Så til de nye utfordringene, og da stadig økende bruk av utenlands arbeidskraft, i denne sammenheng fra land utenfor EU / EØS området.

Transkript

1 Innledning: EL & IT Forbundet har bred erfaring fra bruk av utenlandsk arbeidskraft, - dette hovedsakelig gjennom innleie til norske bedrifter. I tider da oppdragsmengden i olje- og anleggsektoren var stor,- og det ikkje fantes ledige kvalifiserte elektrikere her i landet, var det derfor naturlig å hente denne arbeidskraften fra utlandet, og da først og fremst fra våre naboland Danmark og Sverige. Gjennom opparbeidet erfaring, og i samarbeid med våre søsterorganisasjoner i nabolandene har vi derfor som forbund sikret oss at det ikkje skal foregå sosial dumping på tvers av landegrensene. Dette betinger fortrinnsvis ut- og innleie mellom bedrifter som har tariffavtale, eller som for øvrig har ordnede lønns- og arbeidsvilkår,- her,- eller i utlandet. Det har bl.a. over lang tid i elektrobransjen vært stilt krav til at alle fagarbeidere på samme oppdrag eller prosjekt skal ha de samme lønns- og arbeidsbetingelser. Dette har vært noe vi som forbund og vår bransjeforening NELFO har vært enig om, og har resultert at vi har en egen bestemmelse i vår tariffavtale som regulerer forholdet inn- og utleie, dette også for utenlandsk arbeidskraft. Tidligere var konkurranseforholdene slik at det nærmest var umulig for en utenbys eller utenlandsk bedrift å kunne konkurrere med en lokal etablert bedrift, dette forutsatt at oppdraget ble utført i den lokale bedriften sitt nærområde. Det nye nå er at både norske og utenlandske bedrifter påtar seg oppdrag langt vekke fra der de ansatte bor. Dette medfører selvsagt også økte reise- og oppholdskostnader, som igjen medfører at de samme bedriftene gjør alt de kan for å spare inn igjen disse ekstra kostnadene. Dette gjøres på ulike mer eller mindre geniale måter. Uansett,- følgene blir et mye større press på våre nåværende lønns- og arbeidsvilkår. Utfordringene: Så til de nye utfordringene, og da stadig økende bruk av utenlands arbeidskraft, i denne sammenheng fra land utenfor EU / EØS området. Her kunne vi fremlagt mange uverdige forhold og kyniske forsøk på å utnyttelse av utenlandske arbeidstakere. Vi som forbund, og ikke minst våre lokale fagforeninger og distrikt har vært innvollvert i en rekke ulike forhold knyttet til dagens tema. Alt fra Telenor sine innleide stolpemontører fra Latvia, til de seneste hendelser på Mongstad der Statoil benytter utenlandske arbeidstakere til ca. 60 kr. pr. time, og med ukentlig arbeidstid på 90 timer, 90 dager i strekk. Presentasjonen: Jeg lar imidlertid disse forholdene ligge noe og har i denne innledningen tenkt å fokusere på disse tre hovedgruppene : - Utenlandsk ansettelse i norske virksomheter, - Utenlandsk innleie til norske virksomheter og - Utenlandske selvstendige oppdrag i Norge (herunder forenklet behandling av arbeidstillatelser og unntak fra regler om arbeidstillatelse).

2 Ingen av disse tre hovedpunktene i seg selv burde ha være et problem, dette forutsatt at konkurransen hadde foregått på like vilkår. Men vår erfaring avdekker dessverre noe helt annet. Jeg vil videre gjennom denne presentasjonen peke på ulike eksempler fra disse tre hovedgruppene og- dette med konkrete forhold som vi har avdekket ved bruk av utenlandsk arbeidskraft, da hovedsakelig fra Russland og Polen. Deretter vil jeg peke på noen utfordringer, og til slutt forsøke å stille noen konkrete spørsmål til våre ansvarlige politiske myndigheter, direktorat, tilsyn, politi osv. Eksempel 1: Polakkene i dette tilfelle hadde ansettelsesavtale, men som selvsagt ikkje var i nærhet av vilkårene til de norske kollegaene, de var videre registrert ved skattekontoret o.s.v. Derfor presiseres det at dette slett ikkje var noe særlig grovt eksempel, og at denne norske bedriften stort sett opptråde ryddig. Men det gjensto noen forhold som måtte ryddes opp i. Hvorfor valgte bedriften å betale polske spesielt dyktige fagarbeidere betydelig dårligere lønn en tilsvarende norske, samt innkvartere disse under forhold dårligere enn norske arb.takere? Og hvorfor var det lagt opp til at de polske arbeiderne skulle arbeide 10 timer daglig, 60 timers uke, i en rotasjonsplan som tilsa 4 uker på arbeid og deretter 2 uker fri, denne uten godkjenning fra verken Arbeidstilsyn eller fagforening med innstillingsrett i h.h. til AML 47? Deretter var? disse spesielt dyktige fagarbeidere kvalifisert og ikkje minst godkjent for å arbeide selvstendig på elektriske anlegg? Det ble stilt krav om å fremskaffe dokumentasjon på kvalifikasjonene til polakkene, noe som bedriften aldri klarte å fremskaffe. Det ble hevdet at kvalifikasjonene til polakkene knapt nok strakk til som sykkelreparatører (uten å si noe stygt om slike reparatører). Da vi som forbund gjennom vårt lokalapparat og i samarbeid med de lokale tillitsvalgte påpekte disse forholdene, og deretter stilte krav om at polakkene skulle ha like lønns- og arbeidsvilkår som de norske, var det plutselig ikkje lenger interessant for bedriften å beholde denne arbeidskraften. Arbeidsforholdet til de polske arbeidstakerne ble dermed avviklet. Hovedmomentet i denne saken er at UDI ikkje sjekker vilkårene som bedrifter legger til grunn for sin søknader. UDI forsøkte aldri å kontakte andre instanser som f. eks partene i arbeidslivet, AETAT eller DBE for å kvalitetsikre bedriftens opplysninger som fremkom i søknaden. Pkt 1: Det sjekkes ikkje om det finnes tilsvarende tilgjengelig norsk arbeidskraft slik det stilles krav til i utlendingsforskriften 26 (Vilkår for gruppearbeidstillatelse). Dette fordi disse polske arbeidstakerene umulig kan komme inn under begrepet spesialister. Pkt 2: UDI bruker ikkje krefter på å sjekke kvalifikasjonene på disse spesielt dyktige polske fagarbeiderne slik det kreves i forskrift for kvalifikasjoner for elektrofagfolk. Altså allerede før polakkene ankommer Norge viser det seg at to hovedforutsetninger for opphold- og/ eller arbeidstillatelse i Norge er brutt, dette med UDI sin velsignelse.

3 Som tidligere nevnt er det fortsatt innleie til norske virksomheter som er den mest vanlige fremgangsmåten ved bruk av slik arbeidskraft. Det er vel en kjent sak at de fleste arbeidsgivere ikkje ønsker å påta seg unødig ansvar slik det kreves bl.a. gjennom faste ansettelser. Eksempel 2: Denne konkrete saken er noe sammenlignbar med den forrige, og handler således spesielt om kvalifikasjonene til de russiske elektrikerne. I likhet med den forrige ble det gjennom vår lokale fagforening krevd dokumentasjon vedr. kvalifikasjonene til de russiske fagarbeiderne. Det ble videre stilt krav til den norske autoriserte elektrobedriften, om at de skulle sørge for at deres innleide hadde de nødvendige kvalifikasjoner som kreves. Ved selvsyn kunne vår lokale fagforening i Tromsø avdekke at de russiske arbeiderne arbeidet selvstendig på elektriske anlegg, og dette uten nødvendig kompetanse, ei heller uten å fått den nødvendig sikkerhetsopplæring. Forholdet ble rapportert til det stedlige tilsyn (DBE), og som straks krevde at arbeidet måtte opphøre. De russiske arbeiderne ble deretter sendt hjem, og ny søknad om arbeidstillatelse ble sendt, denne gangen for å benytte russerne som teknikere eller saksbehandlere. Etter henvendelse fra UDI ble undertegnede spurt om det nå var ok å benytte de samme russiske arbeiderne på prosjektet i Tromsø. Hovedpoenget er at det er ikkje hva man kaller de utenlandske arbeidstakerne, det er hvilket arbeid de utfører det stilles krav til! Saken viser at man gjør hva som helst for å komme inn under begrepet spesialister. Eksempel 3: Til nå er dette eksempelet det verste vi har sett,- ikke når det gjelder bruk av utenlandsk arbeidskraft, men når det gjelder store smutthull i det norske regelverket. At denne fabrikken bygges eller prefabrikkeres i utlandet er i seg selv ikke noe nytt, ei heller særlig problematisk. Det er først når de polske arbeiderne kommer til Norge for å sette sammen fabrikken at problemene begynner. Det kunne blitt skrevet en bok om denne historien. FRA SKANSE TIL SKANSE hadde da vært en passelig tittel. Så til noen utdrag fra historien: Den 15. november 2002 mottar vårt lokale distrikt i Nordland melding fra anlegget om at polske elektrikere driver montasje/ installasjon ved oppredningsfabrikken ved Elkem i Mosjøen. De får videre opplyst at det er det norske firmaet Diabulk i Larvik som har kontrakt og gjennomfører oppdraget. Vår lokale Fagforening i Mosjøen ta da kontakt med Det stedlige tilsyn ved Helgeland Kraft for å informere, og utveksle informasjon i saken. Den 19. November avholdes det et bredt sammensatt tillitsmannsmøte med deltakere fra flere ulike forbund og bedrifter ved Elkem i Mosjøen. Møtet konkluderer med at EL & IT Forbundet skal arbeide videre med saken.

4 Senere samme dag avholdes det et nytt møte denne gangen med deltagere fra EL & IT, Elkem sin stedlige prosjektledelse og driftsleder på Elektro, samt Diabulk sin prosjektleder. Det blir på dette møte hevdet at det var Sønnico som stod som Autorisert Installatør for anlegget, noe som vi senere fikk skriftlig avkreftet. Diabulk bekreftet på det samme møtet at de polske elektrikerne var spesialarbeidere, og dermed ikke skulle omfattes av de norske tariffbestemmelsene. De arbeidet på lokal polsk lønn. Tidligere dvs. den 5. november doblet Diabulk lønnen til polakkene etter at LO-utvalget ved Elkem truet med aksjoner. Forskrift til Utlendingslovens 8 annet ledd bokstav c: Det avdekkes videre at de polske elektrikerne som nå kalles spesialister ikke har godkjent arbeidstillatelse, dette fordi de nå reguleres av unntaksbestemmelsene i forskrift til utlendingslovens 8 annet ledd bokstav c. Utlendinger som er unntatt fra reglene skal kun registreres ved det stedlige politietat, dvs. i dette tilfellet Helgeland politidistrikt. Lokal politimyndighet har påtaleansvar i forhold til overtredelse av utlendingsloven med forskrifter. Det tragikomiske var at utlendingspolitiet i Mosjøen, først fikk melding om at de polske spesialistene arbeidet i Norge den 25. oktober,- nesten to måneder etter at arbeidsoppdraget startet, og altså i klar strid med bestemmelsene. Ingen sanksjoner ble likevel iverksatt. Vi som forbund, i samarbeid med vår lokale fagforening i Mosjøen fortsatt å arbeide i sporet med at de polske elektrikerne ikke var godkjent for å arbeide på elektriske anlegg, ei heller kunne dokumentere at de hadde en godkjent autorisert installatør. Diabulk klarte aldri å dokumentere dette, og den 20. november stopper Elkem derfor all installasjonsvirksomhet ved anlegget umiddelbart. Dette i påvente av slik dokumentasjon. De hevder fortsatt at de har avtale med Sønnico om slik autorisasjon. Den 26. november fikk vi endelig skriftlig bekreftet via vår lokale fagforening i Mosjøen at bedriften Sønnico,- som Diabulk hele tiden hadde hevdet var autorisert installatør for anlegget, at de slett ikke hadde noe som helst autorisasjonsansvar ovenfor Diabulk. Tiden går og anlegget skal i utgangspunktet være ferdigstilt til den 15. desember. Polakkene startet arbeidet ved Elkem i Mosjøen den 4. september. Det er nå moroa starter. Tiden begynner å bli knapp, og de polske spesialistene som på dette tidspunkt har arbeidet i landet i snart 3 måneder, med hjemmel i unntaksbestemmelsene, har dårlig tid. Vi får bekreftet fra UDI flere ganger muntlig, det som også tidligere har vært bekreftet skriftlig, at forutsetningen for unntaksbestemmelsen er at behovet ikke strekker seg utover 3 måneder. Denne grensen er absolutt får vi oppgitt. Siden tilpasses denne bestemmelsen og tolkes slik at den omfatter grupper av utenlandske arbeidstakere, slik at mekanikere defineres som en gruppe, elektrikere en annen, sveisere en tredje, osv. osv Følgene av denne tolkningen er at unntaket kan strekke seg over ubegrenset tid, bare man klarer å finne på nok grupper.

5 Vi skriver i dag 18. februar, og etter mine opplysninger pågår arbeidet i Mosjøen fortsatt, dette 10 uker etter at den absolutte fristen for bruk av unntaksbestemmelsen er utløpt. Etter flere henvendelser til det lokal politi som har påtaleansvar i forhold til overtredelse av utlendingsloven (med forskrifter) skjer det ingen verdens ting. Hvorfor tolkes- og strekkes nå denne absolutte fristen på 3 måneder ulikt? Jeg velger å la spørsmålet henge litt. Tiltross for at (Jørn Bjørnå) leder for utlendingsavdelingen ved Helgeland politidistrikt den 13. Desember 2002 uttalte at de polske arbeiderne måtte avslutte arbeidet, og returnere til polen umiddelbart,- arbeides det fortsatt. Den nye oppsiktsvekkende tolkningen nå, er at fristen på 3 måneder tolkes som 90 dager og videre oppdelt i arbeidsdager. Hva blir det neste. Effektive eller produktive minutter på arbeid fratrukket spisepauser osv? Vi som forbund har nå fått skriftlig tilbakemelding fra UDI vedr. tolkning av denne unntaksbestemmelsen og konkret 3 månedersregelen. Vi har videre i samarbeid med våre jurister vurdert tilbakemeldingen så klar, at det vil ende med en politianmeldelse av Diabulk for brudd på utlendingsforskriftens 8 annet ledd bokstav c. Strafferammen er inntil to års fengsel. Spørsmålet som nå stilles, er det for sent? Eller hvem skal etterforske saken? Helgeland politidistrikt?, som selv ikke til nå har foretatt seg noe, tiltross for utallige henvendelser, og som i tillegg tolker regelverket til å omfatte grupper og måneder oppdelt i effektive arbeidsdager? Mulig at det er SEFO som bør kobles inn! Om som ikke alt dette var nok så fortsetter denne historien. Dette kapittelet handler om hva man kan gjøre for å unngå at det stilles krav til kvaliteten på det arbeidet som utføres, og videre hva man skal gjøre for at det overhode ikke stilles krav til fagkompetanse til den som skal utføre arbeidet. Denne redegjørelsen burde vel i så måte ha blitt holdt hos NHO. Som tidligere nevnt i alle disse tre eksemplene stilles det faktisk krav til både produkt, og ikke minst kvalifikasjonene til den som skal utføre elektriske installasjoner. Bestemmelsene er regulert i bl.a. Forskrift om kvalifikasjoner for elektrofagfolk med veiledning. Disse forskriftene ivaretas av Direktoratet for brann- og elsikkerhet (DBE). Maskindirektivet: Men det finnes selvsagt smutthull i regelverket her også. Det nye smutthullet heter Maskindirektivet. Når krav og ubehagligheter fra stolte elektrofagarbeidere begynte, måtte det da være mulig å finne andre løsninger. Kreativiteten for å omgå regelverket kjenner ingen grenser så løsningen ble å definere fabrikken som en maskin! Med DBE sin velsignelse var det plutselig ikke krav til noe lenger! DBE ved avdelingsdirektør Ørjan Steen bekrefter i et skriv datert 22. november 2002 at de er kommet frem til følgende konklusjon vedr. bruk av elmontører fra det polske firmaet Projolew Sp. Ved montering og installasjon av fabrikken ved Elkem Aluminium i Mosjøen :

6 Sitat: Elkem Mosjøen har kjøpt et komplett anlegg kalt Cover Material Preperation Plant inkl. sammenstilling av de forskjellige deler av anlegget og kabling/ elinstallasjoner i / mellom de enkelte anleggsdelene, fra Diabulk AS, Larvik. Anlegget vil således bli overlevert Elkem Mosjøen so en enhet som vil bli tilkoblet nettet av installatør Sønnico AS. DBE anser anlegget å være en maskin og skal som sådan følge bestemmelsene i Maskindirektivet. Det betyr at det ikke er nødvendig å benytte autorisert installatør og eller sertifiserte montører for å montere og koble de enkelte delene av anlegget sammen gjennom interne kabelforbindelser. Det komplette anlegget/ maskinen må imidlertid tilknyttes nettet av en autorisert installatør. I følge Maskindirektivet vil leverandøren dvs. Diabulk AS, måtte utstede en samsvarserklæring til kunden (Elkem) som bekrefter at hele enheten/ maskinen/ anlegget inkl. den elektriske installasjonen, er bygget i henhold til sikkerhetsregler/ - normer som gjelder for denne type maskiner/ anlegg, før den settes i drift. Vi håper at Diabulk AS har fått den nødvendige informasjon som trengs for å ferdigstille anlegget i Mosjøen Sitat slutt!