PENGAOGLIVET. barn og unge om å være fattige i verdens rikeste land. vfb.no

Transkript

1 PENGAOGLIVET barn og unge om å være fattige i verdens rikeste land vfb.no

2 INNHOLD UTGIVER: Voksne for Barn REDAKSJONSKOMITE: Karin Källsmyr, Ina Nergård og Birthe Bratvold ILLUSTRASJONSFOTO: ElgMedia LAYOUT OG GRAFISK PRODUKSJON: Grafisk Form AS TRYKK: Møklegaards Trykkeri ISBN: (trykk) ISBN: (PDF) Innledning 4 Saras historie 6 Ikke ha råd til ting 12 ELLER RETT OG SLETT IKKE HA PENGER aktiviteter 16 Ferie og andre begivenheter 20 vanskelige følelser 24 Erting 28 Konsekvenser i familien 30 marens historie 34 ET FORELDREPERSPEKTIV PÅ BARNEFATTIGDOM VOKSNE FOR BARN 3

3 INNLEDNING Hva vil det si å være fattig i dagens Norge? Handler det om familiens inntekt, eller mer om levekår og opplevelsen av å mangle noe de andre har? Hvordan oppleves det for et barn å være fattig i verdens rikeste land? Og hvilke konsekvenser har det? Forskerne sier at det er en risikofaktor som kan få betydning for blant annet språkutvikling, skolegang og utdanning, helse og hvordan livet blir som voksen. Men hva sier barn og unge selv? Vi har spurt noen av dem om å gi oss sin virkelighetsbeskrivelse. Om hva de opplever at fattigdom handler om, og hva de opplever av utfordringer i sin hverdag. De deler historier som handler om praktiske ting som mangel på klær, mat og bolig. Andre historier handler om å føle seg satt på siden fordi de ikke har mulighet til å bli med på skoleturer, dra på ferier eller delta i fritidsaktiviteter. Mange historier handler også om de vanskelige følelsene det bringer meg seg. Hvordan de blir ertet, har dårlig samvittighet for å be foreldrene om ting de trenger, den vonde følelsen av urettferdighet. Med dette følger det gjerne en økt ansvarsfølelse, som kan bli en for stor oppgave for et barn. På mange måter handler alle historiene om utenforskap, det å ikke være en del av de fellesskapene som er viktige for et barn i oppveksten. Samtidig viser tekstene deres styrke og ønske om å gjøre det beste ut av situasjonen. De eldste evner også å se hvordan de vonde erfaringene kan brukes til noe positivt, både for dem selv og andre. Det er voksnes ansvar å finne gode politiske og faglige løsninger som møter barnas virkelighetsbeskrivelser og behov for støtte. Det må være løsninger her og nå, som gjør direkte forskjell i barnas liv. I tillegg trengs det langsiktige løsninger, som for eksempel å hjelpe foreldre ut i arbeidslivet. Utfordringen går særlig til politikere, både på nasjonalt og lokalt nivå. De unge kommer med noen råd, både til politikere, foreldre, lærere og voksne generelt. Disse rådene finnes i heftet. Alle rådene virker enkle og greie, kanskje på grensen til banale for dere voksne som leser dem. Men for oss som snakket med barna, er det tydelig at mange av rådene kom med et ønske og et håp om forandring. Det handler om at man ønsker en annen virkelighet og fremtid som voksen. Man ønsker å slippe ansvaret for å pynte på virkeligheter og den dårlige samvittigheten. Så små og «lette» råd i denne sammenhengen, kan få store konsekvenser hvis de blir tatt på alvor. Helt til slutt i dette heftet finner dere også en mammas historie, om hvordan det er å være forelder i en slik situasjon. Hun presenterer mange tanker og perspektiver fra en forelders ståsted. En stor takk til barn og unge fra Tønsberg og Ungt nettverk som har bidratt til tekstene i dette heftet, og en særlig takk til Sara og Maren for deres historier. Vi håper at politikere over hele landet bruker deres historier som inspirasjon og motivasjon! Takk også til elever ved Nordseter ungdomsskole i Oslo som har stilt opp som modeller for å illustrere tekstene. Hilsen oss i Voksne for Barn KORT OM VOKSNE FOR BARN Barn i Norge trenger voksne. Voksne for Barn er en ideell medlems organisasjon som i over 50 år har jobbet for god psykisk helse og trygge oppvekstvilkår for alle barn. Vi ser, lytter til og lærer av barn, og gir oss ikke før de blir tatt på alvor. Slik bygger vi styrke og robusthet hos barna. Som medlem i Voksne for Barn bidrar du til at flere barn får en god oppvekst. Og du bidrar til å formidle barns erfaringer og meninger til myndigheter og fagmiljøer. Les mer om oss på vfb.no 4 PENGAOGLIVET VOKSNE FOR BARN 5

4 SARAS DIKT Hun ligger i sengen og ser i taket. Magen romler og hun prøver å konsentrere seg om hva som helst annet. Hun kan høre søsteren puste sakte i søvne. Hun ville gjort alt for familien sin. De minste er de mest dyrebare, tenkte hun. Om morgenen står hun opp og lager to matpakker. Hun følger en liten jente i barnehagen og enda en liten til barneskolen. Hun føler seg sliten og sulten. Det er som om kroppen ikke lystrer. Hun lagde to matpakker den morgenen. Men ingen av dem var til henne. Jeg vil gjøre alt for mine søstre, de minste er de mest dyrebare. Jeg er tross alt 16 år. 6 PENGAOGLIVET VOKSNE FOR BARN 7

5 l l SARAS l l HISTORIE l l l l l l l LITT OM MEG: Det er mye som er annerledes når du vokser opp i en fattig familie. Jeg er nå en jente på 24 år som er kommet godt i gang med mitt eget liv. Men minnene sitter enda godt, jeg er eldst av tre søstre. Jeg vokste opp som en ekstra mammafigur i hjemmet og gjorde det jeg kunne for å hjelpe min mor. Det er ikke lett, vil jeg tro, å være alene med tre barn og med en slik økonomi som hos oss. Jeg kan ikke si at min mor er den beste med penger, men hun gjorde det beste hun kunne i den situasjonen vi var i. Men det er ikke rett at en i en så ung alder skal være nødt til tenke på at penger er et stort problem, jeg var veldig klar over at vi ikke hadde så mye penger. Jeg skal innrømme at jeg stjal penger fra mammas pengebok, jeg ville også så gjerne kjøpe lunsj på skolen som alle vennene min gjorde. Men det var alltid nok mat til mine søstre, det var noe jeg sørget for. Dette med dårlig økonomi når jeg vokste opp har bidratt til at jeg har elendig økonomisk sans i dag, noe som jeg har brukt mange år på å komme meg ut av og det med hjelp. SKOLE: Det er så mye som kunne vært sett eller gjort fra mange hold, men det burde vært mest synlig fra skolen side. Det største problemene med skolen var maten, jeg spiste en del rester og mat som det ville vært stor ståhei for i dag. Hva hvis det ble lagt inn en del mer penger sånn at man fikk varmlunsj på skolene? Dette kunne løst en del problemer for de som har litt mindre penger. Men dette igjen er bare en del av problemet. Bare ved skolene er det mye som kunne gjøres for å sikre at alle barn får vært med på alt, og deltatt på alt som skjer på skolen den tiden de går der. Jeg vil tro at for skolen var det ganske synlig at vi ikke hadde så mye penger hjemme. Min søster hadde hovedsakelig arvet klær fra meg som jeg igjen hadde arvet eller kjøpt på Fretex. Min søster brukte jakker helt til de ble for små eller gikk i stykker. Også var det dette med turer og arrangementer som også var et problem for oss, det at vi ikke hadde utstyret eller penger til maten. Jeg var sjelden med på disse arrangementene på grunn av dette, som skiturene på vinteren med klassen. Jeg kan ikke skjønne hvordan lærere kunne overse noe så tydelig som dette, jeg var riktignok flink til å skrøne, men de burde sett gjennom det. Også mobbing var et problem for oss. Vi hadde ikke de samme tingene som de andre i klassen, vi hadde ikke merker eller det nyeste nytt. Det gjorde oss til ofre for mobbing, fra min side så virket det som lærerne ikke brydde seg noe særlig om dette problemet. Var det fordi vi ikke hadde så mye penger som de andre, eller var det andre grunner? Følelsen satt i alle fall der. BARNEVERNET: Jeg og mine to søstre har vært under barnevernet veldig lenge, på grunn av forskjellige omstendigheter. En av de grunnene har vært penger. Jeg sitter i ettertid og tenker på at det var lite oppfølging fra barnevernet og NAV om hvordan pengene ble brukt, etter det jeg vet så var det ingen som sørget for at penger som var til oss faktisk ble brukt til oss. Min mor gjorde det beste hun kunne av en vanskelig situasjon, men hun var ikke den beste til å prioritere ting. Det var jeg som sto for handlingen og matlagingen hjemme, og jeg gjorde så godt jeg kunne med å kjøpe det som var billigst. Men som sant er så er det billigere for «søppelmat» enn sunn mat, noe som gjorde at alle vi hjemme var overvektige. Dette har også vært et problem som har skapt vanskeligheter for oss i ettertid. Så pengemangelen ga oss også en del tilleggsproblemer i familien. Jeg har vært under barnevernet fra jeg ble født til jeg var 20 år gammel. Jeg kan ikke si at jeg har hatt et godt forhold til barnevernet i løpet av den tiden. Men det var ikke mitt valg at det ble slikt. Det jeg har tenkt på i ettertid er at det var alt for lite oppfølging. Et eksempel på dette var at jeg ble plassert i fosterhjem. Jeg bodde der i ett år og i løpet av det året var det en person fra barnevernet der én gang. Det var ingen kontroll på om dette var et godt fosterhjem eller hvordan jeg taklet dette. Dette er bare et eksempel på at det er ikke grundig nok kontroll i familiene som er i kontakt med barnevernet. Hvis barnevernet hadde gått inn med en annen innstilling og vært løsningsorientert kunne mye vært gjort annerledes, på alle punkter. Hvorfor kan ikke de gå inn å sjekke at barna har det de trenger, at det er tilstrekkelig med mat og klær til dem. Det er ikke alle som har sine barn i beste interesse, og setter seg selv foran alt annet. Jeg kan ikke si nøyaktig hva som burde vært gjort annerledes, men noe må bli bedre. Som sagt er min mor en snill dame, men hun er ikke den beste med penger, hun brukte mer penger på ting vi ikke trengte enn det vi hadde råd til. 8 PENGAOGLIVET VOKSNE FOR BARN 9

6 l Men er det riktig at et barn i en alder av 12 år skal ligge våken om natten og tenke på at familien er fattig? l l l l l l l l l l PÅ HJEMMEBANE: Bursdager var et problem. Det var ofte at jeg fikk innbydelse til en bursdag og sa til dem at jeg skulle reise på hytta den dagen, eller at jeg skulle på besøk til bestemor. Og ikke sa noe til mamma om den bursdagen, jeg ville virkelig ikke dra i en bursdag der jeg kom med den verste gaven av alle. Mamma brukte å kjøpe inn til bursdagsgaver og jul når det var salg, slik at vi som regel hadde noen gaver liggende hjemme. Men ingen av mine venner ville ha slike ting, og for ikke å såre mammas følelser sa jeg ikke noe om bursdagene. Det var f.eks. ting fra Nille eller Europris, det var ikke noe som tenåringer/ungdommer ville ha i bursdagsgave. Dette bidro også til å gjøre meg til en utstøtt i klassen, jeg var aldri med i bursdagene eller noen av arrangementene som var rundt omkring. Aktiviteter var et problem. Jeg gikk en stund i korps da jeg var yngre og trivdes godt der, men det som alle andre ting koster penger. Jeg ble lei av den dårlige samvittigheten for at det ble brukt penger på meg som kunne gått til mat. Siden jeg var eldst og var klar over de problemene vi hadde, gikk dette mest på meg. Jeg tror ikke den dag i dag at mine småsøsken vet hvor magert det var, og de er blitt store jenter på 19 og 15 år. Vi kunne ikke gå på ski, jeg hadde ikke ski og de gamle skiene til de andre var alt for små. Pluss at det er ikke så gøy og gå rundt med Ole Brumm-ski når du er 10 år gammel. Uteklærne var slitte og gamle så vi holdt oss mye inne på vinteren. Og på sommeren hadde ingen av oss hatt sykler hadde det ikke vært for besteforeldrene våre, jeg fikk en «stor jente»-sykkel hos min bestemor. Og lillesøstrene mine fikk hos sine besteforeldre, og etter hvert arvet de etter meg. Så på det var vi reddet på grunn av familie, som gjorde at vi var en del og syklet ute på sommeren. Men er det riktig at et barn i en alder av 12 år skal ligge våken om natten og tenke på at familien er fattig? Dette er noe som man ikke kan skjule for sine barn uansett hvor mye man prøver. Jeg brukte å smøre matpakke til oss barna, hvis det ikke var nok sørget jeg alltid for at småsøsknene mine fikk mat med seg i barnehage og på skole. Siden jeg ikke er en fagperson så er det vanskelig for meg å si hva som burde gjøres, men dette var noen av problemene for meg når jeg vokste opp. Og som min mor sa til meg, så lå vi under fattigdomsgrensen økonomisk, og hvorfor skal dette gå ut over barn som ikke har bedt om å bli født inn i en slik situasjon. Noen må sørge for at det er likt for alle barn i Norge, selv om du vokser opp i en familie med bare en forelder. Og sørge for at de har det like godt som de som vokser opp med begge foreldrene. 10 PENGAOGLIVET VOKSNE FOR BARN 11

7 Å IKKE HA RÅD TIL TING, ELLER RETT OG SLETT IKKE HA PENGER: Vi har ikke alltid penger til mat for hele måneden. Iblant må jeg legge meg sulten. Hvis jeg skulle spise meg mett på kvelden ville jeg ikke hatt noen matpakke på skolen dagen etterpå. Og vi har ikke råd til bra mat. Det er for dyrt å spise sunt. Vi har måttet flytte mye på grunn av at det har vært for dyrt å bo der vi bodde. Man prøver å unnvike folk som vet hvordan man har det. Vi har mye familie som bor langt unna, men vi treffer dem nesten aldri fordi det er for dyrt å reise. Det synes jeg er leit. 12 PENGAOGLIVET VOKSNE FOR BARN 13

8 JEG MÅ BRUKE MINE PENGER FOR Å FORSØRGE FAMILIEN. DET SKULLE HA VÆRT MOTSATT. PENGENE BLIR IKKE ALLTID BRUKT SOM DE BURDE. DE BLIR BRUKT PÅ DOP OG ALKOHOL, IKKE TIL MAT OG KLÆR. Jeg skulle ønske jeg hadde råd til alt! Tenk å slippe å stresse med det med penger hele tiden! Jeg tror de andre barna synes det var kjedelig å være sammen med meg, for jeg hadde aldri noen nye leker. NOEN GANGER TENKER JEG: KOMMER JEG NOEN GANG TIL Å FÅ NOE JEG HAR LYST PÅ? Jeg treffer ikke storesøstra mi så ofte. Hun bor ikke sammen med oss. Jeg savner henne. Jeg kan kanskje spare og reise selv, men jeg kan ikke dra sammen med mamma. 14 PENGAOGLIVET VOKSNE FOR BARN 15

9 AKTIVITETER I vår kommune er det sånn at du kan få støtte til å være med på ulike aktiviteter. Men mamma sier at da tar de penger fra det andre vi får, sånn at vi ikke har råd likevel. Dette forstår jeg ikke Det er viktig å ha noe å drive med etter skolen. Flere av vennene mine bruker mye tid på fritidsaktiviteter, så det er ikke så mange å være sammen med etter skolen. Jeg skulle ønske jeg kunne ha blitt med Kulturskole, volleyball og hest er dyrt. Mange av mine venner går på aktiviteter jeg ikke har råd til og de prater mye om det. Da er det lett å føle seg litt utenfor. Det er kjedelig å måtte velge aktiviteter ut fra hvor mye det koster, og ikke hva man har lyst til. Man kan ikke være med på sosiale ting med venner. Og det er vanskelig å få venner med samme interesser som deg fordi du ikke har råd å ha en hobby eller være med på aktiviteter. ALLE BARN BØR FÅ MULIGHET TIL Å GÅ PÅ KULTURSKOLEN VI FÅR HJELP AV KOMMUNEN SÅ JEG KAN VÆRE MED PÅ AKTIVITETER OG SÅNN SIDEN MAMMA ER SYK. 16 PENGAOGLIVET VOKSNE FOR BARN 17

10 TIL POLITIKERNE: FORELDRE BØR PÅLEGGES KURS I ØKONOMISTYRING NÅR DE MOTTAR STØNAD FRA NAV! GI MER STØTTE TIL FRITIDSAKTIVITER, SÅNN AT VI HAR NOE Å GJØRE PÅ FRITIDEN! 18 PENGAOGLIVET VOKSNE FOR BARN 19

11 FERIE OG ANDRE BEGIVENHETER: Jeg tror man kan tenke litt på at man ikke kan dra på ferie fordi mamma og pappa er syke. Noen ganger blir jeg lei meg når de andre skryter av ferien de skal på. HVORFOR DRAR «ALLE» ANDRE ENN OSS PÅ FERIE? Klassen skal på skoletur til Polen, men jeg tror ikke jeg kan bli med. Jeg sier at jeg ikke har lyst, ikke gidder, at jeg tror det blir kjedelig og teit. Men det mener jeg jo ikke. Men det er lettere enn å forklare hvorfor. Jeg synes elevene kan samle inn penger selv ved å selge kaker og kaffe når det skal være skoletur. Da blir det jo likt for alle! Pappa ligger så langt etter med penger at vi ikke har råd verken til konfirmasjon eller skoletur. Jeg må si at jeg ikke har lyst å være med fordi jeg ikke vil si at det er fordi jeg ikke har råd. JEG KAN IKKE BE SÅ MANGE I BURSDAG. SELV OM DET LIKSOM ER EN REGEL AT VI MÅ BE ALLE GUTTENE I KLASSEN Andre snakker om at de skal på ferie å ha det kjempegøy. Jeg skal ikke det. Bursdager er et problem. Det skal være en hyggelig ting men det er det ikke. Du har ikke råd til å kjøpe gave hvis du blir invitert til noen. Men du blir ikke invitert så ofte fordi du aldri har bursdagsselskap selv. Det har vi ikke råd til. 20 PENGAOGLIVET VOKSNE FOR BARN 21

12 Det er lettere å si man skal bort om man blir bedt i bursdag. NOEN GANGER HOLDER DET BARE Å GJØRE NOE SAMMEN MED FAMILIEN, DET TRENGER IKKE KOSTE SÅ MYE. DET SKULLE JEG ØNSKE ALLE HADDE VÆRT FLINKERE TIL Å HUSKE PÅ, BÅDE BARNA, FORELDRENE OG ANDRE VOKSNE! 22 PENGAOGLIVET VOKSNE FOR BARN 23

13 VANSKELIGE FØLELSER: Noen ganger kan jeg tenke på at det er urettferdig, at jeg ikke kan kjøpe det jeg har lyst på. Når vi skal til byen har kanskje venninnene mine med seg 500 kroner, og jeg har nesten ingen ting. Det kan både være kjedelig og urettferdig at jeg ikke kan få det andre får. Jeg kan også bli litt misunnelig. Noen ganger lar jeg være å si fra til mamma om at jeg trenger nye sko for eksempel. Jeg vet at hun blir så lei seg, og at hun ikke helt vet hvordan hun skal få det til. Jeg vet at vi har dårlig råd fordi at mamma er syk. Hun vil gjerne jobbe, men klarer det ikke, og det er jo ikke hennes feil! Men noen ganger tenker jeg at jeg skulle ønske mamma var frisk, så vi kunne finne på noe sammen og ha det litt bedre. Det vanskeligste er at jeg kan bli litt sint! Jeg blir sint på foreldrene mine for at jeg ikke får det jeg har lyst på, slike ting som de andre får. Jeg vet jo at de ikke sier nei fordi de er slemme, og at de ikke vil gi meg ting, derfor blir jeg så lei meg etterpå. 24 PENGAOGLIVET VOKSNE FOR BARN 25

14 Noen ganger er mamma veldig sint, det er nok fordi ting er så vanskelig. Men det er veldig kjedelig. Jeg får dårlig samvittighet når jeg spør om å få penger til noe jeg trenger, fordi jeg vet jo at vi ikke har råd til det. Jeg synes det er vondt å se at mamma og pappa ikke har det så bra nå. Man føler seg utenfor og annerledes. Man er ikke «normal» når man ikke kan gjøre det samme som andre. Vennene mine hadde alt de trengte, de skjønte ikke hvordan jeg hadde det. Og noen ville ikke være vennene mine når de skjønte. Det var ikke så morsomt å komme på besøk til meg. Jeg hadde ikke noen morsomme leker. Og da sluttet de å komme. 26 PENGAOGLIVET VOKSNE FOR BARN 27

15 ERTING: Jeg blir lei meg når jeg blir ertet fordi vi har dårlig råd. TIL LÆRERNE: JOBB MED SLIKE TING I KLASSEN! SNAKK OM AT DET ER LOV Å VÆRE FOR- SKJELLIG, AT ALLE ER LIKE MYE VERDT UANSETT! TENK OVER HVILKE TING PÅ SKOLEN SOM FAKTISK IKKE ER GRATIS! De andre elevene erter meg. De sier at foreldrene mine er fattige og spør hvorfor jeg ikke har gym-t-skjorte som de andre. Er det fordi foreldrene har dårlig råd, og sånn. Det er ikke noe morsomt, jeg vet ikke hva jeg skal si Folk klager på klærne dine og jeg ble mobbet for måten jeg kledde meg. Men vi hadde ikke alt vi trengte. I blant går jeg ikke på skolen på grunn av at jeg kun har gamle slitte klær. Og man fryser når det er vinter. Voksne må få stopp på erting, det er deres ansvar! Hvis vi sier til en voksen at vi blir ertet, venter ofte de voksne for å se om det skjer noe mer. De gjør kanskje ikke noe med det men sitter og tenker at problemet går vekk av seg selv. KONSEKVENSER I FAMILIEN: Dårlig råd tærer på psyken til foreldre og barn. Det gir angst og redsel for å bo på gaten og for å måtte flytte. Det blir fort krangling når en har dårlig råd. Om penger, men også om mye annet Foreldrene ser ikke alltid selv at det er et problem i hjemmet og at de selv har skapt det. Det har tatt på psyken til meg og mamma. Man mister håp og drømmer for fremtiden. Det er så mange utfordringer og så begrensede muligheter. 28 PENGAOGLIVET VOKSNE FOR BARN 29

16 TIL MAMMA OG PAPPA: DERE BEHØVER IKKE BRUKE SÅ MYE PENGER FOR AT DET SKAL BLI KOSELIG, VI KAN FINNE PÅ TING SOM IKKE KOSTER SÅ MYE! VÆRE SAMMEN! VI KAN GJØRE EKSTRA MYE UT AV DE SMÅ TINGENE, SOM FOR EKSEMPEL Å VÆRE SAMMEN PÅ FREDAGSKVELDENE OPPDRA OSS TIL Å JOBBE HARDT, OG GJØRE DET BESTE VI KAN! 30 PENGAOGLIVET VOKSNE FOR BARN 31

17 VIKTIGHETEN AV Å SPØRRE: Fagfolk må tørre å spørre. Kanskje de ikke spør fordi de ikke har noe å tilby? SPØR MANGE GANGER. DET ER LETT Å LYVE FØRSTE GANG MAN BLIR SPURT FOR VI VIL IKKE BELASTE ANDRE. Lærere må spørre om de tror det er noe galt. Lærere bør ta en runde litt oftere og undersøke og spørre hvordan barna egentlig har det. Jeg gikk alltid i hettegenser og tights hele vinteren uansett hvor kaldt det var. Ble aldri spurt om hvorfor. Hadde vært en fordel om en voksen hadde spurt. TIL ALLE VOKSNE: VÆR OPPMERKSOM PÅ FOLK RUNDT DEG! DET ER HELT SIKKERT NOEN RUNDT DEG SOM IKKE HAR DET SÅ BRA. DET KAN VÆRE NOK Å SMILE, SNAKKE LITT HYGGELIG MED HVERAN- DRE, BE NOEN PÅ MIDDAG ELLER ANDRE TING. DET ER ALLTID NOEN SOM TRENGER DEG! 32 PENGAOGLIVET VOKSNE FOR BARN 33

18 l l MARENS l l l HISTORIE l l l l l l ET FORELDREPERSPEKTIV PÅ BARNEFATTIGDOM Jeg ble spurt om jeg kunne tenke meg å dele noen erfaringer om det å leve under økonomisk press. Og noen tanker om hva det vil si å være barn og leve i fattigdom. Sett med en forelders øyne. Det dukker opp mange spørsmål i hodet mitt. I velferdsstaten Norge er barnefattigdom, og den psykososiale konsekvensen av dette, nærmest et tabubelagt emne. Vi snakker lite om fattigdom i Norge. Hvorfor er det egentlig slik? Den beste måten å bryte med det som er tabu, er å gi det en stemme. Snakke om det. Diskutere konsekvenser og effekt. Være åpen og ærlig. Det har liten sosial aksept å ha dårlig råd. Man føler fort at man ikke strekker til, at man ikke mestrer sitt voksenansvar. De erfaringene vi sitter med har kostet oss mye. På godt og vondt. Jeg trodde ikke at det skulle gå så inn på meg å sette ord på dette, men det gjør det. Det er ingen enkel sak, det å våge å være ærlig med seg selv. Det føles nesten litt skummelt. Men samtidig er det godt også. Det er ikke farlig å være sårbar! Jeg har lært det nå. Jeg kan begynne med å fortelle om oss: Mitt navn er Maren, jeg er 27 år og mamma til min vakre datter på sju. I mange år har vi levd under det som kan kalles for økonomisk press. Usikkerhet og mangel på kontroll over gjeld og levd «under lav, alminnelig inntekt» som det også kalles. Vi befant oss i en situasjon som opplevdes som vanskelig og nærmest umulig å komme ut av. Det startet i 2007, jeg var gravid og forlovet. Jeg ante lite hvordan de neste seks årene skulle bli. Det blir for mye å gå i detaljer, men enkelt fortalt levde vi rett og slett over evne. Jeg trodde vi hadde kontroll på økonomien vår, og gjelden. Jeg var ignorant. Og ville ikke se. Det ble som en ond sirkel, og ting spant fort ut av kontroll! Man skulle tro at det å bli kastet ut av leiligheten skulle bli en slags «vekker». Vi fant ut omfanget av situasjonen vår og fikk hjelp til å ta opp et lån for å komme oss ut. Helt ærlig gikk det bare nedover etter det. For problemet lå jo ikke i gjelden som allerede var der, det lå i hvordan vi ikke evnet å rå med 34 PENGAOGLIVET VOKSNE FOR BARN 35

19 økonomien vår! Vi klarte rett og slett ikke ta ansvar. Regninger ble gjemt unna, og vi lot som om vi hadde kontroll. Det føltes overveldende, man gikk inn i en slags boble og evnet ikke se konsekvensene av alle de små valgene man tok. I dag ser jeg tilbake med en slags vantro. Uansett, nok om det. Det jeg har tenkt å skrive litt om i dag handler ikke om hvordan vi havnet der vi gjorde. For det er irrelevant! Og jeg vil ikke fraskrive meg ansvaret. Jeg vil heller prøve å skildre effekten av det å leve under en konstant usikkerhet, og om hvordan jeg opplevde at det gikk utover datteren min og vår hverdag. Jeg ønsker å skrive litt om foreldreansvar, og hva som skjer når det går så langt at man mister selvinnsikten. Jeg vil skrive litt om det å være mamma! Jeg glemmer aldri følelsen av å komme hjem til et hus uten strøm. Regningene var ikke betalt, og nå sto vi der. Lille frøken Fryden var vel rundt året-halvannet? De hadde stengt av strømmen, og vi hadde ikke råd til å betale hva det kostet for å få skrudd den på igjen. Jeg husker jeg var glad for at det var sommer. Og jeg husker skammen. Mannen min var besatt av tanken om at ingen måtte finne ut! Skammen var for stor. Så mens vi måtte kjøpe litt mat hver dag siden kjøleskapet ikke fungerte, fortsatte vi å bruke penger som om vi hadde det. Jeg har ingen vansker med å se for meg at økonomi er en av de største grunnene for konflikt i parforhold. Det har så mange negative ringvirkninger. Man blir tiltaksløs og følelsen av håpløshet kan virke overveldende! Jeg skulle ønske at vi hadde klart å skjerme datteren vår helt for kranglene. Vi gjorde så godt som vi kunne også. Heldigvis var hun så ung at hun ikke opplevde problemet slik vi gjorde. Vi var gode på å ignorere og late som om alt var bra. Men relasjonen mellom oss som voksne var ikke god når noen av oss prøvde å dra temaet opp på banen. Det ble for vanskelig å snakke om, rett og slett. Så det var enklere å bare la det ligge. Vi flyktet fra problemene på alle tenkelige måter og evnet ikke å ta ansvar. Når datteren vår var to og et halvt gikk vi fra hverandre. Jeg kjente et desperat behov for å prøve å få kontroll. Brått sto jeg der, en 22 år gammel fraskilt alenemor uten utdanning og med uhorvelig gjeld. Realiteten slo meg hardt i bakken, og jeg skjønte at vi måtte gjøre ting annerledes. Gikk nesten inn i en slags kampmodus. Prøve å finne muligheter for å komme oss ut av situasjonen vi befant oss i! Jeg fikk meg to jobber, og studerte på kveldstid samtidig som vi flyttet inn i en vaktmesterbolig med mange ansvarsområder. Innså at jeg måtte søke hjelp til å få oversikt over gjelden på nytt. Samtidig var jeg først og fremst mamma! Å bearbeide sorgen og sjokket etter bruddet fantes det ikke tid til. Det gikk veldig bra en god stund før kroppen bare sa stopp. Veggen kom brått og brutalt. De psykiske konsekvensene av den konstante usikkerheten ble brått fysiske. Jeg tvilte på min evne til å fungere som menneske, og gikk inn i en depresjon. Jeg følte jeg sviktet datteren min! Det skulle komme mange opp- og nedturer etter dette. Og rett som det var gikk jeg på en smell. Kroppen reagerte sterkt på stress, og jeg klarte ikke å fungere i jobb. Jeg husker jeg bekymret meg konstant. Frykten for å ikke ha kontroll og for å ikke komme ut av den økonomiske situasjonen ble til angst. Vi flyttet mye rundt, og jeg prøvde alt jeg kunne for å skape et godt oppvekstmiljø for jenta mi. Energien jeg hadde gikk til lek og samspill, mer klarte jeg ikke. Den dårlige samvittigheten for alt jeg ikke mestret gjorde at jeg følte meg udugelig som mamma. Jeg prøvde å holde meg noe aktiv i yrkeslivet, men måtte etter hvert innse at det klarte jeg ikke. De psykososiale konsekvensene det gir å havne utenfor i samfunnet gjør noe med relasjonen til andre mennesker og tilhørigheten i samfunnet. Jeg kjente veldig på følelsen av mindreverd. Det er ikke å legge under en stol at det sliter på kroppen. Og man kan føle seg rådvill om hvordan man skal beskytte barna sine fra slike situasjoner. Eller fra ringvirkningene. Hva skjer med selvfølelsen til det barnet som aldri kan være med i det sosiale, og som alltid blir møtt med bortforklaringer og unnskyldninger? Hva gjør det med et barn å leve under slike kår? Nå tenker jeg ikke bare på det faktum at man ikke hadde råd til leker og nye klær. Men når man ikke har råd til mat, eller til å betale regningene sine. Hvilke konsekvenser får det for barnet når mamma eller pappa er syk. Eller når 36 PENGAOGLIVET VOKSNE FOR BARN 37

20 man lever med usikkerhet i hverdagen? Ingen barn er ansvarlig for voksnes valg og konsekvensene av disse. Men de opplever realiteten og presset like hardt! Barn har den utrolige evnen til å tilpasse seg situasjonene de befinner seg i. For meg som mamma var det viktig å skjerme henne fra voksenproblemene. Vi tydde til kreativitet, og jeg tror ikke hun har følt at hun har manglet noe. Jeg håper i hvert fall ikke det. I en lang periode levde vi på litt under 70 kroner dagen til mat og hushold. Vi levde på sosialhjelp og søkte støtte til husleie, barnehage og strøm. Man kan ikke ha oppsparte midler når man søker sosialhjelp, og man får heller ikke støtte til gjeld. Så vi levde litt sånn fra dag til dag. Når lillegull var hjemme var fokuset variert og sånn forholdsvis sunn mat. Vi hadde ikke råd til å delta på sosiale aktiviteter, men vi fant på mange hyggelige ting sammen bare hun og jeg, slikt som ikke kostet penger. Når vi skulle gjøre noe spesielt, kunne vi sitte under sofabordet og spise pølse i lompe og late som om vi var på restaurant! Eller invitere nabojentene på bakedag og lage boller. Det ble essensielt å leke og le, og jeg måtte øve meg på å være tilstede, både fysisk og mentalt. Vi har alltid vært heldige og har hatt en fantastisk familie og gode venner som støttet oss og hjalp oss når vi trengte det. Familie og venner er alt! Jeg er evig takknemlig for alt hva de har gjort for oss. Kjenner tårene presser litt bare ved å tenke på det! For etter alt som skjedde, kunne vi lett ha brent alle bruer. Når man har levd på en løgn i lengre tid, så sårer man også de man er glad i! Konsekvensene blir store. De kunne lett valgt å snu seg bort. Tilliten de viste meg ga meg styrke til å stå i elendigheten og møte realiteten! Et nytt vendepunkt var når leiligheten vi bodde i ble solgt. Vi ble tilbudt å få midlertidig bosted på en campingplass gjennom kommunen vi bodde i. Stedet var kjent for å gi husly til blant annet narkomane og uteliggere, og egnet seg absolutt ikke for barnefamilier! Igjen kom følelsen av å ha mislykkes som menneske, ikke minst mamma, og depresjonen og angsten kom tilbake. Søsteren min ble redningen, hun og familien hennes åpnet huset sitt for datteren min og meg. Uten henne vet jeg ikke hvor vi hadde vært i dag. Vi har alltid vært heldige og har hatt en fantastisk familie og gode venner som støttet oss og hjalp oss når vi trengte det. 38 PENGAOGLIVET VOKSNE FOR BARN 39

21 Nå sto vi der, tilbake i hjemkommunen som jeg hadde flyktet fra mange år i forveien. Jeg visste at situasjonen måtte snu! Jeg fortsatte samarbeidet med NAV, og kontaktet Familievernkontoret i kommunen, og gikk også i behandling hos psykolog. Jeg innså at jeg måtte ha hjelp til å mestre hverdagen, og at jeg ikke klarte dette alene. Hver uke fikk vi hjemmebesøk av en familieterapeut, og hun fungerte som en støttespiller og en god kontakt. Hun så til at jeg åpnet alt av brev og hjalp meg med å stå i de situasjonene jeg følte var vanskelige! Og å holde fokus. Fokuset vil alltid først og fremst være datteren min. Jeg følte meg heldig! Og jeg innså at det å vise sine svakheter krevde styrke! Året etter var jeg i gang med arbeidstrening igjen, og fikk meg etter hvert fast jobb. I møte med min nåværende samboer har jeg valgt å være helt åpen og ærlig om fortiden min, og han har vært en fantastisk støttespiller og lærer meg også om hvordan å håndtere økonomien vår i hverdagen. I 2013 var jeg kvitt all gjeld. Datteren min og jeg hadde siden skilsmissen i 2010 flyttet sju ganger. Følelsen det ga når vi i 2014 kjøpte hus er ubeskrivelig! Det ga meg tro på at endelig kunne vi klare å skape stabilitet i livene våre igjen. I dag ser jeg tilbake på situasjonen som vanskelig, men overkommelig. Men det har vært en kamp å komme hit. Og det er ikke alle som er like heldig som oss. Når man ikke har penger til å dekke de helt primære behovene blir utfordringene annerledes. Man bekymrer seg for om barnet får i seg nok variert mat. Har barnet nok klær? Er det noen som legger merke til at klærne er brukt? Vi var så heldige at naboen skulle kaste dem, og i stedet fikk vi dem. Men hva om noen mobber henne? Det er jo ikke hennes feil. Vi bekymrer oss for at barnet skal komme utenfor fellesskapet. Og bærer ofte på en konstant frykt. Frykt for at barnet ikke har nok, eller at vi som voksne ikke er nok. Og frykten er høyest reell. Forskning viser at barn og unge som lever under økonomisk press ofte sliter med dårligere konsentrasjon, og har gjennomsnittlig lavere karakterer i skolen. De opplever vanskeligheter innen inkludering, sosialt og miljø. Dette kan igjen føre til lavere eller ingen utdanning, som påvirker økonomien i voksenlivet. Like viktig for vår trivsel er vår funksjon i verden. Å vokse opp utenfor samfunnet kan skape traumer og har mange negative ringvirkninger. Det kan gå ut over selve opplevelsen av å mestre hverdagen og livet i seg selv. Jeg har ikke tro på at noen ønsker å leve i en slik situasjon, det handler om at man ikke evner å komme ut av den alene. Det blir som en ond sirkel, og er vanskelig å bryte ut av! Ofte trenger vi hjelp for å komme videre! Som voksne kjører vi oss fast i et mønster. Det er ingen hemmelighet at faktorer som konstant press og stress gjør at man kan miste kontakt med realiteten. Man kan også miste evnen til å være tålmodig og imøtekommende. Noen kan bli sint, andre kan bli avvisende. Man reagerer forskjellig på et slikt press. Barn kan oppleve dette uten å forstå hvorfor, og kan klandre seg selv. Tro at det er deres skyld. Det er svært uheldig. Når man søker hjelp hos de instansene vi har rundt oss, kan vi føle at de gransker oss og at vi må forsvare oss selv! Det kjennes ut som en kamp, og understreker frykten vi allerede bærer på om at vi ikke mestrer voksenansvaret vårt. Man føler lett at man må forsvare hvorfor man er i den situasjonen man befinner seg i, og får lett en defensiv holdning. Det er vanskelig å føle at man må forsvare seg når man opplever at man ikke mestrer de oppgavene som «alle andre» klarer. Jeg tror det er en av grunnene til at man vegrer seg til å søke hjelp. Og til at mange ikke søker hjelp i det hele tatt! Man velger å late som om at man har kontroll og at alt er bra. Resultatet da kan være at barna blir forvirret, for opplevelsen av realiteten stemmer ikke overens med hva som blir sagt eller gjort. Barn kan miste troen på sin egen opplevelse og troen på seg selv. I verste fall. Det er trist at vi velger å ikke søke hjelp fordi vi er redd for å bli sett ned på av de som skal hjelpe oss opp! Det er trist at de kreftene det koster å jobbe seg ut av en slik situasjon skal måtte brukes på å forsvare seg selv, fremfor å bli brukt konstruktivt. For mange handler det ikke om at man ikke ønsker å komme seg ut av 40 PENGAOGLIVET VOKSNE FOR BARN 41

22 situasjonen man befinner seg i, men at man ikke evner å stå i det alene. Man trenger å bli møtt med forståelse for at opplevelsen for situasjonen er overveldende og vanskelig. Og bekreftelse på at selv om situasjonen er krevende, så samsvarer ikke det nødvendigvis at man er en dårlig forelder! Tvert om. Det krever faktisk styrke å søke om hjelp. Jeg tror vi må endre holdningene våre. Lære barna våre å ikke definere seg selv med hvilke ting man har. Det er utfordrende nok, for vi også definerer oss selv gjennom ting mer enn jeg tror vi er klar over. Og vi må tørre å vise oss sårbare. Tørre å snakke om det som oppleves som vanskelig! Innse at det er mange barn i velferdsstaten Norge som havner utenfor samfunnet. Og diskutere hvordan vi kan bryte den onde sirkelen og hvordan jobbe for å inkludere de igjen. Anerkjenne styrken det kreves å våge å vise seg svak. Ha et fungerende støttenettverk! Og våge å bruke det. Tenk over hvilke ting på skolen som faktisk ikke er gratis! 42 PENGAOGLIVET

23 VOKSNE FOR BARN Stortorvet Oslo Tlf: vfb.no