Lena Dahlgren. nanna kildal 2 Universalisme versus målretting: de evig tilbakevendende argumenter

Transkript

1 LEDER Detta nummer fokuserar på olika sätt det sociala arbetets historia. I den inledande artikeln granskar Nanna Kildal argument för och emot generell versus specialdestinerad välfärdspolitik, en debatt som fortgått i de nordiska länderna under hela efterkrigstiden. Mer konkret historik ges i de två artiklar som därefter följer. Helga Johannesdottir uppmärksammar en nordisk pionjär i det sociala arbetet; Eva Koren, och det arbete hon lade ner som den första norska sjukhuskuratorn på 1950-talet. Kari Stefansen belyser i sitt bidrag centrala utvecklingstendenser hos de norska kriscentra som växte fram under 1980-talet och vars utveckling kännetecknas av ökad professionalisering. Även Elsebeth Mortensen och Inge Schiermacher anslår ett historiskt perspektiv i sin argumentering för att filosofi och språk lämnar viktiga bidrag för det sociala arbetets självförståelse. Mikko Mäntysaari avslutar den historiska odyssén med en analys av det nordiska samarbetets betydelse för utvecklingen av det sociala arbetet i Finland. Vid sidan av denna historiska tematisering diskuterar Siv Fahlgren den sociala konstruktionen av könsaspekter i det sociala arbetet. Hon exemplifierar med en utbildningstext som används i den svenska utbildningen av socialarbetare och belyser hur denna bidrar till att generera diskursiva sanningar om manligt och kvinnligt. I den artikel som avslutar detta nummer diskuterar Håkan Jönsson och Haruko Watanabe övergrepp mot äldre i Japan. INNHOLD nanna kildal 2 Universalisme versus målretting: de evig tilbakevendende argumenter helga johannesdottir 14 Eva Koren en pioner i sosialt arbeid. Om profesjonsutvikling i et historisk perspektiv kari stefansen 27 Krisesentrene i Norge fra sosial bevegelse til profesjonaliserte hjelpetiltak elsebeth mortensen & inge schiermacher 38 Fra historie til lærestykke mikko mäntysaari 50 Nordisk nytta siv fahlgren & hélene edvall 62 Kulturella könsdiskursers makt ett exempel från en utbildningstext håkan jönson & haruko watanabe 74 Övergrepp mot äldre i Japan några reflexioner med relevans för Norden nye avhandlinger 81 bokanmeldelser 85 nytt fra norden 90 bokomtaler 92 kalender 96 Lena Dahlgren Huvudredaktör för Nordisk Sosialt Arbeid

2 Nanna Kildal Universalisme versus målretting: de evig tilbakevendende argumenter NANNA KILDAL Forsker, Rokkansenteret, universitetet i Bergen og redaktør i Tidsskrift for Velferdsforskning nanna.kildal@rokkan.uib.no Targeting as a means of increasing program efficiency by transferring benefits to those most in need, has become a salient issue in today s socio-political debates. This article discusses the principle of targeting versus its opposite, the principle of universalism. The arguments that currently support the principle of targeting are examined and evaluated in the light of arguments that right after the second world war was decisive for the implementation of the principle of universalism in the Nordic countries. Key words principles of welfare universalism targeting justifications NORDISK SOSIALT ARBEID NR VOL 6 SIDE Universitetsforlaget 2-13.no

3 universalisme versus målretting: de evig tilbakevendende argumenter Artikkelen retter søkelyset mot universalitetsprinsippet og dets motstykke, prinsippet om målretting. Det hevdes at velferdspolitikken må målrettes i langt sterkere grad enn hittil dersom man på best måte vil imøtekomme problemene til de vanskeligstilte. Det kan derfor være interessant å sammenligne argumentene for universalisme den gang man med ulike begrunnelser bestemte seg for at dette velferdsprinsippet var det best egnete, med de argumenter som i dag fremføres for målrettethet og dermed mot universalisme. Målretting er i ferd med å bli et populært velferdsprinsipp blant politikere, også i Norden, noe som er særlig klart i den pågående diskusjonen om fattigdomsbekjempelse. I stedet for universelle ordninger som omfatter alle hevdes det at det bør innføres selektive programmer som skreddersys den enkelte klient. Dermed antas treffsikkerheten å øke, velferdssystemet blir mer effektivt og folk vil få det bedre (se f.eks. den norske St.meld. nr. 12 ( )). Ulike velferdsstater kan kategoriseres på mange måter. Det er derfor påfallende at i alle slike typologier havner de nordiske velferdsstatene i den samme kategori. Enten de betegnes som sosialdemokratiske, institusjonelle eller nordiske / skandinaviske, synes disse velferdsstatene å ha utviklet en egen velferdsstatslogikk. Mange forskere har derfor stilt spørsmål ved hva det er som konstituerer det spesielle ved de nordiske velferdsstater (Baldwin 1990; Esping-Andersen 1990; Kuhnle 1990). Hvilke verdier og prinsipper bygger de på, og hvor sterkt står disse i dag? Særlig tre aspekter kan trekkes fram som karakteristiske. For det første er et vesentlig kjennetegn kollektivets, eller det offentliges, betydningsfulle rolle i sikringen av befolkningens velferd. Det offentlig har et omfattende ansvar for borgernes velferd som i andre land hviler på individene, familiene eller bedriftene. Et annet karaktertrekk ved de nordiske velferdsstatene er at de bygger på et prinsipp om full sysselsetting. Andre velferdsstater er naturligvis også opptatt av å opprettholde så full sysselsetting som mulig. I Norden har imidlertid denne målsettingen i sterkere grad vært oppnådd ved hjelp av en rekke arbeidsmarkedstiltak. Et tredje kjennetegn er at den sosiale og helsemessige beskyttelsen har vært gitt i form av universelle sosiale rettigheter til forholdsvis sjenerøse ytelser. Og dette er kanskje det viktigste særpreget ved den skandinaviske velferdsmodellen: rettighetene omfatter alle nasjonens borgere (eller residenter); de er universelle. I kraft av å være bosatt i landet i minimum ett år kan man gjøre krav på bestemte ytelser fra staten uten hensyn til andre inntekter, formue eller tidligere yrkesaktivitet. 1 Universalismen i de nordiske velferdsstatene Begrepet universalisme betegner det generelle, det som angår alt eller alle av en bestemt type, på samme måte. Begrepet er sentralt i ulike europeiske tanketradisjoner. 3.no

4 nanna kildal Innen kristendommen er for eksempel universalismen betegnelsen på en protestantisk retning som forfekter alle sjelers frelse uansett i hvor elendig forfatning disse sjelene måtte være. Innen sosialpolitikken dukket universalistiske ideer opp allerede på slutten av 1800-tallet, men det var først langt senere at prinsippet fikk betydning for utformingen av sosialpolitikken (Kuhnle 1981). På samme måte som den demokratiske staten garanterer alle sine borgere likhet for loven og lik politisk status, garanterer den universelle velferdsstaten i prinsippet de samme sosiale ytelsene til alle som har vært bosatt i landet i minimum ett år. Universalismen er således uttrykk for en egalitaristisk tanke om likhet i status: alle er medlemmer, og alle skal ha det samme. En rendyrket universell sosial ytelse vil derfor være en såkalt Basic Income, eller garantert borgerinntekt, som tilfaller alle med samme beløp, uten vilkår om arbeidsinnsats eller økonomiske behov; alle blir garantert et visst økonomisk grunn-nivå, uavhengig av hvem de er og hvordan de velger å leve sine liv. En slik ordning har imidlertid ennå intet land innført, bortsett fra Alaska, som hvert år fordeler en del av overskuddet fra statens investeringer i naturressurser til alle menn, kvinner og barn som har vært bosatt i landet i minst ett år. 2 Inntekten ligger imidlertid langt fra et nivå som er mulig å leve av. En grunninntekt til befolkningen diskuteres for øvrig i dag i flere utviklingsland med store naturressurser, som i Sør-Afrika og i Irak (Standing & Samson 2003; Kildal 2004). Universaliteten er med andre ord begrenset i all kjent velferdspolitikk. For det første er ytelsene kategoriske, det vil si at de er knyttet til politisk definerte behovskategorier, som alderdom, sykdom, arbeidsledighet osv. Dessuten er de fleste ytelsene langt fra uavhengig av borgernes arbeidsprestasjoner. Barnetrygd og alderspensjonens grunnbeløp er de mest universelle av de norske ytelsene de er uavhengig av arbeid, økonomi og skjønnsvurdering. Inntil nylig hadde vi i Norge også gravferdstøtten. Dette er eksempler på ytelser som distribueres til alle som er medlem av velferdsstaten med samme beløp. Det eneste vilkåret er at man tilhører en bestemt befolkningskategori, man er enten barn, gammel, eller inntil nylig, etterlevende. Andre inntektssikrende ordninger er mindre universelle. Arbeidsledighetstrygden omfatter for eksempel ikke alle i kategorien arbeidsledige, bare arbeidsledige som tidligere har vært i arbeid. Også en rekke andre av velferdsstatens ytelser er knyttet til arbeid og opptjente rettigheter. Når sysselsettingen befinner seg på et høyt nivå, blir likevel slike ordninger i realiteten universelle etter som de inkluderer nesten hele befolkningen. Det som ofte trekkes frem som det vesentlige trekket ved universalistiske ordninger, er nettopp den omfattende dekningsgraden de har. Folk har en rekke rettigheter i kraft av å være bosatt i riket, ikke i kraft av sine arbeidsprestasjoner, som i den kontinentale velferdsstatsmodellen, eller av sin manglende økonomiske evne, som i den anglo-amerikanske. Det er i denne typen velferdsstater de målrettende programmene er dominerende. I dag er det mange forskere som mener at disse tre modellene nærmer seg hver-.no

5 universalisme versus målretting: de evig tilbakevendende argumenter andre, særlig fordi selektive ordninger har fått større betydning, også i de nordiske velferdsstatene. Konvergens er et begrep som ofte brukes (se bl.a. Abrahamson 1999; Taylor-Gooby 2004). Det vil si at velferdsstater som i utgangspunktet har utviklet seg ganske forskjellige er i ferd med å bli likere. Den politiske retorikken, men også den faktiske politikken, tyder på at både forsikringsbaserte og målrettende ordninger er blitt mer populære. Det kan derfor være interessant å vurdere de argumentene som fremføres mot universelle ordninger i dag, i lys av de argumenter som ble brukt for å begrunne institusjonaliseringen av universalismeprinsippet rett etter den andre verdenskrig. Argumenter for universalisme På begynnelsen av 1800-tallet eksisterte det fattiglover i store deler av Europa, det vil si sterkt målrettende og behovstestende ordninger som bygget på et klart skille mellom verdig og uverdig trengende. Det var derfor et betydningsfullt skritt som ble tatt da fattighjelpen ble avløst av Bismarcks sosiale forsikring i Tyskland i 1883 som omfattet alle arbeidere. De tidlige pensjonslovene i de nordiske land inneholdt også enten inntekts- eller behovstestende pensjoner. Det var ikke før rett etter den verdens verdenskrig at retten til å motta alderspensjon uavhengig av en behovstest ble etablert og ordningene ble universelle (Kuhnle 1981). Det er nettopp denne universelle omfatningen som har gitt de skandinaviske velferdsstatene en spesiell status; alle ble inkludert og byrdene ble omfattende og retteferdig fordelt (Baldwin 1990: 51). Bakgrunnen for utvikingen mot universalisme er mangfoldig og kompleks, og skyldes historiske og kontekstuelle forhold som reformasjon og statsbyråkrati, kulturell homogenitet og før-industriell egalitarisme. Her skal jeg imidlertid konsentrere meg om de argumentene som ble fremført til fordel for universalismen i velferdspolitikken. Følgende fire var sentrale: 3 1. Samfunnsbygging 2. Risiko 3. Verdighet 4. Økonomisk effektivitet Samfunnsbygging De første forsikringsprogrammene ble initiert på en tid da stats- og nasjonsbyggingen var på sitt sterkeste i Europa. Identitetsbygging og inklusjon i samfunnsfellesskapet var viktig, men også velferd og nasjonaløkonomisk effektivitet. Sosialpolitiske ytelser hindret at viktige menneskelige ressurser ikke ble brukt. Og selv om visse grupper ble ekskludert fra forsikringsordningene, som de arbeidsløse og såkalt uverdige, ble en idé om universalisme et latent element i nasjonsbyggingsprosjektet. I Norge dukket for eksempel ideen om en folkepensjon opp i 1894 og da uttalte sosialkomiteen at.no

6 nanna kildal trygden ikke bare burde omfatte de enkelte Samfundslag, men det hele Folk. Ifølge Aksel Hatland ble denne ideen senere opprettholdt i alle utredninger og forslag som ble fremmet (1992: 55). Risiko Et århundre med opprør, krig og store samfunnsmessige endringer hadde skapt et sterkt behov for en kollektiv beskyttelse mot sosiale risikoer. Krisene skapte en erkjennelse av at alle samfunnsmedlemmene var i samme båt. Potensielt sett var enhver borger utsatt for risikoer. I 1918 foreslo derfor den daværende ikke-sosialistiske regjeringen en uføre- og alderspensjon (opptjeningstrygd) som skulle dekke alle arbeidere, rike som fattige, nettopp ut fra en vurdering av risikomønsteret i befolkningen: Det var bare meget få mennesker som kunne ha råd til et langvarig tap av inntekt (Hatland 1992: 56). Nesten hele befolkningen hadde derfor en egeninteresse i å sette alle på like fot i forhold til risikoene. Dette var for øvrig et synspunkt som det norske Arbeiderpartiet ikke delte. Så sent som i 1946 foreslo partiet en alderspensjon som var begrenset til arbeidere under en viss inntektsgrense. Kort tid etterpå ble imidlertid ideen om en folkeforsikring omdannet til en universell ide og implementert som en universell barnetrygd. Det kan hevdes at sosialistiske eller sosialdemokratiske partier hadde en visjon om universelle sosiale programmer rundt århundreskiftet. På Det Norske Arbeidersamfunnets møte i 1885 ble det for eksempel uttalt at staten skulle garantere almindelig pensions- eller alderdomsforsikring for alle samfundsklasser med statstilskud (Det Norske Arbeiderparti 1918: 11). Det innebar imidlertid ikke at alle klasser skulle være medlemmer av de offentlige forsikringsprogrammene det var arbeidere og fattige man hadde i tankene. Verdighet Tidlige sosialpolitiske programmer, uansett om de var rettet mot de fattige eller mot dem som hadde betalt bidrag, hadde ekskludert de såkalte uverdige. Etter andre verdenskrig mistet imidlertid ideen om de uverdige noe av sin kraft, samtidig som menneskerettighetsideen som la vekt på alle menneskers like verdighet, vokste fram. Ifølge Titmuss var en vesentlig historisk begrunnelse for å adoptere tvillingbegrepene sosiale rettigheter og universalisme i sosialpolitikken, å fjerne det ydmykende tapet av status, verdighet og selvrespekt som følger med en ekskludering fra de sosiale forsikringsprogrammene (1968: 129). Den kjente Beveridge-rapporten Social Insurance and Allied Services (1942), som argumenterte for et omfattende universelt reformprogram, var også et resultat av forfatterens sterke aversjon mot fattiglovene og behovstestende ytelser. Lord William H Beveridge, som var britisk økonom og en liberal politiker, fikk under den annen verdenskrig i oppdrag å avgi en betenkning om de sosiale sikringsordningene i Storbritannia. Han foreslo at staten skulle ta ansvar for å utvikle et.no 6

7 universalisme versus målretting: de evig tilbakevendende argumenter helhetlig system av trygder (alderstrygd, syketrygd, ulykkestrygd, arbeidsløshetstrygd, etterlatte-trygd, barnebidrag) som skulle omfatte hele folket. Rapporten presenterte det som skulle bli grunnprinsippene i etterkrigstidens velferdsstat og den vekket meget stor oppmerksomhet. Ikke minst skulle den få stor innflytelse på utformingen av velferdsordninger i de skandinaviske land. Også i Norge ble etter hvert verdighetsargumentet fremtredende på bakgrunn av den dype misnøyen mange hadde med den eksisterende fattighjelpen; den kunne bare tilby hjelp på en paternaliserende og stigmatiserende måte til personer med svært ulike problemer. Den norske statsministeren fra Arbeiderpartiet, Einar Gerhardsen, mente at gamle menneskers selvrespekt til og med var viktigere enn sosial utjevning. På samme måte hadde man argumentert for universell barnetrygd: Ved å ikke skille mellom barn av fattige og barn av rike familier sikret de fattige familienes verdighet. Samtidig, ble det argumentert, sikret man de rike familienes støtte til systemet (Hatland 1992: 74). Økonomisk effektivitet Det var ikke bare store idealer som nasjonsbygging, likhet og verdighet som bar fram universalismen i de nordiske velferdsstater. De konservative og andre ikke-sosialistiske partier presset på for å reformere den behovsprøvde alderspensjonen til fordel for en universell, flat pensjon ettersom allerede prosent av alle eldre mottok alderspensjon fra det offentlige. Ved å omgjøre pensjonen til en universell rettighet ville man blant annet spare høye administrative utgifter. Den eksisterende pensjonen virket i tillegg urettferdig etter som grensen mellom de som fikk, og de som ikke fikk, ble trukket forskjellig i kommunene. Det ga de behovstestende alderspensjonene lav legitimitet. Slik argumenterte blant annet det konservative partiet Høire, som var det første partiet i Norge som inkluderte en universell pensjonsordning i sitt program i 1949 (Sejersted 1984: 528). At den enkeltes vilje til å arbeide og spare ble straffet ved behovstesting av alderspensjonen, det vil si at den virket dis-insentiverende, var også et sentralt økonomisk argument mot denne ordningen. De første resultatene av de sosialpolitiske diskusjonene som fant sted på denne tiden var den norske barnetrygden som ble innført i Samme år innførte svenskene et nasjonalt pensjonssystem som omfattet absolutt hele befolkningen. Det samme gjorde Norge og Finland i 1957, Danmark i 1964 og Island i 1965 (Kuhnle 1981). 4 Argumenter for målrettethet Det eksisterer flere måter å målrette ytelser på. Man kan for eksempel lage mer finstemte avgrensninger av trygdekategoriene i lovgivingen, eller innføre en sterkere grad av individuell vurdering. Begrepet anvendes imidlertid vanligvis om økonomisk behovsprøving (Sen 1999; Hatland 2001). Man ønsker å kanalisere ytelsene til de som virkelig trenger det, til de som har lave eller ingen inntekter. Hva er så de vanligste.no

8 nanna kildal argumentene for målretting, mot universalisme, i dag? Følgende tre argumenter støter man ofte på: 5. Økonomisk effektivitet 6. Likhet 7. Velferdsavhengighet Økonomisk effektivitet Målretting kan være en måte å begrense statens utgifter på etter som midlene kan konsentreres om behovsdekning for avgrensete grupper i samfunnet. De universelle ordningene er kostbare og de anses ofte som ineffektive fordi hoveddelen av overføringene går til middelklassen som kan dekke sine behov på annen måte. Ved å målrette ressurser til de som virkelig trenger det vil vi derfor få et mer kostnadseffektivt system som konsentrerer overføringene fra et begrenset velferdsbudsjett til de fattigste. Kommentar: Umiddelbart er hovedargumentet for målretting lett å forstå: man fordeler knappe ressurser til dem som trenger det mest, mens de velstående kan betale selv (Sen 1999: 134). Det økonomiske regnestykket er imidlertid mer komplisert. Det samme argumentet ble jo i sin tid brukt mot målretting. Da ble det hevdet at en universell alders- og uførepensjon ville redusere kostnadene fordi man unngikk det dyre kontrollspillet som øyeblikkelig settes i gang når man må skille grupper fra hverandre, medlemmer fra ikke-medlemmer, verdige fra uverdige. Det er også viktig å stille spørsmålet om hvor effektiv fattigdomsbekjempelsen vil bli på sikt. Problemet er at en velferdsstat som bare støtter de aller svakeste ikke vil være politisk levedyktig. Dette har en rekke forskere påpekt, bl.a. økonomene Sen (1999: 136) og Barth m.fl. (2003: 65). Fordi velferdsbudsjettet ikke er gitt én gang for alle, men tvert i mot blir bestemt gjennom politiske valg, er det lite sannsynlig at de som ikke selv er omfattet av systemet er villig til å betale særlig mye. Og etter som mottakerne av ytelsene politisk sett er svake, vil de vanskelig kunne forsvare programmenes kvalitet. Empiriske studier bekrefter dette redistribusjonens paradoks (Korpi og Palme 1998), og begrunner således Titmuss (1968) velkjente innsikt om at tjenester for de fattige lett kan bli fattige tjenester. Dette har vært et viktig argument for universelle ordninger i USA. I et universelt system kan majoriteten av velgerne tjene på mer sjenerøse ordninger som dermed også gir mer til de fattige. Og det er nettopp det som skjer: Sammenlignes USA, som er en såkalt liberal velferdsstat med et stort innslag av behovstesting, og Norden, blir det klart at velferdsordninger som dekker store deler av befolkningen oppnår langt bredere politisk oppslutning og langt flere offentlige ressurser, enn ordninger som bare omfatter en liten del av befolkningen. Og denne politikken har naturligvis hatt stor betydning for å redusere ulikhet og fattigdom. For.no

9 30 siden var for eksempel fattigdomsnivået i de nordiske land ikke særlig lavere enn i USA (15 20 prosent). Ved begynnelsen av 1990-tallet var imidlertid situasjonen fundamentalt endret. Mens fattigdomsraten i de nordiske land hadde falt fra over 15 prosent til under fem, var den nesten uendret i USA; ca 14 prosent av befolkningen hadde en inntekt som lå 50 prosent eller under medianinntekten (Kangas and Palme 2000: 342). 5 Likhet universalisme versus målretting: de evig tilbakevendende argumenter Etter som ressursene rettes inn mot de som virkelig trenger dem bidrar målretting og økonomisk behovstesting til større omfordeling og økonomisk likhet, hevder ofte politikere. Venstres nestleder i Norge, Olaf Tommessen, uttalte for eksempel i NRK 2 den , at en behovstesting av den universelle barnetrygden ville føre til en utjevning av inntekt og et mer rettferdig system. Også forskere hevder at universelle, flate ytelser er mindre omfordelende enn målrettede ytelser (Baldwin 1990; Goodin m.fl. 1999: 50). Kommentar: Universelle programmer har også en omfordelingseffekt har Rothstein påpekt ved en rekke anledninger, selv når ytelsene er helt like og skattenivået er likt (Rothstein 1998: 147; 2001: 127). Poenget er det samme som ble brukt i forhold til argumentet om økonomisk effektivitet: Øker man antallet individer som har fordel av et slikt program utvides samtidig den politiske valgkretsen og dermed det budsjett som står til rådighet for redistribusjon (Goodin m.fl. op. cit). Graden av omfordeling avhenger ikke bare av om pengene rettes mot et avgrenset mål, men også av hvor store summer som overføres (jfr. Korpi og Palme 1998). Velferdsavhengighet Det tredje argumentet i diskusjonen av nye fordelingsprinsipper og fattigdom, er at universelle ordninger, særlig de sjenerøse som i Norden, skaper avhengighet av velferdssystemet. Arbeidsetikken transformeres til en avhengighetens etikk og vi får fattigdoms- og trygdefeller. Mange blir værende i en trygdesituasjon fordi prisen for å forlate den til fordel for et usikkert, dårlig betalt arbeid kan bli for høy. Målrettede, skreddersydde ytelser får imidlertid folk ut i arbeid. Kommentar: Jeg skal knytte to kommentarer til dette argumentet, som fikk stor innflytelse på tallet da de fleste velferdssystemer gikk igjennom større eller mindre moderniseringsprosesser under mottoene: Det må bli lønnsomt å arbeide, Trygdeordninger bør ikke konkurrere ut det å livnære seg på egen inntekt..no

10 nanna kildal 1. Riktignok viser undersøkelser av hvordan utformingen av arbeidsmarkedspolitikken kan påvirke arbeidsledigheten, at det er en tendens til at høyere kompensasjonsgrad i arbeidsledighetstrygden resulterer i lengre ledighetsforløp. Fra et samfunnsøkonomisk perspektiv, med tanke på en effektiv fordeling av ressursene, er imidlertid ikke en tregere matching mellom ledige arbeidere og ledige jobber nødvendigvis av det onde. Tvert i mot kan det skape en bedre matching og et sikrere arbeid (Røed m.fl. 1999). En tregere matching innebærer dermed ikke nødvendigvis at viljen til å arbeide er svekket. At viljen til arbeid er sterk underbygges av undersøkelser foretatt blant arbeidsledige både i Norge og i andre europeiske land. En studie av arbeidsmotivasjon blant arbeidstakere og arbeidsledige i samtlige EU-land viste for eksempel at velferdsytelsenes sjenerøsitet har liten effekt på folks ønske om å delta i lønnet arbeid. Arbeidsløse i land med de mest sjenerøse velferdsordningene, som Danmark, Sverige og Nederland, var blant dem som hadde det sterkeste ønske om arbeid (Gallie 2004). 2. Forskning viser også at det snarere er målrettende, sterkt kontrollerte ytelser som skaper dis-insentiv effekter (Van Parijs 2005). Utsiktene til å miste støtte dersom man skulle tjene for mye kan avskrekke personer som befinner seg i nærheten av grensen for støtte fra å gå inn i ordinært yrkesarbeid (og fra sparing). Dette var jo nettopp et viktig argument mot behovsprøving av alderstrygden etter krigen. Økonomisk behovsprøving påvirker folks arbeidsinsentiver. For det første kan usikkerheten ved å prøve seg på arbeidsmarkedet bli for stor og prisen (tap av både arbeidsinntekt og offentlig ytelse) bli for høy. For det andre reduseres velferdsytelsene for hver krone man tjener slik at marginalskatten blir svært høy, særlig for dem som befinner seg nederst på inntektsstigen. Dersom man i stedet lar de trygdede få beholde sin trygd inntil de har nådd et visst inntektsnivå, vil arbeidsdeltagelsen blant dem sannsynligvis øke. Dette er det empirisk belegg for å hevde. I Norge økte man grensen for uførepensjonisters friinntekt, hvilket førte til en klar økning i antall uførepensjonister som har gått ut i arbeidslivet. Strenge vilkår og kontroll gir ikke nødvendigvis de beste insentiver til arbeid. Dette er for øvrig også mange økonomers begrunnelse for en ordning med Basic Income (grunninntekt) eller en negativ inntektsskatt, to ulike varianter av en ordning som garanterer at ingens inntekt faller under et visst politisk bestemt nivå, uavhengig av mottakerens tidligere, nåværende eller fremtidig arbeidsinntekt. I korthet er det en ordning hvor personer som får inntekt under et visst nivå, får utbetalinger av staten. De som befinner seg over knekkpunktet vil få skattelette som avtar med inntekten. Det er denne ordningen blant andre den neo-liberale nobelprisvinneren i økonomi, Milton Friedman, gikk inn for og som er blitt eksperimentert med i USA som et ledd i kampen mot fattigdom på 1960-tallet. 6 Også en grunninntekt skaper klare økonomiske insentiver til arbeid ved å la arbeidsinntekten legge seg på toppen av grunn-.no 0

11 universalisme versus målretting: de evig tilbakevendende argumenter inntekten og trekkes inn igjen i form av skatt for dem som har en inntekt over et visst politisk bestemt nivå. Det er et grunnleggende poeng med en grunninntekt at denne skal kunne kombineres med inntektsgivende arbeid. Avslutning I dagens politiske diskurser har økonomiske argumenter fått stadig sterkere gjennomslag. Dette gjelder også i diskusjonen av de to grunnleggende velferdsprinsippene, universalisme og målretting, prinsipper som har utgjort den avgjørende forskjellen mellom de nordiske og de anglo-amerikanske velferdsstater (UK, USA, Australia). Det er interessant å merke seg at det normative verdighetsargumentet som angår integrasjon, fellesskap og egenverd, ikke lenger synes å være et gyldig argument i denne debatten. I tillegg er det interessant, men også urovekkende, å registrere at de økonomiske argumentene som i dag anvendes til fordel for en målretting av sosialpolitikken, én gang var gode argumenter mot målretting. Dette er urovekkende, både fordi det tyder på en meget kortsiktig historisk hukommelse hos våre politikere, og fordi det empiriske grunnlag for argumentene i dag er mye bedre enn de var rett etter den andre verdenskrig. Denne artikkelen har ikke argumentert for at velferdsstaten utelukkende skal inneholde universelle ordninger à la barnetrygden, eller en grunninntekt, det vil si et system med flate ytelser betalt til alle. Mange velferdsordninger blir mer effektive i sin reduksjon av ulikhet dersom de består av en kombinasjon av generelle og spesielle tiltak, for syke, handikappete, ressurssvake, etc. Poenget er at slike spesielle, målrettende tiltak ikke må være økonomisk behovsprøvende, men utelukkende behovsprøvende. Intensjonen med artikkelen har altså ikke vært å argumentere for en rendyrking av visse velferdsprinsipper. Snarere har intensjonen vært å peke på de tilsynelatende små forskyvninger som skjer, først retorisk, så politisk, på det sosialpolitiske området, som etter hvert vil kunne føre til at de grunnprinsipper velferdsstaten bygger på, umerkelig endres og/eller erstattes av prinsipper som ikke har vært gjenstand for en mer prinsipiell offentlig debatt. Dette gjelder allment for velferdsstatens normative grunnlag. Ikke bare forholdet mellom universalisme og målretting, men også forholdet mellom rettigheter og ansvar, er i ferd med å forskyves, uten at den samfunnsmessige debatten om hvilke verdier vi ønsker at velferdsordningene skal uttrykke og fremme finner sted..no

12 nanna kildal Endnotes 1 Mens de fleste politiske rettigheter er knyttet til statsborgerskapet som i Norge krever sju års botid, er de sosiale rettighetene, som kan innebære store offentlige utgifter, ofte knyttet til residens (i Norge: minimum ett år). 2 Alaska etablerte The Alaska Permanent Fund i 1982 for å sikre befolkningen felles arverettigheter til landets naturressurser. I 2005 kunne fondet utbetale ca. 845 dollar til alle innbyggerne, den laveste dividenden siden I 2000 var dividenden i underkant av 2000 dollar pr. person. Det betyr at en familie på fire mottok tilsvarende ca kroner. Rett før jul. Se: cfm 3 Jeg bygger her på en studie foretatt av Nanna Kildal og Stein Kuhnle (2005). 4 Den danske pensjonsordningen fra 1891 er derimot blitt beskrevet som universell (Knudsen 2000: 21). En slik beskrivelse strekker imidlertid dette begrepet for langt da bare verdige fattige mennesker fra 60 år eller mer som ikke hadde mottatt fattighjelp gjennom de siste 10 årene, hadde rett til pensjon (Kuhnle 1981). 5 Kangas og Palme anvender tre fattigdomsnivåer, henholdsvis 40, 50 and 60 prosent (Kangas and Palme 2000: 339). 6 Dette var kontrollerte eksperimenter hvor man særlig testet virkningen av tidsfaktoren. Det har vært utsatt for mye metodekritikk og selv om det er skrevet vitenskapelige artikler om disse eksperimentene, eksisterer det ingen enighet om hva de betyr for politikken (Widerquist 2004). Referanser Abrahamson, Peter (1999) Activation and social policies: comparing France and Scandinavia. Introduction, i: MIRE Comparing Social Welfare Systems in Nordic Europe and France, Paris, Drees. Baldwin, Peter (1990) The Politics of Social Solidarity; Class Bases of the European Welfare States , Cambridge, Cambridge University Press. Barth, Erling, Moene, Kalle og Wallerstein, Michael (2003) Likhet under press, Oslo, Gyldendal Norsk Forlag AS. Beveridge, Sir William H. (1942) Social Insurance and Allied Services, London, Cmd 6404, HMSO. Det Norske Arbeiderparti (1918) Folkeforsikring eller Folkepension, Kristiania, Det Norske Arbeiderpartis Forlag. Esping-Andersen, Gösta (1990) The Three Worlds of Welfare Capitalism, Cambridge, Polity Press. Esping-Andersen, Gösta (1999) Social Foundations of Postindustrial Economics, Oxford, Oxford University Press. Gallie, Duncan (ed) (2004) Resisting Marginalization: Unemployment Experience and Social Policy in the European Union, Oxford, Oxford University Press. Goodin, Robert, Heady, B., Muffels, R., Dirven, H.J. (1999) The Real World of Welfare Capitalism, Cambridge, Cambridge University Press. Hatland, Aksel (1992) Til dem som trenger det mest? Økonomisk behovsprøving i norsk sosialpolitikk, Oslo, Universitetsforlaget. Hatland, Aksel (2001) Mer målrettet velferdspolitikk?, Horisont nr. 4, NHO. Kangas, Olli and Palme, Joakim (2000) Does Social Policy Matter? Poverty Cycles in OECD Countries, i: International Journal of Health Services, Vol. 30, No 2, Kildal, Nanna (2004) Borgerinntekt en velferdsreform på fremmarsj?, kronikk, Bergens Tidende 27. februar Kildal, Nanna og Stein Kuhnle (2005) The Nordic welfare model and the idea of universalism, i: N. Kildal og S. Kuhnle (red.) Normative Foundations of the Welfare State: the Nordic Experiences, London, Routledge. Knudsen, Tim (2000) Tilblivelsen af den universalistiske velfærdsstat, i: Tim Knudsen (red) Den nordiske protestantisme og velfærdsstaten, Aarhus, Aarhus Universitetsforlag. Korpi, Walter and Palme, Joakim (1998) The Paradox of Redistribution and Strategies of Equality: Welfare State Institutions, Inequality, and Poverty in the Western Countries, American Sociological Review, Vol. 63, No 5, Kuhnle, Stein (1981) The Growth of Social Insurance Programmes in Scandinavia: Outside Influences and Internal Forces, i: Peter Flora og Arnold J Heidenheimer (red) The Development of Welfare States in Europe and America, New.no

13 Brunswick/London, Transaction Books. Kuhnle, Stein (1990) Den skandinaviske velferdsmodellen skandinavisk? velferd? modell?, i: Hovdum A.R., Kuhnle, S., Stokke, L. (red) Visjoner om velferdssamfunnet, Bergen, Alma Mater. Rothstein, Bo (1998) Just Institutions Matter. The Moral and Political Logic of the Universal Welfare State, Cambridge, Cambridge University Press. Rothstein, Bo (2001) Universell välfärdsstat och medborgarinkomst en kritisk analys, i: Nanna Kildal (red) Den nya sociala frågan. Om arbete, innkomst och rättvisa. Göteborg, Daidalos. Røed, Knut, Torp, Hege og Aabø, Tom Erik (1999) Arbeidsledighet, arbeidsmarkedspolitikk og jobbsøking i Norge, Stiftelsen Frischsenteret for samfunnsøkonomisk forskning, Rapport 1/1999. Sen, Amartya (1999) Development as Freedom, Oxford, Oxford University Press. Sejersted, Francis (1984) Høyres historie 3: Opposisjon og posisjon , Oslo, Cappelen. Standing, Guy & Samson, Michael (red) (2003) A basic income grant for South Africa, Cape Town, University of Cape Town Press. St.meld. nr. 12 ( ) Pensjonsreform - trygghet for pensjonene, Det Kongelige Finansdepartement. Taylor-Gooby, Peter (2004) Making a European Welfare State? Convergences and Conflicts Over European Social Policy, Cambridge, Blackwell Titmuss, Richard M. (1968) Commitment to Welfare, London, Allen & Unwin. Widerquist, Karl (2004) A failure to communicate: The labour market findings of the negative income tax experiments and their effects on policy and public opinion, i: Guy Standing (red) Promoting Income Security as a Right, London, Anthem Press. universalisme versus målretting: de evig tilbakevendende argumenter Summaries Targeting as a means of increasing program efficiency by transferring benefits to those most in need, has become a salient issue in today s sociopolitical debates. This article discusses the principle of targeting versus its opposite, the principle of universalism. The arguments that currently support the principle of targeting are examined and evaluated in the light of arguments that right after the Second World War was decisive for the implementation of the principle of universalism in the Nordic countries. Nykyisessä sosiaalipoliittisessa keskustelussa keskeiseksi kysymykseksi on noussut sosiaalipalvelujan ja avustusten kohdentaminen sosiaalipolitiikan ohjelmien tehostamisen keinona. Kohdentamisella viitataan siihen, että avustuksia pyritään antamaan niitä eniten tarvitseville. Tässä artikkelissa tarkastellaan kohdentamisen periaatetta sekä sille vastakohtaista universalismin periaatetta. Kohdentamisen periaatetta tukevia nykyargumentteja tutkitaan ja arvioidaan niiden argumenttien valossa, jotka olivat keskeisiä universalismin periaatteen täytäntöönpanossa Pohjoismaissa heti toisen maailmansodan jälkeen. Greinin fjallar um tvö andstæð viðmið innan félagsþjónustu. Annars vegar þá aðferð sem hefur að leiðarljósi að auka skilvirkni úrræða með því að veita aðstoð til þeirra sem hafa mesta þörf fyrir hana og hins vegar viðmið sem beinast að því að aðstoð frá félagsþjónustu sé almenn. Fyrra sjónarmiðið segir höfundur sé hið þögla viðmið í nútíma umræðu um félagsmálastefnu. Kildal segir að stuðningur við fyrra viðmiðið sé rökstutt í ljósi þess að eftir seinni heimstyrjöldina hafi útfærsla velferðarþjónustu á Norðurlöndunum verið ótvírætt framkvæmd samkvæmt því viðmiði að félagsleg aðstoð væri almenn..no

14 Helga Johannesdottir Eva Koren en pioner i sosialt arbeid Om profesjonsutvikling i et historisk perspektiv 1 HELGA JOHANNESDOTTIR høgskolelektor, Høgskolen i Oslo helga.johannesdottir@oks.hio.no Sosialt arbeid har dype idé-historiske røtter som er sammenfiltrert med mange fag og yrker. Derfor kan det være vanskelig å påpeke når historien startet. Et fags historie er viktig for selvforståelsen av faget, men sosialarbeidere har i beskjeden grad skrevet sin historie. Det kan virke som de har et ambivalent forhold til sin historie. Artikkelen forteller om en av pionerene i sosialt arbeid i Norge. Hun heter Eva Koren og gikk fra å være sykepleier til å bli den første sykehuskuratoren i et somatisk sykehus. Det kan være interessant for dagens sosialarbeidere å se hva hun vektla i sine bestrebelser for å få anerkjennelse for et nytt yrke på tallet. Likedan kan det være fruktbart å stille spørsmål om hvorfor sykehuskuratorene er mindre synlige som yrkesgruppe nå. Har vi forlatt noen perspektiver som vi burde forsøke å finne frem igjen? NORDISK SOSIALT ARBEID NR VOL 6 SIDE Universitetsforlaget no

15 eva koren en pioner i sosialt arbeid I sommer kom en kvinne hit på sykehuset og ble liggende en tid. Ikke før var hun kommet hjem, før mannen ble innlagt. Det viser seg at de bor i en helsefarlig leilighet et værelse på 3 ganger 3,5 meter og ikke høyere enn at jeg kan sette hele håndflaten i taket. Ingen grunnmur, ikke innlagt vann vegger, golv, klær og skotøy blir grønt av mugg og sopp. Til dette kommer et bittelite kjøkken. Her bor to voksne og to barn med en dobbeltdivan som eneste sengeplass. Gutten som er sju år har hatt bronkittlungebetennelse hver eneste vinter siden han ble født. Hele familiens helse står på spill og det har ikke vært mulig å skaffe dem en ny leilighet! Jeg er overbevist om at de ville bli friske alle sammen om de bare kom bort fra det fuktige hullet de bor i nå. Denne nøkterne beskrivelsen ga sykehuskurator Eva Koren i et intervju i Arbeiderbladet 4. oktober Hun var en av pionerene innenfor sosialt arbeid i Norden. Jeg ble kjent med Eva Koren våren Da var hun 86 år gammel. Jeg intervjuet henne i forbindelse med et prosjekt som jeg arbeidet med sammen med to andre sosionomer for å få tak i sosialt arbeids historie i Norge 2. To ganger siden har jeg truffet henne og fått lest gjennom materiale som har gitt meg et ytterligere bilde av hennes arbeid. Om sosialt arbeids historie Faget sosialt arbeid har både en lang og en kort historie. Det er nemlig ikke så godt å tidfeste når et fag som vårt startet. Det handler både om hvordan det defineres og hva man knytter det til. Meeuwisse og Swärd (2000) gir en tredeling på fagets idèhistoriske røtter. For det første kan de historiske røttene knytte seg til bestemte kriterier eller definisjoner. Dette er antagelig det mest vanlige for å definere en profesjon. Det er vanlig å trekke frem formell utdanning og arbeidsområder. Denne posisjonen har ofte vært viktig å vise til for å synliggjøre grenser til andre profesjoner. For det andre kan røttene knyttes til pionerer og ulike retninger som de har stått for. Et eksempel på det er Irene Levins artikkel om Mary Richmond og Jane Addams (Levin 1997). Og den tredje posisjonen er hvordan begrepet sosialt arbeid brukes i praktiske sammenhenger. Meeuwisse og Swärd viser til fagets kontekstavhengighet og hvilke begreper som brukes om lignende type virksomhet til ulike tider. Problematisering av hva som legges i begrepet sosialpedagogikk versus sosialt arbeid kan være et eksempel (Johannesdottir 2005). Uansett hvilket utgangspunkt man velger for å se på sosialt arbeid i et historisk lys vil det være viktig for et fag å kunne forholde seg aktivt til sin historie. Ikke alt er til å være stolt over. Det viser for eksempel avdekningen av omsorgssvikt og overgrep som har funnet sted i norske barnehjem i tidsrommet (NOU 2004:23). Historikeren Knut Kjeldstadli (1992) trekker frem at det å gjenoppvekke historien også kan være en stor nytelse. Vi får kjennskap til hvordan folk har tenkt og handlet før, ser sammenhenger og ikke minst kan historien være nyttig for å se hva som har forandret seg. En aktiv holdning til egen historie har også betydning for identitet og tilhørighet. Gleden ved å få kjennskap til profesjonens røtter styrker selvfølelse og.no

16 helga johannesdottir stolthet og de gjenkjennes som viktige og riktige. Kanskje kan en del av det vi opplever i nåtiden få en annen forståelse ved å gjenoppdage fortiden. Gjennom historien har vi mulighet til å se fagets mangfoldige sider og ikke minst se fagets flytende grenser, for å bruke et uttrykk av Walters Lorenz (1994). I likhet med flere som fikk sin sosionomutdanning på 1970-tallet, opplevde jeg at sosialt arbeids historie ble vektlagt på en negativ måte. Vi fikk formidlet at det som var gjort tidligere var reaksjonært og ikke kunne brukes nå. Det var tilløp til latterliggjøring av hattedamer og damer i drakt. Det var vi som måtte stake ut en ny kurs. Vi skulle få en bedre utdanning enn tidligere sosialarbeidere og vi skulle bli profesjonelle og utøve sosialt arbeid på en bedre måte. Dette var i ekspanderende tider for profesjonen og i en tid hvor definisjoner av grensene til andre profesjoner var viktige. Sosialt arbeid som fag ble formidlet som det spesielle som bare kunne utøves av dem som hadde den rette utdanningen. Vi fikk følelsen av å være de første riktige sosialarbeiderne. Dagens studenter får større muligheter til å bli kjent med fagets historie. Men hvilken historie får de høre om? I Norge blir sosialt arbeids røtter på den ene siden knyttet til formødrene i USA, Mary Richmond og Jane Addams (Levin 2004, Kokkinn 2005), og på den andre siden knyttet til fremveksten av velferdsstaten (Terum 2003, Halvorsen 2002). Oppbyggingen av den norske velferdsstaten etter annen verdenskrig falt sammen med starten av den første statlige sosialarbeiderutdanningen i Fra 1920 fantes ettårig utdanning; Sociale kurser i privat regi av Norske Kvinners Nasjonalråd. Foreløpig er sosialt arbeids historie i Norge i liten grad nedfelt i tekst. Det var en av grunnene til at jeg og mine to sosionomkollegaer satte i gang et prosjekt som har bestått av å intervjue eldre sosionomer for å få et bilde av historien slik de bidro til å skape den. I denne artikkelen vil jeg fortelle historien til Eva Koren og se den i lys av profesjonsutvikling. Eva Koren hadde pionerens kjennetegn av et stort engasjement og et sjeldent pågangsmot. Hun tok initiativ og gjorde et banebrytende arbeid. Mitt håp er at artikkelen vil øke interessen for fagets historie i våre land i Norden. En av intensjonene er å forsøke å formidle den gleden som det var å bli kjent med en av våre formødre som vi kan være stolte av. Eva Koren Eva Koren var født i Oslo i Hennes far var lege, moren var hjemmeværende og hun hadde tre søsken. Hun tok den ettårige sosialarbeiderutdanningen Sociale Kurser i 1935 straks hun var ferdig med sin artium. Eva Koren var interessert i mer utdanning og tok barnepleiekurs og siden to års utdanning på Barnevernsakademiet. Hun arbeidet som barnehagelærer i seks år før hun begynte på sykepleieutdanning i 1943 da tretti år gammel. Hun ble oppfordret til å ta imot en prøvestilling som sykehuskurator ved Ullevål sykehus i Stillingen ble omgjort til fast stilling etter det første året.no

17 eva koren en pioner i sosialt arbeid og flere sykehuskuratorer ble raskt ansatt. Eva Koren tok initiativ til å danne Sykehuskuratorenes forening i 1948, som var forløperen til dagens fagforening. Hun var også med på å nedlegge denne foreningen i Da Universitetet i Oslo opprettet Institutt for Sosialmedisin i 1951 var Eva Koren en pådriver og pioner ved oppbygging av undervisningen. Hun gikk etter hvert over i undervisning og arbeidet ved Instituttet frem til 1975 da hun gikk av med pensjon. Eva Koren reiste til England i 1962 og var i ett år ved Institute for Almoners der hun tok en spesialutdanning for medisinske sosialarbeidere. Hun har skrevet flere artikler som ble publisert i tidsskriftet Kuratoren som Sykehuskuratorenes forening utga. Dessuten var hun medforfatter på boka: Veileder i praktisk sosialmedisin sammen med Axel Strøm og Arne Marthinsen som begge var knyttet til Institutt for Sosialmedisin. Denne boka er blitt en klassiker siden den er kommet i femtende utgave, nå med Rolf Hanoa som hovedforfatter. Eva Koren bodde sammen med sin søster i Oslo hele livet. Hun fikk Kongens Fortjenestemetalje i gull i Det var for hennes pionervirksomhet som sykehuskurator og for undervisning i temaet svært syke og døende mennesker. Jeg møtte Eva Koren sist i desember Da var hun syk og hadde vanskeligheter med å klare seg alene i sin leilighet. Likevel hadde hun glimt i øynene og var klar i hodet. Hun var interessert i å formidle sin livshistorie og håpet at nye generasjoner kunne lære av de første sykehuskuratorene. Etterkrigstiden Eva Koren utviklet faget sosialt arbeid i en overgangstid. Årene etter andre verdenskrig var en brytningstid i Norge. Det var politisk vilje og stort engasjement for å bygge opp helse- og sosialsektoren. Samtidig var det en stor mangel på faglig arbeidskraft, noe som også førte til utvikling på utdanningsfronten. Helseprogrammet som ble trukket opp i 1945, forutsatte vekst i personell og mer spesialisering. Gamle yrker ble profesjonalisert og nye kom som en avspalting av dem som var der tidligere (Seip 1994). Helsebegrepet ble utvidet og fokus ble i større grad enn før satt på sammenhenger mellom folks helse og livsvilkårene i samfunnet. Samfunnsmedisinsk orientering kombinert med sosialdemokratiske mål om like og likeverdige helsetilbud for alle utfordret gamle tanker. På denne tiden stod sykepleierne overfor et vendepunkt i følge Martinsen og Wærness (1979, 1991). De fikk sin autorisasjonslov i 1948 og benevnelsen sykepleierske ble erstattet med sykepleier for å inkludere de mannlige sykepleierne. En kamp utspilte seg om hvilken faglig retning og ideologi sykepleierne skulle følge i sin profesjonalisering. Kari Martinsen mener at sykepleierne forlot en humanistisk tradisjon til fordel for en mer medisinsk-teknologisk orientering. De knyttet seg nærmere legene og valgte ledelseslinjen fremfor nærheten til pasientsengen (Martinsen 2003). Ved disse endringene hos en veletablert yrkesgruppe som sykepleierne var, åpnet.no

18 helga johannesdottir det seg rom for nye og mindre etablerte fag. Det er her Eva Koren gjorde sin entré. Fra søster til sosialkurator Eva Koren var i likhet med mange av de første sykehuskuratorene utdannet sykepleier. Hennes tidligere utdanninger og arbeidserfaring preget hennes måte å være sykepleier på. Hun mente at Sociale Kurser hadde vært en øyenåpner. Den bidro til hennes interesse for det sosiale feltet. Det å bli kjent med ulike sider av samfunnet, gjorde henne noen år eldre på det ene året, har hun fortalt. Hun fikk øye på dem som ikke hadde det så godt økonomisk og sosialt. Hun så hva fattigdommen kunne føre med seg. Sociale Kurser var drevet av dyktige kvinner som senere gjorde seg bemerket i sosialpolitikken. Disse har sikkert gjort inntrykk på de unge kvinnene som på 1930-tallet tok denne utdanningen. På den tiden var det stor arbeidsløshet og ingen stillinger for sosialarbeidere. Det var tidlig klart at Eva Koren var uvanlig. Det var neppe vanlig for unge kvinner å skrive kronikk i en avis. Likevel finnes det en kronikk i Aftenposten som Eva Koren skrev i Hun hadde da som barnehagelærer vært på en studietur i Stockholm og tilfeldigvis blitt kjent med et hjelpekontor for psykisk syke mennesker drevet av sosialkuratorer. Temaet i kronikken var hvordan sosialarbeidere kunne hjelpe trengende mennesker å ta vare på seg selv i hverdagen med enkle hjelpemidler og medmenneskelig kontakt. Hennes interesse for samfunnsforhold og syn på mennesker fulgte henne inn i sykepleieryrket. Derfor var det ingen tilfeldighet at hun ble bedt om å søke en prøvestilling på Ullevål sykehus som sykehuskurator. Det var forstanderinne Agnes Rimestad og overlege Einar Blegen som ut fra erfaringer i utlandet ønsket å utvikle en slik praksis i Norge. Eva Koren beskrev dette som et sprang: Den ene dagen var jeg søster Eva og neste dag var søster Eva sosialkurator for pasientene på Kroghstøtten sykehus. Og det var en tittel som ingen skjønte noe av. De første utfordringene bestod i å fortelle andre hva tittelen innebar. Hun gikk inn i dette nye feltet med stort pågangsmot og entusiasme, der hun fikk bruk for sin kompetanse og kunnskap innenfor pleie, omsorg og pedagogikk. Friheten til å forme et fag Hva gjør så en sykepleier som har fått et stort ansvar for å utvikle en ny profesjon? Hva slags profesjon skal hun bidra til å utvikle? Hva vektlegger hun? Hvor får hun impulser fra? Eva Koren opplevde at hun fikk stor frihet til å forme sin yrkesrolle, og hun grep muligheten til å sette ut i livet sine ideer om hva denne hjelpefunksjonen skulle innebære. Hun var ikke i tvil om fokus: Jeg var der for å hjelpe pasientene fortalte hun. Det var ingen selvfølge fordi mange av legene mente at hun var der for å hjelpe dem. Ved utforming av en ny profesjon er det ikke uvanlig at det forekommer kamper om arbeidsoppgaver og avgrensning mot andre profesjoner (Abbott 1988). Represen-.no

19 eva koren en pioner i sosialt arbeid tanter for de etablerte yrkene vil gjerne ha et ord med i laget om hva de nye skal gjøre. Sykehuset har dessuten et bestemt hierarki som nye yrkesgrupper må forholde seg til og finne sin plass i. Eva Korens styrke var at hun hadde god kjennskap til sykehuset og sykepleieryrket. Det kom godt med i utformingen av oppgavene og hennes nye fagidentitet. Hun kjente til sykepleiernes oppgaver, kunne fagspråket, kjente til hierarkiet på sykehuset og organiseringen av arbeidet. Dessuten var hun ønsket av overlegen som med sin erfaring fra utlandet var godt kjent med hva en sykehuskurator kunne bidra med. Jeg vil beskrive tre områder som viser Eva Korens ulike måter å forme rollen som profesjonell sosialarbeider. Forholdet til ytre omgivelser Eva Koren gikk offensivt ut og fortalte omverdenen hva en sosialkurator var. Hun valgte en synlighet som viser en utrolig modighet tatt i betraktning kvinnenes stilling på denne tiden. Hun brukte mediene til å formidle sine tanker og meninger om profesjonen. Hun stilte opp på intervjuer i avisene og fortalte allmennheten hva en sykehuskurator eller sosialkurator gjorde. I nøkterne og detaljerte beskrivelser fortalte hun om arbeidsfeltet og oppgavene. Hun var opptatt av forholdene som møtte pasientene og dette snakket hun om. Uten å ha lest Gordon Hamilton (1951) som fremsatte begrepet personen-i-situasjoner som det særegne for sosialt arbeid, praktiserte hun sosialt arbeid med det som fokus. Hun brukte sin arbeidserfaring fra barnehage og sykehus nettopp for å synliggjøre at sykdom og dens utvikling kan påvirkes av miljøet. Hun visste at ungene ble engstelige når foreldre lå på sykehus og hun fortalte i avisintervjuene om foreldrenes bekymringer, for sine barn når de selv måtte ligge på sykehuset. Sammenhengen mellom sykdom og sykdomsutviklingen knyttet hun til livsvilkårene pasientene hadde. I tillegg til å gjøre denne nye yrkesgruppen synlig i avisene holdt hun foredrag i ulike sammenhenger. Blant annet holdt hun foredrag for Oslo Kommunale Sykepleierskeforbund som senere ble publisert i deres fagtidsskrift. Hun beskrev sosialkuratorens oppgaver konkret: En sosialkurator skal stå som et bindeledd mellom den pasient som er innlagt på sykehus, og hans omverden utenfor sykehuset: Hans hjem, familie og pårørende, hans arbeidsplass, arbeidsgiver og kameratene. Når pasientene blir utskrevet beholdes gjerne kontakten, og sosialkuratoren blir da bindeleddet den omvendte vei, mellom den utskrevne pasient og sykehuset (Koren 1948). Den offensive måten Eva Koren valgte for å formidle arbeidsoppgavene på og dermed bidro til å skape den nye yrkesgruppen viste seg fort å bære frukter. Hun fikk goodwill som hun selv sa, både hos offentlige instanser og private organisasjoner for sitt arbeid. Velferdssystemet slik vi kjenner det i dag var ikke utbygget. Eva Koren måtte gjøre seg kjent med ulike systemer som kunne bidra til at hennes oppgaver kunne løses..no

20 helga johannesdottir Hun gikk til ulike etater i kommunen. De som utdelte boliger, de som ordnet med husmorvikarer og de som kunne hjelpe ved økonomiske problemer. I tillegg besøkte hun Nasjonalforeningen, Røde Kors, Sanitetsforeningen og andre velledighetsorganisasjoner for å be om forståelse og konkret hjelp til dem som trengte det. Her måtte hun forklare sin rolle og arbeidsoppgaver. Jeg sa at jeg var begynt å hjelpe pasientene med problemer som oppstod i forbindelse med sykdom. Hun må ha vært overbevisende. Hun fikk stor tillit og kunne dermed hjelpe mange som trengte det. Forholdet til pasientene I tillegg til å skape velvillighet og forståelse for sin yrkesrolle og oppgaver hos ulike samarbeidsparter i og utenfor sykehuset, la Eva Koren vekt på kontakten med pasientene. Hun har utallige fortellinger fra sin praksis som viser hva hun la i sitt arbeid og yrkesrolle. Noen er nedskrevne i foredragene, hun holdt og er blitt publisert, andre har hun fortalt i intervjuer. Jeg skal gjengi en fortelling som hun kaller en av de morsomste sakene som hun jobbet med. Hun er også her opptatt av boligforholdene og hvor viktig det var for alle å ha sitt eget hjem. Klienten som hun beskriver var en kvinne som hadde hatt et vanskelig liv. Det var en som hadde vært tydelig mishandlet som barn, bortsatt som det het den gangen. Moren ønsket henne ikke. Hun hadde det godt som fosterbarn. Moren tok henne hjem igjen når hun var ni år. Så begynte nok en fysisk mishandling. Senere fikk hun stefar og så døde moren og da ble det verre. Hun bodde på et kjøkken som var første rom inn til leiligheten et gjennomgangsrom. Der inne i stuen var det fyllekallas og hun gikk aldri og la seg før de hadde gått. Hun fikk ikke lov å ha noe varme på, det var sklie på gulvet. Det var virkelig fælt Hun var veldig deformert i ryggen og det var veldig viktig å få plassert henne et skikkelig sted. Først fikk hun hybel og så egen leilighet. For å se det lille mennesket blomstre opp sånn som hun gjorde når hun fikk navn på døren som ingen andre hadde. Det var godt. Denne fortellingen viser noe av det sentrale i Eva Korens formidling av sitt arbeid. Hvert individ ble sett av henne og behandlet med stor respekt. Hun forstod hvor viktig det var for denne kvinnens selvfølelse og identitet å ha sitt eget hjem. Navneskiltet fortalte hele verden hvem hun var. Hun som tidligere ble oversett av sine nærmeste fikk en annen status og egenverdi. Eva Koren fortalte med en stor varme og innlevelse om denne kvinnen som hun syntes hun kunne hjelpe med få midler. Men det var ikke alltid Eva Koren syntes hun kunne hjelpe slik hun ønsket. Ikke alle som trengte fikk leilighet. Til det var problemene for store og ressursene for små. Men hun kunne lytte og oppdaget at det hadde en egen verdi. Det som forbauset meg mest, var der jeg ikke kunne gjøre noe annet enn å høre på Det skjedde noe i løpet av samtalen og den takksigelsen som kom når de gikk ut av døren og jeg som ikke hadde kunnet forandre på noe. Forholdene var de samme og de var veldig vanskelige. Allikevel var det et annet menneske som gikk ut..no 0