Familie-, kultur- og administrasjonskomiteen Stortinget. Institutt for privatrett DRM OG FORBRUKERVERN FORSLAG TIL LØSNING.

Transkript

1 Familie-, kultur- og administrasjonskomiteen Stortinget Professor dr. juris Ole-Andreas Rognstad Professor dr. juris Olav Kolstad Institutt for privatrett Pb 6706, St. Olavs plass, 0130 Oslo Besøksadr.: Karl Johansgt. 47, 0162 Oslo Telefon: / Dato: Telefaks: DRM OG FORBRUKERVERN FORSLAG TIL LØSNING 1 Innledning Undertegnede har med en viss bekymring gjennom avisene fulgt med på debatten knyttet til Familie-, kultur- og administrasjonskomiteens behandling av regjeringens forslag til endringer i åndsverkloven. I særdeleshet gjelder det gjennomføringen av opphavsrettsdirektivets art. 6 om rettslig beskyttelse av tekniske beskyttelsessystemer/drm. Bekymringen skyldes ikke at stortingspolitikerne er opptatt av å sikre legitime forbrukerinteresser. Den nevnte direktivbestemmelsen kan hevdes å ha en slagside til fordel for rettighetshaverne, eller for den saks skyld innehaverne av DRM-teknologien. I den situasjonen er det både forståelig og fornuftig at man iallfall søker å utnytte det spillerommet direktivet gir for å vareta forbrukerinteressene. Det kan til og med være tilrådelig at man legger seg i ytterkanten av hva direktivet tillater, under henvisning til at direktivets regulering er uklar. Bekymringen knytter seg til faren for at man velger løsninger som går på tvers av eksisterende regelverk som skal sikre de interessene man er ute etter å vareta, og således gir reguleringen en slagside i motsatt retning. Det siktes her i første rekke til det lovforslaget universitetslektor Gisle Hannemyr har fremlagt for stortingskomiteen i notat av 15. april Forslaget skal angivelig bøte på den konkurransevridende virkningen regjeringens lovforslag vil få. Problemet er at forslaget ikke tar hensyn til at vi allerede har regler som motvirker konkurransevridende handlinger. Som vi kommer nærmere tilbake til har Hannemyrs forslag ingen forankring i reelle konkurransepolitiske overveielser. I tillegg til at dette forslaget utvilsomt er i strid med EØS-avtalen, innebærer det et klart disincentiv til videreutvikling av DRM-teknologien. Slik sett er det etter vår oppfatning Hannemyrs forslag, og ikke regjeringens, som er egnet til å vri konkurransen på de relevante markeder. Dette skal begrunnes nærmere nedenfor under punkt 2. Institutt for privatrett Universitetet i Oslo

2 UNIVERSITETET I OSLO Side 2 av 14 Når dette er sagt, er det vår oppfatning at også regjeringens forslag lider av noe av den samme grunnleggende svakheten som Hannemyrs. Den foreslåtte gjennomføringen av direktivets art. 6 er løsrevet fra de alminnelige rettsprinsippene som skal vareta forbrukerinteressene. Denne svakheten skyldes at lovforslaget bygger på den vanlige misforståelsen om at vernet for de tekniske beskyttelsessystemene er et opphavsrettslig vern, som beskytter opphavsrettsrelevante handlinger. Dermed legges det opp til et skille mellom avspillingssperrer som ikke skal være beskyttet mot omgåelse mv., fordi avspilling av åndsverk ikke er en opphavsrettsrelevant handling, og kopisperrer som skal ha slik beskyttelse. Dette skillet har i sin tur medført at man har måttet ty til den lite heldige konstruksjonen om å forbeholde retten til omgåelse av de såkalte kopisperrene til situasjoner der kopisperrene hindrer avspilling av det beskyttede materialet på relevant avspillingsutstyr. Etter vår oppfatning er denne løsningen av flere grunner forfeilet, selv om departementet her går langt i å presse direktivets regulering for å vareta forbrukerhensyn. Slik vi ser det er direktivets art. 6 ingen opphavsrettslig regel, men en regel som skal forebygge overtredelse av de vilkår som rettighetshaveren har satt for bruk av det beskyttede materialet. I et slikt perspektiv er det viktig å koble inn de alminnelige kontraktsrettslige og forbrukerrettslige reglene som skal verne forbrukeren mot urimelige og uberettigede vilkår. Ved regjeringens forslag er det intet rom for en slik løsning, ettersom man legger opp til at de såkalte kopisperrene skal ha en absolutt beskyttelse. Undertegnede har merket seg at flere politikere har signalisert at man ønsker en oppmykning av forslaget om kun å tillate omgåelse av kopisperrene for avspilling på relevant avspillingsutstyr (mp3-regelen). Etter vår oppfatning kan dette skje på en smidigere og mer elegant måte enn å lappe på det eksisterende lovforslaget. Nettopp av hensyn til samspillet mellom åndsverklovens regler og andre rettsregler bør vernet for de tekniske beskyttelsessystemene begrenses til situasjoner der systemene hindrer ulovlig bruk av det opphavsrettsbeskyttede materialet. Systemer som hindrer lovlig bruk bør på den annen side ikke være underlagt rettslig beskyttelse. En slik løsning innebærer for det første at det vil være adgang til å omgå DRM-systemer som virker konkurransebegrensende, idet vi har regler som forbyr konkurransebegrensende handlinger fra markedsaktørenes side. For det andre vil man kunne omgå systemer som hindrer at man kan foreta handlinger som innehaveren av systemet ikke har kontraktsrettslig grunnlag for å nekte. Det vil si at systemer som sanksjonerer begrensninger i bruken av det opphavsrettslige materialet som ikke kan sies å være vedtatt av brukeren, eller som er urimelige (jf. avtalelovens 36), vil være uten rettslig vern etter åndsverkloven. Motsatt bør man imidlertid akseptere systemer som sanksjonerer begrensninger som kjøperen av materialet må sies å ha vedtatt, og som må anses som rimelige sett hen til den aktuelle avtalesituasjonen. En slik løsning sikrer samspill mellom

3 UNIVERSITETET I OSLO Side 3 av 14 vernet for tekniske beskyttelsessystemer og de reglene som i sin alminnelighet skal vareta den svake parts stilling i et kontraktsforhold. Også denne løsningen kan hevdes å befinne seg i ytterkanten av hva direktivet tillater, men det er godt mulig å forsvare den innenfor direktivets rammer. Dette skal det redegjøres nærmere for under pkt. 3 nedenfor. For ordens skyld skal det presiseres at dette utspillet utelukkende skjer på undertegnedes eget initiativ, som følge av den debatt det har vært i mediene den siste tid om spørsmålet. Vi har ingen partsinteresser i saken, men handler som fagpersoner under ønske om at Stortinget finner en løsning som er best mulig fundert i de rådende interesse- og rettsforhold. 2 DRM og konkurransepolitikk Av oppslag i avisene den siste tiden har det fremgått at iallfall enkelte politiske partier på Stortinget har vært bekymret for at regjeringens forslag til gjennomføring av opphavsrettsdirektivets art. 6 vil få konkurransevridende virkninger. Gisle Hannemyrs notat og lovforslag (som er utlagt på nettadressen er utarbeidet på grunnlag av et initiativ fra IKTpolitisk rådgiver i Fremskrittspartiets stortingsgruppe, og er basert på den forestilling at vernet mot tekniske beskyttelsessystemer er ubetinget, hvilket medfører at systemer som eksempelvis har til formål å regulere markedsadgang [oppnår] det samme vern som tekniske beskyttelsessystemer som skal beskytte åndsverk mot ulovlig eksemplarfremstilling (notatet s. 2). Dette oppfattes som en alvorlig svakhet ved lovutkastet, samtidig som viktigheten av checks and balances som motvirker de negative konsekvensene av den private autonomi som ligger i DRM-systemene, fremheves. Det hevdes at slike checks and balances er helt fraværende i regjeringens lovforslag (notatet s. 3). Riktignok synes forfatteren av notatet å være oppmerksom på eksistensen av konkurranseregler i norsk lovgivning, men det hevdes at Konkurransetilsynet oppfatter DRM som et svært innfløkt og i hovedsak teknologisk felt der tilsynet ikke har tilstrekkelig kompetanse til å gripe inn. På denne bakgrunn hevdes det at dersom man skal lykkes med å få konkurransetilsynet på banen i forhold til disse spørsmålene, må sannsynligvis nye bestemmelser som drøfter private aktørers mulighet til å regulere gjennom teknologi inn i konkurranselovgivningen. Vi har også merket oss at komitémedlem Trond Giske i avisene har blitt sitert på at konkurranseloven ikke gir den nødvendige sikkerheten for at konkurransepolitiske hensyn blir varetatt, idet det visst nok ikke er gitt at konkurranseloven går foran åndsverkloven i tilfelle konflikt.

4 UNIVERSITETET I OSLO Side 4 av 14 Det synes åpenbart å være behov for en kort redegjørelse for de konkurranserettslige reglene som finnes i norsk rett, og deres stilling i forhold til opphavsrettslige regler. I den sammenhengen det her er tale om er det neppe konkurranselovens regler som er de sentrale. Konkurranseloven regulerer konkurransebegrensninger i det norske markedet. I forhold til omsetning av opphavsrettsbeskyttet materiale på internett eller ved fysiske digitale eksemplarer, som inneholder DRM-teknologi, er konkurranseproblemene neppe begrenset til nasjonale forhold. I den utstrekning det er tale om handlinger som er egnet til merkbart å påvirke samhandelen mellom to eller flere EØS-stater, er det EØSkonkurransereglene i EØS-avtalens art. 53 og 54 (og for EU-land de tilsvarende reglene i EF-traktaten art. 81 og 82) som er de aktuelle. Det er neppe særlig tvil om at dette stort sett vil være tilfellet. I så fall skal man være oppmerksom på at disse reglene har forrang fremfor nasjonale regler, og også fremfor direktivbestemmelser. Dersom regjeringens forslag til gjennomføring av opphavsrettsdirektivet skulle vedtas, må regelen vike i tilfelle konflikt med konkurransereglene i EØS-avtalens art. 53 og 54. Dette følger av lov om gjennomføring i norsk rett av EØS-avtalens hoveddel av 27. november 1992 nr Her fremgår det at bestemmelser i lov som tjener til å oppfylle Norges forpliktelser etter EØS-avtalen skal i tilfelle konflikt gå foran andre bestemmelser som regulerer samme forhold. Det kan på sett og vis sies at man i en situasjon det her er tale om vil ha en konflikt mellom to bestemmelser som tjener til å oppfylle Norges forpliktelser etter EØS-avtalen. Men ettersom det i EU-retten er utvilsomt at traktatreglene går foran direktivbestemmelser, er det like lite tvilsomt at konkurransereglene i EØS-avtalen går foran åndsverklovens regler. Og om man skulle være i tvil om det, er det ingenting i veien for at det i reglene om vern for tekniske beskyttelsessystemer bestemmes at disse skal vike for konkurransereglene. En slik løsning er åpenbart i samsvar med direktivet. I forhold til nasjonale konkurranseregler (les: konkurranseloven av 5. mars 2004 nr. 12) følger dette av direktivets art. 9 som bestemmer at direktivet ikke er til hinder for nasjonale regler om såkalte restrictive practices. I forhold til EU/EØSkonkurransereglene er det så opplagt at disse går foran direktivreguleringen, at det ikke en gang har vært nødvendig å si. På denne bakgrunn blir det helt galt å si at det ikke finnes konkurranserettslige checks and balances i regjeringens forslag. Slike finnes i eksisterende lovgivning, både i EØS-avtalens hoveddel og i konkurranseloven. De mest aktuelle reglene i denne sammenhengen er bestemmelsene i EØS-avtalens art. 54 og blåkopien i konkurranselovens 11, som begge forbyr dominerende foretaks misbruk av sin dominerende stilling i markedet. Dersom situasjonen hadde vært så enkel som Hannemyr tilsynelatende mener, nemlig at enhver nektelse av å gi lisens til bruk av DRM-systemer vil ha konkurransebegrensende virkninger i markedet, ville disse reglene få anvendelse. Følgen ville i så fall være at det måtte være

5 UNIVERSITETET I OSLO Side 5 av 14 tillatt å omgå de tekniske beskyttelsessystemene som hindrer bruken av det DRM-beskyttede materiale på andre avspillere enn i-tunes og Windows Media Player. Dette fordi vernet for det tekniske beskyttelsessystemet ikke kan gjelde handlinger i strid med konkurransereglene. Problemet er imidlertid at situasjonen langt fra er så enkel som Hannemyr postulerer i sitt notat. Hannemyr hevder det at det er et konkurranserettslig problem at DRM-teknologien ikke lisensieres ut til enhver som måtte ønske å benytte seg av teknologien. Påstanden synes å basere seg på en forestilling om at en begrensning i forbrukernes valgfrihet til å velge avspillingssystem er ensbetydende med en begrensning av konkurransen på de relevante markeder. Dette beror på en misforståelse om hva konkurransepolitikk dreier seg om. Riktignok er det i stadig økende grad et uttalt mål at forbrukernes interesser skal varetas ved konkurransepolitikken (se f.eks. konkurranselovens 1 annet ledd). Det må imidlertid skilles mellom kortsiktige og langsiktige gevinster. En inngripen i markedet for å vareta kortsiktige forbrukerinteresser kan komme til å skade markedet og dermed også forbrukerinteressene på lengre sikt. I et slikt perspektiv er det viktig å påpeke at det ikke bare er den såkalte statiske konkurransen, dvs. konkurransen i øyeblikket, som skal sikres ved konkurransepolitikken. Man må også ta hensyn til den dynamiske konkurransen, dvs. konkurransen i et lengre perspektiv. Dette er ikke minst viktig på området for den teknologiske utviklingen og når man har med opphavsrettigheter å gjøre. Det finnes klare retningslinjer i dagens konkurranseregelverk for hvordan problemet med opphavsrettslige lisensnektelser skal løses. En lisensnektelse er først et konkurranseproblem dersom den foretas av et såkalt dominerende foretak, d.v.s. av et foretak med markedsmakt (store markedsandeler). Dersom foretak som ikke har markedsmakt nekter å lisensiere vil potensielle lisenstagere forsvinne til konkurrentene. En slik forretningspolitikk vil m.a.o. føre til tap av markedsandeler. Nekter derimot et foretak med sterk markedsmakt å lisensiere, vil kundene ofte ikke ha andre valg da det er få konkurrenter å gå til. Dersom kunden samtidig er en konkurrent som trenger det lisensbelagte produktet for å kunne konkurrere med det dominerende foretaket er det klart at en lisensnektelse vil kunne begrense konkurransen. For å avgjøre om et foretak har en dominerende markedsposisjon må man definere hvilket marked foretaket opererer på: Man må foreta en avgrensning av det relevante marked. Dersom problemet er at avspillingsteknologi, derunder DRM-systemer, ikke lisensieres er det relevante marked eventuelt markedet for slik teknologi. Men det vil her kunne eksistere flere undermarkeder, avhengig av hva teknologien skal benyttes til. Et foretak betraktes vanligvis som dominerende dersom det har en markedsandel på rundt 45 % eller høyere. Ut fra den beskrivelse av dagens markedssituasjon som Hannemyr har gitt i sitt notat, er det neppe noen tvil om at Microsoft har markedsmakt på relevante

6 UNIVERSITETET I OSLO Side 6 av 14 markeder. Og nå som Apples i-tunes etter hvert blir etablert på det europeiske og norske markedet, er det slett ikke utenkelig at også Apple vil ha markedsmakt på markedet for avspilling av musikk. Dersom Apple skulle få høye markedsandeler på bekostning av Microsoft, og man ender i en situasjon der begge foretakene hver vil ha markedsandeler på 40 % eller høyere, er det viktig å være oppmerksom på at ingen av foretekane vil ha en dominerende stilling, da de vil nøytralisere hverandre i markedet. Om Apple eller Microsoft skulle ha en dominerende markedsstilling, er det imidlertid ikke dermed sagt at disse foretaks nektelser av å gi andre foretak lisens til å utnytte deres DRM-teknologi vil innebære et misbruk av dominerende stilling i strid med konkurransereglene. I motsetning til hva Hannemyr later til å mene er de konkurranserettslige problemene knyttet til lisensnektelser velkjente. EF-domstolen har gjennom lang tids praksis oppstilt nærmere vilkår for når nektelse av å gi konkurrerende foretak lisens til å utnytte sine rettigheter vil være misbruk av et foretaks dominerende stilling i strid med EF-traktatens art. 82. Denne regelen er identisk med EØS-avtalens art. 54, som skal tolkes på samme måte (jf. EØSavtalens art. 1 og 6). Og konkurranselovens 11 er i sin tur igjen som sagt en blåkopi av disse reglene. Det er forutsatt i lovens forarbeider at 11 skal tolkes på bakgrunn av EØS-avtalens artikkel 54 og EFtraktatens artikkel 82. I sin praksis, senest i sak C-418/01, IMS Health, dom av 29. april 2004, har EF-domstolen oppstilt tre vilkår for at forbudet mot misbruk av en dominerende markedsposisjon skal komme til anvendelse på lisensnektelser. For det første må lisensnektelsen hindre fremkomsten av nye produkter eller tjenesteytelser som rettighetshaveren ikke tilbyr, og som det er potensiell etterspørsel etter fra forbrukernes side. For det andre må lisensnektelsen utelukke enhver konkurranse på et avledet marked. For det tredje vil en lisensnektelse som forhindrer fremveksten av et nytt produkt og begrenser konkurransen allikevel kunne opprettholdes dersom den har en såkalt objektiv begrunnelse. Undertegnede har svært vanskelig for å se at det i dagens situasjon er grunnlag for å hevde at iallfall de to første av de nevnte vilkårene er oppfylt i forhold til Microsofts og Apples nektelser av å gi konkurrerende foretak lisens til å utnytte deres DRM-teknologi. Riktignok kan det hevdes at en lisensnektelse, supplert med rettslig beskyttelse mot omgåelse av tekniske sperrer, hindrer fremveksten av konkurrerende avspillere for benyttelse av de tjenester som tilbys med henholdsvis Microsofts og Apples DRM-teknologi. Men det finnes intet grunnlag for å hevde at lisensnektelsene er til hinder for fremkomst av produkter og tjenester basert på en annen DRM-teknologi. Det burde tvert i mot være stort rom for produsenter som vil utfordre de lukkede, og slik sett lite brukervennlige, systemene til Apple

7 UNIVERSITETET I OSLO Side 7 av 14 og Microsoft, som dessuten ifølge Hannemyr heller ikke beskytter rettighetshaverne mot kopiering av deres produkter (notatet s. 7). Hannemyrs påstand om at det neppe noen gang [kommer] til å eksistere veldig mange DRM-systemer (notatet s. 3) er uhyggelig upresis, i tillegg til at den fremstår helt uten belegg (bortsett fra en henvisning til hva som skjedde på videogrammarkedet i 1980-årene, som man mildt sagt kan diskutere relevansen av). For at man skal kunne snakke om konkurranserettslige virkninger av Apples og Microsofts praksis, må det i det minste kunne påvises reelle barrierer for utvikling av alternative DRM-løsninger. Dette forutsetter at man i stedet for å kaste frem løse påstander foretar reelle vurderinger av de relevante markedene. Dersom Windows og Apple på grunnlag av konkurransereglene skulle være tvunget til å lisensiere sin DRM-teknologi, vil dette fjerne incentivene til mulige utviklere av alternative avspillingssystemer. Disse vil i så fall mangle incentiver til å legge ned tid og ressurser på å utvikle nye avspillingssystemer og ny DRM-teknologi da det vil være billigere å få lisens på Apples eller Microsofts systemer for å kunne gi forbrukerne muligheter til å benytte deres tjenester på andre avspillere. Den som eventuelt skulle ønske å investere i utviklingen av ny avspillingsteknologi for å ta markedsandeler fra Microsoft og Apple, vil finne at brukerne p.g.a. lavere enhetskostander vil være interessert i å bruke det som p.g.a. opphavsrettslovgivningen har utviklet seg til standardsystemene. Over tid vil således et ønske om å gi forbrukerne mulighet til å benytte de avspillingssystemer de vil til datafiler de har kjøpt over internett gi kjøperne dårligere produkter og derigjennom redusert valgfrihet. På markeder som kjennetegnes av en rask teknologisk utvikling vil man gjennom noe som i realiteten er et tvangslisensregime bidra til en formatstandardisering som tjener lisenshaverne til den opprinnelige teknologien, men ikke potensielle utviklere av ny teknologi og ikke forbrukerne. Uten at det kan påvises at Microsofts og Apples nektelser av å gi konkurrerende foretak lisens til sin DRM-teknologi vil utelukke enhver konkurranse på markedet for avspillere av opphavsrettsbeskyttet materiale (som her må være det avledede marked ), og således også hindre fremkomsten av alternative avspillingsmuligheter, foreligger det intet konkurranserettslig problem. I så henseende er det helt vesentlig å se hen til hvilke potensielle muligheter som finnes for utvikling av alternative DRMsystemer, og ikke låse vurderingen fast til markedssituasjonen slik den er i dag, på et tidspunkt hvor markedene for internettomsetning av datafiler fortsatt er i støpeskjeen. Og så lenge nektelsene av å gi lisens til bruk av egen teknologi ikke kan sies å hindre konkurransen på markedene for avspillere av datafiler, må det fra et konkurranserettslig synspunkt være helt legitimt at lisensnektelsen forsterkes av en rettslig beskyttelse for teknologien. Vår påstand er at dersom Hannemyrs forslag om å tillate uavhengige tredjeparter å utvikle avspillere som kan omgå den teknologien som nektes lisensiert blir

8 UNIVERSITETET I OSLO Side 8 av 14 vedtatt, vil det bidra til å hindre utviklingen av ny DRM-teknologi, og således skade den fremtidige konkurransen på de relevante markedene. Det må derfor sterkt advares mot en slik løsning som Hannemyr har foreslått. Dersom det likevel skulle være slik at Microsofts og Apples lisensnektelser innebærer misbruk av foretakenes dominerende stilling, tillater dagens konkurranseregelverk omgåelse av den tekniske beskyttelse som hindrer tilgang til teknologien. Om det skulle være tilfellet at lisensnektelsene helt utelukker konkurransen på markedet for avspillere, og hindrer fremkomsten av alternative avspillere, må konkurrerende foretak med hjemmel i EØS-avtalens art. 54 eller konkurranselovens 11 kunne utvikle avspillere som omgår den rettslige beskyttelsen. Dersom et foretak skulle foreta en slik handling, er det selvsagt stor sannsynlighet for at det vil bli saksøkt for brudd på vernet for tekniske beskyttelsessystemer. Men ettersom de nevnte reglene kan påberopes direkte for nasjonale domstoler, er det mulig å få dom for at omgåelsen er tillatt. Det er altså ikke slik, som Hannemyr synes å forutsette (notatet s. 5), at dagens konkurranseregler forutsetter inngripen fra Konkurransetilsynet. EUkommisjonen og EFTAs Overvåkingsorgan (ESA) har selvstendig kompetanse til å handheve EØSavtalens konkurranseregler. Viktigere er allikevel at både EØS-avtalens konkurranseregler og konkurranselovens regler kan håndheves av norske domstoler. Så får det heller være at Hannemyr fornærmer Konkurransetilsynet ved å påstå at årsaken til at tilsynet ikke griper inn i disse situasjonene, er deres manglende teknologiforståelse. Selv velger vi å antyde at årsaken nok heller er at det foreløpig vanskelig kan sies å foreligge noe konkurranserettslig problem på de relevante markedene.. Hannemyr antyder i sitt notat at hans forslag ikke er i strid med opphavsrettsdirektivet, fordi direktivet ikke berører nasjonale konkurranseregler. Den generelle observasjonen er riktig, jf. direktivets art. 9 (se ovenfor), men det må fornuftigvis oppstilles en forutsetning om at det dreier seg bestemmelser som er basert på reelle konkurransepolitiske vurderinger. En regel som innebærer at det tekniske beskyttelsessystemet skal kunne omgås i alle tilfeller der innehaveren av systemet nekter lisens ( velger å ikke (sic!) tilby avspillere på bestemte relevante tekniske plattformer ) går som nevnt helt på tvers av EU/EØS-konkurransepolitikken, og kan åpenbart ikke være tillatt etter direktivet. Konklusjonen etter dette er at man skal være svært forsiktig med å sette likhetstegn mellom begrensninger i tilbudet av produkter som p.t. kan tilbys forbrukerne og konkurransebegrensninger. Begrenset produktdifferensiering kan skyldes at markedene ikke er ferdig utviklet, og man skal da vokte seg vel for å gripe inn i markedsutviklingen med den følge at utviklingen hemmes. Det forhold at forbrukerne i dagens situasjon ikke kan velge avspillere som støtter Linux kan best avhjelpes ved at nye markedsaktører utvikler spillere som kan ha en slik funksjon. Om markedsforholdene på sikt vil være til

9 UNIVERSITETET I OSLO Side 9 av 14 hinder for dette, kan det foreligge et konkurranserettslig problem som må løses ved hjelp av de alminnelige konkurransereglene, som er vel egnet til å håndtere lisensnektelser som fører til redusert konkurranse. Om man i stedet velger å tilgodese kortsiktige forbrukerhensyn ved å legge til rette for tvangslisensiering av eksisterende løsninger (eller omgåelse av tekniske hindringer som støtter lisensnektelsen), vil man motarbeide mer langsiktige forbrukerinteresser i at det utvikles nye og bedre produkter. En kortsiktig markedsintervensjon som ikke har noen reell konkurransepolitisk begrunnelse vil med andre ord være skadelig for forbrukerne på lengre sikt, og bør for all del unngås. 3 Regjeringens forslag skillet avspillingsperrer-kopieringsperrer og kravet om relevant avspillingsutstyr Som fremhevet ovenfor bygger Regjeringens forslag til gjennomføring av opphavsrettsdirektivets art. 6 prinsipielt sett på et skille mellom avspillingssperrer og kopieringssperrer. Dette kan leses ut fra lovforslagets 53 a, der det heter at det skal være forbudt å omgå effektive tekniske beskyttelsessystemer som rettighetshaver benytter for å kontrollere eksemplarfremstilling eller tilgjengeliggjøring for allmennheten. Tankegangen har vært at ettersom rettighetshavernes enerett omfatter eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring, er det kun systemer som beskytter denne type handlinger som skal ha rettslig vern. I praksis betyr det at det kun er systemer som hindrer kopiering som skal vernes, og at systemer som hindrer avspilling av verk innenfor det private området utelukkes fra vernet. Intensjonen har klart nok vært å avgrense det rettslige vernet av hensyn til forbrukerne, f.eks. slik at kjøpere av opphavsrettsbeskyttet innhold skal kunne omgå systemer som hindrer dem fra å spille av materialet på det utstyr man besitter. I Kultur- og kirkedepartementets høringsutkast av 2. april 2003 var det lagt opp til at beskyttelsen heller ikke gjaldt såkalte kombinerte sperrer, dvs. systemer som både hindret avspilling og kopiering. I praksis ville en slik løsning lett innebære at vernet for tekniske beskyttelsessystemer ble illusorisk, ettersom man vanskelig kan tenke seg systemer som utelukkende hindrer kopiering. Dette har nok departementet innsett ved det nye lovforslaget. Løsningen ble i stedet å bestemme at vernet mot omgåelse av tekniske beskyttelsessystemer ikke skal være til hinder for privat brukers tilegnelse på relevant avspillingsutstyr. Det sistnevnte uttrykk er i Ot. prp. nr 46 ( ) eksemplifisert med at man kan bryte en hindring på en CD for å spille av den på en CD-spiller, men ikke for å spille over på en mp3-spiller. Løsningen har vakt enorm oppmerksomhet, og i mediene gitt åndsverkloven den lite flatterende betegnelsen mp3-loven. Når undertegnede deler den kritiske holdningen til denne løsningen, er det ikke ut fra den alminnelige oppfatning om at regjeringen neglisjerer legitime forbrukerinteresser. Løsningen er snarere utslag av at regjeringen har gått langt i retning av å imøtekomme forbrukerinteressene, men at den har sett seg nødt

10 UNIVERSITETET I OSLO Side 10 av 14 til å sette en grense et sted. Etter vår oppfatning er det utgangspunktet om at vernet for tekniske beskyttelsessystemer kun skal omfatte systemer som beskytter opphavsrettsrelevante handlinger som er galt. Og den noe tilfeldige grensen mellom relevant og ikke relevant avspillingsutstyr er slik sett kun et symptom på at man har viklet seg inn i en praktisk lite håndterbar og uheldig løsning. Man kan med gode grunner hevde at skillet mellom kopisperrer og avspillingssperrer ikke er tilpasset den teknologiske virkelighet. Som det også har vært fremhevet i Gisle Hannemyrs notat, vil dagens DRM-løsninger ikke i første rekke beskytte innholdet mot kopiering, men systemet sjekker om man har det riktige avspillingsutstyret. Slik departementets forslag er utformet kunne man stille spørsmål ved om slike systemer overhodet omfattes av beskyttelsen, ettersom de ikke hindrer opphavsrettsrelevante handlinger, dvs. eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring. Men i alle tilfeller ville rettighetshaverne her kunne påberope seg regelen i straffelovens 262, som forbyr bruk og omsetning av dekodingsinnretninger, samt eventuelt også straffelovens 145 annet ledd om uberettiget tilgang til data (se også proposisjonen s. 119). Det fremstår imidlertid som lite hensiktsmessig å skulle benytte åndsverklovens regler for brudd på kopisperrer og straffelovens for brudd på tilgangs- eller avspillingssperrer. Og om man i tillegg skal trekke et skille mellom brudd på kopisperre som hindrer avspilling på relevant utstyr og sperre som hindrer avspilling på ikke relevant utstyr, blir løsningen i tillegg nokså finurlig og unødvendig komplisert. Dette kommer i tillegg til at løsningen står i et tvilsomt forhold til opphavsrettsdirektivet. I direktivets art. 6(3) heter det at tekniske beskyttelsessystemer er teknologier, anordninger eller komponenter, der under deres normale funktion har til formål at forhindre eller begrænse handlinger i forbindelse med værker eller andre frembringelser. Det står her slett ikke at det kun er systemer som skal hindre opphavsrettsrelevante handlinger som kan regnes som tekniske beskyttelsessystemer i direktivets forstand. Etter direktivets ordlyd å dømme er det systemer som beskytter alle handlinger som foretas i forbindelse med åndsverk som omfattes. Dette støttes videre av den følgende definisjonen av hva som er effektive systemer, der man nevner både systemer som innebærer en adgangskontroll og kopikontrollandordninger. At vernet i direktivets art. 6 således omfatter alle systemer som hindrer alle typer handlinger som foretas i forbindelse med opphavsrettsbeskyttet materiale, underbygger vår tidligere uttrykte oppfatning om at vernet for tekniske beskyttelsessystemer ikke er et opphavsrettslig vern, men et vern til støtte for de vilkår som oppstilles for bruk av opphavsrettsbeskyttet materiale. Etter vår mening er det lite å vinne fra et forbrukerperspektiv ved å trosse denne kjennsgjerning. Som departementets lovforslag skulle vise, fører dette bare til praktisk lite håndterbare løsninger, noe som neppe kan sies å være i forbrukerens interesse. Det er bedre å akseptere at vernet for tekniske beskyttelsessystemer også omfatter systemer som hindrer tilgang til det beskyttede materiale, og heller ta

11 UNIVERSITETET I OSLO Side 11 av 14 forbrukerperspektivet i betraktning ved spørsmålet om hvor omfattende vernet for tekniske beskyttelsessystemer skal være. Dette danner utgangspunkt for vårt forslag om å skille mellom systemer som hindrer henholdsvis ulovlig og lovlig bruk, som vi skal redegjøre nærmere for i det følgende. 4 Forslag til løsning Om man aksepterer at opphavsrettsdirektivets art. 6(3) omfatter alle former for DRM-systemer, og ikke bare såkalte kopikontrollsystemer, er det ikke ensbetydende med et absolutt vern for slike systemer. Som fremhevet innledningsvis i punkt 1, kan direktivet riktignok synes å gi svært vid beskyttelse for tekniske beskyttelsessystemer. Det finnes likevel et visst tolkningsrom her. For det første heter det innledningsvis både i art. 6(1) og 6(2) at medlemsstatene skal innføre en passende rettslig beskyttelse ( adequate legal protection ). Dette må ses på som en henvisning til det såkalte forholdsmessighetsprinsipp, at beskyttelsen ikke skal være sterkere enn det formålet bak den tilsier. For det andre er det ikke enhver teknisk beskyttelse som omfattes, kun systemer som hindrer handlinger som rettighetshaveren ikke har samtykket til. Her kan man tenke seg forskjellige tolkninger. Én tolkningsmulighet er at rettighetshaveren ikke kan sies å ha samtykket til de handlinger som sperrene hindrer. En slik forståelse ville innebære et svært vidt vern for de tekniske beskyttelsessystemene, og innebære at forbrukeren ble stillet i en take it or leave itsituasjon. En annen er å basere seg på alminnelig kontraktstolkning, og legge til grunn at kjøperen av en CD eller brukeren av en online-tjeneste har rett til å foreta de handlinger som kontrakten med leverandøren forutsetter eller kjøpssituasjonen for øvrig gir grunnlag for å forvente. Det vil f.eks. si at kjøperen eller brukeren må ha rett til å omgå sperrer som hindrer avspilling av musikk på det utstyret han besitter, med mindre hun har vedtatt en avtaleklausul som sier at musikken bare kan spilles av på bestemte formater, eller hun forut for kjøpet er blitt gjort uttrykkelig oppmerksom på begrensningene ved bruken av den varen eller tjenesten som tilbys. Her tas det til orde for tolkningsalternativ 2. En slik løsning sikrer det nødvendige samspillet mellom vernet for tekniske beskyttelsessystemet og alminnelige kontraktsrettslige og forbrukervernrettslige regler. I tillegg kan den støttes av den før nevnte forutsetning om at vernet skal gi en passende rettslig beskyttelse. En løsning som innebærer at rettighetshaverne ensidig kan drive privat lovgivning gjennom bruken av tekniske beskyttelsessystemer kan med rette hevdes å gå lenger enn det som er nødvendig for å vareta formålet bak det rettslige vernet for slike systemer.

12 UNIVERSITETET I OSLO Side 12 av 14 I realiteten vil den løsningen som her er skissert innebære at kun DRM-systemer som hindrer ulovlig bruk av det opphavsrettsbeskyttede materialet vil ha vern. I sin alminnelighet må det være adgang til å stille betingelser for bruk av en vare eller en tjeneste. For at kjøperen av varen eller tjenesten skal være bundet av betingelsene, må de imidlertid for det første være kommunisert til kjøperen på en måte som gjør at de må anses som vedtatt av denne. For det andre må betingelsene være i samsvar med øvrig kontraktsrettslig lovgivning. Urimelige kontraktsvilkår kan f.eks. settes til side etter regelen i avtalelovens 36, og i den forbindelse spiller styrkeforholdet mellom avtalepartene en rolle. Dersom begrensninger i bruken av åndsverket etter dette er gyldig avtalt, vil overtredelsen av begrensningene være ulovlig. I så fall vil det heller ikke være tillatt å bryte tekniske sperrer som hindrer slik bruk. Om begrensningene derimot ikke kan anses gyldig avtalt, vil overtredelsen av dem være lovlig, og i en slik situasjon må det også være adgang til å omgå de tekniske sperrene. En slik løsning sikrer etter vår oppfatning den nødvendige balansen mellom rettighetshaver- og forbrukerinteressene. I sin alminnelighet vil f.eks. en kjøper av en CD/DVD eller bruker av en onlinetjeneste måtte gå ut fra at hun vil kunne ta kopier av det verket hun får tilgang til uansett avspillingsutstyr. Dersom CD en eller tjenesten inneholder tekniske sperrer som vanskeliggjør dette, har selgeren/tilbyderen en klar oppfordring om å opplyse om begrensningen. En påskrift med liten skrift på baksiden av CD en eller for den saks skyld et kontraktsvilkår gjemt inne i et omfattende avtaledokument på nettet vil neppe innebære at kjøperen må anses bundet av begrensningen. Derimot vil en tydelig merking av CD-platen med DRM eller en uttrykkelig opplysning på leverandørens nettside om relevante begrensninger i bruken av tjenesten, kunne føre til et annet resultat. I en slik situasjon vil brukeren ha muligheter for å unngå å kjøpe varen eller tjenesten og, iallfall ved onlinetjenester, heller velge en annen tjenesteleverandør som ikke opererer med tilsvarende betingelser. Ved utformingen av lovtekst foreslår vi at det inntas en definisjon av tekniske beskyttelsessystemer i tråd med direktivets artikkel 6(3). Dette er en annen løsning enn det som følger av regjeringens forslag, men vil på en klarerer måte angi beskyttelsesomfanget. Etter direktivet skal systemer som hindrer handlinger som rettighetshaveren ikke har samtykket til være vernet. For å tydeliggjøre at samtykkekravet skal tolkes i overensstemmelse med alminnelige kontraktsrettslige regler, bør det legges inn en presumpsjon om at når rettighetshaveren gir tilgang til opphavsrettsbeskyttet materiale, innebærer det et samtykke til å benytte materialet på lovlig måte innenfor det private område. Etter vår oppfatning er en slik presumsjon i samsvar med alminnelige kontraktsrettslige prinsipper, fordi kjøperen/brukeren vil ha en berettiget forventning om å kunne nyttiggjøre seg materialet på det private området innenfor åndsverklovens rammer (se særlig åvl. 12

13 UNIVERSITETET I OSLO Side 13 av 14 om privatkopiering og grensene der). Samtidig er situasjonen innenfor omsetningslivet alltid den at det kan stilles betingelser for bruk av kjøpet, som f.eks. vil kunne gjenspeiles i den prisen man betaler for varen eller tjenesten. Samtykkepresumpsjonen vil her kunne snus ved at det tas gyldig forbehold om begrensninger i bruken innenfor det private området. Men som sagt skal det en del til før tilbyderens ensidige forbehold kan anses vedtatt av kjøperen/brukeren. En lovfestet samtykkepresumpsjon begrenset til bruk innenfor det private området vil etter vår oppfatning vareta de relevante forbrukerhensynene. Om det er tale om bruk utenfor det private området, vil presumpsjonen være motsatt som følge av rettighetshaverens enerett til å gjøre verket eller arbeidet tilgjengelig for allmennheten. Selv om man i enkelte helt spesielle tilfeller kan tenke seg stilltiende samtykker også til dette, vil hovedregelen være at bruk utenfor det private området forutsetter uttrykkelige holdepunkter i avtalen. Ved å lage en regel som tar hensyn til dette, opprettholder man balansen mellom rettighetshavernes og allmennhetens interesser som åndsverkloven for øvrig bygger på. 5 Forslag til lovtekst Ut fra det ovenstående kan man f.eks. tenke seg følgende alternative formulering av regelen i åvl. 53 a: Det er forbudt å omgå effektive tekniske beskyttelsessystemer. Det er videre forbudt å a) selge, leie ut eller på annen måte distribuere, b) produsere eller innføre for distribusjon til allmennheten, c) reklamere for salg eller utleie av, d) besitte for ervervsmessige formål, eller e) tilby tjenester i tilknytning til innretninger, produkter eller komponenter som frembys med det formål å omgå effektive tekniske beskyttelsessystemer, kun har begrenset ervervsmessig nytte for annet et slikt formål, eller i hovedsak er utviklet for å muliggjøre slik omgåelse. Med tekniske beskyttelsessystemer etter denne lov menes teknologier, innretninger eller komponenter, som hindrer eller begrenser ulovlige handlinger i forbindelse verk eller arbeider vernet etter denne lovs 5 kapittel, herunder handlinger som foretas uten rettighetshaverens samtykke. Når rettighetshaveren har gitt tilgang til et verk eller et arbeide som nevnt i lovens 5. kapittel, skal samtykke etter første punktum til lovlig bruk av verket eller arbeidet innenfor det private området anses for å foreligge, med mindre rettighetshaveren har tatt gyldig forbehold om begrensninger i en slik bruk.

14 UNIVERSITETET I OSLO Side 14 av 14 Bestemmelsene i denne paragraf gjelder med forbehold for hva som følger av andre rettsregler. Bestemmelsene skal ikke være til hinder for forskning i kryptologi. For tekniske innretninger til beskyttelse av et datamaskinprogram gjelder i stedet det som er bestemt i 53 c). De øvrige reglene i 53 b-d kan beholdes uendret i forhold til departementets forslag. 53 e er unødvendig slik vi foreslår å formulere 53 a. Kort forklaring til forslaget til 53 a: Definisjonen av hva som er tekniske beskyttelsessystemer i forslagets tredje ledd legges tett opp til direktivets definisjon, men det tas uttrykkelig inn en presisering om at det kun er systemer som hindrer ulovlige handlinger som skal være vernet. Samtidig presiseres det at handlinger som foretas uten rettighetshaverens samtykke vil være ulovlige. Men i den forbindelse tas det som nevnt ovenfor også inn en presumpsjon om at samtykke til bruk av verk eller arbeider innenfor det private området vil foreligge, med mindre rettighetshaveren har tatt et gyldig forbehold om begrensninger i slik bruk. Det vil f.eks. innebære at det skal være tillatt å omgå sperrer som hindrer privatkopiering iht. åvl. 12, herunder nedlasting av datafiler på mp3-filene, med mindre brukeren må sies å ha akseptert at hun ikke kan foreta slike handlinger. Tillegget i forslagets fjerde ledd om at vernet for tekniske beskyttelsessystemer skal gjelde med forbehold for hva som følger av andre rettsregler, innebærer blant annet en tydeliggjøring av at vernet ikke skal være til hinder for anvendelse av konkurransereglene. Med andre ord vil vernet ikke gjelde dersom bruken av de tekniske beskyttelsessystemene innebærer misbruk av et foretaks dominerende stilling på markedet. Men som det fremgår av punkt 2 ovenfor skal man være oppmerksom på at terskelen for hva som utgjør et slikt misbruk er en helt annen enn det universitetslektor Gisle Hannemyr har gitt uttrykk for i sitt notat av 15. april Med vennlig hilsen Ole-Andreas Rognstad Professor dr. juris Olav Kolstad Professor dr. juris