Venstres kommune- og regionreform

Transkript

1 1 Venstres kommune- og regionreform Notat fra Venstres stortingsgruppe 12 juni 2014 vedtok et flertall i Stortinget (Høyre, Frp, Krf og Venstre) å gjennomføre en kommunereform i inneværende stortingsperiode. For Venstres var det i den forbindelse avgjørende å få slå fast at vi fortsatt skal ha tre folkevalgte nivå, og at fylkeskommunene skal erstattes med et regionalt folkevalgt nivå. Med dette ble reformen en kommune- og regionreform, og det er viktig at vi i Venstre er tydelige på at det er en kommune- og regionreform. Faktainformasjon om reformprosessen herunder prosess og støtteordninger, tidligere utredninger, rapporter fra Ekspertutvalget om kommunereform og fra Møreforskning om regionreform, aktuelle saker og mye mer finner en på regjeringens informasjonssider om kommunereformen, Dette notatet har til hensikt å gi lokale folkevalgte og tillitsvalgte noen svar på hva Venstre mener er viktig å oppnå med kommune- og regionreformen, hvilke hensyn som er viktig for oss og hvilke oppgaver vi ser for oss at de nye kommunene og regionene skal ha. Det er utarbeidet med utgangspunkt i innledningen som stortingsrepresentant André N. Skjelstad, Venstres medlem av kommunal- og forvaltningskomiteen, gav til Venstres landskonferanse 18. oktober Dette er igjen forankret i Venstres stortingsvalgprogram for , og supplert med fersk utredning fra Møreforskning. Ekspertutvalgets utredninger er i mindre grad trukket inn. 1. Hvorfor trenger vi en kommune- og regionreform? Venstres stortingsvalgprogram : «Venstre vil gi borgerne bedre tilbud i sine nærmiljø. Kommunestrukturen fra 60- tallet står i sterk kontrast til dagens reelle bo-, arbeidsmarkeds- og serviceområder. Mange av kommunene har ikke lenger mulighet til å ta et helhetlig grep om næringsutvikling, miljøpolitikk, arealdisponering og stadig mer kompliserte og kompetansekrevende offentlige tjenester, blant annet innen helse og omsorg. Venstre vil foreslå en kommunereform der flere oppgaver blir desentralisert fra staten til kommunene.» Det er 50 år siden forrige strukturreform. Og det er på høy tid at vi ser på strukturen igjen. Fra 1994 til i dag har vi gått fra 435 til 428 kommuner. 7 færre på tjue år. Fortsetter vi i samme tempo vil det ta over 600 år før vi klarer å halvere antall kommuner. Nøyer vi oss med å redusere med 100 er vi i mål i Behovet for reform er åpenbart. Dagens kommuner har helt andre oppgaver og utfordringer i dag enn det en så for seg i 1964.

2 2 På nasjonalt nivå har vi ansvar for å gjøre kommunene i stand til å løse fremtidens utfordringer og å demme opp for den sentralisering og detaljstyringen av kommunene som vi ser i dag. Det handler ikke om tvang men om nasjonal styring. Kommunestrukturen er i dag et nasjonalt ansvar, og det ansvaret må vi ta. 2. Lokaldemokrati - mer makt må flyttes nedover a. Makt og myndighet må flyttes nærmere innbyggerne Venstre vil styrke det lokale selvstyret og gi folk økt innflytelse over egen hverdag. Vi kjemper mot statlig detaljstyring og sentralisering av makt. Formannskapslovene av 1837 markerte starten på den norske kommuneinndelingen, og sørget for at de demokratiske prinsippene fra Grunnloven også ble gjeldende i det lokale styret. Venstres ærend er å sørge for at det fortsatt er de demokratiske prinsippene som er styrende ved kommuneinndelingen. Mer makt og myndighet må flyttes ned til nye regioner og nye kommuner. Reformen må innebære en omfattende desentralisering av oppgaver og myndighet fra sentrale myndigheter. Venstre må sørge for at reformen blir en demokratireform, og ikke en forvaltningsreform. b. Lokale politikere må ta tilbake makt fra de interkommunale selskapene. Lokale politikere har etter hvert som man har fått flere oppgaver gitt fra seg betydelig makt og myndighet til interkommunale selskap. Oppblomstringen av interkommunale selskap viser at mange kommuner i dag er for små til selv å håndtere oppgavene de er pålagt å utføre. Det har vært vanskelig å tallfeste antall interkommunale samarbeid ettersom kommunene ikke selv har full oversikt over eget interkommunalt samarbeid. Det er imidlertid bred enighet om at omfanget av interkommunalt samarbeid er stort, og har vært økende de seneste tiårene. Interkommunalt samarbeid kan ha noe for seg på enkelte områder, og en skal være klar over at en ved valg av samarbeidsmodell regulerer hvor mye styring og kontroll en gir fra seg. Men det er ingen tvil om at makt flyttes fra åpne kommunestyrerom til lukkede styrerom. I et velfungerende demokrati vet man hvem en skal gi innspill til, hvem som fatter beslutninger og hvor ansvaret ligger. Det er ikke tilfellet ved interkommunale samarbeid. I diskusjonen om hvor store kommunen bør være, er det viktig å være oppmerksom på at kommuner som forblir små, takker nei til muligheten for nye ansvarsområder. Videre vil de fortsatt ha behov for å kjøpe tjenester fra andre og/eller samarbeide i Interkommunale selskap. Prisen for å styre selv blir med andre ord at man får mindre å styre med. c. Større kommuner gir nye muligheter for innflytelse

3 3 Innbyggere i småkommuner opplever å ha kort vei til innflytelse ved at de ofte kjenner ordføreren og representantene i kommunestyrene. Det vil kunne bli annerledes ved en sammenslåing med andre kommuner. Samtidig vet vi at innbyggerne i større kommuner deltar mer mellom valgene, ved at en her er nødt til å legge til rette for deltakelse på en annen måte. Videre vil en i større kommuner ha et bredere befolkningsgrunnlag til å etablere interessegrupper på ulike områder, som kan følge opp og påvirke lokale myndigheter. Mens det i noen små kommuner er få partier som stiller lister kan velgerne i større kommuner velge mellom partier fra hele den politiske skalaen. For små kommuner hvor «alle kjenner alle» er videre habilitet en større utfordring enn for større kommuner. Når alle kjenner alle blir terskelen for å erklære seg inhabil gjerne noe høyere, og en risikerer da i større grad at noen får urimelige fordeler på bekostning av andre. Ved sammenslåinger er det likevel viktig å sørge for fortsatt god lokal forankring og gode muligheter for innflytelse. Kommunedelsutvalg bør opprettes flere steder, og en kan vurdere om det i saker hvor det erfaringsmessig er stort engasjement blant innbyggerne bør legges til rette for større grad av involvering av kommunedelsutvalg gjennom høringer og ulike former for medbestemmelse. 3. Flere og større oppgaver til nye kommuner Kommune- og regionreformen må innebære at nye og større kommuner får nye og større oppgaver. Innføring av niårig skole var en viktig drivkraft for kommunereformen på 60- tallet. Muligheten til å få ungdomsskole med tilhørende arbeidsplasser var en attraktiv gulrot til kommuner som ville slå seg sammen. Men reformen var også drevet frem av befolkningsvekst som følge av fødselsboomen etter krigen. Det var ikke bare behov for skoler, men ny infrastruktur på flere områder, flere boliger osv. Tilsvarende gulrøtter trengs i den pågående kommune- og regionreformen. Kommuner som slår seg sammen må merke at det lønner seg. Venstre kan ikke være fornøyd med at en etter reformen sitter igjen med de samme oppgavene en hadde fra før. Alle kommuner må imidlertid ikke bli tilført like mange oppgaver. Vi må tørre å ta et oppgjør med generalistkommuneprinsippet. Kommuner vil også i fremtiden være ulike og ha ulike forutsetninger for å løse ulike oppgaver. Ekspertutvalget har i begge sine delrapporter konkludert med at de nye kommunene bør ha minst innbyggere for å sikre innbyggerne gode tjenester i dag, og at dette er en forutsetning for at man skal kunne påta seg nye oppgaver. Lokaldemokratisk er dette imidlertid en betydelig utfordring i vårt langstrakte og spredtbygde land. For Venstre er det derfor umulig å sette en absolutt minimumsgrense

4 4 for innbyggertall. Da er det bedre å gå bort fra prinsippet om at alle kommuner skal løse de samme oppgavene, men heller legge til grunn at kommuner er ulike, og har ulik kapasitet til å påta seg oppgaver. For de minste kommunene vil det kunne innebære at en på noen områder må kjøpe tjenester fra andre kommuner, eller få bistand til utførelse av oppgaver fra et regionalt folkevalgt nivå. En må derfor være oppmerksom på at kommuner som forblir små, takker nei til muligheten for nye ansvarsområder. Prisen for å styre selv blir med andre ord at man får mindre å styre med. a. Klima- og miljøutfordringer må (også) løses lokalt På miljøområdet er det et potensiale for å flytte mer ansvar og myndigheter ned fra stat og fylkesmann. Miljøengasjementet er fordelt på alle politiske nivå, så vi skal ikke være redd for at ikke lokalpolitikerne verner om miljøet i like stor grad som sentrale politikere. Større kommuner gir mulighet for større fagmiljø og da kan en også flytte ned flere oppgaver. Større bykommuner vil kunne ta et større ansvar for kollektivtransporten, og det er nødvendig at kommunene tar et større ansvar lokalt om vi skal løse klimautfordringene. Utfordringene innenfor miljø- og klima er velkjente. Utslippene må ned, og kommunene kan gi et betydelig bidrag. Det er anslått at kommunene som samfunnsutvikler og gjennom egen drift kan levere 20 % av Norges utslippsmål frem mot 2020 og enda mer i årene etter. Kommunene kan også spille en viktig rolle med hensyn til å sikre mer effektiv bruk av energi. Det finnes eksempelvis ulike incentivordninger som innebærer at kommunene kan få betalt av staten for kutt i karbonutslipp og energiforbruk. Med dette kan en stimulere til nytenkning og samarbeid på lokalt nivå for å finne de mest kostnadseffektive tiltakene. Kommunene må imidlertid ha ressurser og ikke minst fagkompetanse av en viss størrelsesorden for å kunne utnytte en slik grønn kredittordning fullt ut. Vi trenger med andre ord større kommuner for å få det til. Med større fagmiljø kunne en også overført flere miljøoppgaver fra fylkesmennene og til kommunene. Utredningskompetansen i kommunene vil kunne styrkes i større kommuner. Det gir lokalpolitikerne et bedre grunnlag for beslutninger. Behovet for å flytte oppgaver ut til interkommunale selskap blir mindre, og muligheten til å påta seg flere oppgaver blir større. Flere og større fagmiljø vil med dette bidra til å styrke lokaldemokratiet. b. Flere lokale løsninger på velferdsutfordringene Mer makt og myndighet bør flyttes nærmere innbyggerne. Kommunene har med sin nærhet til innbyggerne bedre forutsetninger for å tilpasse virkemidler og løsninger til lokale utfordringer. Det gjelder også på velferdsområdet. Venstre bør derfor se på muligheten for å overføre ansvaret for flere av tjenestene i NAV fra stat til nye og større kommuner. Kunne vi sett for oss at ansvaret for arbeidsmarkedstiltakene overføres fra staten og til kommunene? Eller hva om kommunene får ansvaret for hele tjenestene? Staten kan beholde ansvaret for beregning og tildeling av standardiserte ytelser som

5 5 alderspensjon, uførepensjon, foreldrepenger, sykepenger osv. Mens kommunene kan overta ansvaret for tjenester som krever skjønn, individuell tilpasning og koordinering med andre tjenester. Hvor lokal forankring og lokalkunnskap er viktig er kommunene nærmest til å finne de gode løsningene. Kommunene kan videre få et større ansvar for flere av Husbankens virkemidler, slik at de blir i bedre stand til å tilby innbyggerne et variert og differensiert boligtilbud. Vi trenger flere boliger som er tilpasset nye utfordringer knyttet til miljø og bærekraft, samtidig som det er viktig å sikre et differensiert boligtilbud som sikrer ulike innbyggeres særlige behov. På integreringsområdet kan kommunene få et større ansvar for voksenopplæringen og språkopplæringen. Kommunene vet best hva som er utfordringene i sin kommune, og hvilket tilbud som passer innbyggerne der best. Vi tror det kan heve kvaliteten og legge til rette for bedre inkludering i samfunnet og høyere grad av deltakelse i arbeidslivet. Innenfor primærhelsetjenesten har kommunene fra før betydelig ansvar og oppgaver. I tillegg må kommunene rustes til å møte nye folkehelseutfordringer innen blant annet psykisk helse. Da er det også naturlig å se på om kommunene bør få flere av virkemidlene på folkehelsefeltet. Et mer omfattende kommunalt tilbud innenfor psykisk helse vil avlaste spesialisthelsetjenesten. Videre er det behov for at kommunene får et større ansvar innenfor forebygging, rehabilitering og rusomsorg. De største kommunene vil også kunne ta et helhetlig ansvar for barnevernet, som i dag er delt i en kommunal og en statlig del. Med en økende andel eldre vil kommunene få økende utfordringer innenfor eldreomsorgen. Mange vil bo hjemme lengre, og vi trenger både tjenester og teknologi som gjør dette mulig. Da trenger en større kommuner som kan bygge opp større og bredere fagmiljø. Det er imidlertid viktig å ha med seg at uavhengig av kommunens størrelse må tjenestene fortsatt leveres der innbyggerne bor. En kommunesammenslåing må derfor ikke innebære sentralisering av sykehjem og andre institusjoner. c. Ansvaret for videregående opplæring En av de viktigste drivkreftene for kommunereformen på 60- tallet var som nevnt innføringen av 9 årig grunnskole. Den gang var større kommuner nødvendig for å få dette til. I dag er det ikke primært skoleområdet som tvinger frem en reform. Når reformen er i gang, er det imidlertid enkelte som peker på at større kommuner vil kunne ta ansvar for både grunnskole og videregående opplæring, og at det vil kunne være hensiktsmessig at kommunene fikk et helhetlig ansvar for hele skoleløpet. Samtidig vil det være kommuner som selv etter en kommunesammenslåing ikke vil være i stand til å sikre innbyggerne tilstrekkelig bredde i det videregående opplæringstilbudet, som følge av lavt innbyggertall. Skoletilbudet vil da variere mellom kommunene, og en kan risikere at det ikke vil være like enkelt for

6 6 elever å velge skole på tvers av kommunegrenser som det er i dag. Noen ulemper kan kompenseres av ordning med kjøp av skoleplasser fra andre kommuner, men det er usikkerhetsmomenter som gjør at det nå er vanskelig å konkludere med hvilket nivå videregående opplæring bør ligge på. Utdanning er for øvrig et område en også må se på ved fastleggingen av en ny regionstruktur, se nærmere om dette nedenfor. 4. Desentralisering av arbeidsplasser og fagmiljø En reell desentralisering av makt og myndighet krever at vi også får desentralisert statlige arbeidsplasser og fagmiljø. For Venstre er utflytting av statlige arbeidsplasser en viktig del av reformarbeidet. Ved behandlingen av Venstres representantforslag om utflytting av statlige arbeidsplasser fikk vi gjennomslag for å legge til rette for at ny statlig virksomhet som hovedregel legges utenfor Oslo- området, samt en strategi for lokalisering av statlige arbeidsplasser som kan redusere presset i Oslo- regionen og styrke fagmiljø og kompetanse i heile landet Arbeidet med utflytting av statlige arbeidsplasser lå i praksis brakk under det åtte år lange rødgrønne styret. Vi må derfor sørge for at regjeringen følger opp det gode arbeidet som ble påbegynt da Venstre var i regjering i Vi har mange eksempler på vellykka utflytting, hvor attraktive statlige arbeidsplasser trekker viktig kompetanse til kommunen og regionen og bidrar til styrking av fagmiljø som også gir ringvirkninger for andre arbeidsplasser i lokalsamfunnet. Utflytting av statlige arbeidsplasser handler om å spre makt og myndighet ut over hele landet. Avstanden mellom den som skal kontrollere eller føre tilsyn og den som blir kontrollert blir ofte altfor kort. Vi må ikke glemme at en i en tid med helt andre kommunikasjonsutfordringer vurderte å plassere Stortinget i Bergen mens Norges bank ble plassert i Trondheim. Det var nettopp for å skape nødvendig avstand mellom sentrale institusjoner. Da må vi i dag våge å flytte noen tilsyn, direktorat og ombud ut av hovedstadsområdet. Hittil er statsråd Sanner fornøyd med å ha etablert et valgdirektorat i Tønsberg. Han skal ha ros for det, men i den store sammenhengen er det altfor puslete. Vi trenger en omfattende utflytting av statlige arbeidsplasser og dette må ses i sammenheng med kommune- og regionreformen. Skal vi få livskraftige lokalsamfunn og handlekraftige regioner må vi desentralisere flere statlige arbeidsplasser og gi grunnlag for oppbygging av fagmiljø rundt om i hele landet. Større kommuner vil gi mulighet for å bygge sterkere fagmiljø i den enkelte kommune, og en ytterligere desentralisering av statlige oppgaver vil forsterke denne effekten og gjøre det enklere for kommunene å tiltrekke seg nødvendig fagkompetanse.

7 7 Av vellykka utflyttinger med lokale og regionale ringvirkninger nevnes Difi i Leikanger, Brønnøysundregistrene i Brønnøysund, Post- og teletilsynet i Lillesand, Lotteri og stiftelsestilsynet i Førde og Konkurransetilsynet i Bergen. 5. Et regionalt folkevalgt nivå Etableringen av et regionalt folkevalgt nivå har vært en forutsetning for Venstres støtte til regjeringens arbeid med kommunereformen. Dette var viktig for å unngå at kommunereformen ble benyttet som anledning til å tømme fylkeskommunen for oppgaver, slik at den i etterkant kunne legges ned. Nærhetsprinsippet innebærer at beslutninger skal tas på lavest mulig nivå, og beslutninger som vedrører regionale forhold hører hjemme på regionalt nivå. Venstre mener at tre folkevalgte nivå er nødvendig for å flytte mer statlig makt nærmere innbyggerne, og fikk ved vedtakelsen av kommunereformen gjennomslag for at man parallelt med kommunereformen skulle se på det regionale nivået. Fra innstilling fra kommunal- og forvaltningskomiteen om kommuneproposisjonen 2015 (Innst. 300 S ( )) punkt 4.2. Generelle merknader: «Fleirtalet i komiteen, medlemene frå Høgre, Framstegspartiet, Kristeleg Folkeparti og Venstr meiner at ein parallelt med kommunereforma må gjennomgå og samanstille utredningar vedrørande mellomnivået og sjå desse i samanheng med reforma. Fleirtalet meiner at ein ved gjennomgangen av kommunane sine oppgåver må inkludere oppgåvene som skal liggje til eit folkevald regionnivå/mellomnivå/ færre fylkeskommunar. Fleirtalet er positive til fylkeskommunar som sjølv tek initiativ til å slå seg saman til større regionar.» Venstre ønsker å beholde tre folkevalgte nivå, men at dagens fylkeskommune revitaliseres og erstattes med et regionalt folkevalgt nivå. Dagens fylkeskommuner har en usedvanlig lang historie som geografiske enheter med bare mindre endringer de siste 200 årene. Av de tre administrasjonsnivåene under tidlig statsmakt er det kun fylkenes forgjengere amtene som har overlevd frem til i dag. I 1844 var det 20 amter i Norge. Den eneste endringen i fylkesinndelingen etter dette er innlemming av Bergen i Hordaland fylkeskommune i 1972, samt enkelte mindre grensejusteringer mellom fylkene. Fra Venstres stortingsvalgprogram : «Dagens fylkeskommune er ikke tilpasset fremtidens utfordringer og må endres. Samtidig vil Venstre gjennomføre en stor og krevende kommunereform. Fylkeskommunens fremtid bør vurderes etter at den nye kommunestrukturen er på plass. Sammenslåinger av fylkeskommuner kan likevel gjennomføres. På lenger sikt mener Venstre at fylkeskommunen skal erstattes av et nytt folkevalgt regionalt nivå med færre, større og sterkere regioner.»

8 8 Programformuleringen tilsier at en burde ventet med regionreformen til den nye kommunestrukturen var på plass. Regjeringen la imidlertid opp til en overføring av oppgaver fra fylkeskommunene til kommunene som ville medføre at det etter kommunereformen ikke ville være igjen oppgaver som kunne legges til et regionalt nivå, og at man dermed oppnådde deres målsetning om to nivå. Stortingsgruppa vurderte det derfor som avgjørende for å beholde tre folkevalgte nivå, at man så på det regionale nivået i forbindelse med kommunereformen. Ved at en ser det lokale og regionale nivået i sammenheng, kan en også få flyttet ned flere statlige oppgaver enn om man bare ser isolert på hva kommunene kan overta av oppgaver. Som følge av Venstres gjennomslag fikk Møreforskning i oppdrag å utrede alternativer for et regionalt nivå. Rapporten finnes på under Fakta om kommunereform regionalt nivå. I utredningen skisseres fem alternativer for regioninndeling og som alle bygger på forslag i tidligere utredninger alternativet som i dag med justering etter ny kommunestruktur 2. Sammenslåing - antallet fylkeskommuner reduseres til 15 eller færre. 3. Landsdelsregioner - Norge inndeles i syv regioner ut fra funksjonelle kriterier og med betydelig overføring av oppgaver innen spesielt utvikling og innovasjon, forskning og utdanning m.m. fra stat til region. 4. Storby med fleksibel regionalpolitisk organisering Rattsømodellen 5. Fleksibel regionalpolitisk og kommunal organisering - Generalistprinsippet forlates. Landet deles inn i 10 til 15 regioner som får et overordnet ansvar for regional planlegging og utvikling i hele regionen og ansvar for at alle innbyggere har gode velferds- og samfunnsforhold. Tabell. Oppsummering av utvalgets vurdering av alternativene sammenlignet med dagens situasjon: Alternativ Kriterier 0- alternativet 19 fylker ca. 300 kommuner Sammen- slåing 10 til 15 regioner ca. 300 kommuner Landsdel 7 regioner og 80 region- kommuner Storby med fleksibel regionalpolitisk organisering ca. 150 kommuner Fleksibel regionalpolitisk og kommunal organisering regioner Demokrati Som i dag Positivt Positivt Svakt positivt Klart positivt Tjenesteproduksjon Som Positivt Positivt Svakt negativt Positivt negativt Myndighetsutøvelse Som i dag Positivt Klart positivt Negativt Positivt Planlegging og Som i dag Positivt Positivt Svakt negativt Positivt utvikling Totalt Svakt negativt Positivt Positivt Svakt negativt Positivt Storbymodellen med fleksibel regionalpolitisk organisering som ble lansert av Rattsø, og som regjeringspartiene har uttrykt støtte til, kommer her dårligst ut. Den vises til at det er en tonivåmodell med indirekte valg til regionforsamling som innebærer svak folkevalgt styring.

9 9 For Venstre antas landsdelsregion eller fleksibel regionalpolitisk modell mest aktuell, men sistnevnte vil kunne være for omfattende til at den lar seg gjennomføre. I løpet av våren 2015 vil det legges frem en melding for Stortinget der regjeringen gjennomgår oppgaver til nye og større kommuner. Her vil regjeringen også orientere om oppfølgingen av Stortingets vedtak om det regionale folkevalgte nivået. I forkant av meldingen bør vi diskutere hvilke oppgaver som kan legges til et folkevalgt regionnivå. Det er åpenbart en diskusjon som må tas samtidig som en ser på hvilke oppgaver som bør legges til nye og større kommuner. Det kan tenkes at noen av fylkeskommunenes oppgaver helt eller delvis bør overføres til kommunene, mens andre hører mer naturlig hjemme i nye regioner. Større regioner åpner dessuten for overføring av andre og større oppgaver enn fylkeskommunene har i dag. Dette i tråd med at oppgaver bør løses på lavest mulig nivå. Selv om nye kommuner vil kunne ta større ansvar antas det å være oppgaver innenfor innovasjon- og næringsutvikling som kan legges til et regionalt nivå. Tilsvarende på kulturområdet. Oppgaver knyttet til sikkerhet og beredskap vil kunne høre naturlig hjemme på regionalt nivå. Videre kan det tenkes at deler av miljø- og arealpolitikken kan ligge til et regionalt nivå, selv om det her også er mulig å legge mye på kommunalt nivå. Andre oppgaver som kommunene i dag samarbeider om, og som det fortsatt vil være behov for å legge på et regionalt nivå kan være akuttberedskap og andre nødfunksjoner. Innenfor helsesektoren bør en vurdere om de regionale foretakene bør underlegges regional folkevalgt styring. Kanskje kan en også se for seg at høyskoler kan ligge på et større regionalt nivå. Som det fremgår av utredningen fra Møreforskning er det alternativet med landsdelsregioner som i størst grad legger til rette for betydelig overføring av statlige oppgaver innen spesielt utvikling og innovasjon, forskning og utdanning. Hvor store oppgaver som kan overføres vil således bero på hvor store regioner en legger opp til. 6. Lokal og regional identitet Kommune- og regionreform vekker følelser og vi må delta i debatten om tilhørighet og identitet. Identitet følger ikke kommune- og fylkesgrenser, men noen ganger er de sammenfallende. Tilhørighet har en gjerne til en bygd, en by, et lokalmiljø eller et område. Denne blir ikke borte ved at man flytter grenser, men ved store endringer kan identiteten trues. Da må vi se hva en kan gjøre for å sikre identitet og tilhørighet. Plasseringen av kommunehuset er viktigst for politikere og administrasjon. Innbyggerne for øvrig er mer opptatt av å beholde skolen, sykehjemmet, biblioteket og andre servicefunksjoner. Noen ganger kan klausuler om at viktige institusjoner beholdes smøre en vanskelig sammenslåingsprosess. Store avstander

10 10 åpner for å beholde flere knutepunkter i en ny og større kommune. Sentralisering av alle funksjoner bør ikke være Venstres mål. Tjenestene må fortsatt leveres der innbyggerne bor. Videre bør det lokale engasjement i kommuner som blir sammenslått bevares ved at en etablerer kommunedelsutvalg, og sørger for aktiv medvirkning og innflytelse i viktige saker. Samtidig må det legges til rette for nye former for involvering i nye og større kommuner. 7. Hva er Venstres oppdrag og rolle i reformarbeidet? a. Venstres hovedærend er å sørge for at kommune og regionreformen blir en demokratireform. Vi vil styrke lokaldemokratiet ved å tilføre kommunene nye oppgaver og ansvarsområder, gjøre de i stand til å ta tilbake styring fra både statlige myndigheter og Interkommunale selskap. Og vi skal sikre fortsatt bredt folkelig engasjement ved mer aktiv bruk av kommunedelsutvalg og nye former for påvirkning i større kommuner. b. For det andre, må vi ta et særlig ansvar for reformbiten i kommune- og regionreformen. Her får vi ingen drahjelp fra regjeringen, men desto enklere blir det å beholde eierskapet til regionreformen. Vi gjør det vi kan fra Stortinget men det er også viktig at dere stadig minner om at det er en kommune- og regionreform og at vi både må diskutere oppgaver til nye kommuner og nye regioner. c. For det tredje må vi sørge for at kommune og regionreformen blir en desentraliseringsreform. Desentralisering av både statlige oppgaver og arbeidsplasser. Et løft for hele landet. Et grunnlag for fortsatt livskraftige lokalsamfunn og handlekraftige regioner. Venstres rolle er å være framoverlent. Ta styring. Være utålmodige. Vise vilje til endring. Være engasjerte Venstrefolk. For kommune og regionreformen blir ingen suksess uten Venstre