Hotell Bristol, Oslo 12. januar 2004 Offentlig pensjon ved et veiskille? Åpning ved Konsernsjef i KLP, Bjørn Kristoffersen

Transkript

1 1 Hotell Bristol, Oslo 12. januar 2004 Offentlig pensjon ved et veiskille? Åpning ved Konsernsjef i KLP, Bjørn Kristoffersen Velkommen til KLPs januarkonferanse, som vi i år arrangerer i samarbeid med Fagforbundet. I morgen legger pensjonskommisjonen fram sin innstilling, og dermed går det formelle startskuddet for en debatt om hele vårt framtidige pensjonssystem. På bakgrunn av uttalelser både fra medlemmer av pensjonskommisjonen og fra politisk hold den siste tiden, er det ingen tvil om at offentlig tjenestepensjon vil bli sterkt berørt av de endringer som foreslås. Og det er berettiget å stille spørsmålet om offentlig tjenestepensjon nå står ved et veiskille. På denne konferansen skal vi forsøke å belyse noen av de problemstillingene som melder seg. Det er grunn til å minne om at tjenestepensjonsordningen i offentlig sektor har vist seg bærekraftig gjennom flere endringer i folketrygden. Ikke bare er det slik at offentlig tjenestepensjon reguleres i takt med grunnbeløpet i folketrygden, men offentlig tjenestepensjon har en garanti for at det totale pensjonsnivået opprettholdes, selv om folketrygden reduseres - den såkalte bruttogarantien. Sett i lys av dette kunne man lene seg tilbake å si at pensjonskommisjonens endringsforslag ikke berører oss. Men så enkelt er det ikke.

2 2 Det påførte selvsagt kommunal sektor og helsesektor ekstra utgifter da Stortinget foretok reduksjoner i folketrygden i Og det har kostet offentlige arbeidsgivere at folketrygdens grunnbeløp i mange år ble underregulert. Da tariffpartene i 2000 fjernet det såkalte knekkpunktet i offentlig tjenestepensjon - det vil si nivået for den høyeste pensjonsgivende inntekt - førte det til høyere pensjon for mange grupper.det medførte økte pensjonskostnader for offentlige foretak og kommunesektor. Offentelig tjenestepensjon er en verdifull ordning. Den skal finansieres gjennom årlig premieinnbetaling. I løpet av de siste 10 år har KLPs pensjonsfond alene vokst fra 45 mrd til nesten 130 mrd. Dette er reserver som er avsatt for å ivareta de fremtidige pensjonsforpliktelser for våre kunder. Det er mye diskusjon om avgangsalder og pensjonsnivå. Jeg vil minne om at offentlig tjenestepensjon ikke er en ren alderspensjon. Den sikrer deg også hvis du skulle bli syk eller ufør. Jeg registrerer at regjeringen nylig har lagt fram en stortingsmelding om et velfungerende arbeidsmarked. Man ønsker større fleksibilitet i arbeidsmarkedet, og det skal være enklere for den enkelte å skifte jobb og arbeidssted. Det grunn til å minne om at det mellom de etablerte leverandørene av offentlig tjenestepensjon er en avtale som medvirker sterkt til at det offentlige arbeidsmarked fungerer godt. Jeg tenker på den såkalte overføringsavtalen. Denne gjør at den enkelte ikke taper

3 3 pensjonsmessig på å skifte arbeidsgiver innenfor offentlig sektor. Parallelt med Pensjonskommisjonen skal man nå i våres utrede og eventuelt revidere overføringsavtalen. Myndighetene bør raskt få på plass gode mekanismer som sikrer en videreføring av overføringsavtalen. Men det er et viktig aspekt som jeg vil poengtere. Fra 1. januar i år har vi fått et nytt regelverk som regulerer konkurransen på det offentlige tjenestepensjonsmarkedet. Det er elementer i overføringsavtalen som ikke er normalt forsikringsbare. Det gjelder for eksempel den årlige regulering av løpende pensjoner. Hvis arbeidsgiver går konkurs oppstår det problemer. For at en ansatt i en slik bedrift ikke skal miste sin rett til årlig pensjonsregulering, må det dekkes gjennom en særskilt garantiordning. Eller poolordning. Ikke noe forsikringsselskap, heller ikke KLP, kan ta dette ansvaret. Men, som sagt, det kan løses.

4 4 Ordninger som fungerer etter sin hensikt bør man ta vare på og videreutvikle. Evne til fornyelse handler om å se behovet for reformer, - og samtidig evne å ta vare på det som er bra i eksisterende ordninger. For reformer trengs. Det var ikke mulig på 60-tallet da Folketrygden ble etablert, å forutse den demografiske og økonomiske utvikling. Reallønningene har steget langt sterkere enn noen kunne forestille seg. Gjennomsnittlig levealder har økt, samtidig som det fødes færre barn. Dagens unge kommer langt senere ut i arbeidslivet, og økning i tidlig og uførepensjonering har brakt den reelle pensjonsalderen i folketrygden ned i 59 år. I kommune og helsesektor har vi de siste årene hatt en dramatisk nedgang i den gjennomsnittlige pensjoneringsalder; I 1996 var denne 57,8 år. I ,9 år. Nå er vi helt nede i 54,7 år Det er en reduksjon på hele 3 år bare siden 1996! På 60-tallet sto det fem yrkesaktive bak hver pensjonist. Når dagens førtiåringer blir pensjonister, står det sannsynligvis to yrkesaktive bak hver pensjonist for å betale pensjonene. Allerede i dag har det norske folk rettigheter tilsvarende vel tre tusen milliarder kroner til

5 5 gode i folketrygden. En regning vi selv, våre barn og våre barnebarn må ta ansvar for, fordi det ikke er øremerket en krone i noe statlig pensjonsfond. Jeg trekker dette fram for å understreke at det synes å være stor enighet om at samfunnsutviklingen har skapt et betydelig press på pensjonsordningene. Hvordan utfordringene skal møtes er det derimot mange meninger om. Jeg mener det vil være uklokt å underslå det faktum at Pensjonskommisjonens forslag legger opp til at vi i fremtiden skal bruke mindre på pensjoner enn det dagens folketrygdregler forutsetter. La meg dvele et øyeblikk ved et tema som berører offentlig tjenestepensjon sterkt. Pensjonskommisjonen har drøftet spørsmålet om hvordan man kan få folk til å stå lenger i arbeid. Ut fra de kostnadsmessige utfordringer vi står overfor er det både forståelig og klokt at kommisjonen legger opp til ordninger som kan stimulere den såkalte arbeidslinjen. Folk skal stå lengst mulig i arbeid, både av hensyn til egen trivsel og velvære, og av hensyn til samfunnsøkonomien. Kommisjonen anbefaler at sær-aldersgrensene endres eller avvikles. Det er viktig at vi da er oppmerksomme på at dette berører svært mange arbeidstakere, spesielt i offentlig sektor. Pensjonskommisjonen argumenterer for at man fortsatt skal ha mulighet for fleksibilitet mellom 62 og 70 år. Men man skal få merkbart mindre i pensjon dersom man velger å gå av tidligere enn den ordinære pensjonsalder. Jo lenger man jobber, jo høyere pensjon er filosofien. Det betyr trolig at AFP-pensjonen slik vi kjenner den i dag kan forsvinne.

6 6 Det er viktig at alle parter erkjenner de reelle økonomiske utfordringer som ligger til grunn for at slike forslag reises. Samtidig mener jeg det er viktig å erkjenne at det finnes store yrkesgrupper med betydelige belastninger med påfølgende lidelser. Så belastende at det framstår som urimelig å måtte velge mellom lavere pensjon eller ta ut siste rest av fysisk eller psykisk helse. Hvert eneste år kommer det til flere tusen nye uførepensjonister. Og det er stadig flere yngre som blir uførepensjonert. Hver 8. arbeidstaker er nå uføretrygdet. Siden 1990 har andelen uføretrygdede i helse og kommunesektor blitt nesten doblet. Økningen alene tilsvarer et tap av velkvalifiserte årsverk i kommune og helsesektor. Mange arbeidstakere opplever arbeidslivet som krevende i forhold til krav om effektivitet og fleksibilitet. Dette gjelder særlig innen omsorgsyrkene. Perspektivet i pensjonsdebatten blir ikke bredt nok dersom vi tror at det kun handler om økonomiske stimulanser eller såkalte incentiver - for å få folk til å stå lengst mulig i arbeidslivet. Søkelyset må etter min mening også settes på arbeidsmiljø og personalpolitikk. Arbeidsgiveransvaret må strekke seg lenger. Vi må kreve at absolutt alle som har personalansvar blir skolert og bevisstgjort på hva som må til for å skape en inkluderende arbeidsliv. Det handler om kunnskap og innsikt. Det handler om å utvikle et arbeidsmiljø som ikke skaper uførhet, men som legger til rette for at folk trives og kan bruke sin evner. Og ikke minst; det handler det om å føle seg verdsatt.

7 7 Når vi i løpet av denne konferansen skal dele ut KLPs arbeidsmiljøpris, slik vi gjør hvert år, - er det også en markering av at de pensjonspolitiske spørsmål henger tett sammen med et perspektiv på hvordan vi vil at arbeidslivet skal utvikle seg. Det er gjennom arbeid og verdiskapning vi opprettholder velferdsgodene. Det er de manges arbeidsinnsats gjør oss økonomisk rikere som samfunn. Arbeid er, og bør være, en kilde til økonomisk trygghet og personlig utvikling. Men samtidig må vi makte å ha et verdig sikkerhetsnett når livssituasjonen og sviktende helse gjør det påkrevd. Flere har i det siste tatt til orde for at pensjonsordningene for offentlig ansatte er for gode. Det kan man mene hva man vil om, men det er grunn til å minne om at pensjonsordningen er en del av de ansattes arbeidsvilkår nedfelt i tariffavtaler, og at dette ikke kan sees isolert fra nivået på fremforhandlet lønn. KLPs oppgave som pensjonsleverandør er å levere det pensjonsprodukt partene blir enige om og som myndighetene tillater. Men samtidig har vi en kompetanse og innsikt i disse spørsmålene som jeg håper kan være en ressurs i pensjonsdebatten i månedene som kommer.

8 8 Jeg har notert meg statsministerens kommentarer til pensjonskommisjonens arbeid og hans understreking av at løsningene må: - være forutsigbare - være økonomisk bærekraftige - og omfatte alle Signaler som er viktige å ta med seg i den pensjonsdebatt vi nå skal innlede. Velkommen til statstråd, til gode innledere og til deltakere. Og velkommen til en forhåpentligvis spennende dag!