Den norske instituttsektorens rolle og organisering med spesiell vekt på samarbeid, arbeidsdeling og konsentrasjon (SAK)

Transkript

1 Vedlegg 1 til konkurransegrunnlag. Oppdragsbeskrivelse: Den norske instituttsektorens rolle og organisering med spesiell vekt på samarbeid, arbeidsdeling og konsentrasjon (SAK) 1. Bakgrunn Kunnskapsdepartementet skal legge fram en ny forskningsmelding i Departementet har signalisert at «Instituttpolitikk» vil være et viktig tema i meldingen, og har bedt Forskningsrådet bidra med kunnskapsgrunnlaget for et slikt tema. Som ledd i arbeidet med å utvikle kunnskapsgrunnlaget for meldingsarbeidet, vil Norges forskningsråd gjennomføre en utredning om den norske instituttsektorens rolle og organisering med spesiell vekt på samarbeid, arbeidsdeling og konsentrasjon (SAK). Dette notatet beskriver instituttsektoren og de problemstillinger som ønskes belyst i prosjektet. 2. Kort om instituttsektoren I FoU-statistikken deles det norske forskningssystemet inn i fire utførende sektorer; universitets- og høyskolesektoren, næringslivet, helsesektoren og instituttsektoren. I statistisk sammenheng omfatter instituttsektoren om lag 115 institusjoner/enheter som utfører forskning og utvikling og som ikke er en del av universitets- og høyskolesektoren eller næringslivet. Sektoren omfatter 1) institusjoner som har FoU som kjerneaktivitet og som kalles for forskningsinstitutter (både statlige og ikke-statlige, i alt vel 60 stk.), 2) virksomheter med andre hovedformål enn FoU, men der FoU-aktiviteten likevel er av et betydelig omfang, og 3) enheter der FoU-omfanget bare utgjør en mindre del av samlet virksomhet. I 2010 ble det utført FoU i instituttsektoren for 10,4 milliarder kroner. Dette representerer nesten en fjerdedel av Norges samlede ressurser til FoU. Om lag 62 prosent av FoU-virksomheten i instituttsektoren i 2010 fant sted ved de 53 instituttene som sorterer under Retningslinjer for statlig basisfinansiering av forskningsinstitutter» (fra desember 2008). Dette er institusjoner som har forskning som primæroppgave, som mottar basisbevilgning fra Norges forskningsråd og som Forskningsrådet har et overordnet, strategisk ansvar for. Nesten 4 mrd. kroner, eller knappe 38 prosent av FoU-utgiftene gjaldt institusjoner som ikke sorterer under de statlige retningslinjene. Dette omfatter flere forskningsinstitutter med basisbevilgning (driftsbevilgning) direkte fra departement, og en rekke institusjoner som har andre primæroppgaver enn FoU. Offentlige FoU-institutter som ikke omfattes av retningslinjene og som finansieres direkte fra departementene Museer og andre enheter, offentlige og private (ca stk.) Institutter omfattet av statlige retningslinjer og som får basisbev. fra NFR (51 inst.) statlige og frittstående Offentlige institusjoner med FoU-virksomhet men med annet hovedformål (ca. 10) 1

2 Utredningen skal primært omfatte forskningsinstituttene som er omfattet av retningslinjene (innerste sirkel i figuren foran) samt de statlige forskningsinstituttene som ikke er omfattet av retningslinjene (nest innerste sirkelen i figuren foran). Andre institusjoner, som utfører FoU-virksomhet (tredje innerste sirkelen i figuren foran), skal også tas med i den utstrekning de er viktige for samarbeid og arbeidsdeling med forskningsinstituttene. Liste over forskningsinstitutter med opplysninger om rettslig status og forholdet til retningslinjene, er gitt i kapittel 7. I retningslinjene for statlig basisfinansiering av forskningsinstitutter er formålet til instituttene formulert slik: «Forskningsinstituttene skal bidra med forskning av høy kvalitet og relevans til anvendelse i næringsliv, forvaltning og samfunnet for øvrig.» Instituttenes viktigste funksjon er å bidra til innovasjon i privat og offentlig sektor ved å tilby FoUtjenester som er tilpasset næringslivets og forvaltningens utviklings- og fornyingsbehov på kort og lang sikt. Instituttene representerer en gjenbrukbar kompetansebase for næringsliv og offentlig forvaltning som er bygget opp enten gjennom konkurranseutsatt bidrags- og oppdragsforskning eller direkte tildeling av bevilgninger til f.eks. kunnskapsutvikling. Forskningsrådet er en viktig samarbeidspartner og finansieringskilde for instituttene. Instituttsektoren mottar en større andel av Forskningsrådets midler enn UoH-sektoren og næringslivet. Nesten halvparten (48 prosent i 2009) av de totale offentlige midlene som kanaliseres via Forskningsrådet, går til instituttene (basisbevilgninger, programmer, øvrige virkemidler). Dette indikerer hvilken betydelig aktørrolle instituttsektoren har i å realisere nasjonalt prioriterte FoU-satsinger. Instituttene er godt inne i EU-forskningen. Sektoren har hatt en solid økning når det gjelder FoUinntekter fra EU. Nærmere 40 prosent av forskningsbevilgningene fra EU til norske miljøer går til institusjoner i instituttsektoren. Instituttene som får basisbevilgning gjennom Forskningsrådet er inndelt i fire områder; de tekniskindustrielle instituttene er den klart største gruppen med 51 prosent av den samlede omsetningen til alle disse instituttene, primærnæringsinstituttene er nest størst med vel 20 prosent, mens miljøinstituttene og de samfunnsvitenskapelige instituttene er minst med henholdsvis 13 og 16 prosent av den totale omsetningen for instituttene som er omfattet av retningslinjene og som får basisbevilgning fra Forskningsrådet. 3. Nærmere om strukturen innenfor de ulike instituttgruppene. Forskningsinstituttene i Norge er en relativ stor og uensartet gruppe både når det gjelder instituttenes størrelse, arbeidsområder, marked og oppdragsgivere, konkurrenter og organisatoriske og økonomiske rammebetingelser. Et fellestrekk ved mange av instituttene er at de er sentrale aktører i innovasjonssystemet og da ofte i nært samspill med universitets- og høgskolesektoren. I det følgende gis en kort oversikt over strukturen i de fire instituttgruppene. Primærnæringsinstitutter De syv primærnæringsinstituttene som er omfattet av retningslinjene, har ulik organisering og tilknytning til statsforvaltningen, jfr. oversikten i kap. 7. Seks av instituttene er statlige 2

3 forvaltningsorganer (4 med spesielle fullmakter), to er aksjeselskap og ett er en næringsdrivende stiftelse. Det er stor forskjell i instituttenes størrelse. Ved Bygdeforskning ble det i 2010 utført 18 forskerårsverk, mens ved Bioforsk ble det i 2010 utført 255 forskerårsverk. Ved Havforskningsinstituttet (HI), som ikke er omfattet av retningslinjene og som ikke mottar basisbevilgning via Forskningsrådet, ble det utført 658 årsverk i 2010, hvorav 237 forskerårsverk. De fleste av primærnæringsinstituttene utfører mange oppgaver pålagt av departementene og underliggende (tilsyns-)organer. De siste 5-10 årene er det gjennomført en rekke strukturendringer blant primærnæringsinstituttene. Flere av forskningsinstituttene både innenfor landbruks- og fiskerisektoren er fusjonerte. Gjennom dette er det skapt mer faglig og økonomisk robuste miljøer som hver dekker større deler av verdikjeden. På oppdrag fra LMD har Forskningsrådet foretatt en gjennomgang av instituttsektoren på LMDs område. På bakgrunn av denne legger departementet opp til at det gjennomføres en samfunnsøkonomisk analyse som skal omfatte følgende to hovedalternativer; å beholde dagens instituttstruktur eller å fusjonere Bioforsk, NILF og Skog og landskap. Arbeidet vil bli sett i sammenheng med prosessen om å forsterke innovasjonsaktiviteten på Campus Ås. En felles lokalisering av Universitetet for miljø- og biovitenskap, Norges veterinærhøgskole og Veterinærinstituttet på Campus Ås vil legge til rette for styrket innsats og faglige, økonomiske og administrative synergier. Fiskeri- og kystdepartementet har satt i gang en evaluering av Havforskningsinstituttet og av Nasjonalt institutt for ernærings- og sjømatforskning (NIFES). Miljøinstitutter De åtte miljøinstituttene, som alle er organisert som næringsdrivende stiftelser, står for 13 prosent av instituttenes samlede omsetning. I gjennomsnitt ble det ved miljøinstituttene utført vel 92 forskerårsverk i 2010, med en spredning fra 44 til 165 forskerårsverk. Instituttene som arbeider innenfor miljøområdet har i stor grad hvert sitt forskningsområde; klima, luft, vann, transport, kulturminner, natur, by og region. Miljøinstituttene har et nært forhold til Miljøverndepartementet, ikke minst gjennom de strategiske instituttsatsingene som er opprettet for denne instituttgruppen. Seks av miljøinstituttene deltar i Forskningssenter for miljø og samfunn (CIENS) i Forskningsparken i Gaustadbekkdalen. CIENS har utarbeidet et felles forskningsprogram og handlingsplan, SACRE, som både omfatter instituttene som har lokaler i bygget og samarbeid med berørte universitetsinstitutter. Dette samarbeidet på tvers av institusjonsgrensene spenner fra grunnforskning og anvendt forskning til innovasjon og nyskaping og representerer en nyskaping både innenfor Forskningsparken, ved UiO og for miljøforskningen. Samfunnsvitenskapelige institutter Gruppen av samfunnsvitenskapelige institutter som får basisbevilgning gjennom Forskningsrådet, omfatter 26 institutter, halvparten av instituttene som får basisbevilgning via Forskningsrådet, men gruppen står bare for 16 prosent av instituttenes samlete omsetning. 3

4 De samfunnsvitenskapelige instituttene er relativt små. I gjennomsnitt ble det i 2010 utført i overkant av 36 forskerårsverk, men spredningen er stor, fra fire til 106 forskerårsverk. De 12 regionale instituttene er de minste instituttene, med et gjennomsnitt på vel 21 forskerårsverk, mens gjennomsnittlig antall årsverk for de 14 nasjonale instituttene nærmer seg 50 årsverk. Flesteparten av de samfunnsvitenskapelige instituttene arbeider med problemstillinger knyttet til politikkområdene Arbeids-, velferds- og sosialpolitikk Utenriks- og sikkerhetspolitikk Regionalpolitikk Nærings- og innovasjonspolitikk Noen institutter har også forskningsområder som ikke inngår i kategoriene over. En gjennomgang Forskningsrådet gjorde for Kunnskapsdepartementet i 2006 av instituttene som arbeider med arbeids- og sosialpolitikk og utenriks- og sikkerhetspolitikk, viste at institutter som arbeider innenfor nærliggende forskningsfelt i stor grad hadde funnet sin egen nisje. Det er imidlertid usikkert om dette er situasjonen i dag. Hele ni institutter arbeider hovedsakelig med problemstillinger knyttet til arbeids-, velferds- og sosialpolitikk og fem institutter konsentrerer forskningen omkring utenriks- og sikkerhetspolitiske spørsmål. De aller fleste av de 12 regionale instituttene arbeider med problemstillinger knyttet til regionalpolitiske spørsmål samt nærings- og innovasjonspolitikk. Flere av dem er også engasjert i problemstillinger knyttet til arbeids-, velferds- og sosialpolitikk. Siden mange institutter arbeider med nærliggende forskningsområder, er det stor konkurranse om oppdrag mellom de samfunnsvitenskapelige instituttene. Forskningsrådet har gjennomført flere evalueringer og gjennomganger av de samfunnsvitenskapelige instituttene, men det har vært relativt få strukturendringer i denne delen av instituttsektoren. Norsk institutt for forskning om oppvekst, velferd og aldring (NOVA) ble etablert i 1996 ved sammenslåing av fire mindre forskningsmiljøer. Høsten 2010 tok Høgskolen i Oslo (HiO) kontakt med seks samfunnsvitenskapelige forskningsinstitutter i Oslo for å avklare interessen for samarbeid. Av disse utrykte Arbeidsforskningsinstituttet (AFI) og NOVA klar interesse for samarbeid eller integrasjon med høgskolen. Ut fra dette ble iverksatt en utredning av ulike alternativer for nærmere samarbeid mellom HiOA, AFI og NOVA. Utredningen konkluderte i november 2011 med at det er to aktuelle hovedmodeller for en tilknytning mellom høyskolen og instituttene; samarbeidsavtale eller sammenslåing. Utredningen er nå til behandling i de respektive institusjonene. Flere av de samfunnsvitenskapelige instituttene (spesielt de regionale) har de siste årene endret eierform fra stiftelse til aksjeselskap. Mange av de samfunnsvitenskapelige instituttene har et svært nært forhold til UoH-sektoren og kan karakteriseres som randsoneinstitutter til universiteter eller høgskoler. Teknisk-industrielle institutter De 13 teknisk-industrielle instituttene står for godt over halvparten (51 prosent) av instituttenes samlete omsetning. I gjennomsnitt sysselsatte de teknisk-industrielle instituttene rundt 142 forskerårsverk i 2010, men denne instituttgruppen er først og fremst preget av at det er stor spennvidde, både når det gjelder antall ansatte og omsetning, mellom instituttene. Gruppen har ett svært stort - både i norsk og internasjonal sammenheng institutt, SINTEF, med vel 750 forskerårsverk i 2010 (gjelder stiftelsen). Gruppen har også seks institutter som er store i norsk sammenheng, med årsverk - hvorav to av dem er en del av SINTEF-konsernet, samt seks små institutter, der det minste bare har 22 forskerårsverk. 4

5 Seks av de teknisk-industrielle instituttene er organisert som stiftelser, mens sju er organisert som aksjeselskap. Flere av de teknisk-industrielle instituttene arbeider og konkurrerer seg i mellom innenfor energi- og petroleumsforskning. Flere av instituttene har nære samarbeidsrelasjoner med UoH-sektoren. Bortsett fra endringer i eierstrukturen for Christian Michelsens Research (CMR) og omorganisering av byggforskningen, har det ikke skjedd vesentlige strukturendringer innenfor de teknisk-industrielle instituttene de siste 5-10 årene. 4. Sektorprinsippet. Departementenes styring og finansiering av forskning. Sektorprinsippet er et grunnleggende og viktig prinsipp i norsk forskningspolitikk. Detet prinsippet har også ligget til grunn for utvikling av instituttsektoren i Norge. I St. meld. nr. 39 ( ) Forskning ved et tidsskille, ble det gitt følgende definisjon på sektorprinsippet: «Prinsippet går i korthet ut på at hvert departement har ansvar for å finansiere forskning på og for sin sektor, og for avveining mellom bruk av forskning og bruk av andre virkemidler med sikte på å realisere de målene eller den politikken som til enhver tid måtte gjelde for sektoren». Ved innføring av det nye basisfinansieringssystemet for forskningsinstitutter fra 2009 ble det foretatt en overføring av ansvaret for enkelte institutter slik at fem av departementene fikk ansvaret for basisbevilgningen til de 4 instituttgruppene. Dette innebærer en viss tillemping av sektorprinsippet. Departementenes styring og finansiering av den anvendte forskningen kan grovt inndeles i følgende fire hovedmodeller: a) Generell modell (KD/NHD-modellen) KD og NHD er ansvarlige for basisbevilgningene til henholdsvis de samfunnsvitenskapelige og de teknisk-industrielle instituttene. I tillegg til basisbevilgninger bidrar de to departementene med midler til instituttene via Forskningsrådets åpne og institusjonsnøytrale virkemidler, særlig gjennom tematiske programmer, men også gjennom åpne arenaer som BIA og FRIPRO, SFF og SFI. KD og NHD kanaliserer ikke midler til bidragsforskning direkte til instituttene, men kjøper FoUoppdrag på vanlig måte. To av de samfunnsvitenskapelige instituttene er statlige (NUPI og NOVA) og er omfattet av departementets etatsstyring og statsrådens konstitusjonelle kontroll. b) MD-modellen Miljøinstituttene får sin basisbevilgning fra MD kanalisert via Forskningsrådet. MD har bestemt at 40 % av basisbevilgningen skal brukes til strategiske instituttsatsinger. MD bidrar også med midler til instituttene via Rådets tematiske og institusjonsnøytrale programmer og åpne arenaer. Miljøverndepartementet har en tett dialog med instituttene om bruk av de strategiske midlene og utviklingen av instituttene. Tilsynsorganene og direktoratene under MD har egne bevilgninger til kjøp av FoU-tjenester hos instituttene. Disse midlene blir lyst ut på vanlig måte. 5

6 c) LMD-modellen LMD finansierer basisbevilgning til landbruksforskningsinstituttene og bidrar med midler til disse via bevilgninger til tematiske (institusjonsnøytrale) programmer og åpne arenaer i Norges forskningsråd. Landbruksforskningsinstituttene er organisert som forvaltningsorgan med spesielle fullmakter og dermed underlagt etatsstyring og statsrådens konstitusjonelle ansvar. I tillegg til basisbevilgningen får instituttene midler til kunnskapsutvikling, kunnskapsformidling og beredskap direkte fra departementet. Disse midlene finansierer instituttenes rådgivning og FoU-leveranser til tilsynsorganene og til departementet. Det er ingen direkte sammenheng mellom finansieringen av den forvaltningsrettede virksomheten i instituttene og bestilling av disse oppgavene. d) FKD-modellen FKD følger den generelle modellen når det gjelder midler til tematiske (institusjonsnøytrale) programmer og åpne arenaer i Forskningsrådet samt basisfinansiering av Nofima og SINTEF Fiskeri og havbruk. Havforskningsinstituttet og NIFES er rådgivende forskningsinstitutter organisert som forvaltningsorgan under departementet, og direkte bevilgninger over statsbudsjettet finansierer om lag halvparten av deres virksomhet. I tillegg har disse instituttene en strategisk bevilgning over FKDs tilskudd til Forskningsrådet. Havforskningsinstituttet og NIFES har faglige råd, men ikke egne styrer. 5. Samarbeidet mellom instituttsektor og UoH-sektor - ulike modeller for organisering av randsonevirksomheten. Det er et utstrakt samarbeid mellom institusjoner i UoH-sektoren og instituttsektoren. Samarbeidet spenner over hele registeret fra samarbeid mellom enkeltforskere om konkrete prosjekter, via mer formalisert samarbeid om forskning, undervisning og veiledning, II-er stillinger, styredeltagelse og eierrelasjoner. Som illustrasjon på samarbeidet mellom instituttsektor og UoH-sektor kan nevnes at 75 % av instituttsektorens 2500 artikler i vitenskapelige tidsskrifter i 2010 også hadde forfatteradresser ved norske universiteter og høyskoler. Institusjoner i de to sektorene er involvert som verter/partnere i alle de 11 forskningssentrene for miljøvennlig energi (FME), i 14 av de 21 Sentrene for forskningsdrevet innovasjon (SFI) og i 7 av de 21 Sentrene for fremragende forskning (SFF). Institusjonene i UoH-sektoren har, innenfor rammen av gjeldende reglement for statlige universitet og høyskolers forpliktende samarbeid og erverv av aksjer, valgt ulike modeller for organisering av den eksterne finansierte virksomheten, det som i dagligtalen ofte benevnes som randsonevirksomhet. Universitetet i Bergen og Universitetet i Tromsø har utviklet konsernmodeller for å ivareta den eksternt finansierte forskningen. I Trondheim etablerte daværende NTH stiftelsen SINTEF i NTNU (tidligere NTH) og SINTEF har et utstrakt samarbeid både om undervisning, veiledning og forskning. GEMINI-samarbeidet er et samarbeid mellom parallelle faggrupper ved NTNU og SINTEF som ønsker å samarbeide om 6

7 faglige hovedprioriteringer. Universitetet i Oslo har, med få unntak organisert den eksternt finansierte virksomheten som en integrert del av universitetet. Men UiO har etablert ulike former for formalisert samarbeid med forskningsinstitutter om prosjekter og doktorgradsutdanning (forskerskoler), f.eks. samarbeidet innen CIENS, forskerskole i freds- og konfliktforskning (PRIO) og innenfor fornybar energi. Andre universiteter og høyskoler har valgt andre løsninger, f.eks. fra ulike grader av eierskap i selvstendige institutter til avtaler og allianser med selvstendige institutter på og utenfor campus. For institutter som organisatorisk, faglig og geografisk ligger tett på universitetene omfatter samarbeidet ulik grad av utveksling av personell- ressurser ved utføring av eksternt finansiert forskning. 6. Formålet med utredningen, spesielle tema og problemstillinger som skal belyses Formålet med utredningen er å beskrive og vurdere instituttsektorens rolle i det norske FoUsystemet med spesielt fokus på samarbeid, arbeidsdeling og konsentrasjon (SAK). Prosjektet skal gi grunnlag for forskningspolitiske vurderinger og råd, herunder om det skal foreslås en spesiell SAK-politikk for instituttsektoren og mellom instituttsektoren og UoH-sektoren. Utredningen skal baseres på tilgjengelig statistikk, dokumenter, rapporter samt tidligere gjennomførte analyser og evalueringer, eventuelt også nyinnhentet materiale og undersøkelser i den grad rammen for studien tillater det. Som en del grunnlaget for utredningens hovedkonklusjoner skal følgende tema og problemstillinger kartlegges og vurderes: a) Utredningen skal beskrive og vurdere samarbeid, arbeidsdeling, konsentrasjon og konkurranse mellom instituttene internt i sektoren og mellom instituttsektoren og institusjonene i UoHsektoren. Er det en hensiktsmessig faglig konsentrasjon og arbeidsdeling mellom instituttene og mellom instituttsektoren og institusjonene i UoH-sektoren, eller er det en uhensiktsmessig overlapp i faglig innretning og kompetanse? Gir eventuelt mangel på overlapp kunnskapsmonopol og risiko for faglig stagnasjon og dårlig ressursutnyttelse? Finnes det barrierer eller krefter som reduserer forskningsinstituttenes evne og vilje til å samarbeide, inngå allianser og eventuelt fusjonere med andre forskningsinstitutter eller med institusjoner i UoH-sektoren? Hvordan påvirker den internasjonale konkurransen samarbeidsmønsteret mellom de norske FoU-institusjonene? Som en del av problemstillingen skal utredningen vurdere om instituttsektoren har en hensiktsmessig struktur eller om det bør gjøres strukturelle og/eller organisasjonsmessige endringer i hele eller deler av sektoren. b) Utredningen skal vurdere sterke og svake sider ved de ulike måtene institusjonene i UoHsektoren har organisert sin randsonevirksomhet på, jfr. beskrivelsen i pkt. 5 i dette notatet, og vurdere hva dette betyr for samarbeid, arbeidsdeling, konsentrasjon og konkurranse mellom institusjonene i de to sektorene. c) Utredningen skal beskrive og vurdere hvordan departementene styrer og finansierer forskning og kunnskapsutvikling for politikkutforming, forvaltning (herunder tilsynsoppgaver) og næringsutvikling, jfr. pkt. 4 i vedlagte notat. Hva er de sterke og svake sidene ved ulike modeller for organisering og finansiering av denne forskningen? Er det grunnlag for å foreslå 7

8 endringer i dagens organisering med sikte på bedre samarbeid mellom ulike aktører, en god arbeidsdeling og effektiv ressursutnyttelse? d) Utredningen må gi råd om på hvilke områder det er særlig viktig å utvikle en «SAK»-politikk både for instituttsektoren og mellom instituttene og institusjonene i UoH-sektoren. Utredningen skal skrives på norsk. 8

9 Kap. 7. Liste over enheter i instituttsektoren Institutter underlagt Retningslinjer for statlig finansiering av forskningsinstitutter pr Primærnæringsinstitutter BIOFORSK NOFIMA AS NORSK INSTITUTT FOR LANDBRUKSØKONOMISK FORSKNING (NILF) NORSK INSTITUTT FOR SKOG OG LANDSKAP (SKOG OG LANDSKAP) NORSK SENTER FOR BYGDEFORSKNING (Bygdeforskning) SINTEF FISKERI OG HAVBRUK AS VETERINÆRINSTITUTTET Rettslig status forvaltningsorgan med spesielle fullmakter forvaltningsorgan med spesielle fullmakter forvaltningsorgan med spesielle fullmakter forvaltningsorgan med spesielle fullmakter Samfunnsvitenskapelige institutter AGDERFORSKNING AS INTERNATIONAL RESEARCH INSTITUTE OF STAVANGER AS SAMFUNN (IRIS SAMFUNN) MØREFORSKING AS NORDLANDSFORSKNING AS NORUT ALTA AS NORUT TROMSØ AS SAMFUNN TELEMARKSFORSKING TELEMARKSFORSKING - NOTODDEN TRØNDELAG FORSKNING OG UTVIKLING AS VESTLANDSFORSKING ØSTFOLDFORSKNING AS ØSTLANDSFORSKNING AS Rettslig status ARBEIDSFORSKNINGSINSTITUTTET AS (AFI) CHR. MICHELSENS INSTITUTT (CMI) FORSKNINGSSTIFTELSEN FAFO FRIDTJOF NANSENS INSTITUTT (FNI) STIFTELSEN FRISCHSENTERET FOR SAMFUNNSØKONOMISK FORSKNING (FRISCHSENTERET) INSTITUTT FOR FREDSFORSKNING (PRIO) INSTITUTT FOR SAMFUNNSFORSKNING (ISF) NORDISK INSTITUTT FOR STUDIER AV INNOVASJON, FORSKNING OG UTDANNING (NIFU) NORSK INSTITUTT FOR FORSKNING OM OPPVEKST, VELFERD OG ALDRING (NOVA) NORSK UTENRIKSPOLITISK INSTITUTT (NUPI) NTNU SAMFUNNSFORSKNING AS SAMFUNNS- OG NÆRINGSLIVSFORSKNING AS (SNF) SINTEF TEKNOLOGI OG SAMFUNN UNI RESEARCH, ROKKANSENTERET forvaltningsorgan med spesielle fullmakter forvaltningsorgan med spesielle fullmakter Miljøinstitutter CICERO SENTER FOR KLIMAFORSKNING (CICERO) NANSEN SENTER FOR MILJØ OG FJERNMÅLING (NANSENSENTERET) NORSK INSTITUTT FOR BY- OG REGIONFORSKNING (NIBR) NORSK INSTITUTT FOR KULTURMINNEFORSKNING (NIKU) NORSK INSTITUTT FOR LUFTFORSKNING (NILU) NORSK INSTITUTT FOR NATURFORSKNING (NINA) NORSK INSTITUTT FOR VANNFORSKNING (NIVA) TRANSPORTØKONOMISK INSTITUTT (TØI) Rettslig status 9

10 Teknisk-industrielle institutter CHRISTIAN MICHELSEN RESEARCH AS (CMR) INSTITUTT FOR ENERGITEKNIKK (IFE) INTERNATIONAL RESEARCH INSTITUTE OF STAVANGER AS TEKNOLOGI (IRIS) NORGES GEOTEKNISKE INSTITUTT NORSAR NORSK MARINTEKNISK FORSKNINGSINSTITUTT AS (MARINTEK) NORSK REGNESENTRAL (NR) NORUT NARVIK AS NORUT TROMSØ AS TEKNOLOGI SINTEF SINTEF ENERGI AS SINTEF PETROLEUMSFORSKNING AS TELEMARK TEKNISK-INDUSTRIELLE UTVIKLINGSSENTER (TEL-TEK) Rettslig status Offentlige forskningsinstitutter utenfor retningslinjene (event.basisbevilgning direkte fra departement) FORSVARETS FORSKNINGSINSTITUTT HAVFORSKNINGSINSTITUTTET NASJONALT INSTITUTT FOR ERNÆRINGS- OG SJØMATFORSKNING STATENS INSTITUTT FOR FORBRUKSFORSKNING STATENS INSTITUTT FOR RUSMIDDELFORSKNING STATENS ARBEIDSMILJØINSTITUTT NASJONALT KUNNSKAPSSENTER FOR HELSETJENESTEN UNI RESEARCH SIMULA A/S NASJONALT KUNNSKAPSSENTER OM VOLD OG TRAUMATISK STRESS Andre offentlige institusjoner med forskningsvirksomhet METEROLOGISK INSTITUTT NASJONALT FOLKEHELSEINSTITUTT NORGES BANK,FORSKNING NORGES VASSDRAGS- OG ENERGIDIREKTORAT NORGES GEOLOGISKE UNDERSØKELSE NORSK SAMFUNNSVITENSKAPELIG DATATJENESTE NORSK POLARINSTITUTT RIKSARKIVET STATENS STRÅLEVERN Andre enheter med forskningsvirksomhet BARENTSINSTITUTTET DET NORSKE NOBELINSTITUTT FLYMEDISINSK INSTITUTT GENØK KREFTREGISTERET NORSK TRETEKNISK INSTITUTT PAPIR OG FIBERINSTITUTTET SENTER FOR ØKONOMISK FORSKNING SINTEF NBL AS SINTEF RAUFOSS MANUFAVTURING STIFTELSEN KIRKEFORSKNING STIFTELSEN POLYTEC TEKNOVA AS stiftelse (under OUS) Listen er ikke utttømmende. 10

11 11