Kjærlighet for alle?

Transkript

1 ARTIKKEL Kjærlighet for alle? Wenche Fjeld, Hilde Lunde, Bente Væren og Peter Zachariassen Innledning Mennesker med intellektuelle funksjonsnedsettelser (IF) har håp og ønsker om seksualitet og kjærlighet slik som andre mennesker. Deres spesielle utfordring er behovet for bistand fra nærpersoner og tjenesteytere for å få realisert drømmer og ønsker. Hvis noen i nærmiljø er negative til deres seksualitet kan dette skape problemer. For noen er det vanskelig å forvalte egen seksualitet. Spesielt om man aldri har fått opplæring og veiledning i temaet. Mennesker med IF er avhengige av å leve i et seksualvennlig miljø for å få et godt og trygt seksualliv. Det er generelt lite forskning i Norge om emnet IF og seksualitet, men det finnes en del artikler og bøker som omtaler temaet. Lotta Löfgren-Mårtensson, dosent i Hälsa och samhälle innen sexologi og seksualitetsstudier ved Högskolan i Malmø, har skrevet flere bøker om emnet (2003; Löfgren-Mårtensson, 2005). I Norge har Bernt Barstad skrevet boka Utviklingshemmede og seksualitet (2006). Peter Zachariassen og Wenche Fjeld har skrevet et kapittel om temaet i boka Utviklingshemning og habilitering (Eknes & Løkke, 2009). Flere referanser vil bli nevnt i denne artikkelen. Hvem er mennesker med utviklingshemning eller intellektuelle funksjonsnedsettelse (IF) og hva slags utfordringer kan det være snakke om? Vi lar dere møte noen: Identitet: Gutten på 19 år har Down syndrom, er ferdig på videregående skole, har flyttet inn i egen leilighet og fått jobb i en vernet bedrift. Han ønsker seg en kjæreste, men vil ikke ha en sånn rar en. Ved et tilfelle ble han syk og lagt inn på sykehus til observasjon. Der oppdaget han sykesøstrene og han forelsket seg i flere av dem. Han syntes de var pene og snille. Gutten ble i etterkant gjentatte ganger akutt syk på bussholdeplasser og kjøpesentre slik at han igjen ble innlagt. Han fikk ingen sykesøster som kjæreste og ble lei seg. Han ville være ferdig med å ha Down syndrom. Holdninger: Paret bodde i samme bokollektiv, var kjærester og ønsket å forlove seg. Hun var 42 år og han var 38 år. Ingen av dem hadde vært forlovet før. Begges foreldre motsatte seg en forlovelse, de ønsket at personalet skulle hindre paret med IF å være sammen. Kvinnens hjelpeverg bisto henne og hadde samtaler med foreldrene. Personalet støttet paret i deres valg. Etter 18 måneder forlover paret seg. De er fortsatt kjærester etter 5 år. Det virker som om begge har fått økt livskvalitet, de uttrykker glede og fornøydhet. Overgrep: Jenta er 21 år og har diagnosen moderat utviklingshemning. Hun bor i kommunal leilighet, jobber i en butikk og mottar bistand fra en personalbase noen timer hver uke. Hun blir kjent med menn på Internett og har tidligere blitt utsatt for bortføring og seksuelle overgrep. I etterkant kan hun ikke redegjøre for hvor hun har vært eller hva som har skjedd. Saken politietterforskes. I mellomtiden er hun blitt kjent med en ny mann via Internett. Personalet har nå hennes samtykke til å møte den nye mannen når han kommer på besøk. Hun er enig i regelen om ikke å ha hemmelig kjæreste igjen. Tjenesteytere har et ansvar for å veilede og bistå mennesker med IF i å forvalte sitt seksualliv. Derfor bør de ha 36 PSYKOLOGISK TIDSSKRIFT NR

2 kunnskap om temaet. Man bør vektlegge seksualopplæring for ansatte (DouglasSchein & Lambert, 2001; Fjeld, 2009; Zachariassen, 2003). Det er faggrupper som vernepleiere, pedagoger, sykepleiere, barnevernspedagoger og barne- og ungdomsarbeidere som oftest arbeider med denne målgruppen i førstelinjetjenesten (kommunalt nivå). Erfaring fra arbeid i spesialisthelsetjenesten viser oss at de ofte får lite opplæring i temaet seksualitet på sitt arbeidssted (Eggen, Fjeld, Malmo, Welle, & Zachariassen, 2009). De fleste bachelor studier har ikke obligatoriske undervisningstimer om intellektuell funksjonsnedsettelse og seksualitet, se studieplaner ved ulike høgskoler (HIAK; HIL). De få timer det undervises i temaet har frivillig oppmøte og bare få studenter prioriterer slik undervisning. Vår erfaring er at mange ansatte og fagkonsulenter i ulike kommuner betrakter seksualitet som et privat anliggende. Dermed får få ansatte opplæring i temaet og tjenestemottaker får lite eller ingen veiledning fra hjelpeapparatet. Formål er å øke kompetansen innen fagområdet funksjonshemning og seksualitet. Medlemmene har sett at ansatte på kommunalt plan, innen helsetjenesten, skole osv. også har et behov for økt kompetanse, derfor er den årlige nettverkskonferansen åpen for alle. Både tjenesteyter og tjenestemottaker trenger systematisk opplæring og veiledning innen temaet seksualitet (Fjeld, 2009; LöfgrenMårtenson, 2004; McConkey & Ryan, 2001; WAS, 1999; Zachariassen, 2003). Bare ved at alle får opplæring i temaet kan en øke muligheten for kjærlighet for alle. Intellektuelle funksjonsnedsettelser Psykisk utviklingshemning (ICD10, 2005) eller intellektuelle funksjonsnedsettelser (Schalock et al., 2007) beskrives som en tilstand av forsinket eller mangelfull utvikling av evner og funksjonsnivå. Spesielt kjennetegnes dette ved hemming av ferdigheter som manifesterer seg i utviklingsperioden, og som bidrar til individets kognitive, språklige, motoriske og sosiale funksjonsnivå. Graden av utviklingshemning blir vurdert ut fra standardiserte intelligenstester og skalaer for vurdering av adaptive ferdigheter (Pynchon, I Norge finnes to videreutdanninger og en etterutdanning i temaet sexologi. Høgskolen i Akershus (HIAK) har som eneste studiested i Norge tilbud om etterutdanningskurs Funksjonshemning og seksualitet og videreutdanning (15 stp) i temaet Funksjonshemning og sexologi (HIAK). Universitetet i Agder ( har en mer generell videreutdanning Sexologi tverrfaglig videreutdanning (60 stp). Andre nordiske land (Danmark, Sverige) har ulike videre- og etterutdanninger og i Malmø kan en gjennomføre en mastergrad i sexologi ( mah.se/sasxl/syllabus/, 2011). Nettverk for seksualitet og samliv (NFSS) arrangerer årlige nettverkskonferanser. Nettverket ble etablert i 1998, styret består av representanter i fra habiliterings- og rehabiliteringstjenestene i Norge. Sosialog Helsedirektoratet støtter nettverket økonomisk. Målgruppen er alle ansatte i habiliterings- og rehabiliteringstjenester. PS Y KO L O G ISK TID SSKRIFT N R

3 2000; Wechsler, Nyman, & Nordvik, 2003). Intellektuelle ferdigheter og sosial tilpasning kan endres over tid og enkelte har stort potensial for å trene og å lære nye ferdigheter. Grad av utviklingshemning klassifiseres som: F70 Lett psykisk utviklingshemmet, F71 Moderat psykisk utviklingshemmet og F72 Alvorlig psykisk utviklingshemmet (ICD-10, 2005). I rapporten IS1456 (Jakobsen, 2007, p. 12) Vi vil, vi vil, men får vi det til?: levekår, tjenestetilbud og rettssikkerhet for personer med utviklingshemning er det stipulert at gruppen med diagnosen utviklingshemming utgjør ca 0,45 % (21000) av populasjonen i Norge. Dette er personer med diagnosen som mottar helse- og omsorgstjenester fra norske kommuner. Det må antas at det finnes flere individer med IF enn Personer med IF har ofte liten mulighet til å treffe en kjæreste på arenaer der andre unge ofte finner sin partner. De er avhengige av hjelp fra tjenesteytere og bare et fåtall er samboere eller gifte (Löfgren-Mårtenson, 2003). det som fremkommer her. Mange over 18 år bor i egne kommunale boliger/ gruppeboliger. De fleste har tilsyn fra tjenesteytere i løpet av dagen/døgnet. Andre bor hjemme med foreldre. Noen få bor i det vi kaller barneboliger. Det å være omsorgsmottaker hele livet vil kunne påvirke personens selvfølelse, mulighet og selvfølgelige rett til intimitet, et seksualliv eller familieliv. med nedsatt funksjonsevne skal ha mulighet for å oppleve deres egen seksualitet og ha seksuelle forhold på lik linje med andre mennesker. Dette innebærer at de i denne forbindelse skal støttes og ha relevant opplæring og rådgiving (FN, 1993). World Association for Sexual Health (WAS, 1999) ga i 1999 ut en erklæring om seksuelle rettigheter Declaration of 38 Rett til et seksualliv Mennesker med IF har samme borgerrettigheter som andre. Verdens Helseorganisasjon (WHO) påpekte i 1975 at helse også har et seksuelt aspekt og at det gjelder alle mennesker uansett om de har en funksjonshemming eller ikke: Seksualitet er en naturlig del av menneskets utvikling gjennom alle livets faser og inneholder både fysiske, psykologiske og sosiale komponenter (WHO, 1975). I FN s standardregel nr. 9 står det: Mennesker PS Y KO L O G ISK TID SSKRIFT N R.1 Sexual Rights. Denne erklæringen fastslår at seksualitet er en menneskerett og at veiledning og opplæring bør ha et livsløpsperspektiv. Stortingsmelding 67: Ansvar for tiltak og tjenester for psykisk utviklingshemmede, nevner seksualitet som en viktig del av livskvaliteten til den enkelte (St.meld. nr 67 ( ), 1987). I NOU 1991:20 om Rettsikkerhet for mennesker med psykisk utviklingshemming, vektlegges at alle har rett til et seksualliv ;..forholdene må legges til rette for at den enkelte skal få et godt og harmonisk forhold også til denne siden av livet (NOU 1991:20, 1991). Som eksempel på tilrettelegging nevnes samlivsundervisning. Videre står det om ansattes rolle: tjenesteytere har ikke plikt til å gjøre noe som strider mot egen oppfatning, men har plikt til å tolerere (NOU 1991:20, 1991). NOU 2001:22 Fra bruker til borger, vies hele kapittel 17 til rettighetsaspekter innen personlig integritet, familieliv og seksualliv, her legges føringer for en ikke diskriminerende norm (Lieungh, 2001). Det er bestemt at alle ungdommer i 2011

4 Norge skal ha undervisning om kropp, helse og seksualitet i skolen (Saabye & Saabye, 2010). Barn og unge med intellektuelle funksjonsnedsettelser får ikke alltid undervisning om seksualitet (Fjeld, 2009). De blir gjerne tatt ut av klassen når slik undervisning foregår eller de er opptatt ev andre program nedfelt i Individuell opplæringsplan (IOP). En IOP skal beskrive systematiske tiltak for å tilpasse opplæringen (Wilson, Hausstätter, & Lie, 2010). En IOP burde inneholde beskrivelser av hvordan systematisk opplæring og veiledning i kropp og seksualitet kan gjennomføres. Lærere og fagpersoner fra PPT må ha kunnskaper om mennesker med IF og deres spesielle behovet for å tilegne seg kunnskaper om kropp, seksualitet og samliv. Kunnskapsløftet definerer klare kompetansemål innenfor naturfag, KRL og samfunnsfag fra 1. skoleår og fremover (Saabye & Saabye, 2010). For at også barn og ungdommer med IF skal kunne ha mulighet for å tilegne seg slike kunnskaper, må undervisningen være tilpasset den enkeltes funksjonsnivå og læringsevne (Barstad, 2006; Butler & Fontenelle, 1995; Chigier, 1992; Mørch, Skår, Andersgaard, & Syse, 1993; Robinson, 1984; Vildalen & Eknes, 1995). Opplæring bør skje på bakgrunn av en individuell vurdering. Hva er seksualitet? Den danske legen og sexologen Christian Graugaard har i boka Sexleksikon fra Abe til Aarestrup (2001, p. 453) har definert seksualitet slik: Menneskets seksualitet er (med andre ord) karakteriseret ved sin uhyre bredde og plasticitet: i tilgift til det oplagte reproduktive aspekt føjer seg en lang række rekreative, som ikke sigter mod artens videreførelse, men snarere indskriver sig i den enkeltes eksistensielle projekt og forbinder sig med så forskelligartede temaer som nysgerrighet, status, tidsfordriv, begær, lidenskap, pirring, magt, pligt, ritual, ømhed, kærlighet, selvbekræftelse, sundhed, social kompetanse og personlig integritet. Det er et enormt seksuelt mangfold som skal ivaretas. Å få lov og anledning til å være et seksuelt vesen er en menneskerett og alle har rett til veiledning og opplæring uansett alder og funksjonsnivå. Videre vil vi understreke at begrepet seksualitet også omfatter dagliglivets praktiske og mellommenneskelige ferdigheter. Sosioseksuelle kunnskaper er viten om hvordan mennesker forholder seg til hverandre seksuelt, sett i lys av kulturelle normer og regler som er uttalte, men også normer og regler som læres som sosiale koder. Mange mennesker med IF har vansker med å tilegne seg slike kunnskaper og ferdigheter. Hvordan uttrykkes seksualiteten? Eksemplene i forkant illustrerte noen få situasjoner. Som andre har mennesker med IF behov for trygge relasjoner, nærhet, kroppskontakt, intimitet og å føle seg attraktive for andre (Eggen, et al., 2009). Deres ønsker og behov i forhold til seksualitet kan komme til uttrykk på mange ulike måter. Dersom personen ikke har fått opplæring i de normer og regler samfunnet har for seksuell samhandling, kan ønsker og behov i forhold til seksualitet komme til uttrykk på uhensiktsmessige måter (Eggen, et al., 2009; Nøttestad & Søndenaa, 2009). For noen kan seksuell interesse rette seg mot ukjente personer som ikke alltid er egnede partnere som for eksempel barn i nabolaget, unge assistenter, kassadamen i butikken eller andre som de kommer i kontakt med via nettet. Vi mener at flere bør beskyttes mot uheldige konsekvenser ved for eksempel seksuell risikoadferd. Seksuell frustrasjon og skjevutvikling kan noen ganger komme til uttrykk ved utagerende adferd, klenging, selvstimulering eller uhensiktsmessige måter å onanere på (Nøttestad & Søndenaa, 2009). Vi har erfaring med at unge voksne kan vise upassende seksuell adferd, for eksempel onanering i skolegården eller andre offentlige steder. En kjenner også til at noen utvikler uhensiktsmessige måter å stimulere seg seksuelt. Et eksempel på dette kan være at det presses farlige gjenstander (glass, kniver osv) inn i kroppens åpninger, og dermed kan personen bli skadet. Crocker et.al. (2006) fant at 10 prosent av de med utagerende adferd også viste aggressiv seksuell adferd. I praksis kan det være vanskelig å analysere hva aggressiv seksuell adferd egentlig er uttrykk for. En annen uttrykksform kan være tvangsmessig opptatthet av, eller å få seksuell tenning på objekter, eksempelvis blanke gjenstander, gummihansker, baller, bleier, boblejakker og lignende (Pedersen & Haracopos, 1997). Andre kan være opptatt av bestemte personer eller kroppsdeler som for eksempel føtter eller hår. Vår erfaring er at slike fetisjer ikke er uvanlige. Flere mener at mennesker med IF er mer utsatt for utnytting og seksuelle overgrep enn andre (Haavik & Menninger, 1981; Kvam, 1999, 2001, 2003; Muff, 2001; Tharinger, Horton, & Millea, 1990; Vildalen & Eknes, 1995). Overgrep kan bestå av omsorgssvikt, utnytting, misbruk og overtalelse til seksuell kontakt (Broadhurst & Corp, 1986). Ammerman et al., (1989) fant at 1/3 av barn som var henvist til en institusjon for adferds- og emosjonelle vansker viste tegn på omsorgssvikt, misbruk eller mishandling. Furey et al. (1994, p. 84) hevder at overgrepssaker ofte ikke blir anmeldt og at det dermed finnes store mørketall i forhold til omfanget. Mange personer med IF kan ikke varsle om overgrep da de enten ikke forstår at det dreier seg om et overgrep eller ikke kan verbalisere problemet godt nok. I artikkelen til Biklen og Schein (2001) beskrives en rettssak mot flere unge gutter som har voldtatt en jente hvor jenta ikke kognitivt forstår omfanget av overgrepet. Vår erfaring er at mange ikke har lært å sette grenser for utfoldelse av egne aktiviteter: de kan ikke, eller greier ikke si nei til mild overtalelse. Mange personer med utviklingshemming har fått en mangelfull seksuell opplæring (Eggen, et al., 2009; Fjeld, 2009). Det finnes også unge mennesker som har fått andre typer diagnoser som inneholder begrepet lærevansker eller PSYKOLOGISK TIDSSKRIFT NR

5 kognitiv svikt (ICD-10, 2005). De har mottatt spesialpedagogiske tilbud under hele skoletiden. Ungdommer i denne kategorien mangler ofte identitet som utviklingshemmet, både hva angår selvforståelse og nærpersoners oppfattelse av dem. Det kan faktisk være årsak til at de kommer i vanskelige situasjoner eller blir utsatt for seksuelle overgrep (Eggen, et al., 2009; Nøttestad & Søndenaa, 2009) Når en person ikke får riktig diagnonse, som for eksempel utviklingshemning, mister han/hun også alle rettigheter, til opplæring og til veiledning i spesielle situasjoner. Vi mener det er vanskelig å identifisere mennesker med IF i dag. Det er mulig foreldre og spesialister bare ser negative sider ved diagnosen, ikke de muligheter og retttigheter som diagnosen utviklingshemming (F 70) faktisk kan utløse. Veiledning og opplæring Psykologer og tjenesteytere bør være særlig oppmerksomme på etiske retningslinjer ved veiledning og opplæring, fordi man fort kan berøre grensene for personlig integritet både hos tjenestemottakeren, hos tjenesteytere og hos seg selv. For å avklare grensene for kompetansekrav og etikk, kan det være nyttig å benytte PLISSIT-modellen slik den er beskrevet i blant annet i Eggen et.al. (2009). PLISSIT-modellen er en sexologisk rådgivningsmodell som ble utviklet av psykologene Jack Annon og Craig Robinson (Annon & Robinson, 1976). Modellen er basert på sosial læringsteori (Social learning theory) slik denne er beskrevet av psykologen Bandura (1977). Det innebærer at en jobber med svært konkrete pedagogiske midler der man på ulike måter, for eksempel ved bruk av rollespill eller filmer, viser hvilken adferd en ønsker personen skal fremvise. PLISSIT-modellen var opprinnelig beskrevet som en trakt for å antyde hvordan ulike rådsøkere med ulike behov siles gjennom hjelpeapparatet. De bredeste nivåene skal fange opp alle, de smaleste bare de som har mer spesielle behov som krever mer spesialisert innsats. I dag er det mer vanlig at modellen fremstilles som en pyramide (Almås, 2004). Nivået tillatelse (P = Permission) kan forstås som de fysiske og sosiale forhold som gir tydelige signaler til rådsøkere om at i denne settingen er det lov å prate om seksualitet, og ingen skal bli utsatt for aversive konsekvenser om de tar opp temaet. Det neste trinn kalles begrenset informasjon (LI = Limited Information) og betegner det nivået av sexologisk rådgivning der generelle spørsmål angående seksualitet belyses. Seksualundervisning i skolen er et eksempel på tiltak på dette nivået, det samme gjelder informasjon om prevensjon som helsesøster gir til ungdom, leserbrevspalter i skriftlige og elektroniske medier med mer. De aller fleste av oss er på ett eller annet tidspunkt i livet brukere av denne typen sexologisk rådgivning. Rådgivere på dette nivået vil ikke nødvendigvis ha noen formalisert sexologisk kompetanse, men gir råd basert på grunnutdanning, erfaring samt allmenne seksuelle kunnskaper. Det smalner litt mer til når vi nærmer oss nivået konkrete råd (SS 40 PSYKOLOGISK TIDSSKRIFT NR

6 = Spesific Suggestions); både antallet rådsøkere og hvem som kan anses å være kvalifiserte til å gi råd. På dette nivået forlater en det generelle og begir seg inn på det individuelle og spesifikke. Her må en være kvalifisert for å kunne gi råd, for eksempel om hvilken type prevensjon som egner seg for akkurat denne personen i denne situasjonen. I tillegg til grunnutdanning vil det være en fordel med en form for sexologisk formalkompetanse, men solid klinisk erfaring vil i noen tilfeller være tilstrekkelig. Andre eksempler om råd på dette nivået kan være beskrivelse av samleiestillinger som kan være gode for individer med bestemte typer fysisk funksjonshemning eller sykdom. Det øverste nivået i PLISSITmodellen, intensiv behandling (IT = Intensive Therapy), betegner behandling der generelle eller spesifikke råd ikke fører frem, og en må skreddersy et eget, individuelt tilpasset, opplegg for rådsøkeren. Det er altså snakk om klinisk sexologisk praksis på spesialistnivå. Problematikken her kan for eksempel være behandling etter overgrep eller behandling av en overgriper. Oppsummering I Norge er det lite forskning og dermed lite empiri beskrevet om mennesker med IF og deres seksualitet. I internasjonale sexologiske studier kan en også se at intellektuelle funksjonsnedsettelser kan være et ekskluderingskriterie. Dermed kan det være vanskelig, som kliniker, å vurdere hvilken behandling og tiltak som kan gi ønsket effekt. Spesialister og tjenesteytere har et stort ansvar i det å diagnostisere, observere og kartlegge den enkelte for slik å kunne beskrive framtidige behov for tilrettelegging og veiledning. En bør forebygge skjevutvikling og understøtte en god seksuell utvikling. Den enkelte må få riktig informasjon om egen funksjonshemming, dette mener vi er avgjørende. Seksualitet som tema må inkluderes i individuell opplæringsplan (IOP/IP), de fleste har slike planer. For å ivareta dette ansvaret må tjenesteytere utvikle gode holdninger og handlingskompetanse til temaet seksualitet. Handlingskompetanse kan defineres som: -Å ha kunnskap om lovverk og ansvarsfordeling mellom ulike instanser; -Å kunne spesifisere mål og iverksette nødvendige tiltak ved konkrete problemstillinger; -Å kunne iverksette tiltak på systemnivå noe som øker sannsynligheten for at tjenestemottakere får imøtekommet sine behov for råd og veiledning. -Å ha kjennskap til metoder for å kartlegge og styrke individets seksuelle selvbestemmelse; -Å formulere overordnede retningslinjer som presiserer tjenestemottakernes rett til opplæring, beskyttelse og mulighet for et seksualliv ut fra egne forutsetninger. Tjenesteytere må også få tilbud om økt kompetanse, først da kan de ivareta funksjonshemmedes rett til et seksualliv. PLISSIT-modellen kan være hensiktsmessig å følge for tjenesteytere ettersom den er basert på sosial læringsteori. Den gir også etiske retningslinjer ved å spesifisere kompetansekravene som ligger til i de ulike nivåene i modellen. Modellen bør drøftes i kollegiet, den kan bistå til kvalitetsvurderingen av seksuelle tiltak og behandling. Det er et enormt seksuelt mangfold som skal ivaretas på en profesjonell måte. Målet er at hver enkelt person med IF skal lære å forvalte egen seksualitet. Privatisering og mystifisering av temaet seksualitet kan føre til utvikling av upassende seksuell adferd eller gi en feil seksuell utvikling. Klinisk erfaring viser at det er få ting som er så stigmatiserende som å vise uakseptabel seksuell adferd. En av de viktigste målsetningene er å lære mennesker med IF sosioseksuelle adferder samt forebygge seksuelle overgrep og faren for reviktimisering. Litteraturliste Almås, E. (2004). Sex og sexologi. Oslo: Universitetsforl. Ammerman, R. T., & et al. (1989). Abuse and Neglect in Psychiatrically Hospitalized Multihandicapped Children. Child Abuse and Neglect: The International Journal, 13(3), Annon, J. S., & Robinson, C. H. (1976). The use of vicarious learning in the treatment of sexual concerns I boken: Handbook of sexual therapy. New York: Harper & Row. Bandura, A. (1977). Social learning theory. Englewood Cliffs, N.J.: Prentice Hall. Barstad, B. (2006). Seksualitet og utviklingshemning. Oslo: Universitetsforl. Biklen, D., & Lambert Schein, P. (2001). Public and Professional Constructions of Mental Retardation: Glen Ridge and the Missing Narrative of Disability Rights. Mental Retardation, 39(6), Broadhurst, D., & Corp, D. (1986). Educators, Schools, and Child Abuse.. Chicago: National Committee for Prevention of Child Abuse, Chicago, IL. Butler, F. B., & Fontenelle, S. F. (1995). Cognitive- Behavioral Group Therapy: Application With Adolescents Who are Cognitively Impaired and Sexually Act out. The Journal for Specialists in Group Work, 20, Chigier, E. (1992). Sexuality and Mental Retardation. Seminars in Neurology, 12, Crocker, A. G., Mercier, C., Lachapelle, Y., Brunet, A., Morin, D., & Roy, M.-E. (2006). Prevalence and types of aggressive behaviour among adults with intellectual disabilities journal of Intellectual & Developmental Disability Research, 50(9), Douglas-Schein, B., & Lambert, P. (2001). Articles - Public and Professional Constructions of Mental Retardation: Glen Ridge and the Missing Narrative of Disability Rights Mental Retardation 39(6), Eggen, K., Fjeld, W., Malmo, S., Welle, S., & Zachariassen, P. (2009). Utviklingshemming og seksuelle overgrep. from Helse Sør- Øst: no/modules/module_123/proxy. asp?d=2&c=410&i=10304 Eknes, J., & Løkke, J. A. (2009). Utviklingshemning og habilitering: innspill til habiliteringsprosessen. Oslo: Universitetsforlaget. Fjeld, W. (2009). Mennesker med utviklingshemning og seksualitet: hvordan undervise og veilede? Spesialpedagogikk, 74( 3), FN. (1993). Standardregel for like muligheter. from ad/dok/regpubl/stmeld/ /stmeld-nr-34_ /2-fns-standardregelfor-like-muligheter.html?id= Dato: Furey, E. M., Niesen, J. J., & Strauch, J. D. (1994). Abuse and neglect of adults with mental retardation in different residential settings. Behavioral Interventions, 9(4), Graugaard, C. (2001). Sexleksikon: fra abe til Aarestrup. København: Rosinante. HIAK. Høgskolen i Akershus. from no Dato: HIL. Høgskolen i Lillehammer. from no Dato (2011, ). Master`s Programme in Sexology. PSYKOLOGISK TIDSSKRIFT NR

7 Haavik, S. F., & Menninger, K. A. (1981). Sexuality; Law and the developmentally disabled persons. Baltimore: Brooks Publishing. ICD-10. (2005). ICD-10: den internasjonale statistiske klassifikasjonen av sykdommer og beslektede helseproblemer. Oslo: Sosial- og helsedirektoratet. Jakobsen, T. (2007). Vi vil, vi vil, men får vi det til?: levekår, tjenestetilbud og rettssikkerhet for personer med utviklingshemning (No. Rapport IS-1456). Oslo: Sosial- og helsedirektoratet. Kvam, M. H. (1999). Seksuelle overgrep mot barn med funksjonshemming. Kvam, M. H. (2001). Seksuelle overgrep mot barn. Oslo: Universitetsforl. Kvam, M. H. (2003). Seksuelle overgrep mot barn med funksjonshemning: sammendrag basert på fire forskningsrapporter av Marit Hoem Kvam (Vol. 17/03). Oslo: Save the Children. Lieungh, A. (2001). Fra bruker til borger: en strategi for nedbygging av funksjonshemmende barrierer. [Oslo]: Sosialog helsedepartementet. Löfgren-Mårtenson. (2003). "Får jag lov?": om sexualitet och kärlek i den nya generationen unga med utvecklingsstörning. Institutionen för socialt arbete, Göteborgs Universitet, Göteborg. Löfgren-Mårtenson. (2004). "May I?" About sexuality and love in the new generation with intellectual disabilities. Sexuality and Disability, 22(3), Löfgren-Mårtensson, L. (2005). Kärlek.nu: om internet och unga med utvecklingsstörning. Lund: Studentlitteratur. McConkey, R., & Ryan, D. (2001). Experiences of staff in dealing with client sexuality in services for teenagers and adults with intellectual disability. Journal of Intellectual Disability Research, 45, Muff, E. K. (2001). Seksuelle overgreb på mennesker med handicap: en litteraturstudie. København: Socialt Udviklingscenter SUS. Mørch, W. T., Skår, J., Andersgaard, A. B., & Syse, A. (1993). Seksualitet og psykisk utviklingshemming: opplæring, behandling og juridiske problemstillinger. Oslo: Ad Notam Gyldendal. NFSS. Dato: NOU 1991:20. (1991). Rettssikkerhet for mennesker med psykisk utviklingshemming. Oslo: Sosialdepartementet. Nøttestad, J. A., & Søndenaa, E. (2009). Utagering - utfordrende atferd. In J. Eknes & J. A. Løkke (Eds.), Utviklingshemning og habilitering: innspill til habiliteringsprosessen: Universitetforlaget AS Oslo. Pedersen, L., & Haracopos, D. (1997). Autisme og seksualitet. artikler/autisme-og-seksualitet.htm Dato Pynchon, T. (2000). Vineland. London: Vintage. Robinson, S. (1984). Effects of a sex education Program on intellectually Handicapped Adults. Australia and New Zealand Journal of Developmental Disabilities, 10(1), Schalock, R., Luckasson, R. A., Shogren, K. A., Borthwick-Duffy, S., Bradley, V., Buntinx, W. H. E., et al. (2007). Perspectives - The Renaming of Mental Retardation: Understanding the Change to the Term Intellectual Disability Intellectual and Developmental Disabilities, 45(2), 116. St.meld. nr 67 ( ). (1987). Innstilling fra sosialkomiteen om ansvar for tiltak og tjenester for psykisk utviklingshemmede:. Oslo: Sosialkomiteen. St.meld. nr 67 ( ). (1989). Ansvar for tiltak og tjenester for mennesker med psykisk utviklingshemming, oppfølging av 1-31/88. Oslo: Sosialdepartementet. Saabye, M. E. R., & Saabye, S. (2010). Kunnskapsløftet: fag og læreplaner i grunnskolen. [Oslo]: Pedlex norsk skoleinformasjon. Tharinger, D., Horton, C. B., & Millea, S. (1990). Sexual abuse and exploitation of children and adults with mental retardation and other handicaps. [doi: DOI: / (90)90002-B]. Child Abuse & Neglect, 14(3), Vildalen, S., & Eknes, J. (1995). Det de aldri lærte!: å undervise psykisk utviklingshemmede om seksualitet Tidsskrift for norsk psykologforening, 32( 4), WAS. Declaration of Sexual Rights [Online]. Webadresse: sexualrights.asp. Dato WAS. (1999). Declaration of sexual rights!, from World Association of Sexology: Dato: Wechsler, D., Nyman, H., & Nordvik, H. (2003). Wais-III: Wechsler Adult Intelligence Scale : manual. [Stockholm]: Psykologiförlaget. WHO. (1975). World Health Organization (1975). Education and Treatment in Human Sexuality: TheTraining of Health. Wilson, D., Hausstätter, R. S., & Lie, B. (2010). Spesialundervisning i grunnskolen. Bergen: Fagbokforl. Zachariassen, P. (2003). Kartlegging av kunnskaper om seksualitet hos mennesker med psykisk. Tidsskrift for norsk psykologforening, 40( 2), Foto A: photos/kelp1966/ /sizes/o/ in/photostream/ Foto B: photos/labbradolci/ /sizes/o/ in/photostream/ Foto C: Trygve Norum Lunås Wenche Fjeld arbeider ved habiliteringstjenesten i Hedmark. wenche.fjeld@sykehuset-innlandet.no. Bente Væren arbeider innen psykiatrien i Vestfold (PIV). b-veren@online.no. Hilde Lunde arbeider ved Høgskolen i Akershus (HIAK). hilde.lunde@hiak.no. Peter Zachariassen arbeider ved habiliteringstjenesten i Oslo. Peter.Zachariassen@oslouniversitetssykehus.no. 42 PSYKOLOGISK TIDSSKRIFT NR