Advokat for samfunnskollektivet

Transkript

1 Kronikk i Aftenposten 14. mai 2005 Advokat for samfunnskollektivet Rune Slagstad Hauge er et barn av venstrestaten, skolefolkets stat. Moren var håndarbeidslærerinne - faren, en husmannsgutt fra Rolvsøy i Østfold, forsikringsfunksjonær. "Jeg vet ikke hvor det kom fra, men jeg visste tidlig hva jeg ville. Jeg ville bli professor i rettsvitenskap," fortalte Hauge en gang. Jusstudiene bragte Hauge til Ragnar Knoph, mellomkrigstidens lysende juridiske skikkelse. Knoph hørte sammen med Dagbladets redaktør Einar Skavlan og prisdirektør Wilhelm Thagaard til Venstres radikale fløy. Hauge var professor Knophs vitenskapelige assistent da denne plutselig døde i I krigens første år var Hauge ansatt i Thagaards prisdirektorat. Milorgs leder Krigen førte Hauge bort fra den akademiske løpebane. Hauge kom med i det organiserte motstandsarbeid høsten 1941 via studentidretten. Da det første Milorg ble rullet opp av Gestapo samme høst, var det Knut Møyen, studentidrettens organisator, som også organiserte gjenoppbyggingen av Milorg på Østlandet, og Hauge ble Møyens stedfortreder. I juni 1942, utenfor Tåsen Samvirkelag, fikk Hauge beskjed av Møyen om at nå var det hans tur. Gestapo var på sporet av Møyen, og han måtte rømme til Sverige. I ble Hauge, 27 år gammel, og uten noen slags militær bakgrunn, leder for det reorganiserte Milorg og den illegale militære motstandskampens ubestridt fremste skikkelse. Via motstandskampen ble Hauge en av arbeiderpartistatens store strateger. Han befant seg i sentrum da det sivile Norge samlet seg våren 1945, først som Paal Bergs sekretær og deretter Einar Gerhardsens. Gerhardsen valgte sin unge sekretær, den yngste av alle statsrådene, uten fortid i Arbeiderpartiet, som forsvarsminister. På Youngstorget knurret Martin Tranmæl, den

2 gamle høvding, og Konrad Nordahl, den nye LO-formann, talte foraktelig om "14- dagerssosialisten". Prisdirektør Thagaard hadde tidligere på sommeren 1945 tilbudt Hauge førsteplassen på Oslo Venstres stortingsliste, men han hadde takket nei. Tiden var ute for det parti han hadde sognet til før krigen. Suverent grep At Gerhardsens politiske dømmekraft var av et annet slag enn de andres på Youngstorget, viste ikke minst dette valg. Ved sitt personvalg løste Gerhardsen med et suverent grep et av mellomkrigstidens store ideologiske stridsspørsmål: antimilitarismen og forsvarsspørsmålet. Hauge ville i tråd med en av krigens grunnleggende erfaringer teknologisk modernisere det militære og bringe det under styring av de politiske organer. Dette oppdrag bragte Hauge på krigsfot med deler av det militære establishment. Generalene gikk etter tur: først Otto Ruge, noen måneder senere fulgte Halvor Hansson og til sist, ved kulminasjonen i 1948, Olaf Helset. Samtidens politiske kommentatorer skjønte ikke hvorfor Gerhardsen holdt på sin militære konfliktskaper. Men større ting var i vente. I løpet av de neste månedene skulle NATO-saken finne sin løsning. En sto på denne tiden overfor to varianter av vestlig integrasjon: et skandinavisk fellesskap med en dreining mot vest eller et atlantisk fellesskap. Det skandinaviske alternativ falt bort fordi Sverige ikke kunne akseptere noe arrangement som rokket ved nøytraliteten - og fordi de norske atlanterhavsfarere hadde tatt føringen. I en fremskutt posisjon sto Hauge, i forhandlingene med svenskene, i den interne partibehandling og i nærhet til Gerhardsen. Det avgjørende var, også i denne sak, hvem Gerhardsen lyttet til. I de forutgående år hadde Gerhardsen lyttet stadig mer til Hauge. "Den som i denne saken kom til å øve største innflytelse innad i regjeringen var forsvarsministeren, Jens Chr. Hauge," skrev Gerhardsen, og Gerhardsen føyde til at Hauge hadde - "noe jeg personlig fikk erfaring for" - "en sjelden overtalelsesevne". På Hauges parti Med valget av Hauge som forsvarsminister i 1945 ble også deler av Milorgs nett koblet til arbeiderpartistaten, en entusiastisk gruppe forskningsingeniører til dels med bakgrunn i krigens etterretningsarbeid. I løpet av kort tid senhøstes 1945 hadde Hauge etablert Forsvarets forskningsinstitutt, som ble det faglige kompetanseorgan i den norske militærindustrialisme 2

3 rundt Kongsberg Våpenfabrikk, Raufoss Ammunisjonsfabrikk og Marinens Hovedverft i Horten. I dette miljø hadde partifargen liten relevans. Om de het Helmer Dahl, Gunnar Randers, Fredrik Møller eller Finn Lied, var de på Hauges parti, uansett hvilket parti de ga sin stemme. Hovedsaken var den kunnskapsindustrielle modernisering av Norge. Da Gerhardsen i 1951 overraskende trakk seg som statsminister, fulgte Hauge med ut av regjeringen. Formann Gerhardsen plasserte Hauge i en nyopprettet stilling på partikontoret på Youngstorget, i begynnelsen motstrebende akseptert av partisekretær Haakon Lie, men de to fant etter kort tid tonen. De tre ble partistatens ideologisk-organisatoriske sentrum, som førte an i det Lie har kalt Arbeiderpartiets ideologiske "loftsrydding". Den banet vei for en ny atlantisk moderniseringsideologi med norsk aksent: en sterk stat basert på korporativt samvirke, ekspanderende demokrati og vestvendt industrialisme. I denne prosess spilte Hauge en nøkkelrolle - i nedkjempelsen av det foreldede og i frembringelsen av det nye. Advokat for samfunnskollektivet Den amerikanske våpenhjelpen som skjøt fart utover 1950-tallet, ble basis for en ny industriell offensiv med Hauge som en styrende hånd. Knapt et halvt år etter at han var gått av som forsvarsminister, satt han i de styrende organer for de tre statlige militærbedrifter, etter kort tid også som selskapenes juridiske rådgiver og forhandler. På Kongsberg og Raufoss ble han værende i mer enn 30 år, i Horten i Hauge var en privatpraktiserende advokat for samfunnskollektivet i skjæringspunktet mellom jus, politikk og offentlig næringsdrift. På ham falt en rekke samfunnsoppdrag, Også av sensitiv art, som da han i 1961 ble utpekt til å inspisere det israelske atomprogram. Tungtvann fra Norsk Hydro var på slutten av 1950-tallet blitt eksportert til Israel under den forutsetning at tungtvannet kun skulle nyttes til fredelige formål. Men i 1960 hadde amerikanske rekognoseringsfly oppdaget at en atomreaktor var under bygging i Negevørkenen. Hauges inspeksjonsrapport var av det politisk beroligende slaget på en tid da amerikanernes blikk var langt mer kritisk enn i senere år. Hva Hauge selv den gang visste, er ikke godt å si, men i dag vet vi at det norske tungtvann inngikk i Israels atomvåpenprogram. Flere momenter hører med for å forklare - som er noe annet enn å bortforklare - norsk politikk i denne sak. I Hauges industrielle miljø var det en sterk atomoptimisme; en drømte om atomkraftens "totale revolusjon". I Arbeiderpartiet var en dyp solidaritet med Israel som utsatt nasjon i en fiendtlig arabisk omverden, men og med et 3

4 egenartet samfunnseksperiment og overgangen fra kapitalisme til sosialisme. I denne solidaritet ble også atomenergien mobilisert. Hauges interesse for samfunnseid industri har vært vedvarende - fra de militære industribedrifter via SAS til Statoil. Bak opprettelsen av Statoil som helstatlig selskap i 1972 sto arbeiderpartistatens nasjonale strateger: Finn Lied, industriminister i Brattelis regjering , og hans statssekretær Arve Johnsen - og bak disse igjen selvfølgelig Jens Chr. Hauge, Statoils første styreformann. "Søk stillingen som administrerende direktør i Statoil," sa Lied til Johnsen - EF-striden var avgjort, regjeringen Bratteli avgått og søknadsfristen utløpt. Noen uker senere var Johnsen ansatt - av Hauge. Statoil var som selskap en innovasjon, en egenartet konstruksjon, en ny type samfunnsaktør- en mellomting mellom et operativt oljeselskap på linje med Esso, Mobil og Shell og en samfunnsinstitusjon innfelt i et nett av politiske forpliktelser. Med Statoil fikk nasjonen, i en periode, en aktør som til en viss grad kompenserte for det svake, private industriborgerskap. Skarpsindig, kunnskapsrik, ufattelig presis Selv er jeg kommet ganske sent inn i Hauges liv. Siden vi møttes første gang på slutten av 1980-tallet på hans advokatkontor på Drammensveien, har vi vedvarende hatt våre kollokvier, som vi pleier å kalle dem, om historie, jus og politikk, med krigen som det selvfølgelige, tilbakevendende omdreiningspunkt. Jeg har møtt en skarpsindig analytiker, uhyre kunnskapsrik, belest og orientert med en ufattelig presis erindring av steder og personer og, selvfølgelig, en overveldende livserfaring. Tidvis kan han nok virke noe belærende, men denne positur blir tuktet av en nysgjerrighet for det som ikke er hans. Åpenheten, også i det eksistensielle, har gjort ham til en venn for meg. Til tross for alt som skiller - og på grunn av det. - Jens Chr. Hauge er ingenlunde en taus mann, selv om han stundom kan gi et taushetens inntrykk. Medial small-talk ligger imidlertid ikke for ham. Hauge har villet ha reell makt - strategisk regimakt. Det ga ham format som politisk strateg, men er også blitt en begrensning; stundom er han nok blitt for styrende i forhold til historikere og journalister. Jeg skulle gjerne ha sett mer av hans for meg frapperende intellektuelle ledighet i det offentlige rom. "Maktens ansikt" er tittelen på en bok om Hauge. Tittelen er mer vellykket enn boken. Hauge har aldri vært i tvil om egen betydning og makt, men han har visst forskjell på makt - diktaturets makt og demokratiets. "Det er en fare for demokratiet om vi forlener folk med 4

5 makt som ikke evner å bruke den riktig," sa han en gang. Demokratiet beror også på vilje til makt - forankret i det åpne samfunns institusjoner. Opprettelsen av Institusjonen Fritt Ord i 1974 hører til i denne kontekst. Initiativet kom fra Hauge, som også var institusjonens strategiske organisator. Jens Chr. Hauge er en sosialdemokratisk samfunnsreformator som vet hva han vil, hvorfor han har villet det han vil - og evner å reflektere over hvorfor han har villet det han har villet. 5