UNIVERSITETET I BERGEN

Transkript

1 BOKMÅL UNIVERSITETET I BERGEN MASTERGRADSSTUDIUM I RETTSVITENSKAP JUS121 NORSKE OG RETTSLIGE INTERNASJONALE INSTITUSJONER Torsdag 12.mars 2009 kl Oppgaven består av 14 ark inkludert denne forsiden. Oppgaveteksten er fordelt på 3 sider. Sensur faller fredag 24.april 2009 kl Sensuren blir offentliggjort på StudentWeb. Opplysninger om sensors trefftid og telefon blir kunngjort i Mi Side. 1

2 Kosovo var en provins i det tidligere Jugoslavia som under den serbiske lederen Slobodan Milosevic i 1989 ble fratatt mesteparten av sitt selvstyre. Kosovos befolkning ble hardt rammet under krigen i , da kosovoalbanere ble drevet på flukt av serbiske styrker og mennesker ble drept. Først etter elleve uker med NATO-bombing ble serbiske styrker drevet ut av provinsen. FNs sikkerhetsråd vedtok deretter Resolusjon 1244 (1999) som i medhold av FN-paktens kapittel VII godkjente utplassering av en flernasjonal Kosovo-styrke under NATO-kommando (KFOR). Ifølge resolusjonen skulle en politisk løsning på Kosovo-krisen baseres på a political process towards the establishment of an interim political framework agreement providing for a substantial selfgovernment for Kosovo, taking full account of the principles of sovereignty and territorial integrity of the Federal Republic of Yugoslavia. KFOR-styrken har bidratt til å stabilisere sikkerhetssituasjonen i Kosovo. En viktig del av oppdraget har vært å beskytte den serbiske minoriteten i Kosovo (ca 2 % av befolkningen). Denne gruppen har et annet språk og tilhører en annen religion (ortodokse kristne) enn majoriteten av den øvrige befolkning (som snakker albansk og hovedsaklig er muslimer). KFORs nærvær har også gjort det mulig med en gradvis oppbygning av egne politiske institusjoner. Kosovo har siden 2001 hatt egen nasjonalforsamling og regjering som i praksis har handlet uavhengig av serbiske myndigheter. Siden 15. juni 2008 har Kosovo også hatt sin egen grunnlov. I 2005 ga FN Finlands ekspresident Martti Ahtisaari i oppdrag å forhandle med partene (Serbia og Kosovo) om en løsning på Kosovo-krisen. Ahtisaari foreslo i 2007 selvstendighet for Kosovo under oppsyn av EU. Den 17. februar 2008 erklærte nasjonalforsamlingen at Kosovo var en uavhengig stat. USA anerkjente Kosovo som selvstendig stat allerede dagen etter, etterfulgt av en rekke andre land. Utenriksminister Jonas Gahr Støre varslet at Regjeringen ville anerkjenne Kosovos selvstendighet, og at dette vil følge de prosedyrer som er fastlagt for slike beslutninger. I statsråd 28. mars 2008 ble det besluttet at Norge anerkjenner Republikken Kosovo som selvstendig stat. Så langt har 54 stater anerkjent Kosovos selvstendighet, inkludert 22 av EU-statene. Myndighetene i Serbia insisterer likevel fortsatt på at Kosovo er en del av Serbia, og denne oppfatningen deles av den serbisk-talende minoriteten i Kosovo. Også Russland støtter dette. Like etter uavhengighetserklæringen startet EU utplasseringen av en stor sivil innsatsgruppe (EULEX) som skal bestå av inntil 2200 personer. Disse skal bistå Kosovos myndigheter innenfor justissektoren, politi, toll og administrasjon. Dette vil bli den mest omfattende sivile operasjonen noensinne under rammen av EUs sikkerhets- og forsvarspolitikk, både når det gjelder størrelse og med tanke på at operasjonen vil ha visse utøvende fullmakter på politi- og justisområdet. Også Norge deltar i operasjonen. 2

3 Spørsmål 1: Forklar ut fra grunnloven hvorfor Norges anerkjennelse av Kosovos selvstendighet måtte behandles av Kongen i Statsråd, mens samtykke fra Stortinget ikke var nødvendig. Spørsmål 2: Drøft ut fra de opplysningene som er gitt i faktum ovenfor om Kosovo er en selvstendig stat etter folkeretten. Spørsmål 3: Kan Sikkerhetsrådet med bindende virkning for alle FNs medlemsstater vedta at Kosovo skal regnes som en selvstendig stat? (Forutsett ved drøftingen her at striden omkring Kosovo fremdeles utgjør en trussel mot internasjonal fred og sikkerhet.) Den 15. mars 2006 vedtok EU det såkalte datalagringsdirektivet, direktiv 2006/24/EF. Direktivets overordnete formål er ifølge artikkel 1 (1) oppklaring av alvorlig kriminalitet. Dette skal oppnås ved å sikre at elektroniske spor som kan ha betydning for oppklaring av alvorlig kriminalitet blir liggende tilgjengelig for politiet i en viss periode. Direktivet innebærer at EUmedlemsland må pålegge tilbydere av offentlige elektroniske kommunikasjonstjenester en plikt til å lagre trafikkdata (artikkel 3) for en periode på minst 6 måneder og maksimalt to år (artikkel 6). Etter direktivets artikkel 5 er det trafikk- og lokasjonsdata som skal lagres, samt data som kan koble trafikkdata til abonnenten/brukeren (abonnentsdata). Lagringsplikten gjelder både opplysninger knyttet til fast- og mobiltelefoni og opplysninger om bruk av internett og e-post. Det fremgår likevel av artikkel 1(2) at innholdet av kommunikasjonen ikke skal lagres. Selv om datalagringsdirektivet i all hovedsak er gjennomført i EU-statene, har det ennå ikke vært formelt drøftet i EFTA eller i EØS-komiteen (jf EØS-avtalen artikkel 93 og 102). En av grunnene er at det i EFTA-statene har vært sterkt omdiskutert om det er ønskelig å gjennomføre direktivet. Dagens norske regler er til sammenligning vesentlig strengere, av hensyn til personvernet. Etter lov om elektronisk kommunikasjon (Ekomloven) 2-7 er det kun adgang til å lagre trafikkdata som er nødvendig for kommunikasjons- og faktureringsformål, og informasjonen skal slettes så snart dette behovet er oppfylt. En annen grunn er at det har vært ulike syn på om direktivet har tilstrekkelig hjemmel i EF-traktaten og om det er EØS-relevant. Det ble derfor ansett som forsvarlig å avvente utfallet av den saken Irland hadde reist for EF-domstolen med påstand om at direktivet manglet hjemmel i EF-traktaten ( første søyle ) og i stedet burde vært vedtatt som en rammeavgjørelse under EU-traktaten ( tredje søyle ). I en dom av 10. februar 2009 fastslo EF-domstolen at direktivet hadde tilstrekkelig 3

4 hjemmel i EF-traktaten. Spørsmålet om å innlemme direktivet i EØS-avtalen er dermed blitt ytterligere aktualisert, men fremdeles er det uenighet både i Regjeringen og Stortinget om hvilket standpunkt Norge skal innta til direktivet. Spørsmål 4: Kan Norge hindre at datalagringsdirektivet blir innlemmet i EØS-avtalen selv om Island og Liechtenstein er positive til dette? Spørsmål 5: Dersom datalagringsdirektivet blir innlemmet i EØS-avtalen, følger det av EØS-avtalen artikkel 7 (b) at det er overlatt til nasjonale myndigheter å bestemme formen og midlene for gjennomføringen. Bør dette direktivet i så fall gjennomføres ved inkorporasjon eller transformasjon? Vedlegg: 1) Utdrag fra FN-pakten (art. 1-2, og 39-42) 2) Utdrag fra EF-traktaten (art. 249) 3) Datalagringsdirektivet Bergen, 10.mars 2009 Erling Johannes Husabø Kursansvarlig 4

5 1) CHARTER OF THE UNITED NATIONS The Purposes of the United Nations are: CHAPTER I PURPOSES AND PRINCIPLES Article 1 1. To maintain international peace and security, and to that end: to take effective collective measures for the prevention and removal of threats to the peace, and for the suppression of acts of aggression or other breaches of the peace, and to bring about by peaceful means, and in conformity with the principles of justice and international law, adjustment or settlement of international disputes or situations which might lead to a breach of the peace; 2. To develop friendly relations among nations based on respect for the principle of equal rights and self-determination of peoples, and to take other appropriate measures to strengthen universal peace; 3. To achieve international co-operation in solving international problems of an economic, social, cultural, or humanitarian character, and in promoting and encouraging respect for human rights and for fundamental freedoms for all without distinction as to race, sex, language, or religion; and 4. To be a centre for harmonizing the actions of nations in the attainment of these common ends. Article 2 The Organization and its Members, in pursuit of the Purposes stated in Article 1, shall act in accordance with the following Principles. 1. The Organization is based on the principle of the sovereign equality of all its Members. 2. All Members, in order to ensure to a of them the rights and benefits resulting from membership, shall fulfil in good faith the obligations assumed by them in accordance with the present Charter. 3. All Members shall settle their international disputes by peaceful means in such a manner that international peace and security, and. justice, are not endangered. 4. All Members shall refrain in their international relations from the threat or use of force against the territorial integrity or political independence of any state, or in any other manner inconsistent with the Purposes of the United Nations. 5. All Members shall give the United Nations every assistance in any action it takes in accordance with the present Charter, and shall refrain from giving assistance to any state against which the United Nations is taking preventive or enforcement action. 6. The Organization shall ensure that states which are not Members of the United Nations act in accordance with these Principles so far as may be necessary for the maintenance of international peace and security. 7. Nothing contained in the present Charter shall authorize the United Nations to intervene in matters which are essentially within the domestic jurisdiction of any state or shall require the Members to submit such matters to settlement under the present Charter; but this principle shall not prejudice the application of enforcement measures under Chapter VII. 5

6 CHAPTER V THE SECURITY COUNCIL Functions and Powers Article In order to ensure prompt and effective action by the United Nations, its Members confer on the Security Council primary responsibility for the maintenance of international peace and security, and agree that in carrying out its duties under this responsibility the Security Council acts on their behalf. 2. In discharging these duties the Security Council shall act in accordance with the Purposes and Principles of the United Nations. The specific powers granted to the Security Council for the discharge of these duties are laid down in Chapters VI, VII, VIII, and XII. 3. The Security Council shall submit annual and, when necessary, special reports to the General Assembly for its consideration. Article 25 The Members of the United Nations agree to accept and carry out the decisions of the Security Council in accordance with the present Charter. CHAPTER VII ACTION WITH RESPECT TO THREATS TO THE PEACE, BREACHES OF THE PEACE, AND ACTS OF AGGRESSION Article 39 The Security Council shall determine the existence of any threat to the peace, breach of the peace, or act of aggression and shall make recommendations, or decide what measures shall be taken in accordance with Articles 4 and 42, to maintain or restore international peace and security. Article 40 In order to prevent an aggravation of the situation, the Security Council may, before making the recommendations or deciding upon the measures provided for in Article 39, call upon the parties concerned to comply with such provisional measures as it deems necessary or desirable. Such provisional measures shall be without prejudice to the rights, claims, or position of the parties concerned. The Security Council shall duly take account of failure to comply with such provisional measures. Article 41 The Security Council may decide what measures not involving the use of armed force are to be employed to give effect to its decisions, and it may call upon the Members of the United Nations to apply such measures. These may include complete or partial interruption of economic relations and of rail, sea, air, postal, telegraphic, radio, and other means of communication, and the severance of diplomatic relations. Article 42 Should the Security Council consider that measures provided for in Article 41 would be inadequate or have proved to be inadequate, it may take such action by air, sea, or land forces as may be necessary to maintain or restore international peace and security. Such action may include demonstrations, blockade, and other operations by air, sea, or land forces of Members of the United Nations. 6

7 EF-traktaten Artikel 249 Til udførelse af deres opgaver på de i denne traktat fastsatte betingelser skal Europa-Parlamentet og Rådet i fællesskab, Rådet og Kommissionen udstede forordninger og direktiver samt vedtage beslutninger, rette henstillinger eller afgive udtalelser. En forordning er almengyldig. Den er bindende i alle enkeltheder og gælder umiddelbart i hver medlemsstat. Et direktiv er med hensyn til det tilsigtede mål bindende for enhver medlemsstat, som det rettes til, men overlader det til de nationale myndigheder at bestemme form og midler for gennemførelsen. En beslutning er bindende i alle enkeltheder for dem, den angiver at være rettet til. Henstillinger og udtalelser er ikke bindende. 7