I DREAMT I WAS A REAL BOY

Transkript

1 1 I DREAMT I WAS A REAL BOY I DREAMT I WAS A REAL BOY

2 2 Rockheim/Museumsforlaget AS, Trondheim 2013 ISBN Det må ikke kopieres fra denne boka ut over det som er tillatt etter bestemmelser i lov om opphavsrett til åndsverk, og avtaler om kopiering inngått med Kopinor. Grafisk design: Elena Becker Førtrykk: Type-it AS Omslagsbildet: foto.samfundet.no Trykk og innbinding: 07 Gruppen AS I DREAMT I WAS A REAL BOY

3 3 INNHALD PRESENTASJON AV SKRIBENTAR 5 PETTER MYHR 7 Forord SYNNØVE ENGEVIK 9 Kjønnsidentitetar i norsk rock JENNY HVAL 35 Alt kan repareres. Kjønnsreparasjoner i samtida JON MIKKEL BROCH ÅLVIK 43 Det vi ser og det vi ikke ser: Nærhet og avstand hos Marit Larsen og Marion Ravn BIRGITTE SANDVE 49 Rap og iscenesetjing av maskulinitet CHARLOTTE MYRBRÅTEN 55 Kjønn og skjønn i musikkjournalistikken VERKLISTE 61 TAKK TIL 69 I DREAMT I WAS A REAL BOY

4 4 I DREAMT I WAS A REAL BOY

5 5 PRESENTASJON AV SKRIBENTAR PETTER MYHR Direktør, Rockheim. Det nasjonale museet for populærmusikk. JENNY HVAL Skriv og lagar musikk. Har studert Creative Arts ved The University of Melbourne og litteraturvitskap ved Universitetet i Oslo. Debuterte på plate i 2006 under namnet Rockettothesky, og har sidan den tid vore aktiv musikar, komponist, forfattar, skribent og kunstnar. JON MIKKEL BROCH ÅLVIK Musikkvitar. I perioden er han stipendiat ved Universitetet i Oslo, tilknytt Forskningsprosjektet Populærmusikk og kjønn i en transkulturell kontekst. Han er òg musikkritikar i Morgenbladet. BIRGITTE SANDVE Doktorgradsstipendiat i musikk ved Institutt for musikkvitskap, UiO. Ho er tilknytt forskingsprosjektet Populærmusikk og kjønn i en transkulturell kontekst, under leiing av professor Stan Hawkins. Birgitte Sandve har musikkutdanning frå Universitetet i Oslo og NTNU, og har tidlegare jobba i ulike organisasjonar under Norsk musikkråd. CHARLOTTE MYRBRÅTEN Musikkritikar i Klassekampen, skribent og debattredaktør i det feministiske tidsskriftet Fett. Frå Krokstadelva, men bur i Bergen. SYNNØVE ENGEVIK Konservator, Rockheim. Det nasjonale museet for populærmusikk. PRESENTASJON AV SKRIBENTAR

6 6 PRESENTASJON AV SKRIBENTAR

7 7 PETTER MYHR I DREAMT I WAS A REAL BOY Faren min var ikke som andre fedre. Han var omsorgsfull og lettrørt. Han var kristenfundamentalist og avholdsmann. Og han var det mest tolerante mennesket jeg noen gang har kjent. Som vaktmester på Namdal Gymnas ble han fødselshjelper for rockegruppa Prudence, da han ga de unge rabagastene tilgang til øvingslokale og instrumentlager på skolen. Og det til tross for at han ikke hadde peiling på rock. Det beste han kunne si om musikk, var at den var dempet. Prudence var ikke dempet. Likevel stilte han opp for dem til og med midt på natta noen ganger, når de ringte på døra vår for å losse utstyret etter spilleoppdrag utenbys. Da stod pappa opp i bare pysjen, ruslet over skolegården og låste opp døra til lagerrommet. Faren min var ikke som andre vaktmestere heller. Det er viktig at noen er annerledes. At noen viser at våre potensielle væremåter og vårt individuelle handlingsrom er langt større enn vi vanligvis forestiller oss. Ofte blir det for trangt, særlig om du vokser opp i småbyer som Namsos. Ofte kjenner du deg ikke igjen i de få valgmulighetene du får utdelt. Da kan det være helt avgjørende at det dukker opp en artist som David Bowie. Eller Anne Grete Preus. Eller Boy George. (Hvordan hadde det gått med Anthony Hegarty om han ikke hadde opppdaget artisten Boy George?) Eller Patti Smith, som spytter som en kar og helst spiser middag med fingrene, som er både barsk rocker og en sart poet på samme tid. Hver gang det dukker opp diskusjoner om hva som er mannlig og kvinnelig føler jeg meg fremmedgjort. Og noen ganger direkte provosert. Fordi det bildet de tegner opp som typisk mannlig, stemmer så dårlig med bildet jeg har av faren min. Det stemmer dårlig med meg selv også. Menn skal liksom like tøff rock, gjerne med poserende frontfigurer. Kvinner skal være mer opptatte av det følsomme, gjerne singer/songwritere med gode tekster. Men det stemmer ikke for meg. Mine kompiser digget ganske riktig Deep Purple og Uriah Heep, men jeg var mest opptatt av låtskrivere med gode tekster, disse «svulstige, nærhetspustende artistene som det ofte kan bli utrolig kjedelig å høre på», som en mann uttrykker det i utstillinga I Dreamt I Was A Real Boy. Jeg liker godt andre typer muskk også, til og med støymusikk, men jeg søker meg mest mot de artistene og den musikken som våger å vise sårbarhet. Som for eksempel Jeff Buckley, og hans nydelige tolkning av Leonard Cohens i og for seg ihjelspilte sang, «Hallelujah», under en konsert i l Olympia i Paris i Helt mot slutten av den lange låta synger Buckley mer og mer lavmælt, helt til sangen og gitaren stilner helt. Så hvisker han til det ekstremt lydhøre publikummet: This is so rock n roll. Til stormende applaus! Fordi det var helt sant det han uttrykte: En så vàr og skjør musikk som dette, bærer i seg en iboende kraft som sprenger det meste. Det er definitivt rock n roll! Stor takk til Jeff Buckley, Anthony, Patti Smith og alle de andre som har utvidet rammene for hva rock kan være. Og størst takk til faren min, som fikk meg til å droppe drømmen om å bli en virkelig mann. I DREAMT I WAS A REAL BOY

8 8 I DREAMT I WAS A REAL BOY

9 9 SYNNØVE ENGEVIK KJØNNSIDENTITETAR I NORSK ROCK For 13 år sidan debuterte Supervixen på scenen på Stasjonsfestivalen i Trondheim, livredde og adrenalinhøge. Eg jobba hardt med å få «fire flate» til å svinge à la AC/DCs Phil Rudd. Etter kvart stod «Till The End Of The Day» (The Kinks), «Search and Destroy» (The Stooges), «Next to You» (The Police), «No Class» (Motörhead) òg på settlista. Me hamra laus på instrumenta med mål om å lage systematisert bråk og energi på linje med dei store førebileta våre. Vokalist og frontfigur Stina Moltu studerte og kopierte groovet, trøkket, klangen og fraseringane til kollega og gud, Angus Young. Supervixen hadde aldri ein plan anna enn å bli betre, lage gode låtar, ha det gøy og reise på turné. Trass i dette, utgjer alle vala me tok ein kunstnarisk strategi. Denne kopieringa av noko som i utgangspunktet er eit angloamerikansk og svært maskulint kulturelt uttrykk, er interessant i eit analytisk perspektiv og i eit kjønnsperspektiv. Kva skjer med bodskapen til The Stooges når den blir framført av Supervixen? Look out honey, cause I m using technology! Ain t got time to make no apology I am a world s forgotten boy The one who searches and destroys Å lese boka The Sex Revolts. Gender, Rebellion and Rock n Roll av Simon Reynolds og Joy Press var ei sjokkarta oppleving, ei openberring og ein skuffelse for meg. Dei to forfattarane gjorde meg mellom anna merksam på at delar av den klassiske rocken uttrykker eit direkte kvinnehat. Det har i stor grad passert hos meg tidlegare, då mitt forhold til rock i hovudsak har vore musikalsk og ikkje tekstleg. Gjennom songtekstar som «Under My Thumb», «Stupid Girl» og «Have You Seen Your Mother Baby, Standing In The Shadow?» harselerer til dømes The Rolling Stones med det «svake» kjønn. 1 Dette gjorde meg nysgjerrig. Kva er det eigentleg eg har stått på scenen og kommunisert? Dei siste par åra har det òg vore mykje skriveri i media om temaet populærmusikk og kjønn. Mange har gått hardt ut mot den mannstunge musikkjournalistikken. Særleg dagspressa har blitt gjort til syndebukkar på bakgrunn av fokus, kvalitetskriterie og språk. Andre har klandra ein svært konservativ og lite kjønnsbalansert musikkindustri (plateselskap, festivalar og utdanningsinstitusjonar) for å bremse ei utvikling i retning likestilling. 2 «Se på hun der hun bitchen er gal», rappar Phil T. Rich, vinnar av Urørt-finalen på P3 og NRK3, Statskanalen og storsamfunnet blei deretter kritisert av mellom andre Stian Wallum i Adresseavisen for å hause opp det han meiner er: «spottende og obskønt mot kvinnelig utagerende seksualitet mine døtre skal vokse opp og inn i en kultur der de må godta å bli kalt «bitch» eller «ho». 3 Det er på tide å grave litt, og å studere eit aktuelt tema i eit historisk perspektiv. Kanskje kan utstillinga I dreamt I was a real boy vere med på å hjelpe oss vidare, forbi kjønnsstereotypiar og språkkritikk. Identitet er jo trass alt ikkje noko statisk, men ein prosess. 4 Håpet er at utstillinga kan opplyse og inspirere oss til å finne nye strategiar, opprør, identitetar og ord. 5 «OJ OJ OJ, SÅ GLAD JEG SKAL BLI» OM «SYNGEDAMER OG MENN» I 50- OG 60-ÅRA Oj oj oj så glad jeg skal bli Når ikke lenger han har noen på si Oj oj oj, da skal det bli fest Og jeg skal være den eneste gjest KJØNNSIDENTITETAR I NORSK ROCK

10 10 Det var Arne Bendiksen som skreiv teksten til det norske bidraget til den internasjonale finalen i Melodi Grand Prix i 1969, framført av Kirsti Sparboe. Den danske litteraturprofessoren Erling Nielsen kritiserte songteksten i ein fjernsynsdebatt: «Forbøllende, forflatende og fordummende», var orda han brukte. 6 I dag står teksten fram som nokså kjønnskonservativ. Det er liten tvil om at kjønnsrollemønsteret i 50-åra hadde alt å seie for kva forhold kvinner fekk til rock, og kva forhold rocken fekk til kvinner. Dette skriv Marta Breen i boka Piker, vin og sang. 50 år med jenter i norsk rock og pop. Norsk ungdom lærte om rockekulturen gjennom amerikanske filmar, magasin og songtekstar, og her var kriteria for kvinnene si rolle i rocken allereie sett: Dei skulle hyle, dåne, danse og sitte i baksetet. 7 Morten Michelsen, musikkvitar frå Universitetet i København, har formulert det slik: «På utøversiden har rock n roll og rock tradisjonelt vært mennenes domene; kvinnene har hatt rollen som publikum.» 8 Vidare skriv han at det var betre plass til kvinner i pop-verda, særleg kvinnelege solistar. Tamla Motown lanserte fleire kvinnelege vokaltrioar, med The Supremes som den mest kjente. Bak mange av jentegruppene sto ein mannleg produsent. Phil Spector var den mest framståande, med The Ronettes og The Crystals, men òg George «Shadow» Morton hadde suksess, med The Shangri-Las. Tendensen var den same i Noreg. Norske rockeartistar i 50- og 60-åra var menn, med nokre unntak: Band som The Dandy Girls (Hønefoss), The Playmates (Trondheim), Red Hot Peppers (Oslo), Elin Jensen (sologitarist i det bergenske shadowsbandet Quartermasters), Twice (Drøbak), The Raindrops (Halden), The Sunny Girls (Søre Osen/Elverum), Åse Marie «Rocke-Lill» Amundsen (Stavanger) og danseorkesteret Venus frå Porsgrunn. Innanfor popen var det annleis, med «syngedamer» eller «slagersangerinner». 9 Det var svært mange populære og dyktige kvinnelege vokalistar i 50- og 60-åra: Tutta Rolf, Rita Drangsholt, Lalla Carlsen, Nora Brockstedt, Inger Jacobsen, Grynet Molvig, Bente Aaseth, Bjørg Irma, Eli Tanja, Ingjerd Helén, Kari Diesen, Laila Granum, Linn Arnold, Liz Baxter, Lillian Harriet, Solfrid «Winnie» Heier, Sølvi Wang, Toril Støa, Vigdis Mostad, Gro Anita Schønn, Kirsti Sparboe og Wenche Myhre. Pen kjole og oppsett hår var arbeidsantrekket for «popsangerinnene» i 60-åra. Peggy Lee, Debbie Reynolds og Doris Day var verdskjente eksponentar for det søte og uskuldige kvinneidealet i tida. Det fanst andre kvinneroller i mediebiletet, som til dømes pinupen og la femme fatale, men dei var det ikkje plass til i Noreg. «Syngedamene» kunne ikkje berre å synge. Dei var gjerne skodespelarar, dansarar, fjernsynsvertar og modellar. Fleire hadde store internasjonale karrierar. Sølvi Wang, til dømes, gjesta The Ed Sullivan Show i USA og Saturday Night i The London Palladium, Storbritannia. Episoden der Wang song på The Ed Sullivan Show blei sendt sommaren 1966, og distribuert ut til over 200 millionar sjåarar i USA og Canada. Suksessen gjorde vidare at ho fekk tilbod om sin eigen humorserie på BBC, og var ynskt til fleire gjestespel på ITV, Palladium og hos Ed Sullivan. Men Wang takka nei til internasjonale oppdrag for å prioritere familie og karriere i Noreg. 10 «Syngedame», kva er det? Og kor går grensa mellom det å vere handverkar og «auteur»? Ta til dømes eit band som Turboneger, som i fyrste rekke ynsker å underhalde, og som ikkje prøver å skjule det rockehistoriske tjuvgodset sitt. Gitarist Knut Schreiner (arvtakar etter menn som Svein Finjarn, Freddy Lindquist og Marius Müller) er ein framifrå handverkar og kopiist. Er det meir originalt å kopiere eit bluesriff på gitar, enn å synge ein norsk versjon av ein tysk slager? Både dei mykje omtalte rockepionerane i 50-åra (Elvis-kopiar som Rocke-Pelle, Per «Elvis» Granberg, Jan Rohde og Roald Stensby) samt pop-banda i 60-åra, hadde i likskap med «syngedamene» mannlege låtskrivarar, managerar, produsentar og plateselskapdirektørar. For dei norske shadowsog beatbanda i 60-åra handla det ikkje om å lage den beste låta, men om å vere fyrst ute med å planke den siste hiten på Radio Luxembourg. Einar Rose, Jens Book-Jensen, «gudfaren» Egil Monn-Iversen, businessgeniet Arne Bendiksen og reklame- og managerduo Christensen og Solberg hadde enorm makt innanfor norsk populærmusikk og plateindustri i 50- og 60-åra. 11 KJØNNSIDENTITETAR I NORSK ROCK

11 11 Sølvi Wang på framsida av Billedbladet NÅ Nr. 36, 8. september 1956 KJØNNSIDENTITETAR I NORSK ROCK

12 12 Han så jo ut som en gud. Han var mørk og flott og hadde en voldsom utstråling fra scenen og sang rimelig bra, forteller Hans Christensen. Det tok ikke lang tid før vi skjønte at dette er mannen som kan bygges opp til å bli Nordens rockekonge. 12 (Hans Christensen om Roald Stensby) «TO YOU» OM THE DANDY GIRLS Thor G. Norås var manager og låtskrivar for det fyrste norske rockebandet som bestod av berre jenter The Dandy Girls. Mellom 1964 og 1969 turnerte bandet i tolv land i Europa og Asia, besøkte krigssoner, og spelte i eit av palassa til Shahen av Iran, i miniskjørt. Historia om The Dandy Girls starta på Hønefoss i To år seinare reiste dei på ein strabasiøs turné i Nord-Noreg der dei var vêrfaste både i Kirkenes og på Saltfjellet. Etter å ha gjort Sørlandet, Vestlandet og Sverige, stod Europa for tur. Våren 1967 bytta jentene ut blusar og lange skjørt, med korte miniskjørt med matchande truser. Etter fleire månadar på turné i Sveits, med stopp i Italia og Tyskland, måtte grunnleggaren av bandet, Inger Tragethon, ta farvel. Ho skulle heim for å fullføre handelsgym. Inn kom to sveitsiske jenter. Nye The Dandy Girls lét tøffare og meir rocka enn tidlegare, og dei spelte på nattklubbar, pubar, hotell og institusjonar, i folkeparkar, kinosalar, danserestaurantar og på ein «show-båt» på Zürich-sjøen. Året i Sveits blei ei omstillingstid for gruppa som gjekk frå å vere eit kjellarband med tradisjonelt oppsett, til å bli eit profesjonelt soulbeat-band med fleirstemt song og fullt messingtrøkk. I 1967 takka dei nei til å vere oppvarmingsband for The Rolling Stones i Zürich! I januar 1968 gjekk turen til Bangkok, Thailand. Deretter reiste dei unge norske rockepionerane og manager Thor G. Norås Søraust-Asia på kryss og tvers i eit heilt år: Filippinane, Thailand, Indonesia, Iran, Taiwan og Japan. Etter eitt år i eit krigsramma Asia med livvakter og bomberegn i det fjerne, sette dei kursen heimover. Dei hadde budd i koffertar i to år, og knapt vore heimom. I april 1969 blei gruppa oppløyst, trass i speletilbod frå Copacabana, Las Vegas og Mexico City. 13 The Dandy Girls turnerte mest utanlands av alle norske band i 1960-åra, men blei berre omtalt i to små, nokså feilaktige avsnitt i Willy Bs Norge i rock, beat & blues: «De medvirket i filmen Broder Gabrielsen, og turnerte Norge på kryss og langs, og spilte også litt i utlandet, bl.a. i Sveits og Italia.» 14 NRK nemnte ikkje damene i dokumentarserien Norsk Rocks Historie frå Då vår legendariske rockehistorikar Willy Bakken inspirert av den britiske musikkjournalisten Pete Frame skreiv dei leksikalske verka sine, var det dei mykje omtalte pionerane innan kulturhistoria som blei trekte fram. Og utgangpunktet for skriveria var platesamlinga. I desse strukturane har dei få damene som faktisk var aktive i 60- åra, slik som The Dandy Girls, dessverre forsvunne. Det eksisterer berre to singlar etter bandet, «To You»/«Anne Scott» (1965) og «Heitan og Håtan»/«Rimmetimmetim» (1966). Den fyrste var ei Shadows-inspirert instrumentalplate, medan den andre bestod av barnesongar. Ingen av platene representerer The Dandy Girls slik dei etter kvart utvikla seg som liveband. 15 Den diskografiske tilnærminga til pop- og rockhistoria er med andre ord ikkje alltid tilfredsstillande. Særleg ikkje dersom målet er å skildre populærmusikk som kulturelt fenomen, eller å undersøke kva folk faktisk lyttar til. For nordmenn flest i 60-åra var nok franske og tyske smørsongarar, lokale danseband, reinlender og religiøs musikk langt viktigare enn The Cool Cats, The Beatnicks, The Vanguards og The Pussycats. 16 «LEAVE ME GIRL» OM MACHO-BLUES-MANNEN I NORSK ROCK Leave me girl, just run away You didn t hear what I had to say Leave me please, don t spoil my days I can t stand your face 17 Dette song The Beatnicks i Plakaten som er utstilt er frå 1964, og presenterer dei fem bandmedlemmane (f.v. Svein Finjarn, Oddvar Gundersen, Carsten Deberitz, John Lorck, Kåre Haugen). The Beatnicks var ifylgje fotoet på plakaten unge, alvorlege menn. Dei var kledd i mørke dressar, kvite skjorter, hadde nykjemma hår, KJØNNSIDENTITETAR I NORSK ROCK

13 13 The Dandy Girls i Foto: Thor G. Norås KJØNNSIDENTITETAR I NORSK ROCK

14 14 The Beatnicks-plakat, 1964 KJØNNSIDENTITETAR I NORSK ROCK

15 15 polerte sko og tre gitarar. Dei var rake i ryggen og stramt oppstilte. Eit seriøst rockeband, med andre ord, der alle medlemmane ser ut til å vere likestilte. Her er ingen frontfigur som skil seg ut verken i utsjånad, plassering eller posering. Det er bandet med stor b, og ikkje enkeltindivid som blir presentert. Dette fortel noko om tida og musikken. For mannlege artistar var 60-åra bandet sitt tiår. Inspirasjonen kom no som tidlegare frå det store utlandet, fyrst frå The Shadows, og deretter The Beatles. 18 I 1963 var gutane i The Beatnicks i Göteborg, Sverige. Det var her det skjedde. Bandet fekk oppleve The Beatles i levande live. Etter dette avgjerande møtet skifta dei frå å vere eit shadowsband til å bli eit beatband. Dei tjukke, grøne ulldressane blei erstatta med moderne, svarte «beatlesdressar». Svein Finjarn fortel at dressane dei hadde på seg på biletet var handlaga og bestilte med mål om å vere identiske med dressane til The Beatles. 19 Bandet gav ut albumet And now! The New Beatnicks i 1967, før dei i 1969 skifta namn til Titanic. Medan The Beatnicks var bitne av Beatles-basillen, var The Pussycats Noregs svar på The Rolling Stones. Manager og mytemakar Sten Ekroth klarte det kunststykket å skape ein aura av «sex, drugs & rock n roll» rundt dei hardtarbeidande tromsøværingane: Fire unge sjarmørar og opprørarar med langt hår, på flukt i ein britisk buss med to etasjar, og god plass til både band og groupies. The Pussycats representerer den klassiske og maskuline rockebandmytologien. I «bandbiografien» til Ekroth, Strengelek frå 1967, er det blant anna eit pornografisk kapittel med tittelen «Liselottes historie» der beach-parties med The Pussycats er skildra som seksuelle orgiar. Forteljarstemma gir seg ut for å vere kvinneleg. Naken løp jeg omkring og lette etter den tunge mannen som hadde voldtatt meg en times tid tidligere. Jeg spurte etter han, og endelig fant jeg ham. Han satt og sov. Jeg gikk helt bort til ham og strøk ham over ansiktet med fitta. Han våknet til liv, og jeg sa at han kunne få ta meg igjen. 20 I den same boka, som har blitt kritisert for å vere historisk ukorrekt, skriv Ekroth om korleis han konstruerte skandalar og brukte politiet og media for å skape blest rundt bandet. Pussycats var ikkje dei fyrste i rockehistoria som gjekk aktivt inn for å skape ein aura av «sex, drugs & rock n roll» rundt seg sjølve, og som brukte kvinnelege fans som rekvisittar i denne myteskapinga. «The British blues persona was the «Mannish Boy»; that s to say, a sexually precocious teenage boy eager to prove himself by adopting an almost parodic machismo», skriv Reynolds og Press. 21 Dei same forfattarane skriv òg at den rasepolitiske dimensjonen ved Bo Diddleys «I m a Man» frå 1955 gjekk tapt då han blei kopiert av kvite, britiske kunststudentar med bakgrunn i middelklassen. 22 Integritet blei til arroganse. 23 Musikken til dei undertrykte blei lydsporet til store ego som i sin kamp om merksemd og suksess blant anna trampa på det andre kjønn altså damene. 24 Macho-blues-rockarar som Keith Richards, Pete Townshend og Robert Plant, har sett djupe spor i fleire generasjonar av norsk rock. I 60-åra var inspirasjonen tydeleg i dei mange rhythm & blues-banda Mojo Blues (Oslo), Rhythmic Six og The Hoolegans (frå Bergen). I 80-åra dukka tøffingar som Gary Holton & Casino Steel, DumDum Boys og Backstreet Girls opp, og i dag har me Skambankt, Oslo Ess og Kvelertak. «SWEET SOUNDS EVERYWHERE» FRÅ «MANNISH BOY» TIL «MOTHER NATURE» Nye estetiske uttrykk oppstod litt i etterkant av, og parallelt med machotradisjonen i rocken. Sjangeren psykedelia fekk sitt store gjennombrot med britiske Pink Floyd mot slutten av 60-åra. Her blei fokuset flytta frå svært maskuline verdiar som tempo, trøkk, intensitet, spenning, flukt og opprør til naturen, det pastorale, mjuke og spirituelle. Reynolds og Press omtaler dette som ei forflytting frå «the mannish boy» til «mother nature» innan rocken. Som eg skal sjå nærare på seinare, var dette òg tida då flørten med det androgyne imaget innan rocken verkeleg fekk fotfeste. Band som Difference (Trondheim), Dream (superbandet som bestod av Terje Rypdal, Tom Karlsen, Hans Marius Stormoen og Christian Reim) og Rain (Bærum) stod for psykedeliske innslag i norsk rock i slutten av 60-åra. 25 Difference starta opp hausten KJØNNSIDENTITETAR I NORSK ROCK

16 16 Prudence-plakat frå Foto: Erling Ervik KJØNNSIDENTITETAR I NORSK ROCK

17 Då arrangerte Ivar Gafseth «audition» heime på garden på Øysand utanfor Trondheim. Bandet blei danna på restane av The Sparrows og Missing Links. Etter å ha gjennomført ein bra «audition», fekk Tore Johansen jobben som vokalist. Gruppa henta inspirasjon frå britiske band som Small Faces og Procol Harum. Varemerket til Difference var dei reine, klåre og lyse vokalharmoniane deira. Terje Nilsen skriv i boka Beat og Piggtråd. Trondheim i og 1960-årene at dei andre deltakarane i Trøndersk Mesterskap i Pop i 1967 blei sjokkerte då dei lytta til gruppa som varma opp bak scenen. Dei vakre og androgyne tre- og firestemte vokalharmoniane til Difference mangla sidestykke i norsk rock. Sigeren gav plateinnspeling og singelen «Tree Of Love», som i 1968 blei kåra til tidenes poplåt av lesarane til Adresseavisen. «Som et psykedelisk prosjektil lammet singelen hele landet». 26 Meisterskapet resulterte òg i deltaking i Pop-Korn på NRK, «der stilte de med de flotteste silkeskjortene som tenkes kan, spesialsydd for anledningen». 27 Dei feminine, lakseraude og ornamenterte Difference-skjortene kan opplevast i utstillinga I dreamt I was a real boy. Det same kan den engleaktige falsett-songen i framføringa deira av «Sweet Sounds Everywhere» på «I tilfelle regn», NRK fjernsynet, Det eksisterte òg amerikanske førebilete innan norsk rock i slutten av 60- og byrjinga av 70-åra. Eit sentralt døme her er The Band. Music from Big Pink er debutalbumet til The Band frå Låtane og samspelet på albumet har geografisk opphav i eit stort rosa hus ikkje langt frå Woodstock, upstate New York. Det var bassist Rick Danko som kjøpte huset, og kort tid etter flytta bandkompisane Richard Manuel og Garth Hudson inn. Søt musikk oppstod, musikk som nådde så langt som til Namsos. Då Prudence oppdaga The Band la dei straks frå seg Deep Purple og heavyrocken. Gutane fann fram fløyta, trekkspelet og mandolinen. Bandet som tidlegare hadde hatt fokus på England, fann seg sjølv, trønderrocken, og Polydor fylgde etter. I 1972 kom albumdebuten Tomorrow May Be Vanished. Victoria «Så bærre pass dæ». Huset på omslaget og plakaten ligg i Vemundvik, like utanfor Namsos sentrum. Prudence likte huset, hadde ynske om å kjøpe det, og å skape eit bandkollektiv og ei historie à la The Band sitt Big Pink. Fotografiet, tatt av Erlend Ervik, er komponert ned til kvar minste detalj, og har blitt eit svært kjent bandfoto i norsk rockehistorie. Rekvisittar som spaden, kaninen, ølet, og den avslappa stemninga fortel noko om den ideologiske ståstaden til bandet, og om verdiar i hippiekulturen som prega slutten av 60- og byrjinga av 70-åra. Dei fotograferte er: Med kaninen: Per Erik «Prikken» Wallum. I vindauget: Åge Aleksandersen. Sitjande med gitar: Kjell Ove «Nille» Riseth. Med trekkspel: Terje Tysland. I front med mandolin: Johan Tangen. Og i døropninga: Kaare «Pukken» Skevik Jr. Sistnemnde ser ut til å ville invitere oss inn i det som kunne ha vore bustaden til bandet. Det var ikkje fyrste gongen denne typen bandbilete blei tatt i Noreg. Bergensbandet Saft var fyrst ute. Det pastorale plateomslaget på singelen «People in motion»/«albertine Hall» frå 1971 var forløparen til Prudence-omslaget. 28 Det er ikkje dei urbane actionheltane i rocken, av typen Bruce Springsteen me ser portrettert her. Mannfolka i Saft og Prudence er ikkje «Born to Run». (Eg kjem tilbake til denne termen seinare). Dei er mjuke og litt rufsete menn frå periferien. Trygge og tøffe husfedrar. Og denne typen kjønnsframstilling var dei ikkje aleine om å ta i bruk tidleg i 70-åra. Omkring 1969 tok visescenen over jazzen og rocken sin plass som det mest nyskapande og kreative uttrykket i norsk musikk. Visa blei musikken for ungdomsopprøret, og i sentrum stod ein alkoholfri vegetarrestaurant der kjente og ukjente musikarar spelte for kvarandre to dagar i veka Dolphins i Oslo. Det dukka opp viseklubbar i kvar ei bygd, og det blei laga politiske songtekstar, på norsk. 29 Eit nytt og mjukare mannsideal hevda seg på visesongscenen. Det blei vanleg med menn som song om likestilling og eit varmare samfunn, og poserte med skjegg i heimlege og huslege settingar. Geirr Lystrup, Alf Cranner, Lars Klevstrand, Tobben & Ero, Lillebjørn Nilsen, Ole Paus, Halvdan Sivertsen og Øystein Sunde er døme på mannlege norske visesongartistar. 30 Finn Kalvik-låta «Finne meg sjæl» (1969), Stein Ove Berg med «Rollebytte i oppgang A» (1974), Øystein Sunde og «Hjemme KJØNNSIDENTITETAR I NORSK ROCK

18 18 Stein Ove Berg: Kommer nå, 1974 Amtmandens Døtre, Foto: Svein Erik Furulund / VG / NTB Scanpix KJØNNSIDENTITETAR I NORSK ROCK

19 19 igjen» (1974) og «Min Pappa Maler Bilder» og «Mor, Jeg Vil Tilbake» (1977) av mamma-guten Jan Eggum varslar om ei ny tid for likestilling. Den mjuke og ettertenksame mannen med fokus på dei store mysteria i livet og naturen, er manifestert i Garman-albumet til Ole Paus frå Musikarane på albumet er dei tidlegare tøffe og urbane opprørarane i The Pussycats. «KVINNER, SPILL SJØL» OM MUSIKALSK KVINNEKAMP I 70-ÅRA Samfunnsendringar som likestillings- og abortloven var ikkje noko som kom av seg sjølv. 70-åra var prega av eit stort samfunnsengasjement, venstrebylgje, EEC-kamp, politisk polarisering og kvinnekamp. Den nye kvinnerørsla i Noreg voks fram i slutten av 1960-åra, som i resten av den vestlege verda. Og utover i 1970-åra organiserte nyfeministane seg i grupper som Kvinnefronten, Clara, Sosialistisk Kvinneforum, Brød og Roser og Lesbisk Bevegelse. Både kvinner og menn demonstrerte i gatene under parolar som: «Ja til sjølvbestemt abort!», «Ja til gratis barnehage!» og «Kvinners rett til arbeid!» Målet var ikkje berre likestilling, det var frigjering. Og bakgrunnen for kvinnefrigjeringa var eit ynske om å endre verda. Den største feministorganisasjonen i Noreg var Kvinnefronten, som blei danna i Allereie året etter hadde foreininga rundt 3500 medlemmar fordelt på 125 byar og tettstader i Noreg. 31 Det voks fram ein kvinnekultur, der kvinnelege kunstnarar vende blikket mot seg sjølve. Feminismen var eit tema i kunsten. I Kvinneåret 1975 gav tidsskriftet Profil og Kvinnefronten ut boka Kvinneviser, der dei samla gamle folkeviser og nye kampsongar frå fleire land. Songboka blei tatt i bruk på festivalar, viseklubbar, politiske møte og sommarleirar over heile landet. Det låg i tidsånda at alle skulle ta del og ikkje berre vere konsumentar. «Kvinner, spill sjøl!» blei slagordet for den musikalske delen av kvinnerørsla. 32 Det radikale plateselskapet Mai blei danna i 1973, og representerte noko nytt i norsk musikkbransje, i og med at det var eit idealistisk og uavhengig selskap. Målet deira var å arbeide for den progressive, folkelege og norskspråklege musikken. Fordi dei to fyrste Mai-platene, med Vømmøl Spellmannslag og Tanabreddens Ungdom selde veldig godt, hadde selskapet kapital nok til å satse på fleire grupper. Inspirert av det svenske plateselskapet MNW og deira suksess med den feministiske temaplata Sånger om kvinnor (1971), sette Mai i gong arbeidet med å lage ei liknande plate i Noreg. Svenskane hadde brukt ei rekke kvinnelege artistar på innspelinga, men Mai valde å la ei gruppe stå for heile plata. Dei aktuelle kandidatane var gruppene Amtmandens Døtre frå Oslo og Kjerringrokk frå Bergen. Valet fall på Oslo-gruppa, som blei starta på årsmøtet til Kvinnefronten i Dovrehallen i Den svenske inspirasjonsplata var blitt kritisert internt i kvinnerørsla, fordi alle instrumenta blei spelt av menn. Derfor var det viktig for både Mai og Amtmandens Døtre at jentene skulle spele sjølve. Albumet fekk namnet Reis Kjerringa (1975), og blei produsert av Harald Are Lund. Visepoplåtane handlar om kvinner sin rett til lønna arbeid og sjølvbestemt abort, og undertrykking av kvinner generelt. Jentene omsette tekstar frå svensk, brukte låtmateriale frå engelsk folkemusikk og laga nokre låtar sjølve. Ei av dei sjølvskrivne visene var «Synonymordboka», som førte til at synonymordboka til Gyldendal blei revidert. 33 Hvis du ikke vet hva en kvinne er, bare slå opp i synonymordboka, den gir klar beskjed Furie, kakkenynne, pavinne, pimpernille, rasmus, xantippe, jåle, spjåk, fjolle, gås, høne Hvis du ikke vet hva det er å være mann, bare slå opp i synonymordboka, den gir klar beskjed Adam, gentleman, det sterke kjønn Amtmandens Døtre fekk mange oppdrag med ein gong dei starta opp, og den varme velkomsten fekk dei til å kjenne seg som ein nødvendig og viktig del av kvinnerørsla. Dei sa opp jobbane sine, og hausten 1975 reiste dei på ein landsfemnande turné i samarbeid med lokalavdelingane til Kvinnefronten. Konsertane blei gjerne kombinert med diskusjon om saka, og eitt av måla var å inspi- KJØNNSIDENTITETAR I NORSK ROCK

20 20 rere andre jenter til å slå seg saman og starte band. Etter den hektiske og strabasiøse turneen var medlemmane av Amtmandens Døtre lei, og bandet blei oppløyst. 34 «JEG ER ET PRODUKT AV 70-ÅRA» FRÅ IDEALISME TIL NIHILISME Jeg vil bare ha ditt kjønn Bruke deg til siste stønn Jeg ser på kroppen din Tror du virkelig alt jeg sier Veit du ikke at jeg ljuger Alt jeg tenker på er hvordan Munnen din suger Elske er noe jeg ikke kan Jeg veit ikke hvordan Jeg er et produkt av 70-åra 35 Dette song punkgruppa Hærverk på si einaste utgiving, som kom våren Teksten kan lesast som ein hedonistisk egotripp, og skil seg frå retorikken nyfeministar og kvinnefrontskvinner hadde brukt i kampen for likestillings- og abortlova i åra før. 36 Hærverk var ikkje aleine om å ta avstand frå den politisk korrekte hippie- og visemusikken. Svart Klovn laga låta «Macho Manifest», Wannskrækk song om «AG3» og Michael Krohn i Kjøtt ville ha maskingevær. For 30 år sidan gjekk me frå å vere eit homogent fellesskap, bygd på sosialdemokratiske verdiar og solidaritet, til å bli eit samfunn med fokus på individet og det heterogene, kanskje eit meir kynisk konkurransesamfunn. Dette skriv Trygve Mathiesen i boka Tre grep og sannheten. Norsk punk frå Ordet punk blei for alvor tatt i bruk av gruppene som spelte på CBGB i New York i midten av 1970-åra. 38 Men det var den engelske punken, med Sex Pistols i spissen, som skapte furore. Manageren til bandet, den tidlegare kunststudenten Malcolm McLaren, var interessert i den avantgardistiske kunstrørsla situasjonisme, og mote. Saman med Vivienne Westwood teikna han ulike kolleksjonar som tok opp tabu-element som bondageutstyr og nazisymbol. Ei tredje interesse hos McLaren var musikk, og via klesbutikken sin kom han i kontakt med eit par unge menn som han hjelpte med å starte band. Ei anna historie om punken er amatørskapet. DIY (do it yourself) var parolen for mange, anten det handla om å lage eigne klesplagg, starte eit band, gi ut ei stensilert fanzine eller opprette plateselskap. 39 I punken var det nok med tre grep på gitaren, og eit nystarta band kunne gå på scenen etter ei veke. Dei korte låtane var enkelt bygd opp, og den musikalske puritanismen var på mange måtar eit slags ekko av «spill-sjøl-ideologien» til kvinnerørsla eit par år tidlegare. Visemusikken hadde synt seg å vere eit lågterskelmiljø for rekruttering av jenter og no fekk punken ein tilsvarande funksjon. Gjennom punken fekk jenter ein heilt ny type rollemodellar, som Patti Smith, Nina Hagen, Siouxsie Sioux og Debbie Harry. 40 Fleire britiske og amerikanske jentebaserte band markerte seg òg, som The Raincoats, Liliput, The Passions, X-Ray Spex, The Au Pairs og The Slits. Sex Pistols besøkte Trondheim og Oslo i Blant publikum på konserten deira i Studentersamfundet i Trondhjem var medlemmar frå det som skulle bli det fyrste «jentepunkbandet» i Noreg Cleopatras Hevn. Jentene i Cleopatras Hevn var som gutane i miljøet rundt Hard Rock Kafé i Trondheim mot slutten av 70-åra: dei gjorde alt sjølve, var sine eigne sjefar og tok sterk avstand frå kroppsfokuset, stjernedyrkinga og jåleriet innanfor popbransjen. 41 Cleopatras Hevn debuterte på Solrock i Studentersamfundet i juni 1979, og spelte punk og hard rock. Dei hadde drøymt om å spele i band i mange år, men følte at det fyrst var mogleg etter at punken hadde bana veg for amatørband. Som kvinneleg kvintett hadde dei øvd sidan januar same år, og to veker etter Solrock gjekk turen til Kristiansand og utandørs festival på Christianholm festning. Trygve Mathiesen skriv dette om konserten: Under lyden av punk og hard rock med tivoli-lyd i orgelet, sto den Patti Smithinspirerte Ellen Otterdal Jensen i spissen for de driftige jentene. 79-Kriser dro sammenlikning til Runaways, og City Rockers konkluderte med at de var det eneste bra bandet på hele utefestivalen. 42 Då Arne Bendiksen A/S sendte damene eit skriftleg tilbod om platekontrakt i 1980, der selskapet skisserte opp turnear i militærleirar og krav om miniskjørt, takka jentene nei. (I tillegg til at tilbodet var stikk i strid med filosofien til bandet, var fleire av jente- KJØNNSIDENTITETAR I NORSK ROCK

21 21 Solrock-plakat, 1979 KJØNNSIDENTITETAR I NORSK ROCK

22 22 ne gravide på det tidspunktet. Dei vurderte ein rockekarriere kombinert med rolla som mamma som konfliktfylt). Dermed eksisterer det berre demokassettar etter Cleopatras Hevn. 43 I 80-åra florerte «jentebanda» i undergrunnen. Trioen Make Up, gruppa Burnt Sienna (seinare Crawdaddy Simone), og Keisersnitt som kanskje var det mest kvinnepolitiske bandet med titlar som «Menstruasjonsblod» og «Fødselsboikott», var frå Oslo. Nord-Noregs fyrste «jenteband» var Fandens Oldemor, Schlumsøstrene var frå Narvik, og frå Larvik kom gruppa The Girls. Bergenspunkarane Anne Beate Johannessen (Betty Johnsen) og Ote Kippersund frå bandet Norske Budeier laga òg fanzinene Frukt Knæsk og Gnarak. 44 I dreamt I was a real boy syner òg korleis markante kvinnelege rockevokalistar mellom 1980 og 1985 tilførte norsk rock ein ny feminin råskap og sårt tiltrengt sensualitet. Her finn me namn som Anne Grete Preus i Veslefrikk, Tone Rønningen i Blaupunkt, Marianne «Pjusken» Sletten, Kate Augestad i Program 81 og Program 82, Kjersti Bergesen i Ken- Dang og Bitten Forsudd i Garden of Delight. «LOVE DON T BOTHER ME» OM DAMER OG MENN I DUS PASTELL 80-åra i svart/kvitt, antijåleriet i punken og antiheltane i grungen (Michael Krohn og Joachim Nielsen), stod i sterk kontrast til 80-åra i dus pastell. Ser me vekk frå punken sitt nihilistiske samfunnssyn, var landet generelt prega av sterk optimisme. Medan det meste i rockemiljøet så langt hadde vore basert på idealisme, blei arrangørane proffare i 1980-åra, og infrastrukturen byrja å falle på plass. I 1984 passerte me 500 millionar kroner tjent på platesal i Noreg. I 1987 var Tomboy det mest populære bandet i landet med over selde eksemplar av albumet Back To The Beat. Etableringa av MTV gjorde at imaget og utsjånaden til artistane blei mykje viktigare enn før. Artistar som Aina Olsen, Cathy Ryen, Bo, Nina Askeland, Kate Gulbrandsen, Chrisst, Mia Gundersen og Ina Tangerud opplevde å få det negative «syngedame»-merket i panna då dei gav ut plater i 1980-åra. 45 Og denne gongen hadde termen fått eit mykje meir negativt innhald enn då han blei introdusert i 60-åra. Dette heng saman med hierarkiet mellom rock og pop, som høgog lågkultur, som eg skal kome attende til. Desse haldningane blei etablert spesielt i musikkpressa som voks fram i 60-åra i USA og England, men som voks seg stor i Noreg fyrst i 80-åra gjennom aviser som Nye Takter, Puls, Beat og Rock Furore. Det var ikkje berre damene som pynta seg i midten av 1980-åra. Det var òg eit knippe puddelrockband som føna håret nokså heftig: The Kids, Ole i Dole, TNT, Return, Da Vinci, Tindrum, People og Sons of Angels er gode døme på det. Feminine og androgyne trekk erstatta den tradisjonelle macho-estetikken. Puddelrockarane kvitta seg med Canadaskjorta og barten frå 70-åra, og såg på seg sjølve som sensuelle objekt. Men sjølv om mennene her hadde ein tendens til å kle seg ut som damer, og hylte om kapp i høge vokalregistre, stod dei ikkje fram som feminine, anna enn på overflata. I sitt studium av tungmetall fann musikkvitaren og kulturkritikaren Robert Walser ut at det ikkje berre er ein type maskulin seksualitet, men fire ulike konstruksjonar av kjønn og kjønnsrelasjonar innanfor sjangeren. 46 Nummer ein er utestenging av kvinner, og fantasiar om mannlege fellesskap utan kvinner. Nummer to er frykt og hat overfor kvinner, der menn blir framstilt som offera deira. Nummer tre: romantikk og feiring av heteroseksuell kjærleik. Og nummer fire er androgynitet innanfor til dømes glamrocken. When you tell me I don t really care and how I treat you is so unfair girl I have taken more than I can bare I know I love you I tell you I know Stage Dolls-låten «Love don t bother me» (Stripped, 1991) fell nok inn i den tredje kategorien til Walser. Han omhandlar framfor alt det mest utbreidde temaet innan populærmusikken, nemleg kjærleiken «hjerte, smerte». Låten er ei kjærleiks erklæring, og ei skildring av ein mannleg hovudperson (protagonist), som berre må reise. Teksten gir inga forklaring på kvifor han må dra, anna enn: And I m fighting like a worried man There s a moment when you cross the line Is it love? I ve got a feeling this time Nothings forever, it s now or never Slik er det nemleg berre, for frie einsame sjeler som søker sanninga. Dei er født til å vere KJØNNSIDENTITETAR I NORSK ROCK

23 23 Ole i Dole, Foto: ingeovetysnes.com KJØNNSIDENTITETAR I NORSK ROCK

24 24 på flukt. Motsettinga til fridomen som rocken så ofte har promotert, er det konforme, plikter og forventingar relatert til foreldre spesielt mor, heimen, det huslege og ekteskapet. Alle er institusjonar og verdiar som tradisjonelt blir assosiert med det kvinnelege eller feminine. Motsatsen til dette bindande den individuelle fridomen, trongen til å utforske, utfordre og å dra på tur har innanfor den vestlege tenkinga og kulturhistoria vore kopla til det mannlege eller maskuline. Dette er ikkje eit tema som er unikt for rocken. Store delar av den vestlege kunstog litteraturhistoria tar opp i seg den same konflikten, som me kan relatere til den romantiske ideen om kunstnargeniet. Regelen er eit mannleg, lidande og einsamt kunstnargeni, og ein kvinneleg aktmodell, muse eller groupie. Dei britiske musikkjournalistane Reynolds og Press, forfattarane av boka The Sex Revolts, diskuterer flukt- og fridomstematikken innanfor populærmusikken. Dei sporar det rastlause maskuline idealet på flukt frå mor, kjærast, hus og heim frå beat-generasjonen, via Bob Dylan, til tydelege eksponentar som Bruce Springsteen og Tom Petty. Jimi Hendrix uttalte det slik: «If I m free it s cause I m always running». «BARE EN VANLIG FYR» KORT OM ANTIHELTEN I 80-ÅRA Jeg er bare en vanlig fyr som av og til er litt spesiell Som av og til kan preike piss som av og til kan snakke selv Jeg liker store, tykke damer Jeg har kjedelige vaner er ubehjelpelig distré men bli kke svakere av det (Yeah-yeah ) 47 I siste del av 80-åra, og med utspring i punken og etter kvart grungen, dukka det opp ein litt mindre glamorøs rockehelt antihelten. The Aller Værste! var tidleg ute med å skildre denne vanlege fyren som gjorde feil og var rar. Raga Rockers-låta «Når knoklene blir til gele» frå 1983 er eit anna døme. Men den største antihelt-poeten av dei alle var nok Jokke, Joachim Nielsen. I tekstuniverset sitt skildrar han stort sett dei som ikkje strekk til og som står på utsida: «Verdiløse menn», «To fulle menn» og «Mine klamme hender» er dømer. «BATTLES IN THE NORTH» GUTTEKLUBBEN SVARTMETALL Mayhem såg dagens lys i Ski i Bandmedlemmane, med Øystein «Euronymous» Aarseth i spissen, fekk sentrale roller i ein nokså eksklusiv og etter kvart valdeleg gutteklubb. I starten var musikarane få. Dei samla seg i miljø i Bergen og Oslo. Ein sentral samlingsplass var platebutikken Helvete (som hadde sin oppstart i 1991), der ildsjela Aarseth òg dreiv eit lite plateselskap, Deathlike Silence. Usemje om kva som var ekte svartmetall og rivalisering blei grobotn for splitting og valdshandlingar tidleg i 90-åra. Personar frå frontgrupper gjorde hatske og fordømmande utfall mot konkurrerande band. Det blei skapa ein indre krets, Den Svarte Sirkel, som stod for kanoniseringa. Den Svarte Sirkelen var utelukkande menn. 48 Ekstrem-metallen som sjanger er òg i dag svært mannsdominert. Nokre få norske unntak er: The Commander in Chief (kvinneleg metallgitarist med internasjonal suksess), Agnete Kjølsrud i Djerv, Deathcrush (som har henta bandnamnet hos svartmetallpionerane Mayhem, men som kanskje helst kan karakteriseres som støyrock), Silje Tombre i Blood Command og Silje Wergeland i The Gathering. Mannsdominansen kan delvis forklarast med at musikken og tekstane uttrykker og omhandlar kjensler og fenomen som tradisjonelt sett har vore knytt opp til mannlege kjønnsroller og -identitetar. Aggressivitet, vald og krig er dominerande i metalluniverset. 49 Dei sentrale musikalske elementa er rå gitarar, torpederande basstrommer («blast-beat») og ein hes, hvesande songteknikk («growling» eller «screaming»). Scenografien er viktig, og underbygger musikalske stemningar og narrativ med visuelle effektar og provoserande satanistiske symbol. Enkelte band har teatralske konsertar, songtekstar, promoteringsbilete og musikkvideoar som inneheld kvinnelege statistar. Eit døme her er Satyricon-videoen «Fuel for Hatred» (Jonas Åkerlund, 2002) som me syner i utstillinga. Videoen blei sensurert frå MTV og ZTV på grunn av valdeleg innhald. Den har to parti eit der me ser bandet spele, og eit der ei naken og blodig kvinne ligg med ein svær slange mellom beina. Estetikken i dette partiet KJØNNSIDENTITETAR I NORSK ROCK

25 25 Kvinneleg statist under Gorgoroth-konsert i Krakow, Polen, Foto: Peter Beste. KJØNNSIDENTITETAR I NORSK ROCK

26 26 er tydeleg henta frå pornografien. Både manns- og kvinneframstillinga innan ekstrem-metall er ofte stereotypisk, på grensa til karikert. Den overlegne macho-karakteren og den ekstremt feminine og underlegne kvinna. Battles of the North er eit Immortal-album frå Tekstuniverset til bandet og låta «Battles of the North» fortel om den staute krigaren og utfordringane han møter på veg mot nord. Hovudpersonen er uovervinneleg, sterkare enn naturelementa og herskar i den fiktive verda («Blashyrkh»). Ifylgje det litterære verdsbilete til Immortal er det mannen si plikt å overvin ne hindringar av naturleg som overnaturleg art. 50 «STIFF NIPPLES» OM JENTER OG ROCK, For kvinnene sin del har det vore tre viktige vendepunkt i den norske rockehistoria: visebylgja, punken og etableringa av AKKS. Det er ikkje reint få kvinner som har hatt sin rockedebut i eit AKKS-øvingsrom. Ideen om AKKS blei fødd etter at Kvinnekulturfestivalen på Kalvøya i 1979 fekk eit overskot på kroner. Hege Rimestad og Kjersti Martinsen frå Amtmandens Døtre var blant dei involverte som hadde eit ynske om å bruke overskotet på å etablere eit permanent musikkurs for damer. I 1982 flytta Aktivt Kvinnekultur Senter inn saman med punkarane og Radio Orakel på Blitz. 51 Sidan den tid har AKKS etablert kontor, kursverksemd og øvingsrom i Bergen, Trondheim, Stavanger og Kristiansand. 52 I slutten av 1990-åra og byrjinga av 2000-talet blei innsatsen til mellom anna AKKS synleg gjennom aktive undergrunnsband som Bronco Busters, Fab Foursome, Furia, Seven, Marine & Mirejam, X.lover, Umbrella, Bazooka Boppers, The Launderettes, Fake, Mensen, Cocktail Slippers, Pulp Vixen, Chicas del Coro, Phy, Split Image, Barbarellas og Electric Ladyland. 53 Indie-, garage-, pop- og punkrockband som alle hadde røffe uttrykk og som bestod av berre jenter. 54 Denne oppblomstringa var kanskje delvis inspirert av den feministiske punkrørsla Riot Grrrl i Washington DC, i starten av 90-åra. Band som Bikini Kill, Sleater-Kinney og L7. Courtney Love og bandet Hole, som i både image og tekstmateriale leika mykje med dikotomien madonna-hore, lanserte òg nye feminine strategiar innan rocken. Men dei fleste førebileta for dei norske undergrunnsjentene i overgangen mellom 90-åra og 2000-talet var nok mannlege. Bronco Busters var Metallica-fans, Electric Ladyland elska Green Day og Phy lytta til Radiohead. Rundt 2006 var det ein anna type kvinneleg artist som fekk stor merksemd i media, den komponerande soloartisten. Dei kvinnelege debutantane dette året var Marit Larsen, Elvira Nikolaisen, Mira Craig, Marthe Valle, Marte Wulff, Marte Hegglund og Rockettothesky (Jenny Hval). Men òg Ane Brun, Ida Maria, Susanne Sundfør, Hanne Hukkelberg, Ingrid Olava, Maria Mena, Susanna Wallumrød og Annie prega norsk musikkliv i åra mellom 2003 og Desse artistane har på ulikt vis vore med på å utfordre og utvide sjangeren pop, og til å gi han høgare status igjen. 55 «RENDEZVOUS WITH ANUS» POSTMODERNE HOMOEROTISK FLØRT «Of all the mass media rock is the most explicitly concerned with sexual expression», skriv Simon Frith og Angela McRobbie i den kjente artikkelen «Rock and Sexuality» frå Dei to peikar på sju ulike relasjonar mellom rock og seksualitet. For det fyrste er rocken, i alle fall i utgangspunktet, ei ungdomskulturell form. Målgruppa er gutar og jenter i puberteten, med alt som det fører med seg. Deretter er det rocketekstane, som fylgjer reglane for romantikken. Lyd og rytmar trekker på andre konvensjonar for seksuell representasjon. Rocken er svært emosjonelt lada, og gir rom for dansing og kurtisering. «Rock n roll» var eit synonym for ordet sex, og musikken har vore opphav til moralsk panikk sidan Elvis svinga hoftene offentleg for fyrste gong. Rocken handlar om frigjering, og for dei fleste som voks opp etter andre verdskrig har rock vore den estetiske forma nærast knytt opp til den fyrste seksuelle erfaringa deira. 57 Rocken sin ideologi, derimot, blei i hovudsak forma i 1960-åra. Dette tiåret var òg tida då den romantiske kunstnarmyten gjorde sitt inntog i rocken. Det personlege uttrykket hamna i sentrum, og rock blei eit spørsmål om autentisitet og truverd. Journalistar og kritikarar i dei spesialiserte angloamerikanske musikkavisene som voks KJØNNSIDENTITETAR I NORSK ROCK

27 27 fram i 60-åra, var særleg ansvarlege for denne prosessen. 58 Rock n roll-æraen utspelte seg slik sett før dei sentrale verdiane i rocken hadde tatt form, og før det ideologiske skiljet mellom rock og pop hadde festa seg. Dette skiljet går mellom rock som seriøs kultur, og pop som lettbeint tenåringsunderhaldning. Eitt norsk band som har harselert med den sjølvhøgtidlege og ekte rocken er Turboneger populærmusikkens svar på Robert Venturi og Jeff Koons. Besetninga tidleg i 90- åra var Thomas Seltzer (bass), Pål Bøttger Kjærnes (gitar), Rune Grønn (gitar), Vegard Heskestad (gitar), Pål Erik Carlin (vokal) og Tor Kristian Jenssen (trommer). Forstadsgutane som alle (med unntak av Grønn) framleis var i tenåra var påverka av amerikansk punk, pre-grunge, Friedrich Nietzsche, øl, porno, miljøet på Forsøksgym, og etter kvart den nystarta klubben Rockall i Oslo. Det musikalske resultatet kan me høyre på den rosa debutsingelen «Route Zero» frå 1989 og debutalbumet Hot Cars and Spent Contraceptives frå Sjangeren blei seinare karakterisert som «deathpunk». Bandet søkte frå fyrste dag eit visuelt uttrykk, men leita i blinde. Fyrst såg dei ut som eit litt uflidd grungeband. Deretter som ein gjeng streite, kjedelege studentar. Så trekte dei i svarte fascistuniformar. Dei blei igjen bytta ut med ei litt jappete framtoning då Hans-Erik Dyvik Husby (Hank/Hertis) blei vokalist. Neste fase var afroparykkar og skokrem. I løpet av skokrem-perioden overtok dongeri som dominerande sceneplagg. Under fotografering hos Morten Andersen i 1995 kledde Hertis seg i lys dongeri frå topp til tå, medan dei andre stilte i skjorter, afroparykk og leppestift i ei brei stripe rundt munnen. Dongerien stakk av med sigeren. Bandet kledde seg i denim sponsa av Levi s, dynka ansikta i teatersminke, og lefla med fetisjestetikken og homoikonografien til biletkunstnaren Tom of Finland. 59 Turboneger var ikkje den fyrste homoflørten i rockehistorien. Den britiske musikkjournalisten Alexis Petridis skriv i artikkelen «Straight and Narrow. How pop lost its gay edge» i The Guardian at denne historia starta allereie i 50-åra, med homoerotiske innslag i bluesen, og at det eskalerte med modstilen og eit nytt dandyfisert mannsideal fremja av homoseksuelle managerar: Brian Epstein (The Beatles), Simon Napier-Bell (The Yardbirds) og Kit Lambert (The Who). 60 Andy Warhol og hans «superstars» influerte Lou Reed og David Bowie. Rolling Stones sin manager Andrew Loog Oldham «campa» seg opp (utan å vere homofil), og blei imitert av Mick Jagger. Det var naturleg å sjå til dei homofile om du ville agere outsider. Dei hadde fridomen, pengane, dop, stil og mørkesida. Dei inkarnerte alle dei tvilsame verdiane som rock n roll var bygd på: Hedonisme, narsissisme og nihilisme. Punken bar ukulturarven vidare, argumenterer Jon Savage, i same artikkel. For ikkje å snakke om discoen. Og kva var britisk pop i 80-åra? Boy George, Wham!, Frankie Goes To Hollywood, Bronskie Beat, Erasure, Pet Shop Boys. Heteroband som Human League, Duran Duran og Japan grov like djupt i sminkepungen. Og den mest profilerte motpolen til desse jålebukkane sutrande, miserable Morrissey var ein minst like sjølvmedviten posør. 61 Britrock og grunge gjorde rocken meir platt maskulin i 90-åra, men det største bandet i dåtida, Nirvana, song «everyone is gay» og poserte i kjole. I 1993 fekk Manic Street Preachers laga T-skjorter med påskrifta «All rock n roll is homosexual». Det var ein provokasjon meir enn ein påstand. T-skjorta minner oss om at sex og homoseksualitet har vore svært viktige kjelder til provokasjon innan rockehistoria. Den kjente kjønnsforskaren Susan Fast, som òg er Led Zeppelin-fan, har formulert det slik: In performances of so much rock music it is the male body that is displayed as a symbol of masculine strength and power to male and female spectators, and as an object of erotic desire for female (and perhaps also male) spectators. 62 Me kan spørre oss sjølve: Har denne nokså overflatiske flørten med den homofile kulturen hatt nokon innverknad på det norske samfunnet? Og eventuelt på kva måte? Det har ikkje vore spesielt mange homofile innslag i norsk rock. Sett på spissen er historia om norsk populærmusikk kvit, mannleg og heterofil. Men bandet Norske Gutter med Stein Fosslie i spissen stod for eitt. Med bakgrunn som skribent i Gateavisa og som mannen bak det seksualpolitiske tidsskriftet Supergutt, samla han i 1980 folk KJØNNSIDENTITETAR I NORSK ROCK