Hval i sikte! Populærvitenskapelig tidsskrift fra Tromsø Museum Universitetsmuseet Nr. 280 kr 60,

Størrelse: px
Begynne med side:

Download "Hval i sikte! Populærvitenskapelig tidsskrift fra Tromsø Museum Universitetsmuseet Nr. 280 kr 60,"

Transkript

1 Hval i sikte! Populærvitenskapelig tidsskrift fra Tromsø Museum Universitetsmuseet Nr. 280 kr 60,

2 Redaksjon Ansvarlig redaktør: Karen Marie Christensen Foto: Adnan Icagic, Tromsø Museum Universitetsmuseet Sjefredaktør kultur og samfunn: Ola Graff Sjefredaktør natur og miljø: Torbjørn Alm Administrativ leder: Elisabeth Jensine Nilsen Redaksjonssekretær: Elisabeth Jensine Nilsen Sekretær og abonnement: Ann-Grethe Bakker tlf.: Manuskript og tips om tema, adresseendring m.m. bes sendt til: Ottar Tromsø Museum Universitetsmuseet Universitetet i Tromsø N-9037 Tromsø E-post: ottar@uit.no Internett: utgis av Tromsø Museum Universitetsmuseet i Tromsø og utkommer med 5 hefter i året. Opplag: Opplysninger om abonnement m.v. kan fås hos Tromsø Museum tlf Abonnementspris kr 220,. Abonnementet gjelder til det blir sagt opp skriftlig. Ettertrykk fra Ottar kun med Ottar-redaksjonens tillatelse. Ekspedisjon: Ann-Grethe Bakker. Grafisk produksjon: Elisabeth Jensine Nilsen Trykk: Lundblad Media AS, Tromsø. Temahefter under planlegging: Landskap i Lofoten og Vesterålen Kunst i nordområdene Sjøfugl Redaksjonen er ikke ansvarlig for den enkelte forfatters synspunkter.

3 Hval i sikte! Populærvitenskapelig tidsskrift fra Tromsø Museum Universitetsmuseet nr Ottar sa til Herren sin, Alfred konge, at han budde lengst nord i landet ved Vesthavet. Han sa at landet likevel var mykje lenger mot nord, men at det er heilt ubygt. Einast på nokre få stader her og der held finnar til. Om vinteren driv dei med jakt og om sommaren med fiske ved havet. Slik begynner fortellingen til den nordnorske høvdingen Ottar. Omkring 890 foretok han en reise til England, og ga Kong Alfred en beretning om Nord- Norge og om en ferd langs kysten til Kvitsjøen. Beretningen ble føyd inn i kong Alfreds oversettelse av Orosius verdenshistorie. Inspirert av den gamle håløyghøvdingens nysgjerrighet og fortellerglede, har OTTAR siden 1954 trykt artikler om nordnorsk og arktisk natur, kultur og samfunnsliv. Forside: Vågehval. Foto: George McCallum. Bakside: Grønlandshval i isen. Foto: Mads Peter Heide-Jørgensen. Innhold Innledning Vågehvalens beitevaner i våre økosystemer Hva kan et register over vågehvalens DNA fortelle om atferd og biologi? Hvor allsidig er bardehvalenes kosthold? JARPN II flerfaglig forskning i det nordvestlige Stillehavet Hva skjedde med vågehvalen i Antarktis? Hval og sonar hvorfor driver Forsvaret hvalforskning? Hvaler blant isflak Hvordan avlive en vågehval? Knølhvalen en langpendler mellom Karibia og Barentshavet Fotografiet Karl Frafjord og Tore Haug Tore Haug og Ulf Lindstrøm Hans Julius Skaug, Tore Haug og Nils Øien Mette Skern-Mauritzen Luis A. Pastene, Yoshihiro Fujise og Hiroshi Hatanaka Yoshihiro Fujise, Hiroshi Hatanaka og Seiji Ohsumi Petter Kvadsheim, Lars Kleivane og Patrick Miller Christian Lydersen, Øystein Wiig og Kit M. Kovacs Egil Ole Øen Nils Øien Sveinulf Hegstad

4 Det er en stor utfordring å forske på hvaler, enten de lever i kystfarvann eller på åpent hav. Hvalene er overlegent tilpassa et liv i havet, i motsetning til oss mennesker. Tromsø Museum har lånt ut sitt største objekt fra samlingene, skjelettet av en blåhval, til Kaikyokan (Marine Science Museum) i Shimonoseki, Japan. Vi har flere ganger besøkt både Shimonoseki og Institute of Cetacean Research i Tokyo, som var sterkt delaktig i gjennomføringen av dette utlånet. Sammen med de to nasjonenes felles interesser, ga dette opphav til ideen om å lage et Ottar-hefte som omhandler hvalforskning både i Norge og Japan. Vi presenterer her to japanske prosjekter, ett som foregår utenfor Japan i det nordvestlige Stillehavet og ett som foregår i Antarktis. Det er to hovedgrupper av hvaler; bardehvaler og tannhvaler. Dette heftet omhandler mest bardehvaler, og da særlig én slekt finnhvalene. Blant disse er det største dyret som noen gang har levd på kloden vår, blåhvalen. Den minste bardehvalen i nordlige farvann er vågehvalen, som får mye oppmerksomhet i dette heftet. Den antarktiske vågehvalen er derimot en annen og litt større art enn vår nordlige vågehval. Brydehvalen (også kalt tropehval) som omtales i dette heftet, finnes ikke i våre farvann. Den er nærmest i slekt med seihvalen og lever i tropiske farvann. Brydehvalen er forøvrig oppkalt etter Johan Bryde fra Sandefjord. Innledning Det er utviklet nye metoder for å merke hvaler og nye metoder for å identifisere dem genetisk. De blir presentert i dette heftet, sammen med velkjente metoder som undersøkelse av døde hvaler. Et norsk register over vågehvalens genetikk kan fortelle om slektskap mellom individer. Du finner også nye forskningsresultater for to arktiske tannhvaler, kvithvalen og narhvalen. Hvordan hvaler kan hjelpe oss med å skaffe tilveie data om deres havmiljø, blir demonstrert av hvithvalene. Vi sammenligner også grønlandshvalens genetiske variasjon for tusenvis av år siden med dagens variasjon. At forsvaret er interessert i hvaler er kanskje overraskende. Her presenteres deres omfattende forskning på betydning av sonarlyder fra skip for hvaler. Vi skal ikke underslå at kommersiell fangst av hval er omstridt i dag, derfor er det viktig med god kunnskap om utviklingen i bestander og om deres levevis. Like viktig er det at dyr som blir fanget kan avlives raskest mulig. Utviklingen av en effektiv avlivingsmetode har derfor vært viktig. Hvaler er grenseløse og foretar lange vandringer. Knølhvalen vandrer mellom våre farvann og Karibia. Alle hav har gjennomgått store endringer de siste hundre årene; skipstrafikk, forurensing, oppvarming som følge av klimaendringer og nedfisking av mange fiskebestander. Det mest dramatiske for de store hvalene var likevel den kommersielle fangsten på dem, som nesten utrydda flere bestander. De fleste er nå freda, og i dag er det ikke mange nasjoner som driver kommersiell fangst av hval. Som fangstnasjoner har Norge og Japan felles interesser. Begge land har hatt store forskningsprogrammer for å studere både hvaler og deres marine økosystemer, som vi her presenterer noen resultater fra. De store hvalene trenger mye mat og kan påvirke hele økosystemet, og dermed også våre fiskerier. Omvendt kan også våre fiskerier påvirke hvalene, ikke minst gjennom overbeskatning av fiskebestander. Det er viktig å skaffe kunnskap om hvilke områder som foretrekkes av hvalene og hva de spiser. Bestanden av antarktisk vågehval økte i antall da bestandene av de større konkurrentene ble så sterkt redusert på første halvdel av 1900-tallet. For å kunne forstå hvalenes betydning er det nødvendig med kunnskap om hele økosystemet. Flerbestandsmodeller kan si noe om hvordan alle de viktige faktorene i økosystemet avhenger av og påvirker hverandre. Takk til de mange forfatterne som har bidratt til dette heftet. En spesiell takk går til Hidehiro Kato som var «vår mann i Japan» og til Lars Walløe for gode råd. Karl Frafjord og Tore Haug Hefteredaktører 2

5 Vågehvalens beitevaner i våre økosystemer Tore Haug og Ulf Lindstrøm Vågehvalen er et stort pattedyr selv om den er vår minste bardehval. Et stort, varmblodig dyr som lever i et kaldt hav trenger mye mat, så hva lever vågehvalen av? Hvorfor foretar den lange vandringer fra varmere farvann i sør til våre nordlige havområder? Store endringer i havet har medført store variasjoner i bestandene av byttedyr, påvirker dette vågehvalen? Ide siste årene har våre marine økosystemer gjennomgått store endringer. Gode eksempler på dette er sammenbruddet i silde- og loddebestandene i Norskehavet og Barentshavet, og den senere gjenoppbyggingen av disse. Havområdene er også viktige beiteområder for store deler av den nordøstatlantiske bestanden av vågehval. Vågehvalen er et rovdyr (predator) som kan forflytte seg raskt. I Nord- Atlanteren foretar den omfattende sesongmessige vandringer fra de sørlige paringsområdene helt sør mot ekvator, hvor den holder til om vinteren, til våre områder, hvor den beiter intensivt om sommeren. Både sild og lodde er viktige byttedyr for vågehvalen, i tillegg til krill og torskefisk. Når vi vet at det har skjedd store endringer i våre økosystemer i den seinere tid, er det rimelig å tenke seg at dette også har påvirket vågehvalens spisevaner og kondisjon. Vågehvalen er en viktig predator i våre farvann, og tellinger foretatt i perioden viste en bestandsstørrelse på mellom og individer. I perioden mellom 1992 og 2004 ble det gjort en betydelig forskningsinnsats for å studere vågehvalens økologiske rolle og betydning i våre områder, særlig i Barentshavet. Studiene omfattet både prøver av mageinnhold og målinger av dyrenes kondisjon. Slike studier er ikke mulig uten først å fange dyret, noe som ble gjort både ved en egen forskningsfangst ( ) og ved den kommersielle hvalfangsten ( ). Siden fangsten foregikk over så lang tid, er det mulig å bygge opp en tilsvarende lang tidsserie med data som viser hvordan vågehvalens fødevaner påvirkes av endringer i økosystemene. Legger på seg på sommer og høst Vågehvalen trekker nordover langs norskekysten om våren (mars mai). Den forblir i våre nordlige farvann (Norskehavet, Nordsjøen, norskekysten, Barentshavet, Svalbard) til utpå seinhøsten, ene og alene for å spise av de rike forekomstene av fisk og krepsdyr. I denne beiteperioden skal hvalene ikke bare spise for å dekke det daglige energiforbruket, men også for å bygge opp et solid spekklag som de kan tære på i vinterhalvåret. Om vinteren spiser hvalene mye mindre, derfor er de magre når de om våren kommer til beiteområdene. Dette ble tydelig bekrefta av våre kondisjonsmålinger. Slike målinger viser også at vågehvalene tidlig i beitesesongen ikke legger nevneverdig på seg, verken på våren eller i første del av sommer- 3

6 oppholdet i våre farvann. Først utpå ettersommeren og høsten skjer den virkelige oppbyggingen av fettlaget, både ved at spekklaget øker i tykkelse og ved at mengden av fett i selve kjøttet (musklene) og mellom innvollene i bukhulen øker. På ryggen og sidene kan spekktykkelsen øke fra 35 til nærmere 50 mm, på buken er endringene gjerne mindre. En voksen «gjennomsnittshval» kan på denne måten øke fettvekta fra knapt 400 til nærmere 700 kg i løpet av sesongen. Gjennomsnittshvalen har en totalvekt på rundt 6 tonn. Økt fettlagring utover høsten er et særtrekk for alle marine predatorer på høye breddegrader. Dette henger sammen med hvordan fett lages i og transporteres opp gjennom hele næringskjeden. Denne prosessen begynner med algeoppblomstringen om våren (april mai), da fettinnholdet er lavt i alle ledd i næringskjeden. Fettet lages i algene, som spises av dyreplankton (som raudåte og krill). Disse er føde for planktonspisende fisk (for eksempel lodde og sild) og for hval. Raudåta tar opp og lagrer fettet raskt, men denne prosessen tar lenger tid høyere oppe i næringskjeden. Krill, lodde og sild får ikke lagt seg opp fettreserver av noe omfang før et godt stykke ut på sommeren (august). Derfor inneholder vågehvalens meny relativt fettfattige næringsemner tidlig på beitesesongen og mer fettrike seinere. Dette forklarer hvorfor økingen i spekkog fettinnhold ikke er særlig merkbar før utpå ettersommeren. Variabel meny og fleksibel beiteadferd Våre data over lang tid, både fra forskningsfangst og kommersiell fangst, viser tydelig hvordan sammensetningen Vågehvalens utbredelse i våre farvann om sommeren. Illustrasjon: Ellen-Marie Beck etter Havforskningsinstituttets Ressursrapport. 4

7 av vågekvalens meny har gjennomgått til dels store endringer. De har skjedd i takt med endringer i bestander av viktige byttedyr, særlig lodde og sild. Mens lodde var en viktig del av hvalmenyen i Barentshavets nordlige områder i 1992, har krill dominert i de fleste etterfølgende år (se figuren). Dette samsvarer med god tilgjengelighet av krill og en loddebestand som kollapset i Loddebestanden økte på andre halvdel av 1990-tallet, men viste ny nedgang i Fra 2000 stod lodde igjen på hvalmenyen i disse nordligste områdene, i 2002 og 2003 sågar i betydelige mengder, mens den i 2004 igjen forsvant fra menyen. I det sørlige Barentshavet kom lodda inn på hvalmenyen igjen allerede i Ettersom loddebestanden økte fikk den også her større betydning som hvalføde. og torskefisk viktige komponenter på vågehvalens meny i hele undersøkelsesperioden. Som for lodda, varierer også sildas betydning som hvalmat mye fra år til år. Det sørlige Barentshavet er oppvekstområde for norsk vårgytende sild, slik at artens forekomst her avhenger helt av yngelens overlevelse mens den driver nordover (rekrutteringen til bestanden). I perioden varierte vågekvalens sildekonsum i takt med forekomsten av ungsild, og lå mellom 640 og tonn pr. år. De sterke årsklassene av sild fra 1991 og 1992 bidro til et særlig stort sildekonsum i Det er beregnet at vågehvalene tok ut om lag 19 % av den sterke 1991-årsklassen, 52 % av den svake 1996-årsklassen og 22 % av den sterke 1998-årsklassen. Fra 1995 og utover avtok sildas betydning som hvalmat fordi rekrutteringen var svak i Illustrasjon: Tore Haug og Ulf Lindstrøm. Data fra siste del av innsamlingsperioden, i perioden , viste at mengden av krill på hvalenes spisekart økte med økende breddegrad i Barentshavet. Vi fant at ulike byttedyr dominerte i de ulike områdene: ungsild, hyse og lodde betydde mest langs norskekysten, lodda var viktigst rundt Bjørnøya, mens krillen dominerte totalt ved Spitsbergen. I de sørlige delene av Barentshavet var både lodde, sild, krill Sammensetning av menyen hos vågehval fanget i det nordlige (øverst) og sørlige (nederst) Barentshav i perioden I 1998 og 1999 ble det ikke samlet inn data i det nordlige området. 5

8 I 1998 fikk vi en ny sterk årsklasse av sild, med påfølgende økt betydning av sild som mat for vågehvalen. Vi fant altså at vågehvalen endrer sin føde i stor grad etter hva som er mest tilgjengelig. Når både sild og lodde svikter, ser det ut til at den uten større problemer kan endre sitt matvalg, og krill synes å være en god erstatning for de foretrukne fiskeartene. En slik fleksibel beiteadferd er viktig for å stabilisere det dynamiske forholdet mellom vågekvalen som predator og dens byttedyr. Den bidrar til å jevne ut store variasjoner. En slik fleksibilitet i fødevalget bidrar også til at vågehvalen er mindre utsatt for variasjoner i tilgjengelighet av byttedyr enn andre og mer spesialiserte bardehvaler, som blåhval, finnhval, seihval og knølhval. De til dels store endringene vi fant i fødesammensetning fra år til år, ser ikke ut til å ha påvirket hvalenes kondisjon dramatisk. Det var likevel tegn som tydet på at unge dyr og voksne hunner hadde noe mindre spekk på forsommeren i de år da bestandene av både lodde og ungsild var lav. Både i forskningsfangst og i kommersiell fangst er de fleste vågehvalene som blir tatt mellom 6 og 8 m lange. Det tas også en del unghval (4,5 6 m) og noen riktig store dyr (opptil 10 m lange), men det er ingen ting som tyder på at størrelsen på hvalen påvirker matvalget. Mengden innhold i en hvalmage kunne variere fra noen få kg til hele 150 kg, i første rekke avhengig av hvor velfordøyd innholdet var. Hva er favorittmaten? En av de store utfordringene i de seinere årenes økologiske hvalundersøkelser har vært å avklare hva som egentlig er vågehvalens favorittmat. Altså å studere kvantitativt hvilke byttedyr som foretrekkes til ulik tid og i forskjellige områder. Derfor undersøkte vi i 1998 og 1999 samtidig hva som ble spist og hva som var tilgjengelig i havet. Vi samlet da mageprøver fra hval tatt i kommersiell fangst og kartla hvalenes mattilbud fra et forskningsfartøy. Kartleggingen av ressursene viste at sammensetningen av byttedyr i et avgrenset beiteområde kan endre seg raskt både i rom og tid. Dette gjaldt særlig for sild og lodde. Vi fant tilsvarende variasjoner i fødevalget til hvalene, altså i innholdet i magesekkene. Dette tyder på at dyrene reagerte raskt på små endringer i tilgjengeligheten av byttedyr. 6 Når resultatene fra mageanalysene ble sammenholdt med ressursundersøkelsene, fant vi en sterk preferanse for lodde. I noen tilfeller fant vi også en preferanse for krill, mens torskefisk syntes å være av mindre interesse for hvalen, og kanskje mer en nødløsning. Vågehvalen spiste sild omtrent som forventet, altså i forhold til dens relative forekomst i sjøen. En interessant oppdagelse var at vågehvalens preferanse for et og samme byttedyr varierte både i rom og tid. Mageinnholdet fra vågehvalen er samlet inn. Foto: Tore Haug.

9 Foto: Tore Haug. Dette kan skyldes variasjoner i ansamlingen av byttedyret, altså om de går i tette eller mer spredte stimer. Det vil være mest effektivt å jakte på større og mer konsentrerte ansamlinger av byttedyr. Betydelig totalkonsum i Barentshavet Diettundersøkelsene viste at vågehvalen først og fremst er en fiskespiser, og at den vesentligste delen av føden består av kommersielt interessante fisker som sild, lodde og torskefisk. Ved å kombinere kunnskap om vågehvalens energibehov, demografi (kjønns- og aldersfordeling) og antall med diettdata fra perioden (altså en periode med lite lodde og relativt mye sild), ble det beregnet at bestanden langs norskekysten og i Barentshavet (rundt hvaler) konsumerte årlig om lag 1,8 millioner tonn biomasse. Dette er omtrent samme mengde som det fiskeriene tok ut i Av hvalbestandens konsum utgjorde krill tonn, sild tonn, lodde tonn, torsk tonn, hyse tonn, og andre fiskearter (inkludert sei og sil) tonn. Beregningene var basert på at vågehvalene beitet i disse havområdene i halve året hvert år. Variasjonene i diett fra år til år understreker at ethvert konsumregnestykke må relateres til spesifikke år eller perioder. Andelen av sild på hvalmenyen er eksempelvis betydelig mindre etter 1995 enn det som ble beregnet for perioden Innsamling av prøver for å bestemme vågehvalens diett i perioden var først og fremst rettet mot økosystemet i Barentshavet. Mot slutten av perioden ( ) ble det imidlertid også samlet inn data fra andre områder. Disse viste at hvalene i Norskehavet nesten utelukkende spiste voksen sild, mens hvaldietten i Nordsjøen særlig bestod av tobis og makrell. Hvalene syntes ikke å ha preferanser for spesielle størrelsesgrupper av fisk, men tok for seg av det som var mest tilgjengelig. Påvirker vågehvalen fiskebestandene? Takket være data fra perioden har det vært mulig å modellere vågehvalens konsum, samt mulige virkninger av dette for viktige fiskebestander i Barentshavet. Et resultat er at vågehvalen vil kunne påvirke bestanden av norsk vårgytende sild. Når loddebestanden er stor viser riktignok modellen at vågehvalen har liten innvirkning på sildebestanden på middels lang sikt. Om vågehvalens predasjon på sild derimot øker, for eksempel hvis hvalbestanden øker eller hvis andre byttedyr (som lodde) svikter, vil gytebestanden av sild kunne bli merkbart påvirket. Fordi bestandsstørrelsen av ungsild i Barentshavet har betydning for loddebestanden, vil vågehvalens innvirkning på sildebestanden indirekte kunne påvirke loddebestanden. Vi kan si at en redusert sildebestand øker sannsynligheten for en god rekruttering hos lodde og en påfølgende økning i loddebestanden. Dette vil i neste omgang kunne minske beitepresset på silda. Hvalbestanden vil også kunne påvirke torskebestanden, direkte ved at vågehval spiser torsk og indirekte ved at hvalen konkurrerer med torsk om En stor torsk fra vågehvalens mage veies. 7

10 samme byttedyr (som lodde). Interaksjonene i økosystemet er med andre ord komplekse, og det arbeides for tida med modeller som kan kvantifisere disse, blant annet med tanke på å ta hensyn til vågehvalen i beregninger som brukes ved forvaltning av aktuelle fiskebestander. Vågehvalens predasjon er forsøkt tatt med i forvaltingsmodellen for norsk vårgytende sild («SeaStar»), der simuleringer viser at sildas naturlige dødelighet påvirkes av denne. En annen flerbestandsmodell, «Gadget», er også tatt i bruk for å studere bestandsdynamikken hos de kommersielt mest viktige artene i Barentshavet. I tillegg til vågehval inkluderer denne modellen også torsk, sild og lodde. Ulike realistiske scenarier er testet for å avklare hvilke økologiske prosesser som har størst påvirking på fiskebestandene, for eksempel: 1) variasjon i vandringsmønster hos vågehval, 2) økt beiting fra torsk og 3) endring i fisket av lodde og torsk. Foreløpige resultater viser at endringer i vågehvalens vandringsmønster bare i liten grad påvirker fiskebestandene. Også denne modellen bekrefter at indirekte effekter kan være viktige i Barentshavet: torskefiske og kannibalisme hos torsk (stor torsk spiser liten torsk), samt vågehvalens predasjon på torsk, fikk eksempelvis en stor indirekte effekt på loddebestanden. Modellering av økosystemene og betydningen av ulike aktører og deres roller er et komplisert arbeid, men en prioritert oppgave for forvaltningsrettet forskning i årene som kommer. I modellkjøringer gjort så langt har tidsserien med data for hvaldiett fra vært usedvanlig nyttig. Siden vågehvalen har vist så stor variasjon og fleksibilitet i sitt fødevalg, er det imidlertid nødvendig å oppdatere datagrunnlaget med nye innsamlinger, slik at de data vi mater inn i modellene gir et så realistisk bilde som mulig. Forfatterne: Tore Haug og Ulf Lindstrøm er begge forskere ved Havforskningsinstituttet i Tromsø. De arbeider med vitenskapelige spørsmål knyttet til tallrikhet og økologisk betydning, samt forvaltning av marine pattedyr i norske og tilstøtende farvann. E-post: tore.haug@imr.no E-post: ulf.lindstroem@imr.no Adresse: Havforskningsinstituttet, Postboks 6404, 9294 Tromsø. 8 Om høsten kan vågehvalen ha lagt seg opp et tykt spekklag. Foto: Bjørn Tore Forberg.

11 Vågehval. Foto: George McCallum. 9

12 Hva kan et register over vågehvalens DNA fortelle om atferd og biologi? Hans Julius Skaug, Tore Haug og Nils Øien DNA-registeret for vågehval inneholder data fra alle de ca individene som er tatt av norske hvalfangere siden De genetiske profilene gjør det mulig å studere bestandsstruktur, vandringsmønster og bestandsstørrelse. Hvordan kan et DNA-register brukes i forvaltningen av viltressurser og gi økt kunnskap om arter og bestander? En av forutsetningene for at Norge i dag kan drive fangst av vågehval i tråd med retningslinjene utarbeidet av Den Internasjonale Hvalfangstkommisjonen (IWC), er at det finnes et kontrollsystem som hindrer ulovlig fangst. Dette ble løst ved å opprette et register (en database) som inneholder informasjon om hvert enkelt individs genetikk (DNA). Et slikt kontrollsystem innebærer at det tas en vevsprøve (en bit av kjøttet) fra hver eneste hval som blir tatt i den norske fangsten. Hver vevsprøve gjennomgår en standardisert genetisk analyse, slik at hver enkelt hval får sin egen DNA-profil. Denne blir lagt inn i registeret sammen med informasjon om hvilken båt som tok hvalen, om tidspunkt og posisjon for fangsten, samt om en del biologiske data (kjønn, lengde, etc.). Registeret er lagt til Fiskeridirektoratet og skal være tilgjengelig for alle. Dermed kan alle som ønsker det teste hvalkjøtt kjøpt på det åpne markedet mot data fra registeret. Alle hvaler som er fanget lovlig skal kunne gjenfinnes i registeret. Innsamling av vev fra fangsta dyr startet i 1996 og 1997, men var da ufullstendig. Fra og med sesongen 1998 ble innsamlingen komplett og registeret ble dermed fullt ut operativt. I dag inneholder registeret DNA-profiler fra vel vågehvaler. Profiler av den typen som finnes i DNAregisteret brukes til å identifisere enkeltindivider. Tradisjonelt har man beregnet størrelsen på bestander ved merking og gjenfangst, der antall merka dyr i forhold til umerka i gjenfangsten sier noe om den totale bestanden. Den genetiske profilen som identifiserer enkeltindivider er et fullgodt alternativ til denne metoden. Den genetiske identifiseringen er like effektiv som å feste et merke i dyret eller å bruke «naturlige merker», som fargetegninger på undersiden av halen hos knølhval. DNA-profiler gir direkte informasjon om den genetiske bestandsstrukturen, men åpner også for mange nye muligheter. Profilene inneholder informasjon om slektskap mellom individer, og man kan med relativt høy sannsynlighet gjenkjenne mor og avkom dersom begge skulle dukke opp i registeret. Dette slektskapsforholdet mellom individer kan vi bruke til å beregne bestandsstørrelse. Det vil imidlertid alltid være en usikkerhet i slike beregninger. Denne avhenger av hvor stor andel av bestanden som er merket. Jo flere dyr som er identifisert, desto sikrere blir 10 10

13 beregningene. Vi skal her se nærmere på hvilke nye sider ved vågehvalens adferd og biologi den stadig voksende mengden av informasjon i DNA registeret har avslørt så langt. Tilhører alle vågehvaler samme bestand? Arter med vid utbredelse, som vågehvalen, er ofte avgrenset i mindre enheter eller delbestander. Dersom slike delbestander blir skilt fra hverandre tilstrekkelig lenge, geografisk eller på annen måte, kan de utvikle seg til å bli genetisk forskjellige. I alle bestander er det alltid genetisk variasjon fordi det finnes flere ulike alternativer av mange av genene (alleler) på hvert kromosom. Slike vil, ofte tilfeldig, få ulik hyppighet i ulike bestander, noe som kan påvises med statistiske metoder. Tidligere genetiske undersøkelser av prøver samlet inn fra Vest-Grønland og Nordøstatlanteren antyder at forskjeller finnes, og at i hvert fall bestanden ved Vest-Grønland skiller seg ut. Med det store antall genetiske prøver (over 7 000) som vi nå har i vårt register, burde det være mulig å avsløre om det finnes flere delbestander av vågehval i de farvannene der nordmenn driver fangst. IWC har etablert et forvaltningsregime («den reviderte forvaltningsprosedyren») som regulerer den norske vågehvalfangsten i fem geografiske områder. Disse områdene representerer ikke nødvendigvis atskilte bestander, men et ønske om å spre fangsten geografisk etter føre-var-prinsippet. Vågehvalene foretar nemlig sesongmessige vandringer. Om vinteren oppholder de seg i ukjente områder ved ekvator, der de kalver og parer seg. Derfra vandrer de til høyere breddegrader hvor de oppholder seg vår, sommer og høst, for å utnytte den rike næringsproduksjonen til å bygge opp fettlageret. Det kan finnes genetisk atskilte bestander dersom disse oppholder seg i ulike områder om vinteren, til tross for at de kan blande seg i de attraktive beiteområdene om sommeren. Slikt er kjent hos andre arter. For vågehval er et eksempel kjent fra Japan, der to genetisk forskjellige bestander blander seg langs vandringsrutene og i beiteområdene. Når ulike delbestander oppholder seg i det samme området, vil det ikke være mulig å skille mellom dem under fangst. Dette var en av de største utfordringene under utviklingen av «den reviderte forvaltningsprosedyren». Problemet ble løst ved å fordele fangsten på flere områder. Dette fordeler fangsttrykket og nøytraliserer langt på vei de negative virkningene som kan oppstå om en beskatter bestander skjevt uten å vite det. Dataene i DNA-registeret har så langt ikke gitt noen antydning om at det finnes mer enn én enkelt bestand av vågehval i våre farvann. Andre studier, både genetiske, morfologiske og studier basert på annen metodikk (for eksempel Foto: George McCallum. Vågehvalen kjennes på en spiss snute og hvite felt på sveivene. 11

14 sammensetningen av fettsyrer i spekk eller nivået av ulike miljøgifter i muskler og annet vev), antyder likevel en viss strukturering av bestanden i våre områder. Studiene gir til dels motstridende svar på hvordan organiseringen kan være. Flere undersøkelser antyder at vågehvalen i Nordsjøen skiller seg fra den som vandrer til den nordøstlige delen av Nordatlanteren. En undersøkelse antyder at to genetisk ulike bestander utnytter det samme beiteområdet, som dekker det meste av Nordatlanteren fra østkysten av Kanada i vest til Barentshavet i øst. Slike forhold er en utfordring for forvaltningen. Derfor er genetiske undersøkelser en prioritert oppgave i forvaltningen av vågehvalen. At vågehvalens vandringsmønster er ukjent gjør naturligvis ikke situasjonen enklere. Forhåpentligvis kan det store antall dyr som er med i DNA-registeret brukes i utviklingen av nye, avanserte analysemetoder, som kan hjelpe oss nærmere et svar både på disse og andre forvaltningsmessig viktige spørsmål. Hva forteller slektskap? 12 Rutinene våre er slik at når en drektig hunn blir fanget, blir det også tatt en prøve fra fosteret. En sammenlikning av DNA-profilen til mor og foster kan gi oss «halve» DNA-profilen til den hannen som er faren til fosteret. La oss ta et enkelt eksempel: dersom fosteret har genvariantene 1 og 3 og mor har variantene 2 og 3, så vet vi at fosteret har arvet varianten 1 fra far. Dermed Fangstposisjoner for 21 par av beslektede vågehvaler. De to individene i hvert par er forbundet med en linje, og er typisk ikke fanget i samme år eller av samme fangstskute. Slektskap er påvist gjennom analyse av data fra DNA-registeret. Kartet viser også avgrensingen av de fem forvaltningsområdene (CM, EN, EW, ES og EB) der det foregår norsk fangst av vågehval, og der Norge gjennomfører et overvåkingsprogram med hvaltelling som viktigste aktivitet. Illustrasjon: Ellen-Marie Beck etter Havforskningsinstituttets Ressursrapport.

15 Foto: George McCallum. kjenner vi fars halve DNA-profil, og kan søke blant hannene i DNA-registeret for å se om vi får treff. Et pilotstudium har vist at denne metoden er praktisk gjennomførbar, og et lite antall fedre er blitt påvist på denne måten. I tillegg har vi informasjon om tid og sted for fangst av både faren og moren. Dette kan brukes til å kaste lys over ulike sider ved vågehvalens årlige vandringsmønster, men da må et slikt studium gjennomføres i større skala. Det er også mulig å påvise slektskap mellom individer uten å bruke fosterprøver. Man søker da i registeret etter par av individer som har uvanlig like DNA-profiler. Slike par vil trolig være nært beslektet. Ved å se på hvordan de to profilene i et slikt par er forskjellige, kan man si noe om slektskapet mellom de to dyrene. For eksempel kan par innen gruppa foreldre-barn identifiseres ved at de har samme genvariant for hver markør i DNA-profilen. Å søke gjennom DNA-registeret på denne måten er imidlertid en formidabel oppgave: med individer finnes det mulige parvise sammenlikninger! Likevel har denne metoden blitt brukt til å påvise rundt 21 par av beslektede individer blant individer fra perioden Sammenlikninger vi fangstposisjonene parvis viser det seg at nære slektninger ikke ble fanget i samme område. Snarere er fangstposisjonene spredd ut over hele Nordøstatlanteren. Dette tyder på at vi kun har én bestand av vågehval i våre farvann, altså at våre vågehvaler ikke kan deles inn i delbestander. Det er likevel en mulighet for at det kan finnes delbestander som er geografisk atskilt i sine vinterområder, selv om de deler det samme beiteområdet. Metoden med å se på slektskap vil ikke kunne påvise en slik struktur. Blant de 21 par av påviste slektninger finnes det fire par som består av fire unike individer, alle hunner. Det finnes to mulige familiekonstellasjoner for den kvartetten som disse fire DNA-profilene stammer fra. Enten er det en mor med tre døtre, eller så er det en mor, to døtre og en bestemor. DNA-profilene alene kan ikke brukes til å skille mellom disse to alternativene, men lengden av individene (målt på dekk av fangstskuten) kan gi en pekepinn på hvilken forklaring som er mest sannsynlig. Slike funn kan også kaste lys over andre spørsmål, for eksempel om monogami hos vågehval, altså om de individene som måtte være døtre har samme far. Ikke uventet var dette ikke tilfelle, men slikt er vanskelig å undersøke på noen annen måte. Beregning av bestandsstørrelse Metoden med merking og gjenfangst brukes ofte til å bestemme bestandstørrelse. På 1970-tallet ble ca. 300 vågehvaler merket i området rundt Bjørnøya. Dette foregikk ved at en liten, nummerert pil ble skutt inn i spekklaget på hvalen. Disse pilene ble senere funnet igjen i dyr som ble fanget i den vanlige norske vågehvalfangsten. Antall gjenfunne, merka dyr i forhold til antall umerka dyr i fangsten ble brukt i de første beregningene av bestandens størrelse. Disse beregningene ble brukt ved fastsettelsen av fangstkvoter inntil man begynte å gjøre direkte tellinger av hvaler langs fastlagte linjer (transekter) på kartet. Et velkjent problem ved merking av dyr er at merket kan «mistes». Dette kan skje ved at pilen støtes ut av hvalen ved en betennelsesreaksjon, eller også ved at pilen ikke blir oppdaget når hvalen blir flenset. Dermed var det en risiko for at dyr som egentlig var merka ikke ble identifisert, noe som reduserte antall gjenfangster. Dette i sin tur ville gi et noe for høyt bestandsestimat. Nå kan vi bruke DNA-profiler i stedet for fysiske merker og utføre 13

16 beregningene på samme måte. «Merkingen» består da av innsamling av vevsprøver fra levende hvaler. Dette foregår ved at en hul pil skytes mot hvalen. Pilen kutter ut og tar med seg en liten flik av huden, deretter faller den av og blir umiddelbart hentet inn. Dette krever samme type innsats som for å feste de fysiske merkene som ble brukt på 1970-tallet. Et «merke» blir gjenfunnet dersom individet senere dukker opp i den kommersielle fangsten og den nye prøven gjenkjennes i DNA-registeret. En fordel med denne metoden er at «merket» (DNA-profilen) ikke kan mistes. Feil i de genetiske analysene kan riktignok oppstå, noe som kan gjøre at prøven ikke blir gjenkjent i registeret, men DNA-profilene inneholder tilstrekkelig mange markører til at dette vil bli oppdaget. Så langt har innsamling av vevsprøver fra levende dyr bare blitt gjennomført i liten skala. Studier av slektskap gjennom DNAregisteret åpner for en helt annen måte å beregne bestandstørrelse på. Forenklet er ideen at dersom registeret inneholder mange slektninger, må det være snakk om en liten bestand. Og motsatt, dersom registeret ikke inneholder noen slektninger, må det være snakk om en stor bestand. Statistiske argumenter kan brukes til å skape en forbindelse mellom antall slektninger og bestandsstørrelse. Fordelen med denne metoden er at den kan baseres på vevsprøver fra dyr som blir tatt i fangsten og ikke krever innsamling av prøver fra levende dyr. Ulempen er at den forutsetter kjennskap til visse demografiske parametre, for eksempel forventet levetid, som enten er ukjente eller dårlig kjent for nordatlantisk vågehval. Sannsynligvis vil en kombinasjon av analyser av prøver fra fanga dyr og fra levende dyr være en farbar vei framover. 14 Øverst: Krysning mellom blåhval og finnhval på flenseplanet i Kvalfjórður, Island. Øverst: ryggside og barderekka, med mørke og lyse barder typisk for finnhval. Nederst: buksida, som verken er hvit (finnhval) eller helt blågrå (blåhval). Foto: Àrni Alfreðsson.

17 Genetiske analyser gir ny innsikt Da man begynte med genetiske studier av hval, var nok det viktigste spørsmålet å finne ut hvordan bestandsstrukturen er. Vi har nå sett at slike data også kan gi svar på spørsmål og forklare atferd som vi tidligere ikke har forstått. Av og til dukker det også opp skikkelige overraskelser. Under finnhvalfangsten ved Island i 1986 ble det fanget en drektig hunnhval som fangerne syntes så litt merkelig ut. De fanget den jo fordi de trodde det var en finnhval, men på flenseplattformen så de åpenbare trekk som minnet om blåhval. Det ble derfor tatt prøver for DNAanalyser av hvalen. Analysene slo fast at den var en krysning mellom en blåhvalhunn og en finnhvalhann. Hvalens foster viste seg å ha en blåhval til far. Allerede under storhvalfangsten på Finnmarkskysten i 1880-årene ble det snakket om mulige krysninger mellom blåhval og finnhval, men dette islandske funnet var første gang fenomenet ble påvist helt sikkert. Seinere er det ved DNA-analyser påvist om lag fem hybrider mellom finnhval og blåhval. Ved å sammenlikne genetikk hos mange forskjellige arter av hval har det vært mulig å kartlegge deres evolusjon. De to hovedformene tannhval og bardehval, oppstod for millioner år siden. Tannhvalene hadde en spesielt rivende utvikling til mange forskjellige former i tiden umiddelbart etter. De nålevende bardehvalene i finnhvalfamilien, som blåhval, finnhval, seihval, brydehval og vågehval, utviklet seg for omtrent 5 10 millioner år siden og har alle det samme kromosomtallet (2n=44). De påviste krysningene, som til og med kan produsere fertilt avkom, viser at de siden ikke kan ha fjernet seg så altfor langt fra hverandre, verken genetisk eller atferdsmessig. Derfor kan de fortsatt være i stand til å overkomme vanlige krysningsbarrierer. Dette bringer oss over til hvordan genetiske metoder kan brukes til å kartlegge den sosiale organiseringen hos hval. Tannhvalene er oftest organisert i sosiale grupper, dette gjelder for eksempel spermhval, spekkhogger og grindhval. Dette er blitt undersøkt for grindhval under drivfangsten på Færøyene, da hele flokken ble avlivet. Det viste seg at flokkene består av nært beslektede hunner og deres avkom, og blant avkommet var også voksne hanner. Ungene i flokken har ikke flokkens hanner som fedre. Man tror derfor at hanner fra andre flokker er på kortvarige «besøk» og blir da far til flokkens kalver. Det samme gjelder for spekkhoggeren. Hos disse to artene ser det altså ut til at kjønnsmodne hanner stort sett blir værende i den flokken de er født inn i, og at de ikke parer seg med flokkens hunner som de er i slekt med. Derimot sprer de sine gener til andre flokker ved å dra på utflukter av kortere varighet. Dette er annerledes hos spermhval, hvor kjønnsmodne hanner forlater flokken for godt. De trekker seg da vanligvis tilbake til et ungkarsliv på høyere breddegrader, som for eksempel i Norskehavet, men søker sørover om vinteren for å delta i paringssesongen. Norge var tidlig ute med å opprette et DNA-register for vågehval. Siden har andre nasjoner som Japan og Island fulgt etter. I fremtiden kan det forventes at det vil bli tatt prøver i all hvalfangst, og at DNA-databaser vil bli bygget opp for mange bestander rundt om i verden. I tillegg blir det ofte samlet inn vevsprøver også fra bestander som det ikke drives fangst på, slik at også disse kan inngå i databasen. Slike databaser kan gi en unik mulighet til å sammenlikne alle verdens hvalbestander. Forfatterne: Hans Julius Skaug er professor i statistikk ved Universitetet i Bergen, men har også en bistilling ved Havforskningsinstituttet. Tore Haug (se side 8) og Nils Øien, begge marinbiologer, er forskere ved Havforskningsinstituttet i henholdsvis Tromsø og Bergen. Alle tre arbeider med vitenskapelige spørsmål knyttet til bestandsundersøkelser og økologiske undersøkelser, samt forvaltning av marine pattedyr i norske og tilstøtende farvann. E-post: hans.skaug@math.uib.no Adresse: Universitetet i Bergen, Matematisk institutt, Postboks 7803, 5020 Bergen. E-post: nils.oien@imr.no Adresse: Havforskningsinstituttet, Postboks 1870 Nordnes, 5817 Bergen. 15

18 16 Hvor allsidig er bardehvalenes kosthold? Mette Skern-Mauritzen Bardehvaler er store og tallrike og viktige predatorer i Barentshavet. Hvor beiter de, hva beiter de på og hva gjør de når bestander av byttedyr kollapser? For å lære mer om dette observerte vi bardehvaler under Havforskningsinstituttets økosystemtokt i Barentshavet. Resultatene tyder på en variert diett nord i Barentshavet. Vågehval, knølhval og finnhval er de mest tallrike bardehvalene i Barentshavet. Rundt vågehval, finnhval og 700 knølhval beiter der i sommerhalvåret. Vågehvalen er både tallrik og relativt stor (rundt 5 tonn), og er derfor et av de viktigste rovdyra i Barentshavet, målt i hvor mye bestanden spiser. Vi trenger mer kunnskap om hva hvalene spiser, både for å forstå hvordan vekslinger i bestander av viktige byttedyr påvirker hvalene, og hvordan hvalenes beiting påvirker byttedyrene. Vågehvalens diett tidlig på sommeren er grundig undersøkt gjennom studier av mageinnhold fra fangstet hval. Den foretrekker å beite på lodde, men spiser også mye sild og krill. Siden 1980-tallet har mengden lodde i Barentshavet variert voldsomt, fra rundt 0,1 millioner tonn til nærmere 8 millioner tonn. Dette hadde stor betydning for vågehvalens diett, som i høy grad reflekterte tilbudet. Konsumet av sild og krill økte da det var lite lodde. Dietten til knølhval og finnhval i Barentshavet er nærmest ukjent. Viktige rovdyr i Barentshavet Tidlig på sommeren er det sentrale og nordlige Barentshavet dekket av is, og vågehvalen beiter da i det sørlige Barentshavet og i vest langs eggakanten opp mot Spitsbergen. På sensommeren er Barentshavet nærmest isfritt, og de sentrale og nordlige områdene blir tilgjengelige for hvalene. Bruker vågehvalen disse områdene og hva beiter den i så fall på? Hva med finnhval og knølhval, spiser de det samme som vågehvalen? Dette undersøkte vi ved å ha observatører med på de norskrussiske økosystemtoktene i augustseptember i årene Disse toktene dekket hele Barentshavet, men hvalobservatørene deltok kun i den vestlige delen de første årene. Det er resultater fra disse undersøkelsene jeg vil presentere her. Under økosystemtoktene ble dyreplankton (små krepsdyr som krill og tanglopper) fanget i pelagisk trål, mens akustiske målinger (ved ekkolodd) langs transekter mellom trålstasjoner ga informasjon om fordelingen av de pelagiske fiskene kolmule, sild, lodde og polartorsk. I tillegg ble temperatur og saltholdighet målt for å få kunnskap om fordelingen av forskjellige vannmasser. I Barentshavet møtes varme, atlantiske vannmasser fra sør og kalde, arktiske vannmasser fra nord langs den produktive polarfronten. Fordelingen av disse vannmassene har stor betydning for fordelingen av arter i dette økosystemet.

19 Det bør være en sammenheng mellom fordelingen av rovdyr og byttedyr; i områder med mye byttedyr forventer vi å finne flere predatorer enn i områder med få byttedyr. Et slikt samsvar mellom fordelingen av rovdyr og byttedyr kan dermed vise hvilke arter rovdyra beiter på. Årene var preget av et særdeles varmt klima og lite lodde, fordi loddebestanden kollapset i Til gjengjeld var det mye sild i Barentshavet. Vi forventet derfor at vågehvalen skulle beite på sild og krill, og at dens geografiske fordeling skulle gjenspeile dette. Finnhval og knølhval beiter ofte i de samme områdene som vågehval, noe som tyder på at de har en relativt lik diett. Derfor forventet vi at også disse hvalene skulle beite på sild og krill i denne perioden. mot de kalde, arktiske vannmassene. Vi så også at de pelagiske fiskene delte Barentshavet mellom seg; kolmule i sørvest, sild i sør, lodde langs polarfronten og polartorsk i de nordlige, kalde vannmassene. De tre bardehvalene hadde relativt lik fordeling. De fleste oppholdt seg innenfor en smal sone langs og nord for polarfronten. Denne sonen samsvarte med områder med høy tetthet av krill, men den lå nord for områdene med høy tetthet av lodde og sør for områdene med høy tetthet av polartorsk og tanglopper. En liten del av vågehvalene og finnhvalene oppholdt seg også langs eggakanten i vest og i det sørvestre Barentshavet. Overlappet mellom bardehval og krill i nord tyder på at hvalene primært beiter på krill, og at krillen derfor er et viktig alternativt byttedyr når det er lite lodde Fordelingen av hvaler og byttedyr Illustrasjon: Mette Skern-Mauritzen. For å få en oversikt over den generelle fordelingen av dyreplankton, pelagisk fisk og bardehvaler, beregnet vi først deres gjennomsnittlige fordelinger over alle årene. Vi fant at mengden av krill og tanglopper (amfipoder) øker nordover Kartet viser utstrekningen til det norsk-russiske økosystemtoktet i Området som er inkludert i denne undersøkelsen er avgrenset av en tykk, sort linje. Grå, stipla linjer viser rutene (transektene) fartøyene gikk etter, mens grå stjerner viser trålstasjoner. Blåfargen i bakgrunnen angir dybden. 17

20 i havet. Den økende tettheten av krill mot nord skyldes nok beiting gjennom sommeren. Fordi de sørlige og sentrale områdene har vært isfrie lenger enn de nordlige, har de også vært utsatt for et større beitepress. Denne nedbeitinga av dyreplankton får lodda til å flytte seg nordover etter hvert som isen smelter og nye områder med høy produksjon åpnes opp. Bardehvalene gjennomførte også en slik forflytning. Bardehvaler er store og varmblodige dyr. En bardehval på 40 tonn (vekten av en liten finnhval), må spise rundt ett tonn dyreplankton daglig for å dekke energibehovet. Bardehvalene er dermed avhengige av å være i områder med svært høy tetthet av byttedyr for å kunne beite effektivt. Lodda er også en viktig predator på krill, og bare antallet er stort nok kan de nærmest tømme et område på noen dager. Lodda er imidlertid liten og kaldblodig, slik at noen få krill utgjør et godt måltid. Derfor kan lodda dekke sitt matbehov ved en lavere tetthet av krill enn bardehvalene, i hvert fall så lenge den er fåtallig. Dermed kan bardehvaler, pelagiske fisker og andre krillspisere inngå i det vi kaller en asymmetrisk konkurranse om krillen. Mens lodda beiter ned krillen til en tetthet under det kritiske nivået for bardehvaler, er det ikke sikkert at bardehvalene gjør det samme for lodda. Er hvalene generalister? 18 Vi gjennomførte også en mer detaljert analyse av forholdet mellom den geografiske fordeling av hvaler og byttedyr. Vi delte studieområdet inn i ruter på 50x50 km, slik at vi fikk omtrent en trålstasjon for dyreplankton i hver rute. Vi beregnet tetthet av hval og byttedyr i alle disse rutene for hvert år. Dersom dette ga samme resultat som de gjennomsnittlige fordelingene vi har beskrevet ovenfor, burde vi også her finne en positiv sammenheng i fordelingen av bardehvaler og krill. Vi burde altså finne mye krill og mange bardehvaler i de samme rutene og omvendt. Temperatur ( o C) på 50 m dyp. Sorte felt viser posisjonen til polarfronten der temperaturen er rundt 2 o C. Områdene nord for polarfronten preges av kalde arktiske vannmasser (<2 o C), mens områdene sør for polarfronten preges av varme atlantiske vannmasser (>2 o C). Illustrasjon: Mette Skern-Mauritzen.

21 Foto: Nils Øien, Havforskningsinstituttet. Sammenhengene ble imidlertid ikke som forventet. Bardehvaler viste ikke noe godt samsvar med fordelingen av krill, mens et slikt samsvar ble funnet med tanglopper. Vi fant også samsvar mellom knølhval og lodde, og mellom både vågehval og finnhval og kolmule (en sørlig, pelagisk fisk). Det kan være flere årsaker til at disse to beregningsmåtene ga forskjellige resultater for fordelingen av hvaler og byttedyr. En årsak kan være kvaliteten på dataene, fordi ett enkelt trålhal antakelig gir et lite presist bilde av krillmengden i en slik rute. Høye tettheter av krill ble også registrert i slike ruter i det sentrale Barentshavet, i områder uten hval, og hvor det ifølge våre gjennomsnittsberegninger var lite krill. Det manglende samsvaret mellom krill og hval i rutene sier kanskje noe om hva som er viktig for hvaler. At de over tid kan ha større utbytte av å være i områder hvor det i gjennomsnitt er en høy tetthet av krill enn i områder med lokalt høye tettheter, men lavere gjennomsnittlig tetthet. Med andre ord, det lønner seg ikke for en hval å lete etter den ene store stimen av krill i et stort hav, men heller konsentrere aktiviteten der det jevnt over er godt med krill over et større område. En annen mulig forklaring er at bardehvalene er generalister i disse nordlige områdene, at de beiter på flere arter bytte. Da kan det tenkes at de er i områder med en høy total mengde av flere Beitende knølhval ved Bjørnøya, i selskap med krykkje og havhest. byttedyr. En kombinasjon av krill og beskjedne mengder av flere andre byttedyr, kan til sammen gi mye mat. Disse nordlige områdene kan jevnt over romme mye mat, til tross for stor variasjon i mengden av enkelte arter. I år med lite lodde registrerte vi en høy tetthet av dyreplankton ( ). I år med mye lodde vandrer den lenger nord, sannsynligvis fordi dyreplanktonet blir mer nedbeita. Da vil også mengden dyreplankton i nord bli redusert av loddebeiting, men til gjengjeld øker jo mengden lodde. Våre resultater tyder på at både krill, lodde og tanglopper kan være viktige byttedyr for hvaler i disse nordlige områdene. I tillegg til å huse mye byttedyr, kan det også være gunstige topografiske forhold i nord. Disse områdene er forholdsvis grunne, slik at bardehvaler, som gjerne dykker ned til 150 m, kan beite i en større del av vannsøylen. Hva skjer når lodda kommer tilbake? Disse to mulige forklaringer, hval som spesialist på krill og hval som generalist med en variert diett, gir ulike forventninger til hvordan hvalene reagerer på en økende loddemengde. Dersom hvalene foretrekker å beite på krill, vil de unngå områder som er nedbeitet av lodda. Økt innsig av lodde i nord kan dermed gi en tilsvarende nordlig forskyvning av bardehvalene, 19

22 som slik unngår å konkurrere med lodda. Om hvalene derimot er generalister med variert kost som foretrekker grunnere farvann, ville vi ikke vente noen større endringer i deres geografiske fordeling. Da vil økt innsig av lodde til de områdene som hvalene foretrekker øke deres beiting på lodda, men redusere deres beiting på krill fordi mye av krillen blir spist av lodda. Et tredje alternativ er også mulig. Dersom hvalene bytter føde fra krill til lodde når det blir nok lodde å beite på, kan vi forvente at deres fordeling forskyves sørover. Hvalene blir mer konsentrert i loddeområdene og får en fordeling som ligner loddas, i motsetning til den smale, avlange fordelingen vi observerte i Loddebestanden begynte å ta seg opp igjen i 2006, slik at bestanden var på 1,88 millioner tonn i 2007 og på 4,43 millioner tonn i I 2008 var det høye tettheter av lodde i nord, innenfor hvalenes fordelingsområde. Til tross for dette ble de fleste bardehvaler observert innefor den samme smale og avlange sonen både i 2007 og Det at hvalene fordeler seg likt til tross for endringer i fordelingene til byttedyra, støtter vår forklaring om at hvalene har et allsidig kosthold i nord, og at de beiter på det som byr seg innenfor deres område. Manglende observasjoner i 2009 gjør at vi må vente til toktet i 2010 før vi har observasjoner nok til mer detaljerte analyser av hvalenes respons på loddas tilbakekomst. Generalister i nord, spesialister i sør 20 Fra økosystemtoktene har vi også fått kunnskap om fordelingen av andre viktige predatorer i Barentshavet, som torsk, sjøfugl og tannhvalen kvitnos. Vi beregnet fordelingene til alle disse artene på samme måte og brukte statistiske metoder for å gruppere artene basert på overlapp mellom fordelingene. Som forventet grupperte bardehvalene seg sammen med de nordlige bytte- Gjennomsnittlig fordeling av dyreplankton, pelagiske fisker og bardehvaler i årene Jo mørkere rødlig farge, desto større tetthet. Illustrasjon: Mette Skern-Mauritzen.

23 dyrene krill, tanglopper, lodde og polartorsk. Andre arter som i likhet med bardehvalene blir betegnet som viktige loddespisere, beitet i de samme nordlige områdene nord for lodda og var dermed en del av et nordlig samfunn sammen med bardehvalene. Det ser ut til å være et generelt mønster at viktige loddespisere er generalister, som godt kan forsyne seg av både dyreplankton og annen fisk når det er lite lodde i havet. Dette gjør dem mindre sårbare for variasjoner i loddebestanden, slik at de klarer seg fint så lenge alternativ føde finnes. Det er funnet få negative konsekvenser for toppredatorene under den siste kollapsen i loddebestanden. Da loddebestanden kollapset på tallet derimot, var det lite pelagisk fisk i Barentshavet. I tillegg bidro et kaldt klima kanskje til mindre produksjon av dyreplankton. Dette fikk dramatiske konsekvenser for toppredatorene. Hos torsk så vi økt kannibalisme, redusert vekst og forsinket kjønnsmodning. Hos sjøfugl ble det funnet redusert overlevelse og rekruttering, og vi fikk en invasjon av skrantne grønlandssel langs kysten som gikk seg fast i fiskeredskaper og druknet. Da det var lite lodde i Barentshavet forventet vi at sild skulle bli et viktig byttedyr for hvalene. Vi kan med stor sikkerhet slå fast at så ikke var tilfelle i vår studieperiode. Utbredelsen til hval og sild overlappet lite, og det var få finnhvaler og vågehvaler i det sørlige Barentshavet. De få sørlige hvalene oppholdt seg derimot i områder med kolmule. Kolmule er en vanlig art i Norskehavet. Den økte i antall i Barentshavet på begynnelsen av tallet. Kolmula står ofte på dypt vann, og er et viktigere bytte for dyptdykkende tannhvaler enn for bardehvaler. Når den kommer inn over sokkelen på grunnere farvann kan den også nås av bardehvalene, og dermed bli en del av deres diett. Siden det tross alt var kun en liten del av hvalbestandene som overlappet med kolmula, var nok beitepresset lite. Toppredatorene lunde, lomvi og kvitnos dannet sammen med byttedyrene sild, kolmule og 0-gruppefisk (fisk født samme år) et sørlig samfunn. Disse predatorene er stort sett fiskespisere og dermed litt mer spesialiserte i dietten enn predatorene i nord. Med færre mulige byttedyr å velge mellom, kan disse predatorene være mer utsatt ved variasjoner i bestandene av byttedyr. Det kan være flere årsaker til at bardehvaler og andre generalister velger å vandre nordover for å beite på andre byttedyr enn sild, til tross for at det er mye sild i sør. Silda har en svært dynamisk stimatferd og er derfor krevende å jakte på. De nordlige byttedyrene, som krill og lodde, er enklere i så henseende. Generalistene har også flere arter å beite på i nord enn i sør. Dette kan gi en høyere total biomasse og en mer stabil mattilgang. Vi kan konkludere med at de norskrussiske økosystemtoktene har gitt oss ny innsikt i økologien til bardehvalene i Barentshavet. Det samme gjelder for andre arter i den pelagiske (de frie vannmasser) delen av dette økosystemet. På seinsommeren beiter hvalene hovedsakelig innenfor en smal sone langs og nord for polarfronten, til tross for at mengden av de forskjellige byttedyrene varierer. Denne stabile fordelingen tyder på at bardehvalene beiter på flere arter byttedyr i et foretrukket leveområde, slik at hva de spiser avhenger av hvilke byttedyr som befinner seg i disse områdene. Sørlige byttedyr blir i liten grad utnyttet, til tross for store bestander av sørlige, pelagiske fisker. Merk dog at vi i vår studieperiode hadde et svært varmt havklima og lite lodde. Siden 2007 har det blitt kaldere i Barentshavet. I kaldere perioder kan isen strekke seg mot de områdene som var åpne under våre studier og gjøre dem utilgjengelige for hvalene eller redusere produksjonen av dyreplankton. Et kaldere klima kan dermed endre både fordelingen av hvaler og fordelingen av deres byttedyr. Forfatteren: Mette Skern-Mauritzen er forsker ved Faggruppe sjøpattedyr hos Havforskningsinstituttet, med særlig fokus på struktur, dynamikk og interaksjoner i det pelagiske samfunnet i Barentshavet. E-post: mette.mauritzen@imr.no Adresse: Havforskningsinstituttet, Postboks 1870 Nordnes, 5817 Bergen. 21

24 22 Finnhval. Foto: George McCallum.

25 JARPN II flerfaglig forskning i det nordvestlige Stillehavet Luis A. Pastene, Yoshihiro Fujise og Hiroshi Hatanaka Foto: Institute of Cetacean Research. Japan er omgitt av hav på alle kanter og havets ressurser er svært viktige for japanere. Når fiskebestandene stadig ble redusert, måtte man både lage en ny fiskeripolitikk og starte et forskningsprogram som omfattet hele økosystemet, inkludert store hvaler JARPN II. Hva omfatter dette programmet, og hvordan er det blitt vurdert av det internasjonale fagmiljøet? Fiskeriene har sørget for 40 % av dyreproteinet som blir konsumert i Japan, og har gitt folk en stor variasjon i fiskeproduktene som tilbys. Nå er imidlertid fiskeressursene og fangstene sterkt redusert. Fangsten i de japanske fiskeriene ble redusert fra 12,8 millioner tonn i 1988 til 5,8 millioner tonn i I 1999 bestemte derfor regjeringen seg for en fundamentalt ny fiskeripolitikk og en handlingsplan for å gjennomføre denne. Førsteprioritet ble gitt til en forvaltning basert på vitenskap og bærekraftig utnyttelse av ressursene innenfor Japans økonomiske sone. Overfiske og endringer i havet, som endringer i overflatetemperaturen, var blant årsakene til de reduserte fiskeressursene og fiskefangstene. Man kunne imidlertid heller ikke se vekk fra betydningen av marine pattedyr og andre dyr i havet som årsaker til reduksjonen. For å bidra til gjenoppbyggingen av fiskebestandene var mer forskning nødvendig. Forskningen skulle omfatte forvaltning og bærekraftig bruk av hele økosystemet, inkludert marine pattedyr. I den nye japanske fiskeripolitikken er forvaltning av hele økosystemet viktig, fordi det er et stort biologisk mangfold og et stort mangfold av habitater i havet rundt Japan. Dette gir også et stort mangfold i dynamikken til de ulike komponentene i økosystemet. Det var derfor behov for å starte et forskningsprogram i det nordvestlige Stillehavet som kunne samle data for de forskjellige komponentene i økosystemet. Det japanske forskningsprogrammet for hval (JARPN II) fikk spesialtillatelse til å arbeide i det nordlige Stillehavet, og skulle resultere i data som kunne brukes til å utvikle modeller for økosystemet. Slike modeller forventes å gi økt innsikt i forholdet mellom ulike arter og i dynamikken i det marine økosystemet. De forventes også å gi innsikt i Brydehvalen kan kjennes på de tre kjølene oppå hodet. 23

26 betydningen av predasjon fra de økende bestandene av marine pattedyr, og kan bidra til å skape balanse mellom behovet til fiskeriene og behovet for å bevare bestandene av marine pattedyr. Det primære formålet med JARPN II var derfor å studere samspillet mellom fiskeriene og hvaler i dette området, gjennom modeller for økosystemet. Dette kan resultere i en bedre forvaltningspolitikk for hele økosystemet i framtida. Et slikt formål krevde omfattende undersøkelser som involverte ulike fagområder. Viktig bakgrunnskunnskap i planleggingen av dette arbeidet var de norske studiene i Nordatlanteren av vågehvalens ernæring ( ). Fire arter av store hvaler ble valgt ut; vågehval, brydehval, seihval og spermasetthval. Disse ble valgt fordi de innehar en viktig nisje i den pelagiske sonen i det nordlige 24 Stillehavet og fordi deres bestander er relativt store. JARPN II hadde også to andre formål, overvåking av miljøgifter og studier av bestandsstrukturen hos store hvaler. Her skal vi særlig beskrive arbeidet med næringsøkologi og modellering av økosystemet. Det nordvestlige Stillehavet I dette havområdet er det mange ulike værfronter og vannmasser. Kuroshiostrømmen (Japanstrømmen) er en av de sterkeste havstrømmene i dette området, og dens betydning kan sammenlignes med Golfstrømmens betydning for Norge. Den strømmer nordover mot Japan fra Filippinene med varmt vann rikt på salt. Øst for Japan snur den østover som Kuroshioforlengelsen. En annen havstrøm, Oyashiostrømmen, strømmer sørover langs Kurilene med kaldt vann. Det har lavt saltinnhold, men er rikt på næringsstoffer. Denne strømmen deler seg i to like nord for Japan og snur deretter østover, etter som den «kolliderer» med Kuroshiostrømmen. Området mellom Kuroshioforlengelsen og Oyashiostrømmen øst for Japan kalles for «overgangssonen». Dette området har svært høy produktivitet og er næringsområder for arter som taggmakrell, bukstripet bonitt (en tunfisk) og bardehvaler. Studieområdet under JARPN II dekket Kuroshio, Oyashio og ovegangssonen (se kartet). To geografiske soner ble studert, kyst og åpent hav. Kystsonen inkluderte to ulike områder; kysten utenfor byen Sanriku på det nordlige Honshu (Japans hovedøy) ble undersøkt om våren, og kysten utenfor byen Kushiro på det sørlige Hokkaido ble undersøkt om høsten. (Hokkaido er Japans nordligste øy.) Sonen åpent hav ble delt inn i flere delsoner. Tre av disse ble studert vår og sommer. Disse blir også brukt av den internasjonale hvalfangstkommisjonen (IWC) i forvaltningen av vågehval. Kystområdene rundt det nordlige Japan er landets rikest fiskefelt, og er et ideelt område for studier av samhandling De to viktigste havstrømmene rundt Japan, Kuroshio og Oyashio, som kommer henholdsvis sørfra og nordfra, og som begge svinger østover. De to studieområdene ved kysten, utenfor Kushiro og Sanriku, er også angitt, samt tre områder i åpent hav. Illustrasjon: Ernst Høgtun, Tromsø Museum Universitetsmuseet.

27 Foto: Institute of Cetacean Research. mellom hvaler og fiskerier. Selv om slike interaksjoner er mindre på åpent hav, kan man likevel samle mye kunnskap som kan brukes til å lage modeller, særlig for store hvaler som jakter på byttedyr som finnes både i åpent hav og i kystfarvann. Observasjoner og forskningsfangst Flere typer av data som kan brukes i modellene ble samlet inn gjennom forskningsprogrammet JARPN II, som forekomst og utbredelse av de fire hvalene vågehval, brydehval, seihval og spermasetthval. Vi undersøkte også forekomst og utbredelse av hvalenes byttedyr og levestedet til disse (som ansjos, taggmakrell, hoppekreps og krill). Dessuten studerte vi hvalenes inntak av ulike byttedyr og hvilke byttedyr de foretrekker. For å få til dette utførte vi flere typer av tokt: 1) Observasjoner og tellinger langs fastlagte linjer (transekter) for å beregne antall hvaler i et område i en bestemt sesong. 2) Fangst av hvaler langs fastlagte linjer på kartet for å undersøke hva de levde av. Det ble gjort både kvalitative og kvantitative studier av mageinnholdet, slik at vi fant ut hvilke arter de spiste og hva de spiste mest av. I tillegg ble flere andre typer av data og prøver samlet fra hvalene. Vi planla å fange 220 vågehvaler årlig, herav 120 i kystsonen (60 utenfor Sanriku om våren og 60 utenfor Brydehval på dekk. Kushiro om høsten) og 100 i åpent farvann. Dessuten var planen å fange 50 brydehvaler, 100 seihvaler og inntil 10 spermasetthvaler i åpent farvann. 3) Undersøkelser av byttedyrenes forekomst og utbredelse ble gjort både ved bruk av ekkolodd og tråling. Vi sammenlignet byttedyrenes tilgjengelighet og hvalenes mageinnhold for å finne byttepreferanser. I disse undersøkelsene ble det også samlet inn omfattende informasjon om oseanografiske forhold ved bruk av utstyr som måler ledningsevne, temperatur og dybde (CTD). Disse opplysningene ble sammenholdt med hvalenes utbredelse og med utbredelsen av deres byttedyr. Data for andre predatorer og andre byttedyr som er nødvendige for modellene ble hentet fra litteraturen. JARPN II er et unikt og omfattende forskningsprogram som kan gi viktig kunnskap for forvaltningen av marine ressurser. Det er første gang at data for alle deler av et økosystem er blitt samlet samtidig, og der ulike fagområder samarbeider for å oppnå best mulig kunnskap til nytte for forvaltningen av fiskeriene. Noen resultater Første del av JARPN II ble utført mellom 2002 og 2007, da mange flerfaglige undersøkelser ble gjort hvert år. Totalt ble det foretatt ti tellinger langs transekter i de to kystområdene og åtte i åpent hav. Disse registreringene ble brukt til å beregne antall hvaler som er tilstede i de ulike områdene, og videre til å beregne mengden byttedyr som ble konsumert av hvalene. Det ble gjennomført ni fangstperioder i kystområdene, der 481 vågehvaler ble fanget. I åpent hav ble det gjennomført seks fangstperioder og fanget totalt

28 vågehvaler, 300 brydehvaler, 489 seihvaler og 32 spermasetthvaler. Fra hver hval ble det samlet inn 50 ulike målinger og prøver. Blant de viktigste for hovedmålsettingen i JARPN II var som nevnt kvantitative og kvalitative analyser av mageinnholdet til hvalene. Det ble foretatt ni tokt for å undersøke forekomst av byttedyr i kystområdene og ti i åpent hav. Vanligvis ble både ekkolodd og trål brukt for å studere hvilke arter som fantes og deres antall og utbredelse. Dette ble sammenholdt med data fra oseanografiske tokt, som vi forsøkte å gjøre samtidig med hvalfangsten. Samtidighet i disse studiene er viktig for å få kunnskap om hvilken føde hvalene foretrekker. Informasjon om forekomst av hvaler (biomasse), deres konsum av byttedyr og deres preferanser for ulike byttedyr ble satt inn i ulike flerbestandsmodeller for å teste dem. Av disse synes «Ecopath» med «Ecosim» å være den mest lovende modellen. Et resultat fra denne antyder at uttak av 4 % av biomassen av vågehval, seihval og brydehval kan gi Krill i en mage fra brydehval. økte fangster i de fleste fiskeriene. Dette er dog et foreløpig resultat og er her ment som et eksempel på hvilke resultater modellering av økosystemet kan gi. JARPN II ble satt i gang for å bidra til en forvaltning basert på vitenskapelige resultater. En kontinuerlig innsamling av data og prøver fra hvaler og en grundig analyse av slike, er nyttig for en fornuftig og effektiv forvaltning av marine ressurser. Dette gir også kunnskaper om biologiske og økologiske prosesser for flere arter i økosystemet. En kombinasjon av fangst, observasjoner og oseanografiske målinger gjorde det mulig å samle et stort datagrunnlag fra alle deler av økosystemet, noe som ikke tidligere har vært mulig gjennom den kommersielle fangsten. Et slikt studium over lang tid gir gode muligheter for å overvåke langsiktige variasjoner i biotiske og abiotiske faktorer, som veksling mellom ulike byttedyr, globale klimaendringer, tilstedeværelsen av predatorer etc., i det marine økosystemet. 26 Tidligere studier som kun var basert på den kommersielle fangsten av hval, ga primært kvalitative beskrivelser av hvalenes føde, noe som ikke gir tilstrekkelig innsikt i det dynamiske samspillet mellom alle de ulike artene i økosystemet. JARPN II gir både kvalitativ og kvantitativ kunnskap, noe som gjør oss i stand til å ta hensyn til Bestanden av brydehval i verden har økt de seinere årene og er nå på nærmere dyr. Foto: Institute of Cetacean Research.

29 Foto: Institute of Cetacean Research. hele økosystemet i den framtidige forvaltningen. Reduserte fiskebestander og fiskefangster skyldes antakelig delvis de ulike hvalenes konsum av fisker. Vi fant at hvalene spiser flere ulike fiskeslag som også utnyttes i kommersielt fiske. For å kunne forvalte fiskebestandene er det derfor nødvendig med fortsatte studier av hvalenes ernæring. Et interessant resultat var at den minste av disse hvalene, vågehvalen, hadde en mer variert diett enn brydehval og seihval. Når disse tre hvalene jaktet på samme byttedyr, valgte vågehvalen større fisker enn de andre. De tidligere, enkle metodene der man kun tok hensyn til én enkelt art har vist seg ikke å være gode nok for forvaltningen, derfor er det viktig å ta i bruk modeller som omfatter hele økosystemet. Imidlertid kan ikke én enkelt modell gi et fullstendig bilde av det kompliserte samspillet i det marine økosystemet, det er flere fordeler ved å bruke flere ulike modeller. I JARPN II utvikles det to forskjellige flerbestandsmodeller for åpent hav, deriblant «Ecopath» med «Ecosim», og én modell for kystsonen. Dette arbeidet kan bidra til et effektivt og økosystembasert forvaltningsregime i framtida. Kystområdene utenfor Sanriku og Kushiro er rike fiskefelter, der forholdet mellom flere fiskerier og topp-predatorer som hvaler er sentralt. En foreløpig modellering av området utenfor Sanriku Japanansjos i en mage fra brydehval, en svært viktig art for fiskeriene. viser at det kan være konkurranse mellom fiskeriene og hvalene om tobis. Forskningen rundt forholdet mellom hvaler og fiskerier på Japans rikeste fiskefelt er svært spennende og byr på mange utfordringer. Internasjonal evaluering av resultatene Resultatene fra de detaljerte analysene av næringsøkologi og modellering av økosystemet, samt resultater fra de to andre hovedmålsettingene med JARPN II, ble presentert på Expert Workshop to Review the JARPN II Programme (Januar 2009), organisert av Vitenskapskomiteen i IWC. Dette ga IWC mulighet til å vurdere dataene og resultatene fra de første seks årene. Arbeidsmøtets konklusjon om studiene av hvalenes fødekonsum og preferanser for byttedyr var at det verdsatte «den store innsatsen som var blitt gjort og den generelt høye kvaliteten på datainnsamlingen, dataene fra denne og kunnskapen som var oppnådd. Programmet var generelt godt koordinert blant et stort antall fartøyer og metoder, og de flerfaglige dataene som ble samlet inn samtidig var gode. Innsatsen har resultert i et verdifullt datasett med et stort potensial for videre analyser over et bredt utvalg av problemstillinger, også utover JARPN IIs opprinnelige formål.» 27

30 Arbeidsmøtet identifiserte noen områder hvor mer arbeid er nødvendig og ga flere forslag og anbefalinger slik at vi kan forbedre arbeidet vårt. I forhold til modelleringene våre konkluderte møtet at «modellene er så langt ikke tilstrekkelig utviklet til at de kan brukes til å trekke generelle konklusjoner, og de kan ennå ikke brukes som et pålitelig verktøy i forvaltningen. Likevel representerer de et omfattende og godt arbeid, og er en oppmuntrende start på en nødvendig prosess for å sammenstille alle dataene fra forskningsprogrammet.» Arbeidsmøtet så flere områder som krever videre arbeid og ga anbefalinger for videre analyser. Vi konkluderer med at JARPN II har vært et utfordrende, flerfaglig program, som har hatt en vellykket første periode på seks år. Vi vil forbedre analysene og ta hensyn til forslagene som kom fra IWCs arbeidsmøte. Dermed håper vi å oppnå en bedre forståelse for hvalenes næringsøkologi og bedre modeller for økosystemet i det nordvestlige Stillehavet i den neste perioden for JARPN II. Dette vil kunne gi en god og økosystembasert forvaltningspolitikk i framtida. Litteratur: Government of Japan Research plan for cetacean studies in the western North Pacific under special permit (JARPN II). Paper SC/54/O2 presented to the IWC Scientific Committee, May 2002 (upublisert). 115 sider. (Tilgjengelig fra IWC-sekretariatet.) International Whaling Commission The Report of the Expert Workshop to review the ongoing JARPN II Programme. Paper SC/61/Rep1 presented to the IWC Scientific Committee, June 2009 (upublisert). 57 sider. (Tilgjengelig fra IWCsekretariatet.) Pastene, L.A., Hatanaka, H., Fujise, Y., Kanda, N., Murase, H., Tamura, T., Miyashita, T. & Kato, H The Japanese Whale Research Program under Special Permit in the western North Pacific Phase-II (JARPN II): origin, objectives and research progress made in the period , including scientific considerations for the next research period. Paper SC/J09/JR1 presented to the IWC Scientific Committee Expert Workshop to Review the JARPN II Programme, January 2009, Yokohama, Japan (upublisert). 73 sider. (Tilgjengelig fra IWC-sekretariatet.) Forfatterne: Luis A. Pastene, Ph D, Director of the Research Division. E-post: pastene@cetacean.jp Yoshihiro Fujise, Ph D, Director. E-post: fujise@cetacean.jp Hiroshi Hatanaka, Ph D, Scientific Advicer. E-post: hatanaka@cetacean.jp Adresse: Institute of Cetacean Research, Toyomi-cho 4-5 Chuo-ku, Tokyo , Japan. 28

31 Hva skjedde med vågehvalen i Antarktis? Yoshihiro Fujise, Hiroshi Hatanaka og Seiji Ohsumi Jakten på de store bardehvalene i antarktiske farvann startet på begynnelsen av 1900-tallet og reduserte bestandene sterkt. Vågehvalen ble mindre utsatt for fangst og fikk kanskje en fordel da de større konkurrentene forsvant? Det japanske forskningsprogrammet JARPA har studert endringer i det marine økosystemet i Antarktis. Forekomsten av antarktisk vågehval i Antarktis har forandret seg mye de seinere årene. Det samme gjelder for artens biologi. Siden slutten av tallet har Vitenskapskomiteen i Den internasjonale hvalfangskommisjonen (IWC) brukt mye tid på å diskutere mulige årsaker til disse endringene. Siden det var stor usikkerhet omkring beregningene av flere biologiske parametere (for eksempel dødelighet), var det på den tida ikke enighet om hvilke data som var nødvendige for å forvalte bestanden. Dette gjorde det vanskelig å sette fangstkvoter, og var den viktigste grunnen til moratoriet (midlertidig stans) fra IWC for all kommersiell hvalfangst i Regjeringen i Japan startet derfor et forskningsprogram i Antarktis i den sørlige sommeren 1987/88, basert på Artikkel VIII i den internasjonale konvensjonen som regulerer fangst av hval. Den viktigste målsettingen med dette programmet var å få kunnskap om de biologiske faktorene som er nødvendige for å forvalte antarktisk vågehval. En annen målsetting var å studere hvalenes rolle i det antarktiske økosystemet. I 1994 startet vi også studier av betydningen av miljøendringer for hvalene, og i 1995 begynte vi å studere bestandsstruktur hos antarktisk vågehval. Dette forskningsprogrammet kalles for JARPA «Japanese Whale Research Program under Special Permit in the Antarctic». JARPA-programmet gikk over 18 år fram til sesongen 2004/05 og omfattet mange ulike typer forskningsprosjekter. Det ble funnet flere tegn til både kvalitative og kvantitative endringer i bestanden av antarktisk vågehval. Her skal vi oppsummere noen av disse endringene, og se på mulige utviklingstendenser i framtida. Det første vi gjorde var å studere den historiske hvalfangsten i Antarktis, der kommersiell hvalfangst startet i I begynnelsen var blåhvalen det viktigste fangstmålet, fordi den i kraft av sin størrelse hadde stor verdi, og dessuten knølhvalen, fordi den er en langsom svømmer og dermed lett å fange. Etter hvert som bestandene av disse to artene ble redusert, ble fangsten gradvis dreid over på finnhval, seihval og antarktisk vågehval. Merk at antarktisk vågehval er en egen art som lever på den sørlige halvkule. I denne artikkelen brukes forkortelsen «vågehval» for enkelhets skyld. Historisk hvalfangst i Antarktis Fra den første fangstsesongen 1904/05 og til sesongen 1913/14 var den langsomme knølhvalen det viktigste 29

32 målet for fangsten. I 1910/11 ble mer enn knølhvaler tatt, men fra 1913, da blåhval og finnhval ble de viktigste målene, ble fangsten av knølhval gradvis redusert. Flest dyr ble fanget i sesongen 1936/37, da knølhvaler ble tatt. Totalt ble det fanget hvaler i alle disse årene, med et årlig gjennomsnitt på dyr. Dette utgjorde en total biomasse på tonn i sesongen med størst fangst og gjennomsnittlig tonn per år (vi brukte en gjennomsnittsvekt på 31 tonn for knølhval i disse beregningene). Knølhvalen ble fredet i Av blåhvaler ble det fanget over ett tusen dyr i sesongen 1911/12. I 1928/29 var fangsten på over ti tusen dyr, mens det i rekordsesongen 1930/31 ble tatt hele blåhvaler. Årlige fangster i størrelsesorden titusener fortsatte til 1940, men var mindre i krigsårene. Da fangsten begynte igjen etter andre verdenskrig, ble det først fanget blåhvaler i sesongen 1946/47. Deretter avtok fangsten raskt. Total fangst i alle disse årene var blåhvaler. Dette utgjorde tonn biomasse i rekordsesongen og gjennomsnittlig tonn årlig (beregnet ut fra en gjennomsnittlig vekt på 100 tonn for blåhval). Blåhvalen ble fredet i I sesongen 1929/30 ble det fanget over finnhvaler, mens fangsten i 1937/38 var på over dyr og overgikk dermed fangsten av blåhval. Fra denne sesongen ble finnhvalen hovedmålet for hvalfangsten. Også for finnhval var det en midlertidig reduksjon i fangsten i krigsårene, men deretter økte den igjen. Årlig ble det fanget flere titusen finnhvaler fram til Rekordsesongen var 1960/61 med dyr. Den totale fangsten for alle år ble beregnet til dyr. Dette utgjorde tonn i rekordsesongen og gjennomsnittlig tonn årlig (beregnet etter en gjennomsnittlig vekt på 55 tonn for finnhval). Finnhvalen ble fredet i Seihvaler er registrert i fangsten allerede i 1905/06, men ble ikke fanget i større skala før fra Etter det økte den årlige fangsten til en topp på dyr i 1964/65, men avtok deretter raskt. Fram til 1978 ble det fanget totalt seihvaler, med et årlig gjennomsnitt på dyr. Dette utgjorde tonn i rekordsesongen og et årlig gjennomsnitt på tonn (beregnet etter en gjennomsnittlig vekt på 19,5 tonn for seihval). 30 Fangst av antarktisk vågehval ble først registrert i sesongen 1951/52, men begynte ikke i større skala før i Mellom 1972 og 1987 ble det fanget ca hvaler årlig, deretter ble kommersiell fangst foreløpig innstilt. Siden da og fram til 2005 ble det årlig fanget rundt 440 dyr i en spesiell forskningsfangst med tillatelse fra den japanske regjeringen. Størst var fangsten i 1976/77 da dyr ble tatt. Den totale fangsten i alle år fram til 1987 var på vågehvaler, gjennomsnittlig Fangst av bardehvaler i antarktiske farvann siden Illustrasjon: Institute of Cetacean Research.

33 Foto: Institute of Cetacean Research. Illustrasjon: Institute of Cetacean Research dyr per år (dersom forskningsfangsten blir regnet med var den totale fangsten dyr, med dyr per år). Dette utgjorde tonn totalt, med et årlig gjennomsnitt på tonn og et maksimum på tonn i sesongen med størst fangst. Vi har beregnet at fram til 1970 ble to millioner tonn hvaler høstet i Antarktis, og at de spiste tonn krill daglig, dersom vi antar at hvalene trenger å spise 3 % av kroppsvekta daglig. Det meste av denne mengden krill ble altså «frigjort» når hvalene ble fjernet fra økosystemet. Dersom vi antar at blåhvalene, finnhvalene, knølhvalene og de andre hvalene oppholder seg i antarktiske farvann hundre dager i året, ble så mye som tre millioner tonn krill «frigjort» hvert år som følge av hvalfangsten. Endringer i forekomst og biologi Alder ved kjønnsmodning er en viktig faktor i forvaltningen av hvaler. Alderen til bardehvaler blir vanligvis beregnet ved å telle vekstlag i den såkalte «ørepluggen» (en vokslignende plugg som stopper til øregangen), der tidspunktet for kjønnsmodning kan avleses som en overgangssone i vekstlagene. Alderen for kjønnsmodning hos finnhval var betydelig lavere i enn i årsklassen, en slik synkende tendens ble funnet helt til Hos vågehvalen En flokk antarktisk vågehval. begynte kjønnsmodningen å inntreffe ved yngre alder allerede før fangst i større skala startet i 1971, og kanskje så tidlig som hos årsklassen. En betydelig nedgang ble funnet mellom 1950 og De seinere års tendens som funnet i forskningsfangsten i JARPA, viser en utflating av kurven. Denne utflatingen begynte allerede i 1960-årene og varte til Hos Alder ved kjønnsmodning for antarktisk vågehval i perioden hunner fortsatte imidlertid nedgangen igjen etter 1990-årsklassen. 31

34 Drektighetsrate er en annen viktig faktor i forvaltningen av hvaler. Både blåhval, finnhval og knølhval hadde økt rate fra 1930-årene, slik at blåhvalens og knølhvalens rate økte fram til 1960 og finnhvalens til Dog var det store svingninger i denne utviklingen. Vågehvalen formerer seg antakelig hvert år, og drektighetsraten i Antarktis har vært konstant høy (over 90 %) siden 1970-årene. Disse beregningene er basert på dyr fanga i de antarktiske områdene, hvor vågehvalen fordeler seg ulikt etter kjønn og reproduktiv status, noe som kan påvirke resultatene. Vekstkurver gjør det mulig å studere endringer i vekst og næringstilgang med alder for hvalene. Ulike tidsperioder kan sammenlignes (her tiårsperioder), og hos vågehval økte vekstraten fra perioden til perioden I den siste perioden vokste dyrene seg større og ble kjønnsmodne i yngre alder. Analyser av JARPAmaterialet viser at vekstraten ble redusert i 1990-årene sammenlignet med 1980-årene. Våre resultater viste at rekrutteringen til bestanden av antarktisk vågehval økte i perioden Deretter avtok rekrutteringen fram til rundt 1980, men siden har denne nedgangen stanset opp. Årsakene til dette blir ofte diskutert av Vitenskapskomiteen i IWC. Det er kjent at konsentrasjonen av kvikksølv i leveren øker med alder hos marine pattedyr, også hos hvaler. Dette var ikke tilfelle for vågehval, der vi fant at nivået av kvikksølv heller ble redusert fra tiårsalderen. Siden kvikksølvnivået i miljøet ellers ikke har endret seg vesentlig, er det vanskelig å Mulige endringer i forekomst og utbredelse av fire bardehvaler i Antarktis. a) ved starten på hvalfangsten i 1904, b) 1980-årene da kommersiell hvalfangst ble avslutta, c) i dag. 32 Illustrasjon: Institute of Cetacean Research.

35 forklare slike variasjoner, men de kan ha sammenheng med næringsforholda. Analyser av data fra den kommersielle hvalfangsten fra og data fra forskningsfangsten i JARPA fra antyder at vågehvalene har fått et tynnere spekklag etter Dataene fra JARPA antyder også en nedgang i vågehvalens mageinnhold (i vekt) gjennom studieperioden. I de seinere årene har det vært en økning i flere bestander av store bardehvaler. Våre observasjoner viser et økt antall knølhvaler og finnhvaler i de antarktiske studieområdene. De siste årene har biomassen av disse to hvalene blitt større enn biomassen av vågehval. Særlig i ett område der det før var mange vågehvaler, har knølhvalen ekspandert. Vi har observert mange vågehvaler sør for 60 sørlig breddegrad de seinere årene, og det kan se ut som om de der blir presset inn i pakkisen. Tidligere, før 1990-årene, ble knølhval og finnhval kun sett i åpent farvann, mens de nå har utvidet sine områder slik at de overlapper med vågehvalen. Dette kan ha ført til en redusert utbredelse av vågehval. Når utbredelsen av flere arter overlapper kan man anta at de konkurrer om føden, særlig om hovedføden krill. Dette gjelder spesielt i et såpass enkelt økosystem som havet i Antarktis. Hva skjedde med bestanden av antarktisk vågehval? Våre resultater over kan oppsummeres som følger. Fra 1940 til 1970 skjedde det endringer i form av: 1) økt rekruttering, 2) raskere vekstrate, 3) redusert alder ved kjønnsmodning, og 4) økt inntak av kvikksølv. Fra 1970 til 1980 er bildet et annet, med: 1) redusert rekruttering, 2) stabil alder for kjønnsmodning, og 3) et jevnt nivå på inntaket av kvikksølv. Endringene siden 1980 er: 1) nedgang i vekstraten, 2) nedgang i spekktykkelsen (fram til i dag), 3) mindre mageinnhold (fra siste halvdel av 1980-tallet til i dag), og 4) nedgang i inntaket av kvikksølv. Endringene i forekomst og biologi hos de antarktiske hvalene kan forklares på flere måter. Før den kommersielle hvalfangsten startet i 1904, dominerte de største bardehvalene; blåhval, finnhval og knølhval. For vågehvalen ble næringsforholdene bedre seinest fra 1940, antakelig fordi de tre største artene da var så godt som borte. Dette førte til økt vekstrate hos vågehvalen, som nådde voksen og kjønnsmoden størrelse i yngre alder. Dermed økte formeringskapasiteten, noe som ga en økning i bestanden. Redusert alder ved kjønnsmodning og økt andel drektige hunner ble også funnet hos de andre bardehvalene, noe som tyder på bedre næringsforhold for alle arter. Dette skyldes deres svært reduserte bestander slik at det ble mer mat til hvert enkelt individ. De store bardehvalene konsumerer enorme mengder krill i de antarktiske havene. Fra rundt 1970 ble antakelig mengden føde (krill) mer begrenset for vågehvalen. På denne tida ble vekstraten mindre og tendensen mot en stadig yngre kjønnsmodning avtok. Rundt 1980 stanset denne utviklingen helt. Det ser ut til at vekstraten hos årsklassene fra 1990-tallet var lavere enn tilsvarende på 1980-tallet. De antatte endringer i næringsforhold kunne også gjenfinnes i mindre spekktykkelse, som viste en konstant reduksjon siden Antall knølhval og finnhval som vandret til antarktiske farvann økte fra 1990, noe som tyder på at disse bestandene er i økning. Dette fører til økt konkurranse om føden, og i denne konkurransen er vågehvalen den minste og svakeste part. Andre faktorer som klimaendringer, kan også ha bidratt til endringer i næringsforholda. Det rapporteres at iskappen rundt Antarktis smelter, og det er rapportert nedgang i bestander av pingviner som hekker på is. I de to områdene som våre studier omfatter, er ennå ikke en tilsvarende reduksjon i ismengden registrert. Analyser av data samlet ved hjelp av satellitter og oseanografiske data fra JARPA har ikke påvist noen endringer i det marine miljøet, selv om man har registrert årlige variasjoner som følge av El Nino og La Nina (to store vær- og havstrømfenomener på den sørlige halvkule). Det er mest sannsynlig at næringsforholdene for den 33

36 antarktiske vågehvalen har endret seg som følge av konkurranse med andre hvaler. Dette kan tyde på en forandring i bæreevnen til det marine økosystemet. For å få til en god og bærekraftig forvaltning og utnyttelse av den antarktiske vågehvalen, er det et stort behov for systematisk innsamling av kunnskap om forekomst og biologi for alle de store hvalene. Dessuten er det behov for bedre kunnskap om deres levesteder og om miljøforandringer. Slike data blir nå samlet inn i et nytt japansk forskningsprogram, JARPA II, som startet i Dette programmet vil bidra til økt forståelse av årsakene til de pågående endringene i det antarktiske økosystemet. 34 Litteratur: Butterworth, D.S., Punt, A.E., Geromont, H.F., Kato, H. & Fujise, Y Inferences on the dynamics of Southern Hemisphere minke whales from ADAPT analyses of catch-at-age information. J. Cetacean Res. Manage. 1: Fujise, Y., Honda, K., Yamamoto, Y., Kato, H., Zenitani, R. & Tatsukawa, R Changes of hepatic mercury accumulations of Southern minke whales in past fifteen years. Paper SC/M97/20 presented to the IWC Intersessional Working Group to Review Data and Results from Special Permit Research on Minke whales in the Antarctic, mai (Upublisert.) 16 sider. Government of Japan Plan for the Second Phase of the Japanese Whale Research Program under Special Permit in the Antarctic (JARPA II) -Monitoring of the Antarctic Ecosystem and Development of New Management Objectives for Whale Resources Paper SC/57/O1 presented to the IWC Scientific Committee, mai sider. (Upublisert, tilgjengelig fra IWCsekretariatet.) Kato, H Density dependent changes in growth parameters of southern minke whale. Sci. Rep. Whales Res. Inst. 38: Konishi, K. & Tamura, T Yearly trend of blubber thickness in the Antarctic minke whale Balaenoptera bonaerensis in Areas IV and V. Paper JA/J05/PJR9 presented to the JARPA Review meeting, januar Zenitani, R. & Kato, H., Long-term trend of age at sexual maturity of Antarctic minke whales by counting transition phase in earplugs. Paper JA/J05/PJR7 presented to the JARPA Review meeting, januar Forfatterne: Yoshihiro Fujise, Ph D, Director. E-post: fujise@cetacean.jp Hiroshi Hatanaka, Ph D, Scientific Advicer. E-post: hatanaka@cetacean.jp Seiji Ohsumi, Ph D, Scientific Advicer. E-post: ohsumi@cetacean.jp Adresse: Institute of Cetacean Research, Toyomi-cho 4 5 Chuo-ku, Tokyo , Japan. Finnhvalen jaktes ikke på i dag. Foto: Institute of Cetacean Research.

37 Blåhval. Foto: George McCallum. 35

38 Hval og sonar hvorfor driver Forsvaret hvalforskning? Petter Kvadsheim, Lars Kleivane og Patrick Miller 36 Forsvaret finansierer forskning på hval for å undersøke om de langtrekkende sonarene på våre nye fregatter har negative miljøeffekter. Hvordan reagerer hvaler når de hører sonarpulser? Oppfattes lyden som venn eller fiende, kan den være en matklokke eller er den bare støy? Vår forskning danner grunnlaget for å lage retningslinjer for bruk av militære sonarer i norske farvann. Vannets fysiske egenskaper gjør at lys absorberes mye raskere i vann enn i luft, slik at det ikke når langt. Derimot forplanter lyd seg både raskere og lengre i vann enn i luft. Derfor har høytstående marine organismer ofte ekstremt godt utviklet lydoppfatning, mens synet ikke alltid er så godt utviklet. Hos landdyr derimot, er ofte synet den viktigste sansen. Under vann er det lyd som gir dyrene mest informasjon om miljøet rundt dem, og hvalene lever mer i en verden av lyd enn bilder. De kan høre «lyden av landskapet», kan høre hverandre over betydelige avstander, og de hører lyder fra sine byttedyr. En stim av krill som svermer frem gjennom havet lager et øredøvende leven for en hval. For å illustrere forskjellen mellom betydningen av lys og lyd i havet kan man tenke seg en blåhval som befinner seg på 50 m dyp utenfor norskekysten, der den roper ut sine langstrakte brøl mot vest. Selv om det er dagslys på overflaten kan blåhvalen nesten ikke se noe selv på såpass grunt vann. Dens lyd vil derimot forplante seg over enorme avstander. Om ikke kontinentene lå som barrierer for lyden og om ikke vi mennesker forurenset havmiljøet med støy, ville blåhvalen etter 2,5 timer kunne høre seg selv fra øst! Vi vet etter hvert en del om hvalers hørsel og om hvilke typer lyd de lager. Vi vet også at nivået av bakgrunnsstøy i havet har økt betydelig de siste årene. Støyen kommer fra en gradvis økende skipstrafikk, seismikk som brukes til leting etter olje og gass, vindmøller som bygges til havs og militære sonarsystemer for overvåking under vann. Hvordan påvirker et økende støynivå hvalenes evne til å orientere seg, til å kommunisere med Illustrasjon: FFI.

39 Illustrasjon: FFI. hverandre, til å forplante seg og til å finne mat? Slike problemstillinger forskes det nå stadig mer på. Hval og sonar En sonar fungerer som en radar under vann. Vi bruker imidlertid ikke radarstråler fordi de absorberes raskt i vann i likhet med lys, i stedet benytter sonaren lyd. Den kan være «passiv» eller «aktiv». En passiv sonar innebærer at man lytter etter lyder i omgivelsene og brukes både av store bardehvaler og marinefartøyer. En aktiv sonar innebærer at det sendes ut en lydpuls og at ekkoet mottas, en metode som brukes av både tannhvaler og marinefartøyer. De nye norske fregattene i Nansen-klassen er utstyrt med moderne sonarsystemer som kan overvåke havet og finne ubåter på flere titalls kilometers avstand. Slike Hørselskurver for spekkhogger, hvithval, nise og delfiner er målt på dyr som holdes i fangenskap (mørkeblå kurver). Sammenlignet med menneskets hørselskurve (svart kurve) ser vi at deres hørsel strekker seg langt inn i ultralydområdet (høyere frekvens). Vi kjenner ikke hørselskurven for de store hvalene, men det er rimelig å anta at de hører godt i det frekvensområdet (tonehøyden) hvor de selv lager lyd. De horisontale strekene indikerer lydfrekvensen for bardehvaler (lyseblå) og tannhvaler (mørkeblå). Sonarene på de nye fregattene sender aktive lydpulser i en tonehøyde som kan høres av alle hvalarter. sonarer sender ut lydpulser med høye energinivåer og i en tonehøyde som alle våre hvaler hører godt. Det er ikke bare Forsvaret som bruker sonar, fiskeflåten bruker sonar og ekkolodd til å finne fisk. Disse sonarene kan sende ut like høy lyd som Forsvarets, men de har ikke samme rekkevidde. For en sonaroperatør kan hvaler være en stor utfordring og skape forvirring. Enkelte hvaler lager lyder som kan forveksles med menneskeskapte lyder. Ekkoet fra hvalene kan se ut som en fiskestim på skjermen eller ligne en ubåt. Under Falklandskrigen forsøkte britiske marinefartøy flere ganger å torpedere spermhval fordi sonarsystemet deres tolket dem som fiendtlige ubåter. Hvalene forstyrrer altså vår bruk av sonar, men kan vår sonar forstyrre, eller til og med skade, hvalene? Dette spørsmålet er det fokusert mye på i de senere årene, etter flere episoder med strandete hvaler i områder hvor militære sonarer nettopp var brukt. I norske farvann har vi ikke opplevd slike hendelser, men Forsvaret er ved flere anledninger beskyldt for å skremme bort hvaler ved bruk av sonar, spesielt spekkhoggere fra områder hvor det foregår hvalsafari. Internasjonal atferdsforskning i norske farvann Vi er ikke alene i Norge om å forske på hvordan moderne, militære sonarer påvirker sjøpattedyr, NATO har også satt fokus på dette på vegne av sine medlemsland. Norge er imidlertid et forgangsland når det gjelder satsing på slik forskning. Vi går også foran når det gjelder å etablere rutiner i Forsvaret som skal redusere risikoen for skadelige virkninger på miljøet, både for sjøpattedyr, fisk, fiskerier og havbruk. 37

40 38 Forsvarets forskningsinstitutt leder en gruppe forskere fra Nederland (TNO), USA (Woods Hole Oceanographic Institution) og Skottland (Sea Mammal Research Unit, SMRU), som i perioden har gjennomført tre omfattende tokt i norske farvann. Formålet var å undersøke hvordan spekkhogger, grindhval og spermhval endrer atferd når de utsettes for sonarpulser. Denne forskningen har i hovedsak vært finansiert som et spleiselag fra det norske, nederlandske og amerikanske sjøforsvaret, men også Verdens Villmarksfond (WWF) har gitt bidrag. Havforskningsinstituttet har vært Forsvarets forskningsinstitutts (FFI) norske samarbeidspartner, gjennom et prosjekt som er finansiert av Norges forskningsråd. Det trengs spesiell utrustning til å studere atferd hos dyr som befinner seg under vann mer enn 90 % av tiden. Vi trengte akustisk utstyr for å kunne lytte etter hval og et komplett militært sonaranlegg for å kunne sende ut realistiske sonarsignaler. For å studere hvalenes atferd bruker vi en spesialutviklet pakke på størrelse med en mobiltelefon, som Øverst: Merking av spekkhogger med sensorpakke. Sensorpakken skytes på hvalen med trykkluftkanon og fester seg med sugekopper. Styreraketten faller av i det den treffer hvalen og bare den lille sensorpakken blir sittende. Nederst: FFIs forskningsfartøy HU Sverdrup II på hvalforskning (grindhval). Foto: Sanna Kuningas.

41 Illustrasjon: FFI/SMRU. Foto: Sanna Kuningas. inneholder ulike måleinstrumenter. Denne festes til hvalens hud med sugekopper og inneholder samme type sensorer som ubåter bruker til navigasjon. Disse registrerer svømmehastighet, dybde, kurs og til og med om dyret snur seg rundt. I tillegg gjør enheten kontinuerlig opptak av hvalens egne lyder, av lyder som andre hvaler i nærheten lager og av sonarsignaler som vi lager under eksperimentene. Den inneholder også en radiosender slik at vi hele tiden vet hvor dyret er. Sensorpakken sitter på i timer, deretter er den programmert til å slippe taket i hvalen og flyte opp til overflaten. Vi finner den igjen ved å peile radiosenderen og kan dermed laste ned dataene som ligger lagret. Deretter kan pakken brukes om igjen på en ny hval. Dette kan høres veldig enkelt ut, men mye kan gå galt og vi er avhengige av godt vær. Selv om vi planlegger alt ned til minste detalj, kan værforholdene alltid forpurre hele eller deler av planen. Selv under perfekte forhold er det ikke helt enkelt å få plassert en slik sensorpakke på en hval. Da prosjektet startet i 2006 ble det brukt en seks meter Spekkhogger med sensorpakke (øverst til venstre). Spektrogrammet (øverst til høyre) fra lydsensoren på dyret viser at hvert sonarping utløste intens kommunikasjon mellom spekkhoggerne i flokken. Under sonareksponeringen sluttet dyrene å dykke (nederst til høyre) og økte svømmehastigheten (nederst til venstre) for å komme raskt bort fra sonarskipet. lang seilbrettmast til å feste pakken på hvalen, men i dag brukes oftest en trykkluftkanon som skyter merket mot hvalen. Denne er utviklet i Norge ( og gjør at vi kan skyte ut pakken fra meters avstand. På tokt med HU Sverdrup Hovedplattformen for disse studiene har vært FFIs forskningsfartøy HU Sverdrup II, oppkalt etter den berømte norske oseanograf Harald Ulrik Sverdrup. I tillegg har man leid inn et mindre støttefartøy som brukes til å spore de merkede hvalene. Et tyvetalls forskere fra åtte nasjoner har vært involvert i disse prosjektene. Et eksperiment starter når vi oppdager en hval som skal studeres, enten oppdages den av observatører eller av høyteknologisk lytteutstyr. Selve hvalmerkingen foregår fra lettbåter som settes ut fra moderfartøyet. Når merket er festet, er det viktig å få gode bilder for å dokumentere hvordan det sitter på dyret, slik at vi seinere kan rekonstruere dykkeprofil og bevegelser. Sporingsbåten følger etter dyret som er merket. Dersom dette er et flokkdyr, som spekkhogger eller grindhval, benyttes en adferdsprotokoll der alle typer aktivitet i overflaten registres, både før, under og etter at vi sender ut vår egen sonarlyd (sonareksponering). Dyrets normale atferd registreres først i flere timer før selve sonareksponeringen starter. HU Sverdrup starter sonaren ved først gradvis å øke lydnivået seks km fra hvalene, og kjører deretter mot hvalene i relativt høy hastighet for å etterligne et 39

42 militært fartøy. Vi har tillatelse til å styre sonarskipet inn mot dyrene, men fra én km avstand holdes en fast kurs slik at dyrene kan komme seg unna om de ønsker det. Hele tiden observeres hvalenes reaksjon fra sporingsbåten og sensorpakken registrerer i detalj hva den merka hvalen foretar seg. Vi har hittil til sammen montert 42 sensorpakker på spermhval, spekkhogger og grindhval og gjennomført samme antall sonareksperimenter. Dette datasettet er større enn hva som fantes i hele verden før dette prosjektet. Det er en kjempejobb å analysere et så stort og komplekst datasett, og det gjenstår mye arbeid før vi får oversikt over hvilke resultater som kan høstes. Vi har gjort en rekke interessante enkeltobservasjoner, men det trengs grundige analyser for å forstå betydningen for dyrene og kanskje ytterligere feltforsøk. Ulike arter reagerer forskjellig De ulike artene som er studert ser ut til å reagere svært forskjellig på sonar. Grindhval ser ikke ut til å bry seg før man omtrent kjører over den med sonaren, mens vi har gjort flere observasjoner av at spekkhogger reagerer på flere kilometers avstand. Reaksjonen kan innebære at dyrene endrer dykkadferd, det vil si at de mer eller mindre slutter å dykke, endrer kurs og setter opp hastigheten for å komme bort fra sonarkilden. Spekkhoggeren er et sosialt flokkdyr, og slike reaksjoner er alltid forbundet med intens kommunikasjon mellom dyrene. Man kan spekulere over om de gjør hverandre oppmerksomme på faren eller om de gir hverandre beskjed før de stikker. Ved ett tilfelle observerte vi at en flokk spekkhoggere svømte så raskt unna sonaren fra HU Sverdrup at de rett og slett svømte fra en liten kalv. Sonaren forstyrrer spekkhoggerens primære tonehøyde for kommunikasjon mellom individer, men i dette tilfellet skiftet dyrene tonehøyde slik at de kunne opprettholde kontakt med kalven. Dermed fant flokken snart kalven igjen etter at sonarskipet hadde passert. Resultatene fra disse studiene, sammen med resultater fra tilsvarende studier av sonarens virkning på fisk og sel, danner grunnlaget for Forsvarets nye retningslinjer for bruk av sonar i norske farvann. Disse retningslinjene blir fortløpende endret etter hvert som kunnskapsnivået øker. Forskningen har vist at sonarene har liten effekt på fisk og fiskerier, samt at man med enkle rutiner kan unngå konflikter. For sjøpattedyrene er det fortsatt mange spørsmål som står ubesvarte. Spesielt lite vet vi om hvordan bardehvaler reagerer på militære sonarer. Likevel er det innført rutiner for planlegging og gjennomføring av sonarøvelser som skal minimalisere eventuelle negative miljøpåvirkninger. Dette innebærer blant annet at man skal unngå unødig sonarbruk i områder hvor det er store konsentrasjoner av sjøpattedyr, og spesielt i områder hvor det foregår hvalsafari. Forfatterne: Petter Kvadsheim er sjefsforsker ved Forsvarets forskningsinstitutt og forsker på effekter av sjømilitær aktivitet på havmiljø. E-post: Petter- Helgevold.Kvadsheim@ffi.no Lars Kleivane er spesialkonsulent med eget firma (LKARTS) og jobber for tiden for Forsvarets forskningsinstitutt med studier av effekten av militære sonarer på hval. E-post: Lars.Kleivane@ffi.no Adresse: Forsvarets forskningsinstitutt, Karljohansvern, 3191 Horten. Patrick Miller er forsker ved Sea Mammal Research Unit og er interessert i hvalers atferdsbiologi. E-post: pm29@st-andrews.ac.uk Adresse: Sea Mammal Research Unit, University of St. Andrews, Saint Andrews, Fife KY16 8LB, UK. 40

43 Hvaler blant isflak Christian Lydersen, Øystein Wiig og Kit M. Kovacs Tre hvalarter lever hele livet i havet rundt Svalbard og er sterkt knyttet til områder med sjøis; hvithval, narhval og grønlandshval. Nyere forskning avdekker nye sider ved deres liv i isen. Hvithval og narhval er tannhvaler, mens grønlandshvalen er en bardehval. Karakteristisk for alle tre er at de mangler ryggfinne, noe som blir sett på som en tilpasning til et liv i isfylte farvann. Alle andre hvaler man kan treffe på i våre arktiske farvann er stort sett sommergjester som vandrer nordover for å høste av den store produksjonen av mat her i den lyse årstiden. hannen blir kjønnsmoden først når den er rundt 12 år gammel. Russiske fangere var de første som begynte å fange hvithval på Svalbard tidlig på 1600-tallet. Hvalfangere fra Norge og andre nasjoner begynte ikke å fange hvithval før på slutten av tallet. Det meste av fangsten forgikk på vestsiden av Spitsbergen. Den varte til begynnelsen av 1960-årene. Mer enn hvithvaler ble fanget i denne perioden. Siden da har hvithvalene på Svalbard vært fredet. Våre studier av hvithval på Svalbard begynte på midten av 1990-tallet, da Norsk Polarinstitutt startet et prosjekt på arten. Formålet var å merke dyr med satellittsendere for å studere deres Foto: Kit M. Kovacs/Christian Lydersen. En hvit hval Hvithvalen er en middels stor tannhval. Hannen blir oppimot 4,5 m lang og veier da rundt 1500 kg. Hunnen er noe mindre, med lengde opptil 4 m og vekt på litt over et tonn. En nyfødt hvithval veier rundt kg og har en kremaktig grå farge, men fargen skifter raskt til mørkegrå. Ettersom dyret blir eldre, blir det gradvis lysere i farge, og ved 15-års alder er det helt kremhvitt. Hunnen blir kjønnsmoden ved 7-års alder mens den ennå er grå, mens Mor og unge av hvithval, ungen blir lysere med alderen. 41

44 utbredelse og vandringer. Hvalene fanges ved at de drives med gummibåter inn i et større garn ( m langt). Garnet blir satt ut i 45-graders vinkel fra land, med et tau til land fra den ytterste enden. Hvalene drives innenfor tauet, og dette dras så raskt inn til land slik at garnet virker som en not som stenger dyrene inne. Dette ender oftest med at hvalene svømmer inn i og går seg fast i garnet. Dermed kan de dras inn på grunt vann, frigjøres fra nota og tjores fast med et tau rundt halerota og med en håv rundt hodet. De blir liggende rolig til vi er ferdige med å sette på sendere og å ta ulike prøver, og så slippes de fri igjen. På denne måten har vi fanget rundt 60 hvithvaler til ulike forskningsformål, hvorav 20 er blitt utstyrt med ulike typer satellittsendere. Hvordan fester man en sender til en rund og glatt hvalkropp, som ikke engang har ryggfinne? På små hvaler er det vanlig å feste satellittsendere i ryggfinnen. I stedet for ryggfinne har Prototypen av en CTD-SRDL er satt på ryggen av en hvithval. hvithvalen en slags forhøyning eller kam som går sentralt langs nedre del av ryggen. Denne kammen består av skinn og spekk, og det er gjennom denne at vi fester senderne våre. Våre første resultater fra Svalbard var noe overraskende. Det viste seg at de merkede hvalene holdt seg svært nær kysten når de vandret fra sted til sted. Over halvparten av tida hvalene ble fulgt oppholdt de seg foran isbreer som har fronter som stikker ut i sjøen. Slike steder er kjent for å være oppstrømsområder, altså områder hvor de øverste vannlagene får tilført næringsstoffer fra større dyp. Dette setter i gang den store produksjonen om sommeren i arktiske farvann, som forplanter seg gjennom hele næringskjeden. Hvalene ser altså ut til å samle seg der det er mye byttedyr. Når hvalene så flyttet på seg, svømte de ganske raskt nær land, helt inne i strandkanten. Ved ankomst til en ny brefront stoppet de opp igjen en tid for å spise. De hvalene vi fulgte på Svalbard oppholdt seg i isfrie farvann. 42 Andre steder i Arktis har samme metode vist at hvithvaler vandrer flere tusen kilometer ut fra kysten, men da enten langs kanten av havisen eller langt innenfor kanten. En slik atferd som å svømme helt inne ved strandkanten er dog velkjent fra flere andre arktiske områder, og den har et eget ord blant inuitter («aarlirijuk») som på norsk kan En hvithval med satelittsender skyves ut fra stranden og settes fri. Foto: Kit M. Kovacs/Christian Lydersen.

45 Fra Lydersen m.fl Geophys. Res. Lett 29, art. no oversettes til «frykt for spekkhuggere». Det er denne atferden vi utnytter når vi driver hvalene inn i nota under fangst, dette er en generell fryktrespons hos hvithval stilt overfor fare. Antakelig har den utviklet seg som følge av predasjon fra spekkhuggere. Vi vet fra mange andre steder i Arktis at spekkhuggere kan drepe hvithval. Ved hjelp av satellittsenderne vet vi at de merkede hvithvalene forflytter seg på denne måten også når vi ikke er tilstede, og at de gjør det i områder hvor det ikke er båttrafikk. Dette tyder på at hvalene enten bruker denne atferden som en generell «føre-var» strategi, eller at de velger den som en direkte følge av noe de oppfatter som farlig. Dette «noe» kan godt være lyder fra spekkhuggere, som vi vet finnes langs kysten av Svalbard. Siden lyder forplanter seg godt i vann, kan antakelig hvithvalene høre spekkhuggere på lang avstand. Hvithval som oseanograf På begynnelsen av 2000-tallet ble det utviklet en ny type satellittsendere med det enkle navnet «Conductivity- Temperature- Depth Satellite Relay Data Logger» (forkortet CTD-SRDL). Som andre sendere gir også disse informasjon om hvor dyrene befinner seg og om hvor dypt og lenge de dykker. I tillegg utfører den nye senderen også oseanografiske målinger. En prototype ble utprøvd på hvithval på Svalbard i Når et dyr med en slik sender er på vei opp mot overflaten etter et dypt dykk, måles vanntemperatur og vannets saltholdighet med stor nøyaktighet opp gjennom vannsøylen. På denne måten hjelper hvalen til med å samle inn enorme mengder oseanografiske data som kan brukes i mange ulike forskningsprosjekter. Disse kan eksempelvis brukes til å forbedre klimamodeller og endog til meteorologiske formål. Arktiske (som antarktiske) marine pattedyr oppholder seg ofte i isfylte farvann som er viktige for mange oseanografiske prosesser. Fra mange av disse områdene finnes det svært få profiler over temperatur og saltholdighet. Dette er en stor mangel i de store oseanografiske databasene. Vår test av prototypen foregikk sent i oktober. Dermed håpte vi at de hvalene som ble instrumentert ville trekke ut på dypere vann når isen begynte å legge Data innsamlet med en CTD-logger på en hvithval i Storfjorden, Svalbard. De gule søylene på kartet til venstre viser hvalens dykk. De svarte prikkene i figuren til høyre viser hvor hver enkelt måling ble gjort. Fra disse målingene ble det laget profiler av temperatur og saltholdighet. 43

46 seg ved land. Forsøket gikk svært bra. En av hvithvalene samlet inn hele 540 CTD-profiler i løpet av to uker fra sentrale deler av Storfjorden, i et område med mer enn 90 % isdekke. Vår hval dykket regelmessig ned til bunnen, som her er på meters dybde, og samlet dermed inn data over temperatur og saltholdighet fra bunn til overflate. I tillegg til å vise et stort potensial ved å bruke denne typen sendere på marine pattedyr, viste vi også at selv så sent på året at isen legger seg var det en betydelig innstrømning av varmt, salt Atlanterhavsvann i de dypere deler av Storfjorden. Andre undersøkelser av hvithval Fra alle hvithvalene vi fanget levende samlet vi også inn prøver av blod og spekk. Disse blir brukt til en rekke undersøkelser, som analyser av forurensingsnivå, genetikk, diett og generell helsetilstand. Prøvene fra hvithvalene ved Svalbard viste omtrent samme, høye nivåer av miljøgifter som hos bestander i andre arktiske områder. Hvithval, som alle tannhvaler, er svært dårlig til å kvitte seg med (metabolisere) ulike miljøgifter. Hvithvalene hadde derfor generelt høye konsentrasjoner sammenlignet med andre dyregrupper. Vi kan som eksempel nevne at for toxafener (et insektmiddel) ligger nivået hos voksne hanner av både ringsel og isbjørn fra Svalbard på rundt 50 ng/g lipidvekt (lipid=fett), mens tilsvarende for voksne hanner av hvithval er på over ng/g lipidvekt. På samme måte er mange ulike bromerte flammehemmere (13 ulike forbindelser) funnet i hvithval fra Svalbard, mens kun én er funnet i isbjørn. Dette altså til tross for at hvithvalen befinner seg lenger nede i næringskjeden enn isbjørnen. Forskjellen skyldes at isbjørnen klarer å bryte ned stort sett alle de bromerte forbindelsene, noe hvithvalen ikke klarer. Derfor er hvithvalen særdeles godt egnet til overvåking av miljøgifter i den marine næringskjeden, mens isbjørnen i denne sammenheng er å betrakte som uegnet. 44 Hvithvalene har en mer eller mindre kontinuerlig utbredelse rundt Arktis, bortsett fra området mellom Øst- Grønland og Svalbard hvor den ikke Bevegelsene til to hvithvaler (nederst) og tre narhvaler (øverst) langs kysten av Svalbard, registrert med satelittsendere. Illustrasjon: Martin Biuw.

47 finnes. Genetiske undersøkelser av hvithval fra Svalbard bekrefter en slik utbredelse, i og med at disse hvalene har større genetisk likhet (slektskap) med hvithval fra Beringhavet enn med hvithval fra Vest-Grønland. Et annet moment i forbindelse med slektskap mellom hvithvalene på Svalbard er at ingen av våre satellittmerkede individer forlot de sørlige kystene av Svalbard. Alle de 20 hvalene som ble merket i området ved Bellsund og i Storfjorden oppholdt seg sør for Isfjorden på vestsiden av Spitsbergen eller sør for den sørlige del av Hinlopenstredet på østsiden. Ingen vandret lenger nordover langs kysten. Vi vet at det finnes mange hvithvaler lenger nord, så vi kan spekulere over om våre resultater antyder at bestanden rundt Svalbard kan være oppdelt i flere, mer eller mindre atskilte delbestander. Skinnprøver blir nå samlet inn for videre genetiske analyser. Vi ønsket også å studere hva hvithvalene langs Svalbard lever av. Siden de er fredet fantes det ingen mageprøver som vi kunne studere, så vi valgte å analysere sammensetningen av fettsyrer i spekkprøver. Det er nemlig slik at sammensetningen av fettsyrer i byttedyrene mer eller mindre uforandret blir lagret i hvalens eget spekk. Ved å sammenligne sammensetningen av fettsyrer i det indre spekklaget til hvithval med den som finnes i ulike mulige byttedyr, kan man få informasjon om hva hvalen har spist. Disse analysene viste at polartorsk er det viktigste byttedyret for hvithvalene ved Svalbard, etterfulgt av lodde og ulike virvelløse dyr. Blant sistnevnte var den vanlige dyphavsreken Pandalus borealis. Hvithvalen blir ofte kalt «havets kanarifugl» fordi den er kjent for å «kvitre» så mye. På Svalbard har vi studert vokalisering og beskrevet ulike typer lyder fra voksne hanner og unge hvaler, og kommunikasjon mellom mødre og kalver. Vi har studert både uforstyrrede individer og dyr som ble fanget, både under selve innfangingen og mens hvalene ble holdt fast i strandkanten. De fleste lydene som vi har analysert likner på lyder fra hvithval andre steder, men vi har også beskrevet nye lyder som kun er funnet hos våre dyr. Det mest overraskende var kanskje at våre hvaler var helt stille i lange perioder. Dette er ulikt det som er funnet andre steder. Å være stille kan jo være en god strategi for ikke å bli oppdaget av rovdyr, som spekkhuggere. Våre hvithvaler er altså både relativt stille og holder seg svært nær kysten når de forflytter seg. Dette tyder på at de store deler av tiden blir utsatt for et eller flere signaler som de oppfatter som truende. Første forsøk med narhval Narhvalen er også en middels stor tannhval. Hannen kan bli opptil 5 meter lang og veier da rundt 1600 kg, mens hunnen blir bortimot 4 meter lang og veier ett tonn. Narhvalen har et svært iøynefallende særtrekk den opptil 3 meter lange spiralformede støttannen. Det er mest hanner som har støttann, men den vokser også ut hos enkelte hunner. I enkelte tilfeller er det funnet hanner med to støttenner. Voksne narhvaler er lysegrå med mange uregelmessige mørke flekker, særlig på ryggsiden. En nyfødt unge er gråbrun, fargen endrer seg med alderen som hos hvithval. Hannen blir kjønnsmoden ved 9-års alder, hunnen når den er 6 7 år gammel. Enkelte individer blir svært gamle, godt over 100 år. Narhvalen er sjelden å se langs kysten av Svalbard. Dette skyldes ikke at den har vært utsatt for en kraftig beskatning, men at Svalbard ligger helt i kanten av artens utbredelsesområde. I tidligere tider tok hvalfangerne i Nord- Atlanteren narhval når de kom over dyr. I området rundt Svalbard ble kun et lite antall dyr fanget. Arten er fredet på Svalbard. Narhvalen holder seg i områder med drivis det meste av året, men svømmer også til tider inn i isfrie, grunne fjorder. I de senere år er narhval blitt observert en rekke ganger i isfrie områder i Hinlopenstredet og i fjordene på Nordaustlandet. Slike observasjoner blir registrert i en database over observasjoner av marine pattedyr ved Norsk Polarinstitutt, og resultatene oppdateres årlig i MOSJ (Miljøovervåking Svalbard og Jan Mayen, Observasjoner av de to andre ishavshvalene blir registrert på samme måte. Det har ikke vært noen større forskningsinnsats på narhval ved Svalbard, men tre individer ble fanget og påsatt satellittsendere i 45

48 forbindelse med det før omtalte hvithvalprosjektet. Dette var tre ungdyr; en hunnhval og to hannhvaler. Den største var 365 cm lang med en støttann på 85 cm. Dyrene ble fanget i Wahlenbergfjorden, fra en flokk på over 100 individer. Den senderen som satt på lengst (46 dager) viste at hvalen holdt seg ved Hinlopen en tid før den begynte å vandre nord- og østover. Deretter oppholdt den seg en tid i et område nordvest for Kvitøya på kanten av en dyphavsrenne. Her drev den og dykket jevnlig ned til bunnen, opptil 550 m under havoverflaten, før den fortsatte vandringen sørover. Den hadde nesten svømt rundt hele Nordaustlandet da senderen sluttet å virke. Vi tok også spekkprøver fra disse narhvalene for å undersøke miljøgifter. Resultatene ble sammenliknet med resultater fra unge hvithvaler. Dette viste at nivået av ulike miljøgifter var oppsiktsvekkende høyt, generelt tre ganger høyere i narhval enn i hvithval. Disse to artene er nært beslektet (noe som er vist genetisk) og burde derfor ha omtrent lik kapasitet til å bryte ned og kvitte seg med slike stoffer. Den store forskjellen mellom dem skyldes antakelig forskjeller i diett. Narhvalen spiser mye blåkveite, som inneholder mye større konsentrasjoner av miljøgifter enn polartorsken, som dominerer i dietten til hvithval. Grønlandshval Grønlandshvalen er en stor bardehvalart som hører til retthvalfamilien. Som andre medlemmer av denne familien er den nokså tykk i forhold til lengden. Hunnen blir gjerne m lang, mens hannen blir m. De største individene kan veie oppimot 100 tonn. Grønlandshvalen blir ikke kjønnsmoden før den er rundt 25 år gammel. Den vokser sent og trenger år på å bli utvokst, men til gjengjeld er maksimal levealder godt over 200 år! Grønlandshvalen var den første hvalen i arktiske områder som ble utnyttet kommersielt. Fordi den svømmer sent og er så feit at den flyter når den er død, var den blant de letteste hvalene å fange for de tidligste hvalfangere som brukte seilskip og robåter. Bestanden rundt Spitsbergen var den første som ble utsatt for denne tidlige fangsten, og var også den første bestanden av store hvaler som nesten ble utryddet. Arten er i dag fredet på Svalbard. 46 Vi regner med at dagens bestand rundt Svalbard består av færre enn 100 individer. Utbredelsesområdet til vår bestand strekker seg fra østkysten av Grønland via Svalbard til de vestlige deler av Russland. Før fangsten startet på 1600-tallet talte denne bestanden antakelig over individer. Også observasjoner av denne arten fra området rundt Svalbard blir nå registrert i databasen ved Norsk En ung narhvalhann i Wahlenbergfjorden like før satelitt-senderen blir påsatt. Foto: Kit M. Kovacs/Christian Lydersen.

49 Polarinstitutt, og resultatene oppdateres årlig i MOSJ. Siden 2006 har vi, i et samarbeid mellom Norsk Polarinstitutt og Naturhistorisk museum, Universitetet i Oslo, hatt et prosjekt på grønlandshval. Med ujevne mellomrom har vi vært på tokt i Grønlandshavet for å studere arten nærmere. Vi har observert dyr ved flere anledninger og fått samlet inn prøver for genetiske analyser. På disse toktene har vi kontinuerlig lyttet med ulike hydrofoner for å forsøke å finne grønlandshval. Vi har aldri hørt lyder fra grønlandshval under disse toktene, selv om det ved anledninger har vært opptil flere dyr i området der forskningsfartøyet var. Men vi har likevel registrert slike lyder, for i tillegg er det også plassert ut lyttebøyer nord i Grønlandshavet (ca. 79 N). Disse har stått ute hele året og registrerer alle slags lyder fra ulike seler og hvaler. Ved hjelp av disse har vi registrert lyder fra grønlandshval, og disse registreringene kan tyde på at hvalene holder seg i disse nordlige områdene gjennom hele året. I 2010 har vi planer om å forsøke å sette satellittsendere på enkelte individer for å studere vandringsmønsteret. siste istid. Vi fikk også ut genetisk materiale (DNA) fra disse gamle hvalbeina som kan brukes til å studere bestander hos grønlandshval i Arktis. Vi fant ingen forandringer i genetisk variasjon i Spitsbergenbestanden etter siste istid. Den genetiske variasjonen i prøver av hval som levde både under og etter den store fangsten på 16- og 17- hundretallet var stor. Fangsten har tilsynelatende ikke ført til noen genetisk utarming for denne bestanden. Vi fant ingen genetisk forskjell sammenlignet med den bestanden av grønlandshval som i dag finnes i Beringstredet. Dette tyder på at det over tid har vært utveksling av genetisk materiale mellom hval i Beringstredet og hval ved Svalbard, noe som igjen betyr at grønlandshvalene vandrer mellom områdene i større grad enn tidligere antatt. Det kan dermed godt hende at grønlandshval fra andre områder kan vandre til Svalbard-området og hjelpe til med å bygge opp bestanden der. Ishavshvaler og et varmere klima Det finnes i dag mange modeller som beskriver hvordan man tror Arktis vil bli påvirket av de forestående klimaendringene. Ulike modeller gir ulike scenarier, men alle er stort sett enige om at det vil bli en dramatisk reduksjon i utbredelsen av sjøis, at dette vil skje raskt og at prosessen allerede er begynt. I tillegg antyder mange modeller at hele Nordishavet vil være isfritt om sommeren kanskje allerede om år, og at store deler av Barentshavet og Grønlandshavet også vil være isfritt om vinteren. Vi har ingen kunnskap om virkninger av så raske klimaendringer, Foto: Mads Peter Heide-Jørgensen. Rundt omkring på Svalbard kan vi fortsatt finne skjelettrester av grønlandshval. Disse stammer fra hvaler som har drevet i land i løpet av tusener av år. Prøver fra slike hvalbein er blitt samlet inn og datert for å studere landheving på Svalbard under og etter Grønlandshval i Diskobukta på Grønland. 47

50 og selv om bare noen av spådommene slår til, vil det føre til store endringer for livet i havet. Mange arktiske arter har utviklet seg i forhold til den generelle, globale nedkjølingen som har foregått de siste 5 millioner år. Mange arter, om ikke de fleste, vil ha vanskelig for å tilpasse seg når miljøet forandres så raskt, men noen vil nok kunne svare med å endre sin utbredelse. Vi antar dog at et varmere klima ikke gagner de fleste arktiske arter, slik at bestander kan bli sterkt redusert eller helt utryddet. Mange mer varmekjære arter har allerede utvidet sitt utbredelsesområde inn i arktiske strøk, og vil dermed kunne konkurrere med de opprinnelige beboerne. Hvordan våre tre rent arktiske hvalarter vil takle et endret klima er noe usikkert, fordi de ser ut til å stille noe ulike krav til miljøet, til isdekke, dyp og bunnstruktur. Grønlandshvalen regnes som den hvalen som er best tilpasset et liv i isfylte farvann. Den har det tykkeste skinnet og det tykkeste spekklaget, og kan banke seg gjennom 60 cm tykk is for å få luft. Den lever hovedsaklig av små krepsdyr (hoppekreps og krill) som den siler fra vannet med bardene. Endringer i isforhold vil medføre endringer i forekomst og utbredelse av byttedyr, slik at hvalene må lete etter nye områder for å finne nok mat. Dersom nye arter av byttedyr inntar hvalens arena, kan dette også få konsekvenser. Særlig om mer energifattige arter fra tempererte strøk erstatter de fettrike arktiske byttedyrene som grønlandshvalen synes å være helt avhengig av. Hvithval og narhval tilbringer også mye tid i isfylte farvann og sees ofte langs iskanten og i råker langt inne i isen. Om sommeren tilbringer begge mye tid langt sør for iskanten, og på Svalbard ser det altså ut til at hvithvalene finner mye av føden foran de mange isbreene. Narhvalen holder seg nær kysten om sommeren, mens den om vinteren trekker ut på dypere vann hvor bunnforholdene veksler mer. Slike områder er ofte helt dekket med is, men dette er drivis hvor det alltid finnes små sprekker og åpninger som hvalene kan puste i. Klimaendringer vil antakelig påvirke både narhval og hvithval gjennom endringer i utbredelsen av is og i bestandene av byttedyr. Når isen blir borte kan våre tre arktiske hvaler bli utsatt for en ny og enda større trussel andre hvaler som forflytter seg lenger nord. Disse kan utgjøre både ny konkurranse og en direkte trussel i form av predasjon. Isen beskytter nemlig mot den største predatoren, spekkhuggeren. I Canada har man allerede fått en markert økning i antall observasjoner av spekkhuggere i arktiske områder. Og dens byttedyr der er i første rekke nettopp de tre ishavshvalene, etterfulgt av ulike selarter. I tillegg vil klimaendringer medføre at mer forurensning fra industrialiserte områder lenger sør finner veien nordover. Dette vil få konsekvenser for alle sjøpattedyr ved Svalbard. Samtidig vil de også bli utsatt for nye sykdommer og parasitter, og de vil bli mer utsatt for menneskelige forstyrrelser, som økt skipstrafikk, oljeog gassvirksomhet, gruvedrift og turisme. I det hele tatt er framtida usikker for våre tre mest nordlige hvaler. Forfatterne: Christian Lydersen og Kit M. Kovacs er forskere ved Norsk Polarinstitutt. De arbeider med vitenskapelige spørsmål knyttet til marine pattdyr i polare områder og da særlig i Svalbardområdet. E-post: christian.lydersen@npolar.no E-post: kit.kovacs@npolar.no Adresse: Norsk Polarinstitutt, 9296 Tromsø. Øystein Wiig er forsker ved Naturhistorisk museum og har i mange år arbeidet med arktiske pattedyr, særlig isbjørn. E-post: oystein.wiig@nhm.uio.no Adresse: Naturhistorisk Museum, Universitetet i Oslo, Postboks 1172 Blindern, 0318 Oslo. 48

51 Grindhval. Foto: Paul Ensor. 49

52 Hvordan avlive en vågehval? Egil Ole Øen Mer enn én gang er jeg blitt møtt med argumentet at nordmenn i motsetning til urbefolkninger, ikke har lange tradisjoner for fangst av hval. Og at Norge derfor ikke har noen historisk rett til å drive hvalfangst. Det er en ganske utrolig påstand, siden den norske kystfangsten er svært gammel. Kystfangsten av hval må ikke forveksles med den industrielle, pelagiske storhvalfangsten som bare varte et kort århundre. Det er gjort funn av skjelettrester etter storhval på steinalderboplasser, disse hvalene drepte jegerne trolig selv. Også hos andre kystfolk, blant annet ved Stillehavet og Beringstredet, er det funnet lignende spor av hvalfangst fra år tilbake. I Norge vitner sagalitteraturen og gammelt lovverk om hvalfangst. Best kjent er trolig Ottars beretning om fangst av sjøpattedyr fra år 890. Mindre kjent er at både Den eldre Gulatingsloven fra 900-tallet, Frostatingsloven og Magnus Lagabøters Landslov fra tallet har bestemmelser om fangst og fordeling av fangsten. I Kongespeilet fra samme tidsepoke, beskrives arter av hval som veides. Fra Sotra kjenner vi til fangst av vågehval med piler infisert med bakterien Clostridium septicum helt tilbake til 1200-tallet. Denne unike fangstmetoden er trolig langt eldre. Norsk vågehvalfangst Norsk hvalfangst i dag er synonymt med fangst av vågehval fra fiskebåter som rigges om fra fiske til fangst. Den foregår i tiden april til augustseptember. Båtene, 15 til 30 meter lange, har en karakteristisk tønne med svart bånd i masten for utkikk etter hval og er bevæpnet med harpunkanon. Harpunen har to mothaker (klør) og en sprenggranat med sprengstoffet pentritt montert foran klørne. Granaten (Hvalgranat-99) er utstyrt med en avtrekkermekanisme, en dobbeltkrok, som er festet til en sterk snor. Sprengstoffet detonerer når harpunen har trengt cm inn i dyret. Til harpunen er det festet en kraftig line, forløperen, som hvalen hales inn til båten etter. I tillegg er alle båter utstyrt med en eller flere grovkalibrede rifler som reservevåpen. Vågehvalen er lite synlig på sjøen, så fangsten foregår helst i rolig vær. Ingen fangstsituasjoner er helt like. Mange hvaler skytes når de kommer inn til båten, ellers følger båten etter hvalen i rolig tempo. Vanlig skuddhold er meter. Når hvalen er skutt, trekkes den raskt inn til båten. Dersom det er tvil om den er død, skytes hvalen i hjernen med geværet når den er ved skutesiden. Deretter legges en stropp om sporden, slik at dyret kan hales inn på tvers av dekket gjennom en port i skutesiden. Hvalen blodtappes og flenses (slaktes) på dekket. Kjøttet tas av i hele fileter eller store stykker («lunser») og legges til kjøling på dekk. Enten leveres det som ferskvare på land for videreforedling og pakking, eller så lagres det i is i lasterommet og leveres når båten kommer til land senere. Hvalkjøtt som er behandlet riktig, kan lagres i is i flere uker. Hode, finner og skjelett blir vanligvis dumpet på sjøen, og ofte dumpes også spekket. I mange andre land blir disse produktene betraktet som de viktigste og tatt vare på. 50

53 Foto: Karl Frafjord. Den årlige, norske kvoten av vågehval er i dag på nærmere tusen dyr. Et stort problem i dag er at mange mottak for hvalkjøtt er lagt ned, slik at førstehåndsavsetningen er blitt vanskeligere. Dette problemet er ikke løst, slik at fangsten de siste årene er blitt stoppet midt i den beste sesongen. Dette har motstanderne av hvalfangst misbrukt ved å hevde at bestanden er mindre enn det forskerne har beregnet, eller at etterspørselen hos forbrukerne har gått ned. Så selv om vi i Norge på mange måter har vunnet «kampen om hvalfangsten» internasjonalt, har ikke de ansvarlige organisasjoner og myndigheter løst dette hjemlige problemet. Dette kan føre til at hvalfangsten likevel blir en tapt sak. Når er en hval død? Metoder for fangst og avliving har vært blant de «heteste» temaene i kampanjer mot hvalfangst, spesielt på og 1990-tallet. Denne debatten er ikke avsluttet, heller ikke i Den internasjonale hvalfangstkommisjonen (IWC), selv om argumentene er langt mer avdempet og saklige i dag. Hovedårsaken til at debatten er blitt mer saklig, er at norske myndigheter ikke blankt avviste kritikken, men tok den på alvor. Vi har i dag god dokumentasjon og gode argumenter til å imøtegå slike angrep. Dyrevelferd i forbindelse med hvalfangst er ikke regulert av hvalfangstkonvensjonen og IWC. Henriksen 60 mm harpunkanon med harpun og sprenggranat. Imidlertid har Norge deltatt i diskusjoner om dette i IWC på frivillig basis, fordi dyrevelferd (rask avliving) står sentralt i det nasjonale regelverket for fangstutøvelsen. Fram til 1976 var ikke vågehvalfangst regulert av IWC. Likevel gjorde IWC i 1975 vedtak om å undersøke om det var mulig å forbedre fangstmetodene og sørge for bedre opplæring av skyttere. Etter det ble avlivingsmetoder drøftet i IWC hvert år. I 1980 ble det arrangert et arbeidsmøte om alternative avlivingsmetoder, også for vågehval. Dette resulterte i en anmodning til hvalfangstlandene om å undersøke alternativer til kaldharpun (harpun uten sprenggranat) ved fangst av vågehval, deriblant høghastighetsprosjektiler og sprenggranater. Det er vanskelig å bestemme nøyaktig når en hval dør om den ikke er på overflaten. På møtet ble det enighet om å bruke praktiske kriterier. Det ble bestemt at hvalen er død når underkjeven henger slapt ned, forlemmene (sveivene) ligger langs siden eller det ikke kan registreres bevegelse i forløperen. Disse kriteriene hadde den svakhet at noen dyr ville være døde før det kunne registreres. For å bestemme dødstidspunktet mer nøyaktig, skulle disse kriteriene om mulig sammenholdes med skader på indre organer hos det døde dyret. Norske myndigheter fulgte straks opp henstillingen fra IWC. Via Hvalfangstens sikringsfond finansierte Fiskeridepartementet et femårig prosjekt ved Norges veterinærhøgskole (NVH) fra I tillegg til forskning på avlivings- 51

54 metoder, skulle det utvikles og tas i bruk nye metoder for fangst og avliving. Dessuten skulle opplæring av fangerne organiseres. Arbeidet med fangstmetoder og opplæring fortsatte også etter at dette prosjektet var avsluttet i 1986, med flere avbrudd helt fram til Den tidligste forskningen Da fangst av vågehval med harpunkanon startet på slutten av 1920-tallet fantes det, i motsetning til i storhvalfangsten, ingen spesielle redskaper. Mindre kanoner av flere slag ble brukt, også slike som hadde vært brukt i fangst av brugde og nebbhval (bottlenose). Fangsten ga ikke økonomi til kostbare forsøk og investeringer. Selve avlivingen skjedde ofte med lanser etter at hvalen var krøkt. Harpunkanoner utviklet av Kongsberg og Henriksen til småhvalfangst var trolig en betydelig forbedring. I tillegg ble grovkalibret rifle innført som hjelpevåpen til avliving i I prosjektet ved NVH var det første målet å undersøke noen av de fangstmetodene som ble diskutert på arbeidsmøtet i 1980, for deretter å fokusere på de metoder som pekte seg ut som mest realiserbare. Imidlertid måtte noen viktige praktiske og sikkerhetsmessige hensyn ivaretas. Norske vågehvalfangere var ikke profesjonelle hvalskyttere, men fiskere som hadde fangsten som binæring fra små fartøy. Nye metoder til å erstatte den over femti år gamle tradisjonen med bruk av kaldharpun, måtte snarere redusere enn øke risikoen for fangerne selv. Forsøk med elektriske harpuner er kjent helt tilbake til 1870-tallet. Nye eksperimenter ble gjenopptatt i Norge og Tyskland i 1930-årene, mens japanske planer om elektriske harpuner trolig bare kom til tegnebordet. Etter en grundig gjennomgang av tilgjengelig litteratur og besiktigelse av elektriske harpuner i norske museer, ble konklusjonen at slike var ubrukelige til hvalfangst. I 1950-årene ble det i Norge eksperimentert med harpuner fylt med karbondioksyd, noe som ikke ga noen praktiske resultater. Denne muligheten ble undersøkt igjen fordi det på møtet ble vist til undersøkelser der griser døde momentant ved injeksjon av høgtrykksluft i muskulaturen. To harpuner med servostyrte ventiler og komprimert luft med trykk på henholdsvis 200 og 400 kg, ble konstruert og prøvd på en død hval. Etter dette forsøket kunne metoden legges død også i IWC. Til tross for at hvalfangsten produserer mat for mennesker, har det vært gjort forsøk med bruk av kjemikalier og medikamenter. Denne metoden måtte vurderes fordi den gjentatte ganger ble lansert i IWC. Nervegifter som kurare og blåsyre ble prøvd i britisk hvalfangst på 52 Vågehvalen kan være nysgjerrig og nærme seg båter. Foto: FFI.

55 1800-tallet, med heller dystre resultater for både hval og noen av mannskapet. Likevel ble det planlagt å bruke kurare til bedøvelse og avliving, med spesialbygget injeksjonsutstyr, fra en norsk båt i Sørishavet på begynnelsen av tallet. Heldigvis ble metoden aldri prøvd på hval. Etter en uheldig prøveskyting om bord, nektet mannskapet å bruke utstyret av frykt for å bli forgiftet. Resultatene fra gjennomgangen av tilgjengelig litteratur og norske arkiver, samt en vurdering av nyere kjemikalier og medikamenter for bedøvelse av pattedyr, ble rapportert til IWC i De fleste deltakerne godtok at metoden var ubrukelig, både av praktiske og konsummessige årsaker. Forsøk med harpun, prosjektil og granat I 1981 var det vel 90 vågehvalkonsesjoner. Hvalen ble da skutt med kaldharpun. Dersom den ikke døde raskt, noe det skulle vise seg at den sjelden gjorde, ble forløperen enten festet til en blåse og sluppet i sjøen, eller hvalen gikk med «lina i bukt» til den trøtnet og ble omskutt. Innsamling av data for kaldharpunfangst, ballistiske forsøk med harpuner, fangstforsøk med modifiserte kaldharpuner og forsøk med høghastighetsprosjektiler ble gjennomført parallelt i tre feltforsøk i årene Kunnskap om avliving med kaldharpun manglet fullstendig og var helt nødvendig for å kunne sammenligne med alternative fangstmetoder. Noen fangere hevdet at metoden var den beste som kunne oppnås til fangst av vågehval. Tvert imot viste det seg at den ikke var særlig effektiv som avlivingsmetode. Kaldharpunen som ble brukt hadde en konisk utformet spiss (nese) foran harpunklørne, trolig en arv fra de gamle hvalgranatene. Skyteforsøk mot sjømål viste at den spisse harpunen endret bane når den traff vannet. Den «svingte av og oppover» og treffsikkerheten ble dermed så som så. Fangerne kompenserte for dette ved helst å skyte hvalen skrått bakfra, noe som ga et større målområde og gjorde at hvalens bevegelse framover spilte mindre rolle. Harpunen kunne treffe hvor som helst på kroppen, hensikten var først og fremst å krøke dyret slik at det kunne avlives. Data innsamlet fra fangsten i viste at relativt få hvaler døde momentant. Bare 17 prosent var registrert døde i løpet av det første minuttet. Midlere overlevelsestid (når 50 prosent av hvalene er døde) var 10 minutter og gjennomsnittstiden mer enn 11 minutter. Etter skyteforsøkene med den spisse harpunen, ble det laget flere harpuner med butt neseparti. Skyteprøvene viste at samtlige ga rettere og mer stabile harpunbaner i vannet enn den spisse harpunen. Den som ga retteste bane, ble brukt til fangstforsøk. Resultatene viste at avlivingstiden med denne harpunen var kortere enn for den tradisjonelle, spisse harpunen, men dette var ikke nok til å anbefale fortsatt bruk av kaldharpun. Denne harpunen la imidlertid grunnlaget for utformingen av nesepartiet på harpungranaten som ble utviklet senere. Relativt lette prosjektiler med utgangshastighet opp mot 1000 m/s og over, er velkjente i militær sammenheng. Slik ammunisjon gir en nærmest eksplosiv virkning ved treff i organer og vev. Ideen var å utnytte denne «sprengeffekten» til å avlive vågehval, men fordi vågehval synker når den dør, må den harpuneres for ikke å gå tapt. Høghastighetsprosjektiler kunne derfor bare brukes sammen med harpun. Det ble konstruert tre typer 20 mm høghastighetsprosjektiler til feltforsøk i samarbeid med Raufoss ammunisjonsfabrikk. Prosjektilene ble skutt ut med et våpen lånt fra Forsvaret. For å kartlegge skuddkanaler og organskader ved treff i forskjellige regioner, ble prosjektilene først skutt inn i to døde hval som ble holdt flytende ved hjelp av bøyer. To av disse prosjektilene ble brukt videre i fangstforsøk. Begge ga rask dødelighet ved treff i brystet eller skallen, men de gikk ikke dypt nok inn i dyret dersom de først traff vannet. De ble forkastet som fangstmetode, både fordi de bare kunne brukes etter harpunering og i tillegg innebar en betydelig risiko for farlige og langtrekkende rikosjetter. En grovkalibret rifle ville gjøre den samme jobben både raskere og tryggere. Ettersom man i Japan hadde startet forsøk med harpungranater med sprengstoffet pentritt i 1980, var det naturlig at disse forsøkene først ble videreført der. Da vi etter hvert fant ut at ingen av metodene som er beskrevet 53

56 ovenfor var brukbare, ble den japanske prototypen prøvd i Norge i samarbeid med japanske forskere. Til dette feltforsøket ble det også bygget to norske prototyper på slike hvalgranater. Verken den japanske prototypen eller de norske fungerte tilfredsstillende i den norske fangsten. Av den grunn ble to helt nye norske prototyper laget. Disse ble prøvd i et stort fangstforsøk som omfattet alle fartøy i Den ene av de to prototypene (Raufoss harpungranat) var overlegen i funksjon, og ble godkjent etter omfattende utprøving også i 1985 og Resultatene fra fangstforsøkene i viste at andel hvaler som ble avlivet momentant eller raskt, økte fra 17 % med kaldharpun til 45 % med den nye harpungranaten. Middelverdien ble redusert fra 10 til 1 minutt og gjennomsnittelig overlevelsestid fra 11 til 6½ minutt. Dette er verdier basert på IWCs kriterier for død og må regnes som maksimumsverdier. Andelen momentant døde dyr var derfor trolig noe høgere enn 45 %. Kaldharpun og bruk av blåser ble forbudt i Da disse resultatene ble offentliggjort, var 54 avlivingsmetoder i den norske vågehvalfangsten ikke lenger et stort tema i IWC. Utvikling av en ny harpungranat Med en effektiv avlivingsmåte på plass, begynte motstanderne av hvalfangst å dra i tvil beregningene av bestandens størrelse. Tellinger av vågehval omkring 1990 viste at bestanden var mer enn stor nok til å tillate høsting. Da kom spørsmålet om avlivingsmetoder igjen i fokus, og det ble krevd et nytt arbeidsmøte om avlivingsmetoder i Her skulle man også diskutere fangsten til inuitter på Grønland og eskimoer i Alaska, grindhvalfangsten på Færøyene og japanernes forskningsfangst i Sørishavet. Fra norsk side var vi godt forberedt og kritikken mot norsk fangst fikk liten faglig støtte. Imidlertid viste forskningsfangsten i 1992 at det var rom for ytterligere forbedringer. Før den ordinære fangsten ble gjenopptatt i 1993, ble det arrangert obligatoriske kurs for fangerne og innført obligatoriske skyteprøver både med harpunkanon og rifle. Fangstutstyret ble forsterket slik at en påskutt hval kunne vinsjes inn raskt, og skytterne ble lært opp til å skyte hvalen mest mulig fra siden. Kursing av skyttere og forbedring av utstyret fortsatte. Da IWC arrangerte ett nytt møte i 1995, var andelen momentant døde dyr kommet opp i 62 % og gjennomsnittelig avlivingstid var redusert til 3½ minutt. Av sikkerhetsmessige grunner var hvalgranaten (Raufossgranaten) fra 1984 komplisert oppbygget. Den kunne ikke desarmeres etter bomskudd og var utstyrt med selvødelegger som sprengte granaten etter 5 sekunder for å hindre at armerte granater ble halt om bord. Både i forskningsfangsten i 1992 og i den ordinære fangsten i 1993 ble det påvist at enkelte granater ikke detonerte. Dette innebar et sikkerhetsproblem så vel som et dyrevelferdsproblem. Feilen ble påvist og reparert, men da oppstod et nytt problem i selvødeleggerfunksjonen. Da produsenten ikke kunne garantere at denne feilen, som innebar en betydelig sikkerhetsrisiko, ikke oppstod i framtiden, måtte vi finne fram til en ny og sikrere harpungranat. Dette arbeidet startet med et nytt prosjekt ved Norges veterinærhøgskole i 1997 i samarbeid med Forsvarets forskningsinstitutt. Prosjektet ble primært finansiert av Fiskeridepartementet og Norges forskningsråd, men til sist betalt av Hvalgranat-99. Foto: Egil Ole Øen.

57 Illustrasjon: Ernst Høgtun, Tromsø Museum Universitetsmuseet. fangerne selv ved prispåslag på granatene. Den nye granaten, Hvalgranat-99, ble bygget omkring en reversibel armerings- og sikkerhetsmekanisme. Denne armerer granaten når den skrus helt fast på harpunen og sikrer den momentant så snart den løsnes litt fra harpunen. Granaten kan derfor trygt tas av og gjenbrukes dersom skuddet bommer. Pentritt ble beholdt som sprengstoff, men ladningen ble øket og støpt for å bedre sikkerheten. Samtidig ble vekten på granaten redusert til nærmere det halve for å gi bedre balanse i kanon og harpun og dermed øke treffsikkerheten. Utviklingsarbeidet med feltutprøving og kvalitetssikring gikk over tre fangstsesonger ( ). Granaten ble godkjent av norske myndigheter og tatt i bruk i 2000 etter kursing av hvalfangerne. Da IWC arrangerte et nytt arbeidsmøte om avliving i 1999, kunne Norge legge fram foreløpige resultater fra forsøkene med den nye granaten. I nye arbeidsmøter i 2003 og 2006, ble avlivingsdata fra 1667 vågehval fangstet med den nye granaten (Hvalgranat-99) i årene presentert, sammen med data for 2106 vågehval fangstet enten med den gamle granaten i årene eller med prototyper av den nye granaten. Overlevelseskurve for 1667 vågehvaler, skutt i med den nye granaten utviklet i De fleste dyrene døde momentant, noen få levde så lenge som 15 minutter, mens kun ett dyr levde i en halvtime. For den nye granaten økte andelen momentant avlivede dyr fra vel 60 til 80 %, mens gjennomsnittstiden ble redusert til vel to minutter. Bare 0,5 % av dyra måtte omskytes, mot ca. 4 % tidligere. Resultatene viser at hvalen dør momentant når granaten detonerer i brysthulen eller i nærheten av ryggrad og hjerne. Også detonasjon i forreste del av buken og i muskulaturen over brysthulen, kan resultere i momentan eller meget rask død. Treff i andre områder gir generelt dårligere resultat, og skudd bakfra eller forfra gir betydelig risiko for skadeskyting. Hvordan bevise at hvalen er død? Det viktigste ved en avlivingsmetode er at den gir rask bevisstløshet og dermed bortfall av smertefølelsen. Fra tidligere visste vi at bevisstløshet og død inntraff momentant eller svært raskt også når pentrittgranaten detonerte andre steder enn i de mest sentrale regioner av dyret. Altså også i områder der vi ikke venta at skaden på selve detonasjonsstedet skulle medføre momentan bevissthetløshet og død. Dette tyder på at det oppstod akutte hjerneskader. Vi ønsket mer kunnskap om dette og om hvor raskt en hval kan dø ved detonasjon i ulike organer og regioner. Derfor ble det ved NVH gjennomført studier av patologiske forandringer i hjernen og andre vitale organer på skutte dyr (finansiert av 55

58 Norges forskningsråd). Siden hjernen lett kan skades og påføres kunstige forandringer i fersk tilstand, fikserte vi den inne i hodeskallen kort tid etter at hvalen var skutt. Under dette arbeidet ble avlivingstid registrert etter IWCs kriterier; treffområde, reaksjon hos dyret ved detonasjon og synlige skader på hjernen og øvrige organer. De etterfølgende undersøkelser av de indre deler (histologi) av 68 hjerner viste at det oppstod akutte blødninger og skader i hjernebasis og i andre sentrale deler av hjernen som medførte momentant bevissthetstap og død, selv om granaten detonerte relativt fjernt fra hoderegionen. Undersøkelsene viste også at skudd fra rifle med kaliber.375 og.458 med rundneset, helmantlet, ammunisjon dreper hvalen momentant ved treff både i og nær hjernen og i nakkevirvler. De viste også at en vågehval, som de fleste andre skapninger, kan ha ubevisste, reflektoriske bevegelser av lemmene (sveiver og hale) etter at den er hjernedød. Hos slaktedyr brukes nettopp reflektoriske bevegelser av lemmene som bevis på vellykket bedøvelse. Motstanderne av hvalfangst i IWC bestred at dette gjaldt for hvaler og hevdet at alle bevegelser indikerte at hvalen var i live og at avlivingstidene var underestimerte. Noen hevdet også, uten rot i virkeligheten, at hvalhjernen fortsetter å leve selv etter at hodet er skilt fra kroppen, på grunn av hvalers spesielle tilpasninger til dykking. Vi hadde imidlertid vist at når dødstidspunktet ble bestemt på grunnlag av mangel på bevegelser, ville avlivingstiden bli overestimert. Dermed kunne en del døde dyr feilaktig bli bedømt til å være levende etter at døden var inntrådt. I årene 1981 til 2002 ble det samlet og publisert avlivingsdata fra 5552 vågehval, og to doktorgrader om emnet har blitt forsvart ved Norges veterinærhøgskole. IWC ønsket likevel at datainnsamlingen skulle fortsette. Det norske synet er at vår avlivingsmetode er godt dokumentert og godkjent, og at en kontinuerlig overvåking ikke lenger er nødvendig. Det er nok med stikkkontroller. Imidlertid er norske forskere enige i at IWCs kriterier for død kan brukes av fangerne for å avgjøre om et dyr bør omskytes dersom de er i tvil. Avlivingsmetodene i norsk vågehvalfangst har i dag et godt ry internasjonalt. IWC anbefaler faktisk andre hvalfangstland å kontakte norsk ekspertise for veiledning i å forbedre sine metoder for avliving av hval, noe som også blir gjort. Forfatteren: Egil Ole Øen, tidligere førsteamanuensis ved Norges Veterinærhøgskole med doktorgrad på forbedring av avlivingsmetoder for hval i Norge og Alaska. Nå pensjonist og rådgiver på fangst og avliving av hval (og sel) i IWC, NAMMCO, Norge, Island, Grønland, Canada, Alaska og Russland. E-post: egiloeen@online.no Adresse: Vestbyveien 46, 1440 Drøbak. 56

59 Knølhvalen en langpendler mellom Karibia og Barentshavet Nils Øien Om lag knølhvaler beiter i Barentshavet og Norskehavet om sommeren. Vandringer på km til yngleområdene i Karibia er kjent. Genetiske forskjeller mellom bestander i forskjellige beiteområder kan skyldes at de er stedbundne og at kalvene lærer vandringen av mødrene. Knølhvalen er en kosmopolitisk art som finnes i alle hav både på den nordlige og sørlige halvkule. Til tross for dette er det påvist mange genetisk atskilte bestander med egne beite- og kalvingsområder, og geografiske variasjoner i farge er kjent. Alle bestander tilhører likevel samme art. Knølhvalen hører til finnhvalfamilien, men er så særmerkt at den er plassert i sin egen slekt, Megaptera. Ordet betyr «store vinger» og henspeiler på de store, hvite framsveivene. Alle finnhvaler har sesongmessige vandringer. De vandrer mot polene til områder med høy produksjon av plankton om sommeren, og tilbake til tropiske eller subtropiske breddegrader om vinteren. Paring og kalving foregår i sistnevnte områder. Denne kunnskapen stammer fra den tidligere fangstvirksomheten, men egentlig vet vi svært lite konkret om både vandringer og vinteroppholdssteder. Historisk utbredelse og vandringsmønster I Nordatlanteren strekker knølhvalens utbredelse seg fra tropiske farvann til den arktiske iskanten. Om sommeren finnes den særlig i Mainebukta, utenfor østkysten av Canada, ved Vest- Grønland, rundt Island og Jan Mayen og i Barentshavet. Om vinteren er den særlig kjent fra yngleområdene i Karibia, hvor flest dyr blir sett i tilknytning til svært grunne farvann nord for øya Hispaniola (Haiti og Den dominikanske republikk); Silver Bank, Navidad Bank og Samana Bay. I områder lenger sør, som historisk sett var viktige fangstområder, er det i dag sparsomt med hval. Rundt Kapp Verdeøyene utenfor Afrika finnes det også noen knølhvaler. Vi vet ikke om disse tilhører samme bestand som dem i Karibia, men analyser av sangen deres tyder på at det foregår en utveksling mellom disse områdene. På begynnelsen av 1900-tallet hevdet norske biologer at knølhvalen oppholdt seg i Nordøstatlanteren størstedelen av året og kun vandret ut en kort periode om våren. Knølhval ble observert langs vandringsruten i januar-mars, idet de vandret fra det sørøstlige Barentshavet og vestover langs Finnmarkskysten og ut i Norskehavet. De returnerte i mai, først og fremst til området rundt Bjørnøya og utenfor Finnmarkskysten, der de beitet på krill. På seinsommeren, fra august, vandret de videre nord- og østover inn i Barentshavet mot Hopen og iskanten. Her beitet de på loddestimer, som de utpå vinteren fulgte etter under gytevandringen mot det sørøstlige Barentshavet. Nyere analyser av registreringer fra militære lyttebøyer indikerer at en god del knølhval blir værende i Norskehavet om vinteren. 57

60 I 1890-årene ble det også rapportert om forekomster av knølhval utenfor kysten av Vest- og Sør-Norge i forbindelse med de høye sildeforekomstene der vinterstid (januar april). Etter 1920 hadde imidlertid knølhvalen forsvunnet fra Vest-Norge om vinteren, noe som ble forklart med hard fangst og økt motorbåttrafikk. Den moderne hvalfangsten på Finnmarkskysten, fra 1864, hadde opprinnelig blåhval som hovedmål. Etter hvert som bestanden minket, kom andre arter i søkelyset, også knølhval. I 1904 førte redusert fangst og konflikter med fiskere til et totalforbud mot fangst av hval i Nord-Norge. I perioden ble om lag 1100 knølhvaler fanget ifølge dokumenter. Den virkelige fangsten var antakelig på rundt 1500 dyr, for i bokføringen ble store deler av Finnmarksfangsten ikke spesifisert til art. Såpass intens fangst over en kort periode var nok til å gjøre knølhval til et relativt sjeldent syn i våre farvann. Dagens utbredelse Ved Havforskningsinstituttet har vi en database over observasjoner av sjøpattedyr meldt inn siden Kildene er forskningsbåter, fiske- og fangstbåter, enkeltpersoner, oljeinstallasjoner og ikke minst Kystvakten. Slike observasjoner kan si noe om hvordan utbredelsen til hvalene endrer seg gjennom året eller fra år til år. De forteller at knølhvalen fra januar til april hovedsakelig holder seg nær kysten av Nord-Norge. Fra mai til juli oppholder de seg fra Sørkapp på Spitsbergen til kysten av Finnmark og Kolahalvøya, og videre sørover til Lofoten. I august og spesielt i september, forsvinner knølhvalen fra det sørøstlige Barentshavet. Da finnes den i området fra Bjørnøya til Spitsbergen, samt nordøstover i Barentshavet mot Hopen. På denne tida samler gjerne den store lodda seg i disse områdene. 58 De siste par årene er knølhval observert helt inne i Oslofjorden, noe som er svært uvanlig. I flere år er det også gjort observasjoner av knølhval nær kysten og inne i fjorder langs hele norskekysten. Vi kjenner ikke årsaken til denne utviklingen. Sommeren 2008 var en knølhval til og med helt inne i Østersjøen, noe som bare er registrert et par ganger det siste århundret. Knølhvaler Tilfeldige observasjoner av knølhvaler innenfor sesongen januar-april, samlet inn over de siste 40 årene. Kart: Siri Hartvedt, HI.

61 er også blitt observert langt sør i Nordsjøen, langs kysten av Nederland og Belgia. Dette ender ofte med at dyra strander. En hval som ble sett utenfor Belgia, ble senere gjenkjent ved Irland. På 1980-tallet startet Havforskningsinstituttet med tokt for å telle hvaler, først og fremst i forhold til forvaltning og fangst av vågehval. Disse toktene har også gitt kunnskap om andre hvaler. Tellingene foregår hovedsakelig i juli, når fordelingen av hvalene er på sitt mest stabile og de er lettest å registrere. I den første tida fant vi flest knølhvaler rundt Bjørnøya. Etter 1995 spredte den seg over et større område, nord til Spitsbergen og sørover i Norskehavet, mens konsentrasjonen rundt Bjørnøya ble mindre tydelig. Dette kan henge sammen med veksten i sildebestanden, for sild og hvaler konkurrerer om plankton. Identifisering av hvaler På 1970-tallet oppdaget forskere på østkysten av USA at mønsteret på undersiden av knølhvalens hale kan brukes til å gjenkjenne det enkelte individ. Hvalens vane med å løfte halen idet den dykker gjør det mulig å fotografere undersiden, slik får man et ID-bilde av hvalen. I Mainebukta oppdaget forskerne at de fant igjen samme individer år etter år. IDinformasjonen danner et bibliotek over individer, som nå er blitt til den Nordatlantiske knølhvalkatalogen som opprettholdes ved College of the Atlantic i Bar Harbour, Maine, USA. Denne katalogen kan brukes til flere typer studier. Her skal vi se på bruk av identifisering til kartlegging av bestandsstruktur, vandringsmønster og antall. Kart: Siri Hartvedt, HI. Våre beregninger gir om lag knølhvaler i norske havområder, altså ingen økning som kan påvises statistisk. Mens bestanden ser ut til å være nokså stabil i våre farvann, har det vært en stor endring i farvannet rundt Island. Observasjoner gjort i forbindelse med den tidligere storhvalfangsten der tyder på at forekomsten av knølhval har vært økende siden slutten av 1970-tallet. Tellinger fra fly og båter etter 1995 antyder en bestand på dyr. Tilfeldige observasjoner av knølhvaler innenfor sesongen august-september, samlet inn over de siste 40 årene. 59

62 Et annet verktøy som kan brukes til å identifisere enkeltindivider, er høyoppløselige DNA-profiler. Disse teknikkene blir stadig bedre, raskere og billigere. En prøve tas ved å skyte en liten pil inn i hvalen. Pilen tar med seg litt hud og gjerne noe spekk før den faller av og kan plukkes opp. I laboratoriet utvinnes DNA fra hudflaket. I analyser av bestandens struktur brukes ofte DNA fra mitokondrier, fordi dette bare arves gjennom moren (mitokondrier er organeller i cellene der energiproduksjonen foregår). Dette er enklere enn å bruke arvemateriale fra cellekjernen, som får bidrag fra både mor og far. Fotografisk identifisering av knølhvaler har foregått både i vinterområdene utafor Hispaniola og lenger nord siden begynnelsen av 1980-tallet. Det ble snart funnet en sammenheng mellom beiteområdene i det vestlige Atlanterhavet og kalvingsområdene i Karibia. Det viste seg også at dyr som ble identifisert utenfor Vest-Grønland hadde vinteropphold i Karibia. I norske farvann startet arbeidet med å identifisere hvaler på begynnelsen av 1990-tallet. Den 24. juli 1992 ble tre knølhvaler fotografert i nærheten av Bjørnøya. En av disse ble fotografert igjen vel et halvt år seinere, den 25. februar 1993, på Navidad Bank i Karibia. Den var da sammen med andre hvaler. Dette var første bevis for at knølhval i norske farvann kan ha vinteropphold i Karibia. I rett linje er avstanden mellom de to stedene der hvalen ble fotografert bortimot km, en strekning som tilbakelegges to ganger i året. YoNAH YoNAH «Years of the North Atlantic Humpback Whale» er et prosjekt som kartlegger bestandsstruktur, forbindelsen mellom beite- og kalvingsområder og bestandsstørrelse for knølhval i Nordatlanteren. Det ble startet på begynnelsen av 1990-tallet av land som grenser til kjente beiteområder. Innsamling av halebilder og vevsprøver i kjente beiteområder i to påfølgende sesonger er gjort. En tilsvarende innsamling av data fra kalvingsområdene utafor Hispaniola er også utført. Dataene ble sammenlignet med den nordatlantiske knølhvalkatalogen, noe som dokumenterte ti vandringer mellom det nordøstlige Atlanterhavet og Karibia. Det er derfor klart at i alle fall noen knølhvaler som beiter i våre nære farvann, drar på vinteropphold i Karibia. 60 I år 2000 ble det samlet vevsprøver fra tre knølhvaler utenfor Trinidad helt sørøst i Karibia. Den genetiske profilen til disse ble sammenlignet med profiler fra en database som inneholder 2400 Undersiden av en knølhvalhale. Det svarte og hvite mønsteret, samt arr, tagger og merker i kantene, er stabile kjennetegn som identifiserer individet. Den oransje fargen skyldes begroing av parasitter. Foto: Kjell Arne Fagerheim, HI.

63 nordatlantiske knølhvaler. Det viste seg at én av dem passet perfekt (i alle undersøkte loci) med en hval fra Sørkapp på Spitsbergen, som det var tatt prøve av i august Disse to prøvene måtte altså stamme fra samme dyr. Denne hvalen hadde en mitokondriell «genotype» (haplotype) som er karakteristisk for den vestatlantiske stammen av knølhval. Bestanden av knølhval i Nordatlanteren ble i dette prosjektet beregnet til dyr. Dette var basert på metoden merking og gjenfangst, der vi benyttet fotografisk identifikasjon av hvaler både i yngle- og beiteområdene. En beregning basert på de genetiske profilene ga nesten nøyaktig samme antall, dyr. Seinere beregninger basert på observasjoner og tellinger, har gitt et høyere tall. Derfor tror vi at tallene fra YoNAH-prosjektet er altfor lave. Feilkildene kan være flere, som at det finnes andre yngleområder eller at YoNAH ikke dekket tilstrekkelig store områder, slik at vi ikke fikk prøver fra alle deler av bestanden. Én eller flere bestander? I YoNAH-prosjektet ble det bare samlet inn prøver fra ett yngleområde Karibia. Tidligere har det vært spekulert over om bestanden ved Kapp Verdeøyene er atskilt fra andre bestander. Denne bestanden er i dag liten og innsamlingsarbeidet vanskelig. En del bilder er imidlertid blitt tatt de siste årene, og hittil er ett gjenfunn gjort. En av disse knølhvalene ble også fotografert i Danmarksstredet mellom Grønland og Island på 1980-tallet. I de undersøkelser av cellekjerne-dna som er gjort, er det ikke funnet noen forskjeller mellom ulike områder. Vi finner imidlertid forskjeller i mitokondriell DNA, idet forskjellige «genotyper» opptrer i forskjellige frekvenser i ulike områder. Resultatene kan tolkes slik at det mest sannsynlig dreier seg om en felles bestand, men statistiske analyser utelukker ikke at det kan finnes enda et yngleområde i tillegg til Karibia. Ingen knølhvaler som benytter beiteområdene på vestsida av Atlanteren vil tilhøre denne andre bestanden, men 28 % av individene rundt Island og 97 % av individene i Barentshavet og tilliggende farvann kan gjøre det. Dersom disse dyrene skulle ha sitt kalvingsområde ved Kapp Verde, måtte bestanden der ha vært betydelig større enn den faktisk er. Det er lite som Kart: Siri Hartvedt, HI. Vandring av knølhval mellom beiteområder i det nordøstlige Atlanterhavet og yngleområder i Karibia. De blå strekene er dokumentert gjennom fotoidentifisering av knølhvalhaler, den røde streken er dokumentert med genetisk profil. 61

64 tyder på et alternativt kalvingsområde ut fra de opplysningene som foreligger per i dag. Stedfasthet kan forklare at det finnes én felles bestand, men variasjon i mitokondriell DNA. Vi har studert hvaler som er fotoidentifisert i tidsrommet juli til september de siste om lag 15 årene. Flere individer er blitt registrert flere ganger per år. Noen ble registrert over flere år, opptil 11 år etter første observasjon. Når et dyr sees flere ganger, så skjer observasjonene innenfor omtrent samme område. Den gjennomsnittlige avstanden mellom første og andre observasjon er 134 km. Det er dessuten en tendens til at den siste av flere observasjoner et år blir gjort lengst nord og øst, noe som antyder den generelle trekkretningen om høsten. Også i andre beiteområder vender hvalene tilbake til et sted de har vært tidligere. Variasjonen i mitokondriell DNA som ble funnet, kan forklares med at kalven følger mora i minst ett år. Fordi ungen lærer vandringsruten av mora mellom tradisjonelle områder, kan det danne seg slike «genetiske grupper» som er litt forskjellige. Bestandsstrukturen må fortsatt beskrives som ikke tilfredsstillende fastlagt, og genetiske studier alene ser ikke ut til å kunne avgjøre dette. Bruk av satellittsendere kan gi noen svar, om de sitter lenge nok på. På seinvinteren 2009 ble et lite antall knølhval merket med satellittsender på Silver Bank i Karibia. Seks av senderne sendte signaler, men ingen av dem varte helt til dyret var framme ved målet. De viste imidlertid at knølhvalen ser ut til å vandre temmelig direkte mellom vinterog beiteområdet. Ett av de merkede dyrene kunne følges helt opp til området mellom Island og Norge. Forfatteren: Nils Øien er forsker ved Havforskningsinstituttet i Bergen. Han arbeider med vitenskapelige spørsmål knyttet til bestands- og økologiske undersøkelser, samt forvaltning av marine pattedyr i norske og tilstøtende farvann. E-post: nils.oien@imr.no Adresse: Havforskningsinstituttet, Postboks 1870 Nordnes, 5817 Bergen. 62 Knølhval som stikker hodet opp av vannet. Den hvite framsveiven synes godt i sjøen. Foto: Kjell Arne Fagerheim, HI.

65 Knølhvaler. Foto: Kjell Arne Fagerheim, HI. 63

66 64

67

Vågehvalens beitevaner i våre økosystemer

Vågehvalens beitevaner i våre økosystemer Vågehvalens beitevaner i våre økosystemer Tore Haug og Ulf Lindstrøm Vågehvalen er et stort pattedyr selv om den er vår minste bardehval. Et stort, varmblodig dyr som lever i et kaldt hav trenger mye mat,

Detaljer

Hva kan et register over vågehvalens DNA fortelle om atferd og biologi?

Hva kan et register over vågehvalens DNA fortelle om atferd og biologi? Hva kan et register over vågehvalens DNA fortelle om atferd og biologi? Hans Julius Skaug, Tore Haug og Nils Øien DNA-registeret for vågehval inneholder data fra alle de ca. 7000 individene som er tatt

Detaljer

Hvor allsidig er bardehvalenes kosthold?

Hvor allsidig er bardehvalenes kosthold? 16 Hvor allsidig er bardehvalenes kosthold? Mette Skern-Mauritzen Bardehvaler er store og tallrike og viktige predatorer i Barentshavet. Hvor beiter de, hva beiter de på og hva gjør de når bestander av

Detaljer

Romlig fordeling av hval i Barentshavet

Romlig fordeling av hval i Barentshavet Romlig fordeling av hval i Barentshavet Innholdsfortegnelse Side 1 / 6 Romlig fordeling av hval i Barentshavet Publisert 05.06.2014 av Overvåkingsgruppen (sekretariat hos Havforskningsinstituttet) Vår

Detaljer

Mette Skern-Mauritzen

Mette Skern-Mauritzen Mette Skern-Mauritzen Klima Fiskebestander Fluktuasjoner i bestander effekter på økosystemet Arktiske bestander Menneskelig påvirkning Oppsummering Eksepsjonell varm periode Isfritt - sensommer Siden 2006

Detaljer

Makrell i Norskehavet

Makrell i Norskehavet Makrell i Norskehavet Innholdsfortegnelse http://test.miljostatus.no/tema/hav-og-kyst/nmiljotilstanden-i-nfiskebestander/makrell-i-nmakrell-i-n Side 1 / 5 Makrell i Norskehavet Publisert 21.04.2015 av

Detaljer

Vedlegg 2 Høring KU Barentshavet SJØPATTEDYR

Vedlegg 2 Høring KU Barentshavet SJØPATTEDYR Vedlegg 2 Høring KU Barentshavet SJØPATTEDYR Arter og utbredelse Sjøpattedyr er viktige toppredatorer i Barentshavet. Rundt 7 selarter og 17 hvalarter observeres jevnlig i havområdet, og de beiter på både

Detaljer

Knølhvalen en langpendler mellom Karibia og Barentshavet

Knølhvalen en langpendler mellom Karibia og Barentshavet Knølhvalen en langpendler mellom Karibia og Barentshavet Nils Øien Om lag 1000 1500 knølhvaler beiter i Barentshavet og Norskehavet om sommeren. Vandringer på 8 000 km til yngleområdene i Karibia er kjent.

Detaljer

JARPN II flerfaglig forskning i det. i det nordvestlige Stillehavet

JARPN II flerfaglig forskning i det. i det nordvestlige Stillehavet JARPN II flerfaglig forskning i det nordvestlige Stillehavet Luis A. Pastene, Yoshihiro Fujise og Hiroshi Hatanaka Foto: Institute of Cetacean Research. Japan er omgitt av hav på alle kanter og havets

Detaljer

Romlig fordeling av sjøfugl i Barentshavet

Romlig fordeling av sjøfugl i Barentshavet Romlig fordeling av sjøfugl i Barentshavet Innholdsfortegnelse Side 1 / 5 Romlig fordeling av sjøfugl i Barentshavet Publisert 22.06.2017 av Overvåkingsgruppen (sekretariat hos Havforskningsinstituttet)

Detaljer

Kolmule i Barentshavet

Kolmule i Barentshavet Kolmule i Barentshavet Innholdsfortegnelse http://www.miljostatus.no/tema/hav-og-kyst/barentshavet/miljotilstanden-i-barentshavet/fiskebestander/kolmulkolmu Side 1 / 5 Kolmule i Barentshavet Publisert

Detaljer

Kolmule i Norskehavet

Kolmule i Norskehavet Kolmule i Norskehavet Innholdsfortegnelse http://www.miljostatus.no/tema/hav-og-kyst/norskehavet/miljotilstanden-ifiskebestander/kolmule-ikolmule Side 1 / 5 Kolmule i Norskehavet Publisert 09.03.2016 av

Detaljer

Kolmule i Barentshavet

Kolmule i Barentshavet Kolmule i Barentshavet Innholdsfortegnelse http://www.miljostatus.no/tema/hav-og-kyst/barentshavet/miljotilstanden-i-barentshavet/fiskebestander/kolmulkolmu Side 1 / 6 Kolmule i Barentshavet Publisert

Detaljer

Klappmyss i Norskehavet

Klappmyss i Norskehavet Klappmyss i Norskehavet Innholdsfortegnelse Side 1 / 5 Klappmyss i Norskehavet Publisert 18.01.2016 av Overvåkingsgruppen (sekretariat hos Havforskningsinstituttet) I dag er det rundt 80 000 klappmyss

Detaljer

Sjøfugl i åpent hav Per Fauchald, Eirik Grønningsæter og Stuart Murray

Sjøfugl i åpent hav Per Fauchald, Eirik Grønningsæter og Stuart Murray Sjøfugl i åpent hav Per Fauchald, Eirik Grønningsæter og Stuart Murray Sjøfugl er en lett synlig del av de marine økosystemene. For å lære mer om sjøfuglenes leveområder, og hva som skjer med sjøfuglene

Detaljer

Lomvi i Norskehavet. Innholdsfortegnelse

Lomvi i Norskehavet. Innholdsfortegnelse Lomvi i Norskehavet Innholdsfortegnelse Side 1 / 5 Lomvi i Norskehavet Publisert 15.02.2016 av Overvåkingsgruppen (sekretariat hos Havforskningsinstituttet) Tilstanden for den norske lomvibestanden er

Detaljer

Hva skjedde med vågehvalen

Hva skjedde med vågehvalen Hva skjedde med vågehvalen i Antarktis? Yoshihiro Fujise, Hiroshi Hatanaka og Seiji Ohsumi Jakten på de store bardehvalene i antarktiske farvann startet på begynnelsen av 1900-tallet og reduserte bestandene

Detaljer

Hvordan påvirker varmere havområder de store fiskebestandene og våre fiskerier? Leif Nøttestad Seniorforsker

Hvordan påvirker varmere havområder de store fiskebestandene og våre fiskerier? Leif Nøttestad Seniorforsker Hvordan påvirker varmere havområder de store fiskebestandene og våre fiskerier? Leif Nøttestad Seniorforsker Eksport av sjømat fra Norge Eksport av sjømat i 2010: 53.8 milliarder kroner Norsk Økonomisk

Detaljer

De pelagiske fiskebestandene: Dynamikken mellom dem, effekter av fiskeriene og samspillet mellom Norskehavet og Barentshavet

De pelagiske fiskebestandene: Dynamikken mellom dem, effekter av fiskeriene og samspillet mellom Norskehavet og Barentshavet De pelagiske fiskebestandene: Dynamikken mellom dem, effekter av fiskeriene og samspillet mellom Norskehavet og Barentshavet Leif Nøttestad Havforskningsinstituttet og Universitetet i Bergen Norskehavet

Detaljer

Sjøpattedyr. Pattedyrene lever både på land og i havet. De som lever i vann, kaller vi for SJØPATTEDYR.

Sjøpattedyr. Pattedyrene lever både på land og i havet. De som lever i vann, kaller vi for SJØPATTEDYR. Når du er ferdig med besøket på Polaria i dag, skal du ha lært litt mer om de pattedyrene som lever i havet på den delen av jorda som kalles for Arktis. Pattedyrene lever både på land og i havet. De som

Detaljer

Sjøfugl/fisk-interaksjoner: ekspertgruppas tilrådninger

Sjøfugl/fisk-interaksjoner: ekspertgruppas tilrådninger Sjøfugl/fisk-interaksjoner: ekspertgruppas tilrådninger Per Fauchald, NINA Rob T. Barrett, UiT Jan Ove Bustnes, NINA Kjell Einar Erikstad, NINA Leif Nøttestad, HI Mette Skern-Mauritzen, HI Frode B. Vikebø,

Detaljer

Siste nytt fra makrellfronten Foreløpige resultater fra makrelløkosystemtoktet. sommeren 2016

Siste nytt fra makrellfronten Foreløpige resultater fra makrelløkosystemtoktet. sommeren 2016 Siste nytt fra makrellfronten Foreløpige resultater fra makrelløkosystemtoktet i Norskehavet sommeren 2016 Leif Nøttestad Bestandsansvarlig for nordøstatlantisk makrell Hovedformål Mengdemåle makrellbestanden

Detaljer

«Marine ressurser i 2049»

«Marine ressurser i 2049» Norklimakonferansen 2013 Oslo, 30. oktober «Marine ressurser i 2049» Hva kan klimaendringer føre til i våre havområder? Solfrid Sætre Hjøllo Innhold Hvordan påvirker klima individer, bestander og marine

Detaljer

Flerbestandsforvaltning Hva tenker vi i Norge om dette?

Flerbestandsforvaltning Hva tenker vi i Norge om dette? Flerbestandsforvaltning Hva tenker vi i Norge om dette? Geir Huse Sjømatdagene, Hell, 17-18 januar Samfunnsoppdrag: Havforskningsinstituttet skal utvikle det vitenskapelige grunnlaget for bærekraftig forvaltning

Detaljer

Bestandsstatus, forvaltning og økologi: norsk vårgytende sild og makrell. Leif Nøttestad Seniorforsker Havforskningsinstituttet

Bestandsstatus, forvaltning og økologi: norsk vårgytende sild og makrell. Leif Nøttestad Seniorforsker Havforskningsinstituttet Bestandsstatus, forvaltning og økologi: norsk vårgytende sild og makrell Leif Nøttestad Seniorforsker Havforskningsinstituttet Bestandsstatus, forvaltning og økologi nvg-sild Kvotenedgang for nvg-silda

Detaljer

Foreløpige råd for tobisfiskeriet i norsk økonomisk sone 2016

Foreløpige råd for tobisfiskeriet i norsk økonomisk sone 2016 Foreløpige råd for tobisfiskeriet i norsk økonomisk sone 6 Espen Johnsen (espen.johnsen@imr.no) Havforskningsinstituttet Råd I henhold til målsetningen i den norske forvaltningsmodellen av tobis tilrår

Detaljer

Blåkveite. Innholdsfortegnelse

Blåkveite. Innholdsfortegnelse Blåkveite Innholdsfortegnelse http://www.miljostatus.no/tema/hav-og-kyst/barentshavet/miljotilstanden-i-barentshavet/fiskebestander/blakveite/blakveite/ Side 1 / 5 Blåkveite Publisert 28.08.2017 av Overvåkingsgruppen

Detaljer

Torskefiskkonferansen 2015 Bestandssituasjonen i Barentshavet 2016 og 2017

Torskefiskkonferansen 2015 Bestandssituasjonen i Barentshavet 2016 og 2017 Torskefiskkonferansen 2015 Bestandssituasjonen i Barentshavet 2016 og 2017 Gjert E. Dingsør Innhold Status og råd for: Nordøst arktisk torsk Nordøst arktisk hyse Nordøst arktisk sei Kort om blåkveite og

Detaljer

Klimaendringenes effekter på havet. [tütäw _ÉxÇz

Klimaendringenes effekter på havet. [tütäw _ÉxÇz Klimaendringenes effekter på havet [tütäw _ÉxÇz Hva jeg skal snakke om Klimavariasjoner Litt om økosystemet Hvordan virker klimaet på økosystemet? Hvordan blir fremtiden? Havforsuring Havstrømmer i nord

Detaljer

Faglig strategi 2013 2017

Faglig strategi 2013 2017 Faglig strategi 2013 2017 Visjon Kunnskap og råd for rike og rene hav- og kystområder Samfunnsoppdrag Instituttet skal utvikle det vitenskapelige grunnlaget for bærekraftig forvaltning av ressursene og

Detaljer

HAVFORSKNINGSINSTITUTTET I NORD

HAVFORSKNINGSINSTITUTTET I NORD HAVFORSKNINGSINSTITUTTET I NORD Lang erfaring i nord Flere tiår med forskning i nord Fiskebestandene og økosystemet i Barentshavet har hatt førsteprioritet for virksomheten ved Havforskningsinstituttet

Detaljer

Først av alt vil jeg takke for invitasjonen til å komme hit, dernest vil jeg legge til at jeg på langt nær kan presentere alt som

Først av alt vil jeg takke for invitasjonen til å komme hit, dernest vil jeg legge til at jeg på langt nær kan presentere alt som Hovedside 1 Først av alt vil jeg takke for invitasjonen til å komme hit, dernest vil jeg legge til at jeg på langt nær kan presentere alt som Havforskningsinstituttet jobber med på 20 minutter, men jeg

Detaljer

Hvor ble det av fisken på Vestlandskysten? Om tilbakegang hos fjordbrisling, norsk vårgytende sild og bunnfisk i Nordsjøen

Hvor ble det av fisken på Vestlandskysten? Om tilbakegang hos fjordbrisling, norsk vårgytende sild og bunnfisk i Nordsjøen Hvor ble det av fisken på Vestlandskysten? Om tilbakegang hos fjordbrisling, norsk vårgytende sild og bunnfisk i Nordsjøen Leif Nøttestad Seniorforsker Fiskebestander og Økosystemer i Norskehavet og Nordsjøen

Detaljer

Forvaltningråd: ICES anbefaler at fiskedødeligheten reduseres kraftig (til under 0.32) tilsvarende en TAC på mindre enn t i 2003.

Forvaltningråd: ICES anbefaler at fiskedødeligheten reduseres kraftig (til under 0.32) tilsvarende en TAC på mindre enn t i 2003. Kolmule Status: Det har vært økende overbeskatning av bestanden de siste årene. Bestanden er nå innenfor sikre biologiske grenser, men høstes på et nivå som ikke er bærekraftig. Gytebestanden ble vurdert

Detaljer

NORSKEKYSTEN ETT AV VERDENS RIKESTE FISKEFELT I FARE. HVA HAR SKJEDD?

NORSKEKYSTEN ETT AV VERDENS RIKESTE FISKEFELT I FARE. HVA HAR SKJEDD? Forslag til kronikk: Johannes Hamre Pensjonert havforsker NORSKEKYSTEN ETT AV VERDENS RIKESTE FISKEFELT I FARE. HVA HAR SKJEDD? Energi i form av varme fra solen er grunnlaget for all biologisk vekst på

Detaljer

INDUSTRITRÅLFISKET I NORDSJØEN SAMMEBRUDD I ET AV VERDENS STØRSTE FISKERIER. Tore Johannessen. Havforskningsinstituttet, Flødevigen 11.

INDUSTRITRÅLFISKET I NORDSJØEN SAMMEBRUDD I ET AV VERDENS STØRSTE FISKERIER. Tore Johannessen. Havforskningsinstituttet, Flødevigen 11. INDUSTRITRÅLFISKET I NORDSJØEN SAMMEBRUDD I ET AV VERDENS STØRSTE FISKERIER Tore Johannessen Havforskningsinstituttet, Flødevigen 11. mai 2005 Innledning Industritrålfisket i Nordsjøen beskatter i det

Detaljer

RAPPORT FRA DET FELLES NORSK-RUSSISKE ØKOSYSTEMTOKTET I BARENTSHAVET

RAPPORT FRA DET FELLES NORSK-RUSSISKE ØKOSYSTEMTOKTET I BARENTSHAVET RAPPORT FRA DET FELLES NORSK-RUSSISKE ØKOSYSTEMTOKTET I BARENTSHAVET 31.08.2007 Av: Erik Olsen, Toktleder G.O. Sars Denne rapporten gir en gjennomgang av status og foreløpige resultater fra det felles

Detaljer

Siste nytt fra makrellforskningen ved Havforskningsinstituttet. Leif Nøttestad Bestandsansvarlig forsker

Siste nytt fra makrellforskningen ved Havforskningsinstituttet. Leif Nøttestad Bestandsansvarlig forsker Siste nytt fra makrellforskningen ved Havforskningsinstituttet Leif Nøttestad Bestandsansvarlig forsker Makrell-økosystemtokt 1.-31. juli 2016 Hovedmålsettinger Mengdemåling av makrell ved bruk av standarisert

Detaljer

Er havet uttømmelig - eller er det fisk nok til alle?

Er havet uttømmelig - eller er det fisk nok til alle? Er havet uttømmelig - eller er det fisk nok til alle? Ole Arve Misund, Havforskningsinstituttet (Foredrag på konferansen "Fisk for alle penga", Institutt for journalistikk, Fredrikstad, 13.11.2000) En

Detaljer

Makrellforskning og makrellbestanden

Makrellforskning og makrellbestanden Makrellforskning og makrellbestanden Leif Nøttestad Seniorforsker og bestandsansvarlig Havforskningsinstituttet Årsmøte i Austevoll Fiskarlag 20. mai 2014 Makrellbestanden er den kommersielt mest verdifulle

Detaljer

3.-4.klasse Tema: Hvalfangst Forarbeid

3.-4.klasse Tema: Hvalfangst Forarbeid 3.-4.klasse Tema: Hvalfangst Forarbeid Kunnskapsløftet sier: Naturfag Mangfoldet i naturen Mål for opplæringen er at eleven skal kunne samtale om livssyklusen til noen plante- og dyrearter argumentere

Detaljer

Forskning på norsk vårgytende sild

Forskning på norsk vårgytende sild JIM/ 24. oktober 2014 Havforskningsinstituttet Nærings- og fiskeridepartementet Forskning på norsk vårgytende sild Fiskebåt mener vi har en utilfredsstillende situasjon når det gjelder forskningen på norsk

Detaljer

Sel i Arktis. Innholdsfortegnelse. Side 1 / 6

Sel i Arktis. Innholdsfortegnelse.  Side 1 / 6 Sel i Arktis Innholdsfortegnelse http://www.miljostatus.no/tema/polaromradene/arktis/sel-i-arktis1/ Side 1 / 6 Sel i Arktis Publisert 11.05.2017 av Norsk Polarinstitutt I Barentshavet samt på Svalbard

Detaljer

l 2004 etablerte Havforskningsinstituttet en egen avdeling i Tromsø. Med dette ble den FASILITETER

l 2004 etablerte Havforskningsinstituttet en egen avdeling i Tromsø. Med dette ble den FASILITETER l 2004 etablerte Havforskningsinstituttet en egen avdeling i Tromsø. Med dette ble den nasjonale, marine, forvaltningsrelaterte ressursforskningen samlet i ett institutt. Det skjedde ved at Fiskeriforsknings

Detaljer

Are Dommasnes Fiskeridirektoratets Havforskningsinstitutt. og BjØrn Myrseth Norges FiskerihØgskole

Are Dommasnes Fiskeridirektoratets Havforskningsinstitutt. og BjØrn Myrseth Norges FiskerihØgskole 6. LODDA I BARENTSHAVET Are Dommasnes Fiskeridirektoratets Havforskningsinstitutt og BjØrn Myrseth Norges FiskerihØgskole 6.1. UTBREDELSE Lodda i Barentshavet utgjør antagelig en enhetlig bestand. O Den

Detaljer

Fiskeridirektoratet, Utviklingsseksjonen v/ Dagfinn Lilleng 2.3.2011 Innspill til Sysselmannens arbeid med forvaltningsplaner for verneområdene

Fiskeridirektoratet, Utviklingsseksjonen v/ Dagfinn Lilleng 2.3.2011 Innspill til Sysselmannens arbeid med forvaltningsplaner for verneområdene Fiskeridirektoratet, Utviklingsseksjonen v/ Dagfinn Lilleng 2.3.2011 Innspill til Sysselmannens arbeid med forvaltningsplaner for verneområdene Fisket ved Svalbard i dag og videre frem i tid Kartet under

Detaljer

Lite gyting i sør, men høye konsentrasjoner på Mørefeltene. Erling Kåre Stenevik og Aril Slotte

Lite gyting i sør, men høye konsentrasjoner på Mørefeltene. Erling Kåre Stenevik og Aril Slotte Lite gyting i sør, men høye konsentrasjoner på Mørefeltene Erling Kåre Stenevik og Aril Slotte Årets sildelarvetokt sammen med et gytetokt i Rogaland viser at det var lite gyting på de sørlige gytefelta

Detaljer

Klimaendringer og effekter på økosystemet i Barentshavet

Klimaendringer og effekter på økosystemet i Barentshavet Klimaendringer og effekter på økosystemet i Barentshavet Harald Loeng og Geir Ottersen Økosystemet i Barentshavet er et av de rikeste, reneste og mest produktive havområder i verden. Men det er sårbart,

Detaljer

Råd for tobisfiske i norsk sone i Tobistokt i Nordsjøen

Råd for tobisfiske i norsk sone i Tobistokt i Nordsjøen Råd for tobisfiske i norsk sone i 12 Tobistokt i Nordsjøen April-mai 12 Espen Johnsen M/S Brennholm 12. mai 12 Havforskningsinstituttet - 1 - Bakgrunn På grunn av faren for nedfisking av lokale tobisfelt

Detaljer

Råd for tobisfiske i norsk sone i Tobistokt i Nordsjøen

Råd for tobisfiske i norsk sone i Tobistokt i Nordsjøen Råd for tobisfiske i norsk sone i 2013 Tobistokt i Nordsjøen April-mai 2013 Espen Johnsen M/S Eros 13. mai 2013 Havforskningsinstituttet - 1 - Bakgrunn På grunn av faren for nedfisking av lokale tobisfelt

Detaljer

Effekter av kongekrabben fiskesamfunn/bentiske egg. Nina Mikkelsen

Effekter av kongekrabben fiskesamfunn/bentiske egg. Nina Mikkelsen Effekter av kongekrabben fiskesamfunn/bentiske egg. Nina Mikkelsen Rekrutteringsdynamikk hos pelagisk fisk (2004-2008) Årsaker til variasjon i årsklassestyrke Høy dødelighet i de tidlige livsfaser hos

Detaljer

Næringskjeder i Arktis

Næringskjeder i Arktis Målet med besøket på Polaria er å bli kjent med økosystem i Arktis, lære om næringskjeder og dets elementer; produsenter, konsumenter (forbrukere) og nedbrytere, beskrive hvordan artene er tilpasset hverandre

Detaljer

Imiddelalderen var landbruksområdene

Imiddelalderen var landbruksområdene Barentshavet et globalt spiskammer Knut Sunnanå Verdens økende befolkning har behov for mat. Fisk fra havet dekker store deler av dette behovet. Langs verdens kyster tas det hver dag fisk som enkelt blir

Detaljer

Vurdering av minstemål på sei og høstingspotensial

Vurdering av minstemål på sei og høstingspotensial 1 Vurdering av minstemål på sei og høstingspotensial Det vises til brev av 30.10.09 fra Fiskeri- og kystdepartementet der Havforskningsinstituttet bes om å vurdere minstemålene for sei i norske farvann

Detaljer

Ressursforskning på lodde. Bjarte Bogstad Havforskningsinstituttet Årsmøte Fiskebåt sør

Ressursforskning på lodde. Bjarte Bogstad Havforskningsinstituttet Årsmøte Fiskebåt sør Ressursforskning på lodde Bjarte Bogstad Havforskningsinstituttet Årsmøte Fiskebåt sør 05.12.2017 Barentshavslodde bestandsmåling og forvalting Basert på akustisk tokt i september (del av økosystemtokt,

Detaljer

Fiskeri. Innholdsfortegnelse. Side 1 / 5

Fiskeri. Innholdsfortegnelse.  Side 1 / 5 Fiskeri Innholdsfortegnelse http://www.miljostatus.no/tema/hav-og-kyst/fiskeri/ Side 1 / 5 Fiskeri Publisert 1.2.216 av Fiskeridirektoratet og Miljødirektoratet Fiskeri påvirker de marine økosystemene

Detaljer

Ressursutviklinga. Nordeas fiskerisamling Bekkjarvik oktober Harald Gjøsæter

Ressursutviklinga. Nordeas fiskerisamling Bekkjarvik oktober Harald Gjøsæter Ressursutviklinga Nordeas fiskerisamling Bekkjarvik 21-22 oktober 2009 Harald Gjøsæter Kva skal eg snakka om? NØA torsk, NØA hyse, lodde NVG sild, Nordsjøsild, makrell og kolmule Og eventuelt andre ting,

Detaljer

Forurensning i norsk vårgytende sild i Norskehavet

Forurensning i norsk vårgytende sild i Norskehavet Forurensning i norsk vårgytende sild i Norskehavet Innholdsfortegnelse Side 1 / 5 Forurensning i norsk vårgytende sild i Norskehavet Publisert 08.02.2012 av Miljødirektoratet ja Nivåene av miljøgifter

Detaljer

Råd for tobisfiske i norsk sone i Tobistokt i Nordsjøen

Råd for tobisfiske i norsk sone i Tobistokt i Nordsjøen Råd for tobisfiske i norsk sone i Tobistokt i Nordsjøen April-mai Espen Johnsen M/S Eros. mai Havforskningsinstituttet - - Bakgrunn På tross av en vitenskaplig aksept for at det finnes separerte bestander

Detaljer

2-2004 DATALAGRINGSMERKER. torskens ferdskriver

2-2004 DATALAGRINGSMERKER. torskens ferdskriver 2-2004 H A V F O R S K N I N G S T E M A DATALAGRINGSMERKER torskens ferdskriver DATALAGRINGSMERKER torskens ferdskriver BAKGRUNN Allerede rundt århundreskiftet var forskere og fiskere opptatt av mulige

Detaljer

Prøvefiske i Frøylandsvatnet i september 2009

Prøvefiske i Frøylandsvatnet i september 2009 NOTAT Til: Aksjon Jærvassdrag Fra: Harald Lura Dato:.1. SAK: Prøvefiske Frøylandsvatn 9 Prøvefiske i Frøylandsvatnet i september 9 Innledning Siden 5 er det gjennomført flere undersøkelser for å kartlegge

Detaljer

HI/SMM/SMEB TOKT NR TOKTRAPPORT - SILDELARVETOKT

HI/SMM/SMEB TOKT NR TOKTRAPPORT - SILDELARVETOKT HI/SMM/SMEB TOKT NR. 2003608 TOKTRAPPORT - SILDELARVETOKT Fartøy : F/F Håkon Mosby Avgang: Ålesund 11. april 2003 Ankomst: Bergen 21. april 2003 Område: Sokkelen fra Malangsgrunnen til Fedje Formål : Finne

Detaljer

K a p i t t e l 1. Økosystem Barentshavet

K a p i t t e l 1. Økosystem Barentshavet K a p i t t e l 1 Økosystem Barentshavet 1.1 Abiotiske faktorer 1.1.1 Fysikk (sirkulasjon, vannmasser og klima) 2003 2005 var en relativt stabil varm periode i Barentshavet med temperaturer godt over gjennomsnittet.

Detaljer

Kommentarer til Equinors søknad om tillatelse til boring av letebrønnen SPUTNIK 7324/6-1 i Barentshavet

Kommentarer til Equinors søknad om tillatelse til boring av letebrønnen SPUTNIK 7324/6-1 i Barentshavet Miljødirektoratet Postboks 5672 Sluppen 7485 TRONDHEIM Deres ref.: Vår ref.: Saksbehandler Dato 24.01.2019 2016/65-0 /SØN/008 Stein Ørjan Nilsen Tlf.: 77 75 06 34 22.02.2019 Kommentarer til Equinors søknad

Detaljer

Fiskeridirektoratets Havforskningsinstitutt og Båtkontoret TOKTRAPPORT. "Michael Sars" FARTØY: TIDSROM: Båtkontoret Havforskningsinstituttet

Fiskeridirektoratets Havforskningsinstitutt og Båtkontoret TOKTRAPPORT. Michael Sars FARTØY: TIDSROM: Båtkontoret Havforskningsinstituttet Bi bl. Fiskeridirektoratets Havforskningsinstitutt og Båtkontoret TOKTRAPPORT FARTØY: TIDSROM: "Michael Sars" 10/6-5/7 r 1987 6/7-23/7 r 1987 Båtkontoret Havforskningsinstituttet FORMAL: UndersØkelser

Detaljer

Lomvi i Norskehavet. Innholdsfortegnelse

Lomvi i Norskehavet. Innholdsfortegnelse Lomvi i Norskehavet Innholdsfortegnelse Side 1 / 5 Lomvi i Norskehavet Publisert 29.11.2013 av Miljødirektoratet ja Tilstanden for den norske lomvibestanden er svært alvorlig. Det kan være et tidsspørsmål

Detaljer

Artssammensetning dyreplankton i Nordsjøen

Artssammensetning dyreplankton i Nordsjøen Artssammensetning dyreplankton i Nordsjøen Innholdsfortegnelse Side 1 / 5 Artssammensetning dyreplankton i Nordsjøen Publisert 12.05.2015 av Overvåkingsgruppen (sekretariat hos Havforskningsinstituttet)

Detaljer

Utviklingen av tarekråkebollesituasjonen

Utviklingen av tarekråkebollesituasjonen Utviklingen av tarekråkebollesituasjonen i Nordland Fylkesmannsamlingen i Bodø 12. juni 2012 Eli Rinde, Hartvig Christie (NIVA) 1 Oversikt Hvor finner en stortare og sukkertare? Hvor og hvorfor har tareskog

Detaljer

Presisering: Det er rettet noen feil og satt inn noen hjelpetekster i forhold til det opprinnelige foredraget

Presisering: Det er rettet noen feil og satt inn noen hjelpetekster i forhold til det opprinnelige foredraget Presisering: Det er rettet noen feil og satt inn noen hjelpetekster i forhold til det opprinnelige foredraget Mot en økosystembasert forvaltning av havet Bilde Cecilie Broms Fra overfiske til underfiske.

Detaljer

SJØPATTEDYR - FLERBESTANDSMODELLER

SJØPATTEDYR - FLERBESTANDSMODELLER HAVFORSKNNGSNSTTUTTET RAPPORT FRA SENTER FOR MARNE RESSURSER NR. S 1993 SSN 0804-2136. Øyvind Ulltang: SJØPATTEDYR - FLERBESTANDSMODELLER (Sluttrapport NFFR-prosjekt nr. 4001 701.248) HAVFORSKNNGSNSTTUTTET

Detaljer

WWF etterlyser plan for oppnåelse av bestandsmål for bjørn i Norge

WWF etterlyser plan for oppnåelse av bestandsmål for bjørn i Norge auror WWF etterlyser plan for oppnåelse av bestandsmål for bjørn i Norge BAKGRUNN Brunbjørnen i Norge - historikk I Norge fantes det tidligere brunbjørn (Ursus arctos) så og si over hele landet. På midten

Detaljer

HAVFORSKNINGSINSTITUTTET, TROMSØ HAVFORSKNINGSINSTITUTTET

HAVFORSKNINGSINSTITUTTET, TROMSØ HAVFORSKNINGSINSTITUTTET HAVFORSKNINGSINSTITUTTET, TROMSØ HAVFORSKNINGSINSTITUTTET I 2004 etablerte Havforskningsinstituttet en egen avdeling i Tromsø. Med dette ble den nasjonale, marine, forvaltningsrelaterte ressursforskningen

Detaljer

Feltbestemmelse av måker kan være både vanskelig og utfordrende. Dette

Feltbestemmelse av måker kan være både vanskelig og utfordrende. Dette Identifisering av voksne måker WWW.BIOFORSK.NO/FUGLETURISME Faktaark for prosjektet «Fugleturisme i Midt- og Øst-Finnmark», et prosjekt i «Naturarven som verdiskaper (M)» Feltbestemmelse av måker kan være

Detaljer

av 2 år garnmel og eldre lodde. Fra BjGrnØya og Østover til O

av 2 år garnmel og eldre lodde. Fra BjGrnØya og Østover til O FAKTQ)Y : F/F "G.O.Sars" AVGANG : Troms@, 10. juli 1977 ANKOMST: Bergen, 27. juli 1977 OMRADE : FORMAL : Barentshavet Kartlegge utbredelse og mengde av lodde. PERSONELL: A. Aglen, T. Antonsen, L. Askeland,

Detaljer

Notat Fra Nils Arne Hvidsten, NINA, mai 2002

Notat Fra Nils Arne Hvidsten, NINA, mai 2002 Notat Fra Nils Arne Hvidsten, NINA, mai 22 Tilleggsrapport for 21 til NINA oppdragsmelding 677 Utredning av konsekvenser for marine dykkender og laksesmolt ved masseuttak i munningen av Verdalselva. Tillegget

Detaljer

Lodde (Mallotus villosus) Capelin Lodde Smaelt Capelan Atlantique Capelán

Lodde (Mallotus villosus) Capelin Lodde Smaelt Capelan Atlantique Capelán Lodde (Mallotus villosus) Capelin Lodde Smaelt Capelan Atlantique Capelán ØKOLOGI Lodde er en liten laksefisk som lever i polare strøk i Nord Atlanterhavet. Den finnes i store stimer også i Stillehavet

Detaljer

Biomasse av planteplankton i Norskehavet

Biomasse av planteplankton i Norskehavet Biomasse av planteplankton i Norskehavet Innholdsfortegnelse Side 1 / 8 Biomasse av planteplankton i Norskehavet Publisert 04.04.2016 av Overvåkingsgruppen (sekretariat hos Havforskningsinstituttet) Planteplankton

Detaljer

Bestands- og økosystemforskningen, med hovedfokus på nvg-sild, makrell og laks i Norskehavet. Leif Nøttestad Seniorforsker

Bestands- og økosystemforskningen, med hovedfokus på nvg-sild, makrell og laks i Norskehavet. Leif Nøttestad Seniorforsker Bestands- og økosystemforskningen, med hovedfokus på nvg-sild, makrell og laks i Norskehavet Leif Nøttestad Seniorforsker Norskehavet er et veldig produktivt marint økosystem Norskehavet Dypvannsbasseng

Detaljer

Fisket ved Svalbard i dag og videre frem i tid.

Fisket ved Svalbard i dag og videre frem i tid. Fisket ved Svalbard i dag og videre frem i tid. Kartet under viser sattelittsporing og elektronisk fangstdagbokdata fra fiskefartøy i områdene rundt Svalbard de siste 3 årene. Fiske etter torsk, hyse og

Detaljer

FAKTAARK: Hvordan få en bedre forståelse av potensialet til gytebestanden?

FAKTAARK: Hvordan få en bedre forståelse av potensialet til gytebestanden? FAKTAARK: Hvordan få en bedre forståelse av potensialet til gytebestanden? Undersøkelser viser at hvis man erstatter gytebestandens biomasse (mengde målt i tonn) med total mengde egg som den samme bestanden

Detaljer

Seminar i fiskeriforvaltning og forskning. Tromsø 23 april Norske Fiskeressurser - forskning og forvaltning. Johannes Hamre

Seminar i fiskeriforvaltning og forskning. Tromsø 23 april Norske Fiskeressurser - forskning og forvaltning. Johannes Hamre Seminar i fiskeriforvaltning og forskning. Tromsø 23 april 23. Norske Fiskeressurser - forskning og forvaltning av Johannes Hamre Seniorforsker emeritus, Havforskningsinstituttet, Bergen Innledning Det

Detaljer

Steinkobbe (Phoca vitulina) i Sognefjorden

Steinkobbe (Phoca vitulina) i Sognefjorden Steinkobbe (Phoca vitulina) i Sognefjorden Hvor mange og hva spiser de? Kjell Tormod Nilssen Havforskningsinstituttet FORVALTNING AV KYSTSEL I St. meld. 27 (2003-2004) Norsk sjøpattedyrpolitikk slås det

Detaljer

Utfordringer og prioriteringer for Havforskningsinstituttet. Tore Nepstad Adm. dir.

Utfordringer og prioriteringer for Havforskningsinstituttet. Tore Nepstad Adm. dir. Utfordringer og prioriteringer for Havforskningsinstituttet Tore Nepstad Adm. dir. Rammedokumenter St.prp.1 - Regjeringens føringer Gir ramme for inntektene og utgiftene til Havforskningsinstituttet Gir

Detaljer

Miljøkonsekvenser av petroleumsvirksomhet i nordområdene. Erik Olsen, leder av forskningsprogram for olje og fisk

Miljøkonsekvenser av petroleumsvirksomhet i nordområdene. Erik Olsen, leder av forskningsprogram for olje og fisk Miljøkonsekvenser av petroleumsvirksomhet i nordområdene Erik Olsen, leder av forskningsprogram for olje og fisk A national institute INSTITUTE OF MARINE RESEARCH TROMSØ DEPARTMENT INSTITUTE OF MARINE

Detaljer

Artssammensetning planteplankton i Barentshavet

Artssammensetning planteplankton i Barentshavet Artssammensetning planteplankton i Barentshavet Innholdsfortegnelse Side 1 / 5 Artssammensetning planteplankton i Barentshavet Publisert 18.02.2010 av Miljødirektoratet ja Hvilke grupper og arter av plankteplankton

Detaljer

Biomasse og produksjon av planteplankton i Barentshavet

Biomasse og produksjon av planteplankton i Barentshavet Biomasse og produksjon av planteplankton i Barentshavet Innholdsfortegnelse Side 1 / 9 Biomasse og produksjon av planteplankton i Barentshavet Publisert 5.2.214 av Overvåkingsgruppen (sekretariat hos Havforskningsinstituttet)

Detaljer

Klimaendringer og biologiske konsekvenser

Klimaendringer og biologiske konsekvenser II Klimaendringer og biologiske konsekvenser Klima, planktonproduksjon og vekst hos sild i Norskehavet Webjørn Melle og Jens Christian Holst Varmt klima i Nord-atlanteren viser sterk korrelasjon med høy

Detaljer

RÅD - BESTANDER OG RESSURSER - FISKET ETTER KYSTBRISLING 2017

RÅD - BESTANDER OG RESSURSER - FISKET ETTER KYSTBRISLING 2017 RÅD OG KUNNSKAPSBIDRAG FRA: Fiskeridirektoratet Postboks 185 Sentrum 5804 Bergen Att: Kjetil Gramstad Deres ref: 17/6664 Vår ref: 2017/745 Arkivnr: 323 Løpenr: 11016/2017 Bergen 19.05.2017 RÅD - BESTANDER

Detaljer

1-2004 REFERANSEFLÅTEN. samarbeid mellom næring og forskning

1-2004 REFERANSEFLÅTEN. samarbeid mellom næring og forskning 1-2004 H A V F O R S K N I N G S T E M A REFERANSEFLÅTEN samarbeid mellom næring og forskning REFERANSEFLÅTEN -samarbeid mellom næring og forskning Det er meget viktig at havforskere som gir råd om fiskeriforvaltning

Detaljer

- Raudåtebestanden er så stor at menneskehjernen ikke kan fatte det

- Raudåtebestanden er så stor at menneskehjernen ikke kan fatte det SURFEBRETT: Ustyrt med video som teller plankton blir denne surfebrettlignende gjenstanden sluppet til havs. Solrun Sigurgeirsdottir og Asthor Gisslason er fra det islandske havforskningsinstituttet. FOTO:

Detaljer

11.1 TIDLIGERE UTREDNINGER OG GRUNNLAGSLITTERATUR 11.3 NÆRINGSGRUNNLAG

11.1 TIDLIGERE UTREDNINGER OG GRUNNLAGSLITTERATUR 11.3 NÆRINGSGRUNNLAG 1 1 S J Ø F U G L Barentshavet har en av verdens høyeste tettheter av sjøfugl. Det er beregnet at havområdet sommerstid huser omlag 20 millioner individer. Mange av bestandene er av stor nasjonal og internasjonal

Detaljer

PROGRAM- OG PROSJEKTORGANISERING 2004 FORSKNINGSGRUPPE 411 SJØPATTEDYR

PROGRAM- OG PROSJEKTORGANISERING 2004 FORSKNINGSGRUPPE 411 SJØPATTEDYR PROGRAM- OG PROSJEKTORGANISERING 2004 FORSKNINGSGRUPPE 411 SJØPATTEDYR Forskningsgruppe 411 Sjøpattedyr Drift 411 0999 Drift av Forskningsgruppe 411 Ansvarlig: Tore Haug Gruppas hovedmålsetning er å videreutvikle

Detaljer

FORHOLDET MELLOM SILD OG SPEKKHOGGER: KAMPEN FOR TILVÆRELSEN

FORHOLDET MELLOM SILD OG SPEKKHOGGER: KAMPEN FOR TILVÆRELSEN FORHOLDET MELLOM SILD OG SPEKKHOGGER: KAMPEN FOR TILVÆRELSEN Leif Nøttestad Sild og spekkhoggere har levd tett koblet i det samme økosystemet i Norskehavet i tusener av år. De har utviklet seg parallelt

Detaljer

Helgelandsplattformen. en truet «regnskog» under havet

Helgelandsplattformen. en truet «regnskog» under havet Helgelandsplattformen en truet «regnskog» under havet Sør-Helgeland Norskekystens videste grunnhavsområde Et møte mellom nordlige og sørlige artsutbredelser Trolig et av de steder i Europa der miljøendringer

Detaljer

Moskus. Innholdsfortegnelse. Side 1 / 6

Moskus. Innholdsfortegnelse.  Side 1 / 6 Moskus Innholdsfortegnelse http://www.miljostatus.no/tema/naturmangfold/arter/moskus/ Side 1 / 6 Moskus Publisert 03.04.2017 av Miljødirektoratet Moskus er en fremmed art, men truer verken økosystemer

Detaljer

19. konsesjonsrunde: Forslag til utlysing av blokker i Barentshavet og Norskehavet

19. konsesjonsrunde: Forslag til utlysing av blokker i Barentshavet og Norskehavet Tromsø, 12. april 2005 Notat til Miljøverndepartementet U.off. 5 19. konsesjonsrunde: Forslag til utlysing av blokker i Barentshavet og Norskehavet Vi viser til Faggruppens arbeid med rapporten Arealvurderinger

Detaljer

Havklima og raudåte - to sentrale faktorer for produksjonen av fisk i Nordatlanteren

Havklima og raudåte - to sentrale faktorer for produksjonen av fisk i Nordatlanteren Havklima og raudåte - to sentrale faktorer for produksjonen av fisk i Nordatlanteren Svein Sundby Raudåta (med det latinske navnet Calanus finmarchicus) er en nøkkelart i det nordlige Nordatlanterhavs

Detaljer

HI/SMM/SMEB TOKT NR SILDELARVETOKT TOKTRAPPORT

HI/SMM/SMEB TOKT NR SILDELARVETOKT TOKTRAPPORT HI/SMM/SMEB TOKT NR. 2002103 SILDELARVETOKT TOKTRAPPORT Fartøy : F/F Michael Sars Avgang: Tromsø 8. april 2002 Ankomst: Bergen 25. april 2002 Område: Sokkelen fra Fugløybanken til Stavanger Formål : Finne

Detaljer

Tidspunkt for våroppblomstring av planteplankton i Barentshavet

Tidspunkt for våroppblomstring av planteplankton i Barentshavet Tidspunkt for våroppblomstring av planteplankton i Barentshavet Innholdsfortegnelse Side 1 / 5 Tidspunkt for våroppblomstring av planteplankton i Barentshavet Publisert 23.06.2014 av Overvåkingsgruppen

Detaljer

Forvaltningsplan for raudåte

Forvaltningsplan for raudåte Forvaltningsplan for raudåte Lise Langård FishTech, Ålesund 2015 Nordlys.no Raudåte Calanus finmarchicus, eller raudåte, er en sentral planktonorganisme i økosystemet Norskehavet. Raudåta overvintrer i

Detaljer