Opdalen i Siljan med Sølland i forgrunnen. Sølland i Siljan. Forfedrene til Peder Jakobsen og Karen Olava Edvardsdatter Sølland

Transkript

1 -1- Opdalen i Siljan med Sølland i forgrunnen Sølland i Siljan Forfedrene til Peder Jakobsen og Karen Olava Edvardsdatter Sølland Samlet av Gunvor og Hølje Bøen

2 -2- Innhold Innhold...2 Forkortelser...4 Innledning...5 Kampen om trekullet fra Siljan...7 Dommen...10 Larviksgreven kjøper Fossum og bestemmer grensen...10 Spesialtømmer fra Slemdal til kongen i København...13 Klappjakt på ulv...14 En sterk mann i skogen...16 Avskjed med Aars...19 Fra garden Sølland s historie...21 Forklaring til nummereringen av forfedrene til Peder og Karen Olava Sølland...25 Forfedrene til Peder Jakobsen Sølland...26 Foreldre...36 Besteforeldre...43 Oldeforeldre...51 Tippoldeforeldre...56 Tipptippoldeforeldre...63 Tipptipptippoldeforeldre...70 Tipptipptipptippoldeforeldre...77 Niende generasjon bakover...80 Tiende generasjon bakover...81 Ellevte generasjon bakover...82 Tolvte generasjon bakover...83 Trettende generasjon bakover...83 Fjortende generasjon bakover...84 Femtende generasjon bakover...85 Sekstende generasjon bakover...86 Syttende generasjon bakover...87 Attende generasjon bakover...88 Nittende generasjon bakover...89 Sandsværbygda...92 Greven af Laurvigen og hans rett til første tømmerkjøp...94 Sølvverket og skogene...95 Forfedrene til Karen Olava Edvardsdatter...98 Foreldre...99 Besteforeldre...108

3 -3- Oldeforeldre Tippoldeforeldre Tipptippoldeforeldre Tipptipptippoldeforeldre Tipptipptipptippoldeforeldre Niende generasjon bakover Erindringer Livet på Sølland i min oppvekst. Skrevet av Arna Thingstad, født Sølland De erindringene som nå følger, er skrevet ned av Arne Aspheim Ulven på Heivannet Tilbake til lasskjøringen til Fossum jernverk Søllandsetra En bjørnehistorie fortalt av Jakob Brekke Hvem fikk det ærefulle verv å føre kongens sabel? Forklaringer Litteratur:...153

4 -4- Forkortelser født. f. død. d. g. m. gift med. g. 1. g. m. gift første gang med. spd. spesidaler. rdr.. riksdaler-species sk... skilling mk.. mark. tn. tønne kv. kvarter skpd.... skippund D.N. Diplomatarium Norvegicum. N.R.J.. Norske Regnskap og jordebøker gnr. Gardsnummer bnr. Bruksnummer S.... Bygdebok for Siljan. s Sidetall

5 -5- Innledning Før vi starter med å se etter forfedrene til Peder og Karen Olava Sølland, tar jeg med litt generelt om slektsgranskning. I sin enkleste form består slektsgranskning i å kartlegge personer som tilhører bestemte slekter med deres navn og årstall. Men slektsgranskning kan være så mye mer. Er en interessert, kan en finne mange flere opplysninger som forteller oss hvem disse menneskene var, når de levde, hvordan de bodde, om de flyttet eller utvandret, hvem de var gift med og hvor mange barn de fikk, om de var syke eller friske, hvilket yrke de hadde, hva de eide og hva de betalte i skatt til konge og øvrighet, om de holdt seg på den rette siden av loven og mye mer. Slik får vi kjennskap til menneskene bak navnene og får satt dem inn i en sammenheng. En møter mennesker som har levd sine spesielle liv i en annen tid og et annet samfunn. Slektsgranskning er et puslespill og spennende detektivarbeid, men det er også en port til kunnskap om mennesker, om historie og samfunn. Hvor finner vi opplysninger om våre forfedre? Det finnes mange kilder slektsgranskeren kan benytte seg av, og det er mange opplysninger som kan trekkes ut av dem. Bygdebøker er en god kilde, så har vi kirkebøker, folketellinger, panteregistre og pantebøker, tingbøker og emigrasjonsprotokoller. Dette er nok de viktigste kildene. Kildene forteller både om høy og lav. Det er ikke bare fremtredende personer som har satt spor etter seg i kildene. En må ikke nedstamme fra adel eller embetsmenn for å drive med slektsgranskning. Også tjenestefolk og arbeidere, husmenn og fiskere finnes i kildene, også disse ble døpt og konfirmert, giftet seg, fikk barn, døde og ble begravd. Dermed ble de skrevet inn i kirkebøkene. De ble og tatt med i folketellingene selv om de var aldri så alminnelige. Som det fremgår av dette, kan enhver finne opplysninger om sine forfedre eller aner som det heter i slektsgranskningen. Hvor mange forfedre har vi? Vi har alle to foreldre, fire besteforeldre, åtte oldeforeldre, seksten tippoldeforeldre osv. Som det fremgår av dette øker antallet forfedre med en faktor to for hver generasjon bakover, og kommer vi tilbake til Harald Hårfagres tid, er antall forfedre noen milliarder. Det sier seg selv at disse tallene bare er riktige i teorien så mange mennesker levde det ikke den gangen. I praksis dreier det seg om langt færre personer, og det skyldes et fenomen som kalles anesammenfall. Anesammenfall er en følge av ekteskap mellom skyldfolk. Blant forfedrene våre vil det være personer som opptrer både på mors- og fars side. Dette vil forplante seg videre bakover gjennom generasjonene. Desto nærmere slektskap, desto større sammenfall. For den som gransker slekta, er det selvsagt spennende når det lykkes å trekke slektslinjene langt bakover i tid. En kan lure på hvor langt tilbake det er mulig å komme. En kan treffe slektsgranskere som trekker anelinjene tilbake til Harald Hårfagre. Men en må være klar over at det ikke finnes kilder som gjør det mulig å bevise riktigheten av dette. Selv om noen har greid å koble seg på kongelige

6 -6- slektstavler, så må vi være oppmerksomme på at det finnes flere tvilsomme slektsledd i selve kongerekkene bakover. En kan vel si at Harald Hårfagres slektsforbindelser ligger skjult i historiens mørke. Hvor langt tilbake det er mulig å føre en slektslinje, er avhengig av hvor langt vi kan følge sporene i kildene. Når det ikke finnes kilder, får vi heller ingen opplysninger. Den aller viktigste kilden er kirkebøkene. Disse går tilbake til tallet, varierende fra prestegjeld til prestegjeld, så langt tilbake er det gode muligheter til å føre enkelte av slektslinjene våre. Forut for dette er det lite kilder, og mulighetene er tilsvarende små. Noen få heldige kan knytte seg til middelalderens adelsslekter, men de fleste må ta til takke med kortere og mindre celebre slektslinjer. Hvorfor driver en med slektsgranskning? Det er vel slik med de fleste av oss at vi ønsker å vite hvem vi nedstammer fra, og dette kan slektsgranskningen et godt stykke på vei gi oss svar på. Men vi må ta det vi finner det er jo ikke bare å velge sitt opphav! I dette ligger mye av spenningen med slektsgranskning. Kanskje finner vi en morder på tallet? Eller endte en av våre formødre på tallets heksebål? Den som driver med slektsgranskning må være klar over at mange nyere kilder er sperret på grunn av personvernet. Som slektsgransker har en ikke krav på innsyn i disse kildene, heller ikke om en er i slekt med vedkommende. En må også være klar over at kirkebøker og skifteprotokoller er sperret i 60 år etter at de er utskrevet. Folketellinger fra 1910 og framover er sperret. Videre sperret materiale er slikt som politi- og straffesaksdokumenter, helse- og trygdevesenets arkiver m. v. Denne type materiale er sperret i 80 år. Dette skaper vansker når det er snakk om å føre slektsoversikten fram mot vår egen tid. I slike tilfeller må en som oftest skaffe seg opplysninger ved hjelp av muntlige kilder. Formålet med slektsboken er å gjøre slekten kjent og levende for etterkommerne. Boken skal knytte de døde og de levende sammen slik at slekten blir en virkelighet for dem som kommer nye inn i den. Til slutt vil vi takke alle som har bidratt med stoff og bilder til denne boka. En takk til Siljan Historielag ved formann Lars Vaagland som tar hand om dette materialet og bringer det videre til de som har interesse av det. Kongsberg februar 2010 Gunvor Thingstad Bøen og Hølje Bøen.

7 -7- Kampen om trekullet fra Siljan Slemdal (Siljan) ligger slik til at avstanden i luftlinje er betydelig kortere til Fossum enn til Fritzøe Verk ved Larvik. Men selve vassdraget munner jo ut i Larvik, og i det lange løp var det elven og Farris som seiret og ble den store vei ut av bygden for skogens produkter. Fritzøe seiret over Fossum. Da grev Ulrik Frederik Gyldenløve døde i 1704, var det langt fra hans jernverk og mange sagbruk ved Farriselven og opp til Slemdal. Men allerede året etter hans død, begynner det å bli i minste laget med trekull til den dobbelte masovn ved Verket. Og grevskapets øverste ansvarshavende, oberinspektøren, skriver et brev til de høye Herrer formyndere (Gyldenløves sønn Ferdinand Anton var bare et barn), at man bør få en avtale med bøndene i Slemdal om leveranse av kull til Fritzøe jernverk, enten til Farrisdammen om sommeren eller til Verket om vinteren, så man slapp utgifter til oppbyggingen av Nes jernovn og den dyre transport av kull over sjøen fra Skien. Slemdølingene bør heller få litt mer for lesten enn folk i grevskapet pleier å få. ( Mål: En tønne korn var139 liter. 12 tønner trekull utgjorde en lest. Lesten var et stort lass ( tommer). En tomme (egentlig bredden av en tommelfinger) var 2,6 cm. Det går 12 tommer i en fot. En fot var altså vel 31 cm.) Men dermed måtte striden komme. Fossum mente å ha eneretten til kull fra Slemdal og motsatte seg av all makt at noen annen fikk trenge seg inn på dets område. I 1709 tok den unge grev Danneskiold- Laurvig saken opp med Bergamtet på Kongsberg, som slike saker sorterte under. En kommisjon ble oppnevnt til å avgjøre tvisten. Den mente at regulering var nødvendig i Slemdal der de to store jernverk støtte sammen. Resultatet ble at Fritzøe fikk adgang til Slemdal og fikk rett til visse distrikter som tidligere hadde levert kull og trevirke til Fossum. Tolv år senere (1721) var det Fossums tur til å klage for Bergamtet og kreve en ny utvisning. Denne gangen ble resultatet at hele Gjerpen, en del av Luksefjell og 23 av de 25 garder i Slemdal som alle tider deres kull til Fossum Jernverk frembragt haver skulle tilhøre Fossum. Bøndene både i Gjerpen og Slemdal var blitt stevnet for kommisjonen og spurt om de noensinne tidligere hadde levert kull til andre enn Fossum. Det enstemmige svar var Nei. Den 28. mai 1727 måtte bøndene i Slemdal igjen møte opp for en ny kommisjon og forklare seg. Det var Serkland og Gonsholt striden nå stod om. Begge disse gardene var lagt til Fossum, men leilendingene Peder Serkland og Helge, Neri og Peder Gonsholt hadde latt seg friste og forlede til å selge deres kull til Fritzøe og kjøre den til Neset. Dette var jo atskillig lettere enn å kjøre den lange veien over heia til Fossum. Da Fossum straks gjorde innsigelse overfor Fritzøe, svarte forvalteren ved jernverket der at Fritzøe hadde sine privilegier i orden, og at sirkumferensen lød på 4 mils avstand fra masovnen i Larvik. Kommisjonen kom til at nå måtte Fritzøe holde fingrene av fatet, det var Fossum som fra Arilds tid hadde rett til Slemdal, og Fossum kunne ikke holde sitt jernverk gående uten tilførselen fra Slemdal.

8 -8- Kommisjonen bestemte også at slemdølingene skulle få et tillegg på 8 skilling for lesten, på grunn av den lange veien til Fossum og for å oppmuntre almuen til større flid i leveransen av de dyrebare kull. Ved denne anledning får vi også se hva slemdølingene måtte levere til Fossum. I alt skulle de hvert år skaffe verket 667 lester kull. Og her er hele rekken av dem som kjørte trekull til Fossum i denne tid: Kjell og Jon Austad 30 lester, Peder og Guttorm Gonsholt 30, Nils og Mikkel Sølland 50, Ole Torsen og Ole Olsen Gurholt 50, Torkel og Ole Engelstad 40, Jakob og Erik Torsholt 50, Ole og Mikkel Øverbø 50, Lars og Vetle Høgset 50, Paul og Rasmus Kløverød 30, Isak Hogstad 20, Jakob Prestegården 25, Tønnes og Peder Tveitan 30, Mattias og Amund Søntvedt 30, Nils Sølverød 25, Anders Tormodsrød 25, Ole Rød 20, Kristen Sørbø 20, Ole Tudal 15, Even Holte 12, Bjørn Skilbred 10, Nils Suddal 5 og Lars Island 30. Men striden var ikke bilagt med denne avgjørelsen. Ja, nå begynte kampen for alvor. Det var Fritzøe som presset på og ved sine folk reiste rundt i bygden og fristet. Det ble lovet bedre betaling. Veien til Neset var lettere, de kunne greie en lester i vendingen, mens de til Fossum (eller den nye stangjernhammer på Ås i Gjerpen som slemdølingene leverte til), bare kunne ta 9 tønner på lasset. Og for de fleste var jo veien til Neset betydelig kortere. Nå slår Fossum til. Melder både Fritzøe Verk og bøndene i Siljan. Saken måtte for Bergamtretten i Kongsberg. Men første kontakten mellom partene skjedde ved rettens møte på Høgset 21. mars Retten ble ledet av kongelig bergråd ved Kongsberg sølvverk, Nicolai Bernhard Køpp, kongelig bergamtskriver Jokum Irgens og kongelig fullmektig ved Sølvverket Anton Sax. Sakfører Bagge møtte for Fossum og sakfører Jens Borre for Fritzøe. Som vitner fra Fritzøe møtte oberinspektøren Terchel Tørresen, og forvalteren ved jernverket Frantz Edler. Hovedmannen Nils Friis fra Fritzøe var selvsagt til stede også. Fra bygda møtte 31 bønder. Fra Fritzøes side ble det hevdet at privilegiene av 1689 gir klar og grei 4mils sirkumferense til alle kanter fra masovnene i Larvik, altså også rett til hele Slemdal. Fritzøes opprinnelige privilegier kunne han ikke legge frem da disse papirer var blitt ødelagt i den store flomkatastrofen i 1653, den gangen Fresjeborgen (herregården) sank i Farris. Fossums privilegier fra 1627 var foreldet, mente han, og den utvisningsforretning Bergamtet hadde gitt Fossum i 1721, kunne ikke sette Fritzøes privilegier ut av kraft. Borre krevet for øvrig saken utsatt og behandlet av Bergamtet på Kongsberg, da selve innkallingen var ulovlig. Bagge protesterte mot dette, men det lyktes Borre å få saken utsatt og henvist til Kongsberg. Den 22. juni samme året ble retten satt i Kongsberg. For Fossumverket møtte denne gang prokurator Peder Christensen. Borre møtte for Fritzøe. De anklagede bønder i Slemdal var representert ved Nils Olsen Solverød, Jakob Mikkelsen Torsholt, Nils Jonsen Sølland, Mikkel Syversen Sølland og Vetle Pedersen Høgset. På dette møtet ble lest opp en redegjørelse fra bygdefolket i Slemdal, stilet til justisråd og generaldirektør ved Sølvverket og formann i Bergamtsretten, Nicolai Køpp. Innlegget begynner slik: Våre i døden hensovede forfedre og en del av oss som enda er i live hadde engang frihet til selv å bruke de sager som ligger i Slemdal til tømmerets skur, kjørsel og handel med de kjøpende, inntil 1687 eller Da ble friheten tatt fra oss, og vi

9 -9- måtte begynne å brende kull, noe som før de tider var et ukjent, fremmed og unyttig bruk og arbeide. Men da sagene i Slemdal den tid (hva årsaken kan være er oss enfoldige bønder ukjent) dels måtte ødelegges, dels som kvantumsager ble tatt og brukt av jorddrottene og landherrene i Skien og Larvik, hva skulle våre forfedre og vi da gjøre? Hvorledes skulle vi frelse, ernære og underholde oss? Sagene og friheten var tatt fra oss. Avsides som vi var boende stod vi hjelpeløse. For å utrede de kongelige skatter, landsskylden og andre utgifter, mat til våre gamle, våre barn og tjenestefolk, hadde vi ingen annen utvei enn å ta fatt med kullbrenning og kullkjøring, hvilken vitenskap og strev våre forfedre og vi, den ene efter den anden, siden sagtømmerskogene tok til å minke, nødt og tvunget måtte lære. Det var bøndene i Uthaugen og i Gjerpen som lærte oss kunsten å brende kull og kjøre dem. Som våre læremestre kjente vi ikke til Fritzøe Jernverks privilegier eller rettigheter, men fulgte våre forgjengere og læremestre og leverte vår kull til det Fossumske Verk, noe som daværende eier av Fossum, hr. Peder Børting gjerne ville. Mer enn gjerne samtykket han i å motta våre kull. Men hvor tung en skjebne! Og for et tap det ble! Etter et tilbakeblikk på kullbrendingens historie i bygda, fremholder innlegget videre at veien til Fossum er både lang og besværlig. Over Heia kan de ikke kjøre fullt lass. De får ikke skikkelig betaling, men må ta lønnen ikke i kontanter, men som jern (f. eks. spiker). Dette jern må de se å få solgt, og ved det taper de mange penger. De er blitt truet til å miste bygselen på sine garder hvis de ikke leverer kull til Fossum. Til Fritzøe Verk kan de levere så meget de vil, der er ingenting pålagt dem. Vil de spare skogene, får de lov til det av forvalteren på Fritzøe. I Larvik får de kontant betaling og bedre betaling. Til Larvik kan de kjøre fulle lass. Det var prokurator Bøthker som foredro slemdølingenes innlegg. Da han var ferdig med det, ble Nils Solverød eksaminert av Christensen. Hvor denne beretning var satt opp? Nils svarte: Den er satt opp i Larvik. Hvem fra bygda var til stede? Det var Ole Rød og Ole Tudal. Hvordan innlegget var undertegnet av bygdefolket. Ole Rød og Ole Tudal hadde fått med seg bumerker og signeter fra 28 bønder i Slemdal. Disse var brukt som underskrifter. Om Nils og de andre bønder i bygda ikke hadde brendt kull forrige år (1728) for Fossum Verk og mottatt forskudd i form av varer og penger? Nils måtte innrømme det. Om ikke Fossum hadde betalt deres skatter for 1728? Nils måtte også innrømme det. Hvorfor de da hadde levert kullene til Fritzøe? Nils selv forklarte at han hadde kjørt 56 lester til Fossum og 10 lester hadde han kjørt til Neset og der solgt til Fritzøe. Om Nils og de andre bønder noen gang før hadde levert kull til Fritzøe? Nils måtte svare at de ikke tidligere hadde levert kull til Fritzøe. Om det var sant at betjentene fra Fritzøe hadde vært i Slemdal for å overtale folk til å levere kull til Fritzøe og kjøre sine kull til Neset? Jo, svarte Nils, de hadde vært der og samlet bygdefolket. Selv hadde han på den tid ligget syk. Det var sønnen Gunder Nilsen som hadde reist på møtet og fått farens signet med seg. Om han visste hva signetet skulle brukes til og hvem som hadde krevd det utlevert? Ole Kløverød var kommet og innkalt ham til Søndre Kiste hvor det skulle forhandles om levering av kull til Larvik. Han hadde ikke fått rede på resultatet eller om signetet var blitt brukt.

10 Om ikke gardene i Oppdalen: Solverød, Sølland, Island, Tormodsrød, Hogstad, Tveitan og Søntvedt hadde fra 1 til 1,5 mil lenger vei til Farris enn til Fossum og til den nye hammeren der? Nils svarte at selv hadde han bare 0,5 mil fra sin kullmile til Aas hammer, 3 fjerdinger til Fossum, Sølland like lang vei, Island hadde en mil, det samme hadde Tormodsrød og Solverød. Skulle han kjøre sine kull til Farris, var det 7 fjerdinger til Neset. Om Torsholt- og Høgsetskogene grenser mot Fossum og om det bare er 3-3,5 fjerding dit, mens 6-7 fjerdinger til Neset? Nils svarte at det er lenger fra Torsholt til Fossum enn til Neset. Hvor langt det er fra Høgset til begge kanter visste han ikke, da han ikke var godt kjent. Hva signetene angikk, svarte han at i vinter ved Helligtrekongers tid var forvalter Nils Friis og kulleskriveren ved Fritzøe, Johan Bøechen, kommet til Søndre Kiste og hatt møte med bygdefolket, 8 eller 9 mann, om leveransen. Der hadde forvalteren på Fossum, Elchier, også møtt og nedlagt forbud mot kjøring til Fritzøe. Men da Elchier var reist sin vei, hadde de sendt bud på alle de andre at de måtte komme til Kiste med deres signeter. En del kom, og de fleste sendte deres signeter med dem som skulle dra til Larvik og få satt opp skrivelsen. Hvem som hadde skrevet for dem, kunne de nå ikke huske, men han skulle ha vært fra Kongsberg. Dommen Dom i saken falt den 6. september Det var Fossum som gikk av med seieren: Fossum Jernverk bør efterdags som nu over 100 aar forhen i kraft av de kongelige privilegier av 17. okt og trende derpaa følgende bekreftelser med sine skove og vandstrømme allene være berettiget, uden indpas og ubehindret af det Fritzøeske Verk i nogen maade til at faa sine kull ubeskaaret fra Gjerpen og Slemdal, om ikke dette ældgamle jernverk helt skal ødelegges, allerhelst da der med almuens enstemmige tilstaaelse er bevist at Fossum Verk deres kullebruk alle tider nødt haver. Betjentene ved Fritzøe ble dømt til å betale 200 daler innen 14 dager fordi de hadde forledet Slemdals bønder til å levere kull til Neset. Om bøndene i Slemdal heter det i dommen: Anlangende Slemdals almues krav om å få 8 skilling som tillegg for lesten på grunn av den lengre vei, anser retten denne påstand rimelig og et slikt tillegg bør de få. Men i betraktning at de er enfoldige og fattige folk, som det er lett å påvirke og narre, så forskånes de denne gang for straff, og bør de herefter, som på Arilds tid, deres kull til Fossum frembringe, såfremt deres formastelse til erstatning ikke skal stå dem aaben. De beskyldninger som Slemdals almue har fremsatt overfor Fossums betjenter, er ubeføyet og lovstridige og må ansees døde og maktesløse, og Fossum og de ansatte der blir at frikjenne for alle disse klager. Larviksgreven kjøper Fossum og bestemmer grensen Da grev Ferdinand Danneskiold Laurvig hadde tapt den store saken mot Fossum, lyktes det ham å overta også dette verk ved kjøp. Kontrakten er datert 5. juni 1734

11 og selgere er geheimråd Adelers arvinger. I kjøpet inngikk ikke prostigodset og Gjerpen kirke. Som eiere av begge godser og jernverker kunne Larviksgreven nå trekke opp grensene og fastlå de sirkumferenser som skulle høre hvert av dem til. Det var jo kullene fra Slemdal striden hadde dreiet seg om. Følgende 12 garder ble lagt til Fossum med plikt til å levere sine kull der: Tormodsrød, Solverød, Sølland, Søntvedt, Skilbred, Torsholt, Island, Høgset, Brataas, Øvre Hogstad og Tveitan. Til Moholt Hammer skulle disse gardene høre: Kløverød, Gonsholt, Sortedal, nordre Kiste, Prestegården, Sørbø, Øvrebø, søndre Kiste, Tudal, Engelstad, Serkland, Rød, Moholt, Naphaug, Kvisla, Eiet, ytre Nes, Austad og Gonsholt En skulle tro at nå var problemet løst, og forutsetning for strid om retten til trekull brakt ut av verden. Men det var imidlertid ikke tilfelle. Kampen fortsatte. Det hang sammen med at den grense greven trakk opp, ikke ble respektert. På dette tidspunkt var det jo bare noen få av bygdas garder i grevens eie, de fleste var på andre hender, dels bøndenes egne, dels Skiensborgeres. Allerede 10. februar 1738 kan Niels Friis berette at han for fire år siden har hatt besøk av sersjant Kristoffer Sørbø som har fortalt at Jens Sørbø, Jakob Prestegården, Mikkel og Jakob Øvrebø, Ole Tudal, Kristen og Anders Kløverød har hugget skog til miler, brent kull og kjørt til Fossum. Dette var ikke gjort langt til skogs, men midt nede i bygden, i Høgsetjordet, på Prestegården ved elven, ved Oppdalsvannet og på Kløverødjordene. Kristen Torsholt hadde brent en mile på 40 lester for levering til Moholtverket-, men da 24 lester var kjørt dit, kom Christen Binderup og stanset kjøringen for eieren av Fossum og la beslag på resten. Den 5. juli 1735 hadde nemlig grev Ferdinand Anton Danneskiold Laurvig solgt Fossum til kanseliråd Herman Leopoldus (fra 1739 adlet med navnet Løvenskiold). Kjøpesummen var rdr. Fritzøe hadde ikke annen måte å reagere på enn å sende en kraftig advarsel. De som satt på de 12 gardene som var lagt til Fossum fikk se å holde seg til Fossum, og bestyreren på Moholt fikk ordre om ikke å ta i mot noe fra dem, mens de andre skulle komme til Moholt med sine kull. Det ble ingen fred omkring denne ordning. Det eneste larviksgreven hadde å gjøre, var å kjøpe opp flest mulig garder i bygda. Det ble også gjort. Grevskapets betjenter fikk klar beskjed: benytt alle anledninger til å kjøpe opp garder som har skog. Den 4. februar 1734 møttes oberinspektøren og forvalteren fra Fritzøe med forvalter Elkier fra Fossum. De hadde satt stevne med bøndene fra Utdalen for å pålegge dem å holde avtalen og kjøre sine kull til Fossum. De nektet imidlertid og mente de ville kjøre til Moholt. Til slutt ble det bestemt at Torsholt, Øverbø, Sørbø, Prestegården, Kløverød, Skjelbred og Høgset skulle kjøre til Fossum. Føret var så elendig at noe fart i kjøringen ble det ikke den vinteren heller. Fra begge sider ble det nå satt i gang et kappløp om å bli eiere av gardene i bygda. Ingen avtale om grenser ble respektert fra noen av partene. Fra før eide larviksgreven Grorud, søndre Kiste, Moholt med Eidet, Kvisla og Kvisladalen, Naphaug, Serkland, øvre Hogstad og nordre Kiste. For øvre Hogstad ga han 180

12 rdr., for nordre Kiste ga han 350 rdr. Selger var Jochum Jansen i Larvik. Nå kjøpte han Gurholt (1746), Sortedal (1747), Tveitan og Island (1750) og Solverød (1751). Fossum kjøpte Sølland med Rød (1751), Slemdal kirke (1749), og med kirken fulgte 2 huder i Kløverød, 2 huder i Sørbø, hele Tudal, en mindre part i Tormodsrød, Engedal og 6 skinn i Moholt, Brataas (1766) og Søntvedt (1783). Det viste seg at heller ikke eiendomsretten til gardene gav noen selvfølgelig rett til å bryte sirkumferens-avtalene. Da larviksgreven var blitt eier av Island, Tveitan og øvre Hogstad og dirigerte trekull og lakterved fra disse skoger til Moholt, protesterte Fossum, og 21. februar 1761 måtte larviksgreven gi seg og gå med på at Fossum fremdeles hadde retten til kulleveringen fra disse tre gardene. Denne kampen om skogene i bygda førte uvegerlig til rovdrift. Det begynte å minke i de fra gammel tid så gode Slemdalskoger. Følgen av dette var at Fritzøe måtte se seg om etter nye distrikter. Lardal kom for alvor inn i bildet og begynte å levere kull til Moholt og Larvik. Men Løvenskiold-Fossum møtte igjen opp med protest. Lardal tilhørte Eidsfoss jernverk, og eierne av dette verk hadde gitt Fossum lov til å forsyne seg med kull i Lardal. Dette kunne Fritzøe ikke akseptere, og striden fortsatte, det vil si at de to konkurrerende verker søkte å overby hverandre i prisen på kull fra Lardal. Etter en ny avtale 28. juli 1770 gikk Løvenskiold med på at kull fra Island, Tveitan og øvre Hogstad skulle gå til Moholt, mot at han fikk kull fra Engelstad, Prestegården, Tudal og Kløverød. Begge fikk rett til Sørbøskogen, med en halvpart på hver. Ved denne avtale gikk Løvenskiold også med på ikke å kreve kull fra Lardal, så den trafikk ble slutt. Det skulle heller ikke gjøre situasjonen enklere at bøndene i Slemdal var begynt å selge kull til Skien. Avtalen av 1770 førte til at kull fra Øverbø og Sandbrekkene, som egentlig på denne tid hørte Fritzøes sirkumferens til, ble tillatt å føre til Fossum. Dette ble innrømmet mot at Fritzøe fikk jernmalm fra Fossums gruver i bytte. Det knep nemlig med god malm til Fritzøe etter at de der hadde tatt opp igjen kanonstøpingen. Den malm Fritzøe selv hadde, var ikke skikket til støping av de store kanoner. Så her var det helt nødvendig å få hjelp fra Fossum. Slik oppstod etter hvert et samarbeid mellom de to store jernverk. Den bitre strid ebbet ut, og det falt mer fred over forholdet. Ingen merket dette bedre enn folk i Slemdal. Også siden kunne det nok forekomme at de ikke respekterte de opptrukne grenser mellom Fritzøe og Fossum, men det ble unntagelser. Et lite minne om tiden da bygden var delt mellom Fritzøe og Fossum er navnet Prævlæggen. Det er en folkelig forvanskning av privilegiet, navnet på det området og de garder som hørte Fritzøes sirkumferens til. Dette navn har levd mann og mann i mellom like til våre dager. Kilde: Bygdebok for Siljan av Asbjørn Bakken 1969

13 Spesialtømmer fra Slemdal til kongen i København Da Christian 4.( ) overtok som regjerende konge, manglet Danmark et representativt residensslott. Slottet i København var et broget og gammeldags konglomerat av bygninger, som ikke fristet til ombygging. Kronborg ved Øresund var mer festning enn slott og Frederiksborg i Hillerød var en krysning av vanlig herregard og jaktslott. Christian 4.valgte Frederiksborg til sitt residensslott, enda det lå hele 35 km nord for København- her kunne til gjengjeld kongens glans skinne uten noen konkurranse fra naboskapet. Allerede i 1599 gikk han i gang med sitt nye slott, det største og prektigste hans rike hadde sett. Aller først lot han oppføre et romslig lysthus i parken, så han kunne bo der og følge med i byggearbeidene på stedet. Nå måtte Frederik 2.s beskjedne slottsbygninger rives for å gi plass til et helt nytt og storslagent anlegg. I 1605 ble den midtre Kongefløyen lagt under tak, i 1606 vestfløyen med slottskirken og den store festsalen, og i 1608 den østlige fløyen, Prinsessefløyen. Den ytre dekoren er praktfull- en overdådig mengde figurhoder og statuer, triumfbuer, portaler og rik ornamentikk på murene. De mange tårnene kneiser med høye kobberspir- et symbol på det kongelig scepter. Rundt 1620 ble marmorgalleriet foran Kongefløyen føyd til, med søyler og en lang rekke skulpturer av antikkens guder. Midt på slottsplassen ble den flotte Neptunfontenen plassert, utført av Adrian de Vries, en av tidens beste billedhuggere. I dag ser vi bare en kopi av Neptunfontenen, for svenskene stjal originalfigurene under okkupasjonen i og tok dem med seg til Drottningholm. Enda verre ble ødeleggelsene under slottsbrannen i 1859, den raserte alle rom og ble først stoppet like før den nådde kirken, som i dag er det eneste ledd i slottsanlegget til Christian 4.s originale utsmykning. Slottskirken er gul-hvit av hovedfarge, men med overdådig dekor i sølv, alabast, sort marmor og ibenholt, og med det berømte Compeniusorgelet som fremdeles er i bruk. Frederiksborg slott skulle være kongemaktens praktfasade, et synlig bevis på kongens makt, ære og rikdom. Den fine skogen i Slemdal var kjent av mange. Rett som det var kom det bud fra kongen i København om det kunne skaffes ekstra store stokker til bygninger og anlegg der nede. I 1606 skulle det leveres ekstra stort tømmer til Frederiksborg slott. Willem Tormodsrød, Anders Sølland, Erik Høgset og Oluf Skilbred påtok seg dette og kjørte fra sine skoger. Det dreiet seg om et parti på 10 tylfter av det fineste de kunne finne. I 1620 kom det også et slikt oppdrag fra kongen. Da var bygden delt i tre roder, det var 10 karer i hver rode med en rodemester i hver. Hver måtte levere 1 tylft (mengde på 12) spirer, 1 tylft bomsperrer og en halv tylft lekter. I den andre roden hadde Torger Øvrebø med seg Anders Sølland, Tormod Prestegården, Erik Høgset, Bjørn Kløverød, Peder Tveitan, Willem Tormodsrød, Tormod Island og Knut Hogstad. Året etter kom det en ny bestilling, den var enda større: hver skulle levere 1 tylft bjelker 16 alen (lengdemål 0,6275 m) lange, 1 tylft bjelker alen lange og to

14 stokker langtømmer. De samme lagene ble satt i arbeid og alt ble kjørt til Skien hvor kongens skip lå og ventet på lasten. Det var ikke uten problemer å frakte dette tømmeret med spesialdimensjoner fra Slemdal til Skien. Å hente disse svære stokkene bød på vanskeligheter. De måtte hogge ei gate i skogen og kjøre fram stokken med 6 hester. Dette ble kostbare stokker. Tiden fra midten på 1500-tallet til langt ut i neste århundre har vært en god tid for Slemdølingene, med nok arbeid og god fortjeneste. De som ikke hadde sagbruk, drev tømmer fra sine skoger og solgte til bygdas egne sagbruk. Bøndene var henvist til å selge sitt tømmer til sagbrukseierne og kjøre plankene til byen. Fra Moholtsaga og søndre Kistesaga, som greven snart ble eier av, ble plankene kjørt til Larvik og skipet over Larvik Toldsted. Tveitansaga ble delt mellom Larvik og Skien med 1000 på hvert sted. Torsholt-, Heie- og Hogstadsaga leverte til Skiensfolk og skipet ut over denne by. Da den fri sagskur tok slutt, sto tiden bak dem som en meget god periode, som de sterkt savnet. Kilde: Bygdebok for Siljan av Asbjørn Bakken 1969 Klappjakt på ulv Ulven, eller skrubben som den ble kalt i Slemdal, har vært en uhyggelig plage fra de eldste tider. Den var et meget farlig rovdyr, var sky og meget rask til beins. Den opptrådte i flokker og gikk ikke bare løs på hester, kuer og andre husdyr, men kunne være en fare også for barna. Ja, det hendte de angrep voksne folk også. Vi vet fra tingboken at folk ble mulktert for ikke å ha møtt opp og deltatt i ulvejakt som lensherren på Bratsberg hadde påbudt. Det var i 1655 og gjaldt en slik manngard som var satt i sving for Slemdal, Gjerpen og Eidanger. Den gang var det Gjerpensokninger som kom i heisen. En liknende klappjakt ble foranstaltet i 1696 fra Skrefjell til Osebakken. I 1720 hadde de også en slik jakt på ulv. Det var kommet bort et barn i skogen på Kiste. Barnet ble funnet med bitt og ilde skamferet. Det gikk ilbud over bygda, da det er billigt at den ene bør komme den annen til hjelp i saadant fald og det er til almuens eget bedste saadant et skadeligt dyr bør utryddes så vidt mueligt, saa bør ved budstikkens udsendelse samtlige almuer hver i sit bygdelag, saa mange som kan gaa og bære gevær møde på kirkebakken lørdag morgen tidlig for med yderste flid at gjøre Skroll eller mandgard til dette høyt skadelige saavel som andre deslige dyrs udryddelse, alt under straf paa 1 lod sølv at betale for den som udebliver. De kalte altså denne form for drevjekt på ulv for skrold. De måtte møte opp alle mann som kunne gå med gevær. Ikke alle hadde skytevåpen. Mange hadde med seg ljåer, andre hadde håndkverner som laget den frykteligste støy. Hundene, som var særlig utsatt, var beskyttet med pigghalsbånd på halsen og skonning på buken som beskyttelse mot de farlige ulvetenner. I 1765 kom en ny drevjakt på ulv, som vi kjenner til. Fogden skriver den 5. juni til amtmann Adeler i Bratsberg, som bodde på Gimsøy kloster, og vil ha ham til å beordre lensmannen i Eidanger å være med på en felles ulvejakt. Lensmann Kristen

15 Lund i Gjerpen har satt seg i spissen for en slik jakt. Det har igjen vist seg at jentene i Slemdal og Gjerpen har nektet å dra til seters med buskapen før det settes i gang en ny ulvejakt. De skal samles fredag morgen øverst i bygden og jage udyrene sørover hele dagen. Etter en kort hvil skal de fortsette lørdag morgen og regner da med å nå grensen til Eidanger mellom Farris og Osebakken. Amtmannen blir underrettet om dette, og hvis han har noget å bemerke, må han si fra. Men det viktigste er at han skal pålegge lensmannen i Eidanger å fortsette jaget gjennom hele Eidanger og drive udyrene utover mot Brevik førstkommende mandag og tirsdag. Planer er å jage dyrene til havs. Søndag bør bygdefolket i Eidanger bli varslet på kirkebakken og møte på nærmeste gard hvor jakten fra Slemdal og Gjerpen ender. Amtmann Adeler hadde visst ikke noe å innvende mot planen, og jakten ble gjennomført. Litt hjalp det selvsagt, men det varte ikke så lenge. Dyrene var der snart igjen. Fogden i nedre Telemark og Bamble ble av Departementet pålagt å sende inn opplysninger om viltet i skogene. Han måtte innhente opplysninger fra lensmennene. Resultatet ble et brev av 14. juni Her forteller fogden at av dyrearter finnes for det første harer. De skytes til alle årstider, jages dels med hund, fanges i stokker og snarer og skytes om våren på seterstøler og jorder. Av fuglevilt finnes tiur, røy, årfugl, gjerpe, duer, snapper og ryper. Tiur og røy skytes i parringstiden om våren på de såkalte fugleleker. Elg er ikke sett i fogderiet i den senere tid. Den ble nok utryddet i siste krigstid, da hungersnøden var stor. Skulle elgen igjen begynne å vise seg, ville den straks bli utryddet igjen om den ikke ble fredet. Av rovdyr har bjørnebestanden gått noe tilbake i de seneste år. Ulvebestanden er heller øket. Rev finnes også i stor mengde og er skadelig for fugleviltet. Bjørn skytes på utlagte ådsler eller spores opp eller drives ut av vinterhiet. Ulven skytes ved å legge ut ådsel eller spores opp. Den tas nå for det meste ved å legge ut gift. Dette var altså litt om tilstanden i første del av 1800-tallet. Peder Baugerød har fortalt om en kar fra Sandbrekkene som skulle til Skien med en stamp, eller ei avskåren tretønne han hadde laget. Det gikk bra til han kom til Heivannet. Da ble han overfalt av ulv. Han grov seg ned i snøen og la tønna over seg. Ulven ga seg ikke, men begynte å grave med labbene rundt tønna. Mannen lot ulven grave til han så ulvebeina. Da tok han øksa og hogg dem av. Pernille Gurholt skal være av de siste som så skrubb i Slemdal. Det hendte en gang at en smågutt kom springende inn og ropte at det var bikkjer på Gorningen. Nei, gutten min, svarte Pernille, det er nok ikke bikkjer, det er skrubb! Dette hendte i 1870-åra. Broren til Pernille, Arne Pedersen Kiste, så en flokk på 14 ulver i et følge dra over Gurholtmyrene. Peder Sølland fortalte (1947), etter hva de gamle fortalte da han var ung, at det var mye elg før 7-årskrigen ( ). Men i krigsåra ble alt tatt. Det var hunger i bygda, og maten måtte tas der den var. Peder hadde gått med far sin over Moheia en gang; da var faren i 50-åra. Da hadde de sett spor etter elg, og dette var ganske enestående.

16 Kilde: Bygdebok for Siljan av Asbjørn Bakken 1969 En sterk mann i skogen Forstmester Nils Philip Aars var født 3. mars 1840 og tok forsteksamen i Tyskland 20 år gammel. Han var altså en av de første nordmenn som skaffet seg en ordentlig forstutdannelse. I 1861 ble han ansatt som assistent i Sølvverkets skoger på Kongsberg, senere arbeidet han ved forskjellige andre av Statens skoger (Lesja, Dovre og Valdres). I 1874 fikk han tilbud fra kammerherre Treschow om å overta forvaltningen av Fritzøe Verks skogeiendommer- landets største private skoggods. Aars tok imot dette tilbudet, og i ham fikk kammerherre Treschow sin første forstmester, en vel utrustet forstmann som arbeidet i sin sjefs interesse med klok forutseenhet og en klar forståelse av skogens framtidsverdi. Med hele sin kraft gikk den nye forstmester inn for den oppgave han var betrodd. Det varte da heller ikke lenge før bygdene, hvor Treschow eide sin skog, fikk merke at det var kommet en kar som tok seg av skogen og skogsdriften. Aars grep inn med hård og fast hånddet ble satt stopper for gammel slendrian, det begynte å bli orden på sakene. I over en mannsalder hersket denne mannen med uinnskrenket makt og stor faglig innsikt. Sikkert var han en av de mest innflytelsesrike menn i Slemdal den tid han var leder av Fritzøe Skogforvaltning. Noe av det første han gjorde, var å gå opp hele den veldige skogeiendom og få den ordentlig kartlagt. Allerede straks etter at Fritzøe var kommet i familien Treschows eie (1835), var der foregått en forandring i behandlingen av skogene. I distriktene omkring Larvik ble det innført en ny kontroll med leilendingenes hugst. Dette fikk en gavnlig innflytelse på skogene i distriktene, som da var temmelig medtatte. Denne kontroll fikk Aars gjennomført overalt - ikke minst i Slemdal. Så var det å ta fatt på de enkelte ledd i tømmerproduksjonen. Nye fløtningselver ble åpnet, og store forbedringer av elvene utført. Istedenfor de gamle dammer, som var av tre, ble det bygget solide steindammer. Nye skogsveier ble anlagt, og mange av de gamle forbedret. Han lot bygge en mengde skaustuer toroms. Han tok seg av leilendingenes hus og jordvei overalt gjaldt det å få sakene i god stand. Selv var han en ordenskar han krevde også orden og disiplin av sine omgivelser. Når det gjaldt driften av skogen, gjennomførte Aars de såkalte flatehogster, altså ikke tynningshogsten (som seinere ble den vanlige). Denne flatehogsten tok han med seg fra Tyskland hvor prinsippet den gang var i bruk. Mye av skogen i Treschows gods var på den tiden Aars overtok, gammel, ja, overmoden, så store distrikter, ikke minst i Siljan, lå godt an for flatehogsten. Han drev arbeidet meget planmessig, gjennomførte velordnede drifter og var uten tvil sin tids beste tømmerbehandler. Det skyldtes ikke minst hans dyktighet at tømmeret og trevirket fra Treschow-Fritzøe hadde et så godt ord på seg både her i landet og på det utenlandske marked. Aars var en usedvanlig frisk og sterk mann, kroppen hans var som en feilfri maskin der alltid arbeidet utmerket. Lange og krevende turer i skogen og på fjellet klarte han med største letthet, og alltid holdt han ruten uansett vær og føreforhold. Fram

17 skulle han, enten det bar gjennom bløte myrer eller veien var blitt til en flytende bekk. Han gikk så vass-spruten stod om ham. At han ble gjennomvåt, enset han ikke. Men når han så nådde fram, skiftet han alt fra innerst til ytterst, skogbetjenten måtte tørre og frottere ham og hjelpe ham med det tørre tøyet i nøye overensstemmelse med kommandoordene! Nesten alltid var han på reisefot i sitt veldige distrikt, meget sjelden utenom. Hadde han ikke vært i skogen om dagen, var han liksom ikke tilfreds. Skogen var hans liv. Skal en tro de historier som går etter ham, var han ikke flink til å orientere seg i skogen, så han var svært avhengig av å ha en pålitelig kjentmann med. Selv gikk han alltid i skogen, kløvhester ble sjelden brukt. Under utlegging av årets hogstgrupper, et stort og krevende arbeid, som foregikk det meste av sommeren, deltok han selv. Gruppene ble først gått opp og løst avmerket av skogsbetjenten. Men han sjøl la dem ut. Han rakk det utrolige. Utenom sitt egentlige yrke hadde han interesse for jakt, og i sine beste år drev han atskillig småviltjakt, Det hendte nok at han skjøt elg også, men noen storviltjeger ble han ikke. Forstmester Aars var sikkert hva vi kaller et unntagelsesmenneske. Ikke bare fordi han hadde så stor og viktig stilling i samfunnet, i embeds medfør kom han til å gripe inn i mange menneskers liv. Men hans personlighet og måte å være på var nok noe utenom det vanlige. Han hadde et overskudd av kraft og innsikt som ga ham stor sikkerhetsfølelse og en aldri sviktende myndighet. Han hadde en stor og medfødt evne til å lede og administrere, og han hadde en hukommelse som grenset til det fenomenale. Han var meget intelligent, og kunne være skarp og rammende i sine bemerkninger. Hans interesse for menneskene var levende, han kjente praktisk talt hvert eneste voksent menneske i den svære bedrift. Han var ikke bare respektert av sitt folk og medarbeidere, de fleste var redd ham. Hans måte å behandle folk på var selvsagt preget av den gamle tid da det var stor forskjell på over- og underordnede. Men Aars eide en myndighet som ofte brukte nokså harde midler. Det var noe folk kalte forstmesterskjelva. Når skogbetjentene hørte han var i farvannet, torde de liksom ikke snakke høyt, de ble nervøse lenge på forhånd. De visste at fant han noe som ikke var i full orden, så fikk de høre det med fynd og klem. Da la han ikke noe imellom. Han var ikke smålig, sjelden knipen med betalingen, men alltid var det hensynet til firmaet som var det dominerende. Dette hindret ham ikke i å handle meget selvstendig. Ved handel og avtaler kunne det hende at bonden eller leilendingen ba om å få avtalen skriftlig. Men da kunne han utbryte: Skriftlig? Langtfra! Har jeg sagt det, så går det med det! Forstmesterens store bagasje var ikke så lite av et problem for skogbetjentene, som fikk ansvaret for den. Alt måtte være i orden og på rett plass. Særlig var han nøye med støvlene. Han førte med seg et par for hver dag i uken. Etter dagens bruk måtte de gjøres rene. Så kom tørringen--- ikke i solen eller ved en ovn. De måtte tørres med varm hånd, d.v.s. de skulle gnis med en oppvarmet hånd til de ble myke og tørre. Etter tørringen ble så datoen skrevet under sålen med et stykke kritt han alltid hadde med til dette bruk. Pakken det lå i, var merket: støvlekritt. Til slutt ble

18 støvlene anbrakt i den spesielle støvlesekken. Denne kunne inneholde 6-8 par langstøvler, snørestøvler og sko av forskjellig slag, foruten tøfler av skinn og filt. Kom det bort noe av bagasjen, ble det rent galt. En gammel skogskar, som den gang var nybegynner, forteller: Jeg husker et par strømper som engang ble hengende igjen hos meg. Jeg hadde nok glemt å pakke dem ned. Problemet ble nå snarest mulig å få dem levert til ham, og nestegang jeg skulle treffe ham, hadde jeg strømpene med. Men da fikk jeg høre hva jeg var! Først var det nå mitt forhold til hans tøy som fikk gå igjennom. Men jeg fikk også høre om mine utsikter til å holde orden i mitt fremtidige hjem og mitt forhold til henne som eventuelt var så dum å finne på å gifte seg med meg- osv. Hans tirade endte med følgende: Hvis jeg er så glemsom som du er, kom jeg til å bli matløs og splitter naken før jeg kom halvveis på min 14-dagers tur. Forstår du det? Automatisk svarte jeg: Jo da, joda - jeg forstår meget godt. Og i det øyeblikket var jeg helt overbevist om at mannen hadde rett. Det skulle ikke stort til å irritere ham. Den minste bagatell kunne bringe ham ut av fatning. En overvintret surrende flue under taket i en skogsstue en solvarm vårmorgen kunne fremkalle et langt og temperamentsfullt foredrag om hygiene. Og det kunne hende at det var vanskelig å få ham i godlage igjen. En som nå er gammel, forteller: Det var i mine første dager i Verkets tjeneste. Jeg var pålagt å legge i ovnen i forstmesterens soverom et par morgener mens han bodde hos en av skogbetjentene. Jeg hadde fått et inntrengende råd om for enhver pris ikke å lage støy under dette arbeid. Og for å gå så lydløst som mulig, tok jeg støvlene av og listet meg inn på strømpelesten. Tøfler hadde jeg ikke. Ikke før var jeg fremme ved ovnen, så brøler han: Hvem er det? Jeg ga beskjed og fortalte hvorfor jeg var kommet. Men du kommer jo listende inn som var du en hønsetjuv, da mann! Kan du ikke komme inn som et vanlig menneske? Du er da vel ingen ugjerningsmann! Neste morgen opptrådte jeg i småsko, prøvde å gå alminnelig, men forsiktig, både på gangen og inne i rommet hans. Da smeller det: At du kan komme trampende slik, da mann, akkurat som en hest som drar et stort lass oppover en låvebro. Som regel var det skogbetjentene og assistentene det gikk ut over. De var jo hans spesielle tjenere og håndtlangere. De måtte fungere som støtpute mellom forstmesteren og de mange han i embeds medfør kom i forbindelse med. Men samtidig må det sies at ingen sto hans hjerte så nær som nettopp disse. Ble de angrepet, var han den første til å forsvare dem. Og blant skogbetjentene hadde han sikkert sine beste venner. Mange av disse vennskapsforhold holdt livet ut. Det ble sagt at han led av dårlig humør. Det er ikke så sikkert at en skal skylde på humøret. Han hadde i grunnen overflod av all slags humør. Hvis han ville, kunne han godt beherske seg. Hard og ondsinnet var han ikke. Tvert imot. Han tålte ikke at noen av hans folk led nød i noen form. Riktignok var fortjenesten i hans tid ikke stor, slik det var i alle bedrifter den gang, men han var alltid våken for at alle fikk det de skulle. Og hvis noen ble rammet av sykdom eller ulykke, grep han øyeblikkelig inn med råd og hjelp. Det kom nok til å prege ham at folk krøp for ham. Og som regel hadde han med slike å gjøre som stod under ham både i rang og faglig innsikt. Vi kan kanskje si at han var bortskjemt. Kanskje savnet han lunheten. Det går det ord om han at han

19 ikke tålte barn. Det fortelles at kom han uforvarende inn i et hjem, og det bare var en utgangsdør, måtte barna lempes ut av vinduet og gjemmes. Sannheten er nok heller den at barna var blitt skremt av foreldrene: Hvis du ikke er snill, kommer Forstmesteren og tar deg! Og når han så virkelig kom, ble ungene vettskremte og torde ikke for sitt bare liv være i nærheten av ham. Det går da også mange små rørende historier om hvor vennlig han kunne være mot barn som han møtte på veien. Slike barske og bråkende mennesker pleier jo å være nokså ømhjertede når det kommer til stykket. Og alle er enige om at han var en grei og real kar. Ble han sinna, så var han aldri langsinna. Og det ble aldri liggende noe igjen etter tordenbrakene. Minnekransen jeg bærer i mitt indre, sier en av hans skogskarer om ham, er ren og fin. Hans vakre øyne kunne stråle, og jeg hører enda stemmen hans når han om kvelden i skaufutværelset kunne sitte og prate fortrolig og kameratslig endog med den yngste assistent. Det er mange år siden Forstmesterens kraftige og myndige skikkelse dro oppover og nedover bygda. Men minnet om ham lever. Resultatet av hans pionerarbeid i skogene merkes daglig. Og i de lange vinterkveldene rundt om i skaustuene hører historier og anekdoter om ham med til den beste underholdning. Situasjoner og replikker lever og går igjen, hans sikre og rammende bemerkninger blir gjenfortalt med hans eget tonefall, og lattersalvene runger gjennom tømmerveggene og ut i den store, tause skogen. Det vil sikkert gå år og dag før sporene etter ham er slettet ut. Da Aars i 1909 falt for aldersgrensen og trakk seg tilbake fra arbeidet i skogen, opprettet godseier Treschow et legat til beste for trengende i Hedrum, Siljan og Lardal. Dette legat bærer forstmester Aars navn og står i dag som en vakker minnestøtte over ham. Hvert år blir rentene delt ut og bringer glede i mangt et hjem. Avskjed med Aars Da forstmester Aars i 1909 tok avskjed, ble det holdt en fest for ham på Kiste. Hele bygden sluttet opp om dette arrangementet. Det ble samlet inn penger på lister, og det kom inn så mye at det ble kjøpt inn et flott kaffeservise i sølv med innskriften: Forstmester N. Ph. J. Aars Erindring fra Slemdal Med gaven fulgte en liste over alle givere, i alt 180 mann med ordfører og kommunestyre i spissen. Det var derfor en veldig skare som fra Gorningdammen søndag 26. september 1909 toget opp til nordre Kiste og overrakte gaven. Sersjant Anders Kiste holdt da denne talen: I 35 år har forstmester Aars bestyrt en av landets største skogforvaltninger. Forholdet mellom kapital og arbeidere fører ofte meget strid med seg. I våre dager blusser striden høyt, men når forholdene i Siljan har vært så gode, har vi forstmester Aars å takke for det.

20 Taleren berømmet sterkt forstmester Aars fortjenester for dette: avløsningen av leilendingsgodset på en for bygda såre heldig måte, forbedrede kommunikasjonsforhold således at veier nå er ført fram til enhver bebygget grend på det store gods. Husene på gardene er enten helt nybygget eller undergått gjennomgripende reparasjoner. Luftige, gode og vel innrettede skogsstuer finnes overalt hvor skogsdrift foregår. Over hogstene vokser det nå millioner og atter millioner planter etter de foretagne foryngelser. Kunstige kulturer i stor utstrekning, større enn hos noen annen privatmann, er satt i verk fra første stund. Alle vassfar er brakt i mønstergyldig orden for fløting, og til disse arbeider er nedlagt hundretusener av kroner hvorved skogens verdi er mangedoblet. Forstmester Aars har også vist stor interesse for jordbrukets framgang. Og når han nå om kort tid trekker seg tilbake, da er det sikkert at alle de tilstedeværende vil følge ham med varme ønsker. Kilde: Bygdebok for Siljan, av Asbjørn Bakken 1969