#29 juli årgang

Transkript

1 #29 juli årgang

2 DALAI LAMA NYTT LIV PROBLEM? En av vår tids største åndelige ledere, Hans Hellighet Den 14. Dalai Lama reiser verden rundt med sitt budskap om fred og forsoning. ADHD er blitt en folkesykdom. Foreldre som sliter med lidelsen må forsvare at de har barn som har fått diagnosen - fordi så mange så lettvint får denne diagnosen, forteller en mor til et voksent barn med ADHD-diagnose. Dagfinn Harr har i mange år som lege tatt i mot ADHD-pasienter. Han tror fullt og fast på at diagnosen, ADHD, må regnes som sykdom. Men han ser de mange dilemmaer. 2

3 Innhold GM KLAR no 29 DEBATT KONFLIKTEN Konflikten mellom de to byene har dype røtter og en lang historie. Mange kristiansandere ser på arendalitter som litt overlegne (høyræva på folkemunne) mens arendalittene betegner kristiansanderne som oppkomlinger HUN TØR Mens andre sutrer over urettferdighet, gjør hun noe med det. I stedet for å vente på at politikere eller andre skal ta initiativ til en grønnere politikk starter hun eget Ordskifte. Hun er en kruttønne, men også en varm forsvarer av framtiden. SIDE INNHOLD 6 Hans hellighet Dalai Lama 14 Vi har fått et nytt liv 14 Gatejuristen i Kristiansand 16 ABUP ville bestemme vinkling 17 Siste utvei 18 Barndommens bølgedal 20 Medisinsk eller filosofisk problem? 25 Jubileum for Værestedet i Kragerø 26 Arendal VS Kristiansand 30 Fem på byen 34 Når enden er god 38 Kraft, Kilden og Klar 41 Pass opp for de indre sabotørene 43 Filovoffen 44 I ettertanker 48 Alle mennesker er like mye verdt 52 Hun tør der andre tier 3

4 LEDER I dette nummeret skal vi utfordre. Temaet er debatt! Vi vil ikke ha debatt for debattens skyld, men fordi debatt fører til meningsutveksling og dermed skaper nye synspunkter. Vi tar blant annet opp det mye omdiskuterte AD/HD. Til tross for fokus både i Brennpunkt (Nrk1) og Tv2 med programmet Stille med piller, dobles antall ADHD diagnoser, spesielt i Aust- Agder. Her er ADHD-diagnosene tre ganger høyere enn i Oslo. Lik de fleste andre, kjenner jeg meg igjen på symptomene til ADHD og andre bipolare lidelser. Legen min ba meg for en tid tilbake lese meg opp på disse symptomene, fordi jeg sliter med opp- og nedturer. Dette har jeg gjort, og jeg er ikke i tvil om at hvis ADHD var blitt oppfunnet i min barndom, ville jeg vært medisinert på Concerta/Ritalin/Strattera. Heldigvis for meg, og svært mange andre. Ble ikke oppmerksomhetssvikt/ hyperaktivitet stemplet som sykdom før i 1987, ved håndsopprekking på årsmøte til den amerikanske psykiaterforeningen i New York. Jeg og likesinnede ble derfor bare omtalt som de vokser det av seg, eller vi ble truet med å bli sendt til Bastøy. Hva er hovedsymptomet på barn og voksne? Jo, vi ønsker sterkt å bli sett, vurdert og akseptert for den vi er. For oss som ligger under bipolare lidelser, er dette behovet sterkere enn andres. Når omgivelsene sier vi er stikk mot det vi selv oppfatter oss som, reagerer vi med trass og ikke ønskede reaksjoner. Jeg lærte meg selv å lese som femåring ved å lytte til min to år eldre brors høylesning i ABC-boka, samtidig som jeg bladde i Sunnmørsposten. Etter kort tid hørte min mor meg lese overskriftene i avisen. Ryktet gikk, og min bror fikk ofte beskjed av frøken om å ta meg med til lesetimene på skolen, slik at jeg kunne lese høyt for de eldre guttene. Jeg las fort ut alle barnebøkene på biblioteket, og jeg fikk andre til å låne ungdomsbøker for meg. Så da jeg begynte i førsteklasse, hadde jeg lest ut veldig mange av Hardybøkene. Jeg var altså tidlig ute, og av naboer og slektninger ble jeg geniærklært. Alt lå til rette for et godt forhold mellom lærerne og meg, men slik ble det ikke. Min far var trønder, fisker, direktetalende og svært ofte offentlig full. På den tiden var makten i lokalsamfunnet fordelt mellom prest, lensmann og lærer, i den rekkefølge. Det ble ofte konflikter i skolen på grunn av at jeg sladret hjemme om lærernes omtale av min far i klasserommet. Dette førte til at en lærer fikk sparken da jeg gikk i fjerdeklasse. Etter dette ble jeg av lærerne stemplet som en vanskelig elev. En som hadde vansker med å lære og hadde uønsket adferd. Dagen etter at jeg gikk ut av framhaldskolen (8.klasse), møtte jeg en av lærerne hos frisøren. I lokalet fullt av mennesker, fortalte læreren at nå jublet hele lærerværelse over at jeg ikke hadde søkt realskolen. Hans og resten av lærernes hevn for at en lærer fikk sparken på grunn av mobbing av meg og min familie. Ser jeg tilbake på mitt liv og mitt utgangspunkt, synes jeg det er merkelig at jeg har overlevd. Hva vil jeg med å fortelle dette? Jo, vise til at menneskers/barns personlighet skapes av omgivelsenes påvirkning. Trassen var min sterkeste overlevelsesmekaniske. Mange av barna med diagnosen ADHD, har gjennomgripende personlighetsendringer som følge av opplevelser: Dødsfall i familien, foreldre flytter fra hverandre, en lærer de har tillit til flytter og så videre. Mange av barna blir så sterkt preget av dette at de uten tvil trenger behandling. Men spørsmålet er: trenger de behandling med et rusmiddel der det sterkt advares å gi dette til sensitive mennesker? Hvem er vel mer sensitiv enn et barn under utvikling? Lærere og voksne jeg har snakket med, forteller om hvor godt denne medisinen, Ritalin virker på barna: De blir ledere i friminuttene, og de får frimodighet til å stille spørsmål i klasserommet. Og de fastslår: Barnet blir normalt! Jeg tror dem på dette. Jeg har jo selv erfart at gjennom min selvmedisinering ble jeg normal, slik folk ønske jeg skulle være. Jeg fikk jo selveste drømmejenta på fanget etter å ha drukket hjemmebrygga øl for første gang. Men hva skjer når virkningen av medisinen tas fra barnet, og hva skjer når bivirkningene og toleranseutviklingen slår ut? Min bivirkning etter selvmedisineringen, var første gang at jeg spydde på henne jeg akkurat hadde vunnet (jeg har fortalt historien tidligere). Senere førte den til at jeg svikte veldig mange mennesker, såret mine nærmeste og led under at jeg stagnerte som menneske, både følelsesmessig, kognitivt og åndelig. Willy Thore Mørch utprøvde for noen år siden en psykososial behandlingsform for barn og foreldrene til barn med ADHD. Ved første forsøk gikk nesten halvparten (42 prosent) av de som ble utredde med ADHD da de gikk inn i terapien ut av behandlingen uten ADHD. Jeg tenker ofte: tenk om det fantes en slik terapi for barn som meg da jeg hadde behov for det. Mitt liv ble selvmedisinering med rusmidler, mest alkohol inntil jeg ikke klarte mer. Gikk inn i en behandling etter et program som la en bunnlinje jeg kan stå fast på, og jeg har ikke hatt behov for medisinen min siden den gang. Tvert imot har jeg lært meg å bruke min ADHD og andre bipolare symptomer til å utvikle og realisere min kreativitet. 4

5 Det har vært mange oppslag i pressen det siste året med: Samtale er bedre medisin enn piller. Alle vet dette, men vi har en knalltøff legemiddelindustri som tviholder på sine næringsinteresser, og samfunnet lar seg lure mot bedre vitende. Fordi det er billigere, vi får ro i klassen, og vi får sykdommen ut av syne, og ikke minst fordi svært mange psykiatere jobber synkront i både legemiddelindustrien, i rådgivende fora for sykehus og behandlingsinstitusjoner. For noen dager siden, lastet jeg ned en App for Felleskatalogen. Ved å slå opp på Ritalin, fikk jeg gåsehud over alle de bivirkningene som følger medisinen. Når jeg viser dette til fagfolk, får jeg til svar: Men slik er jo det med all typer medisiner. Sykeliggjøring av personligheter, selv om de ikke helt er i rammene av normalen, er et sykdomstegn på samfunnet vi lever i. Hvis vi ikke klarer å tilpasse oss hverandres særegenheter uten å ty til personlighetsendrende stimuli, har vi tapt. Jeg er ikke i mot medisinering, men da må medisineringen skje i forbindelse med psykososial behandling, og ikke minst vi må ha en sykdom å medisinere bort. Jeg er veldig i tvil om ADHD er tegn på et sykt sinn? Debatten Det er viktig å vinne Viktig å få rett Fakta skal vi finne Vise hvem som har vett Argumentene er løse I et lavmælt spill Om å være den seriøse Den som kan bidra til At debatten går på sak Ikke på person Vise at ryggen er rak At jeg har en misjon Kyss meg bak! Gi meg heller en krangel Med høylytte brak Selv uten å være på rangel kan føre til en helvetes sak Kanskje er problemet ADHD mer av filosofisk art enn av medisinsk? Jeg ønsker velkommen en debatt på dette viktige emnet. Ikke bare en debatt om for eller imot medisinering, men en debatt som kan føre til noe. ADHD er blitt en folkesykdom. Hvordan finner vi vaksinen? Oddmund Harsvik Ansvarlig redaktør Krangel eller debatt Sak eller person Ord som blir sagt Har sin misjon Vi får lettet på trykket Vi får vite litt mer Det å si sin mening Er å dele med fler 5

6 En av vår tids største åndelige ledere, Hans Hellighet Den 14. Dalai Lama reiser verden rundt med sitt budskap om fred og forsoning. Da han nylig var på rundreise i Storbritannia med temaet Vær forandringen stilte den 77 år gamle Dalai Lamaen til et eksklusivt intervju med organisasjonen International Network of Street Papers hvor Gatemagasinet Klar er medlem. Intervjuet og de unike bildene publiseres samtidig i gatemagasiner verden over. : DANIELLE BATIST, INSP NYHETSREDAKTØR 0 : SIMON MURPHY 6

7 7

8 Mange av våre selgere i 40 land verden rundt er eller har vært hjemløse. Buddha var hjemløs mesteparten av sitt liv, og du og mange av ditt folk har levd store deler av livet i eksil. Hva betyr hjemløshet for deg? For mennesker uten hjem er det nesten slik at de mangler en plattform for livene sine. De mangler ankringsplass. Det er veldig trist. Men fra et større perspektiv vil jeg si at hele planeten er vårt hjem. Individet kan være i en vanskelig situasjon, men han er fortsatt en del av et samfunn av menneskelighet. Jeg tror menneskets medfødte natur er slik at dersom noen går gjennom en vanskelig tid finnes det en vilje til å hjelpe og bry seg om andre. Sett fra dette perspektivet: det fysiske hjemmet er borte, men det store hjemmet er fortsatt der. På et plan er også jeg hjemløs. Å være hjemløs kan noen ganger være nyttig, fordi du oppdager at du kan finne et nytt hjem flere steder. Har du bare ett hjem kan du lett bli sittende fast der. De siste årene har vi innenfor gatemagasinbevegelsen fått mange nye selgere som et resultat av den globale finanskrisen. Folk har ikke nok penger til å leve for, eller mister jobben og ender opp på gaten. Hva tenker du om kuttene flere myndigheter har innført for å takle krisen? Dette er en veldig komplisert situasjon. Umiddelbart tenker jeg at myndighetene har ansvar for hele landet, og at noen ganger er disse kuttene nødvendige. Men hvis du ser på helheten, er den virkelige årsaken til problemet tidligere myndigheter og noen firmaer aktiviteter. Jeg tror at uten en skikkelig plan fokuserer de kun på umiddelbar profitt, uten å tenke på langsiktige konsekvenser. Sett fra et slikt perspektiv, altså ikke fra et individnivå, men fra myndighetene og organisasjonene med ansvar sitt ståsted er disse kuttene et resultat av deres egne handlinger. Først nå, når problemene er her kommer begrensingene. Det er komplisert. Uansett, for tusenvis av mennesker er levebrødet deres nærmest lik null, og det er virkelig, virkelig trist. Veldig trist. Men, hvordan man skal handskes med denne typen problemer vet jeg ikke. For to eller tre år siden fortalte en avis, i Mexico tror jeg, om en familie som måtte kvitte seg med hunden sin på grunn av økonomiske problemer. Hunden var nå virkelig hjemløs. Avisen publiserte et bilde av hunden som så veldig trist ut. Nå var det ingen som tok vare på ham. Da jeg så det bildet følte jeg selv en form for håpløshet. Om du tar dette til et menneskelig nivå kan du virkelig se at livet har blitt vanskeligere. Likevel, når jeg møter mennesker i vanskelige situasjoner forteller jeg dem alltid at til tross for mange problemer må du som menneske alltid beholde selvtilliten og jobbe hardt. På grunn av noen problemer kan du miste selvtilliten, håpet og viljen, og da vil problemene utvilsomt fortsette, og føre til katastrofe. Så det er veldig, veldig viktig å holde håpet og besluttsomheten oppe. Du har ofte sagt om din egen situasjon at det er viktig å beholde håpet. I din selvbiografi skriver du at så langt tilbake som i 1953 var du overbevist om at Uansett hvor ille ting blir, vil de bli bedre. Med tanke på den nåværende situasjonen i Tibet, hvordan klarer du å se det slik? I mitt eget tilfelle mistet jeg friheten i en alder av 16. Vanskelighetene hadde allerede startet. Så, i en alder av 24 mistet jeg mitt eget land. I løpet av de siste 52 årene har det oppstått mange problemer. Nyhetene fra mitt eget land har stort sett vært veldig hjerteskjærende, veldig triste. Samtidig har tibetanerne hatt tillit til meg, tillit og håp. Det er ikke mye jeg kan gjøre, så noen ganger føler jeg håpløshet og desperasjon. Men, som jeg har sagt tidligere det er mye bedre å beholde entusiasmen og positiviteten heller enn å tillate meg selv å miste håpet og la meg demoralisere. Det hjelper ingenting. Så til andre mennesker sier jeg alltid at uansett hva problemet er må vi alltid beholde selvtilliten og besluttsomheten. Når folk opplever slike kriser, også i ditt eget land, hvordan unngår du at følelser av sinne, frustrasjon og hat tar over? Følelsene våre er en sjekk av intelligensen. På et intellektuelt nivå kan vi analysere enhver situasjon. Om situasjonen er overkommelig er det ikke nødvendig å bekymre seg. Hvis situasjonen er uoverkommelig er det heller ikke nødvendig å bekymre seg for mye, vanligvis leder bekymring til frustrasjon, og frustrasjon fører til sinne. Det er derfor alltid best å prøve å ikke bekymre seg for mye. Følelsen kan ikke kontrollere seg selv, men menneskets intelligens kan. Jeg tror at uansett om det var Gud eller naturen som skapte dem, så kan følelser av og til være veldig vanskelige. Så Gud, eller naturen ga oss en form for motvekt, den menneskelige intelligensen. Når et dyr møter et problem er det nesten så de krasjer og det svartner for dem, men som mennesker kan vi på grunn av vår intelligens vurdere vår reaksjon. Det er mitt synspunkt. I din selvbiografi Frihet i Eksil beskylder du de statlige kinesiske mediene for å feilinformere folket ved å grovt misforstå situasjonen i Tibet from 1950-tallet og utover. Hvor viktige er uavhengige medier i dagens samfunn? Uavhengige medier er ekstremt viktige. Media, slik jeg ser det er på en måte et tredje øye. Selv om det tredje øyet også kan være litt subjektivt noen ganger [ler]. Det er et problem. Om mediene først gjør en objektiv analyse og deretter rapporter og gjør saken kjent blant folk kan deres rolle være veldig hjelpsom og effektiv. Når jeg treffer mediefolk forteller jeg dem at de burde ha en lang nese og undersøke alle sider av en sak; ikke bare forsiden, men også baksiden. De må undersøke skikkelig for å finne ut av hvordan virkeligheten er. Folk har rett til å kjenne virkeligheten, spesielt i demokratiske land. Media burde foreta nøyaktig etterforskning og presentere resultatene på en objektiv måte for publikum. Hvis de arbeider på denne måten har de en veldig stor og viktig rolle. INSPs medlemspublikasjoner dekker ofte saker som ikke publiseres andre steder. Hvilke historier om ditt eget land er de viktigste 8

9 DET FYSISKE HJEM- MET ER BORTE, MEN DET STORE HJEMMET ER FORTSATT DER 9

10 som ikke har blitt fortalt? Når det kommer til situasjonen i Tibet, så er det at kjernen i den tibetanske kampen er konsekvent ikke-voldelig og i forsoningens ånd. Derfor trenger vår kamp støtte fra verdenssamfunnet. Det må bli en suksess, ellers blir det en oppmuntring folk med helt andre metoder som innebefatter vold og tvang. Et annet aspekt ved Tibet-saken er at det ikke bare handler om politikk, men også miljø. Det tibetanske platå [en del av Himalaya] spiller en veldig viktig rolle i forhold til global oppvarming. Nesten alle de store elvene i den delen av verden går over det tibetanske platå, så bevaringen av tibetansk økologi er ikke bare i det tibetanske folks interesse. Milliarder av mennesker avhenger av disse elvene. Å bevare den tibetanske kulturen, en kultur for fred, ikke-vold og medfølelse er også høyt prioritert. Ikke bare er det en gammel kultur, den er også veldig relevant i verden i dag. Vi lever i en verden med økende materialisme hvor alt handler om forbruk. Vi ser også moralske problemer som kan lede til vold, spesielt blant de unge. Når de møter motstand har flere reagert med vold. Anser du opptøyene i Storbritannia i fjor sommer som et eksempel på det? Ja, de er en indikasjon. Da jeg hørte BBC rapportene ble jeg først sjokkert. Jeg hadde en oppfatning av folket i Storbritannia som mer modne og fredeligere, så da jeg hørte nyhetene ble jeg overrasket og sjokkert. Det viser at du ikke skal ta noen ting forgitt eller følge din gamle måte å tenke på. Nå må vi tenke mer seriøst over vårt sosiale og kulturelle miljø. Du har 4,5 millioner følgere på Twitter og fire millioner Facebook fans og mange som diskuterer din lære og dine ideer på Internett. I en av dine siste populære tweets skrev du: Jeg blir mer og mer overbevist om at tiden har kommet for å tenke på åndelighet og etikk uavhengig av all form for religion. Hvorfor mener du det? Blant jordas syv milliarder innbyggere finnes det selvsagt en stor andel mennesker som ikke har noen spesiell interesse for religion. I gruppen av troende tror jeg også det finnes en del som ikke er spesielt opptatt av det. For mange har religion bare blitt et daglig ritual, men som ikke tas seriøst. Så at de går til søndagsgudstjeneste i kirken, eller i et tempel, også buddhistiske betyr ikke så mye. De ber til Buddha eller Gud, men virkeligheten nøler de ikke med å delta i å skape urettferdighet, løgn, korrupsjon, mobbing og juksing. Slike aktiviteter mener jeg strider mot alle de store religionene og tradisjonell lære. Det indikerer at en gruppe troende mangler overbevisning. Tradisjonell åndelig lære og prinsipper er til stor fordel for en selv. Folk som ikke tar sin egen religion på alvor mangler denne kunnskapen og religion har ingen relevans i livene deres. Derfor trenger vi en bredere måte å spre overbevisningen om at en god moral danner grunnlaget for et lykkelig liv. Dette er sannheten på et individnivå så vel som på et familiært -, samfunns- og menneskelig plan. Det er noe alle de store religionene, livssynene og de ikke troende har til felles. Alle vil være lykkelige og ha en lykkelig familie. Mange er av den oppfatningen at hvis du har makt eller penger blir livet meningsfylt og lykkelig. Det er feil. Glede og sorg er en del av sjelen og er en mental opplevelse. Den virkelige fremgangsmåten for å redusere smerte og sorg, og øke lykken og gleden går gjennom mental trening. Noen av mine venner har mye penger, og er dermed relativt innflytelsesrike i samfunnet. Men jeg har lagt merke til at de kan være veldig ulykkelige som mennesker. Det beviser at penger, forfengelighet og makt ikke er gode nok kilder til lykke. Siden 2009 da den første selvpåtenningen fant sted i Tibet har ifølge Tibetansk Senter for Menneskerettigheter og Demokrati 37 mennesker satt fyr på seg selv. Dette tallet inkluderer den siste selvantenningen i Lhasa 27. mai, som også var den første som fant sted i hovedstaden, hvor en ung mann døde og en ble hardt skadet. Kinesiske myndigheter har reagert på selvantenningene ved å nekte utenlandske besøkende adgang til Tibet. Hva tenker du om at noen av dine landsmenn er villige til å gå så langt for å bli hørt? Og tror do Kinas forsøk på å skjule dem for omverdenen er effektive? Totalitære regimer, Kina inkludert har de siste tiårene hatt for mye fokus på ondskap. Frykt og mistillit har blitt en del av livene deres. Derfor prøver de alltid å gjemme virkeligheten. Kina har 1,3 milliarder innbyggere, og de har all rett til å kjenne til virkeligheten. Og så fort alle de 1,3 milliardene med kinesere kjenner til sin virkelige situasjon har de også muligheten til å vurdere hva som er riktig og galt. Derfor er sensur umoralsk. Likevel sensureres det daglig. På lengre sikt er dette veldig skadelig for dem, for om kinesiske myndigheter skal ha en konstruktiv rolle på det globale plan er tillit og respekt fra verdenssamfunnet essensielt. Sensur og restriksjoner på hvem som får komme og gå er veldig farlig i forhold til å skape tillit og respekt. Så jeg håper at kinesiske ledere etter hvert forstår at slike metoder er veldig kortsiktige, sneversynte og urimelige. Jeg tror de vil skjønne dette og at ting endrer seg med tiden. Den kinesiske statsministeren Wen Jabao har ved flere anledninger uttalt at Kina trenger politisk reform og han har også nevnt at Kina trenger et vestlig demokrati. Det inkluderer frihet og fri informasjon. Så jeg håper ting vil forandre seg etter hvert. Det er for deres eget beste, og det er det veldig viktig at de innser. Hendelsene [selvpåtenningene] som har funnet sted i Tibet er selvfølgelig veldig, veldig triste. Må et vis vitner det om at tibetanerne virkelig tror på ikke-vold. De vil ikke skade andre, så da skader de seg selv ved å tenne på sine egne kropper. Det er absolutt et tegn på desperasjon, det er det ingen tvil om. Om det er riktig eller galt for det første er det et vanskelig politisk emne. Men fra et buddhistisk standpunkt avhenger enhver handling, enten den er positiv eller negativ av motivasjon. For dem som motiveres av medfølelse og sterk tro på Buddha Dharma er det annerledes, 10

11 PÅ ET PLAN ER OGSÅ JEG HJEMLØS 11

12 12

13 TIBETANSK KULTUR ER VELDIG RELEVANT I VERDEN I DAG men for øyeblikket er de hovedsakelig drevet av hat og sinne, og da er det grunnleggende negativt. Vi kan ikke generalisere, vi må se på ethvert tilfelle fra et buddhistisk perspektiv. Men fra et politisk perspektiv har jeg alltid ansett tibetanerne i Tibet som sjefen min. De siste 52 årene har jeg sett på meg selv som en fri talsmann for det tibetanske folket, og på det planet har jeg ingen rett til å dømme sjefens aktiviteter. I selvbiografien din forteller du om verdifulle erfaringer du har fått ved å reise i forkledning. Du har uttalt at det var din mulighet til å finne ut hvordan livet virkelig er for dine landsmenn. Du har nå levd i eksil i over 50 år og har blitt en av verdens mest gjenkjennelige figurer. Hvordan holder du kontakten med det tibetanske folket både innenfor og utenfor Tibet? Innenfor Tibet hadde jeg ved noen få anledninger muligheten til å bevege meg blant vanlige mennesker mens jeg var på reise. Noen spurte meg: Hvor er Dalai Lamaen Da sa jeg til dem: Åh, Dalai Lamaen er der borte. Senere holdt jeg en tale hvor jeg gjenkjente en dame jeg hadde snakket med i forkledning. Da hun så ansiktet mitt og forsto at det var samme person kunne hun ikke tro det [ler]. Sånt er alltid morsomt. Min hovedmotivasjon for å prate med dem er for å få informasjon om hva som faktisk skjer. Når folk vet at du er Dalai Lama er det ikke sikkert de er like ærlige som de ville vært overfor en vanlig munk. Nå som jeg bor i et fritt land er min kontakt med folk alltid åpen. For min del prøver jeg å møte folk på et medmenneskelig plan, og basert på tilbakemeldingen fra folk jeg møter nå for tiden virker det som de har samme innstilling til meg. Det betyr at jeg får riktig informasjon og et riktig bilde av virkeligheten. Tidligere har ikke mine egne tjenestemenn gitt meg klare svar på spørsmål jeg har stilt dem. Derfor spurte jeg alltid gatefeierne som var ulærde, uskyldige mennesker. De fortalte meg alltid det de hadde hørt rett frem, også kritikk av regenter, offisielle ledere og religiøse ledere. De nølte ikke med å fortelle meg om alt det negative [ler]. [Hans hellighet smiler, før han skifter til tibetansk og forteller en historie til sin oversetter. Det smittende smilet får oss alle til å le, før oversetteren gjenforteller:] Gatefeierne begynte alltid høflig ved å bruke offisielle betegnelser på Regentene og de høye lamaene, som velsigne ham for så å fortelle all kritikken de hadde om dem[mer latter]. [Når latteren stilner får vi beskjed om at vår tid med Hans Hellighet er ute. Vi har tid til et siste spørsmål, som vi dediserer til våre selgere.] Våre gatemagasin selgere over hele verden står overfor ulike sosiale og økonomiske problemer, men når de blir spurt hva som er vanskeligst er svaret ofte det samme: følelsen av ensomhet. Du ble utpekt som Den 14. Dalai Lama da du var to år gammel og tilbrakte barndommen din blant de voksne i klosteret. Da du var 15 år gammel fikk du det enorme ansvaret å beskytte folket ditt mot inntrengere og være deres åndelige leder. Basert på din egen erfaring med ensomhet i ditt liv, hvilket råd vil du gi dem? For min egen del opplever jeg at det oppstår en form for avstand hvis jeg bare tenker på meg selv som Jeg er tibetaner eller Jeg er buddhist. Så jeg sier til meg selv: Glem det, du er et menneske, en av syv milliarder mennesker. Ved å si det føler jeg umiddelbart at vi kommer nærmere hverandre. Hvis folk legger for mye vekt på tanker som Jeg er fattig, eller Jeg er hjemløs, eller Jeg har det vanskelig legger de for mye fokus på et underordnet nivå. Jeg tenker at det også er en virkelighet, men en annen virkelighet er at vi alle er mennesker, en av syv milliarder på denne planeten. Jeg vet at dette ikke hjelper situasjonen praktisk, men følelsesmessig kan det være til stor hjelp. *Fotograf Simon Murphy har donert bildene til dette intervjuet. Se mer av hans arbeid her: www. simonmurphyphotographer.com Oversatt fra engelsk til norsk av Andrea Bærland, juni

14 VI HAR FÅTT ET NYTT LIV ADHD er blitt en folkesykdom. Foreldre som sliter med lidelsen må forsvare at de har barn som har fått diagnosen - fordi så mange så lettvint får denne diagnosen, forteller en mor til et voksent barn med ADHD-diagnose. : ODDMUND HARSVIK 0 : ODDMUND HARSVIK Rie Høiaas Ormshammer forteller om mange problemer med å ha barn med ADHD, oppmerksomhetssvikt og/eller hyperaktivitet. Hennes sønn, Tim- Adrian er nå 19 år. Han går på skole og bortsett fra at han har fått en dypere selvforståelse sykdommen og behandlingen har gitt ham, er han som ungdommer flest. ENDRET RUTINER Jeg er veldig stolt over sønnen min. Det har vært noen tøffe år der Tim Adrians adferd okkuperte familien i så stor grad at vi delte opp foreldrerollen. Jeg tok meg av Tim-Adrian og mannen min tok seg av resten. Tim-Adrian fikk en reaksjon da hans søster fikk kreft. I ettertid ser Rie at han også tidligere hadde krevd mye av familiens tid, men ikke verre enn at de trodde han ville vokse det av seg. Nå ble han rabiat, jeg har ikke tall på alle gangene han raserte huset, opptil flere ganger daglig. Tim- Andre kunne aldri sove alene før han fikk diagnosen. Hva er grunnen til at den slo ut da, tror du? Sannsynligvis fordi vi da fikk endret rutinene hjemme. Sykdommen som har vært der, så vidt synlig, slo nå ut fordi vi ikke klarte å følge ham opp etter behov. SELVINNSIKT Til tross for advarsler om bivirkninger ved å bruke Ritalin, så familien ingen annen mulighet. Og i følge Rie ble det en lifesaver for Tim- Andre og resten av familien. Medisinen løftet han såpass at han ble i stand til ta imot psykososial behandling, en behandling hele familien deltok i. Etter tre år ville han selv slutte med medisinen. Senere har det bare gått fremover. Han sliter fremdeles med depresjoner, men erfaringene har lært ham at de går over. Han vet at det ikke bare er en floskel at det er lys i tunellen. Erfaringene har vist ham at han får lettere øye på gledene i livet etter å vært nede en stund. Jeg tror ikke han hadde vært i stand til å tilegne seg denne visdommen uten at han først ble roet ned med medisinen, fastslår moren. GJENKJENNELIG Livet er blitt mange ganger bedre for hele familien. Rie vil likevel fortelle om problemer i samfunnet, der det vies liten plass til barn med annerledes adferd. Det har ikke alltid vært lett å få lærerne på skolen til å se på barnas adferd som annet enn uoppdragenhet. Vi som lever sammen med barna opplever deres reaksjoner helt annerledes enn de gjør. Samtidig ser vi at kravene får å få en utredning som ADHD er gått betraktelig ned. Jeg kjenner meg igjen på symptomer som beskrives som bipolare lidelser. Og sannsynligvis hadde jeg blitt satt på medisiner som barn hvis ADHD hadde vært oppfunnet den gang. Hva tenker du om at så mange passer inn under denne diagnosen? SENVIRKNINGER Først tenker jeg at det bør bli høyere under taket og videre rundt veggene i samfunnet for hva som er normalt. Jeg har lest dine tanker om å hvor viktig det er å delta i alle faser av livet, og jeg er helt enig. Som sagt er det vanskelig for foreldre som har barn med utagerende adferd å forsvare ADHD-diagnosen fordi så veldig mange kjenner seg igjen på symptomene og fordi mange får diagnosen for lettvint. Men jeg kan love at dette ikke er en late-somsykdom. Som mor ble jeg totalt utslitt av tiden da det sto på som verst. Jeg sliter ennå med både nakke og skuldre, og ikke minst psykisk. Jeg reagerer ennå med frykt når jeg hører et glass knuses i bakken. UTEN BIVIRKNINGER Jeg viser Rie bivirkningene av langvarig bruk av Ritalin. Men hun sier at hun ikke merker økt aggresjon på Tim-Andre. Tvert imot! Han er blitt den snilleste og mest hjelpsomme gutten du kan tenke. Jeg tar varslene om bivirkninger på alvor. Kanskje slapp Tim-Andre heldig unna fordi han begynte sent med medisineringen og hoppet av den etter å ha brukt den bare i 2,5 år? 14

15 15

16 ABUP VILLE BESTEMME VINKLING Kortene holdes tett av fagfolk som jobber med ADHD. Medisinering av personer med ADHD og fagfolks tette tilknytning til legemiddelprodusentene har vært oppe tidligere. Noe som muligens er grunnen til at fagfolk bagatelliserer bivirkningene? : ODDMUND HARSVIK 0 : ODDMUND HARSVIK Denne ingressen, pluss beskrivelsen av at det tok minst 14 dager fra jeg forsøkte å komme i kontakt med overlege Kirstin Djupesland til jeg fikk kontakt, og at hun ikke fulgte opp med å gi meg tallene over utredte ADHDdiagnoser i Agder, er i hovedsak grunnen til at hun trakk seg fra intervjuet. Godt hjulpet av at jeg viste til at en av dem som fremdeles er en nestor innenfor behandling av ADHD, forsker Pål Zeiner, ble i et Brennpunkt-program om ADHD avslørt for sine dobbelroller. Samtidig som han ble regnet for den største kapasiteten i landet på behandling av denne sykdommen hadde han en konsulentrolle hos produsenten av Strattera. Zeiner var samtidig rådgiver for ADHD foreningen. Avsløringen av koblingen førte til at han trakk seg fra konsulentjobben hos produsentene av Strattera. TENKER PÅ BARNA - Den vinklingen på intervjuet du velger, er jeg imot, sier hun og ber seg fritatt for å bli sitert. Hun har imidlertid ikke noe imot spørsmålene, eller måten jeg har gjengitt hennes svar på. Hun liker rett og slett ikke vinklingen, og siden jeg ikke vil endre den, vil ikke hun bidra til intervjuet. I begrunnelsen for avslaget brukte hun barna: Jeg tenker spesielt på de flotte barna og ungdommene med Adhd - som uten sentralstimulerende ville strevd enda mer enn det de gjør i dag. Kanskje hadde de tydd til alkohol og rusmidler for vanskene sine. Jeg tenker også på foreldrene deres som har hatt mange kvaler før de valgte sentralstimulerende til sine barn men som ser at det virker og hjelper barna deres og dermed de som foreldre og familie. De har da prøvd mange andre tiltak før. Jeg håper at du tenker på disse også og dermed vinklingen din. (Jeg siterte her en epost fra Djupesland, fordi hun ba meg begrunne hvorfor hun trakk seg fra intervjuet). TREGANGER FLERE I AUST-AGDER Jeg kan forsikre Djupesland at det er nettopp det jeg gjør! Men vi kan ikke ha det slik at det er legemiddelindustrien, de som produserer og selger de sentralstimulerende medisinene, Amfetamin, og Kokain, som skal ha enerett på vinklingen, på informasjon som går ut. Disse selskapene lager også opplærings cd-er for BUP og skolene. De sponser ADHD-foreninger over hele verden. Da må det også være rom for en kritisk vinkling på hvordan denne sykdommen behandles, spesielt når vi vet at det finnes mange alternativer. Både psykososial terapi, tilpassede skoletimer og veiledning til foreldre om hvordan de skal møte barnas adferd. ABUP vil ikke utlevere tallene på utredte ADHDdiagnoser i Aust- og Vest-Agder for 2011 og Men via andre kilder har vi fått vite at det utredes tre ganger så mange ADHD-diagnoser i Aust-Agder som i Oslo. I Vest- Agder skal tallene ha gått noe ned. - Hvorfor er det slik? Vi bor jo i samme region, under samme levekår. Det spekuleres i om kosthold kan utvikle ADHD, men begge fylkene har samme matvaner, vi er kystnære og har nærhet til landbruket. Er austegdene mer sykelige enn vestegdene, undrer vedkommende som tipset meg. ADHD står for Attention Deficit Hyperactive Disorder, på norsk oppmerksomhetssvik/hyperaktivitet. Det antas blant fagfolk og fagmiljøer at dette er nevrobiologiske lidelser, noe som igjen betyr at diagnosen er en sykdom. Ingen har hittil klart å dokumentere dette. Det er senere teorier om genetisk påvirkning, men også om kosthold og sosial påvirkning. 16

17 SISTE UTVEI Willy Tore Mørch, professor i barn og unges helse forsøkte medikamentfri, psykososial behandling av en gruppe barn som hadde fått utredet ADHD. Etter endt behandling ble barna utredet på nytt, og de fant at 42 prosent av barna ikke lenger hadde diagnosen. Willy Tore Mørch uttalte i et intervju med Aftenposten i 2010 at alt for mange barn sendes til utreding for ADHD. Han mener at dess flere som sendes til utredning, dess flere vil få diagnosen. Medisinbruken har i 2010 økt med 80 prosent de 10 siste årene. I 2009 fikk barn, en økning i medisineringen på 80 prosent siden Det er ikke slik at det blir flere barn med ADHD, vi er bare mer opptatt av å utrede for ADHD, sier Mørch til Aftenposten. Han kaller ADHD en bekvem diagnose. - Da er det barnet det er galt med, så slapper foreldrene mer av med egen oppdragelsespraksis, sier professoren i psykologi til Aftenposten. De nevnte, tette båndene til legemiddelprodusentene av Ritalin/ Concerta og Strattera er ikke enestående for Norge. I denne saken har jeg lest rapporter fra USA, Sverige og Danmark som minst er like ille og i enda større omfang. de økonomisk har støttet ADHDforeningen og sykehus der leger driver kliniske undersøkelser på bivirkning og lignende. Både TV2 og Nrk har lage kritiske programmer om koblingene. TV2 gjennom sitt program Stille med piller, sendt 27. Februar Uken etter sendte Nrk programmet Brennpunkt - der ADHD var tema. Det finnes mange innrømmelser og bevis for at medikamentprodusentene støtter ADHD-foreninger økonomisk og med undervisningsmateriale. Produsentene har også en stor påvirkning på myndigheter, leger og sykehus. Man kan ikke drive barne- og ungdomspsykiatri etter metoden har medisin trenger diagnose, skrev lege Gunnar Strømo i Dagbladet i Han var kritisk til at BUP ønsket å tvinge ham til å skrive ut Ritalin til en pasient mot egne vurderinger. Statens legemiddelverk oppførte i 2003 Ritalin og Dexedrin (amfetamin) på en liste over medisiner som skulle overåkes særskilt. Grunnen er langtidsvirkningene stoffene gir på sentralnervesystemet. De advarte å gi medisinen til sensitive personer. Hva er et barn under utvikling? INNRØMMELSER I flere brev har produsenten av Ritalin, Eli Lilly, innrømmet at 17

18 BARNDOMMENS BØLGEDAL Karin Boye kalte, i 1940, sin fremtidsvisjon for Kallocain. Roman från 2000-talet. I dette årtusenet, fantaserte hun, gjorde dopet kallocain lederne i stand til å ta kontroll over menneskenes tanker, og systemet tok over barna fra fylte syv år. Åtte år før hadde Aldous Huxley gitt ut sin Vidunderlige nye verden. Der figurerer det også et stoff, soma, som fjerner opplevelsen av smerte. Boyes og Huxleys medikament-dystopier skildrer samfunn der psykofarmaka holder innbyggerne i sjakk. Når det kommer til sjangeren science fiction er det en god regel å legge mer vekt på «fiksjon» enn «vitenskap», men likevel ligger det ofte en interessant vitenskapskritikk i den. Hva er så uhyggelig ved at mennesker blir lykkeligere, lydigere? I siste nummer av Samtiden skriver legen Charlotte Lunde et viktig essay om ADHD (Attention Deficit/Hyperactivity Disorder). Lunde kan fortelle oss at norske barn nå går på medisiner for ADHD. Nesten en tidobling på ti år. Og langt flere enn dem som medisineres, har diagnosen. I fjor rettet FNs barnekommisjon kraftig kritikk mot Norge og var «alvorlig bekymret» for vår statistikk når det gjaldt å gi Ritalin og annen amfetaminmedisin til barn. Norge har økt sin medisinering mer enn andre europeiske land, og Lunde skriver at bruken av ADHD-medisin i Norge nærmer seg amerikanske tilstander. I USA er 10 prosent av befolkningen over seks år på antidepressiva. Antipsykotiske legemidler slo nylig ut kolesterolsenkende medisiner som landets mest solgte. Den vidunderlige nye verden av prestasjonsfremmende medikamenter er innen rekkevidde. En liten dose sentralstimulerende får jo alle ikke bare barna til å yte litt bedre. Dette er ikke et forsøk på å hevde at symptomene på ADHD hyperaktivitet, impulsivitet, konsentrasjonsvansker ikke eksisterer. Det er lett å akseptere at ADHD-medisin er redningen for noen barn og foreldre. Men barn på amfetaminmedisin? Hvis 5-6 prosent av befolkningen har ADHD, slik fagmiljøene og ADHDforeningen hevder, er det ikke noe psykiatrien kan finne ut av alene. Da handler diskusjonen også om hva et storsamfunn skal regne som normalt. Om spørsmål som: Hva tillater vi av menneskelig variasjon? Og: Hvilke samfunnsverdier har vi? Den psykiatriske profesjonsmakten har en tendens til å avskrive kritikk som «uvitenskapelig». For ti år siden sammenlignet en internasjonal professorgruppe kritikken med «å erklære jorda flat, gravitasjonsloven diskutabel og det periodiske system som svindel». Det er åpenbart et naturvitenskapelig verdenssyn som skal forsvares her. Derfor er det nødvendig at humanistiske og samfunnsvitenskapelige fag begynner å publisere forskning om ADHD. Å være normal betyr «å leve opp til normen». Normen er normativ, naturlig nok, ikke en objektiv størrelse som naturvitenskapen kan ta tolkningsmonopol på. Det finnes lite sikker kunnskap om ADHD, selv om noen studier peker på at spesielle gener kan være involvert. Så hvorfor disse genetiske utslagene nå? Miljøgifter som påvirker hjernen? Tilsetningsstoffer som preger fosteret i magen? Eller har de vært der hele tiden? Lunde viser til den svenske vitenskapsteoretikeren Thomas Brante, som har pekt ut fem ytre faktorer som kan forklare ADHDeksplosjonen: 1) Den biologiske forklaringsmodellens økende popularitet (i Norge ser vi det på Hjernevask-vendingen). 2) Den biomedisinske modellens høye status (at fokus på genetikk, farmakologi og nevrobiologi gir størst faglig prestisje). 3) Familien og skolen (å behandle «årsaken» isolert fra miljøet er helt klart mer behagelig og mindre ressurskrevende for miljøet). 4) Aktive lobbygrupper og pasientforeninger (den norske ADHD-foreningen har for eksempel jobbet aktivt for diagnosens utbredelse). 5) Legemiddelindustrien (hvis terapi hadde vært den sentrale behandlingsformen, hadde diagnosen neppe vært like utbredt). Det første selvransakende spørsmålet som 18

19 VI MÅ VÅGE Å STILLE OSS SELV SPØRSMÅLET: MEDISINERER VI BARN FORDI DE ER VANSKELIGE?" Samfunnsredaktør i Morgenbladet, Lena Lindgren, stilte dette spørsmålet i en artikkel i fjor. Hun har gitt Klar tillatelse til å trykke den. melder seg når man leser disse fem punktene er selvsagt om det er skolen, foreldrerollen, barnekulturen og normalitetsbegrepet som har endret seg. Ikke barnas hjerner. Og hvis svaret på dette er ja, er vi forpliktet til å gå videre og spørre oss selv: Hender det at vi medisinerer normal, men «vanskelig» småbarnsadferd? Vi vet ennå ikke langtidseffektene av sentralstimulerende medisiner, og barnehjernen er ikke utviklet når medisinering starter. Når barn som ikke klarer å sitte rolig og konsentrert blir diagnostisert ut av normaliteten, setter vi dem, i all stillhet, opp mot fellesskapet. Når et barn får medisin, skjønner det at «jeg er problemet». Dette til tross for at de ofte har unike ressurser, for eksempel fysiske ferdigheter, utferdstrang og temperament. Egenskaper som kunne ha kommet godt med i livet, men ikke på skolebenken. I vestlig psykiatri regjerer to store diagnosemanualer. Den ene heter ICD-10 (International Statistical Classification of Diseases), den andre DSM (Diagnostic and Statistical Manual of Mental Disorders). I mars i fjor skjedde det noe viktig som stort sett gikk oss hus forbi i Norge. Allen Frances, medisinprofessor og tidligere leder for DSM, rykket ut med en dyp selvkritikk. Han mente at han og hans kolleger hadde bidratt til å skape tre falske «epidemier»: ADHD, autisme og bipolar tendens. Frances hadde sett mange mennesker bli definert som pasienter etter at diagnosemanualen ble tatt i bruk, mennesker som ville hatt det bedre uten å komme i kontakt med helsevesenet: «Jeg lærte gjennom smertefull erfaring hvordan små forandringer i definisjonen av en mental forstyrrelse kan skape enorme, uintenderte konsekvenser,» skrev han. Til en viss grad er altså diagnosemanualene også et kulturelt dokument, som i et vitenskapelig språk også forteller oss hva samfunnet setter pris på. Vi står i fare for at manualene utvides til å omfatte en sykeliggjøring av menneskelig variasjon. Frances appellerte om å gå tilbake til en rausere normalitetsdefinisjon: «I's not too late to save 'normal'.» Før hadde man andre uttrykk om barn: «de vokser det av seg», «det blir folk av dem til slutt». Etter at ADHD-diagnosen ble lansert, har det ikke manglet på avdøde eksentrikere som har fått diagnosen posthumt. Overlege ved Ullevål universitetssykehus, Nils Olav Aanonsen, har gitt Henrik Wergeland skikkelsen som har definert det norske ADHD-diagnosen i Tidsskrift for Den norske legeforening. Forfatter Truls Gjefsen, som har skrevet bok om Arne Næss, mener filosofen som guttunge, på grunn av sin noe spesielle impulskontroll, ville blitt medisinert hvis han skulle inn i dagens norske skole. Leser man den viktigste norske samtidslitteraturen Beate Grimsrud (En dåre fri), Gaute Heivoll (Før jeg brenner ned), Carl Frode Tiller (Innsirkling-bøkene), forfatterskapet til Thure Erik Lund eller Tomas Espedal handler det alltid og alt sammen om dette. Å leve i en annerledeshet, en indre uro og mistilpassethet. Vi kan kanskje klare å medisinere bort slike tilpasningsproblemer. Men da griper vi inn i det dypeste menneskelige, noe sårbart vi alle kjenner igjen. Historisk har naturvitenskapens rolle vært å finne og formidle objektive fakta. Imaget til humaniora og samfunnsfag er mer porøst, de fremstår som subjektive og påvirkelige. Nå er det motsatt. Opp mot motestyrte diagnoser må humanismen stå støtt, ta normalitetsbegrepet tilbake, og gjøre døren høy og porten vid. 19

20 20

21 Dagfinn Harr har i mange år som lege tatt i mot ADHD-pasienter. Han tror fullt og fast på at diagnosen, ADHD, må regnes som sykdom. Men han ser de mange dilemmaer. : ODDMUND HARSVIK 0 : TOR ERIK SCHRØDER 21

22 Dagfinn Harrs svar er synonymt med hans helhetlige forståelse av problematikken. Når jeg spør om hva han mener ADHD er; et filosofisk eller et medisinsk problem, svarer han bestemt JA! ADHD er en sykdom, men det er også et filosofisk spørsmål om hva vi skal akseptere av hverandres annerledesheter. BEHOV FOR DIAGNOSE De siste 10 årene er han den legen som har stilt diagnose og vurdert behandlingstiltak til svært mange pasienter med ADHD-symptomer. Når jeg forteller at jeg kjenner rusavhengige som har vært rusfrie i et par år, for så og sprekke etter at de får utredet diagnose, da får de bekreftet en grunn til å ruse seg, er ikke dette noe nytt for Dagfinn Harr. Han har sett pasienters mange behov for å få en diagnose. Dette ser vi på ulike sykdommer. Å få en diagnose er et forhandlingsspørsmål mellom pasientens individuelle behov, mellom pasient og lege og mellom pasientorganisasjoner og myndigheter. MANGLER ALTERNATIV Vi gjør oppmerksom på at FN refser Norge for den hyppige bruken av ADHD-medisiner i behandlingen av dem som blir gitt diagnosen. Det er klart at det å se hvilke mirakler medisinen gir til et mindretall og skuffelsen over hvor liten virkning det har på flertallet, gir grunn til se etter nye behandlingsmetoder. Det er likevel mange som har behov for medisinering, og de må få det. Som lege er jeg nødt til å være pragmatisk, veie behov for behandling opp mot bivirkninger, og for noen finnes det ikke andre alternativ, FORVENTNINGER Når vi spør om hva han tror er grunnen til at Aust-Agder har tre ganger så mange utredte ADHDdiagnoser som Oslo og dobbelt så mange som Vest-Agder, peker Harr på at diagnoseverktøyet for ADHD ikke er godt nok, spesielt ikke for voksne, over 18 år. Professor Willy Thore Mørch og en rekke andre fagfolk, mener at terskelen for å sende barn og unge til utredning fører til at flere blir sjekket for diagnosen, og at det igjen bidrar til at flere får den? Er du med på den forståelsen? Da er vi tilbake ved spørsmålet du stilte: Er ADHD å se som et filosofisk eller et medisinsk problem? Og jeg mener det også ligger en del forventninger om hvordan normen er. SYMPTOMBEHANDLING På spørsmål om det ikke finnes alternativ til medisinering? Blant annet psykososiale familieprogram som det Willy Thore Mørch kan vise vellykkede resultater av, viser Dagfinn Harr til at det passer for dem som er i stand til å nyttiggjøre seg disse. Men han har hatt pasienter som har gått i mange år for å lære pusteøvelser og å forstå sine egne reaksjoner. Mange av de miraklene jeg snakket om, har skjedd i forbindelse med medisinering sammen med andre tiltak. Fædrelandsvennen viste for noen dager siden til et slikt tiltak: Motorsport, eller andre aktiviteter - sammen med god struktur og faste rutiner. Medisinering alene blir ren symptombehandling, fastslår Dagfinn Harr. LAV MARKEDSVERDI Tror du det tette samarbeidet gjennom legemiddelindustriens opplæring av fagfeltet, fagfolk og ADHD-foreningen, bidrar til en mistenkeliggjøring av både diagnosen og medisineringen? Nei, jeg tror ikke produsentene tjener så mye penger på disse medisinene. Patentet har gått ut og hvem som helst kan produsere det. Det er mulig at dette skjer med andre medikamenter, men markedsverdien på ADHD-medisin er lav, mener legen som mer enn noen annen har engasjert seg i mennesker som sliter med rus og psykiske lidelser. I løpet av året takker han av for tidlig pensjon. Klar vil komme tilbake med et intervju med denne engasjerte legen i et senere nummer. 22

23 BIVIRKNINGER Her er noen utvalgte bivirkninger. Det er mange somatiske alvorlige bivirkninger. Jeg tar her med de psykiske. RITALIN Svært vanlige 1/10: Hodepine, Insomnia, Nervøsitet. Vanlige 1/10 til 1/100: Affektlabilitetsaggresjon, agitasjon, angst, depresjon, unormal adferd, Pyreksi og veksthemming ved langtidsbruk hos barn. Mindre vanlige fra 1/100 til 1/1000: Hallusinasjoner knyttet til hørsel, synog berøring, sinne, selvmordstanker, endret sinnsstemning, rastløshet, lett for å gråte, tics, forverring av tics eller Tourettes syndrom. 1/1000 til 1/10000 Mani, desorientering, forstyrrelser av libido, madirasis, synforstyrrelser. Svært skjeldene. 1/10000 og oppover: Selvmordsforsøk, inkludert fullbyrdet selvmord, unormale tanker, apati, atferd med gjentatte handlinger, overokusering, vrangforestillinger, tankeforstyrrelser. Det er tilfeller av misbruk og avhengighet. I tillegg kommer alle de alvorlige somatiske og nevrologiske bivirkninger. NB: Les bivirkningene i Felleskatalogen. STRATTERA LILLY 1/10 til 1/100: Irritabilitet, stemningssvinginger, insomni, Anoreksi. Mindre vanlige: 1/100 til 1/1000: Selvmordsrelaterte hendelser, aggressivitet, fiendtlighet, emosjonell labilitet, tidlig oppvåking. Erfaring etter markedsføring: Psykose innklussiv hallusinasjoner, agitasjon, depresjon og depressiv sinnsstemning, angst, tics. Voksen: Svært vanlig: Insomni, Stoffskifte/ernæring: redusert matlyst. Forhøyet blodtrykk, økt hjertefrekvens. NB: Her er så mange somatiske og nevrologiske bivirkninger at leserne bør gå inn på felleskatalogen for å oppdtatere seg. CONCERTA Svært vanlig 1/10: Anoreksi, affektlabilitet, aggresjon, agitasjon, angst, depresjon, irritabilitet, unormal adferd, svinginger i stemningsleie, tics, innsovningsvansker, nedstemthet, depresjon, nedsatt libido, anspenthet, brukisme, panikkanfall med mer. Mindre vanlige 1/100 til 1/1000: Psykotiske lidelser, hallusinasjoner knyttet til hørsel, syn og berøring, sinne, selvmordstanker, endret sinnstemning, rastløshet, lett for å gråte, forverring av eksisterende tics ved Tourettes syndrom, hypervegilans, søvnforstyrrelser. Sjeldne 1/1000 til 1/ Mani, desorientering, forstyrrelser i libido. Svært sjeldne 1/10000 og oppover: Selvmordforsøk inklusive fyllbyrdede selvmord, forbigående nedstemthet, unormale tanker, apati, atferd med gjentatte handlinger, overfokusering. NB: Også her er bivirkningen store, risikoen for hjertesykdommer og andre livstruende sykdommer er så store at brukere bør lese hele bivirkningene på felleskatalogen. Den kan lastes ned som App til nettbrett av ulike typer. KILDER Nrk Brennpunkt, Tv2: Stille med piller, Aftenposten, Dagbladet, boken: Alt du ikke får vite om ADHD og Ritalin, av Elsa Wendel Adabèron. Gatenarkomane med ADHD diagnose som begynte ruskarrieren med ADHD-medisin. 23

24 Tanke sedel Angre om du ikke reiser* Strug om du ikke reiser* Er ikke bedre enn meg sier Ros* Det blir ikke noget han reise* Aldri bry deg naar bare det gaar got* FinT ver og fin baad* Naar du kommer tilbage til Farsund saa er det verste over* Penger kan du tjæne* Klær kan du kjøbe* Det er ikke verre at arbeide der eller her* Arbeide i masse og god betaling- Daler gaar op Fri og ledig* Kan spise vad du føler for Kjæntfolk i massevis Kan reise jem naar du synes du har jort det gaat nok Det er de dagene saa treffeer du mange Gud jive helsen frem for alt Og velsignelse. Ammen. Jemme blir du lei av alt. Det blir ikke noget af det. Bare arbeide og gamle klæer og klein mad. Plokke høi og bli tæt for brøstet. BræNde tare og slide for lide betaling. Sjere torv og reise staable og faa det i hus. Et helse sled og aldri fri. Di reise alle smaa og store. Saa kan vel du også. Det gaar jo gaat for alle. Gud. Blir saa meget greier naar turen er jort. Vær ikke for hastig med å reise jem for det er verre at reise ijen. Vær modig og stridig til alt saam er gaat Europeere står i kø for å komme til lykkelandet Norge for å søke jobb. En Klar-leser fra Lista sendte meg en motivasjonsliste hans far skrev før han dro til Amerika for å søke lykken for 90 år siden. Her debatterer han mellom tvil og tro med seg selv. 24