Teorioppgave. 1. Innledning

Transkript

1 Jus 135 Rettsstat og menneskerettigheter. Eksamen TEMA: GI EN KORT FREMSTILLING AV STATENS POSITIVE FORPLIKTELSER ETTER EMK - dette ligger tradisjonelt i begrepet ja. Staten selv skal avstå fra å gjøre inngrep = den negative forpliktelsen. - fint at kand. begynner bredt, og ved å gå rett i kjernen av spr. Fordel å ikke kun demonstrere at det foreligger en positiv forpliktelse, men også hvordan dette utledes. - Oppgaven ber om en redegjørelse etter EMK! Dette kunne kand behandlet under punkt om konvensjonsvirkning internt, men dette avsnittet gir lite. - Kand gjør det klart for leseren hvordan han vil disponere oppgaven. Andre måter å disponere kunne eks vært å ta utgpkt i hvilket krav som stilles til staten ved den positive sikringsplikten (=om den kan bebreides). - Dette blir uklart - dette kan oppsummeres mot hvordan staten kan sikre at skade/brudd unngås: - lovgivning - instrukser - bevilgninger - opplæring - samordning av myndighet - tilsyn/kontroll. Teorioppgave 1. Innledning EMK inneholder grunnleggende rettigheter som enhver er i besittelse av. Det følger av EMK art. 1 at de kontraherende stater skal «sikre» enhver innen sitt myndighetsområde de rettigheter som følger av konvensjonen. Begrepet «sikre» innebærer at staten plikter å avstå fra inngrep. Videre har EMD lagt til grunn at staten også har en positiv sikreplikt av rettighetene. Begrunnelsen for denne tolkningen er at det ikke ble ansett for tilstrekkelig at staten kun skulle avstå fra inngrep. Bestemmelsen er adressert til statene. EMD har imidlertid også lagt til grunn at statene må påse at private ikke krenker andre private. Dersom staten ikke har overholdt sin sikringsplikt vil det foreligge brudd jf art. 1. I norsk rett følger det av Grl. 110 c) at myndighetene skal respektere og «sikre» menneskerettighetene. Bestemmelsen har imidlertid ikke særlig stor praktisk betydning, og blir kun ansett som en prinsippbestemmelse. Fra plikten til å sikre rettighetene vil det også være en flytende grense over til inngrep, jf eksempelvis Hattondommen. I det videre vil jeg fokusere på de tre forhold som omfattes av sikringsplikten. Avslutningsvis vil jeg si noe om sikreplikten hvor staten må avveie ulike interesser. 2. Krav om tilfredsstillende regelverk Staten plikter å sikre at regelverket er tilfredsstillende. Dette omfatter både at krav til at det i det hele tatt foreligger lov, samt krav om at det ikke foreligger krenkende lov. De mange rettighetene i EMK oppstiller sjeldent et krav om at selve retten skal vernes med lov jf eksempelvis art. 1. Unntaket er art. 2 hvor det fremgår at retten til liv «skal beskyttes ved lov». Kravet til tilfredsstillende regelverk knytter seg derfor særlig til et krav om straffelov. EMD har uttalt at den enkelte stats straffelov må gi et praktisk og effektivt vern. Spørsmålet om tilfredsstillende regelverk var oppe i X og Y mot Nederland. Her ble det konstatert krenkelse som følge av at en ung jente ikke var tilstrekkelig vernet etter en voldtekt. 3. Krav om at staten påser og sikrer at regelverket blir fulgt Et tilfredsstillende regelverk vil være uten betydning

2 - Bra! Her lager kand en struktur som leseren kan følge og som gir fremdrift i oppgaven. - Svært oversiktelig med nummererte punkter i en oppgave som dette: holder oversikt på hvor man er i oppgaven. såfremt staten ikke påser at det følges. Dette innebærer at staten må reagere på ulike måter 3.1 Reagere på nær og umiddelbar risiko for krenkelse I Osman-dommen var spørsmålet om staten var ansvarlig for manglende sikring av retten til liv etter art. 2 som følge av at en sjalu lærer drepte en elevs far. EMD uttalte at hvorvidt staten er ansvarlig beror på om det foreligger en reell og umiddelbar fare for krenkelse som staten visste eller burde kjenne til, og hvis ja hvorvidt det forelå adekvate midler som med rimelighet ville avverget risikoen. Dommen gjaldt risiko for krenkelse fra en privat person. Vurderingstema er imidlertid anvendelig også ved fare generelt. 3.2 Krav om rutiner innad og kontroll Staten kan ikke fri seg fra ansvar ved å vise til at de ulike grenene innenfor myndighetene ikke var kjent med de forhold som forelå på grunn av manglende kommunikasjon. I en dom mot Storbritannia var spørsmålet om art. 3 var krenket som følge av at barnevernet ikke hadde foretatt seg det de burde i en sak om mulig seksuelt overgrep. Det faktum at ulike personer innad i barnevernet ikke kjente til hverandres rapporter var ikke ansvarsbefriende for staten. 3.3 Krav om opplæring og undervisning Staten må også påse at myndighetene får opplæring i konvensjonens krav. I Nord-Irland-dommen forelå krenkelse da politiet ble opplært i konvensjonsillojale avhørsmetoder. 4. Krav om å reagere tilfredsstillende når regelverket ikke blir fulgt En særlig viktig del av statens sikreplikt er å påse at mulig krenkelse blir etterforsket på en effektiv og uavhengig måte. Kravet til effektiv og uavhengig etterforskning var krenket i henholdsvis Tanikule-dommen og Assenov-dommen. Videre må staten sikre at det blir foretatt en reell domstolskontroll. Veldig bra at kand. får frem forholdet mellom de motstridende interessene som oppstår. I Hattonsaken ble dette satt på spissen, og EMD uttalte (avsnitt 98) at det måtte foretas en forsvarlig avveining av de to. Nøkkelordet her: statens skjønnsmargin. 5. Avveining av motstridende interesser Statens plikt til å sikre den enkeltes rettigheter etter konvensjonen kan være problematisk hvor den må foreta en avveining av motstridende interesser. Et eksempel på en slik situasjon forelå i Hatton-dommen, hvor det på den ene siden forelå et ønske om redusert flystøy i samsvar med retten til privatliv etter art. 8, og retten til å drive med flystøyende virksomhet i samsvar med eiendomsretten på den andre

3 siden. I en slik situasjon må staten foreta en forsvarlig avveining av de ulike interesser. Fint at kand tar utgangspunkt i anførslene og får disse klart fram. Men få fram den andre siden også; dette spisser oppgaven (selv om det i dette tilfeller innebærer å konstatere at staten bestrider alt). Kand kunne gjerne presisert at Peder ikke problematiserer samsvaret med nasjonal rett. Oversiktelig Her burde kand nyansert seg litt. Opptak henviser normalt sett også til lagring av materialet. Her er hovepoenget at det ikke ble lagret bilder. Her burde kand formulert seg mer nøytralt, og ikke brukt "opptak". Den overvåkningen som ble gjort evt. Riktig Noe uklar formulering. Konklusjons"syken": man vet ikke helt hva som er hovedpunktet, så da fordekker man seg bak vagere skjønnsord. Er ikke poenget ganske enkelt at situasjonen her kan likestilles med om politimannen observerte ham på gaten? Praktikum Tvisten står mellom Peder og staten Norge. Peder påstår at verken overvåkningen, pågripelsen, frihetsinnskrenkningen eller fengslingen var i samsvar med EMK. Det første spørsmålet er hvorvidt staten har krenket EMK etter art. 8 som følge av at Peder ble overvåket av kamera utenfor den israelske ambassaden. Det følger av art.8.1 at enhver har rett til respekt for sitt «privatliv». Begrepet «privatliv» kan grovt sett sies å utgjøre en sfære der ingen kan foreta seg noe uten vedkommendes samtykke. Opptak på overvåkingskamera omfattes dermed av begrepet «privatliv». Videre følger det av art. 8.2 at enhver har i utgangspunktet rett til frihet fra «inngrep» i sitt privatliv. Spørsmålet er hvorvidt opptak av Peder på overvåkingskamera er et «inngrep» i hans privatliv jf art Ordlyden av «inngrep» omfatter klart nok alle rettslige forhold og påbud. Også faktiske handlinger omfattes av begrepet. I forhold til faktiske handlinger må det imidlertid avgrenses nedad mot handlinger som er så lite følbare for den enkelte at det ikke er behov for en kontrollgaranti om hjemmel i lov ved inngrep. EMD har lagt til grunn at all lagring av personlige opplysninger vil utgjøre et inngrep i privatlivet etter art.8. I vårt tilfelle lagres imidlertid ikke bildene. Overvåkning kan heller ikke sammenlignes med lagring av personlige opplysninger i den forstand at det vil være tilfeldig om man kan gjenkjenne personen og dermed ha fått tak i opplysninger som ved senere anledning kan brukes til identifikasjon. Overvåking er ikke rettet mot den enkelte i samme grad som lagring av identifiserbare data. I vårt tilfelle synes det tilfeldig at Peder oppholder seg i et område hvor han ble overvåket. Overvåkingen er ikke rettet mot hans personlige sfære. Dette må få avgjørende betydning.

4 Enig med konklusjonen. For øvrig: - EMD: PG og JH ( ) Opptak av Peder på overvåkingskamera er ikke et inngrep i hans privatliv jf art.8.1. Greit at kand gjør dette svært kort. Faktum legger ikke opp til en inngående gjennomgang, så her er poenget å vise at man har sett hovedelementene i inngrepsdrøftelsen. Oversiktelig. Kort og grei gjennomgang. Ok. Staten har ikke krenket EMK art. 8 som følge av at Peder ble overvåket av kamera utenfor den israelske ambassaden. Forutsatt at det forelå et «inngrep» i Peders rett til privatliv, kreves det at inngrepet var i samsvar med «lov» samt formåls og forholdsmessig jf art Inngrepet kan begrunnes i hensynet til «offentlig trygghet» samt hensynet til å «forebygge uorden». Inngrepet er derfor formålsmessig. I lys av de tidligere voldelige demonstrasjoner utført av blant annet Peder, samt at inngrepet ikke er særlig inngripende, oppfyller inngrepet kravet til forholdsmessighet. Den subsidiære konklusjonen er at staten ikke krenket EMK art. 8 ved overvåkingen på kamera av Peder. Det andre spørsmålet er hvorvidt staten krenket EMK art. 5 ved pågripelsen av Peder 19. februar. Det fremgår av art 5.1 at enhver har rett til «personlig frihet» Videre skal ingen bli «berøvet sin frihet». Pågripelsen og fengslingen ligger i kjernen av begrepet. Peder ble derfor «berøvet sin frihet» ved pågripelsen. Frihetsberøvelsen kan likevel være konvensjonsmessig. For det første kreves det at frihetsberøvelsen er i samsvar med lov. Dette er ikke problematisk i dette tilfellet. Videre må frihetsberøvelsen være i samsvar med et av alternativene i art. 5.1 a-f, samt oppfylle det formål som det aktuelle formål det aktuelle alternativet foreskriver. Etter art. 5.1 c kan myndighetene foreta en pågripelse i den hensikt å stille vedkommende for «den kompetente rettslige myndighet». Dette var tilfellet i vår sak. Videre oppstiller bestemmelsen tre alternativer for at pågripelsen skal være konvensjonsmessig. Hvorvidt de tre ulike alternativene i virkeligheten er alternative er mye omtalt i praksis fra EMD. I forhold til pågripelse er det imidlertid lagt til grunn av EMD at kun ett av alternativene må være oppfylt. Det første spørsmålet er hvorvidt det foreligger «rimelige

5 mistanke» om at Peder har begått en straffbar handling jf art 5.1 c. Dette blir tomgods. Politijuristen er ikke ute i felten, så det er åpenbart at han må forholde seg til observasjoner fra polititjenestemannen. Samme her Enig Begrepet «rimelig mistanke» er forstått dithen at det må foreligge en objektiv mistanke om et straffbart forhold. I vårt tilfelle uttalte politijuristen at Peder «kunne mistenkes» for en slik handling. Politijuristen baserte dette på politibetjentens observasjoner. Politijuristens uttalelser synes ikke å oppfylle kravet om «rimelig mistanke». Det er imidlertid på det rene at Peder ble filmet mens han kastet tomater på en ambassadebil. Selv om dette ikke ble observert av politijuristen selv ble det oppdaget av politibetjenten. En slik observasjon på film må anses å oppfylle vilkåret. Det foreligger «rimelig mistanke» om at Peder har begått en straffbar handling. Utgangspunktet er dermed at frihetsberøvelsen er i samsvar med art. 5.1 c. Her kommer kand. inn på et mer avansert spr. Ligger det noen forholdsmessighetsbegrensning i pågripelsesadgangen for mindre forhold? Dette er uklart, men bra at kand. trekker det frem. Imidlertid kan det stilles spørsmål ved om enhver handling som er straffbar etter nasjonal rett skal omfattes begrepet «straffbar handling» i art 5.1 c. Begrepet tilsier en viss terskel for hvilke handlinger som skal omfattes. Det er derfor mulig at rene bagatellsaker bør falle utenfor, slik at tilfellet faller utenfor art. 5.1 c. I vårt tilfelle har Peder Kastet tomater på en bil. Isolert sett kan dette synes som noe bagatellmessig. Handlingen bør imidlertid ses i lys av den demonstrasjonen som foregikk, samt Peders tidligere oppførsel. Det legges derfor til grunn at Peders handlinger utgjorde «straffbar handling» etter art. 5.1 c. Frihetsberøvelsen er i samsvar med første alternativ i art 5.1 c. Forutsatt at vilkåret i første alternativ i art. 5.1 c ikke er oppfylt blir spørsmålet hvorvidt det er «rimelig grunn» for at pågripelsen var nødvendig for «å hindre [Peder] i å begå en straffbar handling». Ordlyden av «rimelig grunn» tilsier at det må foreligge klare holdepunkter for at vedkommende vil begå en slik handling. I Lawless-dommen utalte EMD at rent preventiv arrest vil i de fleste tilfeller være konvensjonstridig. Kun tilfeller hvor det er fare for alvorlige straffbare handlinger vil slik arrest kunne være konvensjonsmessig. Det faktum at Peder kastet tomater kan ikke i seg selv tilsi

6 Nei. Det er jeg enig i. Det skal mye til, altså krav om gode holdepunkter. Rene spekulasjoner holder ikke. at han vil begå en alvorlig straffbar handling, heller ikke den parolen han bar. De tidligere domfellelser for offentlig ordensforstyrrelse og skadeverk synes heller ikke tilstrekkelig for å anse det å foreligge fare for at Peder skulle begå alvorlig kriminalitet. Den subsidiære konklusjonen er at det ikke foreligger «rimelig grunn» for at pågripelsen var nødvendig for å hindre [Peder] i å begå en straffbar handling. Utgangspunktet for den videre drøftelsen er dermed at frihetsberøvelsen kun var i samsvar med første alternativ i art. 5.1 c. Av art. 5.3 følger rettigheter som den enkelte har ved pågripelsen og fengsling etter art. 5.1 c. For det første skal vedkommende «straks» bli stilt for en dommer eller annen embetsmann. Ordlyden viser en stram frist og EMD har lagt til grunn at fristen er på 3-4 døgn. Noe mer elegant ville det gjerne vært å spørre om Peder fremdeles måtte bli å anse som frihetsberøvet etter løslatelsen. Peder ble stilt for Tingretten dagen etter, og vilkåret er dermed oppfylt. Peder ble deretter løslatt jf art Det er på det rene at det kan kreves stilt sikkerhet i form av penger etter denne bestemmelsen ved løslatelse. Bestemmelsen sier imidlertid ingenting om andre restriksjoner. Det er likevel klart at slike restriksjoner kan være i strid med andre konvensjonsbestemmelser. Spørsmålet er hvorvidt staten har krenket EMK art. 5 som følge av frihetsinnskrenkningen og de øvrige restriksjonene. Det fremgår av art.5.1 at enhver har rett til «personlig frihet», og ingen skal dermed bli «berøvet sin frihet». Spørsmålet er hvorvidt Peder ble «berøvet sin frihet» ved frihetsinnskrenkningen og de øvrige restriksjonene jf art Ordlyden av «berøvet sin frihet» tilsier at enhver form for frihetsinnskrenkning omfattes. EMD har imidlertid lagt til grunn at begrepet må avgrenses i tid og rom. I Engeldommen uttalte EMD at hvorvidt det foreligger frihetsberøvelse beror på inngrepets art, varighet, virkning og gjennomføring. I senere praksis er det også lagt til grunn at spørsmålet beror på en totalvurdering jf eksempelvis Guzzardi-dommen. I vårt tilfelle hadde Peder forbud mot å forlate Oslo by. Innen byen kunne han imidlertid bevege seg fritt. Denne restriksjonen synes derfor ikke å være av særlig inngripende art. Selv om Peder hadde pleietrengende foreldre er det ikke holdepunkter for å vurdere hvorvidt han ofte må reise til

7 Enig. dem. Frihetsinnskrenkningen kan derfor heller ikke sies å ha en særlig inngripende virkning. EMD har tidligere lagt til grunn at frihetsinnskrenkning til å ikke forlate Stockholm by ikke medførte frihetsberøvelse. Reiseforbudet kan derfor ikke alene medføre at Peder ble «berøvet sin frihet». I Guzzardi-dommen ble en mafioso plassert på en stor øy. EMD konkluderte likevel med krenkelse på grunn av den konstante overvåkingen vedkommende ble utsatt for, samt den begrensede kontakten han hadde med omverden. Forsvarlig. Kand kunne trukket fram TP4 art 2: bevegelsesfriheten. I vår sak er det imidlertid ikke tale om konsentrert overvåkning. Peder er pliktig til å ha mobil på samt besvare henvendelser dersom politiet ønsker å kontakte ham. Det faktum at Peder måtte møte på stasjonen hver tirsdag og fredag utgjør klart nok en begrensning i forhold til hans frihet i forhold til hvor han ønsker å være. Dette og de øvrige forhold må imidlertid vurderes i lys av alternativet i Peders tilfelle, som da var fengsling. Fengsling ville klart nok vært mer inngripende og hatt større virkning på Peder enn de restriksjonene som nå foreligger. Dette må veie tungt i vurderingen. Peder ble ikke «berøvet sin frihet» ved frihetsinnskrenkningen og de øvrige restriksjonene jf art.5.1. Staten har ikke krenket art.5 som følge av frihetsinnskrenkningen og de øvrige restriksjonene. Det siste spørsmålet er hvorvidt staten har krenket EMK art. 5 ved fengslingen av Peder 2. april. Det følger av art. 5.1 at ingen skal bli «berøvet sin frihet». Peder ble klart «berøvet sin frihet» ved pågripelse og fengsling. Slik frihetsberøvelse kan likevel være konvensjonsmessig. For det første kreves det at frihetsberøvelsen er i samsvar med «loven». Dette er ikke problematisk her. Videre kreves at frihetsberøvelsen er i samsvar med et av alternativene i art. 5.1 a-f. Etter art 5.1 b kan myndighetene foreta en pågripelse eller fengsling av en person som ikke har etterkommet et «lovlig pålegg av en domstol». Begrepet «etterkommet» viser at vedkommende må ha brutt en plikt som foreligger. Det er på det rene at Peder har brutt både reiseforbudet, telefonforpliktelsen og meldeplikten. Peder har derfor ikke etterkommet et «lovlig pålegg av en domstol». Utgangspunktet er at Peder kunne pågripes og fengsles etter art. 5.1 b. Peder var imidlertid ikke tilstede på rettsmøtet hvor det ble avsagt kjennelse for denne pågripelsen, og fikk heller ikke

8 nytt rettsmøte. Her ser det ut til at kand. begynner å kommer i tidsnød. Sentralt her er at EMD har lagt stor vekt på en "fersk" prøving av fengslingsvilkårene, slik at dette er problematisk. Spørsmålet er hvorvidt Peders manglende tilstedeværelse under rettsmøtet, samt mangel på nytt rettsmøte er et brudd på de prosessuelle krav som følger av art. 5. Peder ble lett etter uten resultat. I tilfeller hvor man ikke finner den aktuelle personen kan ikke dette avskjære Tingretten fra å avsi kjennelse, da dette ville medføre at den aktuelle person kan gjemme seg for å unngå at det avsies slik kjennelse. Dette vil være uheldig for rettssystemet. Videre var Peders forsvarer tilstede, slik at Peders rettssikkerhet ble ivaretatt. Det faktum at Peder ikke var tilstede under rettsmøte kan derfor ikke få betydning for konvensjonsmessigheten av frihetsberøvelsen. Det faktum at Peder ikke fikk nytt rettsmøte da han ble pågrepet kan imidlertid stille seg annerledes. Språk! Fremstillingen skal være nøytral. På den andre side kan det hevdes at Peder har seg selv å takke da han ikke var tilgjengelig under det første rettsmøtet. Denne argumentasjonen er likevel ikke forenelig med den rettsikkerhet som den enkelte har krav på selv om han er skyldig i straffbare handlinger og/eller annet. Ved at Peder ikke fikk et nytt rettsmøte hadde han ingen mulighet til å tale sin sak. Det faktum at Peder ble fengslet uten noe nytt rettsmøte er derfor et brudd på de prosessuelle krav som følger av art. 5. Det kan imidlertid anføres at dette ikke bør medføre konvensjonsbrudd, da Peder ble løslatt etter en uke, samt unngikk tiltale. Det faktum at Peder ikke fikk nytt rettsmøte kan derfor anses å ha blitt avbøtt ved at han ikke ble tiltalt. Det foreligger ikke krenkelse av art. 5 som følge av at Peder ikke fikk nytt rettsmøte.