Øyvind Egeland MØRK DANS. Roman FORLAGET OKTOBER 2014

Transkript

1

2 Øyvind Egeland MØRK DANS Roman FORLAGET OKTOBER 2014

3 Takk til Kari Joynt og alle de andre på Forlaget Oktober. ØYVIND EGELAND Mørk dans Forlaget Oktober AS, Oslo 2014 Bokomslag: Egil Haraldsen & Ellen Lindeberg EXIL DESIGN Tilrettelagt for ebok av eboknorden as ISBN (epub) ISBN (trykk) Denne boka er produsert i henhold til miljøstandard ISO

4 «Den som lever med nærhet til naturen og har sine sanser i behold, vil ikke kunne synke ned i beksvart fortvilelse.» Henry D. Thoreau, Walden. Livet i skogene Til mor for all støtte og inspirasjon

5 INN I VERDEN

6 SAMLER Dette er hva de fant da han tre år gammel måtte magepumpes på Aker: Sigarettsneiper. Maur. En bit av en gammel, lyseblå smokk som ikke var hans. Noe som bare kunne vært et brukt kondom. En furukongle. Flere maur. En røyksopp som var så gammel og inntørka at den kunne vært giftig. Flere sigarettsneiper. Et sukkertøy som han hadde svelget helt, og som han kunne blitt kvalt av. En halv iskrempinne. Enda flere sigarettsneiper og enda flere maur. En rød ballong som var sprukket og hadde vært brukt. Et sjokoladepapir. En liten, sammenkrølla bit av en tinnfolie. Maur. Enda flere maur. Maur. En bitte liten kølbit. Noen rare, svarte forekomster som likna maur, men som mikroskopet avslørte ikke var maur. En marihøne. Gammel tyggegummi. Småstein. Enda flere sigarettsneiper og enda flere maur.

7 MAUR Det er lenge siden han slutta å ete maur. Han syntes de smakte syrlig, omtrent som bruspulver, de var som små, syrlige eksplosjoner på tunga, og det var det han likte. Men han har slutta å ete maur, skalpere maurtuene som en bjørn eller en hakkespett, og grave rundt i de høye, brune stakkene etter små, kravlende rødbrune skogsmaur som kunne være som små bruspulverbomber på tunga. Først stakk han bare pekefingeren nedi, og lot dem krype oppover på den, før han dro den ut og stakk den inn i munnen, sleiket dem i seg, og kjente syrligsmaken spre seg i munnen. Så begynte han å stikke hele hånda nedi, og sto der og så på de små krypene som myldret oppover armen, kilte ham litt på den tynnere huden på undersiden, sto og så på at de ble flere og flere. Han prøvde også med tissen sin en gang, åt de maurene som krøp oppover skaftet, tok dem med fingrene, og putta dem i munnen, og så fortsatte han med dette, og da han en dag sto slik med tissen nedi tua, kunne han merke at tissen begynte å bevege seg. Og så vippet den plutselig opp fra tua. Som en liten grein. Da ble han redd, og etterpå slutta han med tissen nedi tua. Og plutselig var det stopp også med det andre. Han slutta helt å ete maur. Som han slutta helt å ete snø. Det var ikke det at han slutta å like det. Kanskje han begynte å få i seg de vitaminene han trengte på en annen måte. Eller så måtte det ha vært at han ble stor.

8 NATURENS SØNN Han går sakte innover i skauen. Mens han ser seg rundt til alle kanter, så ingenting skal gå til spille, så ingenting her inne skal unngå det skarpe blikket hans, unngå de livlige, grågrønne øynene som flakker over de snøtunge greinene rundt ham, mens han leker at de høye, gamle trollene har slengt de hvite kamuflasjekappene på seg og gått ut i skauen for å omringe ham, og han kan se at de rykker nærmere, jo lenger han går inn i trollskauen. Noen ganger er det bare så vidt det går framover. Og andre ganger står han helt stille. Og da er det to muligheter. Han har enten satt stavene fra seg i snøen, tatt fram en liten, svart kikkert fra ytterlomma på kamuflasjejakka, og løfta den opp mot øynene, eller så står han bare og stirrer inn mellom greinene, mens frostrøyken står ut av munnen, og hjertet banker og slår. Ofte står han stille lange stunder av gangen. Da er blikket hans i ro. Men så snart han begynner å røre på seg igjen, gjør også øynene det. For det er liksom ikke han som er ute på tur, men øynene hans. Som oftest er det helt stille rundt ham der han går. Bare en og annen granmeis. Og litt snø som drysser ned i skisporet hans, hver gang han er borti en grein med en skulder eller en arm. Men noen ganger kan det komme inn forstyrrende elementer: De altfor korte treskia. Og disse skistavene av bambus: De er altfor korte. Og forsvinner så fort ned i snøen. Noen ganger blir de helt borte nedi der. Og da faller han over på siden. Så han må kave en stund for å komme seg opp igjen. Fra alt det dype og løse og lette. Og så var det denne lua. På hodet har han en kamuflasjefarga skyggelue, med mørkegrønne, fôra øreklaffer, som er minst ett nummer for stor. Denne lua er noe han

9 fikk av sin mor forrige jul, men han har allerede brukt den så mange ganger at den har begynt å bli slitt i stoffet, og har fått en rift i den ene siden. Men denne drittlua. Den er nok lagd av riktig mobbestoff, tenker han, mens treskia forflytter seg langsomt framover i all nysnøen, og de gamle bambusstavene til mora søkker riktig langt ned i det dype, hvite havet, for hver gang han svinger de tynne armene sine fram i den kalde, stillestående lufta her inne, noen ganger hissig og keitete, andre ganger mer avmålt og elegant: ja, riktig mobbestoff. Akkurat som den trange, skitne kamuflasjejakka hans. Som spenner seg over magen. Og hver gang han tenker slik, kommer frostrøyken ut i kortere og raskere støt. Men han skyver det fra seg. Akkurat som han skyver snøen. For her inne er det heldigvis ingen som kan se ham. Og her inne er det jo så mye spennende og fint å se på. Og tenk om det skulle komme en tiur. Han kan jo ikke risikere å gå glipp av den. Bare fordi han har sånne. Sånne. Tanker. Fiende nummer én. Og plutselig åpner skauen seg foran ham. Og det voldsomme lyset slår ham ut, flommer mot ham i en eneste stor strøm og setter øynene hans ut av spill et lite øyeblikk. Men så fort det har gitt seg å flakke for synet, kan han se at han har kommet ut på glenna der han fikk et glimt av den haltende kalven i går:

10 De høye, snøtunge grantrærne har forsvunnet, og er bytta ut med noen skrinne granbusker. Og plutselig står elgen foran ham. I den lyseblå snøen med timoteifarga skygger helt i utkanten av glenna. Men det er langt fra noen kalv denne gangen. Det er tvert imot en riktig stor sekstentakker han har fått i kikkertsiktet. På denne liksomrifla si. Som han er raskt oppe med, og legger inn mot kinnet, mens han kniper det høyre øyet hardt igjen, og den bitte lille hestehalen dingler fram og tilbake i nakken. Og han former et nærmest lydløst pang med de tynne, skjelvende leppene. Men det skulle han aldri ha gjort, for sekundet etter er trollelgen forsvunnet. Og der den var, står nå bare sporene igjen etter den. Han står en stund og tenker på elgoksen. Og på hvordan den liksom vrengte de blodskutte øynene der den for. Men hva tenker han så videre, for historien må jo fortsette, på en eller annen måte, verden må jo gå framover. Ja, hva kan han vel finne på å tenke, der han står urørlig i den dype snøen, på de gamle og altfor korte treskia, og i de slitte, malingsflekkete olabuksene, som bare blir kortere og kortere, og trangere og trangere, for hvert år som går og liksom venter på et eller annet, kanskje på at noe skal komme og fylle ham, noe stort og skinnende og hellig, mens kikkerten henger slapt ned på brystet, og han løfter blikket, stadig høyere opp, mot den svakt rødmende åsen som elgfaret strekker seg blånende innover mot, og mot fargene som danser over himmelen, mens år av hans liv renner ut mellom fingrene på ham, slik snøen renner ut mellom greinene på trærne? Det er ikke lett å si. For han tenker ikke slik han gjør i det daglige, slik han gjør hjemme, slik han gjør på skolen, slik han gjør der ute blant de andre. Nei, han klarer ikke det i en slik i en slik tvers gjennom gyllen situasjon.