Norge - et likhetsorientert samfunn - myte eller realitet?

Transkript

1 N-8049 BODØ Tlf / Fax Publikasjoner kan også bestilles via nf@nforsk.no Arbeidsnotat nr. 1016/2003 ISSN-nr.: Antall sider:19 Prosjekt nr: Prosjekt tittel: Oppdragsgiver: Pris: kr. 50,- Norge - et likhetsorientert samfunn - myte eller realitet? av Bente Ingebrigtsen Prøveforelesning NTNU 17. oktober 2002 Nordlandsforskning utgir tre skriftserier, rapporter, arbeidsnotat og artikler/foredrag. Rapporter er hovedrapport for et avsluttet prosjekt, eller et avgrenset tema. Arbeidsnotat kan være foreløpige resultater fra prosjekter, statusrapporter og mindre utredninger og notat. Artikkel/foredragsserien kan inneholde foredrag, seminarpaper, artikler og innlegg som ikke er underlagt copyrightrettigheter.

2

3 INNHOLD NORDLANDSFORSKNING NF-arbeidsnotat nr. 1016/2003 INNHOLD INNLEDNING AKTUELLE LIKHETSMÅL GLOBALE TEORIER LIKHETSSTATUS Juridiske rettigheter Utdanningstilbud Helsetilbud Arbeidsmarked Økonomi Samlet drøfting HOLDNINGER TIL ØKONOMISK ULIKHET AVSLUTNING...16 REFERANSELITTERATUR...18

4

5 1. INNLEDNING Det er få som hever øyebrynene om man påstår at Norge er et likhetsorientert samfunn. Vår streben etter likhet oppfattes gjerne som så selvfølgelig at den anses som del av vår kultur. Dette kommer også frem i den omfattende samfunnsforskningen om sosial ulikhet. Vi ser det allerede gjennom de titlene som brukes, så som Norden The Passison for Equality en bok fra 1986 hvor redaktøren, (Stephen Graubard) i innledningen viser til alt godt man har oppnådd i Norden når det gjelder velferd og likhet. Han beskriver de nordiske land som velfungerende velferdssamfunn uten større sosiale problemer. Han går til og med så langt som til å si at Poverty, in the sense that it exists in the United States, does not exist today in any part of the Nordic world. Selv om vi tar høyde for at forfatteren ikke har hatt tilgang til all norsk statistikk, så er det lang avstand mellom dette drømmebildet og senere tids oppslag i retning av at Norge er en versting innen narkotikaomsorgen, at eldre ikke får den omsorg og pleie som er et velferdssamfunn verdig og at vedlikeholdet av skolene er så dårlig at elevene ikke vil bruk toalettene. Enkelte skoler må endog stenge pga råte og sopp, problemer som ikke plutselig dukker opp, men som skyldes lang tids kortsiktig sparing på vedlikeholdsutgifter. Betyr så denne nyoppdagede elendigheten at den norske likhetsorienteringen er en myte? Har vi lukket våre øyne og gjentatt vårt mantra uten å ense virkeligheten? Eller har vi bare plutselig blitt så mye mer kritiske at vi nå ser den elendigheten som vi tidligere aksepterte? Hvorfor har vi i så fall blitt det? Er det fordi vi berøres mer direkte av ulikheten? Eller stiller vi større krav fordi vår velferd har økt? Jeg skal bruke resten av dette foredraget på å belyse dette spørsmålet om hvorvidt, eller også, på hvilken måte Norge er et likhetsorientert samfunn. Jeg ønsker å gi et bilde av de utviklingsretninger vi ser ut fra to spørsmål Er det ønsker om likhet i Norge? Har utviklingen vært i tråd med likhetsorienteringen? Den verdimessige orienteringen i et samfunn kan studeres ut fra forskjellige vinklinger. Man kan f eks studere folks politiske atferd, eller også de folkevalgtes valg og prioriteringer. Man kan også studere levekårstall eller befolkningens uttalelser i holdningsundersøkelser. 1

6 Min innfallsvinkel vil være at jeg først sier litt om likhetsstatus på noen utvalgte samfunnsområder. Deretter vil jeg si noe om de holdningene vi finner på ett av områdene, nemlig når det gjelder økonomiske fordelinger. Jeg har dermed definert begrepet likhetsorientering til både å bety likhetspraktiserende og likhetssøkende. 2

7 2. AKTUELLE LIKHETSMÅL Jeg vet ikke hvilke assosiasjoner andre får til ordene likhet og likhetsorientering. Jeg, for min del, tenker straks Likhet ja, men hva slags likhet er det snakk om? Jeg vil gjerne få si noe om det, og dermed skissere hvilke likhetsmål jeg vil bruke i den videre gjennomgangen. Jon Elster (1989) viser i sin bok Vitenskap og politikk til at avvik fra likhet gjerne begrunnes gjennom to ledd. Først må man argumentere for at en gjennomført og absolutt likhet vil ha uheldige konsekvenser. Dernest må man begrunne det spesielle prinsipp som avgrenser de legitime forskjeller fra de illegitime. Hvis vi skal bruke dette resonnementet, så kan vi slutte at det ikke foreligger noe legitimt grunnlag for ulikhet dersom likheten kun har heldige konsekvenser. Om Norge er et likhetspraktiserende samfunn, så skulle vi da ikke, eller i alle fall i mindre grad enn i andre land, finne ulikheter der disse utelukkende er uheldige. Nå er det likevel ikke slik at all ulikhet er besluttet eller avtalt. Det finnes som kjent strukturelle forhold, og også mer eller mindre tilfeldige situasjoner, som skaper ulikhet. Det finnes også beslutninger som gir andre konsekvenser enn hva man hadde tenkt. Selv om vi ikke kan ha kontroll over alle ulikhetsstrukturer i et samfunn, så vil det likevel være nyttig å gjennomgå hvilke prinsipper eller kriterier som vanligvis anvendes når det fattes beslutninger som berører fordelingen av samfunnsmessige goder, og dermed bidrar til å påvirke det samfunnsmessige mønsteret av likheter og ulikheter. Mange har kommet med gode forslag om aktuelle likhetskategorier. Gudmund Hernes (1983) skiller f eks mellom fire forskje llige former for likhet; kompetanselikhet, resurslikhet, formallikhet og resultatlikhet. De tre førstnevnte variantene av likhetsbegrepet viser alle til forskjellige betingelser for likebehandling av mennesker. Jeg vil samle disse under fellesbetegnelsen vilkårslikhet. En likhetsorientering vil i dette tilfellet måles ut fra i hvilken grad man evner å gi alle samme sjanse til å oppnå et gode, evt. velge ut fra alternativer. Resultatlikhet har derimot referanse til den observerte fordelingen av - eller den faktiske tilgangen på - et gode. Slike likhetskategorier kan brukes for å vurdere eksisterende likhetsorienteringer. Samtidig kan man spørre seg hvor de kommer fra og om de inngår i mer helhetlige teorier eller forståelser om fordelinger og rettferdighet. De gjør det, men dessverre er det er liten direkte tilknytning mellom disse teoriene og de likhetskategoriene som egner seg for empiriske analyser (Elster 1989). 3

8 3. GLOBALE TEORIER Jeg har lyst til å trekke med meg to sentrale varianter av slike generelle eller globale teorier i gjennomgangen av likheter og ulikheter i Norge nemlig kontrakttradisjonen og utilitarismen. Disse globale tilnærmingene foreslår et prinsipp som skal regulere den totale fordeling av goder og byrder i samfunnet (Elster 1989). Jeg kan ikke gå dypt inn i hva hver av de to tilnærmingene står for her og nå, men bare kort skissere hovedpunktene i hver av dem. Kontraktteorien og utilitarismen representerer to prinsipielt forskjellige forståelser av hva som er viktigste hensyn å ta i fordelingssammenheng. Det er vanlig å betrakte likhet, rettferdighet og likeverd som utledet ut fra kontrakttradisjonen, mens utilitarismen er fellesbetegnelsen for de teoretiske retninger hvor man tar utgangspunkt i nyttemaksimering (Bowie 1971, Rawls 1972). Begge retningene påberoper seg imidlertid å ha til hensikt å skape et best mulig samfunn. Kontrakttradisjonen kan ifølge Arne Næss (1967) føres tilbake til naturloven. Naturloven er blitt brukt som utgangspunkt for kontraktteoretikernes likhetstenkning, selv om det som Harald Ofstad (1980) har påpekt, i virkeligheten er slik at det er henvist til naturloven både for å legitimere likheter og ulikheter. John Rawls regnes blant de mest sentrale kontraktteoretikerne i vår tid. Han henviser til naturloven for å vise at menneskene har en iboende rettferdighetssans. Med dette mener han at om vi maktet å legge alle egeninteresser til side, så ville vi oppdage at alle mennesker har samme oppfatning om hva som er rettferdige ulikheter. Denne tesen er blitt møtt med stor skepsis. Fordi vi lever i samfunn preget av normer, ordninger og oppfatninger samt har egne erfaringer, anses det umulig å skulle utvikle, eller også forstå samfunnets ulikhetsstruktur ut fra Rawls teori, sier kritikerne (Walzer 1983; Coleman 1986). I den grad hans teori er overført til samfunnet, et det på basis av maximin-prinsippet. Ifølge dette prinsippet er det rettferdig at den som får minst skal få mest mulig, eller sagt på en annen måte - laveste nivå for tildelingen av et gode bør ligger på det nivå som vi alle ville akseptere hvis det var vi som befant oss på dette nivået. Utilitarismen framstår som et alternativ til kontraktteoriene. Arne Næss (1967) har omtalt denne tilnærmingen som filosofien om nyttens etiske verdi. Her er det ikke et hovedmål at den enkelte 4

9 skal oppleve mest mulig rettferdighet. Man skal heller søke en samfunnsmessig maksimering av rettferdig nytte. Ulikheter blir dermed legitime og nyttige dersom de bidrar til en større nytteverdi samlet sett for samfunnet. Utilitarismen finnes i flere varianter. En videreutvikling av teorien er basert på forholdet mellom nytte og lykke (Bowie 1971; Sen & Williams 1982). Handlinger vurderes da ut fra deres konsekvenser i form av å bringe mest mulig lykke totalt for alle. Det som er nyttig er altså det som gir lykke og jo mer lykke, jo mer nytte. Dersom vi anvender dette prinsippet på fordelingsspørsmål, så vil det f eks bety at grensen for tildeling av et gode til en person eller gruppe vil bestemmes ut fra de samfunnsmessige kostnadene som er knyttet til ikke å tildele dem dette godet. Fordi det har vist seg vanskelig å måle og vurdere både lykke og nytte, så har den filosofisk baserte utilitarismen blitt supplert med økonomiske betraktninger. Dette er bakgrunnen for koblingen mellom utilitarisme og klassisk økonomisk velferdsteori (Bowie 1971). Det er reist kritikk mot både kontraktteorien og utilitarismen. Hovedinnvendingene mot kontraktteorien går som sagt på at den er lite praktisk anvendelig, i og med at alle valg i realiteten foretas i en samfunnsmessig sammenheng og ikke i en tenkt tilstand uten kjennskap til konsekvensene (Walzer 1983; Coleman 1986). Utilitarismen er på sin side blitt kritisert for ikke å ta tilstrekkelig hensyn til etiske verdier og menneskets svakheter ved kun å se på konsekvensene av en handling (Bowie 1971; Rawls 1972). På tross av at teoriene er lite anvendelige i praktisk fordelingspolitikk, så har jeg som sagt lyst til å gjøre et forsøk på å belyse noe av vår likhetsorientering ut fra disse forståelsene. Jeg vil samtidig også trekke inn et begrep om illegitim likhet. Dette betegner en situasjon med for mye likhet, altså at noen har fått urettmessig mye av et gode i forhold til et eller annet kriterium. Legitim ulikhet impliserer selvfølgelig et begrep om illegitim likhet, men dette er blitt lite artikulert i fordelingsdebatter. Selv om det nok er å trekke teoriene litt for langt, så kan det sies at kontraktteorien er mest opptatt av betingelsene for fordelingen, mens utilitarismen fokuserer på resultatet. Ifølge kontraktteorien er det mest rettferdig å anvende de kriteriene som gir den ulikhetsfordelingen som de fleste av oss kan akseptere. Heri ligger at vi vil ønske å gi de verst stilte de best mulige vilkår uten at dette skaper en illegitim likhet, dvs en urettferdig likhet. Går vi videre på dette, så vil vilkårslikhet være det absolutt viktigste for kontraktteoretikerne. Resultatet av fordelingen er i og for seg forholdsvis mindre vesentlig. I praksis innebærer imidlertid kontraktteorien, (som jeg allerede har påpekt), at man fokuserer på situasjonen for de verst stilte. 5

10 Ifølge utilitarismen bør det heller fokuseres på den endelige fordelingen av et gode, og vilkårene bør bestemmes ut fra hvilket resultat som gagner flest mulig. Resultatlikhet blir følgelig betinget av at dette gir mest mulig velferd samlet sett, eller i gjennomsnitt, om man vil si det slik. Fordelingskriterier velges da ut fra dette hensyn. Likhetshensyn blir i denne sammenheng kun interessant i forhold til hvorvidt det bidrar til større eller mindre lykke og nytte totalt. Sannsynligvis vil det være hensiktsmessig å fordele visse goder likt, andre goder vil måtte fordeles etter behov eller etter innsats, fordi dette gir størst utbytte samlet sett. 6

11 4. LIKHETSSTATUS Jeg vil nå gå over til å skissere gjeldende likhetsstatus på utvalgte samfunnsområder på basis av vilkårslikhet og resultatlikhet, og også søke å trekke noen linjer over til kontaktteorien og utilitarismen. På denne måten vil jeg forsøke å gi et bilde av hvorvidt og på hvilken måte likhetsorienteringen framtrer i vårt eget land. De områdene jeg vil komme inn på, er juridiske rettigheter, utdanningstilbud, helsetilbud, arbeidsmarked og økonomi. Jeg vil med en gang få presisere at jeg tar utgangspunkt i et skille mellom forskjellighet og ulikhet hvor forskjeller er å forstå som horisontalt mangfold, mens ulikhet er rangert forskjellighet, eller også mangfold som er omskapt til ulikhet (Béteille 1981). Dette er en viktig presisering. 4.1 Juridiske rettigheter Formelt sett har alle samme rettigheter og er underlagt det samme lovverk i Norge, slik at vi kan si at det praktiseres vilkårslikhet i form av likebehandling innenfor dette samfunnsområdet. Jeg kan ikke se noen klare tegn til at likebehandlingen i forhold til lovverket er i endring. Jeg vil dermed si at Norge er et likhetsorientert samfunn på det juridiske området. Det man kan ha en debatt om av og til, er hvorvidt det er tilstrekkelig juridisk likebehandling mellom samfunnsområder, f eks om strafferammen bør være mer lik for visse områder. Likhet for loven kan føres tilbake til både kontraktteorien og utilitarismen. Det er nok likevel mer prinsippet om strafferammer ut fra hva samfunnet er tjent med, enn ut fra hvor høy straff den enkelte av oss ville akseptere i tilfelle vi selv skulle bli straffet, som ligger til grunn for likhetsorienteringen på dette området. 4.2 Utdanningstilbud På utdanningsområdet betrakter vi oss selv som svært likhetsorienterte i Norge. Siden etableringen av folkeskolen har myndigheter, lærere og andre arbeidet aktivt for å gi alle barn og unge mest mulig like muligheter til kunnskap og til å velge yrke. Her kan vi si at det har skjedd en utvikling i retning av en streben etter enda mer likhet, helt fram til i dag. 7

12 Opprinnelig har det vært mer fokus på vilkårslikhet enn på resultatlikhet innen utdanningsområdet. I de senere år er dette noe endret, ved at det i større grad praktiseres tilrettelagt undervisning for personer med lærevansker. Det er også utviklet tilbud for personer som ikke er bosatt på undervisningsstedet gjennom økende bruk av nettbasert undervisning, og det har skjedd større grad av likestilling mellom formalkompetanse og realkompetanse. Det er også tilstrebet større resultatlikhet ved at verdien av yrkesrettet og studieforberedende undervisning er sidestilt innen videregående opplæring. Slik sett er altså Norge et likhetsorientert samfunn på utdanningsområdet. Om vi ser litt framover tid, så kan vi nok forvente fortsatt oppslutning om enhetsskolen i betydningen at alle skal ha et kvalitativt like godt utdanningstilbud. Riktignok har den sittende regjering lagt fram en stortingsmelding om offentlig støtte til opprettelse av såkalte frie skoler, dvs private skoler som ikke nødvendigvis er bundet til et livssyn eller en definert pedagogisk tilnærming. I begrunnelsen for forslaget heter det at det skal tilstrebes samme adgang til disse skolene som til de offentlige skolene. Private skoler som mottar statsstøtte skal derfor ikke være kommersielle skoletilbud. Formålet er å skape mangfold, altså forskjelllighet, uten at dette skaper ulikhet. Det gjenstår å se hvordan det går med denne meldingen, og dernest om en åpning for flere private skoler faktisk vil gi mange flere private skoler. Videre er det et åpent spørsmål hvorvidt en økende andel private skoler vil bidra til mindre eller mer ulikhet i utdanningstilbudet og mht ervervet kompetanse. Fokus ligger likevel fremdeles på vilkårslikheten, og det er et spørsmål for seg hvorvidt like vilkår bidrar til å redusere elle r utjevne ulikheter. Som Gudmund Hernes har skrevet (1983), så vil lik behandling av de som er ulike bidra til å vedlikeholde, om ikke også å øke, eksisterende ulikheter. Sett i et utilitaristisk perspektiv, synes vi likevel å ha oppnådd større samlet velferd ved å fokusere på vilkårslikhet når det gjelder utdanningstilbud. Enhetsskolen synes også rettferdig om vi anlegger en kontraktteoretisk vinkling, skjønt det er selvfølgelig mulig at enkelte ville ha foretrukket mindre likhet i utdanningstilbudet om de måtte foreta et valg bak uvithetens slør, som Rawls (1972) formulerer det. Kontraktteorien egner seg imidlertid ikke spesielt godt på dette området fordi det i liten grad er slik at de som får mest utdanning ville få mindre dersom de som får minst skulle få mer. 8

13 4.3 Helsetilbud Vi har en sterk likhetsorientering også på helsesiden. Her er det heller ikke spesielt aktuelt å anvende kontraktteorien, men man kan likevel si at det skjer en prioritering mht hvilke helseplager samfunnet bruker mer eller mindre ressurser på. Prioriteringen er i så fall til en viss grad basert på en målsetting om å gi et akseptabelt minimumstilbud i forhold til flere, eller kanskje også flest mulige, helseplager. Unntatt når det gjelder tannhelse, er også størrelsen på egenandelene forsøkt holdt på et slikt nivå at det ikke hindrer folk i å oppsøke helsetilbud. Det er dermed tatt hensyn til de verst stiltes situasjon på helsesiden. I tillegg kan vi også se en forbindelse til hensynet til velferdssummen gjennom at det, i alle fall tidvis, satses aktivt på å bekjempe sykdommer som koster samfunnet mye. Mange mener at helsetilbudet blir mer ulikhetsskapende jo større innslag vi får av private klinikker hvor pasienten selv må betale for behandlingen. Dette kan skape ulikheter innenfor visse sykdomsområder. Så langt ser det imidlertid ikke ut til at private tilbud har forringet det offentlige tilbudet av helsetjenester i vesentlig grad. Jeg vil derfor betegne vårt helsetilbud som først og fremst likhetsorientert. Heller ikke på helseområdet er det slik at like vilkår gir likt resultat. Den faktiske helsetilstanden er derfor sammensatt. Undersøkelser har eksempelvis vist at yrkesaktive har bedre helse enn de som ikke er yrkesaktive (Dahl og Birkeland 2000). Gjennom et nylig oppslag i media er det dessuten kommet fram at uteliggere i Oslo er underernært på linje med folk i utviklingsland. Dette viser at det er nødvendig med større vektlegging også på resultatet i forhold til kun å se på tilgangen av helsetilbud - fordi ikke alle benytter seg av tilbudet i samme grad. Om det ikke gjøres noe i forhold til dette, så vil det være riktig å si at Norge beveger seg i retning av større ulikheter når det gjelder tilgjengeligheten av helsetilbudet og fordelingen av helse i befolkningen. 4.4 Arbeidsmarked Arbeidsmarkedet er blant de samfunnsområder hvor det er gjennomført en god del analyser som avdekker ulikheter, til dels meget urimelige og unyttige ulikheter, vil jeg tro. Det som nok anes som den groveste ulikebehandlingen på arbeidsmarkedet, er utestengningen av store grupper som innvandrere og funksjonshemmede (Rogstad 2001). I tillegg er det grunn til å betvile at alle stiller likt ved søknad om andre jobber som de er kvalifisert for innenfor egen arbeidsorganisasjon. 9

14 Arbeidsledigheten er likevel ikke spesielt høy i Norge sammenlignet med andre land. Dette har imidlertid nær sammenheng med at vi ligger svært høyt når det gjelder andelen trygdede og denne andelen har vært økende gjennom de senere år. Ut fra dette kan det sies at likhetsorienteringen synes svakere på arbeidsmarkedet sammenlignet med de områdene som er blitt kommentert foran. En slik ulikebehandling kan i prinsippet være hensiktsmessig i et utilitaristisk perspektiv, gitt at de som er i arbeid akkumulerer så stor verdiøkning at det mer enn kompenserer for andelen som ikke er i arbeid. I og med at det ikke praktiseres noen samlet styring av aktiviteten på arbeidsmarkedet, så er imidlertid verken kontraktteorien eller utilitarismen egentlig aktuelle som grunnlag for å forstå ulikhetene på dette området. Det er mer nærliggende å tolke ulikheten som en uheldig konsekvens av flere enkeltstående beslutninger som hver for seg nok kan ha sin kortsiktige, nyttebaserte begrunnelse. I et utilitaristisk perspektiv synes imidlertid dette mindre hensiktsmessig. Det er i hovedsak markedsrelaterte forhold som styrer tilgangen på arbeidsmarkedet. Selve valget om å la markedet bestemme tilgangen på arbeid kan imidlertid være basert på en utilitaristisk vurdering som sier at dette antas å gi størst verdiøkning for samfunnet. Det er ikke tid til å gå nærmere inn på denne problematikken nå, men det kan altså neppe sies at Norge er utpreget likhetsorientert når det gjelder tilgangen på arbeid. 10

15 4.5 Økonomi I Norge har vi hatt en generelt økonomisk oppsving i perioden , med unntak av 1989 (Søndergaard 2001). Kort summert kan vi si at når det gjelder generelle inntekter, så er det blitt større forskjeller mellom hushold, men samtidig har de aller fleste fått det bedre. Ulikhetene framkommer f eks ved at den tiendedelen av alle voksne personer som hadde høyest gjennomsnittsinntekt mottok 19 prosent av inntektene i I år 2000 hadde dette tallet økt til nær 24 prosent. Ulikhetene øker dels ved at lønnsforskjellene øker, men også ved at arv og aksjeutbytte får stadig større betydning for husholdsinntekten. Utbetalt aksjeutbytte økte f eks med mer enn 50 prosent bare fra 1999 til 2000, mens aksjevinster i samme periode økte med hele 85 prosent (SSB 2002). Det er i løpet av nittitallet blitt mindre ulikhet mellom kvinner og menn som utfører samme arbeid, men fremdeles har kvinner som gruppe en langt lavere gjennomsnittlig inntekt enn menn. Dette kommer delvis av at kvinner i lønnsarbeid tjener mindre enn menn, men også at kvinner i større grad enten arbeider deltid eller er hjemmearbeidende uten inntekt. Flere har spurt seg om det at de fleste har fått det stadig bedre også betyr at klasseskillene har forsvunnet. Gunn Birkeland (2000) kommer fram til at dette ikke har skjedd, men at det likevel kommer an på hvilket klassebegrep man benytter. Hun er kommet fram at det er et misvisende klassebegrep som ligger til grunn når forskere har påpekt at vi har fått et klasseløst samfunn. Samme konklusjon ble trukket i en annen studie hvor man hadde analysert samme forskningsmateriale ut fra ulike klassebegreper (Gooderham og Ringdal 1995) Oppfatninger om fordelingen av økonomiske midler er både knyttet til våre oppfatninger om vilkårslikhet og om resultatlikhet. Spørsmålet om nivået for minstelønn, trygd og sosiale ytelser kan relateres til betraktninger ut fra resultatlikhet, og kan også knyttes opp mot kontrakttenkningen på bakgrunn av maxi-min-prinsippet. Vilkårene for økonomisk ulikhet synes ellers nærmere relatert til utilitarismen, om vi i det hele tatt kan si at det ligger en vurdering av samfunnsmessig nyttig til grunn for økonomiske ulikheter som i så sterk grad bestemmes av markedsmessige forhold. I og med at lønnsinntektene i stor grad påvirkes så sterkt av markedet, i vid forstand, så blir det også slik med økonomiske ulikheter. I tillegg er det som kjent ingen statlig styring med utbytte av arv og kapitalinntekter, annet enn at skattebestemmelser kan justere utbyttet noe. 11

16 Vi har opprettholdt en relativt høy standard for minstelønn gjennom tariffavtaler i vårt land. Det skyldes ikke minst at Landsorganisasjonen har prioritert dette. Men det skyldes nok også at vi generelt sett er opptatt av likeverd og at vi finner det uverdig at noen skal få lønn under et visst nivå. Det skal godt gjøres å mene at noe arbeid er mange ganger mindre verdt enn annet arbeid. Litt spekulativt tror jeg det høye minstelønnsnivået har en viktig symboleffekt i forhold til vår selvoppfatning om å være et likhetsorientert samfunn. Det gjør at vi kan opprettholde denne oppfatningen selv om ulikhetene faktisk øker. 4.6 Samlet drøfting I sum har vi her et bilde av et samfunn som bestreber seg på å ta vare på alle gjennom relativt gode ordninger for økonomisk støtte til vanskeligstilte. Det satses også mye på å gi tilbud til alle når det gjelder utdanning og helsetjenester. Norge er slik sett et likhetsorientert samfunn når det gjelder tilbudet og fordelingen av vesentlige samfunnsgoder. Det samme gjelder juridiske rettigheter. Samtidig er det kimer til økt ulikhet innenfor enkelte områder, ikke minst når det gjelder arbeid og penger, og til dels også når det gjelder helsetilbud. Når det gjelder tilbudet innenfor helse og utdanning, ser vi spirer til vilkår som enkelte har tolket som grunnlag for økt ulikhet. Dette er særlig knyttet til privatisering av tjenester og tilbud. Den økende ulikheten kan knyttes både til utilitaristiske og kontraktteoretiske rettferdighetsvurderinger. Ingen er direkte avskåret fra eller fratatt noe tilbud. Det er dermed ikke slik at det samlet sett gis et mindre omfattende eller dårligere tilbud av helse- og utdanningstjenester. Ulikhetene betyr heller at noen kan få et langt bedre tilbud enn andre. Det er vanskelig å si om dette gir et mindre likhetsorientert samfunn. Det utfordres oss uansett til å flytte oppmerksomheten mer over på bruken, og ikke bare tilgjengeligheten, av tilbudet. Det er som sagt ikke alltid gitt at man ikke når fram til alle grupper gjennom de tilbudene som finnes og den måten de er organisert på. Tilstanden for underernærte uteligger er et eksempel på akkurat det. Tilgangen på arbeid anses langt mindre likhetsbasert enn tilbudet av helsetjenester og utdanning. Ulik tilgang på arbeid må sies å stå i motsetning til kontraktteoretiske rettferdighetsvurderinger i og med at ikke alle som ønsker det er sikret tilgang til dette godet. Vi ligger altså under minimumsgrensen her. I den grad vi kan knyttet markedsbasert utvikling til teorier om likhet og rettferdighet, så må det altså eventuelt være utilitaristiske betraktninger som gjør seg gjeldende på dette området. 12

17 På det økonomiske området kan vi som sagt see en tilknytning både til vilkårslikhet og resultatlikhet, og også både til kontraktteorien og utilitarismen. Jeg skal gå litt videre inn på dette området, og det ved å se nærmere på de holdninger vi har til økonomisk ulikhet. 13

18 5. HOLDNINGER TIL ØKONOMISK ULIKHET Det er gjennomført svært mange undersøkelser om holdninger til økonomisk ulikhet. Nyere forskningsresultater viser en økende aksept av generell økonomisk ulikhet. Knud Knudsen (2001) viser f eks dette i sin analyse av data fra den norske delen av en internasjonal studie fra 1992 og Det er samtidig variasjoner i oppfatningene og disse synes koblet både til posisjon i den sosiale strukturen og til ideologi. De variablene som slår ut er kjønn, alder, familieøkonomi samt religiøsitet og politisk standpunkt. Norge regnes likevel som et likhetsorientert samfunn, sammenlignet med andre vestlige land. I Knudsens analyse går det f eks fram at de fleste ønsker at den som tjener best bare bør tjene 2 eller 3 ganger mer enn den som tjener minst. Tilsvarende tall kommer frem i andre studier (Ingebrigtsen 2002). Knudsens analyse viser videre, på samme måte som mitt eget arbeid (Ingebrigtsen 2002) fra kommunal sektor, at oppfatninger om passende lønn for lavt betalte jobber bare i liten grad synes knyttet til oppfatninger om legitim lønn for jobber som er godt betalt. Dette peker i retning av at kontraktteoretisk tenkning har betydning for våre vurderinger av de verst stiltes vilkår. Vurderinger av graden av økonomisk ulikhet synes derimot nærmere knyttet til utilitarismen. Det er grunn til å anta at tendensen til økende aksept av visse typer ulikheter neppe har pågått særlig lenge. Gjennom en sammenligning av data fra 1980, 1982 og 1986 foretatt av Norsk Gallup ser vi at det faktisk har vært en utvikling i motsatt retning i den aktuelle perioden. Det var flere som ville ha økt utjevning i 1986 sammenlignet med

19 Vurderinger av hvor langt inntektsutjevningen er gått i Norge på tre ulike tidspunkter For langt Rimelig Mer utjevn Likt for alle Sum N= Kilde: Norsk Gallup Institutt/NSDs Meningsmålingsarkiv. Dette viser at det har vært svingninger i holdningene, hvilket tilsier at vi bør være oppmerksomme på den forbindelsen som er mellom ulikhetsoppfatninger og økonomiske konjunkturer. Som jeg var inne på for litt siden, har de fleste fått bedret sine økonomiske vilkår i Norge gjennom de siste årene. Aksepten av økt ulikhet kan derfor f eks være knyttet til at man selv har fått det bedre, og at man mener at denne bedringen er vel fortjent. Det hersker forskjellige oppfatninger om hvorvidt den økende aksepten av ulikhet vi nå opplever er å anse som en mer permanent trend eller som en svingning på linje med tidligere svingninger. Det er også blitt påpekt fra enkelte holdt at yngre mennesker aksepterer større ulikheter enn de eldre. Fra andre hold er det samtidig blitt framhevet at hovedfokus for sosial ulikhet har skiftet fra å være knyttet til produksjonssfæren til mer vekt på konsum og kultur. Dette skulle tilsi større opptatthet av identitet, personlige spørsmål og mangfold. Det blir særlig vist til at unge mennesker synes mer opptatt av kulturelle enn av økonomiske verdier (Aalberg 1998). Ifølge Ottar Hellevik (2002) er det imidlertid ikke gjennomført undersøkelser som gir grunnlag for å trekke noen konklusjon mht hvorvidt aldersforskjeller i verdiorienteringer er en effekt av alder eller generasjon. Det vi kan utlede så langt, er at ungdom er mest opptatt av materielle goder, og ikke postmaterialistiske verdier, sier Hellevik. Vi har følgelig heller ikke noe godt grunnlag for å si noe om hvorvidt det fortsatt vil være økende aksept for ulikheter. 15

20 6. AVSLUTNING Dagens likhetsorientering kan forenkelt oppsummeres som i denne figuren: LIKHET HOLDNINGER ARV MARKED PROSESSER/ VILKÅR RESULTATER ULIKHET I utgangspunktet har vi varierende oppfantinger om hvor stor vekt vi bør tillegge likhetshensyn, men stort sett er vi likhetsorienterte i våre holdninger. Når det kommer til aktuelle prosesser, så blir det likevel ikke så mye likhet som vi kanskje hadde ønsket oss. (Slik er det for øvrig også i andre land de fleste ønsker noe mer likhet enn det de mener at det er men ulikhetene er for øvrig som regel større enn hva de fleste tror.) Vi har likevel etablert prosedyrer og prosesser på basis av vilkårslikhet på flere samfunnsområder, og slik sett bidrar disse prosessene delvis til å øke likhetene. Dette gjør at resultatene peker i litt forskjellige retninger når det gjelder resultatlikhet. Samtidig finnes altså personer og grupper som faller helt utenfor de likhetsbaserte velferdsgodene våre. Jeg vil avslutningsvis vende tilbake til de to spørsmålene jeg stilte innledningsvis, nemlig Er det ønsker om likhet i Norge? Har utvikling vært i tråd med likhetsorienteringen? Svaret på det første spørsmålet blir et betinget ja. Vi synes likhetsorienterte på viktige samfunnsområder sett ut fra de standardene vi har satt for likheten. Når det gjelder arbeidsmarkedet, så 16

21 er det imidlertid lite hensiktsmessig å vurdere likhetsorienteringen i og med at dette samfunnsområdet i stor grad er styrt av markedet. Markedet styrer også i stor grad på det økonomiske området, men her trår myndigheter og fagorganisasjoner til for å sikre et visst minimusnivå for alle i tråd med kontraktteoretisk rettferdighet. Sannsynligvis er slike tiltak også samfunnsmessige nyttige i et utilitaristisk perspektiv. Det er klart at betraktninger om samfunnets likhetsorientering vil variere i forhold til om vi spør etter vilkårslikhet eller resultatlikhet. Det er når det gjelder resultatlikhet at Norge særlig framstår som mer likhetsorientert enn de fleste land vi sammenligner oss med. I Norge er det imidlertid heller ikke et gjennomgående fokus på resultatlikhet. Det er også hos oss i større grad hensynet til vilkårslikheten som dominerer når det gjelder tilbudet om både helse- og utdanningstjenester, og også når det gjelder økonomi. Begrunnelsen for fokus på vilkårslikhet ligger nok likevel i et ønske om at likebehandlingen skal gi mest mulig velferd til alle. Svaret på det andre spørsmålet blir et enda mer betinget ja. Det norske samfunn er preget av likhetstenkning på mange områder. Om vi måler likhetsorienteringen ut fra premissene for vilkårslikhet, finner vi stor grad av likhetsorientering, selv om det er tendenser til større ulikhet på flere områder. Det er derimot mindre grunnlag for å si at vårt samfunn er spesielt likhetsorientert når det gjelder situasjonen for personer og grupper som opplever å bli utestengt fra arbeidsmarkedet. Dette gjelder blant annet store grupper funksjonshemmede og personer med opprinnelse fra en annen kultur samt en økende gruppe som av diverse grunner blir trygdemottakere i stedet for lønnsmottakere. Sett ut fra disse menneskene, som faktisk utgjør en ganske stor andel av befolkningen, oppleves nok ikke alltid likhetsorienteringen å være spesie lt sterk. Her har vi en klar utfordring. Det springende punktet blir dermed hvilke premisser som bør gjelde som utgangspunkt for ulikhetsanalyser. Utsatte grupper, som ikke får sin andel av godene på tross av vilkårslikheten, betraktes gjerne som avvik i forhold til gjeldende likhetsorientering og likhetspraksis. Dette kan ha sin bakgrunn i at disse gruppene fremstår som flere små grupper, og det er forskjellige årsaker til hvorfor hver av gruppene tilsidesettes, og årsakene kan variere mellom samfunnsområder. 17

22 Man kan imidlertid spørre seg om ikke et samfunns etiske nivå bør måles ut fra dets evne til å gi en likeverdig behandling av mennesker som ivaretar mangfold og forskjellighet. Sett i et slikt perspektiv er jeg langt mer uviss på om Norge er å regne som et likhetsorientert samfunn. REFERANSELITTERATUR Aalberg, T. 1998: Norske likhetsverdier i et komparativt perspektiv. Tidsskrift for samfunnsforskning Vol 39, No 4, pp Beteille, A. 1981: The Idea of Natural Inequality. I Berreman, G.D. (ed): Social Inequality Comparative and Developmental Approaches. Acadrmic Press, New York. Birkelund, G. E. 2000: Modernitetens flertydighet Økende individualisme eller stabil strukturell ulikhet? Tidsskrift for samfunnsforskning Vol 41, No 2, pp Bowie, N. 1971: Towards a New Theory of Distributive Justice. The University of Massachusetts Press, Amherst. Coleman, J.S (1964): Individual Interests and Collective Action. Selected Essays. Cambridge University Press/Universitetsforlaget, Oslo. Dahl, E. & Birkelund, G. E. 1999: Sysselsetting, klasse og helse En analyse av fem norske levekårsundersøkelser. Tidsskrift for samfunnsforskning Vol 40, No 1, pp3-99. Elster, E. 1989: Vitenskap og politikk. Det Blå Bibliotek. Universitetsforlaget. Føllesdal, A. 1999: Hvorfor likhet hva slags likhet? Normative føringer på forskning om makt og demokrati. Tidsskrift for samfunnsforskning Vol 40, No 2. Gooderham & Ringdal, K. 1995: Tidsskrift for samfunnsforskning Vol 36, No 3. Graubard, S. R. (ed.) 1986: Norden The Passion for Equality. Universitetsforlaget. Hellevik, O. 2002: International Journal of Public Opinion Research. Vol 14, No 3, pp

23 Hernes, G. 1983: Ulikhet, effektivitet og rettferdighet. I Øyen, E. (red.) 1983 (1976): Sosiologi og ulikhet. Universitetsforlaget. Ingebrigtsen, B.A. 2002: Lønn og rettferdighet. En undersøkelse om lønnsoppfatninger blant kommunalt ansatte. NTNU, Trondheim Knudsen, K. 2001: Hvor stor bør ulikheten være? Norske meninger om legitim lønn Tidsskrift for samfunnsforskning Vol 42, No 4, pp Næss, A. 1967: Filosofiens historie. Fra oldtid til renessanse. Universitetsforlaget, Oslo. Ofstad, H. 1980: Ansvar og handling. Universitetsforlaget, Oslo. Rawls, J. 1972: A Theory of Justice. Oxford University Press, Oxford. Rogstad, J. 2001: Små årsaker store forskjeller. Forklaringer på ulikhet i det flerkulturelle Norge. Tidsskrift for samfunnsforskning Vol 42, No 4, pp Sen, A. & Williams, B. (eds) 1982: Utilitarianism and beyond. Cambridge University Press, Cambridge. Statistisk sentralbyrå 2002: Inntekts- og formuesstatistikk for hushald, Internet Søndergaard, J. 2001: Is increased inequality inevitable? NOVA Rapport 5/2001 Walzer, M. 1983: Spheres of Justice. A Defense of Pluralism and Equality. Basic Books Inc. Publishers, New York. 19