HOPE?Generalsekretær FN TRENGER EN OBAMA. Ban Ki-moon ville reformere FN. innfridd de store. forventningene, sier Raymond Johansen.

Transkript

1 ET UTENRIKSMAGASIN FRA FLYKTNINGHJELPEN 01/2009 KR. 79,- Ban Ki-moon ville reformere FN. Men det nye lederskapet har ikke innfridd de store HOPE?Generalsekretær forventningene, sier Raymond Johansen. FN TRENGER EN OBAMA ISSN TEMA Narkotika som drivkraft i krig og konflikt PROFILEN Åsne Seierstad Historien skrives nå AKTUELT Sri Lanka mellom tiger og løve

2 Innhold 0109 ET UTENRIKSMAGASIN FRA FLYKTNINGHJELPEN 06 SIVILE RAMMES Sivile er i ferd med å bli legitime mål i krigføringen og humanitære organisasjoner stenges ute, skriver Elisabeth Rasmusson i sin kronikk. 20 FNS SVAKE LEDER I et åpenhjertig intervju tilkjennegir Raymond Johansen sin skuffelse over Ban Ki-moon og sier at det er på tide at FN får sin Obama. Adelard er én av 20 millioner grunner til at vi ber om din hjelp 28 BARNEKRIGERNE Perspektiv har truffet Christine, Evelyn og Josefine i Nord- Uganda. De forteller hvordan de ble kidnappet og tvunget til å drepe. Nå har de fått nytt håp for framtiden. I dag er det 42 millioner mennesker på fl ukt fra krig og konfl ikt i verden. Bare i Kongo er 1.4 millioner mennesker på fl ukt i eget land. Halvparten er barn. Adelard er en av dem. Under et angrep fra opprørshæren i 2007 forsvant moren mens faren ble drept foran øynene på gutten. I dag bor han sammen med en annen familie og går på en av våre skoler i Øst-Kongo. Her driver Flyktninghjelpen ni fl yktningleire med med mer enn internfl yktninger. Siden november i fjor har vi også bygget 18 skoler, noe som gir fl ere tusen barn et nytt håp for fremtiden. Din støtte hjelper. Vi trenger å hjelpe flere. BLI FADDER. RING ELLER REGISTRER DEG PÅ 36 PROFILEN: ÅSNE SEIERSTAD Journalisten og forfatteren Åsne Seierstad har i en årrekke rapportert om livet og døden bak krigens frontlinjer. I møtet med Perspektiv reflekterer hun over fortiden og snakker om tilværelsen i dag millioner er på flukt i eget land viser ferske tall fra Flyktninghjelpen. TAMILTIGRENE KNUSES Sri Lankas 26. år lange borgerkrig går mot slutten. Veien mot fred og forsoning kan bli både lang og smertefull. 10 TEMA: NARKO-OFRENE Seniorrådgiver Richard Skretteberg i Flyktninghjelpen skriver at narkotika ikke kun rammer ofrene i vår del av verden, men at narkotikaen også blir en svøpe for befolkningen i de landene som produserer den. Politisk ustabilitet, kriminalitet, korrupsjon og flyktninger preger disse landene. FOTO: Jesus Abad Noruega NR

3 Vi vil gjøre en forskjell Leder Velkommen til et nytt Perspektiv n Det er få organisasjoner i Norge som har så mange ansatte i konfliktsoner rundt i verden som Flyktninghjelpen. Hver dag får vi inn rapporter, nyheter, historier, politiske kommentarer og analyser fra våre 2600 ansatte. Det er summen av denne kunnskapen magasinet Perspektiv representerer. Sammen med inviterte skribenter ønsker vi å sette enkelthistorier og internasjonale humanitære spørsmål i relasjon til verdens politiske og økonomiske utfordringer. n Situasjonen på bakken i for eksempel Myanmar og Georgia preges også av finanskrisen, presidentvalget i USA og klimaendringer, men på forskjellige måter. Dette magasinet vil sette enkeltmenneskers utfordringer i sammenheng med våre felles globale utfordringer. n 42 millioner mennesker er på flukt, de fleste av disse i eget land og over halvparten er barn. Vår tids verste humanitære konflikter utspiller seg i disse dager i DR Kongo, Somalia, Afghanistan og Sri Lanka. Vi er øyenvitner til dagens katastrofer, vi gjør hva vi kan for å hjelpe til. Samtidig ser vi at det å forstå konfliktene, forstå historien og sette hendelser i sammenheng, er forutsetninger for å kunne yte mer til rett tid. Vår viktigste kompetanse i Somalia for eksempel er unge og handlekraftige norsk-somaliere som kan området, som forstår hvordan man kan få tilgang til de som trenger hjelpen mest. n I dette nummeret av Perspektiv ser vi nærmere på hvordan ulike opprørsbevegelser tar over kontrollen av narkotikanettverk for å finansiere krigføring, fra Afghanistan til Colombia. Vi har også pratet med tre jenter som har vært gjennom et helvete som barnesoldater i Uganda, men som nå prøver å komme på beina igjen i ett av våre program i landet. Barnesoldater og narkotika er to store fremtidige sikkerhetspolitiske utfordringer. Mange og ulike synspunkter skal prege vårt nye magasin, det er dette som kan skape ny forståelse og kompetanse. n Velkommen til vårt nye magasin Perspektiv et magasin vi er stolte av å kunne dele med alle som er opptatt av internasjonale spørsmål. Vi ser at det å forstå konfliktene, forstå historien og sette hendelser i sammenheng, er forutsetninger for å kunne yte mer til rett tid. Perspektiv er et utenriksmagasin fra Flykninghjelpen. Flyktninghjelpen ble stiftet i 1946 og er i dag Norges største humanitære organisasjon med 2600 ansatte i over 20 land. Utgiver Flyktninghjelpen Postboks 6758 St. Olavs Plass 0130 Oslo Ansvarlig redaktør Erik Giercksky Redaktør Roald Høvring roald.hovring@nrc.no Redaksjonssjef Erik Tresse Redaksjon Eirik Christophersen Richard Skretteberg Siri Elverland Truls Brekke Patrik Ekløf Rolf A. Vestvik Annonsesalg Solfrid Granaas Tlf.nr Mob: Design Teft Design as Trykk Gamlebyen Grafiske Opplag Forsideillustrasjon Arild Sæther For spørsmål om Flyktninghjelpens arbeid, kontakt kommunikasjonssjef Rolf A. Vestvik rolf.vestvik@nrc.no Som bedrift er vi opptatt av samfunnsansvar. Med medarbeidere i 140 land kan vi bidra gjennom kvalifisert frivillig innsats som koordineres globalt og samtidig dra nytte av lokale forhold og kultur. Samfunnsansvar er nødvendig for å sikre en bærekraftig utvikling av vår virksomhet. Som bedrift kan vi bare vokse når økonomien og samfunnet er solid. Derfor må vi stadig finne måter å koble det vi gjør bra opp mot hva samfunnet trenger. På denne måten vil vi hjelpe mennesker vi ansetter, bedrifter vi leverer tjenester til og samfunnet vi opererer i til å oppnå sitt fulle potensial både på kort og lang sikt. Ernst & Young er en ledende global aktør innen revisjon, skatt og avgift, transaksjoner og rådgivning. Våre ansatte verden over i Norge har et sterkt fellesskap bygget på felles verdier og et kontinuerlig fokus på kvalitet. Vi bidrar til at våre medarbeidere, kunder og samfunnet rundt oss realiserer sitt potensial. For mer informasjon, se 4 NR NR

4 Kronikk ELISABETH RASMUSSON, generalsekretær i Flyktninghjelpen Vi har sett det igjen og igjen de siste årene nå sist på Sri Lanka: Sivilbefolkningen blir fanger midt i krigssonen, og utsatt for uholdbare og stadig mer overlagte overgrep i væpnede konflikter. Overgrep mot sivile er blitt en del av strategien. Mennesker som deg og meg Krig har alltid rammet mennesker hardt, og sivilbefolkningen har alltid vært skadelidende. De typiske overgrepene har vært fordrivelse der de krigførende partene ser seg tjent med å flytte hele eller deler av befolkningen fra et område. Videre har krigførende parter alltid ødelagt sivil infrastruktur av militær interesse, som broer, jernbanelinjer og veier. I tillegg har sivile alltid havnet i kryssilden og blitt uskyldige ofre. Det som imidlertid er nytt de siste årene, er at sivile oftere og oftere blir direkte mål og viktige strategiske brikker for de stridende partene. NYE OVERGREP Mange kaller det en fattigmannsstrategi, eller rett og slett desperasjon å bruke sivile som gisler, skjold eller mål. Vi i Flyktninghjelpen er vitne til dette hver dag på alle nivåer. Tydeligst kommer dette frem ved en hyppigere ødeleggelse av sivil infrastruktur som ikke har militær relevans. I Pakistan og Afghanistan har ødeleggelser av skoler økt dramatisk. Her føres det krig mot sivilbefolkningen ved at stridførende grupper ødelegger skoler der jenter gis undervisning. Skolene, med sine elever og lærer er militære mål i seg selv. Andre eksempler på sivile mål i konvensjonell krig, er Israels krigføring i Gaza i januar i år, der den israelske krigsmaskinen angrep skoler, sykehus og privatboliger. Vanlige palestinere på Gaza ble dermed ofrene. Noe av grunnen til dette, og en utfordring i seg selv, er at ulike militære grupper ofte angriper motparten fra rene sivile områder. Vi så det i Gaza og nå ikke minst på Sri Lanka. Det samme skjer i Irak, hvor amerikanske styrker ofte angripes fra privatboliger. Når amerikanerne skyter tilbake, går det derfor ut over vanlige menneskers hus. RAMMER SIVILE Terrorister og selvmordsbombere angriper bevisst mål hvor sivile vil rammes i størst mulig grad. New York, Madrid og London huskes best, men det skjer nærmest daglig i Irak og Afghanistan. I Øst- Kongo er kvinner voldtatt som en del av borgerkrigen. Hensikten er å straffe og ydmyke fiendens kvinner og barn. Og det skjer ikke bare i det mørke Afrika. Det samme opplevde vi i krigene på Balkan. En ytterligere trussel mot sivile, er at de sperres inne i områder og brukes som levende skjold mot angrep utenfra. I konflikten på Sri Lanka var mellom og mennesker fanget av LTTE-geriljaen og brukt som skjold mot angrep fra Sri Lankas hær. Hvor mange som har omkommet på grunn av dette, vil det ta lang tid å få klarhet i. Konklusjonen er at sivile har blitt en strategisk komponent for de stridende partene. Gamle regler for krig blir satt til side, og siviles lidelser er blitt et mål i seg selv. HUMANITÆRE ROM Flyktninghjelpen har som mandat å hjelpe mennesker på flukt fra krig og konflikt. Vår største utfordring er imidlertid tilgang til de menneskene som har behov for hjelp. Som nødhjelpsorganisasjon opplever vi stadig oftere at vi ikke kommer inn i de områdene hvor det er nødlidende mennesker. Lidelse er omvendt proporsjonalt med tilgangen på humanitær hjelp. Dette legger et klart ansvar på partene som hindrer tilgang. Begrepet det humanitære rom er mangetydig, men brukes først og fremst om sivile organisasjoners evne og mulighet til å få tilgang til utsatte befolkningsgrupper i krevende sikkerhetssituasjoner. Det handler imidlertid også om sivilbefolkningens mulighet til selv å få tilgang til basistjenester eller nødhjelp, samt om respekten for sivile områder hvor kamphandlinger ikke skal foregå. Det som skjer i dag er at det humanitære rom blir mindre og mindre. Mat, vann, medisiner og andre livsnødvendige nødhjelpsartikler blir stanset på frontlinjen. Dette er et overgrep mot den uforskyldt skadelidende sivilbefolkningen. UAVHENGIGHET OG KOMPETANSE Derfor jobber nødhjelpsorganisasjonene iherdig med å forhandle om tilgang til mennesker som trenger hjelp, og slik skape humanitære rom. For Flyktninghjelpens del baserer vi oss på lokal kompetanse og ansetter mennesker som kjenner virkeligheten i de områdene vi jobber. Uten grunnleggende lokalkunnskap vil vi som organisasjon bli hjelpeløse tilskuere i stedet for aktive hjelpere. Kunnskap er avgjørende for å forstå den politiske konteksten vi jobber i, slik at vi kan forutse endringer. Dernest er det viktig at vi som aktør har en sterk responskapasitet slik at vi kan operere uavhengige av donorer som kan ha en politisk agenda. Den uavhengigheten vi som nøytral nødhjelpsorganisasjon har, er avgjørende både for at vi får tilgang, og for at vi kan drive nødhjelpsarbeidet uten at noen av partene i konflikten kan mistenke oss for å ha andre agendaer. Når vi nå opplever at sivile i så sterk grad blir en del av de krigførende parters strategi, blir vi alvorlig bekymret. Ikke bare vanskeliggjør dette vårt arbeid, men det undergraver fullstendig grunnvollene verdenssamfunnet bygger på, som Genevekonvensjonene og menneskerettighetene. Det innebærer en gradvis utvisking av respekten for mennesker rett til et verdig liv. Dette burde bekymre noen og enhver her i Norge. For det vi snakker om er helt vanlig mennesker mennesker som deg og meg. n 6 NR NR

5 Brennpunkt 1 2 hjelpearbeidere ble drept på jobb i Det gjør det farligere å jobbe som hjelpearbeider enn å delta i militære FN-operasjoner. Til sammen ble 260 humanitære hjelpearbeidere angrepet i % ØKNING PÅ 10 ÅR Nord-Korea: Provoserer med rakettoppskyting Pakistan: Taliban på fremmarsj Sri Lanka: Siste kapittel Somalia: Klanskrig VERSTING 1: SOMALIA VERSTING 2: AFGHANISTAN VERSTING 3: SUDAN VERSTING 4: PAKISTAN NORD-KOREA NORD-KORA PROVOSERER Temperaturen på forholdet mellom Nord-Korea og resten av verden sank ytterligere etter at myndighetene i landet, mot store internasjonale protester, skjøt opp en prøverakett i april. Her fra demonstrasjoner i nabolandet Sør-Korea. FOTO: Scanpix SRI LANKA TAMILTIGRENE NEDKJEMPES Regjeringshæren på Sri Lanka er i ferd med å nedkjempe Tamiltigrene. Den mer enn 25 år gamle konflikten har tatt livet av over mennesker de aller fleste sivile. Nærmere en halv million, flesteparten tamiler, er på flukt i eget land. FOTO: Scanpix PAKISTAN TRUES AV TALIBAN Taliban vinner stadig terreng i Pakistan. Swat-dalen i Nordvest-Pakistan er blitt et fristed for Taliban og Al-Qaida. Sharia-domstoler er innført, og området er avskåret fra journalister og internasjonale hjelpeorganisasjoner. Nå har Taliban utvidet sitt område og har også tatt kontrollen over Buner-distriktet sør for Swat og kun ti mil fra hovedstaden Islamabad. Regjeringen har sendt militære forsterkninger til Buner, men mange er svært urolige over det som skjer. Pakistan har atomvåpen og nesten ingen tør tenke på hva som kan skje hvis disse kommer i hendene på Taliban eller Al- Qaida, som også har fått fotfeste. Å få kontroll over Swat har mange sett på som en forutsetning for å snu utviklingen i Afghanistan. SOMALIA VERDENS FARLIGSTE LAND Somalia regnes for verdens farligste sted. FNs generlsekretær, Ban Ki-moon, regner det som for farlig å gå inn med fredsstyrker. I fjor ble 45 hjelpearbeidere drept på jobb i Somalia. Hver tredje innbygger har flyktet fra landet og én million er på flukt i eget land. Pirater herjer farvannet utenfor kysten. FOTO: Scanpix FOTO: Scanpix 8 NR NR

6 TEMA Narkotikaens ofre I verdens tre største produsentland av narkotika, Afghanistan, Colombia og Myanmar, er det mellom åtte og ni millioner flyktninger og internt fordrevne. Her i vesten liker vi å tenke på oss selv som narkotikaens eneste ofre. ILLUSTRASJONSFOTO: Teft Design TEKST: Richard Skretteberg 10 NR NR

7 TEMA Narkotikaens ofre AFGHANISTAN FOLKETALL: AREAL: km 2 FLYKTNINGER: INTERNT FORDREVNE: Minst I Afghanistan finansierer opiumsproduksjonen krigføringen til Taliban, slik den finansierte motstandskampen mot Sovjetunionen. Det var under CIAs største operasjon mot Sovjetunionen på 1980-tallet at Afghanistan utviklet seg fra å være en ubetydelig produsent til å bli verdens ledende opiumsprodusent. Sivilbefolkningen har blitt de store taperne. De har kommet i skvis mellom ulike væpnede gruppene og må forholde seg til korrupte statlige institusjoner. I 2000 og 2001 hadde Taliban praktisk talt stoppet opiumsproduksjonen. Bare 185 tonn ble produsert, i hovedsak i områder utenfor Talibans kontroll. Ifølge FNs kontor for narkotika og kriminalitet (UNODC) steg produksjonen til 3600 tonn i 2003 og hele 8200 tonn i I februar i år gikk britiske NATOsoldater for første gang til angrep på narkolaboratorier i det krigsherjede landet. Den årlige produksjonen av opium i Afghanistan antas å ha en gateverdi på 25 milliarder kroner og hovedhensikten til NATO er å bremse pengestrømmen til Taliban. Den sørlige delen av landet kan stå overfor en kollaps som følge av krig, narkotrafikk, kriminalitet og korrupsjon. I 2009 håper likevel UNODC at produksjonen vil gå noe ned. Det er interessant at hovedargumentet ikke er at dette vil være et resultat av militære aksjoner, men at prisen på opium har gått ned, mens prisen på hvete har økt. OPIUMSPRODUSENT: Det afghanske nasjonalpolitiet (ANP) jobber hardt for å destruere opiumsvalmuene før de kan høstes, men Afghnistan står likevel for over 90 prosent av verdens samlede produksjon av opium. Foto: Jared Moossy/Redux/Felix Features n n Narkopenger har gjort at politiske grupperinger og kriminelle bander har kunnet tilby medlemmene livsopphold, status, våpen og kjøp av tjenester fra korrupte statlige institusjoner. I Vesten har det vært en utbredt holdning at narkotikaproblemene har vært et onde, påført dem av produsentlandene. Dette gjenspeiler en lite konstruktiv holdning og sperrer for å se problemene i en dypere sosial, økonomisk og politisk sammenheng. Ser man på antall dødsfall knyttet til bruk av narkotika på verdensbasis, er dette kanskje i året. Alkoholrelaterte dødsfall er ti ganger høyere. Legger vi hele regningen for narkotikaproduksjon og handel på bordet, er det sivilsamfunnet i produsentlandene som må betale mest. Krig, korrupsjon, konflikt om jord, økt kriminalitet, fordrivelse av mennesker, grov vold og tragedier rammer flere produsentland med full styrke. I de tre største produsentlandene, Afghanistan, Colombia og Myanmar, er det nå mellom åtte og ni millioner flyktninger og internt fordrevne. Det er nesten en fjerdedel av alle som er på flukt i verden. Narkotikatrafikken kjenner ingen nasjonale grenser og ble det første problemområdet som ble definert som en global utfordring på 1900-tallet. Den første internasjonale konferansen om narkotiske stoffer ble holdt i Shanghai i Denne banet vei for Den internasjonale opiumskonvensjonen som ble signert i Haag i Snart hundre år etter er kampen mot internasjonal narkohandel mer aktuell enn noen gang. Spørsmålet er på hvilke måter og på hvilke premisser den skal føres. Narkotikahandelen er nemlig flettet inn i komplekse sosiale, økonomiske og politiske sammenhenger. Både kriminelle bander, opprørsbevegelser, samt korrupte statlige institusjoner og etterretningsvesen er involvert. «FOLLOW THE MONEY» 2007 var et rekordår for opiums- og kokaproduksjonen. Afghanistan produserte 8200 tonn opium, noe som tilsvarte 92 prosent av verdens samlede produksjon. Samtidig økte produksjonen i Myanmar, og avlingene av kokablad i Colombia, Peru og Bolivia steg med 16 prosent. Om vi ser litt på pengene, er tallene overveldende. Ifølge United Nations Office on Drugs and Crime (UNODC) utgjør verdien av den årlige globale narkotikahandelen rundt 320 milliarder dollar. Narkopenger har gjort at både politiske grupperinger og kriminelle bander har kunnet tilby medlemmene livsopphold, status, våpen og kjøp av tjenester fra korrupte statlige institusjoner. Hos noen grupper har «forretningsinteressene» blitt så sterke at deres politiske dagsorden har blitt et skalkeskjul. Ser vi på de tre største produsentlandene, er både Afghanistan, Colombia og Myanmar preget av langvarige væpnede konflikter. Kokabusken i Colombia og opiumsvalmuen i Afghanistan og Myanmar har fungert som bensin på bålet i disse konfliktene og er en hovedinntektskilde for illegale organisasjoner og kriminelle bander. I alle tre landene har illegale grupper kontrollert store områder der nasjonale myndigheter er fraværende el- OPIUM OG HEROIN Opiumsvalmuen er en ettårig plante som blir opptil 1,5 meter. I Sørøst-Asia blomstrer den i tørketiden november/desember og høstes i januar/februar. Opium, eller valmuesaften, utvinnes ved å snitte i kapselen. Den melkehvite saften får en brun farge når den tørker. Av hver frøkapsel får man om lag 0,06 gram råopium. Opium inneholder 25 alkaloider, hvorav morfin er den viktigste. Heroin lages av morfin. Dette foregår i raffinerier hvor man tilsetter ni forskjellige kjemikalier Det er først og fremst blant fjellstammene som lever i det nordlige Myanmar, Thailand og Laos at man kan si at opium har vært en innarbeidet del av kulturen som nytelsesmiddel og til medisinsk bruk. KOKA OG KOKAIN Bladene fra buskplanten erythroxylon coca Kokabusken - har vært kjent i århundrer og dens oppkvikkende og sultdempende effekt var en innarbeidet del av den indianske kulturen i Sør-Amerika. Under inkaimperiets ekspansjon fikk kokaen en sentral plass i religionen. Samtidig ble den brukt som medisin mot magesmerter, tannpine, høydesyke og for å dempe sultfornemmelser. Da spanjolene kom stemplet de kokabusken som djevelens plante på et kirkemøte i De forandret imidlertid syn da de oppdaget de store fortjenestemulighetene, og i 1573 vedtok de en lov som beskyttet kokabøndene. Fordi kokablader effektivt dempet sulten og trettheten hos de indianske gruvearbeiderne, brukte de også kokablader som betalingsmiddel. Kokain ble skapt av tyske forskere på 1850-tallet da de klarte å isolere ett av de atten aktive alkaloidene i kokabladene. For å fremstille kokain blir kokablader malt og blandet med parafin og natron. Da får man kokapasta som deretter behandles med svovelsyre og kalium for å fremstille kokabase. Denne basen blir tilsatt eter og aceton. Resultatet blir kokainklorid - et fint, hvitt krystallisk pulver. Kokain ble populært i enkelte overklassemiljøer i Europa etter at Sigmund Freud lovpriste stoffets virkninger i avhandlingen «Über Coca» i Bruken var lite utbredt i første halvdel av 1900-tallet. Oppmerksomheten økte kraftig da kokain spredte seg for alvor i USA på 1970-tallet. To andre store produsentland er Bolivia og Peru. De største kartellene har imidlertid hele tiden hatt tilhold i Colombia. 12 NR NR

8 TEMA Narkotikaens ofre COLOMBIA FOLKETALL: AREAL: FLYKTNINGER: INTERNT FORDREVNE: (ulike kilder gjør tallene variable) Monopolenes og kartellenes tid på 1980-tallet fikk vidtrekkende følger for den allerede eksisterende væpnede konflikten i Colombia. Smuglerrutene med utgangspunkt i det nordlige Colombia hadde lenge vært de mest lukrative i hele Latin- Amerika. Trafikken av tobakk, sprit, smaragder og etter hvert marihuana var stor på og begynnelsen av 1970-tallet, men fortjenesten var liten mot hva den skulle bli tiåret etter. Kokainen økte fortjenesten dramatisk, og 80-tallet ble en tid hvor kartellvirksomheten vokste frem. De mektige narkobaronene i Medellin- og Calikartellene opprettet også de første «moderne paramilitære gruppene» MAS (Muerte a Secuestradores) på begynnelsen av 1980-tallet. Disse gruppene vokste raskt og ble en viktig maktfaktor i den væpnede konflikten som skjøt fart i årene som kom. Vold, straffefrihet gjennom bestikkelser og fordrivelse gjennom overtakelse av jord skjerpet den politiske spenningen og bidro til at stadig flere ble drevet på flukt. Den største geriljabevegelsen, FARC, ble i løpet av 1990-tallet en stor aktør innen narkohandelen, og har blitt kalt verdens rikeste geriljabevegelse. Inntektene fra kokainproduksjonen muliggjør store våpeninnkjøp og lokal støtte. Colombianske myndigheters forsøk på få ned kokaproduksjonen med makt og undertrykkende metoder har ikke vært spesielt vellykket. Sprøyting med plantegift fra fly har møtt sterk lokal motstand og plantegiften glyfosat dreper, i følge bøndene, ikke bare kokabusken, men skader også andre matavlinger og utsetter befolkningen for helserisiko. PARAMILITÆRE: Paramilitær tilstedeværelse har i årevis skapt redsel blant befolkningen i Colombia. Foto: Jesús Abad n n De store Medellin- og Calikartellene ble nedkjempet i løpet av 1990-tallet. Dette maktvakuumet ble umiddelbart utnyttet av de paramilitære gruppene og deler av geriljaen. ler til stede i svært begrenset grad. Ustabilitet og manglende statlig tilstedeværelse er en forutsetning for «business as usual». I disse landene utvikles det derfor en sterk interesse for at konfliktene skal fortsette. DEN ENES DØD, DEN ANNENS BRØD I ingen annen industri, bortsett fra i våpenindustrien, er vel dette utsagnet mer treffende. Men det er også nøkkelen til å forstå problematikken, og kanskje også nøkkelen til løsningen. Bøndene er nederste ledd i narkotikaproduksjonen og tjener ikke mer enn at de akkurat kan brødfø seg og familien. De dyrker koka og opium rett og slett fordi de får mer for dette produktet enn for andre jordbruksvarer. I tillegg veier det ofte mindre. Ulent terreng, isolerte områder og dårlige veier gjør det mye lettere å frakte 50 kilo opium eller koka enn fem tonn poteter. Profitten havner imidlertid helt andre steder enn hos dem som har jord under neglene. Uten integrerte løsninger som blant annet sørger for at bøndene får priser på alternative jordbruksprodukter som sikrer deres livsgrunnlag, blir det ingen forandring. Dette viser tydelig erfaringene fra Thailand og Laos, tidligere storprodusenter av opium, men der det i dag kun er en minimal produksjon. Småbøndene er med andre ord ofte selv ofre, og hvis strategiene for å bekjempe narkoproduksjonen ikke tar nok hensyn til de sosiale, økonomiske og kulturelle årsakene, er man dømt til å mislykkes. NEDKJEMPET NARKOKARTELLENE: De store Medellin- og Calikartellene ble nedkjempet i løpet av 1990-tallet. Bildet viser en av hærens informanter som blir eskortert gjennom gatene i bydel 13 i Medellín. Mange lokale ledere og andre sivile er pågrepet som resultat av informantnettverket. Foto: Jesús Abad 14 NR NR

9 TEMA Narkotikaens ofre MYANMAR (BURMA) FOLKETALL: AREAL: FLYKTNINGER: INTERNT FORDREVNE: Minst Myanmar har i årevis toppet statistikkene over opiumsprodusenter i det Gyldne Triangel (der hvor Myanmar, Laos og Thailand møtes). Mens den politiske situasjonen i Laos og Thailand er stabil og de tidligere væpnede konfliktene er bilagt, er situasjonen i Myanmar langt mer uoversiktlig. Siden uavhengigheten fra britene i 1948 har landet vært preget av borgerkrig. Opiumsvalmuen som hvert år i november og desember fargelegger åskammene i det nordlige og nordøstlige Myanmar, har vært en viktig inntektskilde både for de militære og for diverse opprørsgrupper i en årrekke. I 1998 sto Myanmar for over 80 prosent av opiumsproduksjonen i det Gyldne Triangel. I følge UN- DCP produserte landet da 1300 tonn opium. Dette var omtrent akkurat i de årene da Taliban nesten fikk stoppet opiumsproduksjonen i Afghanistan. Siden toppen i 1998 har valmueproduksjonen sakte, men sikkert gått nedover. Ifølge tall fra UNODC minsket arealet brukt til opiumsdyrking med over 80 prosent i denne perioden. I dag har Afghanistan tatt over tronen som topp-produsent i verden. PARAMILITÆR NARKO-BARON: Medellin- og Calikartellenes fall åpnet for paramilitære grupper som så enorme fortjene stemuligheter i kokainproduksjon. Tidligere i vår ble den tidligere paramilitære lederen, Rendon «Don Mario» Herrera, arrestert for narkotikahandel i stor stil. Foto: Reuters/Scanpix KARTELLVIRKSOMHET OG KORRUPSJON Colombia er et svært godt eksempel på den negative innvirkningen narkotikatrafikken kan ha på et samfunn, hvor volden har både et politisk og kriminelt ansikt. I Colombia har narkotikapengene fra kriminelle organisasjoner i mange år korrumpert både statlige institusjoner og organisasjoner som krever å ha en politisk agenda. For å forstå kompleksiteten, må vi tilbake til 1980-tallet. Mens 1970-årene var entreprenørenes tid i kokainhandelen, ble 1980-tallet monopolenes og kartellenes tid. Det var da etterspørselen i Vesten virkelig tok av og det ble store penger av det. De største kartellene var vertikalt oppbygde organisasjoner som kontrollerte alt fra produksjon og transport i hjemlandet til detaljhandelen på gatene i New York. Mye av den eventyrlige fortjenesten ble hvitvasket og brukt til å bygge en legal fasade. Korrupsjonen brøt ned det colombianske samfunnet. Journalister, dommere, politikere, militære og andre i maktposisjoner havnet raskt på kartellenes lønningslister. Hvitvasking av penger ble brukt blant annet til oppkjøp av store jordeiendommer og til samarbeid med den etablerte lokale eliten mange steder. I flere av de rikeste jordbruksområdene i Colombia sørget en allianse mellom kvegeiere, narkohandlere og paramilitære grupper for fordrivelse av småbønder og drap på ledere for folkelige bevegelser. Dette var med på å øke motsetningene i samfunnet og førte til økt konsentrasjon av jord på få hender. Kriminell virksomhet og politikk ble viklet sammen og narkobaronene dannet til og med politiske partier. Dette var imidlertid ikke videre populært, og med inntreden på den politiske arenaen ble sameksistensen mellom narkobaronene og den colombianske eliten brutt. De store Medellin- og Calikartellene ble nedkjempet i løpet av 1990-tallet. Dette maktvakuumet ble umiddelbart utnyttet av de paramilitære gruppene og deler av geriljaen. De så de enorme fortjenestemulighetene som lå i kokaintrafikken. Samtidig fikk de paramilitære også nye arbeidsgivere og innledet allianser med deler av hæren og politiet, noe blant andre Amnesty International avdekket i en rapport i Da spanjolene kom til Latin-Amerika, ble de fort klar over kokaens betydning for indianerne og de utnyttet dette både for å sikre seg kontroll og for å trekke økonomiske fordeler av det. Koka ble etter hvert introdusert som betalingsmiddel for innkreving av skatt til den spanske tronen, noe som førte til at dyrkingen og bruk av koka spredte seg. Det ble også delt ut rasjoner av kokablader til tvangsutskrevne indianske gruvearbeidere for å presse maksimalt ut av arbeidskraften. OPIUMSKRIGENE I Asia er opiumskrigene, den første fra 1839 til1842 og den andre fra 1856 til1860, eksempler på vestlige staters forsøk på å ekspandere til oversjøiske markeder og etablere nye kolonier. Britene krevde at Kina ble tilgjengelig for britiske handelsmenn med tollfritak på importvarer og legalisering av opiumshandelen. Vesten ønsket kinesiske varer, men Kina ønsket få vestlige varer. For å skape en handelsbalanse ville engelskmennene presse kineserne til å kjøpe opium. Da kineserne nektet, angrep britene militært og tok over Hong Kong. Deretter sørget de for at Kina måtte betale krigserstatning. Etter den andre opiumskrig ble handelen med opium legalisert. Den britiske regjeringen tvang Kina til å åpne dørene for opium fra det britiske India og påførte dermed Kina sin narkotikaavhengighet med makt. VIETNAM Da Frankrike forsøkte å gjenerobre den tidligere kolonien Vietnam etter andre verdenskrig, satte den franske fagbevegelsen seg som mål å stoppe våpenstrømmen til de franske styrkene. CIA påtok seg oppgaven å splitte den franske arbeiderbevegelsen. Mafiaen var leverandør av streikebrytere og muskelmenn, og fikk i gjengjeld lov til å gjenetablere den ulovlige heroinhandelen, den såkalte French Connection, som dominerte narkohandelen frem til tallet. Indokina ble midtpunktet for narkotikatrafikken under Vietnamkrigen. Da regjeringsstyrkene i Laos kom under kraftig press fra den kommunistiske Pathet Lao Opiumskrigene HISTORIEN Narkotika brukt i storpolitisk spill bevegelsen, arbeidet amerikansk etterretning under høytrykk for å finne allierte. De lyktes med å knytte til seg ledere for hmongene - en av de største minoritetene i Laos. Haken ved det hele var at hmongene var de største opiumsdyrkerne i Sørøst-Asia og stilte spesielle betingelser for å la seg verve. Det hele endte med at det CIA-drevne Air America fraktet våpen inn og opium ut av Laos. Den første storstilte GIDO-operasjonen (Guns in, drugs out) så dagens lys. Denne alliansen førte til at hmongene fikk store problemer da kommunistene kom til makten i laotere, i hovedsak hmonger, flyktet fra Laos. De aller fleste krysset grensen til Thailand og oppholdt seg i årevis i flyktningleirer der. Frem til 2000 ble gjenbosatt i et tredje land, mens reiste tilbake til Laos. Så sent som i 2005 krysset imidlertid 8000 hmonger grensen til Thailand. De har siden levd i midlertidige leirer. AFGHANISTAN På 1980-tallet spilte narkoproduksjon og -handel en stadig viktigere rolle i den afghanske konflikten og i dag er dette en av de viktigste hindrene for stabilitet. Et eksempel på hvordan narkotikainteresser mer enn politikk blir bestemmende for allianser er den militante islamistiske lederen Gulbuddin Hekmatyar som på 1980-tallet, under kampen mot Sovjetunionen, var en sentral leverandør av opium og mottok flere hundre millioner dollar fra USA. NICARAGUA I den hemmelige krigen mot sandinistene i Nicaragua på 1980-tallet ble en ny GIDO-operasjon satt i gang. Fly med våpen til opprørsbevegelsen Contras fraktet narkotika tilbake til USA. Dette viser den nære forbindelsen det ofte har vært og er mellom illegal narkohandel og væpnede grupper, men også med etterretningsorganisasjoner. KILDER: UNODC (United Nations Office on Drugs and Crime), World drug report Myanmar Opium Survey Rusmiddeldirektoratet 1991, Kokainkrigen i Columbia. 16 NR NR

10 TEMA Narkotikaens ofre n n I Guinea Bissau blir kokainen fløyet inn fra Sør-Amerika og delt opp i mindre leveranser til Europa. Både den svake staten og den utbredte fattigdommen har gitt kartellene innpass, trolig med innblanding fra de militære. I dag ser man ser konturene av et samfunn der narkotikapenger gjennomsyrer svært mange ledd og hvor det blir umulig å fordele moralsk skyld. Under alt dette ligger den strukturelle volden i det colombianske samfunnet som gjør at store deler av befolkningen lever under uholdbare forhold. Samtidig er denne volden med på å øke rekrutteringen til både narkotikatrafikken og illegale væpnede grupper. På tolv år fra 1992 til 2004 ble antallet mennesker drevet på flukt, tidoblet, fra til tre millioner. I dag er tallet over fire millioner. SVAKE STATER SKAPER GODE TRANSITTLAND For å nå de viktigste markedene er de kriminelle organisasjonene avhengige av transittland. Disse må ha en strategisk beliggenhet og statlige institusjoner og politikere som enkelt lar seg bestikke. Den enorme pengestrømmen knyttet til narkotikatrafikken skaper kaos og lovløshet i mange av disse landene og får svake stater helt i kne. MEXICO Dette ser vi særlig tydelig i Mexico. Narkokrigen her har fått stor plass i internasjonale medier. På slutten av 1990-tallet ble de kriminelle nettverkene i Mexico et viktig ledd i transporten av colombiansk kokain til det nordamerikanske markedet. Hurtiggående motorbåter og miniubåter viste seg å være en effektiv transportmåte på den korte strekningen til USA. Etter Medellin- og Calikartellets fall ble hele kartellvirksomheten desentralisert. De meksikanske nettverkene dro nytte av dette, og deres makt vokste raskt. I dag rammer lovløshet og korrupsjon Mexico med full styrke og soldater er satt inn i de verste områdene. Over 5000 mennesker ble drept bare i 2008 det dobbelte av året før. DE KARIBISKE ØYER Øyene i det karibiske hav ligger også svært strategisk plassert, og her har kartellenes lange armer for lengst festet grepet. Et eksempel er Haiti, det fattigste landet på det amerikanske kontinentet. Landet har en lang historie med vold, diktatur, politisk ustabilitet, flyktningstrømmer og økonomisk kaos. Da volden var på det verste, flyktet tusenvis av mennesker, mange i små båter, i retning USA. Haiti strever hardt med å komme på fote, og en av deres viktigste utfordringer er å slå ned på de kriminelle bandene og få skikk på et korrupt rettsvesen. Begge deler kan i stor grad relateres til narkokartellenes makt. VEST-AFRIKA Et annet stadig viktigere transitt-område for narkosmugling er Vest-Afrika. Over 25 prosent, over 40 tonn, av alle kokain som smugles fra Sør-Amerika til Europa kommer via Vest-Afrika. Utover selve smuglingen er dette svært bekymringsfullt også fordi situasjonen i hele denne regionen er svært ustabil. Store strømmer av mennesker på flukt dominerte det humanitære bildet inntil for kort tid siden. Sierra Leone og Liberia har knapt kommet på fote etter brutale borgerkriger, og situasjonen i Guinea og Elfenbenkysten er svært spent. Dette er svake stater der narkopenger lett kan få en svært destabiliserende effekt. Etter drapene på presidenten og forsvarssjefen i det lille vestafrikanske landet Guinea Bissau i mars, er spekulasjonene i gang om dette er nok et eksempel på narkotrafikkens ødeleggende kraft. I Guinea Bissau blir kokainen fløyet inn fra Sør-Amerika og delt opp i mindre leveranser til Europa. Både den svake staten og den utbredte fattigdommen har gitt kartellene innpass, trolig med innblanding fra de militære. n Joaquin «Shorty» Guzman Narkobaron blant verdens rikeste Mexicos mest ettersøkte mann, Joaquin «Shorty» Guzman, beskyldt for tusenvis av drap i den pågående narkokrigen i landet, har klart å komme inn på Forbes Magazines liste over verdens rikeste mennesker. Guzmann, som bare er litt over 155 høy, har en antatt formue på en milliard dollar. Det brakte ham inn på 701. plass på listen, ifølge Reuters. Det er imidlertid ikke første gang en narkobaron kommer inn på denne listen. I 1989 ble den beryktede narkobaronen Pablo Escobar plassert som den syvende rikeste mannen i verden. Siden starten av 2008 har over 7000 mennesker blitt drept som følge av narkokrigen mellom rivaliserende gjenger og Mexicos sikkerhetsstyrker. Ifølge Forbes har mexikanske og colombianske smuglere hvitvasket mellom 18 og 39 milliarder dollar fra salget av narkotika til USA i Rundt 90 prosent av all kokainen som blir solgt i USA, kommer gjennom Mexico. KILDE: Reuters Lån penger på dine Lån egne penger verdier! på på dine dine egne egne verdier! verdier! Vi kan gi deg kortsiktig lån mot pant i gullsmykker, norsk Vi kan sølvtøy, gi deg kortsiktig bunader lån mot og eksklusive pant i gullsmykker, klokker m.m. Vi Vi belåner kan norsk gi sølvtøy, deg også kortsiktig bunader kunst i og form lån eksklusive mot av malerier, pant klokker i gullsmykker, m.m. gjenstander o.l. Vi belåner også kunst i form av malerier, gjenstander o.l. norsk sølvtøy, bunader Vi holder og eksklusive til i klokker m.m. Vi belåner også kunst Vi i holder form av til malerier, i gjenstander o.l. Prinsens gate gate 12, , 0152 Oslo Oslo Telefon: Vi holder til 33 60i Prinsens gate 12, 0152 Oslo Telefon: Åpningstider : Mandag - fredag Åpningstider : Mandag Torsdag - fredag Torsdag Åpningstider : Sommertid i perioden 15. mai august Mandag Mandag -- fredag Torsdag Sommertid i perioden 15. mai august Mandag - fredag Torsdag Sommertid Du finner i perioden også informasjon 15. mai - på: 31. august Mandag - fredag Torsdag Du finner også informasjon på: Du finner også informasjon på: Masterstudier i fred og konflikt eller internasjonale studier? Ta kurs utviklet av PRIO i Oslo, fullfør graden i Sør-Afrika eller Australia! Tlf hege@prio.no Bjørknes Høyskole gode muligheter Både i norge og utlandet! 18 NR

11 FNs UTFORDRING ILLUSTRASJON: Arild Sæther TRENGER VISJONER: Mange med Raymond Johansen stiller spørsmål ved FNs lederskap siden Ban Ki-moon tok over som generalsekretær i FN trenger sin Obama FNs styrke og anseelse er blitt svekket de siste to årene, mener Raymond Johansen. Det FN trenger, er en Obama ved roret, sier han til Perspektiv. TEKST: Marianne Alfsen og Erik Giercksky Ideologisk er Norge FNs beste venn. Men vi må også være blant organisasjonens største kritikere. Vi kritiserer fordi vi ønsker et sterkt FN, sier Raymond Johansen. Den tidligere statssekretæren i Utenriksdepartementet og nyslåtte partisekretæren i Arbeiderpartiet snakker rett fra levra i dette intervjuet med Perspektiv. Om en verdensorganisasjon han mener har bevist sin verdi gjennom mer enn 60 år, som møteplass der verdens nasjoner kan ta et felles ansvar for globale utfordringer men som er blitt gammel, har vokst seg stor og kronglete, og trenger en skikkelig oppussing. Fra topp til bunn. Det finnes ikke noe alternativ til FN. Verden trenger FN, sier Johansen, som er tydelig på hva han mener er en vesentlig suksessfaktor for verdensorganisasjonens reformevne og posisjon i fremtiden: FN trenger en sterk leder, understreker han. NYTT LEDERSKAP? Ban Ki-moon snakket mye om å reformere FN gjennom den lange valgprosessen i RAYMOND JOHANSEN (48) var generalsekretær i Flyktninghjelp en fra 2003 til Siden den gang har han vært statssekretær for Stoltenberg-regjeringen i Utenriksdepartementet. I april tok han over etter Martin Kolberg som partisekretær i Arbeiderpartiet. Før han overtar partipisken i AP langer han ut mot FNs lederskap. 20 NR NR

12 FNs UTFORDRING FNs UTFORDRING n n Det reformarbeidet Kofi Annan startet er ikke løftet godt nok videre. Verdensorganisasjonen kunne trenge «en Obama». RAYMOND JOHANSEN TOPPMØTE: I motsetning til FNs generalsekretær Ban Ki-moon har USAs president Barack Obama vist stor handlekraft i sin nye jobb. Mange mener at tiden er inne for at FN får sin «Obama». Foto: Scanpix Obama forlater Bush-linjen i FN TEKST: Bjørn Hansen, tidligere journalist og korrespondent i NRK 2006, og om hvordan organisasjonen må love mindre og levere mer. Men det nye lederskapet i FN har ikke innfridd de store forventningene så langt. Bortsett fra den humanitære reformen, er ikke det reformarbeidet Kofi Annan startet løftet godt nok videre. Den styrken og anseelsen FN bygde opp under Annan er ikke videreført, påpeker Johansen. En situasjon han mener har vært en gavepakke til de nasjoner som ønsker et svakt og vingeklippet FN. Som USA under Bush. Nå er det andre toner. Johansen mener toppledelsen i FN må ha mer visjoner og større gjennomslagskraft, være en ledelse som sørger for at verden ikke kan overse FN: Verdensorganisasjonen kunne trenge en Obama, legger Johansen til. FN VIKTIGST Signaler fra Utenriksdepartementet tyder på at norske myndigheter i større grad anser regionale organisasjoner som EU og NATO som mer effektive og handlekraftige enn FN. Og dermed viktigere for Norge. Det er bra med sterke, regionale organisasjoner. At for eksempel Den afrikanske union ønsker å ta vare på egen sikkerhet. Mange løsninger må man finne i regional sammenheng. Derfor er jeg en sterk tilhenger av EU. Men det er negativt hvis FN bare er en observatør når rike land snakker sammen i EU eller G20. Jeg vil at FN skal være den viktigste organisasjonen, sier Johansen. SIKKERHETSRÅDET MÅ REFORMERES Han understreker at den vesentligste endringen som må til for å sikre et handlekraftig og relevant FN, er reform av Sikkerhetsrådet. Sikkerhetsrådet er sammensatt av vinnerne fra Annen verdenskrig. Store, viktige land som Japan, Tyskland og India er ikke med. Flere land må inn og vetoretten må avvikles, mener Johansen. Han påpeker at når de faste medlemmenes vetorett hindrer at FN aksjonerer i situasjoner der verdensopinionen krever handling, undergraves rådets autoritet. Til tross for svakhetene, mener Johansen Sikkerhetsrådet er den viktigste stabiliserende kraften i verdenssamfunnet. Det er et unikt organ, det eneste som kan legitimere vår kollektive bruk av makt i ekstreme situasjoner. USA brant seg på det da de gikk inn i Irak i 2003 uten mandat fra Sikkerhetsrådet. Det viser hvor viktig det er at mektige nasjoner som USA går til Sikkerhetsrådet for å få ryggdekning for sine operasjoner, understreker han. OSS OG DEM FN er summen av verdenssamfunnet, på godt og vondt, sier Johansen. Han er bekymret for at en stadig sterkere «Vesten mot resten»-retorikk vil svekke verdenssamfunnets evne til å ta tak i internasjonale kriser. Fordi ethvert fremstøt strander i en verdidiskusjon, om «våre verdier» satt opp mot «deres verdier». Om vikarierende motiver. Derfor er det så viktig at FN oppfattes som en nøytral organisasjon, avslutter han. n SJEFSHOGGESTABBEN Da nordmannen Trygve Lie reiste til New York for å bli FNs første generalsekretær i 1946, var forventningene lave. Generalsekretærens rolle var å være byråkraten som fikk hjulene til å gå rundt. Det tok ikke lang tid før FNs generalsekretær ble en av verdens mest profilerte lederskikkelser med stor innflytelse. I dag er den allmenne oppfatningen at en sterk generalsekretær er vesentlig for et velfungerende FN. Generalsekretæren har på mange måter fått rollen som sjefshoggestabbe og sjefssamvittighet når nasjonale interesser er på kollisjonskurs med fellesskapets. Sør-koreaneren Ban Ki-moon er den første asiat på mer enn 30 år som sitter ved roret i FN. Han tok over etter ghaneseren Kofi Annan i januar Allerede før Ki-moon var på plass, ble det mumlet i korridorene om den lavmælte og milde mannen hadde det som skulle til for å styre en FN-skute med slagside. Generalsekretæren velges av alle FNs 192 medlemmer, etter anbefaling fra Sikkerhetsrådet. Stillingen er en åremålsstilling på fem år, og begrenset til to perioder. Den eneste generalsekretæren som ikke har sittet i to perioder, er egypteren Boutros Boutros Ghali. Han ble effektivt fjernet fra posten før første periode utløp, etter å ha vært i tottene på Clinton-administrasjonen i USA på en rekke områder. Ban Ki-moons første periode utløper først i Da må han igjen gjennom en valgprosess. KILDER: BBC og The Guardian På høyresiden i USA brukes UN (FN) som et myteomspunnet skjellsord i amerikansk politikk. Det dreier seg om et spekter av paranoide og jingoistiske oppfatninger. Svarte helikoptre i luften betyr i denne forskrudde verdensoppfatning at FN har tatt kommandoen over USA. En annen versjon går ut på at FN driver systematisk massedrap på barn fordi FN administrerer programmer med befolkningskontroll der man tillater abort. Under George W. Bush red den amerikanske administrasjon på deler av denne bølgen, blant annet ved å nekte bevilgning til programmer for familieplanlegging. Men språkbruken kunne være særdeles brutal. John Bolton, som president Bush gjorde til sin FN-ambassadør mens Senatet var på ferie, sa offentlig at det ikke ville gjøre noen forskjell om man med en gang fjernet de ti øverste av de 38 etasjene i FN-bygningen. KLIMASKIFTE Under president Barack Obama er den FN-fiendtlige linjen betydelig dempet. Obama har foretatt et sporskifte, der deler av Bush-administrasjonens restriktive holdninger er fjernet. Det gjelder blant annet støtte til familieplanlegging og støtte til en resolusjon som krever internasjonal avkriminalisering av homofili. Det betyr likevel ikke at president Obama har gjort en helomvending. USA holdt seg borte fra annen del av Durban-konferansen om rasisme i Geneve på grunn av den anti-israelske og antisemittiske retorikken fra en rekke medlemsland i FN. USAs utenrikspolitikk er i den grad i støpeskjeen at man vanskelig kan følge alle retningsvisere eller vite hvor det bærer hen. I regionale sammenhenger har det helt klart funnet sted et klimaskifte i forhold til Latin-Amerika, der signalene om en oppmyking av Cuba-embargoen stikker seg frem som det mest utslagsgivende på de politiske barometre. TÅLMODIG DIPLOMATI Det hersker ingen tvil om at mange land ønsker å teste USAs nye president, ikke minst i FN-sammenheng. Nord-Koreas (mislykkede) oppskytning av en romrakett (eller atombombemissil?) satte USAs nye administrasjon på prøve. I første omgang maktet ikke den nye FN-ambassadøren Susan Rice å få FNs sikkerhetsråd med på noen fordømmelse av Nord-Koreas klare brudd på tidligere vedtak. Kina motsatte seg en krass resolusjon, og ville kunne legge ned veto. Men med tid og diplomati maktet USA likevel å få gjennom et enstemmig vedtak som tar avstand fra Nord-Koreas handling, selv om ordlyden var en del rundere i kantene enn i det opprinnelige utkastet. Det er ikke alltid standpunktene avviker fra den tidligere administrasjon, men fremgangsmåten og modus operandi er definitivt annerledes. STERKERE ENGASJEMENT President Obama har både under valgkampen og som president forsikret at han ønsker å involvere USA sterkere i FNs arbeid. Blant annet forsøker USA nå å komme med i FNs menneskerettskomité, der noen av de mest antihumanitære regimer i verden lammer arbeidet. Forventningene til Sikkerhetsrådet bør ikke spennes for høyt. Det er kun i relativt korte perioder siden opprettelsen av FN at Sikkerhetsrådet har kunnet samle seg om en noenlunde samstemmig linje. Både Kina og Russland har både historisk og i dag egne politiske interesser som går på tvers av USAs. Og så lenge vetoretten eksisterer for fem av Sikkerhetsrådets medlemmer, kan den bli brukt til å lamme FNs handlekraft. Det vi kan vente oss er et mer utholdende diplomati, trolig også uten Bush-administrasjonens ambisjoner om å bruke FN som et underkontor i Det Hvite Hus. n n n President Obama har forsikret at han ønsker å involvere USA sterkere i FNs arbeid. 22 NR NR

13 VERDEN I DAG n n Vi har vist at vi kan få til framgang når vi er villige til å avslutte gamle ideologiske motsetninger. USAS PRESIDENT BARACK OBAMA etter å ha håndhilst på blant andre Venezuelas president Hugo Chávez under toppmøtet i Organisasjonen av amerikanske stater i april KULER TIL HÅNDVÅPEN PRODUSERES HVERT ÅR. DISSE KULENE DREPER 1000 MENNESKER HVER DAG, MELDER AMNESTY INTERNATIONAL. KINA VIKTIGERE ENN G20 Det viktigste som skjedde på G20-møtet i London i april, var trolig møtet mellom presidentene Barack Obama og Kinas Hu Jintao. USA er sterkt svekket av den økonomiske krisen og Kina framstår i stadig sterkere grad som en utfordrer. Slik oppsummerer The Economist hva det mener er de nye, reelle maktforhold i dagens verden. DR KONGO Fortsatt kritisk Mer enn internflyktninger i Lubero-distriktet i Øst-Kongo er havnet i kryssilden mellom regjeringsstyrkene og opprørsgrupper fra Rwanda. GEORGIA Kruttønne i Sør-Kaukasus I august 2008 flyktet nesten mennesker fra krigshandlingene i Georgia. BÆRER VANN: Hundretusener av kongolesere har blitt fordrevet etter måneder med vold og usikkerhet i det krigsherjede landet. Foto: Reuters/AlertNet Menneskerettighetsorganisasjonen Human Right Watch har bedt FNs fredstyrke MONUC om å gripe inn samtidig som hjelpeorganisasjonene må gjøre det de kan for å ivareta sikkerheten til sivilbefolkningen. Vi gjør alt vi kan for å beskytte de sivile og Flyktninghjelpen driver i dag ni leirer med mer enn mennesker i Goma og Masisi. Her bidrar vi med å gi beskyttelse, mat, rent vann, tak over hodet, informasjon og helsetilbud. Det er særlig viktig å ta vare på barna og kvinnene, som er de mest utsatte i en fluktsituasjon, sier Astrid Arne, som jobber for Flyktninghjelpen i Kongo. Arne forteller at situasjonen fortsatt er svært kritisk og uoversiktlig. Selv om den fryktede opprørslederen Laurent Nkunda er arrestert, er usikkerheten stor blant den krigsherjede befolkningen. Frontene mellom opprørsgruppene og regjeringshæren skifter og er til tider umulige å fastslå. De aller fleste har reist tilbake, men om lag er fortsatt forhindret fra å vende hjem. I dag er nærmere en kvart million mennesker flyktninger i eget land som følge av den langvarige konflikten mellom Georgia og de to utbryterrepublikkene Abkhasia og Sør-Ossetia. Den tidligere Sovjetrepublikken Georgia er blitt en regional og internasjonal kruttønne. Krigen mellom Russland og Georgia i fjor sommer skjerpet motsetningene både mellom de ulike etniske gruppene i Georgia og mellom Russland og Georgia. I tillegg kjemper både Russland og USA om innflytelsen i Sør-Kaukasus. USA vil gjerne ha Georgia inn i Nato, men det blir vanskelig samtidig som man ønsker å bedre forholdet til Russland. Den hurtig voksende opposisjonen krever at det utlyses nyvalg og massedemonstrasjoner i hovedstaden Tbilisi i april krevde president Mikhail Saakasjvilis avgang. BÆRER VANN: Da krigen brøt ut i Georgia i august i fjor måtte over mennesker flykte. Foto: Reuters/AlertNet ETIOPIA flyktninger fra Somalia AFGHANISTAN Innfører Talibanlover MOLDOVA Kommunistregime for fall Siden januar har omlag somaliere krysset grensen og søkt tilflykt i Dolo Ado i Etiopia. Området ligger i det sørøstlige hjørnet av Etiopia og har tradisjonelt vært befolket av somaliere. De fleste har flyktet fra usikkerheten som spredte seg etter at de etiopiske styrkene trakk seg ut av det sørlige og sentrale Somalia og ulike opprørsstyrker overtok kontrollen. FNs høykommisær for flyktninger (UNHCR) har satt opp og driver et mottakssenter i Dolo Ado og distribuerer nødhjelp sammen med ulike hjelpeorganisasjoner. Svært få tør å vende hjem med det første og ender opp i flyktningleiren som nå er under bygging. President Hamid Karzai har fått store problemer med å forklare berettigelsen av den nye familieloven i landet. Ifølge loven, som skal gjelde for den sjia-muslimske befolkningen, godtas voldtekt i ekteskapet samt barneekteskap. Kvinner må også ha tillatelse fra sine ektemenn for å kunne forlate hjemmet, ta seg lønnet arbeid eller utdanning. Loven fjerner også kvinners rett til arv og barn ved mannens bortgang. Da USA og NATO innledet krigen mot Taliban, var en av begrunnelsene at man skulle innføre demokrati og sikre kvinners rettigheter i Afghanistan. KREVER NYVALG: Anti-kommunister, for det meste studenter, demonstrerte og krevde nyvalg i Moldova. Foto: Scanpix Anklager om valgfusk førte til voldsomme demonstrasjoner i Moldovas hovedstad Chisinau i April. Opposisjonen, som tradisjonelt har vært splittet, er nå enige og krever at kommunistregimet må gå. Svært mange moldovere ønsker en orientering mot EU, mot medlemslandet, og naboen Romania, som hadde størsteparten av Moldovas landområde før det ble sovjetrepublikk etter 2. verdenskrig. Mange tror at en av Europas siste kommuniststater står for fall. Moldova er i dag Europas fattigste land og mange unge søker statsborgerskap i nabolandet Romania. 24 NR NR

14 VERDEN I DAG MADONNA FÅR IKKE ADOPTERE Popstjernen Madonna (50) får ikke adoptere sitt andre barn fra Malawi. Regjeringen i landet ga først sin tilslutning til at popstjernen skulle få lov til å adoptere nok et barn fra det fattige afrikanske landet, men en domstol unnslo senere å gi henne en midlertidig adopsjonstillatelse under henvisning til at bare personer som har bodd i en sørafrikansk stat i måneder har rett til å adoptere. (Reuters) MENNESKER I NORD-KOREA SULTER OG VIL TRENGE MAT- FORSYNINGER DE NÆRMESTE MÅNEDENE, MELDTE VERDENS MATVAREPROGRAM (WFP) I DESEMBER I FJOR. Folkestad & Co 08 Helt Opplagt på jobben JOURNALISTER DREPT PÅ JOBB SÅ 17 LANGT I ÅR: PAKISTAN...4 SOMALIA...2 SRI LANKA...2 AFGHANISTAN...1 GAZA...2 IRAK...2 KENYA...1 MADAGASKAR...1 RUSSLAND...1 VENEZUELA...1 I fjor ble 60 journalister drept. Det var en nedgang fra 2007 da 87 ble drept, ifølge Reporters Without Borders. FLYKTNINGER OG INTERNT FOR- DREVNE I SOMALIA: 4 mill. Ifølge FN er en tredjedel av Somalias 9 millioner innbyggere nå flyktninger, og over 1 million er internt fordrevet som følge av volden som har herjet landet de to siste årene. SRI LANKA ER PÅ 165. PLASS av 173 land når det gjelder ytringsfrihet, ifølge Reporters Without Borders. GAZA-STRIPEN Status Quo i Gaza Snart fire måneder etter våpenhvilen er det fremdeles umulig å få inn materialer og utstyr til gjenoppbyggingen på Gaza-stripen. FN, internasjonale hjelpeorganisasjoner og befolkningen på Gazastripen fortviler over situasjonen. Israelske soldater hindrer fortsatt innførsel av sement og stål. Det betyr at omlag familier, eller mennesker, er forhindret fra å gjenoppbygge sine liv, forteller utlandssjef Jens Mjaugedal i Flyktninghjelpen. BOR FREMDELES I TELT Han forteller at mange fremdeles bor i telt eller midlertidige skur laget av murstein og plastikk. Flyktninghjelpen er en av flere hjelpeorganisasjoner som er klar til å bistå med gjenoppbyggingsarbeidet. Vi har penger og fagfolk som står klar til å sette i gang, men vi får ikke gjort noen verdens ting, så lenge vi ikke får materiell og utstyr fram, sier en fortvilet Mjaugedal. Flyktninghjelpen mener at situasjonen er uholdbar og at det internasjonale samfunnet inkludert EU må gjøre mer for å stoppe Israels blokade. Sammen med en rekke andre internasjonale og nasjonale hjelpeorganisasjoner har Flyktninghjelpen bedt EU om å styrke båndene til Israel og løse opp i floken som nå blokkerer all gjenoppbygging. HUMANITÆRE BEHOV FØRST Nå må humanitære behov komme LÆRELYST: Palestinske barn forsøker å gjøre litt skolearbeid utenfor den sønderbombede skolen sin i Rafah by sør på Gaza-stripen. Foto: Reuters/Ibraheem Abu-Mustafa/ foran partenes politiske prioriteringer. Jo mer man forlenger folks lidelser, jo vanskeligere blir det å finne fram til varig fred og utvikling i dette området, fastslår han mennesker er fremdeles uten vann i kranen eller fungerende kloakksystem. Heller ikke ødelagte skoler, universiteter, sykehus, klinikker og annen infrastruktur er reparert eller gjenoppbygget. De fleste matvarer og en del medisiner har kommet inn, men mange medisiner er umulige å få tak i inne på Gaza-stripen. I tillegg kommer heller ingen varer ut av Gaza. Folk kjemper en daglig kamp for å overleve økonomisk. I følge FNs utviklingsprogram (UNDP) var arbeidsledigheten på 36 prosent før den tre uker lange krigen som endte 28. januar. Nå har ledigheten steget til 43 prosent. Også fattigdommen har økt: fra 56 prosent til 66 prosent i samme periode. n Tid er penger, la oss servere lunsjen til ditt spiserom hver dag før kl Prøv oss i to uker og få den første dagen gratis! Ring Lunsj Fra personer. Fra ca kr 20,- per pers/dag. 26 NR

15 TEMA Jentesoldater i Uganda Christine Akongo (18) Evelyn Laker (18) BARNEKRIGERNE Christine, Evelyn og Josefine var barnesoldater. De har drept babyer, skolebarn og familiemedlemmer. I Guds navn. TEKST: Ane Høyem FOTO: Truls brekke Josefine Anyeko (19) 28 NR NR

16 TEMA Jentesoldater i Uganda TILFLUKT: På det meste var 1,5 millioner mennesker tvunget til å søke tilflukt i trange og helsefarlige leirer. KUNNSKAP: På Fyktninghjelpens skoler lærer de tidligere barnesoldatene å skrive og lese samt et håndverk. HÅNDVERK OG MESTRING: Christine (18) får nå muligheten til å ta igjen tapt skolegang og lærer å bli skredder. PAPIRARBEID: Skolen har dårlig råd, og modellene må elevene lage i papir. Vi lærte å sikte på fienden og skyte for å drepe. Etter tre dagers trening ble vi sendt tilbake for å ligge i bakhold. CHRISTINE AKONGO (18) forteller om natten hun og de andre barna i landsbyen ble tatt til fange. UGANDA FOLKETALL: AREAL: km 2 FLYKTNINGER FRA UGANDA: INTERNT FORDREVNE: FLYKTNINGER I UGANDA FRA ANDRE LAND: FRIVILLIGE TILBAKE- VENDINGER TIL UGANDA I 2007: 0 ASYLSØKERE FRA UGANDA TIL NORGE I 2007:19 Vi var sju jenter som sov under et mangotre. Månen var full og skinte ned på oss. Slik begynner Josefine Anyeko (19) historien om hva som skjedde ei natt i april Stemmen er melodisk, ordene legger seg oppe under taket. Med venstre hånd peker hun ut av vinduet, og forteller at jentene sov i skogen. De fryktet at de ville bli kidnappet av opprørssoldatene i Herrens motstandshær (Lords Resistance Army LRA) hvis de sov hjemme i jordhyttene sine. I årene var Herrens motstandshær, som ville innføre et styre etter de ti bud i Nord-Uganda, spesielt aktive. De raidet landsbyene på jakt etter barn. Flyktninghjelpen anslår at så mange som barn ble kidnappet og ført inn i jungelen for å trenes opp til å bli soldater i disse årene. Mens verdens øyne er rettet mot Kongo, er vi på en skole i Nord-Uganda. Grensa mot Sudan er en drøy time unna på en forferdelig dårlig grusvei. Skolen ligger i utkanten av en flyktningleir. Mange av ungdommene, som går på denne skolen drevet av Flyktninghjelpen, er tidligere barnesoldater. Her lærer de et yrke slik at de kan brødfø seg selv og barna sine. I tillegg lærer de hvordan de skal løse konflikter uten å ta flere liv enn de allerede har gjort. ET UMULIG VALG Det er varmt, sola skinner, men det er en stillhet i lufta som bærer bud om regn og uvær. Skoddene er trukket fra vinduene i klasserommet. Et tjuetalls pulter står langs veggene med symaskiner på. På veggene henger underlige kjoler i papir. Kjolene har vide skjørt og er i barnestørrelser. Josefine Anyeko (19) kommer inn i rommet. Hun hilser med en slapp hånd, den ene foten bak den andre og et kort kniks. Josefine setter seg på en pinnestol. Hun har på seg skoleuniform, ei blå t-skjorte og svart skjørt. Tærne krøller seg i de svarte gummisandalene på føttene. Hendene ligger rolig i fanget. Det er stille i rommet. Josefine forteller at akkurat denne natten, for om lag seks år siden, var geriljaen på tokt i hennes landsby. Da soldatene kom over jentene som sov under treet, hadde de allerede tatt en mann til fange. Mannen var Josefines far. Faren min ble spurt om han kjente noen av oss jentene, og da pekte han på meg. Josefine klapper seg med høyre hånd øverst på brystet - like over hjertet, og forteller om hvordan geriljasoldatene tok henne ut av gruppen. Kommandanten ga henne ordre om å drepe faren. Jeg nektet, men da ble en veldig ung soldat - han var bare et barn, beordret til å drepe meg. Han kom mot meg. Jeg var livredd og tok pangaen fra soldaten. Panga er en stor kniv med et langt skarpt blad, ikke ulik en machete. I flyktningleirene i Kitgum-provinsen nord i Uganda brukes pangaen blant annet til å skjære opp kjøtt. Josefine forteller at hun hadde pangaen i hånden, og at hun fryktet for sitt liv. Hun var bare 13 år gammel. Jeg var redd de skulle drepe meg. Derfor brukte jeg pangaen på faren min. Jeg hugget han i hjel. Josefine stryker seg over armene. Jeg drepte han, og forlot han der, sier hun og unngår øyekontakt. Blikket er vendt ut i rommet, men det virker ikke som om hun ser tegningene eller papirkjolene på veggen. Josefine forteller at soldatene deretter tok med seg jentene, og at flere barn ble tatt til fange etter hvert som de kom inn i andre landsbyer: Tidlig på morgenen stopper følget opp. Det blir satt opp en slags leir i en grønnkledd åsside rett ved grensa. Ti av jentene som er tatt til fange skilles fra de andre barna. De er alle tidlig i tenåra. Soldatene legger t-skjorter i forskjellige størrelser og farger på bakken. Jentene blir bedt om å velge en, og ta den på seg. Josefine velger ei svart og hvit t-skjorte. T-skjorta, som er sjakkmønstret, tilhører en soldat. Josefine får beskjed om at hun må bli med mannen. Voldtekt. Det er ordet Josefine bruker for å beskrive det som så skjedde. Josefine blir denne soldatens sexslave i alle årene som barnesoldat. EN ÅRSTID FOR Å TA LIVET AV BARN Christine Akongo (18) sitter ved symaskinen. Beina når ikke ned til bakken, de dingler i lufta. Christine forteller at da hun ble tatt til fange, var hun for syk til å sove under åpen himmel. Dette var ei natt for snart fire år siden, og hun var helt slått ut av malaria: Feberen herjer i kroppen, mens hun ligger på ei matte i jordhytta og sover. Christine våkner av et sterkt lys mot ansiktet. Det er lyset fra ei lommelykt som blender henne fullstendig. Hun får beskjed om å reise seg opp. Christine tror det er to unge gutter fra leiren som driver gjøn med henne. Rasende ber hun dem om å holde opp. Til svar blir hun sparket hardt i hodet. Fortumlet kommer hun seg på beina. Nå ser hun at mennene bærer våpen. De spør henne om hvor gammel hun er. «15 år», svarer Christine. «Ok, la oss gå», sier soldatene. Sammen med mange andre barn som er tatt til fange starter Christine denne natten ferden mot Sudan. Da de kommer til treningsleiren i Sudan, blir barna bedt om å gå inn i ei hytte og kle av seg klærne. Soldatene gir barna vann til å vaske seg med. Vannet er ifølge soldatene hellig. Etter dette renselsesritualet får barna beskjed om at de ikke lenger er sivile. Første skritt på veien mot å bli soldat er begynt. Christine og de andre barna lærer å gjøre opp bål uten å lage røyk. De lærer å spionere på regjeringshæren. De lærer å skyte med gevær. De lærer å bruke den lange kniven. Vi lærte å sikte på fienden, og skyte for å drepe. Etter tre dagers trening ble vi sendt tilbake for å ligge i bakhold. I Kitgum-provinsen i Nord-Uganda strekker savannen seg milevis. Landskapet er frodig. Et tett og høyt gress vokser helt inntil veiene som binder sammen de små byene og flyktningleirene i området. Christine forteller hvordan barnesoldatene skjulte seg i det tette gresset og ventet på noen skulle komme forbi på veien. Måten å drepe på avhang av hvem som kom forbi, om det var soldater eller sivile. - Vi lærte at vi ikke skulle skyte sivilbefolkningen. Dette for å spare ammunisjonen. For å ta livet av sivile brukte vi andre metoder, enten kniven eller ei klubbe som ser ut som en morter, sier hun. Måten å drepe på var også avhengig av dagsformen til kommandanten. Én årstid likte kommandantene å gi barnesoldatene ordre om å ta livet av små barn i landsbyene, andre årstider var oppdraget å drepe kvinner eller eldre menn. Christine har snakket sammenhengende i over tretti minutter. Det er som om en kran er skrudd HERRENS MOT- STANDSHÆR Herrens motstandshær, eller Lords Resistance Army (LRA), har siden 1986 kjempet mot regjeringen for å innføre et regime som skal styre Uganda etter de ti bud. Opprørshæren ble opprettet og ledes av Joseph Kony. Gruppen har gjort seg beryktet på grunn av massedrap på sivile, og på grunn av den hensynsløse rekrutteringen av barnesoldater. Om lag 80 prosent av LRA består av tidligere kidnappede barn. Etter fredssamtaler i juni har LRA trukket seg tilbake fra Uganda og har gått i skjul i nabolandene DR Kongo og Sør- Sudan, hvor de har fortsatt å plyndre og terrorisere lokalbefolkningen. Partene har ikke lykkes med å undertegne en fredsavtale og Den internasjonale straffedomstolen (ICC) tok i fjor ut tiltale mot opprørslederen Kony og hans nærmeste kommandanter. 30 NR NR

17 TEMA Jentesoldater i Uganda opp. Ordene flommer ut av henne. Toneleiet er monotont mens hun beskriver hva som skjedde da hun og de andre barnesoldatene kom til en skole. Læreren sto ved tavla, og undervisningen var i full gang. Da de angrep, hoppet skolebarna ut av vinduene i redsel. Christine løp etter ei lita jente som forsøkte flykte. Hun tror jenta var i 12 årsalderen, ikke mye yngre enn henne selv. Det endte med at Christine tok igjen jenta, og drepte henne. Det var helt forferdelig, men jeg måtte adlyde. Mens jeg drepte henne, ba jeg Gud om tilgivelse. Hva tenker du om dette i dag? Jeg synes det er grusomt. Nå innser jeg hva jeg har gjort, men på samme tid kan jeg ikke klandre meg selv. Jeg hadde ordre om å drepe, og jeg gjorde det slik at jeg kunne få se mora mi igjen. Christine sitter med føttene i kryss. Hun gestikulerer med den venstre armen. Rundt håndleddet har hun fire svarte armbånd i gummi. Det er vanskelig å få tak i øynene hennes mens hun forteller. Unntaket er de to gangene hun smiler. Begge gangene ansiktet lyser opp, handler det om kjærligheten til mora. Det var tanken på å komme tilbake til henne som gjorde at hun ikke ga opp der ute i jungelen. Min mor har vært min eneste venn, sier Christine Akongo enkelt. Jeg var redd de skulle drepe meg. Derfor brukte jeg pangaen på faren min. Jeg hugget ham i hjel og forlot ham der. JOSEFINE ANYEKO (19) forteller om da opprørssoldater tvang henne til å drepe faren sin som trettenåring. ET SÅR SOM MINNE Regnet som har ligget som dårlig nytt i horisonten hele formiddagen, har nådd oss. Dråpene trommer mot blikktaket på skolebygningen. Tordenen kommer nærmere. Tida mellom hvert drønn blir kortere og kortere. Skolegården er tom. Evelyn Laker (18) har fått fri fra undervisningen i matlaging. Hun vil fortelle om de lange årene i tjeneste hos Herrens motstandshær og om den dagen for åtte år siden da livet hennes ble forandret for alltid: Klokka er ti om morgenen. To menn ligger på bakken. De ligger på magen med hendene bundet bak på ryggen. Rundt dem står en flokk mennesker. De er mennenes naboer og familie. Soldater går mot mennene som ligger der med ansiktene ned i jorda. I hendene har soldatene klubber. Soldatene begynner å slå de to mennene både i hodet og kroppen med klubbene. De blør. Det tar tid før de dør, men de dør. De drepte dem mens vi sto og så på uten at vi kunne gjøre noe, sier Evelyn. Den ene mannen var hennes far, den andre var en onkel. Evelyn forteller at en soldat bandt hendene hennes før hun ble tjoret sammen med 15 andre barn. Så ble de ført ut av landsbyen. Reisen mot Sudan og treningsleirene var begynt. Jeg tenkte på å rømme, men jeg var bundet til de andre. Da jeg skjønte at det ikke var mulig å rømme, ga jeg opp. Jeg bestemte meg for å gjøre alt de ba om. Evelyn er 18, men ser ut som en fjortenåring. Hun har smale håndledd, og pannen er rett. Fortvilelsen hennes er tydeligere enn hos de andre jentene. Sorgen ligger like under overflaten. Tårene renner ned- 32 NR NR

18 TEMA Jentesoldater i Uganda LIVSGLEDE: Gjennom dans og sang tar Evelyn (18) hver dag et nytt steg mot et verdig liv. DYPE SÅR: Hver gang Evelyn (18) må gjenta sin historie, åpner hun et verkende sår. over kinnene mens hun forteller om de seks årene som barnesoldat. Knappe ti år gammel var hun da hun ble tatt til fange. Volden startet da jeg kom fram til treningsleiren. Jeg ble slått i koma, men det mest smertefulle var da jeg ble voldtatt av fem menn i løpet av en dag. Etter ett år i fangenskap føder hun et barn. Noen år senere får Evelyn et barn til. Det er en gutt. Evelyn forteller om hvordan barna blir igjen i treningsleiren når hun og de andre barnesoldatene sendes over grensa for å slåss mot regjeringssoldatene. Ifølge Evelyn drukner mange av de små soldatene i elver, mens andre dør i kamp. Evelyn kjemper, og overlever. Gang på gang kommer hun seg levende tilbake til leiren der barna hennes venter. Barnesoldatene får ikke lov til å utvikle vennskapsbånd, men Evelyn får likevel etter hvert ei venninne. Evelyn overtaler venninna til å rømme. Med seg på flukten tar hun Evelyns eldste barn. Neste gang Evelyn blir sendt ut i kamp bærer hun den yngste sønnen i et tørkle på ryggen. Det er midt på dagen. Sola står høyt på himmelen da fella lukker seg rundt barnesoldatene fra LRA. Regjeringshæren har lurt dem i et bakhold. Evelyn slåss med babyen på ryggen. Hele dagen kjemper barnesoldatene. Utover ettermiddagen blir det tydelig at overmakten er for stor. Opprørerne tvinges til å trekke seg tilbake. Det er tungt for Evelyn å flykte med sønnen på ryggen. Likevel løper hun. En tanke formes i hodet. Hun ber til Gud om at dette er dagen da hun klarer å rømme. Evelyn løper for livet. I kaoset som følger av tilbaketrekningen klarer hun å bryte ut. Seks år som barnesoldat går mot slutten. På venstre underarm bærer Evelyn et minne fra soldatårene. Et lite rundt skuddsår som nå er grodd. Det er verre med det som er inni jenta. Evelyn har grått gjennom store deler av fortellingen sin. Hun gråter da hun forteller om sine egne barn. Hun gråter også mens hun forteller om alle barna hun har tatt livet av. Evelyn bærer på groteske historier om hvordan hun har tatt livet av små barn ved å ta dem i føttene og slå hodene deres mot trestammer til de dør. Jeg vet ikke hvor mange jeg har drept. Jeg har ikke tall på hvor mange barn jeg har tatt livet av. Det føles forferdelig å ha drept uskyldige, sier Evelyn. INGEN LETT VEI HJEM Kjolestoffet er ferskenfarget. Christine Akongo holder det mellom fingrene og legger det til rette på symaskinen. Christine forteller at hun skal bli en flink syerske. Målet er å kunne åpne ei systue slik at jeg kan forsørge meg selv og moren min, sier hun. Det er nå to år siden Christine klarte å rømme fra Herrens motstandshær. Hun er i dag gjenforent med moren. Christine sier gjensynet var sterkt. Moren min gråt og gråt. Hun sa: «Min datter, min datter! Du er tilbake». Christine smiler, og forteller om hvordan moren løftet henne opp fra bakken, og holdt rundt henne. Josefine Anyekos gjensyn med sin mor ble ikke like lykkelig. Etter tre år som barnesoldat trodde moren datteren var kommet for å ta livet av henne, slik Josefine hadde gjort med faren. Det tok lang tid før moren og Josefines sju søsken sluttet å være redde for henne. Er du tilgitt nå? Ja, jeg er tilgitt. Familien min forstår at jeg var tvunget til å ta livet av faren min. Josefine tar seg til ansiktet, stryker høyre hånd over panna, og tenker seg om før hun fortsetter: Jeg har også tilgitt meg selv. Jeg gjorde det ikke med vilje. Jeg vet ikke hvor mange jeg har drept. Jeg har ikke tall på hvor mange barn jeg har tatt livet av. EVELYN LAKER (18) Regnet er i ferd med å gi seg. Bare et sjeldent tapp høres nå på blikktaket over klasserommet. Skolen, der de tre jentene går, ligger like i utkanten av en stor flyktningleir. Mange tusen bor i Padibe West, som denne leiren heter. Små jordhytter med gresstak står tett i tett. Her bor Evelyn sammen med barna sine. Begge barna hun fikk i fangenskap er sammen med henne. I tillegg har hun fått ett barn til. - Min drøm er at jeg klarer å ta vare på barna mine. Jeg håper at det jeg lærer her på skolen vil gjøre framtida lysere, men jeg er ikke sikker på om det er nok, sier Evelyn Laker. n Siden i januar har det ikke vært krigshandlinger i Nord- Uganda. LRA har flyttet virksomheten videre til DR Kongo. 34 NR NR

19 PROFILEN Åsne Seierstad Åsne Seierstad planla aldri å rapportere fra krigens frontlinjer. Men da hun satt som ung frilanser i Moskva og krigen i Tsjetsjenia brøt ut, bare måtte hun reise for å se selv. TEKST: Siri Elverland FOTO: Espen Rasmussen Nuets historiker EGENTLIG VAR DET TILFELDIGHETER som gjorde Åsne Seierstad til krigsreporter. Det fantes ingen nøye uttenkt plan eller ambisjon om å rapportere fra krigssoner. Men snart 15 år etter at hun som ung og uerfaren frilanser reiste til krigens Tsjetsjenia, er Seierstad en av Norges mest kjente krigsreportere. Jeg tror det å skulle reise til en krig var like fjernt for meg som for alle andre, før jeg faktisk gjorde det selv. Åsne Seierstad hadde nok heller sett for seg at interessen for reising skulle føre til en fremtid innen diplomatiet eller FN. Men da hun tidlig på 90-tallet studerte russisk språk og litteratur i Moskva, dumpet hun borti journalistikken og begynte som frilanser for Arbeiderbladet. Uten journalistfaglig bakgrunn dro Åsne ut på gaten i Moskva og rundt på kollektivbruk, snakket med folk og sendte saker hjem til Oslo. Så brøt det ut krig i Tsjetsjenia. Da det plutselig var krig jeg skulle dekke, visste jeg ikke helt hvordan jeg skulle gjøre det. Det var jo ikke slik den gangen at jeg hadde tilgang til internett eller telegrambyråer. Etter hvert forstod jeg at jeg bare måtte reise dit. Det var den eneste måten jeg kunne skrive om krigen på. Egne redsler, velmente råd og stadige overveielser ble trengt til side. Men da det russiske militærflyet landet på flyplassen i Groznyj, vurderte Åsne å bli med tilbake. Da jeg først bestemte meg for å dra inn til byen var det ingen vei tilbake. Enten tenker man «dette er ikke noe for meg», eller så blir man fanget av situasjonen og trangen til å finne ut av hva som skjer. ETTER DEN FØRSTE REISEN til krigen i Tsjetsjenia i 1995 ble det ene brennpunktet raskt etterfulgt av det andre. Balkan, Afghanistan, n n Da det plutselig var krig jeg skulle dekke, visste jeg ikke helt hvordan jeg skulle gjøre det. Irak. Tilbake til Balkan og Tsjetsjenia. Og det ble like mange bøker. Rett før påske 1999 sendte Dagsrevyen Åsne til Balkan hvor hun rapporterte om flyktningstrømmene fra Kosovo. Hun ble nysgjerrig på samfunnet på den andre siden av konflikten. Boken fra Serbia, Med ryggen mot verden, kom ut i Så endret 11. september Åsnes kurs igjen. Denne gang ble det Nord-Afghanistan. Jeg hadde aldri kommet meg rundt i Afghanistan hvis jeg ikke hadde vært i Tsjetsjenia. Jeg ville ikke visst at det i det hele tatt er mulig å reise til en krig. Under invasjonen av Kabul i 2001 var det en risiko for å havne i kryssild, men vestlige borgere var ikke spesielt utsatt for målrettede angrep eller kidnappinger, slik som i dag. Ureddhet og en kanskje litt naiv optimisme gjorde reisene til krigens frontlinjer mulig å gjennomføre. Det er vanskelig å forestille seg hvis man aldri har gjort det, innrømmer Åsne. Men man må stole på folk. Og være tålmodig. Ta ting litt som de kommer og ha tid til å la seg lede av begivenhetene. Jeg har alltid tenkt at «jeg regner med at det går bra». I dag går 600 jenter på en egen skole bygd med støtte fra Åsne i Afghanistan. Historiene er ikke mine historier. Man kan gi noe tilbake i etterkant. Derfor går noen av pengene jeg har tjent tilbake til Afghanistan. Nå skal skolen få nytt bibliotek. Utdanning er viktigst av alt. Man trenger mat og klær. Men det må noe mer til for å føre samfunnet videre. 36 NR NR

20 PROFILEN Åsne Seierstad IRAK: I 2003 reiste Åsne til Saddam Husseins Irak. Hun ble i Bagdad under den USA-ledede invasjonen og skrev boken Hundre og én dag om opplevelsene som krigskorrespondent. AFGHANISTAN: Åsne sender reportasjer hjem til Oslo høsten 2002, sammen med tidligere Taliban-soldater. - Jeg hadde aldri kommet meg rundt i Afghanistan hvis jeg ikke hadde vært i Tsjetsjenia. KRIG KORRUMPERER. Etter flere møter med samfunn brutalisert av krig, står dette igjen som et hovedtema. Brutaliseringen av barn og møter med døden har etterlatt sterke inntrykk. Når man går rundt på likhusene i Bagdad blant mennesker som er kommet for å lete etter sine egne, da er krigen tilstede. Man ser ofrene som enkeltpersoner. Synet av en barnekropp uten hode, med kortbukser og skrubbsår på kneet. Da utvikler man en egen evne til å beskytte seg selv. Man går med et slags panser. Det du ser går ikke rett inn i deg. Gjensynet med Tsjetsjenia ti år etter det første oppholdet som krigsreporter og utgivelsen av boken «De krenkede» var som å slutte en sirkel for Åsne. Tsjetsjenia hadde alltid ligget der litt som en dårlig samvittighet og det føltes bra å vende tilbake. «Dette kan jeg noe om», tenkte jeg. Observasjon over ulike etapper og på forskjellige tidspunkt er viktig for å forstå en konflikt. Men vi var nok ikke forberedt på den forferdelige splittelsen i det tsjetsjenske folket. På 90-tallet var de samlet om den nasjonalistiske frigjøringsideen. Nå utfører de selv de mest grufulle handlinger mot hverandre. Åsne forteller om grotesk tortur i dagens Tsjetsjenia. Avkuttede lemmer, utstukne øyne og æresdrap på kvinner. Jeg tror folk selv også er veldig overrasket: «Hvordan kan vi som hadde samme utgangspunkt mot undertrykking, være så utrolig grusomme mot hverandre?», spør de. Å VÆRE REPORTER ER Å SKRIVE NUETS HISTORIE, heter det. Slik ser n n Jeg har levd et ganske omflakkende liv de siste 15 årene, og nå er kanskje tiden for å ta det litt med ro. Seierstad sin rolle som reporter og forfatter. Å oppsøke farlige krigsområder har aldri vært en drivkraft i seg selv. Det er noe med å være tilstede i samtiden. Jeg har ønsket å skrive om de store hendelsene som preger vår tid og rapportere fra der hvor det skjer. I bunn ligger vel et ønske om å være til stede der hvor verdens skjebne gis en retning, eller blir bestemt. Åsne er likevel svært forsiktig med å oppfordre unge og uerfarne frilansere til å reise til krigsområder. Jeg vil gjerne inspirere unge journalister til å tørre å gjøre ting på egen hånd, selv om det ikke nødvendigvis er å reise til en krig. Unge journalister bør være mindre opptatt av fast jobb, mener Åsne. Da jeg begynte å skrive, var det uten forsikringer om inntekter. Hvis man vil ut i verden kan man ikke være redd for å gå med underskudd. I dag er ikke Åsne så opptatt av om og når det blir flere reiser til krigsområder. Jeg vet ikke helt hva det neste blir. Jeg har levd et ganske omflakkende liv de siste 15 årene, og nå er kanskje tiden for å ta det litt med ro. Som småbarnsmor blir det også tid til å dyrke interessen for språk og skriving. Endelig har jeg tid til å lese hva andre har skrevet. Jeg er nokså altetende, men ikke spesielt opptatt av krigslitteratur akkurat nå. Man må holde på med andre ting og rense hodet iblant. Jeg er blitt mer opptatt av kulturkonflikter, og kunne godt tenke meg å reise inn i dem. n ÅSNE SEIERSTAD Åsne Seierstad (født 1970) er cand.mag. fra Universitetet i Oslo med fagene russisk, spansk og idéhistorie. Som krigskorrespondent dekket hun konflikten i Irak (2003) og Afghanistan (2001) for skandinavisk media. Fra 1998 til 2000 jobbet hun i NRK Dagsrevyen, og dekket blant annet krigen i Kosovo i Hun var korrespondent for Arbeiderbladet i Kina 1997, og i Russland fra 1993 til Seierstad har utgitt bøkene Med ryggen mot verden (2000), Bokhandleren i Kabul (2002), Hundre og én dag (2003), Med ryggen mot verden - fremdeles (2004) og De krenkede (2007). Hun har mottatt en rekke nasjonale og internasjonale priser for sitt journalistiske virke og for sine bokutgivelser. Seierstads bøker er oversatt til 41 språk og har solgt rundt 3 millioner eksemplarer. KILDE: Cappelen Damm 38 NR NR