Undersøkelse av billefaunaen i lindedominert rasmark i Buskerud

Transkript

1 SABIMA kartleggingsnotat Undersøkelse av billefaunaen i lindedominert rasmark i Buskerud Av Per Kristian Solevåg Barlindveien 9D 3408 Tranby Side 1 av 18

2 Undersøkelse av billefaunaen i lindedominert rasmark i Buskerud Emneord: biller, rasmark, lind Innledning Lindeskog har sin europeiske nordgrense i Skandinavia, og hos oss er det Tilia cordata (Miller) som er den ville formen. Den finnes på solrik og veldrenert jord, edelløvskog, berg og urer på Østlandet nord til Stor Elvdal, og i kyststrøk til ytre deler av Møre og Romsdal (Lid, 1994). Der linden vokser på kalkrik jord, kalles den kalklindeskog, og er etter den nye rødlisten for naturtyper, prioritert som svært viktig. Se for øvrig DN sin rapport (2009) om kalklindeskog for mer informasjon. Selv om lindeskog er relativt vanlig i Sør Norge, så skjer det svært lite generativ foryngelse grunnet for kalde sommertemperaturer. Lindeforekomstene i Norge i dag er derfor preget av individer som sprer seg ved vegetativ generering gjennom stubbeskudd og rotskudd, dvs kloning. Dette fører til at lindeskogen i Norge er å regne som «levende fossiler», og er en relikt fra den postglasiale varmeperioden (DN rapport, 2009). Lind har en egen evne til å sette røtter i bratte lier og urer, da den kan trenge røttene ned i sprekker og forkastinger og etablere nye trær på steder der få andre trær kan vokse. Dette gjør at linden ofte dominerer i rasmarker med ustabil jord, og da særlig der soleksponeringen er stor. På grunn av dette, så er disse lokalitetene ideelle for varmekjære insekter som er avhengig av lind til utviklingen. Disse artene er trolig levninger fra den postglasiale varmeperioden, og er dermed svært utsatt for å forsvinne fra norsk fauna ved påvirkning eller ødeleggelse av disse lokalitetene. En interessant observasjon under feltarbeidet er den store mengden steinsprang fra berget over lokalitetene, og de skader det fører til på trærne. Dette er trolig med på å danne store mengder døde og skadede grener som er potensielle levesteder for trelevende biller, og gjør samme nytten som misteltein på andre lokaliteter. Forekomst av misteltein er ofte forbundet med flere arter av trelevende biller på lind. Denne undersøkelsen skulle i første rekke konsentrere seg om lindepraktbillen, Lamprodila rutilans (Fabricius, 1777) og trebukken Chlorophorus herbstii (Brahm, 1790). Lindepraktbillen har kategori CR i den norske rødlista, og Norge er det eneste landet i Skandinavia som har forekomster av denne arten. Den er i nyere tid bare funnet ved Skaugumåsen, Asker, og på Dronningberget (Hengsenga) på Bygdøy i Oslo. Det er tidligere antatt at arten utvikler seg i trekronene av lind, men nyere funn kan tyde på at den utvikler seg i lavereliggende grener og stokker, ikke langt fra bakken, der temperaturen er høyere enn i trekronene. Søk etter arten bør derfor konsentreres om lave grener og stokker. Klekkehull fra lindepraktbillen kan til forveksling ligne på hullene til lindebukken Oplosia cinerea (Mulsant, 1839). Denne arten har ovale klekkehull med en diameter på ca. 5 mm, og ligger gjerne i lengderetningen av grenene. Klekkehullene til lindepraktbillen er også ca. 5 mm brede, men er mer spissovale i utforming, som hos de fleste praktbiller, samt at de ofte ligger på tvers av lengderetningen av treet (Rolf Svanevik, pers.com). Det er Side 2 av 18

3 antatt at arten har 2-årig utvikling, og vil derfor ikke kunne finnes på lokalitetene hvert år. Trebukken Chlorophorus herbstii (Brahm, 1790) er bare funnet 1 gang i Norge (Solevåg og Ødegaard, 2012), og da bare ett levende eksemplar. Denne arten kom ikke med i siste utgave av rødlista, men bør få kategori CR i senere utgaver. Denne arten har 2-3 årig utvikling (Ehnström, og Axelsson, 2002) og er da trolig enda vanskeligere å finne enn lindepraktbillen. Søk på hvite blomster i juni og juli er en måte å finne den på, og da særlig mjødurt (Filipendula ulmaria). Klekkehull av denne arten er sirkelrunde og ca. 4 mm bred. Den utvikler seg inne i veden av harde og døde grener på lind og andre løvtrær, og størrelsen på klekkehullet gjør at det vanskelig kan forveksles med andre arter der den utvikler seg i lind. Lokalitetene Kinnartangen, Røyken kommune, Buskerud (UTM N Ø). Denne lokaliteten ligger på nordsiden av Drammensfjorden, og strekker seg ca. 200 meter i øst/vest retning. Dette er den tetteste lindeforekomsten i et område som strekker seg fra Gullaug i Lier til Hyggen i Røyken. På denne strekningen forekommer det også eik av små til middels store dimensjoner i tillegg til alm og andre løvtrær. Lokaliteten er sørvendt, og strekker seg opp mot Kolåsen. Noen partier (steinur) er åpne med sterk solinnstråling, og noen forekomster av krypende lind forekommer, særlig nede ved veien. Der skogen er tettere, er bakken dominert av steiner, til dels overgrodd med mose og annet plantedekke. Graden av gadd er relativt stor, og noen av lindene øverst i lokaliteten har hulheter. De fleste lindetrærne er av middels størrelse, med en diameter på cm, og høyde på opp til meter. Det ligger en del hytter mellom lokaliteten og veien, og hogst bør unngås. Etter første besøk på lokaliteten ble det ikke funnet noen potensielt interessante klekkehull. Denne lokaliteten ble derfor ikke prioritert med tanke på innsamling. Det ble derimot fanget en del individer av trebukken Exocentrus lusitanus (L, 1767), som er helt avhengig av lind for sin utvikling, i tillegg til 2 rødlistede arter som beskrives nedenfor. Det ble samlet inn klekkemateriale i april måned, og vindusfeller ble hengt opp. I tillegg ble det samlet manuelt med skjermbrett når lokaliteten ble besøkt. Side 3 av 18

4 Tabell 1. Artsliste Kinnartangen. Familie Art Rødlistekategori Carabidae Dromius agilis (Fabricius, 1787) Scarabaeidae Gnorimus nobilis (L, 1758) Cantharidae Cantharis pellucida Fabricius, 1792 Rhagonycha lignosa (Müller, 1764) Elateridae Dalopius marginatus (L, 1758) Ampedus balteatus (L, 1758) Melanotus castanipes (Paykull, 1800) Anobiidae Hemicoelus fulvicornis Sturm, 1837 VU Erotylidae Dacne bipustulata (Thunberg, 1781) Endomychidae Leiestes seminiger Gyllenhal, 1808) NT Tenebrionidae Mycetochara flavipes (Fabricius, 1792) Dasytidae Dasytes niger (L, 1761) Aplocnemus nigricornis (Fabricius, 1792) Cerambycidae Exocentrus lusitanus (L, 1767) Kart 1. Kartutsnitt som viser lokaliteten markert med en rød ellipse. Kartutsnitt fra Norgeskart.no Hemicoelus fulvicornis Sturm, 1837 VU Denne borebillen angriper først og fremst harde og soltørkede stående stammer av ulike løvtrearter, i Danmark særlig lind (Ehnström og Axelsson, 2002). De samme grenene og stammene kan angripes over flere år (Ehnström, 1999), og store deler av trevirket kan derfor spises opp. I Norge er den kjent fra hasselkratt, og har bare gamle funn fra Buskerud (Modum). Den regnes som på tilbakegang i Norge på grunn av utbyggingspress og vedhogst. Det ble ikke funnet hassel på denne lokaliteten, og fellene hang på lindetrær. Det er derfor nærliggende å tro at denne arten utvikler seg i lind i Norge også. Side 4 av 18

5 Leiestes seminiger Gyllenhal, 1808) NT Denne ca. 3 mm lange og vakre ble funnet i en vindusfelle som hang rett ved en hulhet i en stående lind. Det stemmer overens med Ehnström (1999) som sier at den utvikler seg i stående hule løvtrær av ulike arter, særlig bjørk og osp. Den er knyttet til maurarter i slekten Lasius, og drar nytte av de på en eller annen måte inne i hulhetene. I Norge er arten kjent fra gammelskogområder i Buskerud, Vestfold, Telemark og Aust-Agder. I Sverige er arten kjent fra store deler av landet, men spredt og fåtallig (Ehnström, 1999). Tømmeråsen (Valpåsen), Hole kommune, Buskerud (UTM N Ø) Denne lokaliteten ligger i sørenden av en vestvendt rasmark øst for E16 i Hole kommune (kart 2), og er en del av en ca. 3 km lang rasmark som strekker seg fra områdene opp mot Sundvollen, og helt ned til Nestunnelen på E16. Området er blitt undersøkt av blant andre Hoftun og Solvang (2008), og er vurdert som svært viktig (A), og blir karakterisert som ett av de viktigste skogsområdene i landet. Området består av en mosaikk av ulike trær, særlig løvtrær, og innslaget av døde trær og gadd er stort. Lokaliteten er svært bratt, og det er fare for steinsprang i de øverste delene av området. Stadige steinsprang fører også til skader på trærne, som er med på å øke mengden død ved i området. Det er ikke store mengder med lind i området, men enkelte trær og lindekratt finnes spredt, da særlig i den sørlige enden under Hvalpåsen. Dette området henger sammen med lindelokaliteter lengre sør ved Nes (markert med sorte sirkler på kart 2), der blant annet trebukken Chlorophorus herbstii (Brahm, 1790) har sin eneste kjente norske forekomst (Solevåg og Ødegaard 2012). Denne arten går utelukkende på lind, og er i Sverige knyttet til forekomst av misteltein som danner store mengder døde grener i trærne. Misteltein er ikke funnet i området, men en mulighet er at steinsprang erstatter misteltein som årsak til at grener i trærne dør. På den måten så kan livsvilkårene for denne arten (og andre som er avhengig av døde lindegrener) opprettholdes. For en grundigere oversikt over området, se Ødegaard og Solevåg (2001). Ved Tømmeråsen er det blitt klekket individer av lindepraktbille Lamprodila rutilans (Fabricius, 1777) ved tidligere anledninger (Rolf Svanevik, upublisert). Denne arten er trolig derfor å finne i store deler av dette området. Under befaring sommeren 2013 ble det funnet klekkehull (bilde 1) som mest trolig er fra denne arten, selv om det ikke kan utelukkes at det er fra Oplosia cinerea (Mulsant, 1839). Vindusfeller ble hengt opp i dette området (bilde 2.). Det er derimot svært sjeldent at praktbiller går i vindusfeller, og klekking og manuell fangst er stort sett de eneste måtene å finne arten på. Ingen av klekkehullene som ble funnet var fra i år, selv om lokaliteten ble besøkt så sent som i slutten av august. Det er derfor mulig at arten ikke fløy på lokaliteten i denne sesongen, mest trolig grunnet 2-årig utvikling på larven. Søk neste år bør bli foretatt, og ulike former for lokking vil bli utprøvd, blant annet ved å bære lindestokker opp i ura for å lokke de voksne billene til å sette seg. Det ble ikke funnet klekkhull etter C.herbstii, selv om arten trolig finnes i lokaliteten. Det er bare en drøy kilometer fra den eneste kjente lokaliteten for denne arten ved Nestunnelen (svart sirkel på kart 2), der den ble funnet på liggende Side 5 av 18

6 lindestokker. Dette substratet er derimot ikke optimalt for arten, da den foretrekker døde grener på stående stokker (Solevåg og Ødegaard 2012, Ehnström og Axelsson 2002). Ett levende eksemplar ble funnet ved Nestunnelen i juni 2012 av undertegnede, og arten har en 2-3 årig utvikling (Ehnström og Axelsson 2002). Dette i kombinasjon med at det er relativt få liggende lindestokker i området, gjør at det er vanskelig å finne klekkehull, siden hullene mest trolig er høyere opp i trærne. Den beste måten å dokumentere den på er ved søk i juni og juli måned, siden den tiltrekkes til hvite blomster for å spise nektar og pollen. Den sørligste av lokalitetene ved Nes er meget soleksponert og skjermet, men og veldig utsatt da den ligger rett ovenfor veien. Faren for å løse ut steiner ned på veien er stor. Denne lokaliteten ble besøkt bare en gang, og henger sammen med de 2 andre. Det er trolig at både L. rutilans og C.herbstii finnes her også. Utvidet søk bør bli foretatt. Kart 2. Kartutsnitt som viser lokaliteten Tømmeråsen (Hvalpåsen) markert med rød ellipse. De to svarte sirklene markerer lokalitetene ved Nes. Kartutsnitt fra Norgeskart.no Det ble funnet 10 arter som står oppført på rødlista i denne lokaliteten, hvorav mange er knyttet til dødt treverk. Dette gjenspeiler det gode mikroklimaet som oppstår i den vestvendte rasmarka, der det kan bli svært varmt nede i steinura og helt oppe ved bergveggen. En artsliste finnes nedenfor i tabell 2, samt en beskrivelse av de rødlistede artene som ble funnet på lokaliteten. Side 6 av 18

7 Bilde 1. Klekkehull i en lindestamme fra Tømmeråsen, mest trolig fra lindepraktbillen Lamprodila rutilans (Fabricius, 1777). Stokken låg på bakken inne i lindekrattet, og hadde flere klekkehull ved siden av hverandre. Tabell 2. Artsliste fra Tømmeråsen (Hvalpåsen). Familie Art Rødlistekategori Staphylinidae Scaphisoma boreale Lundblad, 1952 Euplectus signatus (Reichenbach, 1816) Scarabaeidae Cetonia aurata (L, 1758) Trichius fasciatus (L, 1758) Lucanidae Sinodendron cylindricum (L, 1758) Buprestidae Trachys minutus(l, 1758) Anobiidae Hemicoelus fulvicornis Sturm, 1837 VU Ptinomorphus imperialis (L, 1767) Xestobium rufovillosum (DeGeer, 1774) Xyletinus ater (Creutzer, 1796) Hadrobregmus pertinax (L, 1758) Dasytidae Dasytes niger (L, 1761) Aplocnemus nigricornis (Fabricius, 1792) Aplocnemus impressus (Marsham, 1802) VU Trichoceble floralis (Olivier, 1790) NT Mycetophagidae Mycetophagus fulvicollis (Fabricius, 1792) NT Tenebrionidae Mycetochara humeralis (Fabricius, 1787) VU Oedemeridae Ischnomera sanguinicollis (Fabricius, 1787) EN Ischnomera cinerascens (Pandelle, 1867) EN Melandryidae Conopalpus testaceus (Olivier, 1790) Cerambycidae Mesosa nebulosa (Fabricius, 1781) VU Anaglyptus mysticus (L, 1758) CR Rutpela maculata (Poda von Neuhaus, 1761) Pogonocherus hispidus (L, 1758) Bruchidae Bruchus atomarius (L, 1761) Chrysomelidae Cryptocephalus nitidulus Fabricius, 1787 Cryptocephalus frontalis Marsham, 1802 EN Curculionidae Ceutorhynchus erysimi (Fabricius, 1787) Furcipus rectirostris (L, 1758) Rhinoncus pericarpius (L, 1758) Rhinoncus perpendicularis (Reich, 1797) Rhynchaenus testaceus (Müller., 1776) Side 7 av 18

8 Aplocnemus impressus (Marsham, 1802) VU Det ble funnet ett eksemplar ved å banke på blomstrende hegg. Ikke mye er kjent om denne artens biologi, men den er mest trolig rovdyr på andre virvelløse dyr i stokker og grener som ligger på bakken (Ehnström, 2006). I Sverige er den mest funnet i barskog, og da spesielt granskog. Den kan finnes sittende på grener, og banking med skjermbrett eller leting i blomster er det mest effektive metoden for å finne den. I Norge er den mer knyttet til edelløvskog med varmet mikroklima, og er funnet på ett fåtall lokaliteter i Oslo og Akershus, samt ett funn fra Tømmeråsen i 2007 (Artsdatabanken). Trichoceble floralis (Olivier, 1790) NT Ett eksemplar ble banket fra blomstrende hegg Lik som den forrige, så er det ikke mye som er kjent om denne artens biologi. Det er derimot mulig at den har noe av det samme levesettet, men det er ikke kjent om den lever av rov eller plantedeler i de døde, og gjerne tørre, stokkene (Ehnström, 2002). Det virker derimot som den er mer knyttet til løvskog, og eik nevnes spesielt. I Norge har arten en god bestand i Gudbrandsdalen (Artsdatabanken), og dette er trolig det første av denne arten utenfor kjerneområdet i Norge. Det er oppgitt at den utvikler seg i gråor i Norge. Båndvedsoppbille, Mycetophagus fulvicollis (Fabricius, 1792) NT Båndvedsoppbillen er knyttet til hvitråte, særlig i gran og osp. Lind er ikke nevnt i litteraturen som et egnet substrat, men ble funnet under barken på nedfallen lind både ved Tømmeråsen og i Hørtekollen ved Sylling i Lier under denne undersøkelsen. Den er trolig på tilbakegang i Norge, og mangel på egnet substrat i naturskog nevnes som en årsak (Ehnström 2006). Mycetochara humeralis (Fabricius, 1787) VU Denne arten lever i soppinfisert og morken ved av eik og lind, men er og funnet i bjørk og osp, samt i hulheter i disse. Den er trolig kraftig fragmentert i utbredelse, og norske funn er begrenset til Oslofjordområdet, samt noen funn i Telemark og Aust-Agder (Artsdatabanken). Ett eksemplar gikk i en vindusfelle som hang på en lind, som da mest trolig er vertstreet i dette tilfellet. Den ligner på den nærstående Mycetochara flavipes (Fabricius, 1792), men skilles fra denne blant annet på plassering av forhoftene, og farge på antennene. Ischnomera sanguinicollis (Fabricius, 1787) EN Ett individ av denne vakre arten ble banket fra blomstrende hegg Den utvikler seg i hulheter i edelløvtrær, særlig alm (Ehnström 2006, Ehnström og Axelsson 2002), men bøk, poppel og ask nevnes også. Larveutviklingen går over 2 år, og de er avhengig av et varmt mikroklima. I Norge er den funnet et fåtall ganger rundt Oslofjorden, men aldri i Buskerud tidligere (Artsdatabanken). Arten er totalt Side 8 av 18

9 avhengig av hule trær, men er ifølge Ehnström (2006) ikke nødvendigvis knyttet til naturskog, men kan og finnes i mer parklignende områder. Ischnomera cinerascens (Pandelle, 1867) EN Denne arten ble funnet på samme tid og sted som den foregående, på blomstrende hegg. Økologien er mye av det samme som foregående art, men til forskjell fra denne, så nevnes lind som substrat. Funn av denne arten i Norge er mer spredt og sjeldnere enn I.sanguicollis, noe som kan bety at den er mer utsatt for miljøforandringer. Mesosa nebulosa (Fabricius, 1781) VU Funn av denne arten i Norge er for det meste gjort på øyene i Oslofjordområdet, med unntak av et par funn fra Larvik. Den utvikler seg inne i tørre hasselstokker (gjerne uten bark), og har ganske store klekkehull (6 mm) (Ehnström, og Axelsson, 2002). Ett par lovende hasselstokker ble samlet inn for klekking i april 2013, og 2 individer kom ut noen uker senere. Arten har gode kamuflasjefarger, og kan være vanskelig å få øye på, til tross for den store størrelsen. Stokkene må tas fra den nederste meteren på trærne, der det er varmt og soleksponert. Ved befaring i området, ble det funnet flere klekkehull av denne arten, og den er trolig ganske vanlig i området. Anaglyptus mysticus (L, 1758) CR Ett eksemplar av denne sjeldne arten ble klekket fra samme stokk som M. nebulosa, noe som stemmer overens med litteratur som nevner at de ofte opptrer sammen (Ehnström, og Axelsson, 2002, Ehnström og Holmer, 2007). Den ble funnet første gang i dette området i 2006 (Laugsand et.al 2008), og er eneste kjente norske funnsted i nyere tid. Begge artene utvikler seg i harde og tørre hasselstokker, men den må være soleksponert. Ehnström og Axelsson (2002) nevner at den ofte opptrer sammen med borebillen A.fulvicornis, som også ble funnet på denne lokaliteten. Både A.mysticus og M.nebulosa er trolig å finne i hele området, og mest trolig også ved de 2 lokalitetene lengre sør avmerket på kart 2. Cryptocephalus frontalis Marsham, 1802 EN Denne arten ble for noen år siden regnet som utdødd i Norge, da det bare forekom gamle funn. I de senere år har arten dukket opp på flere lokaliteter i søre Buskerud (Artsdatabanken), og er trolig blitt oversett tidligere. Den ligner svært på Cryptocephalus labiatus (L, 1760), som er utbredt i Norge, men frontalis har gule markeringer på sidene av dekkvinger og pronotum, noe labiatus mangler. Arten er tidligere funnet på flere lokaliteter i Lier kommune av undertegnede. Arten er bare funnet på lindetrær, og larven utvikler seg trolig på eller i nærheten av disse. Side 9 av 18

10 Bilde 2. Noen av vindusfellene som ble hengt opp i mai ved lindetrærne der det ble funnet klekkehull av det som trolig er lindepraktbille. De ble flyttet lengre ned mot det tette krattet nede ved røttene senere i sesongen. Hørtekollen, Lier kommune (UTM N Ø) Denne lokaliteten ble besøkt 2 ganger i løpet av sommeren, men ingen vindusfeller ble hengt opp. Det ble foretatt manuell plukking på lind, og lindestokker ble tatt inn i april måned for klekking. Det meste av undersøkelsen foregikk rett innenfor verneområdet Hørtekollen naturreservat, eller rett vest for dette området, siden terrenget er mer sørvendt her (kart 3). Området er dominert av lindetrær og tilhørende lindekratt, men og andre løvtrær er til stede på lokaliteten. Det ligger noen lindestammer øverst i ura, men de er skyggelagt store deler av sommeren grunnet løvverk. Det ble ikke funnet spor av hverken lindepraktbille (L.rutilans) eller Chlorophorus herbstii under befaringene, men det er ikke utelukket at de kan være tilstede grunnet den store likheten med andre lokaliteter der den er funnet. Grundigere undersøkelser er derfor ønskelig. En artsliste fra lokaliteten finnes i tabell 3, for beskrivelse av de rødlistede artene, se under foregående lokaliteter. Tabell 3: Artsliste Hørtekollen Familie Art Rødlistekategori Anobiidae Grynobius planus(fabricius, 1787) Mycetophagidae Mycetophagus fulvicollis (Fabricius, 1792) NT Cerambycidae Exocentrus lusitanus (, 1767) Pogonocherus hispidus (L, 1758) Curculionidae Otiorhynchus lepidopterus (Fabricius, 1794) Chrysomelidae Cryptocephalus nitidulus Fabricius, 1787 Cryptocephalus frontalis Marsham, 1802 EN Side 10 av 18

11 Kart 3. Den røde sirkelen viser hvor lokalitetene i Hørtekollen (1), Toverud (2) og Vestergyllen (3) ligger. Vestergyllen ble vurdert for skyggefull for videre studier, og Toverud ble bare besøkt 2 ganger grunnet lite potensiale. Kartutsnitt fra Norgeskart.no Vestergyllen, Lier kommune (UTM N Ø) Denne lokaliteten ble befart en gang på våren, og ble vurdert for fuktig og skyggefull for videre studier. Lind dominerer lokaliteten, men skogbunnen er preget av mose og skyggetolerante planter. Soleksponeringen er trolig ikke sterk nok til at insektarter som er avhengig av ekstremt varmt mikroklima kan utvikle seg her. Toverud, Lier kommune (UTM N Ø) Denne lokaliteten ligger nord for Sylling, rett ovenfor Toverud gård, og består av blandingsskog (mest løvskog) i en vestvendt skråning. Lokaliteten er dominert av lind på de mest soleksponerte stedene, men eik er også til stede. Mye ask lengst nord i området. Noen kantsoner har fine lindekratt, og til dels store lindetrær finnes i en tettere bestand i midten av området. Disse trærne er derimot for skyggefulle til at døde grener og stokker kan være potensielle substrater for varmekjære insekter. Kantsonene inn mot ura og helt oppe ved bergveggen er de eneste potensielle stedene her, men interessante klekkehull ble ikke observert (bilde 3). Side 11 av 18

12 Bilde 3. Lindetrær med tilhørende lindekratt øverst ved bergveggen ved Toverud. Treffenkollen (Dambekkåsen), Lier kommune (UTM N Ø) Dette området ligger på vestsiden av Lierdalen, rett nord for Eggekollen, og er ved siden av Tømmeråsen, det mest interessante området i denne studien. Området består av en sørvendt ås med åpen blandingsskog, og svært sparsomt bunnsjikt. I de øvre delene opp mot Dambekkåsen dominerer svært soleksponert furu og osp, og spredte forekomster av lind og eik med store mengder døde grener (bilde 4). Lengre ned finnes store områder med svært soleksponert lindekratt (bilde 5). Her ligger røttene og de nederste grenene til dels åpent i dagen, noe som er ideelt for lindepraktbillen som mest trolig utvikler seg i denne delen av treet. Denne lokaliteten ble bare besøkt en gang i løpet av sesongen, men bør undersøkes nærmere. Det ble ikke funnet noe annet enn trivielle arter under befaring, men imago av maurløven Myrmeleon formicarius (L.1767) ble observert. Det ble derimot funnet ett klekkehull i de tidligere nevnte lave lindegrenene, og form og størrelse stemmer overens med lindepraktbille (bilde 6). Det er ønskelig med en undersøkelse av hele området, da potensialet for varmekjære insekter er stort, og da spesielt trelevende. Side 12 av 18

13 Bilde 4. Soleksponert osp, furu og hassel i de øvre delene av området. Skogbunnen består for det meste av barnåler, kongler og gadd. Bilde 5. Der linden dominerer er skogbunnen for det meste dekket av stein. Lindekrattet har store mengder liggende lindegrener og røtter som ligger soleksponert, ideelt for lindepraktbillen. Side 13 av 18

14 Bilde 6. Klekkehull i en lindestamme fra Treffenkollen, trolig fra L.rutilans. Kart 4. Kartet viser hvor Treffenkollen (Dambekkåsen) (1), Oppsalåsen (2) og Øksneskollen (3) ligger, på henholdsvis vestsiden og østsiden av Lierdalen. Kartutsnitt fra Norgeskart.no Side 14 av 18

15 Øksneskollen, Lier kommune (UTM N Ø) Denne lokaliteten ligger noen hundre meter sør for Treffenkollen (kart 4), og har mange av de samme kvalitetene som denne, med svært soleksponert og urørt lindeskog. Det er derimot svært krevende terreng, og sikring bør vurderes ved undersøkelse av de øverste og mest utsatte stedene. Det er og stor fare for å løse ut stein ned på veien og bolighus. Lokaliteten ble derfor bare undersøkt i liten utstrekning, men bør undersøkes nærmere ved en senere anledning. Oppsalåsen, Lier kommune (UTM N Ø) Denne lokaliteten (kart 4) ble ikke undersøkt i år, men kan være potensielt interessant til tross for plasseringen på østsiden av dalen. Dette er grunnet lavere åsrygger bakenfor lokaliteten som ikke skygger for sola, slik tilfellet er ved Vestergyllen. Skaugumåsen, Asker kommune (UTM N Ø) Skråningene på sørsiden av Skugumåsen i Asker kommune (kart 5) har store mengder lindeskog, og det er etablert et naturreservat der for å ta vare på den unike skogen og det tilhørende dyre- og plantelivet. Lindepraktbillen har blitt funnet i området tidligere, og er ved siden av Dronningberget på Bygdøy en av de få kjente lokalitetene for denne arten før denne studien. Lokaliteten ble besøkt bare en gang i løpet av sesongen, da det ble prioritert å finne nye funnsteder denne sesongen. Under befaring ble det for det meste funnet trivielle arter, men området er svært soleksponert, og har ganske store mengder død ved. Potensialet for å finne flere varmekjære insektarter er derfor tilstede, og videre undersøkelser bør foretas. Det ble funnet lindebukk, Oplosia cinerea (Mulsant, 1839) under befaring, en trebukk som er helt knyttet til lind, og har klekkehull som kan ligne på klekkehullene til lindepraktbillen. Se for øvrig innledningen for videre beskrivelser av klekkehullene. Det ble derimot funnet flere klekkehull som kan tenkes å være fra lindepraktbillen (bilde 7). De ble funnet på lave grener med diameter ca. 6cm, og låg soleksponert til i terrenget (bilde 8). Klekkehullet låg på tvers av lengderetningen, og var tydelig spissovalt. Dette er et tydelig bevis på at arten fremdeles finnes i området, selv om imago trolig ikke var aktive i år da det ikke ble funnet ferske klekkehull. De aktuelle grenene ligger derimot rett ved, og delvis i, stien som fører opp til toppen av Skaugumåsen, og rydding av stien bør derfor unngås. Hagahogget (kart 5) på vestsiden av Semsvannet bør også undersøkes med tanke på varmekjære insekter knyttet til lind, da dette området har mange av de samme kvalitetene som Skaugumåsen. Side 15 av 18

16 Kart 5. Kartet viser lokaliteten ved Skaugumåsen (1) på østsiden av Semsvannet, og Hagahogget (2) på vestsiden. Kartutsnitt fra Norgeskart.no Bilde 7. Klekkehull fra soleksponert lind i Skaugumåsen. Diameter på grenen var ca. 6 cm. Side 16 av 18

17 Bilde 8. Soleksponerte lindegrener ved Skaugumåsen. Det ble observert flere klekkehull på disse grenene som ligger rett ved stien opp til toppen. Konklusjon Ingen levende eksemplarer av lindepraktbillen ble funnet under dette feltarbeidet, men klekkehull som mest trolig er fra denne ble funnet på 2 av lokalitetene (Tømmeråsen og Treffenkollen). Arten har 2-årig utvikling, og har trolig ikke flydd på lokalitetene i år da det bare ble funnet klekkehull av eldre dato. Lindepraktbillen er funnet på flere av lokalitetene tidligere (Rolf Svanevik, upublisert), og er trolig å finne på mange lokaliteter i sørlige Buskerud (Lier og Hole kommune), og i Akershus. Utbredelsespotensialet for lindepraktbillen synes å være større enn for C.herbstii, som ikke ble funnet på noen av lokalitetene, hverken klekkhull eller imago. Ifølge dagens opplysninger forekommer den på bare 1 lokalitet i dag (Nes, Hole kommune). Forekomsten av denne arten bør kartlegges ytterligere for å få en fullstendig oversikt over utbredelsen, da det er stor fare for at den kan forsvinne fra norsk fauna. Arten har 2-3 årig utvikling, og er således vanskelig å finne mange år. Mange lokaliteter ble undersøkt, men potensialet for å finne disse 2 artene er til stede andre plasser. Særlig bør det letes på flere lokaliteter i Lierdalen (særlig vestsiden av dalen), og på lokaliteter i Asker kommune med forekomster av lind. Også området rundt Kolsåstoppen i Bærum bør undersøkes nærmere. Videre i Buskerud så bør området i Bragernesåsen i Drammen kommune undersøkes, og Solbergfjellet i Nedre Eiker kommune. Utvidete søk i rasmarker i Hole kommune bør også utføres, da dette er svært varmekjære lokaliteter med urørt skog. Det ble funnet 11 rødlistede arter under denne undersøkelsen (hvis en ser bort fra klekkehull av lindepraktbillen), og de aller fleste ble funnet i Tømmeråsen. Dette illustrerer verdien av dette området. Særlig bør også Treffenkollen og Øksneskollen i Lier kommune nevnes, da potensialet for varmekrevende arter her er stort, og videre undersøkelser bør gjennomføres. Side 17 av 18

18 Litteratur DN rapport, 2009: Handlingsplan for kalklindeskog. Direktoratet for naturforvaltning. Ehnström B, 1999: ArtDatabanken Faktablad: Anobium fulvicorne. Ehnström B, 1999: ArtDatabanken Faktablad: Leiestes seminigra. Ehnström B, 1999: ArtDatabanken Faktablad: Aplocnemus impressus. Ehnström B, 2002: ArtDatabanken Faktablad: Trichoceble floralis. Ehnström B, 2006: ArtDatabanken Faktablad: Mycetophagus fulvicollis rödhalsad vedsvampbagge. Ehnström B, 2006: ArtDatabanken Faktablad: Ischnomera sanguinicollis gropig blombagge. Ehnström B og Axelsson R, 2002: Insektgnag i bark och ved. ArtDatabanken, SLU, Uppsala. 512 sider Ehnström B og Holmer M, 2007: Nationalnyckeln till Sveriges flora och fauna. Skalbaggar: Långhorningar. Coleoptera. ArtDatabanken, SLU, Uppsala. 302 sider. Hoftun TH og Solvang R, 2008: Naturverdier ved E16 Skaret Hvalpåsen. Biofikus og Asplan Viak, upublisert notat. Laugsand AE, Olberg S og Reiråskag C, 2008: Notes on species of Cerambycidae (Coleoptera) in Norway. Norwegian Journal of Entomology: 55, 1-6. Lid J og Lid DT, 1994: Norsk Flora, 6.utgåve ved Reidar Elven. Det Norske Samlaget. Oslo Solevåg PK og Ødegaard F, 2012: The first record of the longhorn beetle Chlorophorus herbstii (Brahm, 1790) from Norway. Norwegian Journal of Entomology 59: Ødegaard F og Solevåg PK, 2011: Biologisk kartlegging i rasmark ved Nestunnelen i Hole, Buskerud, NINA Rapport 769, 30 sider. Side 18 av 18