Dødt løp GRMAT Dodt lop indd :27

Transkript

1

2 Dødt løp GRMAT Dodt lop indd :27

3 Til Gerhard og Karin, kjære venner, for alle fine stunder: Kom dans, Klaradyn GRMAT Dodt lop indd :27

4 Peter Temple Dødt løp Oversatt av Sverre Knudsen Press pocket GRMAT Dodt lop indd :27

5 Dødt løp Copyright 2000 by Peter Temple Originaltittel: Dead Point Utgitt etter avtale med The Text Publishing Company, Melbourne, og Leonhardt & Høier Literary Agency, København Norsk utgave Forlaget Press pocketutgave, 1. opplag 2014 Omslagsdesign: Rune Døli [Modest] Sats: Laboremus Oslo AS Boken er satt med: Adobe Caslon Pro 11/15 pkt Papir: Ensolux cream 80 g 2,0 Trykk og innbinding: Bookwell AB, Finland ISBN Materialet er vernet etter åndsverkloven. Uten uttrykkelig samtykke er eksemplarfremstilling bare tillatt når det er hjemlet i lov eller avtale med Kopinor. Forlaget Press, Kongens gate 2, 0153 Oslo GRMAT Dodt lop indd :27

6 En forblåst, grå onsdag tidlig på vinteren kom noen menn i lange frakker og skjøt Renoir der han sto, aristokratisk og ubalansert med et hengende forbein. Mange drømmer døde i det nådeløse støtet fra slakterpistolen. Senere, i bilen, ble Cameron Delray sittende bak rattet og stirre rett framfor seg uten tegn til å ville kjøre. Harry Strang hadde sunket sammen i den store sjaketten sin med knokene mot pannen. Etter en stund sa han: «Guds finger. Finnes ingen forsikring mot det.» Jeg var i sjokk, satt og gned meg i hendene, prøvde å trøste meg selv. De fleste er det ikke så ille å miste, og det finnes femti gode grunner til at det må skje. Men dette var den ene vi ikke kunne miste. Hvis underlaget var fast, hvis han ikke bommet på starten og denne hesten bomma aldri på starten, for han var den best dresserte hesten i verden hvis han ikke bomma på starten, ville han legge hele feltet bak seg med minst seks lengder, sannsynligvis ti. Og ingen andre enn oss visste om det. Banen var fast og fin. Han bomma ikke på starten. Alt Renoir skulle gjøre, var å løpe 1000 meter. På late dager, uten press, hadde vi klokka ham inn på rundt 57 sekunder. Bare én konkurrerende hest hadde kommet i nærheten av den tiden. Etter løpet testet dyret positivt for melazanine, og siden hadde det aldri løpt under 65. Så det gjaldt ikke. Tider oppnådd på dop gjelder ikke. Dagen før hadde Harry Strang gått ved siden av Kathy Gale med den digre hånda si rundt albuen hennes, og han sa: «Han kan ikke vinne hvis du stresser ham, det kan han ikke. Bare sørg for å få ham ut sammen med de andre, hold ham unna dem og ikke rør ham, så gjør han resten sjøl.» Det eneste Kathy skulle gjøre, var å få hesten til å springe rent ut GRMAT Dodt lop indd :27

7 Peter Temple av port nummer seks, drive ham gjennom svingen uten å stresse etter korteste bane, det spilte ingen rolle om han måtte løpe i en vid bue, han ville slått dem om han hadde måttet løpe rundt tribunen, hesten var ti lengder bedre enn konkurrentene. Det var bare å la det stå til. Renoir var svart som graven og sto i startboksen med en clydesdalehests tålmodige holdning, ikke tegn til nerver. I VE-4000-søkeren så jeg et rolig og intelligent øye og ansiktet til Kathy Gale: munnen, tennene i overkjeven som hvilte mot underleppens myke pute, hjørnetanna som sto litt ut og brøt med den måkehvite perleraden. Jeg så at Kathy strakk ut en hånd og klødde Renoir under venstre øre. Det rykket i det. Han likte det; hun hadde gjort det hundrevis av ganger før. Der sto de i startboksen, en hest og en liten rytter, avslappet, gode venner; sammen var de suverent mye bedre enn alle mennene og dyrene som omga dem. Og når hun først presset ham, ville han svare med en eksplosjon i de mørke og glinsende lårene. Speakeren sa: «De tre siste er på vei inn i boksene sine, og her har vi fått en skikkelig oddsbombe med Renoir, som bare har én plassering på ni løp og aldri før har løpt denne distansen. Han gikk fra 30 1 til å bli favoritt med 4 5. Det begynte i det små, men endte med et rush. Og ikke bare her hos bookmakerne, men på Rikstoto også. Innsatsen der er helt sensasjonell høy til å være et vanlig høstløp.» En innsats som for en stor del besto av våre penger, i tillegg til de som fulgte med på oddsene og slengte seg på like før tiden var ute. «Siste hest finner plassen sin, det er Redzone,» sa speakeren, «de ligger fint på rekke, og der går starten» Øyeblikket. Portene åpnet seg, og de kom ut samtidig, åtte hester side om side, men bare et øyeblikk, for Renoir trengte ikke mer enn fem seks steg for å dra fra de andre. Én lengde, to, tre. Så roet Kathy ham, lot ham ikke gå for fullt, brukte det hun kunne om å ri hester, til å styre ham. Rett før svingen kikket hun seg over skulderen, bare et kast med hodet, så at den utilstrekkelige flokken allerede var langt bak, og hun førte hesten GRMAT Dodt lop indd :27

8 Dødt løp inn mot railen. På oppløpssiden dominerte Renoir fullstendig. Da det var tre hundre meter igjen, lå han seks lengder foran, og Kathy red med hender og hæler, helt etter boka: dro lenger fra flokken for hvert steg. «Dette så jaggu enkelt ut,» sa speakeren. «Renoir knuser resten av feltet, sammen med de bookmakerne som tok tidlige innsatser. Han er i en helt annen divisjon enn resten, og Kathy Gale er ikke engang» Jeg sto der og gliste, med Kathy og Renoir i perfekt fokus, pur eleganse og kraft, da jeg så hodet hennes stupe framover; de silkekledde armene grep etter den nydelige, svarte halsen, og jeg så den skinnende hesten og rytteren falle, falle, falle. All overlegenhet blåst bort, all eleganse og kraft forsvunnet i løpet av et smertefullt brøkdels sekund. De falt, hun ble liggende, og han, den stolte og nydelige skapningen, kjempet seg opp på beina, og feltet hadde nok av plass til å ri rundt dem slik at et annet tospann ufortjent kunne bli erklært vinnere. Nå, i bilen, tok Harry hendene vekk fra ansiktet og festet bilbeltet. «Hjem,» sa han. «Et lite glass Bollinger, og en takk til stjernene for at Herren ikke tok jenta også.» Langs den heslige motorveien, i post-adrenalinsjokk, tenkte jeg på livet flyktigheten, banaliteten, ikke minst mitt eget liv, så skjørt det var, så urettferdig at den store byrden måtte bæres med så sped og skral støtte da Cam sa, mens han manøvrerte suicidalt mellom lastebiler og tomskaller og bilfanatikere med to fingre på rattet: «Og på giversiden ga Herren oss et snitt på femten i odds hos bookmakerne og ti hos Rikstoto.» Jeg satte meg opp, rasende og irrasjonell, med hjertet hamrende som vekket fra en drøm om flukt. «Satset dere penger på den andre?» sa jeg. «Et jævla øk som ikke er verdig å slikke Renoirs tær eller sko eller eller hover, for faen» Harry lente hodet mot nakkestøtten. «Jack,» sa han trist, «det finnes ingen løp med bare én hest.» Jeg sank sammen i setet, et barn som var blitt mildt refset. Hvor mange ganger må man bli fortalt enkelte ting? GRMAT Dodt lop indd :27

9 Lyn, den fjerde fru Harry Strang, åpnet glassdørene på kortsiden av det romslige, røde mursteinshuset da vi kom opp grusstien fra garasjen. Hun hadde det sexy oppsynet til en som har løpt, dusjet og frottert seg grundig. Hun hevet høyre hånd, slapp den ned igjen. Hun skjønte det. En gang hadde hun vært kona til en trener, så hun skjønte det. «Har hatt bedre dager,» sa Harry uten å ha blitt spurt om noe. «Blir vel litt boblevann på kontoret, kjære.» I det formidable rommet stilte vi oss med ryggen til den fem meter høye veggen av bøker som inneholdt alt som noen gang var utgitt om hester og hesteveddeløp, og stirret ut over terrassen og plenen og barlindhekken mot de nakne lønnetrærne som beveget seg som om de var besatt. Det banket på. Cam åpnet døra i bibliotekveggen, og fru Aldridge kom inn med et brett. Jeg fikk vann i munnen da jeg så delikatessene. Jeg hadde smakt dem før, og de dukket opp i drømmene mine. Eteriske kapsler, et skall av frityrrøre med champagne frest opp i kokende olje. Inni dem ville tennene støte mot en fersk østers pakket inn i en løvtynn skive av røkelaks. Lyn Strang kom like bak, med tre champagneglass på et sølvbrett, en flaske Bollinger der korken var erstattet av en liten helletut i sølv. Harry så på de to kvinnene sine. «Hva burde jeg gjøre?» sa han med hodet på skakke. Jeg hadde aldri sett ham sånn før. «Spis alt du orker av alt som er usunt,» sa fru Aldridge skarpt. Hun forlot rommet. Harry så på Lyn. «Ett glass for lite,» sa han. «Nei,» sa Lyn. «Jeg orker ikke veddeløpslikskuer.» Hun strøk ham på kinnet, smilte et oppmuntrende sykepleiersmil og gikk GRMAT Dodt lop indd :27

10 Dødt løp Harry skjenket i. Cam og jeg ventet på skålen. Harry skålte alltid for neste gang. Den kom ikke. Han nippet, vi nippet. Øynene mine møtte Cams. «Ja ja,» sa Harry, satte fra seg glasset på brettet og kikket ut på hagen sin. «Jeg lurer på om jeg skal gi meg.» Jeg ville ikke høre på dette. Det hadde surret rundt i hodet mitt helt siden han sa: «Hva burde jeg gjøre?» «Guds finger,» sa Cam. Han holdt champagneglasset sitt opp mot lyset, studerte de små boblene. «Hvem enn han er. Det kommer bedre dager.» «Ikke det som skjedde i dag,» sa Harry, fremdeles uten å se på oss. «Det er en del av gamet. Du satser det du satser, og vinner eller forsvinner. Kommisjonæren, det som skjedde med henne, får meg til å tenke at det er på tide å stenge butikken.» «Vi skal fikse det der med Cynthia,» sa Cam. «Jobber med saken.» Jeg skulle gjerne ha støttet Cams påstand, men trodde ikke på den, og kom ikke på noen kjapp og overbevisende løgn. Harry hevet glasset, tok en solid slurk, ristet på hodet, lot som om han ble i bedre humør. «Dette må jo bare være sunt, ikke sant?» sa han. «Vi skal fikse den greia med Cynthia,» gjentok Cam. Cynthia hadde vært kommisjonær for fire store satsinger og organisert en tropp av spillere: gamle pensjonister, unge pensjonister, folk som kjedet seg, en pensjonert bankdirektør, to strippere som var blitt for feite, og en aldrende hore med behov for enkelt, vertikalt arbeid. Den siste satsingen burde ha vært en forholdsvis enkel sak: En nattklubbeier hadde helt korrekt antatt at en uplassert hest, som han eide i hemmelighet gjennom sin svigerinnes fetter, kom til å prestere uventet bra under et løp på Flemington. Etter løpet hadde Cynthia samlet inn den betydelige summen som troppen hennes hadde tynt bookmakerne for. Så dro hun av gårde i Mazdaen sin for å treffe Cam, kjørte nedover en liten gate i Yarraville da en firehjulstrekker presset henne opp på fortauet. To menn kom GRMAT Dodt lop indd :27

11 Peter Temple ut og spurte etter pengene. Hun sa det ikke var aktuelt, og da slo en av mennene til henne seks eller sju ganger, løftet henne opp etter håret, brakk kjeven og nesa og delvis begge kinnbeina hennes alt sammen fullt synlig for en gammel mann som gikk tur med staver, og en dame på sykkel. Da de hadde dratt, ringte hun Cam, klarte å presse fram noen ord gjennom blod og knust brusk før hun besvimte. Cam kjørte mer eller mindre i helt rett linje for å komme til henne, han ignorerte trafikklys, stoppskilt og andre kjøretøy, og fikk henne til Footscray General-sykehuset. Bilnummeret som hun på sykkelen hadde skrevet ned, tilhørte en bil som var stjålet under en time tidligere. Den ble funnet i sentrum, i La Trobe Street, rett etter klokka Nå hadde Cynthia mindre enn førti prosent syn på det ene øyet. Vi ville aldri kunne fikse Cynthia. Og den greia med Cynthia var ikke noe enklere. «Jeg kommer ikke over det,» sa Harry. «Sånt skjedde aldri før. Jævler som knuser en dame på den måten, kan finne på hva som helst.» Jeg visste hva han tenkte på. Han tenkte på sine egne damer: kona, tretti år yngre, den siste forelskelsen, og husholdersken i trettifem år, en person som hadde forlatt England for ham, forlatt hjem og slekt for å passe på en brutalt forslått jockey. Han tenkte på Lyn og fru Aldridge fordi han elsket dem og var redd for at noe skulle skje dem. Ikke for seg selv, ikke for Harry Strang, mesterjockeyen som en gang ble beskrevet slik av en engelsk veddeløpskommentator: «I hans nærvær blir urolige engelske hester rolige og rolige engelske jockeyer urolige.» Cam visste også dette. Han tømte glasset sitt, fylte opp til oss, til seg selv. «Bare et par løpegutter,» sa han med uttrykksløst ansikt. «For smarte til å prøve seg på banker, for late til å drive med dop. Og så fortale noen dem om Cyn. En i troppen hennes, kanskje. Vi skal finne ut av det og rydde opp.» Det skulle vi ikke. Cam og jeg hadde allerede gått gjennom troppene til Cynthia. Det eneste vi fant ut, var at en av dem plutselig hadde dratt GRMAT Dodt lop indd :27

12 Dødt løp til Queensland. Så det gjorde vi også. Vi fant henne ved sengekanten til sin syke tante. Hun var så sjokkert og viste så lite tegn til nyvunnen rikdom at Cam stakk til henne to hundredollarsedler da vi dro. «Jeg kommer ikke til å ta noen kjapp beslutning,» sa Harry. «Det er ikke noe på gang, så jeg skal sove på det en stund.» Vi tømte resten av flaska, men fortsatte ikke som vanlig med nummer to. Harry fulgte oss til porten, det var en forblåst kveld, vinden rev og slet i trærne. Han holdt meg igjen med fingre som et bulldoggbitt rundt den venstre bicepsen. «To slag på rad, Jack,» sa han, «det gjør vondt. Men ikke noe totalforlis. Fikk tjuefem tretti cent tilbake på dollaren. Sånn omtrent.» «Du vinner eller forsvinner,» sa jeg. «Er det ikke sånn det er?» Han klemte armen min så det gjorde enda mer vondt. «Ikke glem at Strangs Bank gir kontant forskudd til de kredittverdige. Og så er det en liten juridisk greie jeg trenger en konsultasjon på. Passer neste uke?» «Dag og natt,» sa jeg. «Cam finner en tid.» Han slapp. Vi så på hverandre. «Harry,» sa jeg uten noen form for mental aktivitet, bare følelser. «Cynthia. Vi skal ta oss av det.» Hoveddøra til huset gikk opp. Over hodet på Harry så jeg Lyn Strang, kort og sterk med et varmt ferskenfarget lys over hår og skuldre, og et ferskenfarget teppe rundt skyggen hennes på den brede verandaen. «Jeg ville bare si farvel. Jeg var oppe,» sa hun med et eller annet i tonefallet, ikke lettelse, men noe lignende. Ute på gata, bak den høye muren av røde murstein, startet Cam opp transportmidlet vi hadde ankommet med, et kraftig modifisert kjøretøy som blant enkelte tydeligvis ble kalt en kaliber 8 gatehore. Den produserte en katteaktig lyd, omtrent slik en forhistorisk, gigantisk sabeltanntiger ville gjort. Jeg hevet hånda mot Lyn. Hun vinket tilbake. «Vi skal fikse det,» sa jeg til Harry, gjentok det dumme, uoppfyllelige løftet GRMAT Dodt lop indd :27

13 Peter Temple «Ville ikke overraska meg,» sa Harry uten overbevisning i stemmen. «To smarte gutter som dere.» Cam kjørte meg gjennom den tidlige lørdagskveldstrafikken til tilholdsstedet mitt, den gamle støvelfabrikken i North Fitzroy. Masse drosjer og edru folk på vei ut for å ha det moro. Han dobbeltparkerte utenfor og dempet Bryan Ferry på de mange høyttalerne i gatehora. «Jeg er bekymra for den store mannen,» sa han. Han tente en Gitane med Zippoen sin, rullet ned vinduet. «Har venta på det.» Kald luft og den beske galliske røyken sendte et grøss av et røyksug gjennom meg. «Det finnes ikke mer vi kan gjøre med Cynthia,» sa jeg. «Cyril,» sa Cam. «Vi kunne prøve oss fra Cyrils vinkel.» Vi samarbeidet med Cynthia gjennom Cyril Wootton, en profesjonell mellommann, avslutter og avskaffer, inndriver av uhåndterlig gjeld, en mann som fant vitner, rømlinger, desertører og skulkere, og av og til var min arbeidsgiver. «Cyril er fundamentalt upålitelig,» sa jeg, «men dette Nei.» Cam sukket og blåste ut røyk. «Vi kan ikke utelate ham heller,» sa han. «Vi kan ikke utelate noe som helst.» Han snudde hodet og så på meg, svarte øyne som sa et eller annet, ville at jeg skulle være enig i det usagte. Jeg åpnet døra. «Jeg skal snakke med ham i morgen.» «Jeg òg?» «Nei.» Jeg var på vei ut da Cam sa: «Denne tørka er snart over, Jack. Bare si fra.» Han tilbød meg også å låne penger. «Takk,» sa jeg. «Kan hende, det.» Jeg så ham kjøre langsomt av gårde i den stille gata, den dype, utemmede lyden av åtte sylindre gikk rett i blodet på meg GRMAT Dodt lop indd :27

14 Det var ikke annet å gjøre enn å fyre opp bålet i den klargjorte ovnen, omhyggelig bygd opp en nervøs løpsdagsmorgen med sammenkrøllet papir, opptenningsved og et par knusktørre kubber; hogd og kløyva og sagd opp og levert av Harry Strangs mann i Avoca. Han eide en rolig, grå hoppe som het Breckinridge, en hest som nå ikke ble tynget av annet enn vekten av små barn. Hun hadde ligget fire lengder foran da hun vant Ballarat Cup med 30 1 i odds, og siden den dagen fikk noen folk gratis ved, og jeg fikk rabatt. I en periode hadde jeg vært sikker på at jeg aldri kom til å flytte tilbake til støvelfabrikken. Å få huset sitt blåst i lufta av folk som vil drepe deg, kan ha den effekten. Men da tiden var inne for å ta en avgjørelse, kunne jeg ikke la en eksplosjon frarøve meg det stedet jeg hadde delt med den jeg elsket høyere enn jeg var i stand til å beskrive. Jeg pakket sakene mine og forlot den ombygde stallen som jeg hadde bodd i og blitt vant til, og dro tilbake dit jeg hadde kysset Isabel farvel den morgenen en sinnsforvirret klient av meg myrdet henne i et parkeringshus. Jeg gikk opp trappene, åpnet ytterdøra, gikk gjennom gangen til den store, tomme stua, så meg omkring, åpnet et vindu, og så var jeg hjemme. Fyrte i ovnen, så hvordan tørrveden fra Avoca gikk opp i flammer som en sypresshekk. Så var det kjøkkenet. Hva kommer etter Bollinger og champagnebeignet? Kanskje en skive oksemørbrad, en tykk skive, saftig og rød i midten, servert med en fløtesaus med sennep og finhakket kapers, og litt grønnsaker ved siden av. Gjerne, men kjøkkenet ville nok ikke strekke helt til i dag. Neste steg: Åpne opp kjøleskapet. Der lå det en skive corned beef. Et smørbrød med corned beef, cheddar og pickles, og et glass, to glass, med Heatcote Shiraz, det var det det måtte bli GRMAT Dodt lop indd :27

15 Peter Temple Hvor gammel kan corned beef være før den tar livet av deg? Jeg snuste og spekulerte, studerte den regnbueskimrende overflaten på kjøttbiten, og måtte dessverre konkludere med at risikoen var større enn den mulige belønningen. Da var det cheddar med pickles igjen, vellagret cheddar, ikke vellagret den gangen den ble kjøpt, men nå var den absolutt blitt det. Da ble jeg slått av tanken på at det var brødet som var selve kjernen i Jarlen av Sandwichs oppfinnelse, man måtte ha brød. Neste mulighet? Jeg vurderte å kjøre fram Studebaker Lark-en min, led kvaler, og så ringte jeg Lester i den vietnamesiske takeawayen i St Georges Road. Lester svarte i en reservert tone jeg var fortrolig med. Han var en klient av meg. Jeg hadde ryddet opp i en liten sak som plaget ham. For et ubeskjedent honorar, i kontanter, hadde en kvinnelig advokat i Richmond gjort papirarbeidet som skulle til for å bringe hans gamle mor inn i landet. Så hadde det dukket opp en mann som fortalte Lester at det ville koste 150 dollar i uka, også i kontanter, å sørge for at moren hans ikke ble sendt tilbake. Pengene ville bli videreformidlet til en korrupt offentlig tjenestemann i Canberra. Lester hadde betalt i tre år da han tok kontakt etter å ha fått meg anbefalt av noen han ikke ville si hvem var. Jeg foretok noen undersøkelser før jeg tok en prat med Richmond-advokaten på telefonen. Hun ante ikke hva jeg snakket om, sa hun, indignert og hovmodig. Jeg sa ikke noe på en liten stund, og så la jeg til at jeg forventet en sjekk skrevet ut til Lester på dollar, levert til meg personlig innen en time. Hun lo, og det lød som en defekt startmotor. «Og hvis ikke?» sa hun. «Hvis ikke kan du begynne å praktisere som advokat i Sierra Leone,» sa jeg. «Er det et tydelig nok hvis ikke?» Stillhet. «Hva var det du het igjen?» «Irish. Jack Irish.» Ny stillhet. «Var det du som drepte den eks-politimannen og han andre fyren?» GRMAT Dodt lop indd :27

16 Dødt løp Min tur til å være stille, og så sa jeg: «Jeg ble ikke tiltalt for noe.» Sjekken ankom innen en time. Jeg tok den med meg til kafeen og ga den til kona til Lester. Noen dager senere banket Lester på døra til kontoret mitt. Han hadde med seg en bag, og så ikke særlig lykkelig ut. «Hvor mye?» sa han. «Du?» Jeg skrev ut en regning på 120 dollar. Han gransket den, gransket meg, gransket den igjen. Så åpnet han bagen og la bunker med femtiog tjuedollarsedler på bordet mitt, kanskje fem eller seks tusen dollar, eller mer, i brukte sedler. Fristelsens purpurrøde negl strøk meg ømt over pungen. Hvilken rolle spilte det? Det var jo bare en bonus for vel utført oppdrag. Folk som jobbet i investeringsbanker, fikk det hele tiden. Men jeg jobbet ikke i noen investeringsbank. Slike folk grabbet til seg det de kunne innenfor lovens rammer. Mens jeg, på min beskjedne måte, representerte loven. Jeg var en edsvoren advokat. Jeg var en tråd i den eldgamle veven som gjorde et samfunn mulig. Jeg var loven. Tilstrekkelig gira av disse tankene lente jeg meg over skredderbordet, plukket opp to skitne femtilapper og en tjuedollarseddel, og skjøv resten tilbake til ham. «Lester,» sa jeg. «Ikke alle advokater er like.» Nå sa jeg: «Lester, det er Jack. Noen mulighet for at Bruce kunne stukket innom med noe mat?» «Hvor mange?» «En.» «Femten minutter,» sa han. «Vil du har reker?» «Jeg trenger reker.» Et glass senere ringte det på, og jeg gikk ned i første og åpnet døra. Der sto Bruce med sine livlige øyne, den eldste av Lesters to tenåringssønner. Han hadde syklet med pappesken på bagasjebrettet. Jeg prøvde å gi ham noen gullmynter, men han var grundig instruert GRMAT Dodt lop indd :27

17 Peter Temple «Nei takk,» sa han. «Faren min sier at ingen får lov å ta imot penger fra deg.» Dyden er sin egen belønning, men man skal ikke kimse av bivirkningene heller. Jeg sa: «Jeg skulle ønske det var et universelt prinsipp, Bruce.» Han smilte, han skjønte poenget. Ingen tvilsom advokat ville noen gang bli feit på denne nye australieren. Telefonen ringte i andre etasje. Jeg fortet meg opp den gamle, knirk ende trappen med begge hendene rundt pappesken med mat. Lyall kunne gjerne ringe en onsdagskveld eller en torsdagskveld eller en hvilken som helst kveld fra en hvilken som helst tidssone med en satellittelefon hun hadde lånt av en fra CNN eller FN, eller én gang, fra lederen av den tsjetsjenske mafiaen. «Irish,» sa jeg andpusten. Det er et praktisk navn, man kan si det i et sukk, i en stavelse, et lengre etternavn ville krevd dobbel sats. «Jack, Jack,» sa Cyril Wootton med sin resignerte stemme. «Hva skjedde med ansvaret, pliktfølelsen?» Jeg fikk tilbake pusten i løpet av rimelig tid. I det siste hadde jeg tidlig hver morgen løpt rundt Edinburgh Gardens, opp Falconer Street og ned Delbridge til Queen s Parade. Løpt og gått, eller kanskje mer haltet gjennom gater som var tomme bortsett fra en og annen uteligger på fortauet, sammenkrøpet som en knyttneve mot kulda; av og til en blek ung mann med stiv gange og mørke øyenhuler, og alltid tre damer med skaut ved trikkestoppen, røykende, i stillferdig samtale, kanskje de siste underbetalte arbeidsfolkene som fremdeles bodde i den stadig hippere forstaden. «Jeg aner ikke, Cyril,» sa jeg. «Jeg holder meg unna greyhoundløp. Av prinsipp vedder jeg aldri på noe som prøver å fange noe annet. Men det er mange fine navn på hundene.» I øyeblikket før han fortsatte å snakke, hørte jeg lydene fra hans faste midtuke-tilholdssted; en pub i Kew der han stakk innom for å GRMAT Dodt lop indd :27

18 Dødt løp slukke tørsten han hadde opparbeidet siden han forlot Hotel Windsor i Spring Street. Det var et lettere vulgært sted til Kew å være: To finansrådgivere hadde en gang slåss så tårene rant på toalettet der, og ryktene sier at tre dametruser ble funnet i buskene ved uteserveringen etter en lokal eiendomsmeklers julefest der i Wootton pustet tungt ut. «Engstelsen bare vokser her,» sa han. «Jeg blir presset til å levere resultater. Og du er umulig å få tak i.» Jeg merket et snev av skyldfølelse. Jeg hadde ikke lett særlig grundig etter deltidbartenderen Robbie Colburne. «Jeg har følere ute, Cyril,» sa jeg. «Hva slags følere?» «Han bruker ikke bilen sin, det begrenser mulighetene.» «Begrenser?» Det var ingen overbevisning i stemmen til Cyril. «Sier du at han ikke har dratt noe sted?» «Ikke langt, i hvert fall.» Navnet hadde ikke dukket opp etter søk i flyselskapenes passasjerlister, men det betydde ingenting. Man kunne oppgi et hvilket som helst navn hvis man betalte kontant, eller man kunne reise med buss eller drosje eller få en venn til å kjøre eller du kunne sykle ut av byen, bruke rulleskøyter, løpe, gå, halte. «Akkurat, ja,» sa han og anla gardeoffiserstemmen sin. «Bruker han penger?» «Han er bartender på deltid. Hvilke penger skulle han ha brukt?» «Så du har ingen resultater å vise til etter tre dager?» «Cyril,» sa jeg. «Mulig jeg er litt overfølsom akkurat nå, men i dette øyeblikk er jeg tilbøyelig til å ville si dra til helvete, få noen andre til å gjøre det. Litt tåpelig, kanskje, men slik er tilstanden min.» Mens Wootton vurderte hvilke muligheter han hadde, lyttet jeg til en bølge av vittig sladder fra eiendomsmeklere og finansrådgivere; kvinnene hvinte, mennene ulte som bikkjer, kåte bikkjer GRMAT Dodt lop indd :27

19 Peter Temple «Dette er alvorlig, Jack,» sa han. Selv mot et bakteppe av glade og lekne parasitter gjenkjente jeg bønnen i Woottons stemme. «I morgen,» sa jeg. «Da skal denne saken få min udelte oppmerksomhet.» Han oppfattet tonen, at jeg mente alvor. «Ja. Ring meg da, gamle ørn.» Jeg kom til å gjøre mer enn å ringe ham. Jeg kom til å besøke ham, og tanken var ikke oppmuntrende. Klokka ti var jeg i seng, pakket inn i nyvasket sengetøy, med et krus rykende varm Milo på nattbordet, Classic FM på radioen. I hendene holdt jeg en roman om unge amerikanere som gjennomlevde overgangsriter i Venezuela. Dagen var over, og jeg var alene. Lyall var utvilsomt i et eller annet gudsforlatt land. Utenfor falt det et kaldt regn over byen. Jeg trengte ikke gå ut for å vite det. Jeg kjente det i hjertet GRMAT Dodt lop indd :27