Klage på Stjørdal kommunes vedtak om pålegg om retting av bygg, Fosslibekken barnehage i Stjørdal - kommunens vedtak stadfestes

Transkript

1 ERBE & CO DA v/advokat Roar Kjøsnes Postboks TRONDHEIM Vår dato: Deres dato: Vår ref.: 2015/1896 Arkivkode:423.1 Deres ref.: Klage på Stjørdal kommunes vedtak om pålegg om retting av bygg, Fosslibekken barnehage i Stjørdal - kommunens vedtak stadfestes Saken gjelder klage på Stjørdal kommunes vedtak om retting av oppført barnehagebygg og tvangsmulkt. Fylkesmannen er enig med kommunen i at det foreligger grunnlag for å gi pålegg om retting, samt tvangsmulkt ved eventuelt manglende oppfyllelse. Vi finner ikke at pålegget er uforholdsmessig. Ny frist for retting av pålegget settes til 15. oktober Vi viser til Stjørdal kommunes oversendelse hit av 2. mars 2015, hvor ovennevnte sak ble oversendt Fylkesmannen for endelig klagebehandling. Fylkesmannens myndighet som klageinstans følger av plan- og bygningsloven (pbl.) 1-9 og delegering fra overordnet departement. *** Fylkesmannen beklager lang saksbehandlingstid. Sakens bakgrunn: Fylkesmannen har tidligere behandlet flere klager knyttet til Fosslibekken barnehage. For en gjennomgang av sakens bakgrunn vises det til våre vedtak av 17. februar 2010, 14. mars 2011, 4. mai 2012 og 30. januar I sistnevnte vedtak fant Fylkesmannen at det ikke kan gis dispensasjon fra reguleringsplanens bestemmelser om gesimshøyde på mellomfløyen, og opphevet på denne bakgrunn kommunens vedtak om dispensasjon samt rammetillatelse. Stjørdal kommune sendte den 24. februar 2014 varsel til Gaute Amund Ringvold om pålegg om endring av bygg/ulovlig tiltak, samt varsel om tvangsmulkt. Varselet ble sendt på bakgrunn av at kommunen vurderte barnehagens gesimshøyder som en overtredelse av reguleringsplanens bestemmelser pkt Overtredelsen gjelder i følge kommunen barnehagens nordre og midtre del. Overtredelsen ble ikke ansett å være av mindre betydning, og kommunen la dermed til grunn at de har en plikt til å forfølge overtredelsen, jf. pbl Varselet omfattet pålegg om retting av det ulovlige forholdet, jf. pbl og varsel om ileggelse av tvangsmulkt, jf. pbl Det ble opplyst om at frist for oppfyllelse av pålegget ble vurdert satt til 1. oktober Det ble varslet om at kommunen fant at passende beløp dersom pålegget ikke oppfylles innen fristen, er kr ,- som engangsbeløp, og kr ,- pr. måned så lenge det ulovlige forholdet består. Frist for å inngi merknader ble satt til 24. mars Etter forutgående korrespondanse, ble det ved brev av 27. mars 2014 gitt utsatt frist for uttalelse. Ny frist ble satt til 1. mai Postadresse: Besøksadresse: Telefon: Saksbehandler: Postboks 2600 Statens hus Strandveien Trine Wold Johnsen 7734 Steinkjer Org.nr.: fmntpost@fylkesmannen.no fmnttjo@fylkesmannen.no

2 Side 2 av 14 Advokat Roar Kjøsnes sendte, på vegne av Gaute Ringvold, uttalelse til varsel ved brev av 30. april I brevet påpekes innledningsvis at varselet er sendt til feil rettssubjekt, da Gaute Ringvold ikke er eier av barnehagen. Det anføres at riktig adressat er Fosslibekken Barnehage AS. Det opplyses om at det arbeides med å utarbeide en prosjektering/søknad som ligger innenfor planbestemmelsene. Adv. Kjøsnes anfører i brevet at overtredelsen er av «mindre betydning», jf. pbl Videre henvises til at det gjelder et forholdsmessighetsprinsipp ved utferdigelsen av pålegg, jf. pbl Det anføres at det må legges betydelig vekt på at kommunen ikke krevde dispensasjonssøknad i forbindelse med forhåndskonferansen og at kommunen ga rammetillatelse uten krav om dispensasjonssøknad. Videre mener adv. Kjøsnes det må vektlegges at planbestemmelsene er uklare og at målereglene er vanskelig å forstå, samt at bestemmelsene om gesimshøyder ikke er satt av hensyn til naboene. Det understrekes at selv om Fylkesmannen har gitt avslag på søknad om dispensasjon, så betyr ikke dette at det er hjemmel for å gi pålegg om retting. Adv. Kjøsnes skriver avslutningsvis at det vil være uforholdsmessig å gi pålegg om retting. Kostnadene ved en ombygging vil bli betydelig, samt at det vil oppstå tap som følge av stenging av barnehagen. Barnehagen har ingen mulighet til å greie dette økonomisk. Det legges til grunn at det ikke er grunnlag for fastsettelse av dagmulkt og at fristen for retting bør være langt mer romslig og fleksibel enn 1. oktober Pålegget kommunens vedtak Stjørdal kommune fattet den 26. juni 2014, sak 452/14, vedtak, i medhold av pbl. 32-3, om pålegg om retting av gesimshøyden på Fosslibekken barnehages nordre og midtre del, slik at gesimshøyden blir i samsvar med gjeldende reguleringsbestemmelser for eiendommen. Frist for retting ble satt til 1. juni Det ble opplyst om at pålegget vil kunne følges opp med forelegg som kan få virkning som rettskraftig dom og at endelig pålegg kan tinglyses som en heftelse på den aktuelle eiendommen. Med hjemmel i pbl ble det vedtatt å ilegge tvangsmulkt fra 2. juni 2015, dersom pålegget ikke er etterkommet innen fristen. Tvangsmulkten ble satt til kr ,- som et engangsbeløp, og med kr ,- pr. måned som løpende mulkt inntil det ulovlige forhold er rettet. Til anførsel om at varselet er sendt til feil rettssubjekt, viser kommunen til at de forholder seg til den hjemmelshaveren til eiendommen som til enhver tid er registrert med hjemmel i grunnboken hos tinglysningen. Kommunen kan ikke legge til grunn privatrettslige kjøpsavtaler som ikke er registrert i grunnboken. Kommunen har lagt til grunn at det etter pbl foreligger en plikt for kommunen til å forfølge ulovligheter, da overtredelsen ikke er av «mindre betydning». Etter kommunens vurdering har de ikke andre virkemidler å bruke enn retting av det ulovlige forholdet, og mener pålegget om retting står i rimelig forhold til ulovligheten, jf. pbl første ledd. Det vises til Sivilombudsmannens uttalelse, SOMB , hvor det uttales at tiltakshaver må tåle betydelig ulempe, herunder økonomisk tap, før en sanksjon kan sies å være i strid med plan- og bygningsloven. At kostnadene med en ombygging i dette tilfellet vil bli betydelige, herunder tap som følge av stenging av barnehagen, ligger etter kommunens vurdering innenfor den ulempe tiltakshaver/fester må tåle som en følge av overtredelsen. Fra vedtaket hitsettes kommunens imøtegåelse av klagers øvrige anførsler: «At kommunen ikke avdekket behovet for dispensasjonssøknad ved forhåndskonferanse og søknad om rammetillatelse, kan ikke tillegges vekt ved vurdering av hvilke sanksjoner som skal benyttes. Det samme gjelder også for det tilfelle ansvarlig søker og tiltakshaver har oppfattet bestemmelsene som uklare. Det er ansvarlige søkers ansvar uansett, å sikre at søknaden er fullstendig, og har opplysninger om alle relevante forhold og nødvendige søknader, herunder søknad om dispensasjon. Dette følger av plan- og bygningsloven av b.»

3 Side 3 av 14 Fristen for gjennomføring av pålegget ble etter en fornyet vurdering satt til 1. juni Innenfor denne fristen vurderte kommunen at det var mulig både å få behandlet byggesøknad, samt gjennomføre rettingen. Tvangsmulkten ilegges for å få gjennomført pålegget, og inntrer kun dersom pålegget ikke blir fulgt opp innenfor fastsatt dato. Kommunens vurdering er at tvangsmulkt som engangsbeløp kombinert med løpende tvangsmulkt er det beste virkemiddelet for å få gjennomført pålegget. Klagen Vedtaket ble påklaget av advokat Roar Kjøsnes, på vegne av Gaute Ringvold, ved brev av 17. juli Klagen gjelder lovanvendelsen, saksbehandlingen og skjønnsutøvelsen, og nedenfor gjengis hovedanførslene. For øvrig viser vi til klagen i sin helhet og merknader i tilleggsskriv av 16. juni Klager har anført at avslaget på søknad om dispensasjon for gesimshøyder er ugyldig som følge av usaklig forskjellsbehandling. Vedtaket kreves dermed omgjort etter fvl. 35 første ledd bokstav c. Det gjøres gjeldende at Gaute Ringvold ikke er eier av eiendommen og at vedtaket derfor retter seg mot feil rettssubjekt. Kommunen kan ikke velge å forholde seg til grunnboken når det er dokumentert at de reelle eierforholdene avviker fra denne. Grunnboken skal sikre rettsvern, den bestemmer ikke eierforholdet. Det anføres at Gaute Ringvold etter overdragelsen ikke lenger er tiltakshaver, og at Gaute Ringvold ikke er «nærmest til å bære ansvaret». Videre anføres at saken ikke er tilstrekkelig utredet, jf. fvl. 17. Vedtaket er ikke tilstrekkelig begrunnet og er truffet på mangelfullt og delvis feil faktisk grunnlag. Det anføres også at det er feil å gi et pålegg om retting med oppfyllelsesfrist og dagmulkt når tiltaket krever byggesøknad og søknaden ikke er behandlet. Det er da umulig å oppfylle vedtaket. Det vises til at plan- og bygningsmyndighetenes plikt til å forfølge ulovlige tiltak ikke er ubetinget, da det kan gis dispensasjon etter pbl. kapittel 19, samt at kommunen kan avstå fra å forfølge ulovligheter av mindre vesentlig betydning, jf. pbl Klager gjør gjeldende at overtredelsen er av mindre vesentlig betydning, og at kommunen bør avstå fra å forfølge ulovligheten. Videre mener klager at det er uforholdsmessig å kreve tiltaket rettet, jf. pbl Til støtte for disse synspunktene, henviser klager blant annet til uttalelse fra Sivilombudsmannen i SOMB Klager viser til ny byggesøknad, som går ut på å endre til saltak. Bygget vil da bli høyere enn i dag. Det hevdes at dette er eneste løsning innenfor reguleringsplanen. En slik ombygging vil ha en betydelig kostnad. Hvor mye dette vil koste er uklart, men klager mener dette må undersøkes før det pålegges å rette bygget. Hva angår øvrige momenter i forholdsmessighetsvurderingen anfører klager at den feilen som er begått er unnskyldelig, og at uaktsomheten ikke er grov. Herunder henvises til at kommunen samtykket til tiltaket i forhåndskonferansen, og at kommunen har en stor del av skylden for de problemer som har oppstått. Tiltaket ligger innenfor gitte tillatelser og rammen av reguleringsplanen, og overtredelsen framstår ikke som grov. Klager mener det også skal vektlegges at han ikke tidligere har unnlatt å etterkomme gitte pålegg. I klagen anføres at denne saken er unik, og at hensynet til å skape respekt for lovverket ikke slår inn med styrke. Det henvises til at også kommunen tolket bestemmelsene feil, og at de

4 Side 4 av 14 feil som ble begått på ingen måte var et utslag av manglende respekt for lover og vedtak. Det som har skjedd hevdes kun å være et utslag av uheldige omstendigheter. Da det kun er hensynet til at reguleringsplaner skal følges som er sentralt for vurderingen, og ikke nabohensyn, anføres at man må vurdere hele sakshistorien; hvordan planen ble til og hvorfor planbestemmelsene ble utformet slik de er. Det anføres også at det må vektlegges at driften av barnehagen har et offentlig allmennyttig formål, samt at barnehagen ikke vil ha økonomi til å kunne etterkomme et pålegg. Kommunens klagebehandling Stjørdal kommune v/komite plan behandlet klagen den 25. februar 2015 i sak 31/15. Klagen ble ikke tatt til følge. I klageforberedelsen vurderte kommunen klagens anførsler, og kommenterte disse. Vi vil nedenfor gjengi noen av disse vurderingene, og viser for øvrig til kommunens klagebehandling i sin helhet. Kommunen fastholder at overtredelsen ikke er av mindre betydning, og påpeker at det heller ikke er krav om at overtredelsen må være av vesentlig art for å dekkes av bestemmelsen i pbl. 32-1, jf. Ot.prp. nr. 45 ( ) s Parten har således ikke rettskrav på at kommunen avstår fra forfølgelse selv om overtredelsen er av «mindre betydning». Det er opp til kommunens skjønn innenfor den rammen som er gitt i pbl andre ledd om den vil benytte seg av adgangen til ikke å forfølge en overtredelse. I denne sammenhengen vises det til den allmennpreventive siden som oppfølging av ulovlige tiltak har, og kommunen har som praksis å følge opp ulovlige tiltak. Til anførsler om forholdsmessighet, jf. pbl , viser kommunen til at det etter Ot.prp. nr. 39 ( ) s. 209 og 210 følger at utgangspunktet er at kommunen som en klar hovedregel har en plikt til å reagere med sanksjoner ved overtredelser av plan- og bygningslovgivningen, og at det er først ved vurderingen av hva som er en rimelig sanksjon at det kan tas hensyn til graden av eventuell uaktsomhet, grovheten og mulige fordeler av overtredelsen. I tillegg vil det ved en slik vurdering kunne legges vekt på hvor viktig det er at pålegget overholdes, om vedkommende tidligere har unnlatt å etterkomme gitte pålegg, samt hensynet til å skape respekt for lovverket. Kommunens krav er at forholdet bringes i samsvar med reguleringsbestemmelsene, og det er opp til søker og tiltakshaver hvordan dette skal løses. Klager har anført at det må foretas en vurdering av sanksjonen, men har ikke kommet med noe forslag til annen sanksjon. Videre hitsettes fra kommunens vurdering: «Kommunen vurderer overtredelsen til å være såpass grov at det er viktig å kreve retting av hensyn til respekt for lovverket. Det er den ansvarlige som er ansvarlig for å søke om nødvendige dispensasjoner, og opplyse kommunen om dette. Det er ikke gjort i foreliggende sak. Hvorfor det ikke ble konkludert med at dispensasjonssøknad var nødvendig i forhåndskonferansen antar rådmannen beror på det faktum som ble presentert. Uansett er dette ansvarlig søker og tiltakshavers ansvar å opplyse om. På det tidspunkt kommunen avdekket dispensasjonsbehovet, møtte kommunen motstand hos de ansvarlige for tiltaket, som anførte at dispensasjon ikke var nødvendig. Klager anfører at overtredelsen ikke fremstår som grov, og at tiltaket ligger innenfor gitte tillatelser og rammen av reguleringsplanen med høyder. Rådmannen legger til grunn at tillatelsen som først ble gitt av kommunen ble gitt på feilaktig grunnlag, da søker ikke opplyste om dispensasjonsbehovet, og kommunen heller ikke avdekket dette under sin saksbehandling. Det er ansvarlig søker og tiltakshavers ansvar å legge frem tilstrekkelig dokumentasjon slik at kommunen kan foreta en forsvarlig saksbehandling av søknaden.

5 Side 5 av 14 Dispensasjonsbehandlingen i ettertid viser at tiltaket ikke er innenfor rammen av reguleringsplanen med tanke på høyder. ( ) Nabohensyn er ikke sterkt til stede i foreliggende sak, selv om naboene mener seg sterkt berørt av ulovligheten som er begått. For kommunen er den allmennpreventive virkningen og hensynet til respekt for planverket og lover viktig. Dersom kommunen unnlater å følge opp foreliggende sak, som er et stort avvik fra gjeldende planbestemmelser, vil dette kunne medvirke til at respekten for planer svekkes, og kommunen vil utfra likehetshensyn ikke kunne forfølge senere ulovlige forhold. Dette er ikke tanken fra lovgivers side. Klager anfører at det skal legges vekt på menneskelige hensyn og at det må tas hensyn til at pålegget retter seg mot Ringvold personlig, og at driften av barnehagen ikke gir overskudd. Kommunen kan ikke legge vekt på dette forholdet. Stort sett alle ulovlighetssaker retter seg mot mennesker personlig, og ikke foretak. Kommunen kan ikke unnlate å forfølge forhold av denne grunn. Hvorvidt barnehagen generer overskudd er ikke et relevant vurderingsmoment. ( ) Klager trekker fram kostnader ved ombygging som et vesentlig moment som skal tillegges vekt. Kommunen legger til grunn at det finnes flere løsninger for å bringe det ulovlige forholdet til opphør, og at det er opp til tiltakshaver å finne ut hvordan dette skal løses, innenfor de økonomiske rammer tiltakshaver har. Kommunen har i sitt vedtak lagt til grunn at søker og tiltakshaver har opptrådt uaktsomt ved å unnlate å levere dispensasjonssøknad. Selv etter at kommunen ba om å få fremlagt søknad om dispensasjon, nektet ansvarlig søker og tiltakshaver å fremlegge slik søknad. Det er feil oppfattet av klager dersom det legges til grunn at kommunen samtykket til tiltaket i forhåndskonferansen. Kommunale vedtak fattes skriftlig, i vedtaks form, og ikke muntlig i en forhåndskonferanse. Det er ansvarlig søker og tiltakshaver som er ansvarlig for og nærmest til å presentere søknaden i en forhåndskonferanse, og også redegjøre for dispensasjonsbehovet. Bygningsmyndigheten forutsetter også at nødvendige dispensasjonssøknaden medfølger en søknad om rammetillatelse. Tiltaket er ikke innenfor gitte tillatelse, slik klager hevder.» Klagen ble oversendt Fylkesmannen i Nord-Trøndelag for endelig avgjørelse ved brev av 2. mars Fylkesmannen bemerker: Fylkesmannens kompetanse som klageinstans Forvaltningsloven (fvl.) 34 danner det rettslige utgangspunktet for Fylkesmannens kompetanse i klagesaker. Fylkesmannen kan prøve alle sider av saken, og kan også ta hensyn til nye omstendigheter. Fylkesmannen skal vurdere de synspunkter klageren kommer med, og kan også ta opp forhold som ikke er berørt av klageren. Der Fylkesmannen er klageinstans for vedtak truffet av en kommune eller fylkeskommune skal det legges vekt på hensynet til det kommunale selvstyre ved prøving av det frie skjønn. Fylkesmannen kan stadfeste, oppheve eller fatte nytt vedtak i saken. Saken anses tilstrekkelig opplyst, og Fylkesmannen finner å kunne avgjøre den på grunnlag av opplysningene og dokumentene som foreligger. Klagefrist og rettslig klageinteresse Klagen er fremsatt rettidig på vegne av person med rettslig klageinteresse, jf. fvl. 28 og 29.

6 Side 6 av 14 Planstatus og rettslig utgangspunkt Eiendommen er i kommuneplanens arealdel ( ), vedtatt 20. mars 2014, avsatt til offentlig eller privat tjenesteyting og er innenfor bestemmelsesområdet hvor reguleringsplan fortsatt skal gjelde. I reguleringsplan for Husby nordre, gnr. 102 bnr 2 Barnehage, vedtatt 13. september 2007, er eiendommen avsatt til byggeområde, med underformål «almennyttig barnehage». Byggegrense mot veg og naboeiendommen 102/343 er vist i planen. Om utforming av bygg og anlegg innenfor området heter det i bestemmelsene pkt at «Bebyggelsen kan føres opp i inntil 1. etg, maks gesimshøyde 4m. Et bygg for tekniske løsninger og administrasjon på 100 kvm grunnflate i 2 etg, maks gesimshøyde 7m, kan bygges i søndre del av tomta i tilknytning til hovedbygget. Tak utformingen skal være saltak eller pulttak.» Det hitsettes fra kommunens redegjørelse av avvikene: «For barnehagens nordre fløy avviker gesims fra reguleringsbestemmelsene. Nederste gesims er i samsvar med bestemmelsene. Avviket på øverste gesims er 2,5 meter. For den nordøstre delen av nordre fløy er avviket på øverste gesims ca 2 meter. For mellombygget er avviket i hht. gjeldende reguleringsplan 4 meter på øverste gesims, og noe mindre på nederste gesims. Gjeldende reguleringsplan bestemmer at maksimal gesimshøyde er 4 meter, også for mellomfløyen.» Fylkesmannen legger etter dette til grunn at bygget er oppført i strid med reguleringsplanens bestemmelser. Det er ikke gitt dispensasjon for de nevnte avvik, jf. Fylkesmannens avgjørelse av 30. januar Kommunens plikt til å forfølge overtredelser av plan- og bygningsloven er lovfestet, jf. pbl første ledd, hvor det heter at kommunen «skal forfølge overtredelser av bestemmelser gitt i eller i medhold av denne loven». Bestemmelsen gjelder alle overtredelser av saksbehandlingsregler og materielle bestemmelser gitt i eller i medhold av loven. Av pbl andre ledd følger den eneste adgangen kommunen har til å avstå fra å forfølge ulovligheten. Dette gjelder overtredelser av «mindre betydning». I pbl første ledd står det at ved forhold som er i strid med bestemmelser gitt i eller i medhold av denne loven, kan kommunen gi den ansvarlige «pålegg om retting av det ulovlige forhold, opphør av bruk og forbud mot fortsatt virksomhet, samt stansing av arbeid.» Videre følger det av pbl første ledd at ved forhold som er i strid med bestemmelser gitt i eller i medhold av denne loven, kan kommunen «fastsette tvangsmulkt for å få gjennomført gitt pålegg innen en særskilt angitt frist. Tvangsmulkten fastsettes samtidig med pålegg om retting og løper fra fristoverskridelsen for retting.» I pbl heter det at «Sanksjoner skal stå i rimelig forhold til ulovligheten.» Fylkesmannens vurdering: Anmodning om omgjøring av Fylkesmannens tidligere vedtak Det anføres i klagen at Fylkesmannens vedtak av 30. januar 2014 er ugyldig, og kreves på denne bakgrunn omgjort. Ugyldigheten skyldes i følge advokat Kjøsnes at kommunen ikke har gitt en «etterfølgende begrunnelse» til konkrete saker hvor han har bedt om nærmere redegjørelse når det gjaldt kravet til særlige grunner. Fylkesmannen kan omgjøre eget vedtak uten at det er påklaget, dersom vedtaket må anses ugyldig, jf. fvl. 35 andre ledd, jf. første ledd bokstav c. Fylkesmannen kan ikke se at vedtaket av 30. januar 2014 er ugyldig. Fylkesmannens avgjørelse i saken baserte seg på en konkret vurdering, hvor det ble funnet at lovens vilkår for å dispensere ikke var oppfylt.

7 Side 7 av 14 Fylkesmannen finner ikke at det er grunnlag for å omgjøre vårt vedtak av 30. januar 2014, som ugyldig. Rettingspålegget Innledende bemerkning Fylkesmannen bemerker innledningsvis at det følger av pbl at plan- og bygningsmyndighetene kan gi den ansvarlige pålegg om retting av ulovlige forhold. De typiske tilfellene er der tiltakshaver har bygd noe annet enn tillatelsen åpner for, eller at han har bygd uten å ha tillatelse. I dette tilfellet er det oppført et tiltak uten nødvendig tillatelse, da oppføring av tiltaket var betinget av dispensasjon. Tillatelsen (rammetillatelsen) som ble gitt innebar ikke noen dispensasjoner. Forholdet, at tiltaket er oppført uten nødvendige tillatelser og dermed ulovlig, er ikke rettet opp ved etterfølgende dispensasjon. Det er tiltakshavers valg hvorledes han vil prøve å bringe det ulovlige forholdet til opphør. Teoretisk sett vil han også kunne rive bygget. En endring av byggets form forutsetter en etterfølgende søknad og tillatelse. Mottaker av pålegget Det er i klagen anført at pålegget ikke kan rettes mot Gaute Ringvold, da han ikke er eier av bygget. Klager henviser til framlagt dokumentasjon, som han mener viser at bygget er overdratt med rettigheter og plikter. Det følger av pbl og 32-5 at pålegg om retting og ileggelse av tvangsmulkt rettes mot «den ansvarlige». I rundskriv H01/10 heter det at «Med uttrykket den ansvarlige [ ] menes personer eller foretak som enten har ansvar for feil, eller som ut fra eierskap, avtale eller liknende, står inne for prosjektet.» Dette er spesifisert i Ot.prp. nr. 45 ( ) (side 353) hvor det heter at: «Dette kan for eksempel være eier, rettighetshaver, tiltakshaver, ansvarlig søker og utførende, prosjekterende, kontrollerende eller bruker. Foretak skal på samme måte som ellers inngå her. Det er etter lovens system en ansvarlig for hvert punkt i byggeprosessen, og pålegg må rettes mot rette vedkommende, jf. ansvarsbegrepet i 31-3 første ledd om eksisterende byggverk, der ansvarssubjektet er det samme som ved ulovlighetsoppfølging, og altså ikke begrenset til ansvarlig foretak.» Kommunal- og regionaldepartementet har i en uttalelse av 23. august 2013 uttalt følgende: «Etter departementets vurdering er verken 31-3, 31-5 eller 32-3 til hinder for at det i konkrete tilfeller kan gis pålegg til flere ansvarlige/rettighetshavere. Bygningsmyndighetene anses å ha et visst skjønn når det gjelder avgjørelsen av hvem pålegget skal rettes mot der det er tale om flere mulige ansvarlige. Dette begrunnes bl.a. i at bygningsmyndighetene har et klart behov for effektivt å kunne håndheve etterlevelse av de pålegg som blir gitt, og dermed ivareta sitt ansvar for at plan- og bygningsloven blir overholdt. Hovedsiktemålet for bygningsmyndighetene må være å finne frem til hvem som kan gjennomføre det nødvendige tiltak, dvs. sikring/riving av bygget. I denne vurdering kan det bl.a. være relevant å legge vekt på hvor nær tilknytning den enkelte har til det aktuelle byggverket og hvilke muligheter vedkommende har til å oppfylle pålegget. Departementet mener således at det må legges til grunn en relativt begrenset undersøkelsesplikt når det gjelder å foreta undersøkelse av underliggende privatrettslige avtaler. Det understrekes for ordens skyld at pålegg kan ikke rettes mot noen som ikke har anledning til å oppfylle dette. Det vil imidlertid være mottakers ansvar å sannsynliggjøre at oppfyllelse er umulig. Se i den forbindelse Rt side Av dommen kan det utledes at oppfyllelse ikke kan sies å være umulig når eier av bygget selvforskyldt har brakt seg i en stilling hvor han ikke umiddelbart kan oppfylle kommunens krav om å bringe ulovligheten til

8 Side 8 av 14 opphør. Eier vil i slike tilfeller være henvist til å foreta faktiske eller rettslige skritt for å oppfylle kommunens pålegg». Gaute Ringvold er i grunnboken registrert som fester av eiendommen 102/2/1. Det hitsettes fra kommunens vurdering av dette i vedtaket av 26. juni. 2014: «Kommunen forholder seg til den hjemmelshaver til eiendommen som til enhver tid er registrert med hjemmel i grunnboken hos Tinglysinga. I dette tilfellet er det Johan Larem som er hjemmelshaver/grunneier, og Gaute Amund Ringvold er fester av eiendommen. Kommunen kan ikke legge til grunn privatrettslige kjøpsavtaler som ikke er registrert hos tinglysinga. Grunnboken er det offentlige register kommunen forholder seg til når det gjelder eiendommer. Kommunens oppfatning er derfor at Gaute Amund Ringvold er riktig mottaker av tidligere tilsendt varsel og foreliggende pålegg er således adressert til riktig mottaker.» Ringvold har fremlagt kjøpekontrakt som viser at bygget skal overdras fra «Barn og Bolig Gaute A Ringvold» til «Fosslibekken Barnehage AS». Avtalen er undertegnet 17. desember Det fremgår av avtalen at «Selger vil på overtakelsestidspunktet utstede et blancoskjøte, samt en urådighetserklæring. Denne erklæringen skal tinglyses så snart som mulig som en heftelse på bygget». Videre står det i avtalen at det er en forutsetning for overdragelsen at Husbanken aksepterer overtakelse av gjeld, samt at avtalen må godkjennes i generalforsamlingen i Fosslibekken Barnehage AS og Barn og Bolig Holding AS. Fylkesmannen har fått tilsendt kopi av revisorbekreftelse datert 17. desember Det bekreftes her at «opplysningene i redegjørelsen tilfredsstiller de krav aksjeloven 2-6 første ledd nr. 1 til 4 krever, og at barnehavevirksomheten ved Fosslibekken Barnehage AS, inkl. overdragelse av den faste eiendommen som benyttes til barnehagevirksomheten, selskapet skal overta, er verdsatt i overensstemmelse med de beskrevne prinsipper og at det er rimelig samsvar mellom verdien av det foreløpige vederlaget selskapet skal yte på kr ,-, og det vederlaget skal motta.» Revisorbekreftelsen bekrefter etter Fylkesmannens syn at den avtalte pris er i samsvar med verdien. Den bekrefter derimot ikke at det har skjedd en overdragelse av bygget. Etter Fylkesmannens oppfatning er det framlagt dokumentasjon som viser at det er inngått en avtale om overdragelse av barnehagevirksomheten. Det er imidlertid ikke framlagt dokumentasjon som viser at avtalen er gjennomført. Den nevnte urådighetserklæringen er foreløpig ikke registrert i grunnboken. Hjemmel til festeretten er heller ikke overført. For øvrig framgår det av grunnboksbladet til eiendommen 102/2/1 at festeretten ikke kan «overdras uten samtykke av hjemmelshaver/utleier», samt at den ikke kan «pantsettes uten samtykke fra utleier/bortfester». Videre er det registrert en urådighetserklæring i feste, med rettighetshaver HENT AS. Fylkesmannen finner etter en konkret vurdering at Ringvold ikke i tilstrekkelig grad har synliggjort at han ikke er eier av eiendommen i dag. Den framlagte avtale og revisorbekreftelse viser kun at partene skal gjennomføre en overdragelse, ikke at den er gjennomført. For øvrig bemerker Fylkesmannen at Ringvold er tiltakshaver. Det følger av byggesaksforskriften (SAK 10) 12-1 at kommunen i alle saker etter plan- og bygningsloven kan rette pålegg mot tiltakshaver. Skifte av tiltakshaver skal straks meldes til kommunen, jf. pbl Fylkesmannen kan ikke se at skifte av tiltakshaver er meldt til kommunen. Etter dette kan kommunen i alle tilfeller rette pålegget mot Ringvold som tiltakshaver.

9 Side 9 av 14 Kommunens plikt til å forfølge ulovligheten Det anføres at da ulovligheten er av «mindre vesentlig betydning», bør kommunen avstå fra å forfølge den, jf. pbl Det følger av pbl andre ledd at dersom overtredelsen er av mindre betydning, kan kommunen avstå fra å forfølge den. En beslutning om dette er for øvrig ikke et enkeltvedtak, jf. andre punktum. Det hitsettes fra kommunens vurdering av dette punkt i vedtaket av 26. juni 2014: «Sentral momenter i vurderingen av om en overtredelse er av mindre betydning er overtredelsens art og omfang. Det vil også kunne legges vekt på blant annet avvikets betydning for de interesser plan- og bygningsloven skal ivareta, samt at det vil være av betydning om tiltaket er i strid med gjeldende plan, og hvor stor overtredelsen er i forhold til planen. Kommunens oppfatning er at overtredelsen ikke er av mindre betydning. Kommunens vurdering er basert på skjønn, og det legges til grunn at overtredelsen for gesimshøyde er mellom 2 og 4 meter. Gesimshøyden er i strid med gjeldende plan, og avviket er såpass stort at kommunen ikke finner at overskridelsen er av mindre betydning. Kommunen har derfor ikke hjemmel til å avstå fra å forfølge overtredelsen. Dette følger også av kommentarene til bestemmelsen i Ot.prp. nr. 45 ( ) side 352: Av bestemmelsens andre ledd følger den eneste adgangen plan- og bygningsmyndighetene har til å unnlate å forfølge ulovligheter.» Kommunen har fastholdt vurderingen i den forberedende klagebehandlingen og tilføyer i tillegg følgende: «Kommunen kan unnlate å forfølge ulovligheten dersom overtredelsen er av mindre betydning, men parten har ikke rettskrav på at kommunen avstår fra forfølgelse, selv om overtredelsen er av mindre betydning. Det er opp til kommunens skjønn innenfor den rammen som er gitt i pbl 32 annet ledd om den vil benytte seg av adgangen til ikke å forfølge en overtredelse. Kommunen har i sitt vedtak kommet til at den vil forfølge det ulovlige forholdet, og fastholder dette. Oppfølging av ulovlige tiltak har også en allmennpreventiv side, og kommunen har som praksis å følge opp ulovlige tiltak.» Fylkesmannen er enig med kommunen i at overtredelsen ikke kan sies å være av «mindre betydning», jf. pbl annet ledd. Fylkesmannen kan i det vesentlige tiltre kommunens begrunnelse. Kommunen har således plikt til å følge opp ulovligheten, jf. pbl første ledd. Rettingspåleggets forholdsmessighet Rettslig utgangspunkt Det følger av pbl første ledd at: «Sanksjoner skal stå i rimelig forhold til ulovligheten. Dersom det utferdiges flere ulike typer sanksjoner for samme overtredelse, må disse samordnes slik at overtrederen ikke rammes på en urimelig måte.» Bestemmelsen viderefører prinsippet i tidligere lov 116b første ledd om at reaksjonen på overtredelser må stå i forhold til overtredelsen, og bygger på forholdsmessighetsprinsippet i forvaltningsretten Tidligere gjeldende bestemmelse i pbl b første ledd lød: «Sanksjoner skal stå i et rimelig forhold til ulovligheten. Dersom det utferdiges flere ulike typer sanksjoner for samme overtredelse, må disse samordnes slik at overtredelsen ikke rammes på en urimelig måte. Ved utferdigelsen av sanksjoner skal det særlig tas hensyn til graden av eventuell uaktsomhet samt grovheten og mulige fordeler av overtredelsen.» Om bestemmelsen er det i forarbeidene (Ot.prp. nr. 45 ( ) s. 358) uttalt at:

10 Side 10 av 14 «Første ledd viderefører det generelle prinsippet at reaksjonen på overtredelser må stå i forhold til overtredelsen. Bestemmelsen skal verken utvide eller innskrenke den alminnelige plikten som gjelder ved pålegg, forelegg, overtredelsesgebyr og liknende eller domstolenes rett til å prøve dette.» Etter Ot.prp. nr. 39 ( ) side 210 kan det ved vurderingen av hva som vil være en passende og/eller rimelig sanksjon tas hensyn til «graden av eventuell uaktsomhet fra overtrederens side, samt grovheten og mulige fordeler av overtredelsen. I tillegg vil det ved en slik vurdering også kunne legges vekt på bl.a. hvor viktig det er at pålegget overholdes, om vedkommende tidligere har unnlatt å etterkomme gitte pålegg, samt hensynet til å skape respekt for lovverket.» Fylkesmannens vurdering av forholdsmessigheten Klager mener pålegget om retting ikke er forholdsmessig. Dette er basert på at klager mener uaktsomheten ikke er grov, da feilen er unnskyldelig. Det vises til at det var enighet mellom kommunen og søker om at det ikke var nødvendig å søke om dispensasjon. Klager anfører at saken er unik, og at det ikke er fare for at resultatet i denne saken vil ha presedensvirkninger for andre saker. Klager mener også tiltakshaver ikke har hatt noen økonomisk fordel av de feilene som er gjort, og at han har forholdt seg til gitte tillatelser. Fylkesmannen oppfatter at klager legger hovedansvaret for at tiltaket ble oppført uten nødvendig tillatelse (dispensasjon) på kommunen, ettersom kommunen ikke krevde dispensasjonssøknad i forbindelse med forhåndskonferansen, og kommunen ga rammetillatelse uten krav om dispensasjonssøknad. Videre er det anført at det må vektlegges at planbestemmelsene er uklare og at målereglene er vanskelig å forstå. Av dette utleder vi at klager mener at overtredelsen er unnskyldelig fra tiltakshavers side, og at tiltakshaver fraskriver seg ansvaret. Til dette vil Fylkesmannen bemerke at kommunen som bygningsmyndighet har et ansvar for å kontrollere at tiltaket ikke strider mot de ytre rammer som plan- og bygningslovgivningen, herunder plan, setter for tiltaket. Denne kontrollen skal utføres på grunnlag av den dokumentasjon tiltakshaveren/søkeren plikter å legge fram. Dokumentasjonen søker har ansvar for å legge fram skal være fullstendig, og gi de opplysninger som er nødvendige for behandlingen av saken. Det er søker som er ansvarlig for at søknaden viser at tiltaket er planlagt slik at det tilfredsstiller alle krav i eller i medhold av plan- og bygningsloven. Ved søknaden av 12. februar 2008 om rammetillatelse, ble det ikke lagt ved søknad om dispensasjon. Vi kan heller ikke ut fra dokumentene i saken se at spørsmålet om dispensasjon, eller spørsmål knyttet til forståelse av planen, ble reist av tiltakshaver verken i forhåndskonferansen eller ved søknaden om rammetillatelse. I møtereferatet fra forhåndskonferansen den 30. november 2007 er det tvert i mot referert at tiltakshaver orienterte om at det ville bli innsendt rammesøknad for hele tiltaket i samsvar med plan. I prosjektbeskrivelsen datert 11. februar 2008 fra ansvarlig søker, Hus arkitekter AS, ble det også uttrykkelig uttalt at «Barnehagen bygges innen de rammer som er gitt i reguleringsplanen». I kommunens vedtak om rammetillatelse av 28. februar 2008 ble søknad om rammetillatelse for oppføring av barnehagen godkjent i henhold til reguleringsplan. Det ble i vedtaket uttalt at «Godkjennelsen innebærer ingen dispensasjon fra gjeldende lover og forskrifter». Det bør således ikke være noen tvil om at barnehagebygget som ble godkjent skulle bygges i henhold til planen. I dette tilfellet bygger reguleringsplanen på et privat forslag utarbeidet og fremmet av tiltakshaver selv en plan som ble utarbeidet for et konkret barnehagebygg med uteområde som han selv skulle oppføre, og kun for dette. I beskrivelsen til planen er det redegjort ganske detaljert for utformingen av bygget. Det må da kunne legges til grunn at tiltakshaver

11 Side 11 av 14 har utarbeidet en plan han selv kjenner innholdet av, og at han som utarbeider av en reguleringsplan også forstår innholdet av den konkrete planen. I så måte må det også kunne legges til grunn at det er tiltakshaver, herunder hans samarbeidspartnere og ansvarlige foretak, som er nærmest til å vite om tiltaket krever dispensasjon fra den aktuelle planen eller ikke, og deretter sørge for at det blir søkt om dispensasjon. Det kan tilføyes at i Fylkesmannens vurdering i sak 2009/5156, klage over kommunens vedtak om dispensasjon, ble slått fast at det var åpenbart at det var nødvendig med dispensasjon for det oppførte tiltaket. Klager kan etter Fylkesmannens syn ikke bli hørt med sine anførsler om at planen egentlig er utarbeidet for en annen tomt og et annet bygg, og at bestemmelsene i planen egentlig ikke er laget med tanke på forholdene på Husbytomta eller nabobebyggelsen til denne. Det var tiltakshaver som fremmet planen, og det må legges til grunn at den ble fremmet for det konkrete bygget på den konkrete tomta ikke for et annet bygg på en annen tomt et helt annet sted. En reguleringsplan er et juridisk bindende dokument som fastsetter hva som kan bygges innenfor planens grenser. Tiltakshaver, herunder ansvarlige foretak, skulle i dette tilfellet ha vært ekstra oppmerksom på behovet for dispensasjon fra planen, og forstått at oppføring av bygget var betinget av dispensasjon. Vedkommende var også ansvarlig for å legge fram tilstrekkelig dokumentasjon for kommunen samt søke om dispensasjon. At kommunen har et kontrollansvar, fratar ikke tiltakshavers/søkers ansvar for dette. Det kan bemerkes at det i pbl første ledd heter at «Ansvarlige i byggesaker innestår for at tiltaket blir i samsvar med krav gitt i eller i medhold av denne lov.» Gjennom ansvarsrettsreglene i plan- og bygningslovens kapittel 23 har aktører i byggesaker fått omfattende ansvar. Dette ansvaret er bygd på tillit. Bygningsmyndighetene er avhengige av at informasjonen fra fagaktørene er fullstendig, etterrettelig og korrekt. Selv om bestemmelsen i pbl er ny, viderefører dagens lov i all hovedsak det ansvarssystemet som gjaldt også etter loven av 1985, jf. Ot.prp. nr. 45 ( ) s Det er tiltakshaver som har primæransvaret i byggesaken, og har fullt og helt ansvar overfor bygningsmyndighetene for alle deler av byggeprosessen. Etter Fylkesmannens syn er tiltakshaver her ansvarlig for at det nå står oppført et bygg som ikke er i samsvar med plan, og uten nødvendig godkjenning. Klager har gjort gjeldende at kostnadene ved en ombygging vil bli betydelige, samt at det vil oppstå tap som følge av stenging av barnehagen. Barnehagen har ingen mulighet til å greie dette økonomisk. Fylkesmannen har ikke blitt forelagt dokumentasjon på disse kostnadene, heller ikke noe anslag over disse. Vi finner likevel å kunne legge til grunn at en retting i denne saken sannsynligvis vil medføre vesentlige kostnader. Samtidig finner vi ikke å kunne vektlegge anførselen vedrørende manglende økonomi for retting. Dette for det første pga. at tiltakshaver allerede har søkt om, og fra kommunen fått rammetillatelse til, en ombygging som hevdes å være i samsvar med planen. Denne ombyggingen vil nødvendigvis medføre betydelige kostnader. Tillatelsen er påklaget, men ikke avgjort. Det må kunne legges til grunn at når det er søkt om tillatelse for oppføring/endring av et bygg, så er det gjort i den hensikt at det omsøkte skal gjennomføres. Videre kan vi bemerke at rettsoppfatningen er at tiltakshaver må tåle betydelig økonomisk tap før en sanksjon kan anses å være i strid med pbl Nedenfor ser vi noen eksempler fra rettspraksis vedrørende dette. I Rt s. 209 uttalte flertallet: «[d]et er ikke tvilsomt at forelegget vil ramme [byggherren] hardt, og at han vil lide et betydelig tap. Men dette vil nesten alltid være situasjonen når det er spørsmål om å rive eller endre et ulovlig oppført byggverk. Ut fra de generelle hensyn blant annet hensynet til det store flertall som bøyer seg for gjeldende regler som tilsier at plan- og bygningsloven på dette punkt må håndheves strengt, er jeg kommet til at det foreliggende forelegg ikke er av et slikt urimelig innhold at det av den grunn bør kjennes ugyldig.»

12 Side 12 av 14 Lagmannsretten fant i LE at forelegg om riving ville ramme parten «svært hardt», og at det ville føre til at «betydelige verdier ødelegges». Lagmannsretten understreket at «[d]e betydelige kostnadene en riving vil innebære, er en konsekvens av overtredelsens grovhet, og at det er flere bygg som må fjernes. I tillegg kommer at stedet ligger langt fra veg. Slike forhold kan likevel ikke tillegges avgjørende vekt. Det kan ikke være slik at jo grovere overtredelsen er, jo høyere skal terskelen være for å få de ulovlige bygg fjernet. Det ville kunne være helt ødeleggende for respekten for bygningsmyndighetene, og innebære en urimelig forskjellsbehandling ved at kun mindre overtredelser av bygningsloven ble pålagt rettet». I en uttalelse fra Sivilombudsmannen inntatt i Sivilombudsmannens årsmelding 2009 s. 344 (SOM ) heter det: «Så lenge et ulovlig forhold ikke er av bagatellmessig betydning, jf. plbl. 116 b annet ledd, må tiltakshaver tåle betydelig ulempe, herunder økonomisk tap, før en sanksjon kan anses for å være i strid med plbl. 116 b første ledd. En annen oppfatning kan føre til en svekkelse av hovedregelen om at plan- og bygningsmyndigheten har en plikt til å forfølge ulovlige forhold.» Fylkesmannen bemerker at saker om pålegg som regel vil oppleves som tyngende og inngripende for tiltakshaver, og det vil også kunne påløpe betydelige utgifter knyttet til rettingen. Vi finner ikke at det er spesielle forhold akkurat i denne saken som gjør pålegg om retting særlig inngripende og tyngende utover det som må forventes i en sak om retting. Når det gjelder ulemper utover det som gjelder det økonomiske, herunder ulemper for brukerne av bygget, vil dette kunne reduseres noe ved en romslig frist for oppfyllelse. Dette vil vi komme tilbake til nedenfor. Kommunen har lagt vekt på den allmennpreventive siden ved å følge opp det ulovlige tiltaket i denne saken, mens klager hevder saken er unik, og dermed ikke har allmennpreventiv virkning. Etter Fylkesmannens syn er det allmennpreventive aspektet i denne saken om ulovlighetsoppfølging sentralt. Det prinsipielle er å understreke det ansvaret som søker (tiltakshaver og de ansvarlige foretakene) faktisk har i en søknads- og byggeprosess. Da særlig at man forholder seg til plan- og bygningsloven og bestemmelser gitt i medhold av denne, herunder plan, og at det blir lagt fram nødvendige og korrekte opplysninger både for bygningsmyndighetene og de berørte, jf. redegjørelsen ovenfor vedrørende dette. Tiltakshaver har primæransvaret i byggesaker. Det er viktig å synliggjøre at det ikke bare foreligger et ansvar, men at det også får konsekvenser når man ikke overholder det som ligger i ansvaret man kan ikke ta lettvint på dette fordi at man trolig senere «unnskyldes» av bygningsmyndighetene i en ulovlighetsoppfølgingsprosess. Saken er således ikke unik slik som klager hevder. Etter en samlet vurdering finner Fylkesmannen, i likhet med kommunen, at pålegget om retting i dette tilfellet er en nødvendig og rimelig reaksjon på det ulovlige forholdet. Vi er ikke enig med klager i at pålegget er uforholdsmessig, og i strid med pbl Tvangsmulkten I likhet med vilkåret for å gi pålegg, er vilkåret for å ilegge tvangsmulkt at det foreligger forhold «i strid med bestemmelser gitt i eller i medhold av denne loven», jf. pbl første ledd. Vi anser dette vilkåret for oppfylt, jf. redegjørelsen ovenfor. Bestemmelsen gir bygningsmyndighetene adgang til å fastsette tvangsmulkt for å få gjennomført gitte pålegg, og det er nettopp dette som er det bærende hensynet bak tvangsmulkten en motivasjon til å oppfylle pålegget, og rette det ulovlige forholdet. Når det ulovlige forholdet bringes til opphør, slutter tvangsmulkten å løpe, og har dermed virket etter sin hensikt.

13 Side 13 av 14 I Rundskriv H-01/10 om ikraftsetting av lov om planlegging og byggesaksbehandling fra tidligere Kommunal- og regionaldepartementet går det fram at «Størrelsen på tvangsmulkten skal være egnet til å tvinge gjennom en oppfyllelse av pålegget, og må ikke nødvendigvis stå i forhold til ulovligheten.» Om størrelsen på tvangsmulkten har kommunen uttalt at «[d]ersom kommunen kun skal ilegge tvangsmulkt som engangsbeløp dersom pålegget ikke oppfylles innen fristen, må engangsbeløpet settes betydelig høyere enn kr ,-. Da tvangsmulkten skal være et virkemiddel for å få gjennomført pålegget, må det i vurderingen av beløpet ses hen til kostnaden ved å oppfylle pålegget, slik at ikke tvangsmulkten blir uforholdsmessig lav i forhold til å etterkomme pålegget, med den følge at pålegget ikke etterkommes.» Det er kommunens oppfatning at et engangsbeløp i kombinasjon med løpende tvangsmulkt er det beste virkemiddelet for å få gjennomført tiltaket. Fylkesmannen har ingen merknader til kommunens ileggelse av tvangsmulkt eller til fastsetting av størrelsen på tvangsmulkten, og kan heller ikke se at klager har anførsler som konkret gjelder selve størrelsen på tvangsmulkten. Ny frist Det er ikke gitt utsatt iverksetting av kommunens vedtak om retting, og den fastsatte fristen har utløpt. Ut fra omstendighetene finner Fylkesmannen det rimelig å fastsette ny frist for retting av pålegget. Også av hensyn til brukerne av bygget, vil vi sette fristen såpass romslig at det skal være mulig både å planlegge og å gjennomføre rettingen av bygget slik at det medfører så lite ulempe som mulig. Dette ved at fristen settes slik at det er mulig å få utført rettingen i perioden med minst aktivitet i bygget. I sommerhalvåret kan mye av virksomheten flyttes utendørs store deler av dagen, og sommeren er generelt en rolig periode i en barnehage med redusert aktivitet pga. ferieavvikling for barn og ansatte. Ved hjelp av god planlegging, og å legge gjennomføringen av pålegget til denne tidsperioden (fra vår til tidlig høst), vil ulempene ved selve arbeidet på bygget bli redusert vesentlig. Ny frist for retting settes derfor til 15. oktober 2016, og dersom pålegget ikke er etterkommet, anses mulkten å løpe fra fristoversittelsestidspunktet. Kommunen står imidlertid fritt til å forlenge fristen ytterligere dersom dette anses nødvendig ut fra sakens omstendigheter. Konklusjon For Fylkesmannen framstår det som nødvendig og rimelig å gi pålegg om retting, samt tvangsmulkt, i denne saken. Vi finner at reaksjonen står i rimelig forhold til ulovligheten, og tiltakshaver rammes ikke på en urimelig måte, jf. pbl Pålegget er gitt til rett adressat. Vi kan i det vesentlige slutte oss til kommunens vurderinger i saken. På bakgrunn av ovennevnte fatter Fylkesmannen følgende vedtak: Stjørdal kommunes vedtak av om pålegg om retting av barnehagebygg stadfestes. Ny frist for retting settes til 15. oktober 2016.

14 Side 14 av 14 Vedtaket er endelig og kan ikke påklages videre i forvaltningen, jf. fvl. 28. Med hilsen Sissel E. Slapgård (e.f.) Assisterende kommunaldirektør Kommunalavdelingen Trine Wold Johnsen Seniorrådgiver Kommunalavdelingen Dokumentet er elektronisk godkjent og har derfor ingen underskrift Kopi til: Stjørdal kommune Postboks STJØRDAL