This will be a monumental struggle of good versus evil

Transkript

1 This will be a monumental struggle of good versus evil En disursanalyse av president Bush sitt verdensbilde etter terrorangrepene 11. september 2001 John Olav Bireland STV-3902 Masteroppgave i statsvitensap Det samfunnsvitensapelige faultet Universitetet i Tromsø Våren 2009

2 Anerjennelser K K Jeg ønser å rette en stor ta til min veileder Jarle Weigård for trygg og god veiledning gjennom lese- og sriveprosessen. Alt fra resonnementsmessige påpeninger til orreturlesning har vært til stor hjelp for mitt endelige produt. K Jeg vil også tae mine foreldre for deres entusiasme og støtte før og under min heller ambisiøse agenda dette sole- og arbeidsåret. Deres onsevente og ubetingede jærlighet som foreldre står som et enestående forbilde. K Til slutt vil jeg tae min Ingvild for samvær, mye latter og gode samtaler siden forrige høst. Jeg gleder meg uhemmet til høsten, når jeg ie trenger å reise gjennom hele landet for å se deg... K Stavanger, mai 2009 John Olav Bireland 2

3 Sammendrag Terrorhandlingene den 11. september 2001 var spetaulære og tragise. President Bush sin tale samme veld og de påfølgende septemberdagene inneholdt diotomiseringen evil satt opp mot good og utdypninger om at Ameria lever som en beacon for freedom and opportunity. Da presidenten henvendte seg til en samlet Kongress hevdet han at: Every nation, in every region, now has a decision to mae. Either you are with us, or you are with the terrorists. Hva man legger til grunn for politise handlinger er, og vil alltid være, basert på disurser. Disursteori forteller oss at de ulie oppfatninger av verden er lie gyldige. Men det synes problematis rent politis når denne relativismen fjernes og en svart-hvitt presentasjon av verden søes innført fra en politis ledelse som innehar et repertoar av matmidler verden aldri tidligere har sett. Komplesiteten i de forsjellige prosessene som finner sted i verden synes å forsvinne. Denne oppgaven søer å belyse hvilen bagrunn man hadde for det verdensbildet den amerianse politise ledelsen søte å onstruere som den gjeldende sannhet etter terrorangrepene i USA 11. september Disursanalysen tar utgangspunt i noen underliggende premisser som ligger til grunn for alle sosialonstrutivistise tilnærminger. Man stiller seg ritis til all viten som tas for gitt, man fremmer at all vår viten om verden er historis og ulturelt betinget, sammenhengen mellom viten og sosiale prosesser blir poengtert, og man understreer sammenhengen mellom viten og sosiale handlinger. 29 taler og et offentlig strategidoument er blitt analysert. Disursen som blir forsøt avdeet vil være det verdensbildet som ble presentert i jølvannet av terrorangrepene gjennom disse talene. Analysen lander på at et diotomiserende og forenlende språ fungerte legitimerende for de tilta man utførte i jølvannet av angrepene. Det blir også larlagt at man i USA var, og er, i større grad enn andre steder mottaelig for denne type ordlegging, og dette var en forutsetning for disursen i seg selv. Til slutt poengteres det at ved å låse disursen innenfor jente rammer uteluer man mer nyanserte og onstrutive tilnærminger til onfliten man står overfor. 3

4 Innholdsfortegnelse Anerjennelser... 2 Sammendrag Innledning Tematis ramme Problemstilling Teori og metode Empiri Disposisjon Disurs og disursanalyse: Et epistemologis utgangspunt Sosialonstrutivismens fire nøelpremisser En ritis tilnærming til unnsap som tas for gitt Kunnsap om verden er ulturelt og historis betinget Sammenhengen mellom unnsap og sosiale prosesser Sammenhengen mellom unnsap og sosiale handlinger Det disursive og ie-disursive Disurser definisjon K 2.4 Relativisme, reflesivitet og objetivitet Relativisme Reflesivitet

5 2.4.3 Objetivitet Disursanalysens fremvest og grunntaner Struturalismen Poststruturalismen Foucaults areologi og genealogi Kunnsap som tas for gitt Laclau og Mouffes disursteori Marxisme møter struturalisme Disursive begreper Å definere begrepet disurs Disurser i det sosiale Myter Identitetsdannelse Antagonisme og hegemoni Metode og empiri Koding Reliabilitet og validitet Empiri tester som monumenter Diotomisering og identitet Oss mot dem Fiendebildet Type fiende Oss satt opp mot dem

6 5.1.3 Om å velge side Good vs. Evil Teologis diotomisering USA som det Gode Internasjonal ontest Gode verdier og onde handlinger disursens troverdighetsproblem The city on the hill Identitetsbygging Et fyrlys for verden Amerianernes godhet Prinsipper og verdier Oppsummering En større sa En større sa Rett og galt Gud og religion Det ristne USA Den ristne presidenten Med Gud på vår side Legitimitet Rettferdighetens rav Amerias rettferd Oppsummering

7 7 Hvorfor hater de oss? Hva er det fienden vår angriper? En umiddelbar plassering av fous En tidlig plassering av rammene for disursen Hvorfor ble vi angrepet? Den interne disusjonen Den esterne disusjonen Alternative årsaer til bagrunnen for angrepene Grunnlaget for videre politis handling Oppsummering Konlusjon Legitimitet Folets mottaelighet Esludering av alternative forståelser Avsluttende betratninger Referanser

8 Master i statsvitensap Universitetet i Tromsø Master i statsvitensap Universitetet i Tromsø Master i statsvitensap Universitetet i Tromsø 8

9 Kapittel 1 Innledning 1.1 Tematis ramme 11. september 2001 vil de fleste huse som en meredag i verdenshistorien. Med en morbid fascinasjon og med den rette timing unne millioner av menneser på direten vantro følge det siste av de to flyene fly inn i Tvillingtårnene på øvre Manhattan, og senere se de monumentale bygningene ollapse. Videre ble man oppdatert på at et tredje fly var blitt styrtet inn i Pentagon, og at det fjerde og siste flyet hadde styrtet i en ornåer i Pennsylvania. Terrorhandlingene var spetaulære, dog tragise, og vate stere følelser hos de fleste som så hendelsene. Mange ommentatorer så vel som ufaglærte forutså et hardt svar fra den metige nasjonen overfor den gruppen av menneser som måtte stå ba terroren. USA nøt da også stor sympati og medfølelse etter tapet av over 3000 menneser på denne måten. Det er feil å si at synet av terrorhandlingene veet en unison følelse av avsy. De fleste menneser an vel antas å ta total avstand fra disse handlingene. Men blant enelte personer og folegrupper, som ie nødvendigvis var direte relatert til terrororganisasjonen ba handlingene, oppstod det regelrett jubelscener (Buchanan 2002:117, Riverbend 2005:343). Man gledet seg over at noen hadde tatt igjen mot USA. Denne blandede mottaelsen av en isolert sett forferdelig handling er med på å gjøre problematien rundt terrorhandlingene 11. september 2001 og den påfølgende Krigen mot terror så fascinerende. Etter angrepene holdt president Bush samme veld sin Address to the Nation, en tale som sulle bli toneangivende for måten den sittende administrasjonen tilnærmet seg hendelsen og den nært forestående responsen. Bush sin tale denne og de påfølgende septemberdagene var med på å synliggjøre en svart-hvitt tenning mange utenfor USA oppfatter som gjeldende for amerians utenrispoliti, og inneholdt diotomiseringen evil satt opp mot good, ategoriseringer der terroristene representerer the very worst of human nature og utdypninger om at Ameria lever som en beacon for freedom and opportunity (Bush, sep.01). Det ble gjort lart hvor metig og god USA er, og hvor onde og avsyelige angriperne var. Slie vendinger var med på å danne grunnlaget for flere ommentatorers innlegg 9

10 de påfølgende dagene. Men det som for mange var utslagsgivende for en sepsis mot den amerianse rasjonalisering rundt hendelsene, ble uttalt allerede dagen etter angrepene. Etter at presidenten hadde hatt møte med sitt National Security Team uttalte han at America is united. The freedom-loving nations of the world stand by our side. This will be a monumental struggle of good versus evil. But good will prevail (Bush, sep. 01). Handlingene den septemberformiddagen var altså en del av en onflit av epise proporsjoner og nå sulle det bli lart hvem som hadde ryggrad til å jempe den Gode Strid. Da president Bush henvendte seg til en samlet Kongress den 20. september, uttryte lederen sitt mest jente sitat i disursen som ble larlagt etter angrepene: Every nation, in every region, now has a decision to mae. Either you are with us, or you are with the terrorists (Bush, sep.01). De Forente Stater nøt stor sympati etter at Tvillingtårnene falt, men med dette utsagnet stilte presidenten andre nasjoner i et dilemma som unne bli oppfattet som urettferdig: Var det tilfellet at lederen for verdens metigste nasjon satt med et så svart-hvitt bilde av verden som dette? Vitende om George W. Bush sin stert religiøse bagrunn ble man etter hvert vant til å høre den amerianse lederen bygge opp gjentatte uttalelser rundt bibelsitater. Professor Bernt Hagtvet ved UiO ommenterer amerianse, onservative politieres tendens til å ty til Bibelen når saer sal forlares sli: Altfor sjelden påpees imidlertid de farlige psyologise sidene ved denne viarierende religionspositur, særlig den åpning for fanatisme og ansvarsfrasrivelse som sramling med bibelsitater åpner for. Med Gud på laget blir det lett glinsende trosvisshet, enelt å legge seg til hvile i de enle rasjonaliseringene, i bereftelsene av fordommer. (Hagtvet 2008) Gjennom en forenling av problemet er ansvarsfrasrivelsen nærliggende, og man blir frigjort fra de tunge, ansje selvinjurierende analyser og forlaringer på hvorfor det som har hendt har hendt. Det synes interessant å analysere hva verdens metigste nasjon legger til grunn for sine handlinger, og hvordan man besriver hendelser som får direte, politise onsevenser. Ie bare var angrepene en spetaulær terrorhandling, men Tvilling- 10

11 tårnenes ollaps fi vidstrate onsevenser for svært mange menneser i hele verden. Det er fundamentalt feil å hevde at vi ie lar oss påvire av terrorister sierhetsregimet på stort sett hver eneste flyplass i hele verden har aldri vært mer intenst. Mange vestlige nasjoner har gått igjennom og revidert nasjonale regler for overvåning, og med det flyttet grenser for hva staten har mulighet til å gjøre overfor eneltindividet og hennes privatliv. Videre esempler er tallrie. Poenget er, imidlertid, at den utøvende statsmat i et demorati må nødvendigvis forlare og rettferdiggjøre sine handlinger, selv i estreme situasjoner som etter terrorhandlingene i Hva man legger til grunn for politise handlinger er, og vil alltid være, basert på disurser. Det som gjør det spesielt interessant med disurser med politis innflytelse i USA, er onsevensene amerianernes handlinger får på et globalt plan. Hva politierne bestemmer seg for å gjøre i USA an få direte onsevenser for aspeter ved eneltindividers liv her i Norge. Men med så mange dyptgående disusjoner og analyser som finner sted i USA på stort sett alle felt, og i særdeleshet på den politise arena, var det tilsynelatende en påfallende enel retori som fi spillerom rett etter angrepene. Denne oppgaven søer å belyse denne retorien gjennom en disursanalyse av talene til George W. Bush. 1.2 Problemstilling Som det vil omme frem i presentasjonen av disursteori er de ulie oppfatninger av verden lie gyldige de mange forsjellige onstruerte sannheter jemper om plassen som den gjeldende sannhet. Men det synes problematis rent politis når denne relativismen fjernes og en svart-hvitt presentasjon av verden søes innført fra en politis ledelse som innehar et repertoar av matmidler verden aldri tidligere har sett. Det hevdes at man fører rig i det Godes tjeneste ( the fight against evil ), og i forlengelsen av dette: You are either with us, or with the terrorists. Komplesiteten i de forsjellige prosessene som finner sted i verden synes å forsvinne. Disursanalysen vil gå inn på historise og ulturelle fatorer i det amerianse samfunn som an ha vært utslagsgivende for at slie forenlende utsagn ble aseptert, eller forsøt innført som den gjeldende sannhet. Gitt USA sin enestående posisjon i verden i dag, blir det spesielt interessant å se hva slags verdensbilde som ligger til grunn for nasjonens handlinger. Man an nødvendigvis ie gjøre rede for alle sider av vårt omplese verdenssamfunn gjennom taler, men presentasjonene til den til enhver tid 11

12 sittende administrasjon vil danne et bilde av hvordan man vurderer andre menneser, hvordan verden er sammensatt, og hvile verdier man selv står for sett i et globalt perspetiv. Problemstillingen denne oppgaven søer å besvare er: Hvilen bagrunn hadde man for det verdensbildet den amerianse politise ledelsen søte å onstruere som den gjeldende sannhet etter terrorangrepene i USA 11. september 2001? Med bagrunn menes her de historise og ulturelle betingelser som lå til grunn for måten presidenten ordla seg i sine taler. Med verdensbilde i denne sammenheng menes de vendinger og forlaringer man bruer for å besrive deler av verden og enelthendelser. Analysen vil gå inn på flere sider ved det amerianse samfunnet som blir presentert, implisitt eller esplisitt, i talene til president Bush. Det vil også bli tatt opp dimensjoner ved USA sitt forhold til verden som tilsynelatende utelues gjennom presidentens verdensansuelse. 1.3 Teori og metode Metoden som er valgt for å gi et svar på problemstillingen er en disursanalyse. Selve poenget med disursanalyse er å analysere mening som en del av det generelt sosiale der mening dannes. Objetet for analyse er språet, for der andre sosiale prasiser (sole, media, familie) produserer mening som et biprodut, er språets oppgave primært å sape mening (Neumann 2001:38). Denne oppgaven vil ta utgangspunt i sosialonstrutivistise disursanalytise tilnærminger, der alle har som utgangspunt at selve måtene vi omtaler verden på ie representerer nøytrale fremstillinger av verden, identiteter og sosiale relasjoner, men spiller en ativ rolle i å forme og endre dem (Jørgensen & Phillips 2002:1). Innen disursanalyse snaer man gjerne om en paeløsning, der det teoretise og metodologise rammeveret i stor grad går over i hverandre. De forjellige elementene an ie separeres og anvendes hver for seg, men må snarere bli brut som en samlet, overordnet tilnærming for analyse. Disursanalysen vil ta utgangspunt i noen underliggende premisser som ligger til grunn for alle sosialonstrutivistise tilnærminger (Burr 1995: 2-5). For det første stiller man seg ritis til all viten som tas for gitt. For det andre er all vår viten om verden historis og ulturelt betinget, og er et 12

13 produt av vår bagrunn og ultur. Et tredje premiss er sammenhengen mellom viten og sosiale prosesser, der man tar utgangspunt i at man gjennom interasjon med andre menneser onstruerer sosiale sannheter, og disse jemper om å være de gjeldende sannheter. Det fjerde premisset går på sammenhengen mellom viten og sosiale handlinger. Forsjellige oppfatninger av verden fører til forsjellige sosiale handlinger, og av det ledes det at den sosiale onstrueringen av sannheter har sosiale onsevenser. Disurser er måter å oppfatte og snae om verden på, og måten lederen av et land omtaler en problemati på er med på å rettferdiggjøre handlinger og forlare hva som har hendt eller sal sje. I tilfellet 11. september 2001 og USA danner disursen rammeveret for rettferdiggjørelsen av tilta som for esempel rigen i Afghanistan og den ontroversielle Patriot Act. 1.4 Empiri Med disse sosialonstrutivistise premissene til grunn vil den empirise delen av oppgaven i all hovedsa baseres på taler holdt av president George W. Bush, som satt som USAs leder under og etter 11. september Den amerianse presidenten holder hvert år et stort antall taler, så det lar seg av omfangsmessige årsaer ie gjøre å unne brue samtlige i denne analysen. 29 taler og et offentlig strategidoument er blitt analysert. Samtlige doumenter er blitt lastet ned fra hjemmesiden til Det Hvite Hus i Washington, D.C., 1 Disse er ordrette gjengivelser av presidentens uttalelser under fremførelsen av talene, og an sli regnes som førstehåndsmateriale. Disursen som blir forsøt avdeet vil være det verdensbildet som ble presentert i jølvannet av terrorangrepene gjennom disse talene. K K 1 Etter George W. Bush sin avgang an doumentene hentes fra 13

14 1.5 Disposisjon Neste apittel vil gå gjennom de epistemologise forutsetninger for disursanalysen. Kapittelet vil også drøfte teorifeltet mellom det disursive og ie-disursive, samt omme inn på problemstillinger rundt relativisme, reflesivitet og objetivitet innen sosialonstrutivistis forsning. Kapittel 3 er et rent teoriapittel, hvor fremvesten av disursanalysen blir presentert. Først vises det til initielle tenere og grunnleggere av disursanalysen, før tanene til teoretierne denne oppgaven i hovedsa lener seg på, Ernesto Laclau og Chantal Mouffe, blir lagt frem. Kapittel 4 tar leseren ort gjennom de fatise metodemessige håndgrep som er blitt gjennomført under analysen, i tillegg til at empirien blir ommentert. Kapittel 5 til 7 er analyseapitlene. Her tas leseren gjennom de senere stadiene av den fatise analysen. Fous vil ie være på den initielle oding av det empirise materialet, men på de underliggende temaene som er ommet frem gjennom analyse av testene. Kapittel 8 søer å samle trådene og oppsummere de foregående apitlene gjennom noen avsluttende betratninger. 14

15 Kapittel 2 Disurs og disursanalyse Et epistemologis utgangspunt Språet er emnet for analyse i denne oppgaven, og analysen tar utgangspunt i forståelsen av at språet er struturert i henhold til forsjellige mønstre. Det er i bruen av språet at disse mønstrene blir dannet, reprodusert og forandret, og disursanalyse er en analyse av disse mønstrene. Disursanalyse siller seg på mange måter fra andre samfunnsvitensapelige metoder. Andre metoder tar gjerne en del av verden som uproblematisert (gjerne alt uavhengige variabler), og ved hjelp av denne fastfrossete virelighet forsøer man å si noe om en annen del av verden (gjerne alt avhengige variabler) (Neumann 2001:14). I analyse av disurser blir en sli tilnærming problematis all den tid man i disursanalysen i utgangspuntet ie tillater seg å ta en virelighet for gitt, men ønser å analysere hvordan man ansuer verden og hvordan denne ansuelsen holdes ved lie. Et utgangspunt for disursanalytieren er at verden som omgir oss er i stadig endring. I motsetning til ontologien, som er læren om det værende, eller hva verden består av, søer disursanalytieren bagrunnen for hvordan tingene ble sli, om hvordan tingene opprettholdes og hvordan de utfordres av alternative ansuelser. Sli fouseres det heller på epistemologise spørsmål, om hvordan vi an vite om verden, og det ontologise blir satt til side. Metode forstås ofte som en fremgangsmåte for å representere noe gitt fra et esternt ståsted, men disursanalytieren finner ie et slit ståsted utenfor det sosiale. Man an derfor ie gjennomføre analysen uten selv å være en del av den, og sli blir denne besrivelsen av metode generelt upassende i det den er urealiserbar, spesielt i analysen av disurser (Neumann 2001:15). Disursanalytieren ønser å se på spenningen mellom virelighet forstått som fysis gitt virelighet og virelighet forstått som sosial representasjon. Disursanalyse er en fremgangsmåte for å belyse de forutsetninger og betingelser som ligger til grunn for verdensansuelsene, og som sli alltid er en del av politise prasiser. Slie analyser vil videre gi en dypere forståelse for politise handlinger (Neumann 2001:15). Innen disursanalyse er teorien og metoden tett bundet sammen, og den metodologise oppbyggingen av analysen innebærer en asept av det Phillips og Jørgensen aller en paeløsning (2002:4). Fire elementer inngår i denne paeløsningen som forseren må aseptere: epistemologi, teoretise modeller, 15

16 metodologise retningslinjer og spesifie metoder for analyse. Dette betyr at man ie an brue disursanalyse bare som en metode for å analysere data, men at disursanalyse må anses som et teoretis og metodologis hele. 2.1 Sosialonstrutivismens fire nøelpremisser Sosialonstrutivisme er blitt et samlebegrep på et vidt speter av studier og teorier rundt samfunn og ultur. Selv om disse teoriene divergerer på mange felt, deler de underliggende, filosofise antaelser som danner grunnlaget for dette samlebegrepet. Vivien Burr (1995) baserer sitt arbeid på Kenneth Gergen (1985), der hun understreer vanseligheten av å dra alle sosialonstrutivistise tilnærminger over samme am, da de i visse tilfeller er svært forsjellige (Burr 1995:2). Men hun fremhever fire nøelpremisser som deles av alle sosialonstrutivistise tilnærminger (Burr 1995:2-5) En ritis tilnærming til unnsap som tas for gitt Kunnsap man tar for gitt som sann er viten om verden som danner rammer for hvordan man an uttale seg og handle. Disse rammene er man som regel ie lar over selv, og man er på den måten ie oppmersom på hvile premisser som ligger til grunn for måten vi tener om en del av verden på. Innen onstrutivismen tillates ie vår viten om verden behandlet som objetive sannheter. All vår unnsap er et produt av våre egne ategoriseringer, og ie en refletering av en fatis esisterende realitet. Fra en disursanalytis synsvinel er disse ategoriseringene produter av disurser (Phillips & Jørgensen 2002:5). Siden unnsap som tas for gitt omtales på en naturlig måte an den være vanselig å identifisere, men analysen tar site på å belyse slie representasjoner av vireligheten Kunnsap om verden er ulturelt og historis betinget Vi er historise og ulturelle individer, og våre synspunter på og unnsap om verden er et produt av historis betingede utveslinger mellom menneser (Gergen 1985:267). Av dette følger at vårt verdensbilde er betinget av vår individuelle, spesifie, historise og ulturelle bagrunn. Dette betyr igjen at vårt bilde av verden unne vært helt annerledes i en annen tid og i en annen ultur. 16

17 Dette premisset an regnes som pragmatis (anti-foundationalist) all den tid det presiserer at viten ie an baseres på et fast, metateoretis grunnlag som går på ryss av menneselig interasjon (Phillips & Jørgensen 2002:5). Disurs hevdes derimot å være med på å danne og vedlieholde den sosiale verden unnsap, identiteter og sosiale relasjoner og holder sli ved lie sosiale mønstre. Premisset bryter også med essensialistise teorier hvor det fastholdes at den sosiale verden er forhåndsgitt og fastsatt av esterne fatorer. Premisset bryter med oppfatningen om at menneser innehar egne, autentise og fastsatte arateristia og egensaper (Phillips & Jørgensen 2002:5) Sammenhengen mellom unnsap og sosiale prosesser Konstrutivismen mener at måten man saffer seg en felles forståelse av sannheter om verden, og hvordan vår unnsap om verden holdes ved lie, er gjennom sosiale prosesser (Burr 1995:4). I talene til president Bush presenteres et verdensbilde som er ulturelt og historis betinget, men som på li linje med andre måter å ansue verden på onurrerer om å være den gjeldende sannhet. I disursene onstrueres måter å omtale verden (eller deler av den) på, og disse forsjellige ansuelsene er i amp med hverandre gjennom sosiale interasjoner. I hvert samfunn finnes det et sett med uuttalte regler og rammer som danner utgangspuntet for hvordan det forventes at en sa eller problemstilling sal presenteres. Sasforhold og sammenhenger, som gjerne egentlig an være ompliserte, forenles og rammes inn i henhold til disse reglene på en mer lettfattelig måte. Disursen reproduseres ved at disse reglene følges, og saen faller innenfor mottaerens forventningsrammer (Hønneland 2005:106). K Sammenhengen mellom unnsap og sosiale handlinger Innen de forsjellige verdensansuelser finnes det asepterte måter å handle på, og motsatt finnes det handlinger og måter å ytre seg på som ie er sosialt aseptable. Forsjellige sosiale oppfatninger av verden leder til forsjellige sosiale handlinger, og sli har den sosiale onstrueringen av sannheter om verden sosiale onsevenser (Gergen 1985: , Burr 1995:5). Kansje tydeligere enn på noen annen arena ommer dette premisset til syne i en regjerings rettferdiggjøring av politise handlinger. 17

18 2.2 Det disursive og ie-disursive Vi har flere dimensjoner som ligger mellom disurser og en objetiv sannhet om verden, som for esempel opplevelser, følelser og mennesers handlinger. Enelte hevder at disurs er alt vi har, mens andre inorporerer det ie-disursive inn i sine analyser. De fleste teoretiere fouserer på hvordan tingene fremstår for oss og oppfattes av oss, altså epistemologise spørsmål. Hvordan tingene fatis er, den objetive realitet, blir sli en ontologis problemstilling som man ie legger vet på innen disursanalyse (Neumann 2001:14). Men innen disursanalysen har man forsjellige tilnærminger til sillet mellom det disursive og det ie-disursive (Phillips & Jørgensen 2002:18-21). Psyologise ategorier som holdninger, følelser og huommelse regnes tradisjonelt som iedisursive. Men Laclau og Mouffes disursteori generaliserer dette mer, og sier at alt er disursivt, inludert roppen og den materielle verden (Phillips & Jørgensen 2002:18-21, 177). En fundamental årsa til at våre nettver av mening er såpass stabile som de er, dog åpen for forandring og påvirning, er at vår oppfattelse av verden er naturliggjort. Vi ser ie på vår ansuelse av verden som en forståelse av verden, men som verden. Derfor blir det en vitig oppgave for disursanalytieren å angripe sannheter vi tar for gitt og sunn fornuft, og sette disse under søelyset sli at vi an drøfte dem og gjøre dem tilgjengelig for forandring (Phillips & Jørgensen 2002:178). Ved å påpee fatorer som fremstår som tatt for gitt, impliserer analytieren at tingene ie nødvendigvis er på den måten som blir presentert. Derfor vil det enelte steder i analysen bli satt spørsmål ved sannheten som blir presentert, og sammenlignet med alternative oppfatninger av hva som var bagrunnen for 11. september Disurser - definisjon Begrepet disurs virer til å bli benyttet i mange forsjellige fora uten å ha en fastsatt og allmennforstått definisjon. Men den generelle grunntanen ba begrepet synes uansett å være at språet er struturert i henhold til mønstre som menneser benytter seg av når de sal uttale seg om enelte aspeter ved verden eller livet (Phillips & Jørgensen 2002:1). Gitt alle de forjellige tilnærmingene for analyse av disurser, er det vanselig på bagrunn av metode å fastslå en definisjon. Michel Foucault regnes som en av 18

19 disursanalysens grunnleggere og hevder at disurser er prasiser som systematis former de objeter de besriver (Foucault gjengitt i Neumann 2001:17). Det er altså en handling, da gjerne tale eller srift, som danner rammene for hvordan menneser omtaler ting og fenomener i verden på. Disse rammene er ulturelt og historis betingede, og Foucault påpeer at disurser er en uuttalt systematisering av disse betingelsene. Iver Neumann lander i sitt introdusjonsver til disursanalyse på at disurser er et system for frembringelse av et sett utsagn og prasiser som, ved å innsrive seg i institusjoner og fremstå som mer eller mindre normale, er virelighetsonstituerende for sine bærere og har en viss grad av regularitet i et sett sosiale relasjoner (2001:18). Hvordan den enelte disurs er virelighetsonstituerende innad i den enelte disurs er altså betinget, og gjenstand for analyse i denne oppgaven. Det vil bli satt søelys på hvordan den amerianse administrasjonen med president George W. Bush i spissen onstruerte rammene for virelighetsoppfattelsen av verden i jølvannet av terrorangrepene i Phillips og Jørgensen poengterer at disurser må forstås som objeter som forseren onstruerer selv, og ie som objeter som finnes betingelseløst i vireligheten, lare for å bli identifiserte og artlagte (2002:144). Disurser er sli mer et analytis onsept, og en enhet som forseren projiserer på vireligheten for å danne rammeveret for sin analyse. Disurser er ie allment oppfattede enheter vi forholder oss til i hverdagen, men de ommer til syne gjennom vitensapsteoretise perspetiver, og blir fremhevet først under debatter og analyser. 2.4 Relativisme, reflesivitet og objetivitet Sosialonstrutivistis epistemologi uteluer muligheten for viten om en sann virelighet, altså en verden som esisterer uavhengig av disursen. All viten er historis og ulturelt betinget. Vår oppfatning av verden er et produt av disse betingelser og ie en sann gjengivelse av vireligheten. Et iboende problem med de sosialonstrutivistise premisser er at så lenge all viten er historis og ulturelt betinget blir det vanselig å drive objetiv forsning. Det an bli problematis å fremme en onlusjon på en analyse som ie selv er lie betinget 19

20 av historie og ultur som disursen som er gjenstand for analyse. Avsnittene om relativisme, reflesivitet og objetivitet er i stor grad basert på Phillips og Jørgensen sin vurdering av disse problemstillingene, der de poengterer mulighetene innen sosialonstrutivistis tanegang i stedet for de tilsynelatende hemmende fatorene for produsjon av viten (2002: ) Relativisme Et problem med de sosialonstrutivistise premisser som ligger til grunn for mange disursanalytise tilnærminger er at det åpnes for en relativisme i utformingen av analysen. Paul Feyerabend snaer om at anything goes i sitt angrep på det han omtaler som et metodetyranni (gjengitt i Neumann 2001:11). Disursanalysen er ie så anaristis, men har et iboende problem: Hvordan an vi fremme forsning som vitensapelig uten å henvise til en fatis, objetiv realitet? Hvordan an vi evaluere vitensapelig viten som inluderer forserens egen bagrunn og historie? Hvis all viten er historis og ulturelt betinget så umuliggjør dette objetivitet i forsningen. En holdning til relativisme er å slå seg til ro med den og betingelseløst aseptere den som en del av all form for produsjon av viten. Denne holdningen blir ritisert for å umuliggjøre ritis forsning, etter som alle måter å presentere verden på sli blir lie gode. Objetivitet blir dermed umulig. Noen analyser løser dette ved å ombinere sosialonstrutivistis tenning med ritis realisme, og på denne måten få med aspeter av den ie-disursive verden. Det er også mulig å gradere relativismen. Epistemis relativisme er disurser basert på viten som ommer fra gitte posisjoner i den sosiale verden, og vurderende relativisme hevder på sin side at alle former for verdensansuelser er jevngode. Den andre holdningen til relativisme går på å jobbe rundt den. Man fremmer at enelte måter å presentere verden på er mer gyldige enn andre. Dette er en ombinasjon av relativisme og ie-relativisme, idet man sier at alle ansuelser av verden er sosialt onstruerte (relativisme), men enelte ansuelser ligger nærmere en gitt, objetiv virelighet enn andre (ie-relativisme). Det oppduende problem blir i dette henseende hvem som sal dømme hvilen presentasjon av vireligheten som er mer gyldig enn andre. Hvis ie disurser selv jemper om plassen som den sanne virelighet må det være noen, for esempel forseren selv, som avdømmer om en verdensansuelse er mer gyldig enn de andre. Det gis ie noe entydig svar på dette, men man fremmer at 20

21 forseren gjennom sine analyser og sammenligninger har en innsit i disursen på et annet plan enn disursenes tilhørere, og at forseren sli er i stand til å ta en mer objetiv vurdering på dette feltet Reflesivitet Reflesivitet går på å ta med i betratningen forserens egen rolle i produsjonen av viten, og i lys av sosialonstrutivismens iboende relativisme huse forserens historis og ulturelt betingede unnsap i utformingen av analysen (Phillips & Jørgensen 2002:198). Det er et poeng å unngå at forseren fremstår som en person med privilegert tilgang på viten, og gjennom sin privilegerte tilgang ommer i et autoritetsforhold til mennesene som studeres. En strategi for å unngå dette problemet er å oppta det som alles dialogis forsning. I stedet for å presentere materialet som noe som esisterer ute i verden og som forseren uavhengig av noe annet har tatt under analyse, presenteres analysen som et produt av interasjonen mellom forser og forsningsobjet, i denne oppgavens tilfelle talene til president Bush. Det ligger en fare i å sjule det fatise forholdet mellom forser og informant, og sli forsøe å fremstå som en nøytral budbringer av analysen (Condor 1997:133). I det dialogise forholdet i problematiseringen av en disurs har selve interessen for problemstillingen blitt veet gjennom historise og ulturelle betingelser i forseren selv. Phillips og Jørgensen poengterer det demoratise potensialet som ligger i å ta dette forholdet på alvor. Hvis forsere spiller ned sin egen nøytralitet an dette hjelpe i å fremme tyngden til informantens ord, og sli jevne ut forsjeller som måtte esistere i den antatte gyldigheten til de forsjellige disurser. Dette er med på å fremme den demoratise debatt gjennom en øt bevissthet på hvem som har monopol på sannheter, hvile stemmer som ie blir hørt og hvilen viten som ie blir aseptert som viten (2002:199). Hønneland sier det lart: Vireligheten avdees i et samspill mellom forser og forsningsobjet (2005:174). En objetiv presentasjon, hvor man ie drøfter betingelsene for produsjonen av den viten som presenteres, an oppfattes som tatt fra ingensteds. Forseren synes å ha en privilegert form for tilgang til viten som leseren ie har. Men gjennom reflesive strategier an man mistenes for å forsøe å sjule den autoritet som forseren tilsrives gjennom sin rolle og prosjet. Det vitige er å være seg problemstillingen med reflesivitet bevisst, og forsøe å jobbe frem en troverdig og balansert presentasjon av analysen. 21

22 2.4.3 Objetivitet Relativisme oppfattes gjerne som det motsatte av objetivitet. Kunnsap som nyttes til et bestemt standpunt eller synsvinel an ie være objetiv, og hvis all unnsap er historis og ulturelt betinget følger det at objetivitet ie er mulig (Phillips & Jørgensen 2002: 201). Sandra Harding ritiserer moderne vitensap for å fremstå som en fatis gjengivelse av vireligheten, hvor man ie tar tilstreelig inn i betratningen at viten er ulturelt og historis betinget (gjengitt i Phillips & Jørgensen 2002: ). Hun presenterer uttryene ster og sva objetivitet. Moderne vitensap representerer sva objetivitet etter som den ie inorporerer historise og ulturelle betingelser på en sielig måte i analysen. Ster objetivitet oppnås ved å anerjenne og utforse forserens egne ulturelle og historise posisjoner opp mot analysen, i samsvar med avsnittet om reflesivitet over. Donna Haraway er mer nyansert og lanserer begrepet situert viten, hvor en besrivelse av verden alltid er delvis, og påviret av et bestemt syn på verden (1996:252). Gjennom å belyse hvordan ens eget standpunt er situert, og videre besrive hva som har muliggjort dette standpuntet, an man vise hvordan ens egne verdensansuelser også er onstruert. Forsning er performativ, i den forstand at den gjennom analysen og dens påfølgende onlusjoner verdsetter ett syn på verden over andre. Selv om man adresserer relativisme og påpeer at selv egne standpunter er produter av disurs og ulturelle og historise betingelser, an man gjennom analysens form rettferdiggjøre å sette en ansuelse fremfor en annen. Gjennom å tilstrebe salig og onsistent argumentasjon, sammen med gjennomsitighet og åpenhet i resonneringen, vil analysen fremstå som mer objetiv, og sli danne grunnlag for onstrutiv produsjon av viten (Phillips & Jørgensen 2002:203). 22

23 Kapittel 3 Disursanalysens fremvest og grunntaner I utvilingen av disursanalyse som disiplin er det mange betingelser som har spilt inn, blant annet fremvesten av ideen om en samfunnsvitensap, siftende forståelser av mennesets handlingsbetingelser og fremvesten av det ritise bli (Neumann 2001:18). Disursanalytise tilnærminger divergerer på mange felt, men enes også alle om flere, blant annet at tilgangen til vireligheten er gjennom språet. Gjennom språet lager vi representasjoner av en virelighet som aldri speiler en esisterende, fatis og objetiv virelighet, men disse representasjonene er selv onstruerende for vireligheten. I det følgende vil struturalismen presenteres, som leder over i en presentasjon av poststruturalismen som en riti av førstnevnte. Gjennom poststruturalismen voste disursanalysen frem som noe mer enn ren lingvistis testanalyse, og grunntanene til Michel Foucault som en av de vitigste bidragsyterne i denne prosessen vil bli gjennomgått. Gjennomgangen av disse tanene vil danne grunnlaget for presentasjonen av disursteorien som analysedelen av denne oppgaven vil lene seg på, nemlig Ernesto Laclau og Chantal Mouffe sin disursteori. 3.1 Struturalismen Disursanalysen studerer mening, og studerer mening der den oppstår, nemlig i språet selv (Neumann 2001:18). I studiet av språet anses dette ie som et uproblematis system av begreper med direte referanse til ting og fenomener, men som et sosialt system med sin egen, relasjonelle logi. Hva man aller den språlige vending i samfunnsvitensapen bygger på ideen om at relasjonene i språet onstituerer selve språet. Vi er omgitt av sosialt reproduserte fata, gjerne omtalt som representasjoner (Neumann 2001:33). Representasjoner er ie tingene i seg selv, men tingene sli de fremstår for oss gjennom vårt språ og våre ategoriseringer. Ferdinand de Saussure regnes gjerne som grunnleggeren av den moderne lingvisti, og hans tane var nettopp at relasjonene i språet danner språet, og dermed er relasjonene onstituerende for alt sosialt (Neumann 2001:19). Struturalismen voste frem inspirert av Saussure, og struturalismens jerneidé var at man for det sosiale unne 23

24 finne frem til et relasjonelt system som ligger sjult, og som avgjør hvordan de manifeste sosiale samhandlingsmønstrene blir seende ut. Saussure mente at ord består av form og mening, og at forholdet mellom de to er arbitrært (Saussure 1960). De ordene vi forholder oss til har i seg selv ie noe med vireligheten å gjøre, men får betydning gjennom de sosiale onvensjoner vi forbinder med den gitte lyden av ordet. Meningen til de forsjellige ord esisterer un i relasjon til andre ord. Ord er en del av et nettver av ord som det siller seg fra, og det er nettopp gjennom dette sillet at ordene oppnår sin betydning (Phillips & Jørgensen 2002:10). Saussure gjorde ordenes strutur til gjenstand for studier innen lingvisti, og silte mellom to nivåer i språet, langue og parole. Langue er språets rene strutur og består av et nettver av former som gir mening til hverandre, og som ie er i forandring. Parole er betinget av bruen av ordene, og er språet sli det fatis benyttes av menneser. Parole bygger alltid på langue, for uten en strutur i språet mister ordene helt sin mening. Men lingvister tenderer til å se på parole som så tilfeldig og som et offer for mennesers feilbru og misforståelser, at det ie an være gjenstand for vitensapelig forsning. Det er derfor langue er lingvisters sanne hovedobjet for forsning. Men sier vi at ordenes form og mening er arbitrære sli Saussure hevdet, og at denne spenningen er gjenstand for forandring over tid, impliserer vi at forholdet mellom språet og vireligheten også er arbitrært. Slie resonnement har vært med på å bygge opp under utvilingen av et studium som ser på forholdet mellom språet, vireligheten og de som benytter seg av språet. Russeren Mihail Bachtin ønset en vitensap, i tillegg til lingvistien, som så på språet i seg selv og dets relasjoner innad satt opp mot mennesene som bruer det. Bachtin ønset å nytte språet opp mot en sosial ontest. Han etablerte translingvistien som et vertøy til å se på de dialogise relasjonene mellom ord, tester og menneser, altså språet i sin levende og onrete helhet (Bachtin [1963] 1991:193). Han mente lingvistien så på ordene uavhengig av deres sosiale ontest, og poengterte at det var i selve bruen av språet man fant de dialogise relasjonene. Det dialogise er derfor en måte å være i verden på. Zize sier seg enig i dette, og poengterer at det finnes ie et rent litterært objet som ie i utgangspuntet innbefatter et tolende element (Zize 2001:167). Betydningen av, meninger om og oppfattelsen av verden ommer til uttry gjennom språlige relasjoner, altså bruen av språet, mellom menneser, og ie i språet i seg selv. K 24

25 3.2 Poststruturalismen På 1960-tallet voste poststruturalismen frem som en riti av struturalismen. Man problematiserte ideen om at man unne finne en sjult strutur som lå under den observerbare overflaten og bestemte det som unne observeres. Det som fatis unne observeres var språet, og dette måtte studeres direte og satt inn i en sosial ontest. Poststruturalismen er enig med struturalismen i at ord ie henter sin mening fra deres sammenheng med en fatis virelighet, men gjennom interne relasjoner og nettver av mening. Ordenes mening er i nettverene av mening gjensidig esluderende (Phillips & Jørgensen 2002:10). Men struturalismen ritiseres for sin holdning til at disse nettverene av mening i stor grad er låst fast. Poststruturalismen hevder at ordenes mening er gjenstand for forandring, og endrer betydning avhengig av ontesten de blir benyttet i. Struturen er tilstede, men er midlertidig og i stadig forandring. Poststruturalismen angriper også struturalismen i det førstnevnte vil bryte ned det raftige sillet mellom langue og parole. Struturalisten ønser ie å forholde seg til parole, som er en for arbitrær enhet til å være gjenstand for vitensapelige studier. Poststruturalisten går ie med på dette sillet, og sier at språet har en strutur av en flesibel art. Struturen er altså i stadig endring, og blir reprodusert og utfordret gjennom bruen av språet. Utfordringen til samfunnsvitensapen blir sli å analysere språet som et resultat av interasjonen mellom test og det Michael Halliday omtaler som et nettver av meningspotensial (1998:74-75). Bruen av språet er en uavbrutt prosess av valg, en bevegelse gjennom et nettver av slie meningspotensial, og disse valgene fører til dannelsen av disurser i stadig endring. Disursanalysen som noe mer enn ren lingvistis testanalyse voste her frem i Franrie, med Michel Foucault i spissen (Neumann 2001:21). K 3.3 Foucaults areologi og genealogi Michel Foucault regnes for å ha en svært sentral rolle i utvilingen av disursanalysen gjennom sine teoretise arbeider så vel som sin empirise vitensap. Gjennom det Foucault aller areologi studeres de regler og rammer som gjør utsagn asepterte og meningsfulle på et gitt historis tidspunt. Vi har et uendelig antall mulige måter å uttale 25

26 oss om en gitt problemstilling på, men innen disursen er de forsjellige uttalelsene relativt lie og repetitive (Phillips & Jørgensen 2002:12-13). De aller fleste disursanalytise tilnærminger deler Foucaults syn på at disursene lever under uuttalte regler og rammer for hva og hvordan man uttaler seg om en problemstilling. Men de divergerer fra Foucault der han hevder at disse rammene er bundet opp mot en gitt tidsepoe. Foucault sitt sitemål er å avdee disse rammene og reglene for hva som tillates innen en disurs. Andre tilnærminger fremmer også at disurser er historis betingede, men mener at flere disurser lever side om side i den samme tidsepoen. Med hvert sitt sett med regler og rammer, onurrerer disursene om å være den gjeldende sannhet. I sine genealogise arbeider utvilet Foucault en teori om forholdet mellom mat og unnsap. Mat i Foucault sine begreper er ie mat i betydningen stat eller interessegrupper, men som en enhet spredd ut gjennom sosiale prasiser. Maten ba disurser er utslagsgivende både for dannelsen av disurser og for hvordan disse disursene formes og holdes ved lie. Mat er sli både produtiv og restritiv (Phillips & Jørgensen 2002:14). Når Foucault nytter mat så tett opp mot unnsap, nytter han gjennom det også tette bånd mellom mat og disurser. Disursene bidrar til å danne hvem vi er og hvordan vi er, og former objetene vi an vite noe om. Et jernespørsmål for Foucault blir da: Hvordan formes den sosiale verden gjennom disurser? Som Neumann nevner det over, sier Foucault at man ie slipper unna representasjonene våre av vireligheten, ettersom det ie lar seg gjøre å ommunisere utenom disursene. Sannheter er innebygd i, og onstruert av, systemer av mat. Ettersom vi ie har en realitet utenom disursen er det irrelevant å snae om fatise sannheter eller usannheter. I stedet blir objetet som er gjenstand for forsningen hvordan man har ommet frem til disse sannhetene, og de disursive prosesser som leder opp til det som oppfattes som sanne og usanne forståelser av vireligheten. Andre unnsapstradisjoner har også inspirert disursanalysens fremvest, om så på mer indirete måter, men vil ie bli presentert her Kunnsap som tas for gitt Gjennom sin riti av struturalismen introduserte Jacques Derrida begrepet logosentrisme. Med dette forstås en pratis orientering og prosedyre som med ett tar for 2 For en besrivelse av Annales-solen og Franfurt-solen, se Neumann 2001, Sandmo 1998, Engelstad 1999, Erisen & Weigård 1999 og Habermas

27 gitt og normaliserer et utsagn, en handling eller et begrep (Ashley 1989:261). Logosentrismen samler de mange mulige forståelser av hendelser og historie til én, samlet, rasjonell og gyldig fortolning. All fortolning foregår innenfor rammene av anerjennelse (og mat) innad i en disurs. To fatorer ligger til grunn for slie rammer. For det første forholder logosentrismen seg til én, sentral tilnærming én, samjørt stemme. Denne bygger opp til en samlet, rasjonell mening og orientering for forståelse og tolning av historien. For det andre er denne samjørte stemmen ansett som så original, så redusert til den objetive sannhet, at den oppfattes som en uproblematis, utenomhistoris identitet. Denne har ie noen som helst form for behov for å bli disutert eller satt under analyse. Derrida sier at forfatteren av en test vil struturere diotomiserende, og resonnere gjennom å sette ord og begreper opp mot hverandre. Logosentrismen gjenjennes lettest gjennom nettopp dette, hvor man i en test finner ord satt opp mot hverandre som oss/dem, jerne/periferi, natur/ultur, god/ond, sivilisert/barbaris (Ashley 1989). Måten sli diotomisering blir gjennomført fører til en forståelse av at noe er gitt at en gitt uttalelse er en sannhet man ie an redusere til noe mer objetivt. Derrida ritiserer dette ved å poengtere at all unnsap er betinget og unne vært annerledes. Disursanalytieren vil belyse sannheter som innad i disursen oppfattes som objetive sannheter, og påpee at unnsapen om emnet er ulturelt og historis betinget, og ie objetiv. Myter er en forståelse av verden vi legger til grunn for ommuniasjonen innad i en disurs. Myter fremstår som sanne, og objetivt gitte. Mytefunsjonen gjør om tolninger og sannheter som er ulturelt, historis og ideologis betingede til å fremstå som naturlige, universelle og empirise (Weber 2005:6). Produter av ulturelle prosesser er sannheter som tas for gitt etter å ha blitt omformet fra subjetive meninger og fortolninger (Barthes i Weber 2005:7). Hvordan mat benyttes for denne omformingen er avhengig av ontest. Men generelt gjelder det at mat synliggjøres gjennom myter ved å ta det politise ut av det ideologise. Kunnsap som tas for gitt fremstår som apolitis, og treer seg derfor bort fra å være gjenstand for politis debatt. Cynthia Weber fremhever myter som en del av det politise i aller høyeste grad, ettersom man har fjernet noe politis fra den politise debatt. Dette er unnsap man burde disutere grunnlaget og betingelsene for i søen etter bedre måter å fungere på som samfunn (Weber 2005:7). K 27

28 3.5 Laclau og Mouffes disursteori Denne disursteorien fouserer på mange aspeter ved det sosiale, og syr sammen de sosialonstrutivistise premisser med poststruturalistise grunntaner. Gjennom dette danner teorien et vertøy for en grundig disursanalytis tilnærming til den oppsatte problemstilling. Dette avsnittet lener seg i all hovedsa på Louise Phillips og Marianne W. Jørgensen (2002:24-59). Den overordnede grunntanen i Laclau og Mouffe sin disursteori er at sosiale fenomener aldri er ferdigstilte eller totale. Mening blir aldri helt fastsatt og er onstant gjenstand for strid rundt definisjoner av samfunn og identiteter Marxisme møter struturalisme Teorien bygger på den saussurianse tanen om at språet består av ord som henter sin mening i relasjon til andre ord. Språet har en fast strutur av relasjonelle meninger. Fra poststruturalismen hentes poenget med at denne struturen ie er låst fast, men snarere i stadig i endring. Som en hybrididé av disse tradisjoner hevdes det at onstrusjonen av mening i det sosiale søer en fast strutur av mening som om den saussurianse, faste struturen esisterer. Gjennom forhandling og onflit i sosiale ontester blir mening bestemt, men også utfordret. Sitemålet til disursanalysen blir sli å artlegge de prosesser hvor ordenes mening søes fastlåst, og de prosessene som fører til at ord sine meninger blir så fastlåste at man tar deres mening som en objetiv sannhet. Laclau og Mouffe henter inspirasjon fra de marxistise ideer om samfunnsstruturene, men distanserer seg fra den nevnte ideologi ved å si at det ie finnes noen deterministise og objetive lover som deler samfunnet inn i over- og arbeiderlasse. De gruppene og sillene som esisterer i samfunnet er derimot onstruert gjennom politise og disursive prosesser. De sier ie at øonomien bestemmes av disurser, og de neter ie for at sillene i samfunnet esisterer. Men Laclau og Mouffe smelter de to sillene basis og overbygning sammen til ett produt av disursive prosesser. K 28

29 3.5.2 Disursive begreper Laclau og Mouffe har etablert en ree disursanalytise begreper som man sentrerer analysen rundt. De vitigste vil bli gjennomgått i det følgende. I en disurs omtales ord som momenter. Ordenes mening etableres i deres forhold til andre ord, og når en sli mening foreligger er ordet blitt et moment. Et element er et ord som enda ie har en fastsatt mening ord som har flere meninger, eller potensial for å bety flere ting. De er polysemise. I fastsettelsen av et ord sin mening innen en disurs snaer man videre om nutepunter (nodal points). Et nutepunt i denne sammenheng er et referanseord som de andre ordene i disursen relaterer seg til og henter sin mening fra. Et nutepunt innen medisins disurs an være ropp, organ og medisin. I analysen av disurser på et gitt felt blir det interessant å se hvile ord som fungerer som nutepunter i de forsjellige disurser, og i hvilen grad disse ordene siller seg fra hverandre i mening Å definere begrepet disurs Med disse begrepene fastsatt an man definere disurs på en larere måte: Disurser forsøer å gjøre elementer til momenter ved å redusere polysemi til en fastsatt, enelt mening (Phillips & Jørgensen 2002:28). Dette er en stadig pågående prosess som aldri helt blir avsluttet. Disursen er en redusjon av mulige tolninger og forståelser av ord og begreper. Den er et forsø på å stoppe bevegelsen i sifte av betydning for de enelte ord, og søer å onstruere en enelt oppfatning som fremstår som den sanne oppfatning, eller betydning. Denne redusjonen er i så måte en esludering av mulige forståelser. Laclau og Mouffe introduserer begrepet det disursive felt som det store området av alternative forståelser av ord og begreper som gjennom disursen esluderes. Dette an synes som et noe vidt begrep, som ie tar i betratning nyanser som for esempel metaforise viremidler. Man an gjerne benytte ord og begreper fra helt andre disurser, for esempel sportsbegreper, i besrivelsen av politise handlinger. Man forstår hva som sies, gitt at metaforen gir mening for lytteren. Derfor introduserer lingvisten Norman Fairclough begrepet disursorden (gjengitt i Phillips & Jørgensen 2002:29). Denne refererer til det området et begrenset antall disurser holder seg innenfor hva angår potensielle betydninger av det enelte ord. Innen dette området jemper disse disursene 29