Harde straffer for oppdalinger

Transkript

1 Erik Dørum: Slaveri og galge Harde straffer for oppdalinger I straffeloven blir dokumentfalsk sett på som en meget alvorlig forbrytelse, og tidlig på 1800-tallet var straffereaksjonene nærmest urimelig strenge mot de som hadde skrevet falsk for å oppnå økonomiske eller andre fordeler. Ble man grepet i pengeforfalskning, så var det dødsstraff, for det å skrive kongens navn falsk var å betrakte som en majestetsforbrytelse. Nå ble riktignok dommene omgjort til fengselsstraff, men det viser hvor alvorlig rettsvesenet så på denne type forbrytelser. To oppdalinger som måtte betale dyrt for falske underskrifter i forbindelse med bedrageri, var Baard Ingebrigtsen Wammer frå Vamran i Drivdalen og hans sønn Ingebrigt. Sistnevnte hadde våren 1839 vært på en handle tur til Trondhjem. Hos en kjøpmann hvor han hadde kjøpt noen varer, fikk han et papir som gjorde kjent med at man kunne få kreditt hvis man kunne fremlegge en kausjonserklæring frå en betalingsdyktig person. Da han kom hjem, viste han papiret til sin far, og etter hvert begynte den tanken å modne seg at de kunne få ut varer på kreditt hvis de laget falske kausjonssedler. Da ingen av de to kunne skrive, var det Ingebrigts yngre bror Ole som laget fire kausjonssedler. 2. juli samme år var Baard og Ingebrigt i Trondhjem. Ingebrigt oppsøkte kjøpmann H. T. Knudtzon, og med sin falske kausjonsseddel, som var undertegnet «Ole Evensen Sætrum», fikk han ut varer for 20 spesidaler. Selv kalte han seg Ole Lien. Samme dag var Baard hos Madame Løkke, og med en kausjonsseddel signert «Stein Ingebrigtsen Haaker» fikk Ole Moen, som han kalte seg, varer for 4 spesidaler, 4 ort. Tidlig i november var Ingebrigt Wammer på ny bytur. Hos Madame Dahl fikk han på «Simon Kirkestuens» kausjonsseddel varer for 12 spesidaler, 97 skilling. Dagen etter 16 oppsøkte han kjøpmann Thaulow, og med en seddel frå «Torsten Olsen Skjelgjerdet frå Dovre» fikk han ut varer for 11 spesidaler, 39 skilling. Ved begge anledningene kalte han seg Ole Løkken. ' 14. februar'neste år forsøkte han med en kausjonsseddel signert «lensmann Mjøen» å få ut varer hos kjøpmann Bing. Men nå ble han avslørt. Lensmann John Mjøen hadde en meget karakteristisk handskrift, og det er godt mulig at kjøpmann Bing kjente den. Eller var årsaken til avsløringen at han utga seg for Ole Lien nok en gang? Svindelnavnene Ole Lien, Ole Moen og Ole Løkken hadde sikkert vært et samtaleemne blant byens kjøpmenn. Rettssaken 1. mai 1840 begynte bedragerisaken mot Baard og Ingebrigt Wammer på Mjøen. Retten ble administrert av sorenskriver Andreas Richter, og med Halvor Wasleggen og Ingebrigt Roaldsen Mellem som tingvitner. Den første rettsdagen gikk med til forhør av de to tiltalte og deres ektefeller. Dagen etter måtte imidlertid rettsmøtet fortsette på Vamran, «da Retten fant angjældende Baard Ingebrigtsen Wammer syg og sengeliggende, men var i Besiddelse af sin fulde Forstand». De to tiltalte la alle kortene på bordet, og forklarte seg om hvordan de hadde fått ideen til svindelen, og om selve utførelsen av den. Saken fortsatte på Mjøen 16. juli og 3. august, og den siste dagen ble saken tatt opp til doms. 18. august falt domsavsigelsen på sorenskrivergården i Orkdal. Baard og Ingebrigt Wammer ble dømt til henholdsvis to og fire måneders tukthus, og dessuten måtte de betale en erstatning på 49 spesidaler og 12 skilling til de fire bedratte kjøpmennene. Ole

2 Baardsen Wammer, som hadde skrevet de falske kausjonssedlene, ble for sin delaktighet straffet med ti dagers fengsel på vann og brød. Saken gikk videre til Trondhjems Stiftsoverrett, hvor overrettsassessor Christian Hersleb Hornemann var dommer. Stiftsoverretten så meget alvorlig på at det her var snakk om en bedragerisak med dokumentfalsk. Foruten de falske kausjonserklæringene hadde de tiltalte også oppgitt falsk navn når de fikk ut sine varer. Dermed måtte det komme en streng straffereaksjon. 19. oktober falt følgende dom: «De tiltalte Baard Ingebrigtsen og Ingebrigt Baardsen Wammer bør for Falsk at miste Æren og hensættes til Arbeide i Jærn i Trondhjems Fæstning i 13 Aar, samt udrede in Solidum Erstatning. Ole Baardsen Wammer bør for Delagtighed i de to Medtiltaltes Forbrydelse hensættes til Fengsel paa Vand og Brød i 10 Dage. Samtlige Tiltalte bør udrede in Solidum alle flydende Omkostninger.» Til slutt endte saken i Høyesterett, som 21. september 1841 stadfestet stiftsoverrettens dom for de to hovedtiltalte. Siden Ole Wammer levde i fellesskap med sin bror og på den måten benyttet seg av de mottatte varene, ble straffen for hans vedkommende skjerpet til festningsarbeide i seks måneder. Siaveoopphøldet Når Baard og Ingebrigt Wammer ble dømt til å arbeide i jern i Trondhjems Fæstning, så var det egentlig en formulering som hadde mistet sin gyldighet. Opprinnelig ble slavene, som de ble kalt, brukt til arbeide på vollene og befestningene. Men i 1816 ble Kristiansten festning nedlagt, og slavene ble nå overført til tukthuset i Kongens gate og utleid til forefallende arbeide ute i byen. De var som regel lenket, og lyden av lenkene var en vanlig lyd i byens gater. I 1835 sto slaveriet ute på Kalvskinnet ferdig, og slavene ble overført dit. Helt frå første dag i slaveriet utmerket Ingebrigt Wammer seg med en god oppførsel, og 5. mars 1843 «blev han benaadet til Tugthusstraff». Dermed slapp han fotlenkene. For Ingebrigt Wammers familie ble etter hvert situasjonen ytterst prekær da familieforsørgeren satt bak lås og slå. Hans kone Marit sendte i den anledning en søknad til Å bli dømt til slaveri innebar at man måtte gå medfotlenker. Tegningen viser mestertyven Gjest Baardsen, som var slave på Akershus festning i mange år fram til Han var berømt for sin evne til å rømme frå fangenskap, og ble nok ekstra godt sikret med solide lenker. Tegningen er brukt ifrere utgaver av hans erindringer, som ble populært lesestoff. kongen om at hennes mann måtte bli løslatt. For at søknaden skulle tillegges mer vekt, ba hun formannskapet om «dettes Erklæring paa Ansøgningen». Formannskapet behandlet hennes anmodning 18. februar 1843, og vedtok enstemmig følgende uttalelse: «Med hensyn til at Ansøgerens sørgelige Forfatning er tilfulde bekjendt, og i Betragtning af at angjældende Frifindelse ikke kan antages at blive Kommunen til nogen Skade, men heller til Gavn derved at en Familieforsørger vender tilbage, finder Formandskabet at anbefale det Ansøgte til naadigst Indvilgelse.» 17

3 Ingebrigt Wammer måtte bøte for sine falske kausjonssedler med flere års opphold på slaveriet i Trondhjem - som i dag er en fredet bygning. Men han oppførte seg bra og fikk sin belønning for det: «benådning» til tukthusstraff. (Foto: Riksantikvaren.) *** Men søknaden ble ikke innvilget, og to år seinere sendte Marit Olsdatter Wammer en ny benådningssøknad til kongen. Også denne gangen ba hun om en uttalelse fra formannskapet, og i møte 2. januar 1845 vedtok det å supplere søknaden med denne erklæringen: «Ansøgerens Omstændigheder og sørgelige Forfatning er Opdals Formandskab tilfulde bekjendt. I Betragtning heraf finder Formandskabet sig, i henhold til de i Ansøgningens anførte Motioner, foranlediget til at anbefale Supplikanten til naadigst Bønhørelse.» Marit Wammers andre forsøk førte heller ikke til noe resultat. Men nå tok slaveridirektøren et initiativ for å få løslatt Ingebrigt Wammer. I begynnelsen av januar 1847 sendte han en anmodning om løslatelse til kongen. I skrivet påpekte han hvor sterkt Ingebrigts hjemmeværende familie trengte hans forsorg. Han hadde hele tiden vist en god oppførsel, og «jeg finder overveiende Grund for at han trots såa kort Straffetid at anbefale ham til at komme i Betragtning til naadigst Formindskelse i Straffen». Skrivet førte umiddelbart til at han ble benådet, og 8. mars samme år ble han sått på frifot. 18 Da hadde Baard Wammer alt vært på frifot i to år. Ved kongelig resolusjon av 10. januar 1845 ble det bestemt at Baard skulle løslates fra straffeanstalten, og måneden etter var han en fri mann. Han var nå blitt 70 år, og det er vel rimelig å tro at det var hans høye alder som førte til benådningen. Julius Wammers tragiske endelikt Baard Wammer døde i 1852, og Ingebrigt 20 år seinere. Dermed fikk de noen år i frihet etter å ha sonet sin straff. Så heldig var imidlertid ikke Julius Wammer. Julius var sønn av skomakerdreng Even Evensen Wammer fra Vamran. Even flyttet i 1857 til Trondhjem og kort tid etter videre til Vågan i Lofoten, hvor han bosatte seg og stiftet familie. Med sin kone Natalie Abelone frå Svolvær fikk han fire barn, to gutter og to jenter. Ved folketellingen av 1875 står Even Wammer oppført som telegrafbud og strandsitter. Ekteparets eldste sønn Oluf (f. 1867) hadde på slutten av 1880-tallet slått seg ned i Sør-Afrika, hvor han giftet seg og ble engelsk statsborger. Et par år seinere dro også hans

4 yngre bror Edvard Julius (f. 1869) - han kalte seg bare Julius - til Sør-Afrika, hvor han ble boende noen år hos sin bror. Deretter dro han til sjøs og seilte som maskinist fram til det skjebnesvangre året I slutten av juni dette året dro han på ferietur til London. Under sitt opphold der drakk han mye alkohol, og han hadde vel neppe en edru dag. Fredag 2. juli traff han den 24-årige Cissie Archer, og det endte med at han fulgte henne hjem til hennes bolig i Tabard Street. Etter å ha forlatt stedet oppdaget han at han hadde mistet et verdifullt gullkjede, og han var ikke i tvil om at Cissie hadde stjålet det. Han hadde ikke merket seg hvor hun bodde, og derfor brukte han de neste dagene til å lete etter henne i det strøket hvor de hadde møttes. Om kvelden 7. juli var han ute med en blomsterselgerske som het Edith Edwards, og de drakk en god del sammen. Seinere møtte de Cissie, og hun ble i følge med de to. De dro nå til en østerskneipe i Waterloo Road. Edith la merke til at Wammer hele tida holdt Cissie i handa, og han slapp den heller ikke da de hadde satt seg inne i kneipa. Plutselig dro han fram en revolver og skjøt Cissie. Deretter siktet han på Edith, men bommet. I stedet traff han innehave - rens bror, som ble lettere såret. Han rakk å fyre av ytterligere to skudd før han ble overmannet av innehaveren og to andre menn. Ingen flere ble skadet, men Cissie var allerede død. Wammer ble nå ført til politistasjonen i Kensington Road. Til konstablene som transporterte ham, sa han at han aktet å skyte de to kvinnene fordi de hadde bestjålet ham, men det var ikke hans mening å skade mannen. Ved ankomsten var han en god del beruset, men ellers rolig og fattet. Han ble nå tiltalt for overlagt drap, og rettssaken mot ham fant sted 21. juli i Old Bailey, Londons berømte kriminaldomstol. Hoveddommer var høyesterettsjustitiarius Lord Alverstone. Wammer gjentok det han hadde sagt etter arrestasjonen, og opplyste dessuten at han alltid bar en skarpladd Browning magasinpistol. Under rettssaken kom det fram at Wammer hadde utmerkede vitnemål fra sin tid som maskinist til sjøs. Lord Alverstone mente at når Wammer tross de fine attestene kunne begå en så stor Julius Wammers tragiske skjebne inspirerte Rudolf Muus til å skrive denne fortellingen. Muus regnes som en av Norges mest leste forfattere gjennom tidene - han produserte det vi i dag kaller kiosklitteratur i svære mengder. Muus brukte gjerne «Rollo» etter andre pseudonym i stedet for sitt egentlige navn. ugjerning, så var det fordi det utsvevende livet han hadde ført før mordet hadde svekket hans moralske karakter. Det var ingen tvil om hans skyld, og derfor måtte han få dødsstraff. Juryen sa seg enig i dette, og Wammer erklærte seg skyldig. Under rettssaken bevarte han sin sinnsro, og det var vanskelig å se på ham at det nå gjaldt liv eller død. Drapet og det faktum at Wammer mest sannsynlig ville bli hengt, ble også omtalt i norske aviser. Blant annet hadde Aftenpostens korrespondent 12. juli en samtale med Wammer i fengslet. Da han fikk vite at korrespondenten hadde vært til stede ved likskuet, ble han meget interessert og spurte ham nøye ut om den dreptes utseende. Og 19

5 da han forsto at utseendet stemte med Cissie Archers, uttrykte han stor tilfredshet. Når Wammer nå i ettertid var usikker på hvem han hadde skutt, så forteller det vel sitt om hans tilstand i drapsøyeblikket. Wammers siste dager Den norske sjømannspresten Horneman besøkte gjentatte ganger Wammer i fengslet, og han skrev en anke til appellretten om benådning til livsvarig, men den ble forkastet. Ifølge engelsk rettspraksis kunne en dødsdom bringes inn for Underhuset, men nå var det ferietid, og dermed var den muligheten utelukket. Henrettelsen skulle finne sted tirsdag 10. august, bare 34 dager etter at drapet hadde skjedd. Fredag 6. august sto følgende spesialtelegram i Aftenposten: «Wammer bliver henrettet. Saavidt det kan skjønnes er der gjort alt frå norsk Side for at frelse Wammers Liv. Horneman, Sjømandspresten, har skrevet til Kong Haakon og Dronning Maud en Petition, som er indsendt, men alt har vært forgjæves. Indenrigsministeren har bestemt at Loven skal have sin Gang.» I de siste dagene før henrettelsen hadde Wammer mottatt flere brev fra Norge, og han hadde seiv skrevet et par brev til hjemlandet. Sjømannspresten Horneman var blitt bedt om å sørge for at hans små etterlatenskaper ble sendt til hans mor. Wammers henrettelse fant sted 10. august klokka 9. Etter en rolig natt ble han vekket ved 6-tiden, og i stedet for fangedrakten fikk han bruke sine egne klær. Da han kom til retterstedet, gikk han til galgen uten støtte. Han tok sine fangevoktere i handa og takket for all vennlighet de hadde vist ham, og ønsket hver enkelt farvel. Døden inntraff øyeblikkelig. Wammers iskalde ro under rettssaken og ved henrettelsen hadde gjort et sterkt inntrykk, og det førte til at han fikk stor sympati hos den norske kolonien i London. Kilden Adresseavisen juli-august 1909 Aftenposten juli-august 1909 Norsk Retstidende 1841 Tingbok nr. 17 for Orkdal Sorenskriverembete (Statsarkivet* Trondheim) Trondhjem Stiftsoverret. Domprotokoll (Statsarkivet i Trondheim) Fortegnelse over Throndhjems Fæstnings Straf Anstalts Fanger (Statsarkivet i Trondheim) Mandtal Protocol for Throndhjems Tugthus nr. 4 ( ) (Statsarkivet i Trondheim) Protokollene til Oppdal formannskap (IKA Trøndelag) Ei bok du bør lese I fjor haust kom det ut ei bok som både er interessant og underhaldande lesestoff og kulturhistorie av varig verdi. I Minner frå barne- og ungdomsår fortel Oddvar Hoel om korleis det var å vekse opp i Oppdal i mellomkrigstida, og om krigsåra. Nøkternt og utan nostalgi skildrar han livet i kvardagen og på fritida. - Har du ikkje kjøpt boka, ja, så er det for seint å handle no. Heile opplaget er utselt. Men du får låne boka på folkebiblioteket. 20