Solingtrim. Av Stu Walker (Oversatt til norsk av Finn Thorkildsen)

Transkript

1 Solingtrim Av Stu Walker (Oversatt til norsk av Finn Thorkildsen) Den viktigste utviklingen i riggingen av Solingen i senere tid er festingen av vantene til separate vogner montert på skinner for å dra nytte av riggen med faste salingshorn. Denne nyvinningen tillater bruk av samme storseil i alle forhold(uten å reve) og gir mulighet til å tilpasse riggen til en av de to tillatte fokkene i varierende bølger og vindhastigheter. Formålet med justeringen av vantene er å beholde forstag sag innenfor det området som passer til fokken, uten å endre mastebøyen utenfor det området som passer for storseilet. I lite vind er det nødvendig med forbøying på forstag sag og beskjeden mastebøy (tilsvarende bøyen storseilene er sydd for) uten eller med bare minimal spenning i akterstaget. En lettvindfokk som North V-1 trenger 7 10 cm forstag sag for å fordele busen korrekt, mens moderne storseil må ha 4 5 cm mastebøy. Ved å dytte overvantene så langt forover som klassereglene tillater, vil salingshornene dra midten av masten forover noe som fører til ca 5 cm forbøying av masten uten å stramme akterstaget. Den resultante forkortingen av mastesøylen slakker forstaget til en 7 10 cm sag ved minimalt vindtrykk. I de laveste vindhastigheter vil variasjon i kraften i storseilskjøtet være tilstrekkelig for å unngå at forstag sagen går utenfor ønsket område. Fra 3 4 m/s vind kan akterstaget strammes litt uten å bøye masten for mye. Ved økende vind(et sted mellom 2 og 4 m/s) må yttervantene flyttes bakover(til et punkt midt mellom full forover og midt mast) tidligere i bølger, senere ved flatt vann. På kryss i lite vind er det fasongen til fokken som er den viktigste faktoren for suksess. Riktig fasong oppnås best ved riktig justering av forstag sag. Fokketrimmeren ber om mer eller mindre sag og storseiltrimmeren responderer med mer eller mindre kraft i storseilskjøtet og akterstaget. Når disse justeringene ikke er tilstrekkelig(uten at storseiltrimmen blir endret) for å justere forstag sagen, må vantvognene flyttes bakover. Festingen av fokkeskjøtet til forskjellige hull i skjøtehjørnet og posisjonen av fokken ned eller opp på forstaget, er basert på reaksjonen fra lusene oppover eller nedover. Lusene skal reagere samtidig ved endring av kursen(hvis de nederste lusene reagerer først er nedre delen av fokken flatere en øvre). Det er best å bruke det hullet i skjøtehjørnet som tillater at fremre hjørne av fokken står omkring 3 cm over dekk. Dette fordi da kan fokken flyttes opp eller end på forstaget for å justere skjøtevinkelen underveis. Flytt fokken ned om vinden øker og opp om den avtar.(alle moderne båter har finjustering av fall og Cunningham ført ut på sidene i tillegg til justering av vognen og finjustering av skjøtet.) Fokken skal alltid være tvistet mer i lite vind og i bølger. Underliket skal være grader innenfor den øvre spilen, når vognen er plassert cm ut fra senterlinjen. En lus festet til akterliket ved øverste spilen skal i følge Dave Curtis aldri, aldri, aldri slå bak fokken. Et vindu i

2 storseilet blir vanligvis montert slik at denne lusen kan observeres. Slipp ut på skjøtet om du er i tvil. For å få denne lusen til å fly lettere kan skjøtehull lengre frem benyttes, eller fokken kan flyttes ned på forliket. Begge deler øker tvisten i fokken. På kryss i lett til moderat vind skal storseilet settes på en mast som sager til le, noe som oppnås ved å ha slakke undervant, med 5 cm mastebøy i lengderetningen som storseilet er sydd for. Hvis forstaget sager for mye eller begynner å pumpe når storseilskjøtet og akterstaget er strammet uten å bøye masten mer en 5 cm, skal først vantvognene flyttes bakover. Deretter skal undervantene strammes. Kostecki Wobble konseptet er at noe(men veldig lite) forstagpumping er å foretrekke. Dette betyr en trim slik at pumpingen akkurat blir borte, men ikke mer. Når fokken er kontrollert som beskrevet, skal storseilskjøtet og løygangen til storseilet justeres slik at bommen er i senter av båten(i ideelle forhold kan bommen settes litt til lo for senter), og lusen festet på akterliket av storseilet ved den øvre spilen skal akkurat fly. Denne lusen er nesten like viktig som den vi har beskrevet før festet ved øverste spile i fokken. Bare i optimal moderat vind, flatt vann og båten i toppfart kan den være totalt bak seilet. Når farten blir redusert ved slag, i fisen(dårlig vind) eller i bølger må den fly. Uthalet skal vanligvis være stramt for å unngå at underliket hakker (hooking), spesielt i lite vind. Cunninghamen forblir uten kraft til båten er overrigget. På kryss i mye vind brukes vantvognene primært for å redusere forstag sag ved å stive opp masten. Ved å dra overvantvognene bakover vil tuppen på salingshornene bli flyttet bakover noe som forhindrer at midten av masten bøyes forover. Samtidig elimineres sideveis maste-sag ved å stramme undervantene og eller ved å dra undervantvognene bakover. Ved 9 10 m/s er den viktigste justeringen å stramme undervantene mer enn overvantene og dra dem helt bak. Resultatet av dette er at toppen av masten faller til le, slakker liket i toppen av storseilet, og tillater storseilet til å stå med den nedre delen på senterlinjen og med den øvre delen tvistet 20 grader eller mer for å redusere krengningen og forbedre balansen. I mye vind vil alltid forstaget sage mer en ønskelig, alle vantvognene skal vanligvis være helt bak, akterstaget strammet for å flate storseilet og kontrollere forstaget. Det er imidlertid mulig å flytte vantvognene for langt bakover, noe som resulterer i et for stramt forstag sammen med et for fullt storseil. Også for mye akterstag er mulig, noe som resulterer i for flatt storseil sammen med et slakt forstag. Fremre hjørne på fokken skal trimmes ned til dekk, og hvis nødvendig skal skjøtet festes i et hull lengre frem for å oppnå mer tvist. Hvis båten ikke drives gjennom bølgene men legger seg mye over når et vindkast kommer, er det viktigste å slakke på fokkeskjøtet. Toppen av fokken må åpnes, lusen på den øvre spilen må bli enda mer motstandsdyktig mot å slå bak fokken. Fokkevognen skal flyttes noe ut, og mer ut i vindkastene. Storseilet skal flates ved at toppen av masten faller over til le som beskrevet over, og ved å stramme akterstaget til cm mastebøy. Bommen kan båres når senterlinjen. Justering for vindkast skal gjøres ved å slakke noe på løygangen i flatt vann, og ved å loffe opp og stramme akterstaget i bølger. Storseilskjøtet skal være når blokk i blokk. Den vanlige logen på

3 masten(omkring 74 cm målt ved lengden forstaget er lenger enn avstanden fra forstagfestet i masten ned til dekket(strammet under seil på kryss)) må reduseres hvis nødvendig(vanligvis ikke) for å tillate tilstrekkelig stramt storseilskjøtet. Undervantene skal strammes og storseilskjøtet slakkes til båten føles livlig og skyter avgårde, heller enn å legge se over i vindkastene. Uthalet skal være helt ut, og Cunninghamen kun strammet til balanse. Vanligvis kan noen horisontale rynker være tilstede også i mye vind. Storseilet kan slå inn i en glatt bue, men skal aldri blafre eller piske. Kicken skal om nødvendig strammes, for å flate ut den nederste delen av storseilet og for å forhindre masten fra å pumpe. Hvis storseilet fortsetter å blafre, må fokkeskjøtet slakkes og vognen til fokken flyttes utover til fasongen til akterliket på fokken samsvarer med storseilets le side og blafringen stopper. Kontrollen på forstag sag og mastebøy blir påvirket av spenningen i vantene, vinkelen skinnene til vantvognene gjør i forhold til masten, både horisontalt og vertikalt, av lengden av skinnene(optimal forflytting forover er begrenset av klassereglene, bakover er dette ikke av betydning), posisjonen til salingshornene i masten, vinkelen salingshornene har til masten og posisjonen til vantene i tuppen av salingshornene. Den vanligste løsningen er å ha skinnene parallelle med senterlinjen, med en stigning vinkelrett på mastlogen, og med salingshornene vinkelrett og festet midt i masten. Men økt forbøy, optimalt for lite vind og flatt vann kan oppnås ved stramme overvant, slakke undervant, overvant på skinner med minimal stigning forover, og salingshorn satt bak i masten(eller vinket bakover) eller vantene festet bak i salingshornene. Økt stivhet, optimalt i mye vind og bølger, kan oppnås ved moderat spenning i overvantene og stramme undervant, overvant på skinner med større stigning forover, og salingshorn plassert foran i masten eller vinklet forover, eller vant festet foran i salingshornene. Medvindseiling er først og fremst dominert av god båthandtering, spesielt ved god kontroll på spinnakerskjøtet. På slør har de fleste midtmannen til å kontrollere skjøtet og formannen til å kontrollere brasen, som kommer forover over han. Ved å pumpe på brasen kan formannen initierer surfer(kun to ganger per bølge) og forhindre broatching (pump så mye som nødvendig). Spribommen skal aldri være nærmere enn 30 cm fra forstaget (forstaget sager til le). Hvis Spribommen står lenger frem blir spinnakeren for full og i mye vind vil båten gå seinere og legge seg mer over til le. På slør skal spribommen(bortsett fra i veldig lite vind) være festet lengst mulig opp, og være mist horisontal, men aldri mer en 15 grader over dette. Ved å sette spribommen høyere en dette vil spinnakerens aktive areal forminskes, i mye vind flyttes busen bakover, krengningen til le øker, og båten loffer opp i vinden(i mye vind blir seilet vanskeligere å håndtere). Bortsett fra i veldig sterk vind over 12 m/s selv på meget skarp slør, benyttes den stor spinnakeren av erfarne mannskap(den lille spinnakeren er nå redusert til å benyttes i meget sterk vind, skarp slør og tett felt, og til meget lett vind der den tillater mindre skjæring og dermed netto gevinst). Når den første sløren blir for skarp er standard prosedyre å sette den store spinnakeren og seile fort så høyt det er mulig å bære den. Når merket nærmer seg strammes bras og spinnakerskjøtet, spinnakerfallet slippes, og det seiles opp til merket mens spinnakeren flyr ut fremover til le. Heis så opp spinnakeren straks får jibben.

4 Noen har satt rormannen til å heise spinnakeren, de fleste har fallet ved masten slik at formannen heiser umiddelbart etter at han har kastet ut spinnakeren, fint rullet sammen for slik at den åpner seg pent. I det siste tilfellet drar rormannen brasen raskt, mens midtmannen tar skjøtet. I mye vind er det avgjørende at mannskapet, i alle fall den tunge, henger over ripa, Kicken er sluppet eller klar til å slippes, og formannen er klar til å pumpe brasen når spinnakeren fylles, for å komme avgårde på den viktige første bølgen. Etter dette blir båten ridd tilstrekkelig til å holde den på beina, spinnakertrimmeren lar liket folde inn minst 30 cm for forsikre at all kraft er rettet forover og formannen pumper brasen når det er nødvendig. Skjøtet justeres for å oppnå den optimale krengningen, dra inn om mannskapet henger i vannet, og ut hvis de ikke gjøre det. Å holde båten helt rett, med storseilet fullstendig blafrende om nødvendig, er avgjørende for surfe skikkelig på bølgene som i sterk vind er den viktigste faktoren for suksess på sløren. Slør til slør jibb er den vanskeligste manøveren i Solingen. Selv de beste feiler noen ganger her, spesielt når det er mye båter. I lite vind er det viktig å bevege spinnakeren over baugen på den svingende båten, raskere enn båten svinger, siden den relative vinden endres raskere. I mye vind er nøkkelen til suksess å kvele spinnakeren. Den gamle brasen trimmes fullt bakover(festes i veldig mye vind), og det gamle skjøtet minimalt ute. Den nye brasen holdes nede av det stramme skjøtet og med baberhaul, slik at det blir lett å få tak i for formannen. Spribommen løsnes helt, festes på den nye brasen, og dyttes frem til den treffer spinnakeren. Da er den i posisjon slik at når den nye brasen slakkes kan spribommen dyttes frem og klikkes på masten. I veldig mye vind, kan en stor sving utenom de andre, men mulighet for at en plass eller to kan gå tapt, være en vinner. Spinnakeren kveles ved å feste både bras og skjøte stramt, slik at midtmannen bare skal føre bommen over, og rormannen bare styrer ned til jibbepunktet, noe tilbake igjen mens bommen passerer over, for så å loffe rolig opp på kurs. På lens må båten balanseres for å unngå det vanlige rordraget til lo. Dette gjøres ved at akterstaget slakkes og masten dras frem med forstaget 60 til 90 cm forover i forhold til vertikal. Båten helles noe mot lo, baugen senkes ved å flytte vekt frem(i lite eller moderat vind med formannen på dekk), og holde spinnakeren over til lo så langt som mulig. Spinnakeren er det viktige seilet, og så lenge fokken ikke drar mye, er det best å ta den ned. Storseilet trenger bare nok Kick til å unngå tvist, og skjøtet slakkes slik at seilet står mest mulig vinkelrett på den relative vinden. I rom slør skal storseilbommen inn slik at lusene i liket begynner å fly. Alt mulig aerodynamisk løft må hentes ut. Spinnakeren skal alltid settes med mest mulig areal på lo siden av senterlinjen ikke bak storseilet. Spribommen skal alltid settes så langt bak som mulig uten å flate ut foten av spinnakeren og uten å dra den mot forstaget. Den skal også settes så lavt som mulig slik at spinnakeren flytter seg til lo med sentersømmen vertikalt. Skjøtet må alltid være maksimalt ute, liket alltid folde jo større folde jo bedre fordi da er mer av seilet til lo, og mindre driver båten opp i vinden. I lite vind kan rormannen ta brasen og hjelpe den tilbake når han faller av i kastene, og slakke den forover når

5 han loffer mellom kastene. I moderat til sterk vind er det bedre å sette brasen, dette overfører kraften direkte fra seilet til båten, og kursendringene kan være en indikasjon på at en mer direkte kurs mot merke kan være å foretrekke. Toppen av spinnakeren skaper løft fra vinden som strømmer over seilet. I moderat vind kan det derfor være aktuelt å slakke litt på fallet slik at vinkelen blir forbedret. Solingen må skjære på lensen i forholdsvis store vinkler. Opp til 15 grader bort fra direkte medvind fører ikke til noe signifikant økning av distansen seilt. Dette fører til at det nesten aldri er å foretrekke å seile lavere. Men fall alltid av i kastene og loff opp mellom. I lite vind er det avgjørende at spinnakeren drar, sett spribommen tilstrekkelig lavt, og seil tilstrekkelig høyt slik at spinnakeren drar, og ikke liket danner en J fasong. I veldig lite vind kan den lille spinnakeren være nyttig på lens. Det lille arealet tillater den å løfte ved mindre skjæring enn den store gjør. Hvis skjæring på mer en 30 grader fra platt lens er nødvendig for at den store skal fly, vi veien bli så mye lengre at den lille spinnakeren gi netto gevinst. På slør, i den letteste vinden skal den store vanligvis brukes. Kun hvis du ikke når merket uten å jibbe, skal den lille vurderes.