Varsel om vedtak: minstekrav til reservestrømskapasitet i landmobile nett

Transkript

1 Varsel om vedtak: minstekrav til reservestrømskapasitet i landmobile nett Sak

2 1 INNLEDNING BAKGRUNN GENERELT OM REGULERING AV SIKKERHET OG BEREDSKAP I EKOMNETT OG -TJENESTER RESERVESTRØM I DAGENS MOBILNETT KLASSIFISERINGSFORSKRIFTEN RESERVESTRØM I NØDNETT RESERVESTRØM I ANDRE LANDS MOBILNETT ROBUSTHET I STRØMNETTENE VURDERING AV RISIKO FOR STRØMBRUDD TILPASSING BASERT PÅ LEVERINGSKVALITET PÅ STRØM ENDRINGER I BRUKSMØNSTERET BEHOV FOR MINSTEKRAV TIL RESERVESTRØMKAPASITET I MOBILNETT VURDERING AV KONSEKVENSER AV TILTAKET HJEMMELSGRUNNLAGET PLIKTSUBJEKTENE ØKONOMISK BELASTNING SAMLOKALISERING VIDERE DEKNINGS- OG KAPASITETSUTBYGGING GJENNOMFØRINGSTID PÅVIRKNING AV YTRE MILJØ BRUKERNES FORVENTNINGER OG OPPLEVD TILGJENGELIGHET VED STRØMBRUDD VEDTAK OM KRAV TIL RESERVESTRØMKAPASITET I MOBILNETTENE OPPSUMMERING KRAV UNNTAK FRA KRAVET TIDSRAMME KRAV OM DOKUMENTASJON KOMMENTARER TIL VARSEL OM VEDTAK

3 1 Innledning 1.1 Bakgrunn I etterkant av ekstremværet Dagmar i romjulen 2011 publiserte Post- og teletilsynet (PT) i januar 2012 en rapport 1 om foreløpige erfaringer og forslag til tiltak etter ekstremværet Dagmar. I rapporten foreslo PT en rekke tiltak for å bøte på de sårbarhetene som ble identifisert som følge av ekstremværet. I følge Norges vassdrags- og energidirektorat 2 kan tilsvarende ekstremvær forventes hvert 40. år på Vestlandet, hvert 75. år på Nordvestlandet og hvert 100. år på Østlandet. For en tilsvarende ekstremsituasjon vil absolutt sikkerhet mot avbrudd i mobiltjenester ikke være realistisk å oppnå. Utfordringen for ekommyndighetene er derfor knyttet opp mot hvilken leveransesikkerhet for mobiltjenester samfunnet krever, og tilbyderne leverer, ved ekstremsituasjoner. I mars 2012 arrangerte PT et møte med Telenor Norge AS (heretter Telenor), TeliaSonera Norge AS (heretter TeliaSonera), Tele2 Norge AS, Network Norway AS (heretter Tele2) og ICE Norge AS (heretter ICE) som særlig tok opp problemstillingene knyttet til kravet om tre døgns reservestrøm for særlige utvalgte basestasjonslokasjoner og minstekrav til seks timers reservestrøm i hele dekningsområdet til tilbydere av landmobile nett (heretter mobilnett). Dagmartiltakene ble også diskutert med de samme tilbyderne under Forum for sikkerhet og beredskap i nett (SBEN) som PT arrangerte i mai PT vurderte tiltakene i lys av tilbakemeldingene fra disse møtene. I tillegg tok PT hensyn til forslaget til revidert nasjonalbudsjett som ble lagt fram i mai 2012, der det ble satt av øremerkede midler til å innføre en prioritetsordning i mobilnettene. På denne bakgrunn sendte PT i juni 2012 et forslag til justerte Dagmar-tiltak på høring til de berørte tilbyderne. Av tiltakene i høringsbrevet er det tiltaket som omhandler minstekrav til reservestrøm i mobilnettene som ble ansett å medføre de mest betydelige kostnadene for tilbyderne. PT bad derfor spesielt om en vurdering av de antatte økonomiske konsekvensene av tiltaket. PT mottok høringssvar fra Telenor, TeliaSonera, Tele2 3, ICE og Direktoratet for nødkommunikasjon (DNK). I dette dokumentet varsler PT om vedtak om innføring av minstekrav til reservestrømskapasitet i mobilnettene, som bygger på arbeidet nevnt over. 1.2 Generelt om regulering av sikkerhet og beredskap i ekomnett og -tjenester Tilbydernes krav til sikkerhet og beredskap fremkommer av lov om elektronisk kommunikasjon (ekomloven) med forskrifter, avtaler og konsesjoner. Det følger av ekomloven 2-10 første ledd at tilbyder skal tilby elektronisk kommunikasjonsnett og -tjeneste med forsvarlig sikkerhet for brukerne i fred, krise og krig 4. Tilbyder skal 1 «Foreløpige erfaringer og forslag til tiltak etter ekstremværet Dagmar», PT-rapport nr. 2. januar «Vinden som blåste i fjor. Hvor sterk var Dagmar?», NVE-rapport nr. 41, november Høringssvaret var på vegne av Tele2s norske virksomhet, som omfatter Tele2 Norge AS, Network Norway AS og Mobile Norway AS. 4 Dette varselet om vedtak tar utgangspunkt i de endringer av ekomloven som gjelder fra

4 opprettholde nødvendig beredskap, og viktige samfunnsaktører skal prioriteres ved behov. I kapittel 8 i forskrift om elektronisk kommunikasjonsnett og elektronisk kommunikasjonstjeneste (ekomforskriften) stilles det nærmere krav til blant annet beredskapsplaner, øvelser, prioritering og varsling for tilbydere som leverer nett og tjenester til brukere med samfunnskritisk funksjon. I forskrift om klassifisering og sikring av anlegg i elektroniske kommunikasjonsnett (klassifiseringsforskriften) stilles det krav om klassifisering og sikring av fysiske anlegg. I henhold til forskriften plikter tilbydere av ekomnett å gjennomføre en helhetlig risiko- og sårbarhetsvurdering av sine anlegg, og sørge for at anleggene i de ulike klassene er forsvarlig sikret i samsvar med denne vurderingen og forskriftens nærmere krav. I mars 2013 sendte PT ut på høring et forslag til forskrift om prioritet i mobilnett. Formålet med en prioritetsordning er å kunne gi brukere med ansvar for samfunnsviktige oppgaver bedre tilgjengelighet i mobilnettene i krisesituasjoner hvor disse nettene er hardt belastet. Forslaget pålegger tilbydere av mobilnett å tilby prioritet til slike brukere. Forskriften skal tre i kraft innen utgangen av For å øke robustheten i elektroniske kommunikasjonsnett- og tjenester vurderer PT løpende investeringer i sikkerhets- og beredskapstiltak utover det som tilbyderne etter ekomloven selv er ansvarlige for. Merkostnadene etter pålegg om slike investeringer blir dekket av Staten. Som ledd i reguleringen av sikkerhet og beredskap i ekomnett og -tjenester har PT i 2011 og 2012 gjennomført analyser som peker på aktuelle tiltak for å opprettholde og styrke sikkerhets- og beredskapsnivået. Samferdselsdepartementet ga etter flere store utfall i mobilnettene i mai og juni 2011 PT i oppdrag å gjennomføre en sårbarhetsanalyse av mobilnettene. Analysen ble utført i samarbeid med konsulentselskapene Nexia og Styrmand, og med medvirkning fra tilbyderne. Formålet med kartleggingen var å få oversikt over sårbarhetene i mobilnettene sett i lys av de siste årenes trafikk- og teknologiutvikling, samt endring i bruksmønstre. Analysen konsentrerte seg mest om de sentrale delene av nettene (kjernenettene). I analysen ble det avdekket en rekke sårbarheter knyttet til installasjoner, utstyr, nettstrukturer, organisasjon og omkringliggende systemer. I tillegg viser analysen at IP-nettverk i økende grad blir felles plattform for svært mange tjenester, og derfor er å regne som en kritisk infrastruktur. Både sårbarhetsanalysen av mobilnettene og Dagmar-rapporten viser at avhengigheten av sambandsinfrastrukturen er betydelig. Et sammenfallende forslag i begge rapportene var å gjennomføre en kost-/nyttevurdering av forbedringer i og alternativer til dagens sambandsstrukturer. Kost-/nyttevurderingen ble gjennomført i Generelt er anbefalingene fra denne rapporten at man bør gjennomføre tiltak av beredskapsmessig og forebyggende natur, fremfor å styrke spesifikke deler av infrastrukturen. Årsaken er at den først nevnte typen tiltak antas å ha bredest effekt og størst nytteverdi. Rapporten peker likevel på enkelte tiltak for å bygge ut eller forbedre eksisterende infrastruktur som bør vurderes nærmere. PT legger til grunn både Dagmar-rapporten, sårbarhetsanalysen og kost- /nyttevurderingen i arbeidet med å treffe de nødvendige tiltakene for å sørge for 4

5 oppretthold og styrking av nødvendig sikkerhet og beredskap i ekomnett og -tjenester. Dette varslede vedtaket om minstekrav til reservestrømkapasitet i mobilnettene er ett slikt tiltak. 1.3 Reservestrøm i dagens mobilnett Til nå har ekommyndighetene ikke stilt spesifikke krav til reservestrømkapasitet i de offentlige ekomnettene, inkludert mobilnettene. Informasjon som PT har mottatt fra tilbyderne av mobilnett tyder på at kapasiteten i de fleste dekningsområder er mellom en og fem timer. På grunn av fysiske forhold er det på enkelte basestasjonslokasjoner ikke installert reservestrøm, mens det på enkelte viktige lokasjoner er kapasitet på over seks timer. Statistikk fra ekstremværet Dagmar i romjulen 2011 viser at cirka 40 prosent av basestasjonene i Sogn og Fjordane og Møre og Romsdal ble utilgjengelige på grunn av ekstremværet. Feilårsaken var nesten utelukkende manglende strømtilførsel (både primær strømforsyning og reservestrøm) eller transmisjon. For 70 prosent av basestasjonene som ble utilgjengelige var manglende strømtilførsel den direkte årsaken. En heving av det generelle nivået for reservestrøm i mobilnettene vil derfor i slike situasjoner bidra til at utfallet av ekomtjenester levert gjennom mobilnettene forskyves frem i tid slik at brukerne gis mulighet for å kommunisere og iverksette nødvendige tiltak for å forberede seg på langvarig utfall av elektrisk kraft. Også i mindre ekstreme situasjoner vil økt reservestrøm i mobilnettene bidra til å øke tilgjengeligheten til tjenester levert gjennom mobilnettene. 1.4 Klassifiseringsforskriften Fra 1. januar 2013 trådte klassifiseringsforskriften i kraft. Kravene i forskriften er en operasjonalisering av ekomloven 2-10 første ledd, hva gjelder fysiske ekomanlegg. Formålet med forskriften er å sikre nettutstyr i anlegg mot uønsket ytre fysisk påvirkning, og retter seg mot tilbydere av ekomnett som benyttes til offentlige ekomtjenester (nettilbydere). For øvrig skiller ikke forskriften mellom ulike typer ekomnett og -tjenester. I henhold til forskriften skal nettilbydere klassifisere alle anlegg ut fra hvor viktig eget nettutstyr i anlegget er for offentlige ekomtjenester, i klassene A, B, C og D. Sentralt i forskriften er krav til nettilbyderne om å gjennomføre helhetlig risiko- og sårbarhetsvurdering knyttet til sine anlegg, og sørge for at anlegg i de ulike klassene er forsvarlig sikret i samsvar med denne vurderingen. Sikringstiltakene skal minst oppfylle nærmere bestemte krav til skallsikring, tilgangskontroll, innbruddsalarm, brannsikring, EMP/HPM, lokalisering, samlokalisering og hjelpeteknisk utstyr, inkludert reservestrømforsyning. For anlegg i klasse A, B og C stilles det konkrete minstekrav til blant annet reservestrømkapasitet (hhv. 3 og 2 døgn). Dette er anlegg som vurderes som viktige på fylkesnivå, landsdelsnivå eller nasjonalt nivå, eller som omfattes av sikkerhetsloven. Anlegg med sentrale nettelementer i mobilnettene vil naturlig falle innenfor disse klassene. For anlegg i klasse D stiller forskriften ingen konkrete minstekrav. Klasse D-anlegg vil blant annet omfatte de fleste basestasjoner i mobilnettene, og antageligvis flere 5

6 anlegg som inngår i transmisjonsdelen av mobilnettene. Kravet i dette varslede vedtaket kommer således i tillegg til de mer generelle kravene til anlegg i klasse D i klassifiseringsforskriften. 1.5 Reservestrøm i Nødnett Nødnett er et nytt digitalt radiosamband for nød- og beredskapsaktører. Nettet er under utbygging og skal ferdigstilles i løpet av Det er lagt stor vekt på at Nødnett skal være sikkert og robust. Nødnett bygges i dag med minimum 8 timers reservestrøm på basestasjonene. På 15 prosent av disse etableres det 48 timers reservestrøm. Det er basestasjoner med stort dekningsområde eller som av andre grunner anses som spesielt viktige, som har høyest reservestrømberedskap. I desember 2012 publiserte DNK en rapport 5 der de anbefaler en kraftig heving av reservestrømberedskapen i Nødnett. Bakgrunnen for dette er de siste års erfaringer med ekstremvær med påfølgende langvarige strømbrudd situasjoner man anser at Nødnetts rolle vil være svært viktig. DNK foreslår at grunnkapasiteten på reservestrøm i Nødnett økes fra 8 timer til 24 timer, og at halvparten av basestasjonene får 72 timers reservestrøm. I tillegg anbefales det å montere tilkoblingsmulighet for mobile dieselaggregater og lagre om lag ti mobile aggregater i hvert fylke. Siden de fleste av basestasjonene i Nødnett er samlokalisert med kommersielle tilbydere av mobilnett, kan det legges til rette for deling av denne reservestrømskapasiteten. Investeringskostnadene anslås å være 650 millioner kroner i tillegg til årlige økte driftskostnader på om lag 55 millioner kroner. DNK vil i 2013 utrede rapportens anbefalinger videre, og blant annet se på problemstillinger knyttet til reservestrømkapasiteten i transmisjonsnettet som i stor grad baserer seg på leide linjer fra kommersielle tilbydere. 1.6 Reservestrøm i andre lands mobilnett Kartlegging av reservestrømskapasitet for mobilnett i land som er sammenliknbare med Norge gir kunnskap om hvordan andre har løst tilsvarende utfordringer relatert til reservestrøm. PT mener Finland og Sverige er to land som har mange likhetstrekk med Norge relatert til behov for reservestrømskapasitet. I det finske ekomregelverket stilles det spesifikke krav til reservestrømkapasitet i mobilnettene 6. Kravet er at basestasjoner i mobilnettene i utgangspunktet skal ha 3 timers reservestrømkapasitet med følgende unntak: På 30 prosent av basestasjoner utenfor tettsteder skal kapasiteten være minst fire timer, mens basestasjoner innenfor tettsteder skal ha minst to timers reservestrømkapasitet. For LTE- og WiMAXbasestasjoner er kravet 15 minutter. Imidlertid skal kapasiteten være seks timer (bortsett for LTE- og WiMAX-basestasjonene) dersom det ikke er mulig å transportere mobil reservestrømforsyning til lokasjonen innenfor en tidsramme på to til fire timer (på grunn av veg-/terrengforhold og lignende). Bakgrunnen for at kravet 5 «Reservestrømberedskap i Nødnett», Direktoratet for nødkommunikasjon, 20. desember Forskrift 54 A/2012 M «Om säkerställande av kommunikationsnät och kommunikationstjänster» 6

7 lempes betraktelig for LTE og WiMAX er at disse teknologiene er under utbygging. Tilsvarende tillemping skjedde for UMTS da UMTS var under utbygging. I Sverige har man, som i Norge, ikke spesifiserte krav til reservestrømkapasitet i mobilnettet. Imidlertid har Rakel (som tilsvarer det norske Nødnett) og TeliaSonera inngått samarbeid om reservestrøm (fra 24 timer til syv døgn) på de basestasjonslokasjoner hvor Rakel og TeliaSonera er samlokalisert. Her har Rakel tatt investeringskostnadene mens TeliaSonera dekker driftskostnadene i 15 år. 1.7 Robusthet i strømnettene Strøm og elektronisk kommunikasjon representerer grunnleggende kritiske infrastrukturer som i stor grad er gjensidig avhengig av hverandre, og som de fleste andre kritiske infrastrukturer og tjenester bygger på og er avhengige av 7. Dette forutsetter at det innenfor både kraft- og ekomsektorene arbeides med å styrke robustheten i egen infrastruktur og beredskapen overfor bortfall i den andres infrastruktur. Når det gjelder kraftsektoren stilles det blant annet krav om kommunikasjonsberedskap, slik at kraft- og nettselskap kan operere uten tilgjengelige offentlige ekomtjenester. Tilsvarende forventes det at ekomsektoren har en grunnleggende reservestrømberedskap slik at ekomtjenester skal være tilgjengelige også ved utfall av ordinær strømforsyning. Samtidig går det en grense for hvor lenge det kan forventes at ekomnett- og tjenester skal kunne fungere uten tilgang på primær strømforsyning samt hvor lenge kraftsektoren skal kunne fungere som normalt uten tilgang på grunnleggende ekomnett- og tjenester. Det er derfor viktig at kravene som stilles i de to sektorene balanseres for å unngå at en sektor blir uforholdsmessig belastet for forhold som er den andres sektors ansvar. Norges vassdrags- og energidirektorat (NVE) og PT sendte i etterkant av Dagmar et felles brev 8 til alle kraftselskap og tilbydere med eget elektronisk kommunikasjonsnett. I brevet blir det presisert at i de fleste tilfeller må ekomtilbyderne selv dekke de nødvendige kostnadene for å få en leveringskvalitet som er bedre enn det som med rimelighet kan forventes i henhold til gjeldende regulering av kraftselskapene. Det vil følgelig være ekomsektorens ansvar å etablere en grunnleggende reservestrømkapasitet i mobilnettene. 2 Vurdering av risiko for strømbrudd 2.1 Tilpassing basert på leveringskvalitet på strøm NVE gir hvert år ut avbruddsstatistikk for det norske kraftsystemet. Statistikken er basert på fylkesfordelt innrapportering fra alle nettselskap, og viser avbrudd som følge av driftsforstyrrelser og planlagte utkoplinger i høyspenningsnettet. I NVEs statistikk 7 St.meld. nr. 47 ( ), «Telesikkerhet og -beredskap i et telemarked med fri konkurranse» 8 «Samarbeid mellom nett- og ekomselskaper; oppfølging etter ekstremværet Dagmar», brev fra PT og NVE datert , ref. NVE en/nme 7

8 skilles det mellom kortvarige avbrudd (under tre minutt) og langvarige avbrudd (over tre minutt). I følge NVE 9 hadde sluttbrukerne i 2011 i snitt 2,7 langvarige avbrudd. Gjennomsnittlig gjenopprettingstid var en time og 36 minutt. Ut fra NVEs tilgjengelige statistikk kan man lese fylkesvise variasjoner i frekvens og varighet på strømavbrudd. Imidlertid kan man ikke lese direkte ut fra statistikken hvorvidt leveransekvaliteten varierer mellom byer, tettbygde strøk og utkantstrøk. Slik PT tolker høringsuttalelsene fra tilbyderne av mobilnett erfarer de likevel at områder med høy befolkningstetthet generelt har bedre leveringskvalitet på strømforsyning enn områder med lav befolkningstetthet. En naturlig tilnærming for dimensjonering av reservestrømkapasiteten i et mobilnett er å ta utgangspunkt i leveringskvaliteten til den lokale strømleveransen. Gjennom en slik sannsynlighetsbasert tilnærming, tillagt en viss sikkerhetsmargin, vil en tilbyder av mobilnett kunne levere stabile tjenester under de mest forekommende tilfeller av strømbrudd. I praksis anskaffer en tilbyder gjerne standardløsninger for reservestrøm (innkjøp eller leie) som vurderes å gi tilstrekkelig sikkerhetsmargin for å dekke det kommersielle behovet og for å oppfylle myndighetskravet i ekomloven 2-10 første ledd (jf. også klassifiseringsforskriften 5). PT anser dette å være en hensiktsmessig tilnærming til innfrielse av lovkravet når det gjelder reservestrømkapasitet i mobilnettene, og har tidligere ikke sett behov for nærmere regulering av et minimumsnivå. 2.2 Endringer i bruksmønsteret Bruken av mobilnettene har de senere år endret karakter, fra å være en supplementær telefonitjeneste til fasttelefoni, til i stor grad å erstatte bruken av både fasttelefoni og fast Internett-aksess. Dette kommer tydelig fram både i PTs årlige statistikk om det norske ekommarkedet 10, og i rapport 11 fra Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap (DSB) fra 2012 om samfunnets sårbarhet overfor bortfall av elektronisk kommunikasjon. PT vurderer derfor at konsekvensen av utfall i mobilnettene er mye større for samfunnet i dag, enn for bare få år siden. Dette fordrer at robustheten i mobilnettene, inkludert dimensjoneringen av en grunnleggende reservestrømkapasitet, må tilpasses tilsvarende for å opprettholde lovkravet om forsvarlig sikkerhet for brukerne. Forslag til tiltak som PT fremmet i Dagmar-rapporten, og i senere høring, er innføring av et minstekrav på minst seks timers reservestrømkapasitet i hele mobilnettenes dekningsområde (med visse unntak). Formålet som ligger til grunn er å gi samfunnet rimelig tid til å forberede seg i ekstraordinære situasjoner med langvarig strømbrudd. TeliaSonera, Tele2 og Telenor uttrykker i høringen enighet i at reservestrømkapasiteten i mobilnettet må økes, men at det ikke er rimelig å kreve seks timers reservestrøm på alle basestasjonslokasjoner. TeliaSonera og Telenor mener det bør heller gjennomføres en trinnvis opprustning av reservestrømkapasiteten, og 9 «Trær til besvær. Lærdommer om skogrydding i etterkant av ekstremværet Dagmar», NVE-rapport nr. 45, november «Det norske markedet for elektroniske kommunikasjonstjenester 2012» PT-rapport nr , 15.mai «Samfunnets sårbarhet overfor bortfall av elektronisk kommunikasjon», DSB,

9 foreslår at det differensieres på batterikapasitet (for eksempel to, fire og seks timer) ut fra befolkningstetthet og ut fra strømstabiliteten i det enkelte område. Tele2 mener også at sekstimerskravet må modifiseres på bakgrunn av det reelle behovet. De foreslår derfor at det installeres reservestrøm på basestasjoner i sentrale områder av hver kommune hvor befolkningen vil ha mulighet til å kommunisere uten at kostnadene ved tiltaket blir uoverkommelig, eller å dele landet inn i områder og utpeke en tilbyder i hvert område til å styrke batterikapasiteten. DNK mener på sin side at sett i relasjon til den store avhengigheten til telekommunikasjon så bør det vurderes om kommersielle så vel som Nødnett bør ha reservestrømkapasitet i mer enn hhv. seks og åtte timer. 2.3 Behov for minstekrav til reservestrømkapasitet i mobilnett En sannsynlighetsbasert tilnærming, som foreslått av tilbyderne i høringen, baserer seg på at sannsynligheten for langvarige avbrudd ut over to til fire timer i tettbygd strøk er så liten at kostnaden med å øke reservestrømkapasiteten klart overstiger nytteverdien. PTs vurdering er imidlertid at denne tilnærmingen ikke tar høyde for at konsekvensen av et langvarig strømavbrudd i tettbygd strøk kan være like stor eller større enn i utkantstrøk da avbruddet vil kunne ramme mange flere mennesker. Minstenivået som PT har foreslått er derfor ikke basert på forventet hyppighet og varighet av strømutfall, men basert på PTs vurdering av hva som i dag bør være utgangspunktet for å kunne tilby brukerne forsvarlig sikkerhet i fred, krise og krig, jf. ekomloven 2-10 første ledd. Dette inkluderer også (og kanskje spesielt) hendelser som ikke anses som overveiende sannsynlig. PT viser blant annet til det nasjonale risikobildet som årlig utgis av DSB 12, og som vurderer flere scenarioer som kan føre til langvarige strømbrudd. Tilbyderne må fortsatt vurdere behovet for reservestrømkapasitet utover minstenivået i enkelte dekningsområder dersom sannsynligheten for langvarige strømutfall i disse områdene tilsier det. 3 Vurdering av konsekvenser av tiltaket 3.1 Hjemmelsgrunnlaget Det følger av ekomloven 2-10 først ledd, slik den lyder etter lovendring i kraft , at tilbyder plikter å «tilby elektronisk kommunikasjonsnett og -tjeneste med forsvarlig sikkerhet for brukerne i fred, krise og krig.» Videre fremgår det av forarbeidene til ekomloven 13, at det med da gjeldende krav om nødvendig sikkerhet, menes at «nett og tjenester skal sikres på en slik måte at bruker, selv i situasjoner der nettet utsettes for ekstraordinære påkjenninger, så langt som mulig skal kunne benytte grunnleggende elektroniske kommunikasjonstjenester». 12 «Nasjonalt risikobilde 2012», DSB, Ot.prp.nr. 58 ( ) Om lov om elektronisk kommunikasjon, videreført etter lovendring 9

10 Ekstremværet Dagmar, romjulen 2011, tjener som et eksempel på en slik ekstraordinær påkjenning, hvor det var lengre perioder med utfall av kraft og medfølgende utfall i mobilnettene. Som det fremgår av forarbeidene, omhandler kravet muligheten til å benytte «grunnleggende elektronisk kommunikasjon». Innholdet av slik grunnleggende elektronisk kommunikasjon vil endres i takt med den teknologiske utviklingen. Bruken av mobile tjenester har økt kraftig de siste årene og det er på det rene at disse tjenestene er å anse som slik grunnleggende elektronisk kommunikasjon. Kravet om forsvarlig sikkerhet i ekomloven 2-10 første ledd anses for å være en minstestandard som det fremgår at tilbyder selv bærer kostnaden ved. Den rettslige standarden forsvarlig sikkerhet er dynamisk, og det understrekes i forarbeidene til ny 2-10 at «kravet til forsvarlig» sikkerhet er ment å ligge over det tidligere kravet til nødvendig sikkerhet 14. Innholdet av standarden dekker også det å sikre at grunnleggende ekomtjenester er funksjonelle for brukeren også ved omfattende strømbortfall, tekniske feil og likende. Det er på det rene at denne minstestandarden kan ligge over det som er kommersielt interessant for den enkelte tilbyder. Dette må likevel forstås slik at innholdet etter første ledd ikke kan strekkes for langt, og det fremgår av forarbeidene til ekomloven at det i vurderingen av om forsvarlig sikkerhet er oppnådd skal tas hensyn til kostnadssiden ved å sikre elektronisk kommunikasjonsnett- og tjenester. Kostnadskrevende sikkerhets- og beredskapskrav må balanseres mot ønsket om rimelige og fremtidsrettede ekomtjenester og det å legge til rette for næringsutvikling og innovasjon i henhold til ekomlovens formål jf. ekomloven 1-1. For eksempel stilte Tele2 i høringen spørsmål ved om øking av reservestrømkapasitet som så åpenbart overstiger behovet for kommersiell tilpasning kan pålegges uten at tilbydernes reelle merkostnader dekkes av staten, jf. ekomloven 2-10 fjerde ledd. Telenor mener det bør vurderes delvis myndighetsfinansiering for å oppruste reservestrømkapasiteten til seks timer på lokasjoner hvor det er gode strømleveranser. I henhold til forarbeidene og den kostnadsvurderingen som skal tas ved ekomloven 2-10, har PT i det følgende vurdert hvilke konsekvenser et minstenivå på seks timers reservestrøm i mobilnettene vil ha for tilbyderne, og hvorvidt PT ser behov for å justere eller gjøre unntak fra det foreslåtte minstenivået. 3.2 Pliktsubjektene I Norge er det per i dag fire tilbydere som har eget mobilnett: Telenor, TeliaSonera, Tele2 og ICE. Disse tilbyderne tilbyr forskjellige tjenester på forskjellige tjenesteplattformer. Telenor og TeliaSonera har landsdekkende nett for 2G og 3G. Begge er også i gang med utrullingen av neste generasjons mobilnett, LTE (4G). Tele2 bygger gjennom konsesjonshaveren Mobile Norway AS et tredje 3G-nett, som i løpet av 3. kvartal 2013 skal dekke om lag 75 prosent av Norges befolkning 15. For de 25 % som ikke dekkes av dette mobilnettet gjester kundene i Telenors eller TeliaSoneras mobilnett (avhengig av kundetilhørighet). ICE tilbyr mobilt bredbånd i sitt landsdekkende nett basert på CDMA-standarden. 14 Prop. 69 L ( ) s Hentet fra Network Norways nettsider 10

11 Tilbyderne er også ulike hva gjelder infrastruktur. Selv om de har egne mobilnett, eier de nødvendigvis ikke infrastruktur som master, utstyrshytter, strøm- og reservestrømforsyningsutstyr og transmisjon. Av tilbyderne er Telenor den største infrastruktureieren. De andre innplasserer i større grad sitt nettutstyr hos andre, der også reservestrømkapasitet leies. I tillegg skiller ICE seg ut fra de andre tilbyderne av mobilnett i form av å ha landsdekkende dekning gjennom om lag 460 basestasjonslokasjoner, mot for eksempel Telenors om lag 6500 basestasjonslokasjoner. Når det gjelder markedsandeler 16 på mobiltelefoni har Telenor om lag 50 prosent, etterfulgt av TeliaSonera på ca. 24 prosent og Tele2 17 ca. 18 prosent. For mobilt bredbånd 18 er markedsandelen til Telenor ca. 42 prosent, TeliaSonera ca. 32 prosent, ICE ca. 17 prosent og Tele2 19 ca. 7 prosent. PT har ikke en fullstendig oversikt over dagens nivå på reservestrømberedskapen i mobilnettene. Det er likevel på det rene at dagens nivå er betydelig lavere enn seks timer i de fleste dekningsområdene. Forskjellene nevnt over, sammen med tilbydernes ulike økonomiske forutsetninger, gjør at tilbyderne har ulike forutsetninger for å kunne innfri et minstekrav til reservestrøm i mobilnettene i sine nett. Disse forutsetningene blir vurdert nærmere i det følgende. 3.3 Økonomisk belastning I høringen ba PT om tilbydernes kostnadsanslag for å oppnå seks timers reservestrømkapasitet i mobilnettene i områder utenfor tettsteder/byer med mer enn innbyggere, innenfor en periode på 18 måneder 20. Kostnadsanslagene varierte fra et titalls millioner kroner til et hundretalls millioner kroner, med en snittkostnad på til kroner per basestasjon. Tallene er basert på svært grove kostnadsanslag og er ikke sammenlignbare da det er lagt ulike forutsetninger til grunn. Tilbyderne har ikke tatt høyde for unntakene i det foreslåtte kravet i høringsforslaget, men Tele2 skriver i sitt høringssvar at «det har i denne forbindelse liten betydning at PT foreslår enkelte mindre unntak fra kravet». PT har ikke grunnlag for å justere minstekravet på bakgrunn av disse tallene alene. Imidlertid er kostnadsanslagene av en slik størrelsesorden at PT ser grunn til å legge til rette for at minstekravet kan lempes i enkelttilfeller der kostnaden med å innfri kravet anses å være uforholdsmessig høy. 3.4 Samlokalisering Samlokalisering av basestasjonslokasjoner er mye brukt blant tilbydere av mobilnett. Derfor mener PT det er viktig å vurdere hvilke konsekvenser en regulering av reservestrømkapasitet kan medføre for samlokalisering. 16 Basert på PTs markedsstatistikk for Omfatter markedsandelene til både Tele2 og Network Norway 18 Omfatter markedsandeler for total datatrafikk for ordinære abonnement for mobiltelefoni og dedikerte abonnement for mobilt bredbånd 19 Omfatter markedsandelene til både Tele2 og Network Norway 20 I høringsforslaget ble det foreslått at kravet i første omgang skulle gjelde dekningsområder utenfor tettbygde strøk, og senere bli utvidet til dekningsområder i byer/tettsteder. 11

12 Ekomloven 4-4 regulerer samlokalisering og annen felles utnyttelse av infrastruktur. Bestemmelsen åpner for at myndigheten kan pålegge tilbydere samlokalisering i ulike situasjoner. Dette gjelder dersom tilbyder har fått ekspropriert eiendom eller bruksrett til eiendom, dersom duplisering bør unngås på bakgrunn av helse, miljø, sikkerhet eller andre samfunnshensyn, eller dersom en tilbyder har sterk markedsstilling og samlokalisering er egnet til å fremme bærekraftig konkurranse Telenor er pålagt samlokaliseringsforpliktelser i flere markedsvedtak, og har dermed plikt til å tilby samlokalisering til andre tilbydere når anmodningen må anses som rimelig. En rekke tilbydere tilbyr også samlokalisering på kommersiell basis, dvs. uten regulering. En sentral problemstilling knyttet til et krav om styrket reservestrømkapasitet i mobilnettene er hvorvidt kravet kan virke hemmende på muligheten for samlokalisering. PT er kjent med at tilbydere som anmoder om samlokalisering og tilbyder som eier eller disponerer infrastrukturen kan ha ulik oppfatning av hva som er rimelig anmodning om samlokalisering. Dette gjelder blant forpliktelser til kapasitetsutvidelse når eksisterende infrastruktur ikke har tilstrekkelig kapasitet til samlokalisering, adgangen til å kunne reservere plass i egen infrastruktur for egen framtidig bruk, pris, osv. Denne problemstillingen vil forsterkes ytterligere av et krav om styrket reservestrømkapasitet, da dette vil kreve mer plass til reservestrømkilder både for tilbydere som anmoder om samlokalisering og tilbydere som eier/disponerer infrastrukturen. Bestemmelsen om samlokalisering detaljerer ikke i hvilke tilfeller en anmodning er rimelig eller urimelig. I tilfeller der tilbyderne ikke kommer til enighet må myndighetene avgjøre dette på bakgrunn av en helhetsvurdering i hvert enkelt tilfelle. En konsekvens av tiltaket kan derfor være at myndighetene vil måtte behandle svært mange slike enkeltsaker. Et krav om styrket reservestrømkapasitet kan også bli problematisk der en tilbyder på kommersiell basis tilbyr samlokalisering (uten pålegg fra myndighetene). Tilbyder som eier/disponerer infrastrukturen og som har tilsvarende krav om reservestrømskapasitet som den som anmoder om samlokalisering, vil da naturlig prioritere å reservere nødvendig reservestrømkapasitet til seg selv, og så tilby tilgjengelig restkapasitet til andre tilbydere. Dersom kravet om reservestrømkapasitet står fast, vil dette kunne hindre samlokalisering og dermed påvirke deknings- og kapasitetsutvidelser negativt og være konkurransevridende. I høringen er ICE bekymret for at kravet om seks timers reservestrøm vil føre til at flere innplasseringssøknader vil bli avslått med begrunnelsen at det ikke finnes tilstrekkelig batterikapasitet på basestasjonslokasjonen. De peker på at dette begrenser leietakeres muligheter for fortsatt utbygging, og vil kunne føre til konkurransevridning. For en mindre andel basestasjonslokasjoner vil samlokalisering med Nødnett være aktuelt. DNK har i sin rapport om forslag til økt reservestrømberedskap i Nødnett foreslått å øke reservestrømskapasiteten til minimum 24 timer ved bruk av batteri. Volum og vekt ved en slik installasjon kan i utgangspunktet anses å være til hinder for innplassering av reservestrøm for offentlige tilbydere av mobilnett. PT forutsetter likevel at eventuelle forsterkede reservestrømsløsninger for Nødnettet etableres på en slik måte at det kommer alle tilbydere av mobilnett til gode. 12

13 PT ønsker ikke at et minstekrav til reservestrømkapasitet i mobilnettene skal være til hinder for samlokalisering. For å unngå dette ønsker PT lemping av kravet i tilfeller der kravet ikke fullt ut kan innfris grunnet fysiske eller avtalemessige begrensninger. 3.5 Videre deknings- og kapasitetsutbygging Norge har mobilnett med god geografisk utbredelse. Eksempelvis 99,9 prosent av husstandene og 87,3 prosent av det totale landarealet i Norge har dekning med GSM 21. Konkurransen i markedet og etterspørselen etter mobiltjenester har bidratt til en utbygging som er langt over de konsesjonskravene som ble fastsatt da nettene skulle etableres. Fortsatt utbygging av dekning og kapasitet i mobilnettene er noe som myndighetene ønsker å legge til rette for, blant annet gjennom samlokaliseringsforpliktelsene som omtalt overfor. En styrking av reservestrømkapasitet ut over dagens nivå kan imidlertid innebære økte kostnader for tilbyderne av mobilnett ved etablering av nye basestasjoner som skal bidra til utvidet mobildekning eller kapasitet. Blant annet ser PT at et minstekrav til reservestrømkapasitet kan være utfordrende dersom den videre utviklingen av mobilinfrastrukturen går i retning av omfattende bruk av småceller. Dette er små basestasjoner - gjerne knyttet til brukerens bredbåndslinje - som i dag hovedsakelig brukes for å bedre innendørsdekning hos brukere, men som nå vurderes av bransjen å være en mulig løsning også på kapasitetsutfordringene i tettbygde og tett befolkede områder. En konsekvens av tiltaket kan derfor være at videre utbygging av dekning eller kapasitet forsinkes, eller i verste fall hindes, på grunn av økte utbyggingskostnader. Dette vil kunne ramme kapasitetsutbygging i tett befolkede områder, men også distriktene dersom utbygging vurderes å innebære marginal fortjeneste. I verste fall kan man se for seg en nedbygging av dekning eller kapasitet. For at minstekravet om reservestrømkapasitet i mobilnettet ikke skal ha betydelig negative virkninger på deknings- og kapasitetsutbygging, ser PT det som hensiktsmessig at kravet: 1. ikke omfatter innendørsdekning, 2. ikke omfatter dekningsområder der det ikke er fast bosetting eller næringsvirksomhet, og 3. ikke retter seg mot den enkelte installasjon (basestasjon, transmisjons- /nettverksnode, osv.) men er funksjonelt utformet. Dette innebærer at kravet kan innfris selv uten å installere reservestrøm på alle basestasjonslokasjoner, så lenge mobiltjenestene kan tilbys brukerne med en tilstrekkelig kvalitet og kapasitet i minst seks timer etter et strømbrudd. 3.6 Gjennomføringstid Reservestrømkilden som skal dekke et kapasitetskrav på seks timer antas i hovedsak å være batterier (blybatterier eller litium-ion-batterier). 21 Prop. 1 S ( ) «Proposisjon til Stortinget (forslag til stortingsvedtak)», Det kongelige samferdselsdepartement 13

14 Tilbyderne har i høringssvar til PT antydet at batteriene har en levetid på ca. åtte år, og har derfor anmodet at tiltaket gjennomføres i løpet av en åtteårsperiode, slik at utskifting og oppgradering kan skje innenfor deres eksisterende vedlikeholdsplanverk. DNKs rapport om reservestrømberedskap i Nødnett opererer tilsvarende med 7-8 års levetid for blybatterier og mer enn 15 år for litium-ion-batterier 22. TeliaSonera og Tele2 mener gjennomføring i løpet av 18 måneder, slik det ble foreslått i høringen, verken er hensiktsmessig eller praktisk gjennomførbart. Dersom tiltaket kreves gjennomført i løpet av en så kort tidsperiode, kan dette kunne føre til høyt press på investeringsmidlene i de årene investering og reinvestering må gjennomføres, og dermed føre til en vridning i favør av kapitalsterke tilbydere framfor kapitalsvake. I tillegg vil det kunne føre til periodevis høyt press på entreprenørressursene. Telenor opplyste i høringssvaret sitt at de ved deres siste oppgradering i mobilnettet har benyttet helikoptertransport over 3000 ganger og annen spesialtransport som kran, beltevogn og båt over 700 ganger. PT presiserer at tiltaket om økt reservestrøm i mobilnettene, slik det ble foreslått i høringen, var delt opp i to faser, der første fase omfattet minstekrav om seks timer reservestrøm i mobilnettene i dekningsområder utenfor tettbygd strøk i løpet av 18 måneder. Vedtak knyttet til andre fase (tettbygd strøk) var tenkt gjennomført etter en evaluering av første fase. PT ser imidlertid fordelen av at tilbyder i størst mulig grad kan gjennomføre utbyggingen av reservestrøm innenfor det ordinære vedlikeholdsplanverket, slik det ble påpekt i høringen. Dette innebærer at det, istedenfor to adskilte vedtak med noe kortere gjennomføringstid, så legger PT opp til at tiltaket gjennomføres i én fase med lengre gjennomføringstid. En gjennomføringstid på x år, forutsetter da at tilbyderne gjennomfører tilnærmet 1/x av tiltaket per år. For at tilbyderne i størst mulig grad skal kunne tilpasse utbyggingen av reservestrøm til det eksisterende vedlikeholdsplanverket, ønsker PT ikke å legge føringer for prioriteringsrekkefølge knyttet til geografiske områder. 3.7 Påvirkning av ytre miljø Ved øking av reservestrømskapasiteten vil anleggsarbeid enkelte steder kunne føre til negativ påvirkning av ytre miljø. Dette kan eksempelvis være belastning på terreng ved bruk av motorisert kjøretøy for å fremskaffe utstyr eller uhell som medfører utslipp av farlige stoffer. I høringen kommenterte TeliaSonera og Tele2 at økt bruk av batterier er uheldig ut fra et miljøperspektiv. De mest brukte teknologiene for reservestrøm for basestasjonslokasjoner antas å være batterier, dieselaggregater eller brenselsceller. Ved bruk av batterier eller brenselceller antas miljøpåvirkning i form av avgasser eller støy å være neglisjerbar. For de to mest aktuelle typene batterier må blybatterier sendes til gjenvinning etter regler for håndtering av farlig avfall i motsetning til litium-ion-batterier som ikke betraktes som farlig avfall. Litium-ion-batterienes lange levetid sammenliknet med blybatterier 22 DNK skriver i sin rapport at erfaringene med litiumteknologien tilsier lang levetid på batteriene, dvs. mer enn 15 år, men at det imidlertid ikke er kommersiell driftserfaring over så lang tid. 14

15 reduserer også miljøbelastningen ved transport til og fra lokasjonene. Ved bruk av dieselaggregat tilkommer også påvirkning av ytre miljø ved utslipp av miljøskadelige avgasser under drift. Dette vil imidlertid være i beskjedene mengder siden antatt brukstid i løpet av et år vil være få timer, men allikevel ikke neglisjerbart ved installasjon av denne type løsning for reservestrøm på en stor mengde basestasjonslokasjoner. Utslipp av diesel under transport til og fra lokasjoner, samt lekkasje fra oppbevaringstanker ved lokasjonen, utgjør en ytterligere risiko ved bruk av dieselaggregater. PT anser at påvirkningen av det ytre miljø er begrenset, som følge av økt reservestrømkapasitet i den størrelsesorden som er aktuell i dette tilfellet. 3.8 Brukernes forventninger og opplevd tilgjengelighet ved strømbrudd Et krav om et bestemt antall timer tilgjengelighet for mobiltjenester ved strømbrudd vil måtte estimeres ut fra et sett av gitte forutsetninger, som for eksempel årstid (temperatur) og trafikkbelastningen i mobilnettet. I en reell situasjon vil disse forutsetningene variere, noe som kan påvirke den opplevde tilgjengeligheten i de enkelte dekningsområder. Brukernes forventinger til bruken av mobiltjenester kan påvirkes av et slikt krav, ettersom det fremstår som om mobilnett og -tjenester alltid skal vare i ett visst antall timer ved strømbrudd. Dette kan skape et gap mellom brukernes forventninger til mobiltjenestene og den opplevde tilgjengeligheten til disse tjenestene (som i praksis vil variere noe). Dette kan for eksempel få negative konsekvenser dersom forventningen til et fast timetall legges til grunn i brukernes beredskapsplanlegging. PT anser imidlertid at brukernes forventninger til mobilnettets tilgjengelighet allerede er svært høye. På grunn av dette kan kravet bidra til å skape en mer realistisk forventning til tilgjengeligheten i ekstremsituasjoner enn hva som er tilfelle i dag. I høringen foreslo PT at minstekravet skal gjelde tale- og SMS-tjenester (ikke data), da dette tradisjonelt har vært tjenestene brukerne har behov for i krisesituasjoner. Imidlertid er bruken av mobile datatjenester stadig voksende, og mobile datatjenester ser nå ut til å få en viktigere og viktigere rolle også i krisesituasjoner (f.eks. sosiale medier). Brukerne vil forvente å kunne bruke de samme tjenestene ved langvarige strømbrudd som ellers. Kravet om reservestrømkapasitet i mobilnettene vil derfor ikke være knyttet til enkelttjenester, men gjelde for alle tjenester som normalt tilbys over mobilnettet. 4 Vedtak om krav til reservestrømkapasitet i mobilnettene 4.1 Oppsummering Mobilnettene har fått en svært viktig rolle i dagens samfunn. Som det fremgår av kapittel 2 er det PTs vurdering at for å kunne tilby brukerne forsvarlig sikkerhet i fred krise og krig, jf. ekomloven 2-10 første ledd, hva gjelder forsvarlig sikkerhet mot strømbrudd i mobilnettene, må utgangspunktet være at mobilnettene skal ha 15

16 reservestrømkapasitet på minst seks timer. Samfunnets behov antas å være det samme uavhengig av om et langvarig strømbrudd oppstår i områder der sannsynligheten for langvarig strømbrudd er stor eller liten. Det må derfor gjennomføres tiltak for å øke minstenivået på reservestrømkapasiteten i mobilnettene. PT har vurdert hvorvidt den nødvendige styrkingen av reservestrømkapasitet kan gjennomføres uten særskilt regulering, som avtale, forskrift eller som enkeltvedtak. PT har kommet til at tiltaket gjennomføres som enkeltvedtak rettet mot Telenor Norge AS, TeliaSonera Norge AS, Mobile Norway AS 23 og ICE Norge AS, med hjemmel i ekomloven 2-10 første ledd. Det er ikke grunnlag for kostnadsdekning fra Staten for tilbydernes kostnader knyttet til kravet. Ut fra «likhetsprinsippet» for samfunnssikkerhet, kan man utlede at tilbudet av mobiltjenester i en krisesituasjon bør være mest mulig likt tilbudet av mobiltjenester i en normalsituasjon. Det vil derfor ikke være naturlig å skille på mobiltjenester eller type mobilteknologi. For eksempel skal en bruker av mobile datatjenester kunne fortsette å bruke mobile datatjenester med en tilstrekkelig kvalitet og kapasitet i minst seks timer ved et strømbrudd. En noe lavere kvalitet og kapasitet på tjenestene kan aksepteres så lenge dette ikke gjør tjenestene ubrukelige. Om en tjeneste som normalt leveres over LTE-nettet heller leveres over UMTS-nettet ved et strømbrudd, er underordnet for brukeren så lenge tjenesten kan benyttes tilnærmet som normalt. Kravet om reservestrømkapasitet rettes mot funksjonene/tjenestene og ikke infrastrukturen. Så lenge tjenestetilbudet kan opprettholdes i de angitte dekningsområdene i henhold til minstekravet ved strømbrudd, er det opp til tilbyder hvor i mobilnettet de nødvendige reservestrømsløsningene installeres, og hvilke løsninger som velges (batteri/aggregat osv.). PT vil likevel understreke at kravet innebærer at det må sikres tilstrekkelig reservestrøm både på basestasjonsnivå og innover i transmisjonsnettet. PT har gjennomført en vurdering av mulige negative virkninger som et minstekrav til reservestrømkapasiteten i mobilnett på seks timer vil innebære. Et viktig utgangspunkt er at tiltaket må balanseres opp mot ønsket om å stimulere til videre deknings- og kapasitetsutvidelse i mobilnettene, slik at brukere i hele landet kan sikres gode, rimelige og fremtidsrettede mobiltjenester. Økte investerings- og driftskostnader for tilbyderne og økt plassbehov anses her som kritiske faktorer. For å minske kostnadsbyrden har tilbyderne foreslått at tiltaket gjennomføres over en tidsperiode tilsvarende batterienes levetid, ca. åtte år. PT er positiv til at tiltaket fordeles over flere år. Dette både for å minske kostnadsbyrden for tilbyderne samt unngå at samtlige batterier installert i mobilnettene har samme installasjonsår. Batterikapasiteten degraderes over tid slik at kapasiteten er dårligst i året før utskifting, og det er således en fordel med ujevn aldersfordeling i nettet. PT legger opp til en implementeringstid på fem år. Dette er et resultat av en avveining mellom tilbydernes ønske og behovet for raskest mulig å etablere mer robuste mobilnett. PT legger til rette for at minstekravet til reservestrømkapasitet kan modereres i tilfeller der kravet ville medført nedbygging eller hindret videre utbygging av kapasitet og/eller dekning. Dette gjelder for eksempel i tilfeller der kravet ville vært til hinder for samlokalisering. PT finner det også naturlig at tiltaket ikke skal gjelde for 23 Mobile Norway AS er pliktsubjektet i det varslede vedtaket. Selskapet inngår i det som omtales som Tele2 ellers i dokumentet, jf. fotnote 3. 16

17 innendørsdekning eller for dekningsområder der det ikke er fast bosetting eller næringsvirksomhet. Dekning langs riksvegnettet omfattes imidlertid. Etter en helhetsvurdering holder derfor PT fast ved at minstenivået skal være seks timer, med de presiseringene og justeringene som omtales ovenfor, og som er nærmere spesifisert i de følgende underkapitlene. Unntakene bidrar videre til å unngå konkurransevridning som følge av tilbydernes ulike forutsetninger som nevnt i kapittel 3.2. Det er et visst rom for skjønnsmessig tolkning av unntakstilfellene. Dette gir tilbyderne en viss fleksibilitet i implementeringen av kravet. Det er ikke påkrevd å søke godkjenning hos PT for unntakstilfellene, men PT vil føre tilsyn med gjennomføringen av vedtaket, og korrigere dersom det anses nødvendig. I kapittel varsles det konkrete innholdet i pliktene. 4.2 Krav Telenor Norge AS, TeliaSonera Norge AS, Mobile Norway AS og ICE Norge AS (heretter «Tilbyder») skal ha reservestrømforsyning i sitt landmobile nett med tilstrekkelig kapasitet for å opprettholde tjenestetilbudet i spesifisert dekningsområde i minst seks timer ved avbrudd i normal strømforsyning. Med å opprettholde tjenestetilbudet menes at tjenestene som tilbys i det landmobile nettet skal opprettholdes med tilstrekkelig kvalitet og kapasitet for at tjenestene kan benyttes tilnærmet som normalt. Med spesifisert dekningsområde menes ethvert område innenfor tilbyders totale utendørs dekningsområde som har fast helårlig bosetting eller næringsvirksomhet, eller som dekker det norske riksvegnettet. 4.3 Unntak fra kravet I særlige tilfeller kan Tilbyder unnlate å oppfylle kravet i 4.2 fullt ut. Dette gjelder reduksjon i reservestrømkapasitet, dekningsområde eller tjenestetilbud for avgrensede geografiske områder så langt det er nødvendig. Med særlige tilfeller menes 1. der det ikke er mulig å innfri kravet fullt ut grunnet fysiske eller avtalemessige begrensninger, eller 2. der kostnaden med å innfri kravet fullt ut vil være uforholdsmessig høy i forhold til sammenlignbare demografiske og geografiske områder. 4.4 Tidsramme Tilbyder skal gjennomføre kravet innen , der tilnærmet 1/5 av kravet skal innfris hvert av årene. 4.5 Krav om dokumentasjon Tilbyder skal på forespørsel legge fram for Post- og teletilsynet dokumentasjon på planverk for gjennomføring av kravet, planverk for kontroll og vedlikehold av 17

18 reservestrømforsyningen, gjeldende reservestrømskapasitet i dekningsområdet, samt spesifisering av eventuelle dekningsområder som omfattes av unntaket og de særlige tilfeller som ligger til grunn for unntaket. Post- og teletilsynet kan sette formkrav til dokumentasjonen. 5 Kommentarer til varsel om vedtak Post- og teletilsynet ber om kommentarer til varselet innen