finnmark fylkeskommune kr ,- - kronerfemtitusenfemhundreogsekstifire- i saksomkostninger for lagmannsretten innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av dommen."

4 Når det gjelder saksforholdet og partenes anførsler for de tidligere instanser, viser jeg til herredsrettens og lagmannsrettens dommer. Vadsø kommune har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett. Anken gjelder bevisbedømmelsen og rettsanvendelsen. I ankeerklæringen ble det nedlagt subsidiær påstand om fastsettelsesdom for at fylkeskommunen var forpliktet til å betale et bruksvederlag for lokalene som ga dekning også for kapitalutgifter. Høyesteretts kjæremålsutvalg avviste ved kjennelse av 21 oktober 1994 dette subsidiære krav under henvisning til tvistemålsloven 366 annet ledd, jf 373 første ledd nr 1. Ved bevisopptak til bruk for Høyesterett har ordføreren og fylkesordføreren gitt partsforklaring, og det er opptatt forklaring av fem vitner. Samtlige har avgitt forklaring tidligere. Det er fremlagt noen nye dokumenter, men i det vesentlige står saken i samme stilling som for lagmannsretten. Den ankende part, Vadsø kommune, har i det vesentlige anført: Det er uriktig når lagmannsretten har lagt til grunn at fylkeskommunen har gått ut fra at kapitalutgiftene skulle dekkes gjennom leien. Fylkeskommunen har overhodet ikke vært villig til å betale kapitalutgifter for sykestuedelen av bygget. Det er videre uriktig at romprogrammet for fylkets lokaler ikke var fastlagt da fylkesutvalget traff vedtak om å overlate kommunen byggherreansvaret. Det er heller ikke riktig når det er antydet at kommunen vil kunne få dekning gjennom statlige rammetilskudd. Endelig er det feil når det er lagt til grunn at fylkesmyndighetene har fått utilstrekkelig orientering om planlegging og gjennomføring av byggeprosjektet. Når det gjelder rettsspørsmålene, anføres prinsipalt at fylkeskommunen er ansvarlig på avtalegrunnlag. Fylkesutvalgets vedtak av 4 februar 1986 om å overlate Vadsø kommune byggherreansvaret, må vurderes som en "bestilling" på en andel i et ferdig bygg, hvor fylkeskommunen forpliktet seg til å betale sin andel av byggekostnadene etter en fordeling på basis av brutto gulvareal. Fylkesutvalget hadde etter den ankende parts syn adgang til å inngå en slik avtale ut fra vedtak fylkestinget tidligere hadde truffet i byggesaken. Det vises særlig til fylkestingets vedtak i 1981 om nedleggelse av sykehuset og bygging av nytt helsesenter og til budsjettvedtak for 1986 og langtidsbudsjett for 1987 og Budsjettvedtakene var truffet etter at det var på det rene at nytt

5 helsesenter forutsatte nybygg, idet den tidligere sykehusbygning var overdratt til kommunen. Subsidiært hevdes at det under enhver omstendighet må foreligge det den ankende part betegner som en "kvasikontrakt". Det legges vekt på en helhetsvurdering av situasjonen, spesielt at det å skaffe lokaler til sykestue, fødeplasser, spesialisthelsetjeneste og ambulanse var fylkets ansvar. Dette må etter den ankende parts syn sammen med den faktiske situasjon, forhistorien og partenes forhold i planleggings- og byggeperioden lede til at fylkeskommunen må anses forpliktet til å betale for den del av anlegget som er beregnet til fylkeskommunale formål. Ytterligere subsidiært hevdes at selv om fylkesutvalget ikke skulle ha hatt tilstrekkelig dekning i vedtak fra fylkestinget for å inngå bindende avtale med kommunen i februar 1986, måtte fylkesutvalget anses legitimert. Videre fremheves de forhandlinger som ble ført i møtet den 17 januar 1987, hvor fylkets representanter, blant dem fylkesordføreren, ga uttrykk for at man sto fast ved det som tidligere var avtalt, og at fylkeskommunen skulle dekke sin andel av kapitalutgiftene til nybygget. Endelig anføres at fylkeskommunen under enhver omstendighet må være forpliktet til å betale det omtvistede beløp på erstatningsgrunnlag. Det må, hevdes det, etter gjeldende rett være adgang til å tilkjenne erstatning hvor noen - enten det nå er en privat part eller en offentlig institusjon - påføres tap ved å innrette seg i tillit til vedtak som er ugyldige på grunn av kompetansemangler. Det vises bl a til Rt 1992 side 1642 og Rt 1994 side 76. Også hvis fylkeskommunen må dekke sin andel av byggeomkostningene på erstatningsgrunnlag, forutsettes at fylket får en medeiendomsrett i bygget. Den ankende part, Vadsø kommune, har nedlagt slik påstand: "1. Finnmark fylkeskommune dømmes til å betale til Vadsø kommune kr ,10 med tillegg av 18% renter p.a. fra 1. januar 1990 til 31. desember 1993 og deretter 12% renter p.a. til betaling skjer. 2. Finnmark fylkeskommune dømmes til å betale saksomkostninger for alle instanser." Ankemotparten, Finnmark fylkeskommune, har i hovedtrekk anført:

6 Det domstolene skal ta standpunkt til, er hvilket rettskrav Vadsø kommune har mot fylkeskommunen, ikke hva det etter omstendighetene kan være rimelig at fylkeskommunen skal betale for lokaler i helsesenteret. Fylkeskommunen har her vært villig til å gå inn på en ordning som ville gi kommunen en delvis dekning også av kapitalutgifter. Dette er imidlertid spørsmål som i tilfelle må løses ved forhandlinger etter at det er avgjort om kommunen har krav på at fylket dekker sin del av byggeomkostningene, slik kommunen hevder. Etter ankemotpartens syn er det resultat de tidligere instanser har kommet til, utvilsomt det riktige. Det er uholdbart når kommunen hevder at fylkesutvalgets vedtak den 4 februar 1986 om å overlate kommunen byggherreansvaret for prosjektet, innebar bestilling av et bygg. Det var bare fylkestinget som kunne treffe vedtak om at fylkeskommunen skulle delta i oppføringen av nytt helsesenter og pådra seg økonomiske forpliktelser i denne forbindelse. Fylkestinget hadde ikke truffet noe slikt vedtak. Det var gjort vedtak om å sette i gang planlegging av nytt helsesenter, og i budsjettet for 1986 var det satt av kr til dette formål. Fylkesutvalgets vedtak av 4 februar 1986 gikk ikke ut over de rammer som fylkestinget hadde trukket opp. Det ble overlatt til kommunen å lede planleggingsprosessen. Noe mer lå det ikke i vedtaket, og vedtaket kunne heller ikke oppfattes slik at det gikk videre. Selv om vedtaket skulle kunne forstås som mer vidtrekkende, ville dette likevel ikke være avgjørende. Fylkesutvalget kunne ikke pådra fylket forpliktelser utover det som fulgte av fylkestingets vedtak, og noe rettserverv for kommunen ut fra legitimasjonsbetraktninger kan det ikke bli spørsmål om. Heller ikke kan fylket anses bundet ved en "kvasikontrakt", slik kommunen hevder. Hvis en fylkeskommune skulle kunne anses bundet på grunn av handlemåten til andre enn fylkestinget, ville dette innebære en uthuling av kompetansereglene, som det ikke kan være grunnlag for. Forhandlingene i møtet i juni 1987 var av klart uforpliktende art. Skulle fylket bli bundet, måtte det som var sagt i møtet, følges opp med behandling i fylkestinget. Uttalelser fra fylkesordføreren kunne åpenbart ikke binde fylkeskommunen, og dette måtte de tilstedeværende representanter for Vadsø kommune være helt klar over.

7 Mot den ankende parts krav om dekning av byggeomkostninger på erstatningsgrunnlag kan det innvendes det samme som mot synspunktet "kvasikontrakt" og legitimasjonssynspunktet; hvis fylket blir pålagt erstatningsplikt på grunn av en kompetanseoverskridelse, ville det innebære en uthuling av kompetansereglene. Også bortsett fra dette bestrides at det foreligger erstatningsgrunnlag. Hverken fylkets politikere eller tjenestemenn har opptrådt på en slik måte at det kan gi grunnlag for krav om erstatning. Vadsø kommunes politiske ledelse har vært fullstendig klar over at de nødvendige vedtak i fylkestinget manglet, men har likevel ønsket å presse byggesaken igjennom. Ankemotparten, Finnmark fylkeskommune, har nedlagt slik påstand: "1. Lagmannsrettens dom stadfestes. 2. Finnmark fylkeskommune tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett." Jeg er kommet til samme resultat som de tidligere instanser. Jeg finner først grunn til på presisere at saken, slik den står for domstolene, utelukkende gjelder spørsmålet om Finnmark fylkeskommune er forpliktet til å betale med et engangsbeløp en andel av byggeomkostningene for Vadsø helsesenter. Spørsmålet om i hvilken utstrekning fylket er forpliktet til å leie sykestueplasser, fødeplasser, spesialistkontorer eller lokaler for ambulansetjeneste og spørsmålet om leien i så fall også skal dekke kapitalkostnader, foreligger ikke til avgjørelse, jf Høyesteretts kjæremålsutvalgs kjennelse av 21 oktober 1994, som jeg tidligere har nevnt. Etter fylkeskommuneloven av er det fylkestinget som handler på fylkeskommunens vegne i alle tilfelle der avgjørelsen av en sak ikke ved lov eller etter vedtak av fylkestinget er lagt til en annen myndighet. Fylkestingets adgang til å delegere myndighet til fylkeutvalget er begrenset ved bestemmelsen i 26, hvoretter delegasjon ikke kunne foretas bl a i "saker om nye tiltak eller betydelig utviding av eldre" (nr 2) eller saker om å ta opp lån (nr 3). At en avgjørelse om å delta økonomisk ved oppførelsen av helsesenteret med opprinnelig ca 2/3 av byggekostnadene, senere ca 30%, måtte treffes av fylkestinget er helt klart. Som nevnt innledningsvis, traff fylkestinget i 1981 vedtak om at Vadsø sykehus skulle omgjøres og utbygges til helsesenter. Den videre planlegging ble foretatt av fylkesutvalget, som lot utarbeide et forprosjekt basert på ombygging av det

8 tidligere sykehus, men samtidig innhentet opplysninger om hva et nybygg av tilsvarende størrelse ville koste. Det ble deretter holdt et møte med Vadsø kommune. Med bakgrunn i den drøftelse som hadde funnet sted, foreslo fylkesrådmannen at kommunen skulle overta den daværende sykehusbygning når et nytt helsesenter sto ferdig. Oppgjør skulle delvis skje ved motregning i forbindelse med fylkets overtakelse av Vadsø videregående skole. Fylkesrådmannen ga slik tilråding, som ble vedtatt i fylkesutvalgets møte den 5 februar 1985: "1. Det bygges nytt helsesenter i Vadsø på tomten i Prestelv Nord. 2. Vadsø kommune overtar nåværende bygning Vadsø sykehus etter de prinsipper som er nevnt i denne sak. 3. Planlegging av nytt helsesenter settes nå i gang. Utgiftene dekkes over konto " Det skjedde ingen videre behandling av saken i fylkestinget. I fylkets langtidsbudsjett for , som ble behandlet av fylkestinget våren 1985, var det tatt med 2 millioner kroner i 1987 og 5 millioner i 1988 til Vadsø helsesenter. I fylkesrådmannens budsjettinnstilling ble det anført at "Dette prosjekt er under planlegging (nybygg)". I fylkeskommunens budsjett for 1986 som ble behandlet av fylkestinget den 5 desember 1985, ble det for 1986 bevilget 2 millioner kroner til helsesenteret. I møte den 4 februar 1986 behandlet fylkesutvalget spørsmålet om byggherreansvaret for det planlagte nybygg. I sin innstilling viste fylkeskommunen til fylkesutvalgets vedtak av 5 februar 1985 om at det skulle bygges nytt helsesenter, og til vedtak i Vadsø bystyre den 21 mars Det ble opplyst at en styringsgruppe, bestående av fire representanter for kommunen og en representant for fylkeskommunen, hadde gitt innstilling i november Det ble videre opplyst at bystyret hadde sluttet seg til styringsgruppens forslag til funksjons- og romprogram, men ønsket å "komme tilbake til en eventuell økning av antall sykehjemsplasser". Fylkesrådmannen anførte videre: "Den planlagte institusjon er på m 2 brutto hvorav sykehjem, sykestue og fødehjem (den fylkeskommunale del) utgjør nr. Total kostnad for hele prosjektet er av plankomiteen beregnet til kr ved fedigstillelse oktober Det er da forutsatt byggestart i

9 1986. For sykehjem/sykestue/fødehjem er det et kostnadsanslag på ca. 30 mill. kr. Innstilling om funksjons- og romprogram som er fremlagt fra plankomiteen behandles nå i de fylkeskommunale organer m.h.t. romprogrammet i forhold til romnormer, behov og helseplanens forutsetninger. Denne delen av prosjektet vil i første omgang bli forelagt helse- og sosialutvalget. Saken forelegges nå fylkesutvalget m.h.t. spørsmålet om byggherreansvar." Fylkesrådmannens tilråding, som ble vedtatt av fylkesutvalget, gikk ut på at byggherreansvaret for Vadsø Helsesenter skulle overlates til Vadsø kommune. Jeg finner det klart at fylkesutvalgets vedtak ikke kan ses som en "bestilling" på et bygg slik som den ankende part prinsipalt hevder. Som jeg alt har påpekt, var det bare fylkestinget som kunne treffe bindende vedtak om å pådra fylket forpliktelser i forbindelse med et nybygg, og saken var ikke behandlet i fylkestinget. At det var avsatt 2 millioner kroner til prosjektet for 1986, innebar ikke at selve prosjektet, som på dette tidspunkt ikke engang var ferdig utredet og kostnadsberegnet, og som ville medføre langt større investeringer enn de bevilgede 2 millioner kroner, var vedtatt fremmet. Budsjettvedtaket ga bare fylkesutvalget økonomisk grunnlag for å gå videre med planleggingsprosessen. At planleggingen ikke ble ansett avsluttet, fremgår av det jeg har gjengitt fra fylkesrådmannens innstilling. Både fra kommunens og fylkets side forelå det forbehold om videre vurderinger. Fylkesutvalgets vedtak av 4 februar 1986 har nok bygget på forutsetninger om at det skulle reises et bygg i det vesentlige i samsvar med plankomiteens forslag, men selve vedtaket gjaldt bare byggherreansvaret under det videre arbeidet med prosjektet. Jeg kan ikke se at Vadsø kommune hadde grunnlag for å legge noe mer i vedtaket. At det endelige vedtak om fylkeskommunens deltagelse i bygget måtte treffes av fylkestinget, måtte være klart også for kommunens politiske ledelse og administrasjon. Kompetansereglene var tilsvarende i kommunen. At vedtaket og dets premisser sammen med det som tidligere var skjedd i saken, ga grunn til forventninger om at saken ville bli løst i samsvar med kommunens ønsker, gir ikke grunnlag for noe rettskrav.

10 Siden vedtaket, slik jeg ser det, ikke etter sitt innhold inneholder noe som kan forstås derhen at fylkeskommunen påtok seg forpliktelser utover selve planleggingsprosessen, oppstår ikke spørsmålet om fylkesutvalget kunne være legitimert ved en eventuell kompetanseoverskridelse. Jeg finner likevel grunn til å bemerke at det etter mitt syn neppe kan være plass for legitimasjonssynspunkter, dersom et offentlig organ overfor et annet offentlig organ skulle opptre klart utenfor sin kompetanse, slik situasjonen ville ha vært hvis fylkesutvalget hadde ment å forplikte fylkeskommunen til å betale for en del av det prosjekterte anlegg. Den ankende part har subsidiært anført at det foreligger en "kvasikontrakt". Hva som legges i dette er noe uklart, men hvis det skal anlegges noen form for kontraktssynspunkter, må man i alle fall ta utgangspunkt i handlemåten til organ som hadde hjemmel for å binde fylkeskommunen eller som var legitimert. Jeg kan allerede av den grunn ikke se at det er plass for slike synspunkter i den foreliggende sak. Det kan heller ikke ha noen avgjørende vekt om bygget er beregnet til bruk for fylkeskommunen ved oppfyllelsen av plikter etter sykehusloven. Det måtte bero på fylkeskommunens, det vil her si fylkestingets, vurdering hvorledes disse plikter skulle oppfylles. Den ankende part har lagt stor vekt på et møte den 17 juni 1987 mellom representanter for fylket og Vadsø kommune hvor bl a ordførerene fra begge sider deltok. Initiativet til møtet var tatt av kommunen. I notat av 17 juni fra rådmannen ble det pekt på flere spørsmål som måtte avklares, således antall sykestueplasser, fylkeskommunens krav til lokalene for spesialisthelsetjenester og om hva som skulle gå inn i avtale om ambulansetjenesten. Avslutningsvis ble det anført følgende under overskriften "økonomi": "Det er her viktig å få en fullstendig avklaring når det gjelder fylkeskommunens økonomiske ansvar i forhold til disse tjenester og hvordan dette rent konkret kommer til uttrykk når finansiering av det nye helsesenteret fastlegges. Dette gjelder både kapitalutgifter og fremtidig drift." Etter møtet skrev ordføreren i Vadsø et brev datert samme dag, hvor han oppsummerte det som var blitt enighet om i møtet, bl a at "Finnmark fylkeskommune dekker fullt ut drifts- og kapitalkostnadene for de tjenester som fylkeskommunen har ansvaret for og som en er blitt enige om på møtet." Det

11 kom ingen innsigelse fra fylkesordføreren mot referatet. Det var for øvrig også satt opp et notat av en av fylkeskommunens møtedeltagere, som i det vesentlige stemmer overens med ordførerens referat. Jeg vil først peke på at det at kommunen tok initiativ til møtet, viste at det på dette tidspunkt var en rekke spørsmål som ikke var avklart, og at heller ikke fylkeskommunens økonomiske forpliktelser var på det rene. Etter referatet ser det ut til at det i møtet var enighet om at fylket skulle dekke kapitalkostnader, men det fremgår ikke om man tenkte seg at dette skulle skje ved en delvis dekning av byggeomkostningene eller gjennom den løpende leie. Det som det ble oppnådd enighet om i møtet, ble ikke forelagt fylkesutvalget eller fylkestinget, til tross for at det lå utenfor fylkesordførerens kompetanse å inngå avtale om fylkets deltakelse i prosjektet når det ikke forelå vedtak i fylkestinget. - Det kan ikke bli spørsmål om legitimasjonsvirkninger her. Som et siste grunnlag for sitt krav har Vadsø kommune anført at fylkeskommunen på erstatningsgrunnlag må være ansvarlig for de utgifter kommunen har pådratt seg ved å la oppføre også den del av helsesenteret som er beregnet til fylkeskommunale formål. Det hevdes at fylkeskommunen må være ansvarlig fordi kommunen har innrettet seg i tillit til vedtak og tilsagn fra fylkesutvalget og fylkesordføreren. Hvis disse har gått ut over sin kompetanse, foreligger det etter den ankende parts syn en uaktsomhet, som hevdes å måtte lede til ansvar for fylkeskommunen. Det er også vist til at de fylkeskommunale myndigheter hele tiden har vært klar over hvorledes prosjektet ble gjennomført og over kommunens forutsetninger. Jeg vil først peke på at et eventuelt erstatningsansvar i utgangspunktet ikke ville gjelde byggeomkostningene, men det tap kommunen måtte være påført. Om kommunen er påført noe tap, og i tilfelle hvor stort, vil avhenge av byggets verdi for kommunen, herunder kommunens muligheter for å utnytte det til egne formål, og av hvilke leieinntekter som kan oppnås fra fylkeskommunen eller eventuelle andre leietakere. Dette har jeg imidlertid ingen foranledning til å gå nærmere inn på, idet jeg ikke kan se at det er grunnlag for erstatningskrav. Den uklarhet som har oppstått, skyldes en uheldig behandling av byggesaken fra begge sider. Spesielt etter møtet i juni 1987 hadde det vært oppfordring til å få et klart vedtak i fylkestinget om fylkets deltakelse. På dette punkt kan det rettes

12 bebreidelse mot fylkesordføreren, som ikke sørget for at det han hadde avtalt i møtet ble fulgt opp med foreleggelse for fylkestinget. Som fremholdt av den ankende part, hadde det også vært grunn for fylkets adminstrasjon til å reagere bl a når kommunen oversendte gjenparter av lånesøknader, som forutsatte fylkeskommunal deltagelse i prosjektet. Vadsø kommune, som gjennomførte prosjektet, hadde imidlertid selv oppfordring til å sikre seg at det forelå vedtak fra det kompetente organ i fylket. Kompetansereglene var, som jeg allerede har fremholdt, de samme i kommunen. Ved vurderingen av om det overhodet kan bli spørsmål om erstatningsansvar fordi noen er blitt villedet på grunn av overskridelser av kompetanseregler, må det tas utgangspunkt i kompetansereglene og hensynet til deres effektivitet. Hvis det gis erstatning ved kompetanseoverskridelser, ville dette kunne innebære en uthuling av reglene. Etter mitt syn kan det ikke være plass for erstatningsansvar ved slike klare overskridelser av kompetansereglene som det er spørsmål om i denne saken. Jeg finner etter dette at den ankende parts påstand heller ikke kan tas til følge på erstatningsgrunnlag. Saken har etter dette ikke ført frem og den ankende part må betale saksomkostninger også for Høyesterett. Det er fremlagt omkostningsoppgave. Omkostningene settes til kr hvorav til dekning av utgifter. Jeg stemmer for denne dom: 1. Lagmannsrettens dom stadfestes. 2. I saksomkostninger for Høyesterett betaler Vadsø kommune til Finnmark fylkeskommune etthundreogfemtentusenetthundreogfemtifem - kroner. 3. Opp fyllelses fristen er 2-to- uker fra forkynnelsen av denne dom. Dommer Bugge: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende. Dommerne Gjølstad, Backer og Holmøy: Likeså.