Avtaler - Betydningen av partenes stilling ved tolkning og endring av avtaler Kandidatnummer: 683 Leveringsfrist: 25. april 2016 Antall ord:

Transkript

1 Avtaler - Betydningen av partenes stilling ved tolkning og endring av avtaler Kandidatnummer: 683 Leveringsfrist: 25. april 2016 Antall ord:

2 Innholdsfortegnelse 1 INNLEDNING Plassering av emnet Problemstilling Rettskildebildet i avtaleretten Nærmere om tolkning Generalklausulen i avtaleloven Hensynet til «partenes stilling» Oppgavens oppbygging HOVEDDEL Forretningsavtaler Generelt om forretningsavtaler mellom næringsdrivende Særlig om forretningsavtaler mellom næringsdrivende av ulik styrke Avtaler Avtaler mellom næringsdrivende og forbrukere Avtaler mellom private parter AVSLUTNING Konklusjon ved tolkning av avtalene Konklusjon ved urimelighetskontroll av avtalene LITTERATURLISTE Lover Forarbeider / direktiver / konvensjoner Rettspraksis Bøker / artikler / avhandlinger i

3 1 Innledning 1.1 Plassering av emnet Avtaler er noe vi alle inngår; enten det gjelder kjøp av brød på butikken eller en mer omfattende skriftlig avtale som inngås mellom to bedrifter angående leveranse av stålplater. Avtaler er viktig for at samfunnet skal kunne fungere, og det at noen har rettslig bundet seg til å oppfylle en avtale skaper tillit. Dette gjelder uansett om det er to næringsdrivende som binder seg ved en avtale eller en privat part som selger sin båt til en annen privat part. Etter inngåelsen av avtalen er det ikke alltid slik at partene er enig om hvordan avtalevilkårene skal forstås. Det kan oppstå tvil angående hvilke rettigheter og plikter avtalepartene har bundet seg til. Dette er noe som ofte går igjen, den ene part har en annen forståelse av avtalen enn motparten eller den ene av partene mener innholdet i avtalen er urimelig eller for tyngende til å kunne oppfylles. Da må man prøve å finne det faktiske innholdet i avtalen det tvistes om. 1.2 Problemstilling Tema for oppgaven er «partenes stilling», hvordan dette hensynet er av betydning ved avtaletolkning og ved urimelighetsvurderingen etter avtaleloven Problemstillingen som reises i oppgaven er om hensynet til «partenes stilling» ved tolkning av avtaler og ved endring etter avtaleloven 36 bidrar til å styrke forbrukervernet. Avtaleloven 36 er en sentral bestemmelse i avtaleretten, og et viktig hensyn bak regelen er at man skal beskytte den svake part i avtaleforholdet. Derfor vil det i denne oppgaven være aktuelt å se om momentet «partenes stilling» har betydning i helhetsvurderingen ved avgjørelsen av om avtalen er «urimelig», og dermed bidrar til å styrke forbrukervernet. Før man kan anvende avtaleloven 36 direkte på en avtale, og eventuelt lempe avtalen, må den tolkes for at man skal kunne fastlegge innholdet i partenes rettigheter og forpliktelser. Det er ved tolkning av avtalen man kan komme frem til at innholdet er «urimelig» etter avtaleloven 36. Det vil da være aktuelt å se på om momentet «partenes stilling» har betydning ved tolkning av avtaler, da avtaletolkning og anvendelse av avtaleloven 36 henger sammen 1 Avtaleloven, lov 31. mai 1918 nr. 4 om avslutning av avtaler, om fuldmagt og om ugyldige viljeserklæringer. 1

4 1.3 Rettskildebildet i avtaleretten Det som er spesielt med avtaleretten er at avtaleloven ikke regulerer alle sider ved rettsområdet. Det vil si at avtaleretten er delvis ulovfestet og delvis lovfestet. Rettspraksis er en særlig viktig rettskilde som er med på å utvikle innholdet i de enkelte rettsreglene. Forarbeidene til loven er 100 år gammel, og derfor står rettsanvendere nokså fritt på de områder hvor samfunnsutviklingen har løpt fra disse generelle uttalelsene. 2 Man blir da stående igjen med mange ulovfestede regler og rettspraksis som rettskildemateriale ved rettsanvendelsen. Det har blitt utviklet alminnelige kontraktsrettslige prinsipper på avtalerettens ulovfestede område. Disse prinsippene er en viktig kilde ved fastsettingen av innholdet i avtaleforpliktelsene mellom partene. Det som er viktig å bemerke seg er de tre grunnprinsippene som en må forholde seg til uansett hvor i avtaleretten man er, enten det gjelder tolkning av avtaler, inngåelse av avtaler eller gyldighetsvurderingen av avtalen. 3 Grunnen til at jeg har valgt ut akkurat disse tre grunnprinsippene er at de får en vesentlig betydning ved tolkning av avtaler og ved endring av avtaler etter avtaleloven 36. Det første prinsippet er at enhver person i utgangspunktet har mulighet til å selv velge om de vil inngå en avtale, velge hvem de vil inngå avtaler med og sammen kan partene bestemme innholdet i avtalene, såkalt avtalefrihet. Dette ser vi et utslag av i Kong Christian Den Femtis Norske Lov av 15. april 1687, I norsk avtalerett er det begrensinger i den generelle avtalefrihet for å unngå at den misbrukes. En av disse begrensningene er avtaleloven 36 som jeg kommer tilbake til senere i oppgaven. Avtalefriheten er nært beslektet med prinsippet om at avtaler skal holdes (pacta sunt servanda). Hovedregelen er altså utfra disse prinsippene at partene kan bestemme innholdet i avtalen og at avtalen skal holdes, med mindre den strider mot lov eller ærbarhet, jf. NL Prinsippet om at avtaler skal holdes skaper tillit til at avtalen oppfylles i samsvar med den enighet avtalepartene kom til ved inngåelsen. Skal det gjøres unntak fra dette prinsippet, må det hjemles i lov eller ulovfestet rett. Det unntak som er relevant for denne oppgaven, er adgangen til å lempe avtaler som er «urimelige» etter avtaleloven 36. Ifølge rettspraksis er avtaleloven 36 en snever unntaksbestemmelse fra utgangspunktet om at avtaler skal holdes Giertsen (2014) s. 14. Haaskjold (2013) s. 28. Rt s. 769, avsnitt 44. 2

5 Det tredje grunnprinsippet er lojalitetsprinsippet. Det er en viktig forutsetning i et avtaleforhold at partene opptrer lojalt, og at de i varierende grad tar hensyn til hverandre. 5 Eventuelle misbruk av avtalefriheten vil også stride mot lojalitetsprinsippet. Det har skjedd en utvikling av spesiallover, i den betydning at vi har fått flere lover som lovfester generelle avtalerettslige prinsipper, på enkelte områder ved avtaleretten. Noen eksempler er arbeidsmiljøloven; lov 17. juni 2005 nr. 62, forbrukerkjøpsloven; lov 21. juni 2002 nr. 43, husleieloven; lov 26. mars 1999 nr. 17, forsikringsavtaleloven; lov 16. juni 1989 nr. 69 og kjøpsloven; lov 13. mai 1988 nr. 27. Dette har ført til at den ulovfestede avtaleretten er blitt mindre, men det er fremdeles mange avtaletyper som ikke er lovfestet. Rettsforholdet mellom partene blir fastsatt direkte i avtalen som er inngått, noe som er konsekvensen av mye deklaratorisk lovgivning på avtalerettens område. Selv om dette er tilfellet, vil store deler av avtaleretten gjelde så langt partene ikke har avtalt noe annet. Betydningen av internasjonalt rettskildemateriale i avtaleretten er noe uklart, men disse kildene får større innflytelse hvis de transformeres til norsk rett. EU-direktivet om urimelige vilkår i forbrukeravtaler (forbrukeravtaledirektivet) 6 er blitt transformert til norsk rett gjennom avtaleloven 37. Noe som gjør at de «norske domstoler er etter EØS-loven forpliktet til å gi forbrukerne det vern som direktivet påbyr», og at avtaleloven 36 skal tolkes i lys av direktivet. 7 Norge har blant annet sluttet seg til United Nations Convention on Contracts for the International Sale of Goods (CISG). Noe som gjør at vi skal anvende regler for internasjonale kjøp som er i samsvar med denne konvensjonen. Reglene gjelder kjøp av varer, hvor begge parter er næringsdrivende, har forretningsstedet sitt i ulike stater og hvor disse statene har sluttet seg til konvensjonen, jf. CISG artikkel 1. 8 Konvensjonen har blitt til norsk rett og er gjennomført ved kjøpsloven, jf. kjøpsloven 87. UNIDROIT Principles of International Commercial Contracts er internasjonale kontraktsrettslige prinsipper som gjelder for internasjonale kommersielle avtaler. Prinsippene er generelle og gjelder for alle typer avtaler, men de er ikke bindende for Norge. De har fått rettsvirkninger som anbefalinger eller retningslinjer både for domstolene og avtalepartene. UNI- DROIT vil ikke ha like stor innflytelse på den norske avtaleretten som CISG og EU-direktivet Rt s Rådsdirektiv 93/13/EØF av 5. april 1993 om urimelige vilkår i forbrukeravtaler. Giertsen (2014) s Giertsen (2014) s

6 om urimelige vilkår i forbrukeravtaler, grunnet at prinsippene ikke er gjennomført ved lov i Norge. Avtalepartene må selv vedta prinsippene for at de skal være bindende for dem, og domstolene vil bygge på disse prinsippene som et støtteargument der den norske avtaleretten er uklar Nærmere om tolkning Det er nødvendig å forklare hva som legges i begrepet «tolkning» før jeg går videre inn på drøftelsene rundt spørsmålet om hvilken betydning hensynet til «partenes stilling» har ved tolkning av avtaler. Det finnes få regler om avtaletolkning i avtaleloven og de retningslinjene som følges har blitt utviklet gjennom Høyesteretts praksis, juridisk teori og reelle hensyn. Ved tolkning av avtaler skilles det mellom tolkning i vid forstand og tolkning i snever forstand. Tolkes det i snever forstand vil det primære grunnlaget være avtaleteksten. Ved tolkning i vid forstand tar man i betraktning avtalens forarbeider, partenes intensjoner og andre omstendigheter rundt avtaleforholdet. Tolkning i vid forstand kan også omtales som utfylling av avtalen, hvor man bruker de lovfestede og ulovfestede reglene som gjelder for den aktuelle avtaletypen. Det kan være nødvendig å utfylle avtalen i de tilfeller hvor man ikke finner en løsning på tolkningstvilen etter avtalens ordlyd. Dette kan variere fra avtale til avtale, alt ut fra hvilken type avtale det er snakk om. Målet for tolkningen er å finne frem til avtalepartenes mening. 10 Den enighet som partene kom til på avtaleinngåelsestidspunktet vil ved tolkningen av avtalen ha forrang fremfor andre eventuelle forståelser av avtalen. Ved uenighet som oppstår senere, vil oppgaven for domstolen være å finne frem til hva partene opprinnelig var enig om ved inngåelsen av avtalen. Dette standpunkt støttes i Rt s. 564 på s. 569 hvor Høyesterett uttalte at «det primære formål ved all kontraktstolking er å finne ut hva partene har ment.» En begrunnelse for at man skal finne frem til hva partene mente på avtaleinngåelsestidspunktet, er at man skal respektere partenes avtalefrihet. Utgangspunktet for tolkningen er partenes felles forståelse av avtalen. Partenes forståelse kan selvsagt avvike fra ordlydens objektive forståelse, men det er denne felles forståelse som legges til grunn uten nærmere tolkning av ordlyden. 11 Førstvoterende uttalte i Rt s avsnitt 48 at «det må ( ) kreves nokså klare holdepunkter for at partene har en omforent forståelse som avviker fra ordlyden». Dette standpunkt om at det kreves klare holdepunkter for at partene har vært enige om en avvikende forståelse finner vi også i Rt s avsnitt Woxholth (2014) s. 46. Høgberg (2005) s Jf. Rt s. 1553, avsnitt 48. 4

7 Det må altså være et klart grunnlag for at den felles forståelse mellom partene skal tillegges vekt, hvis den avviker fra den objektive forståelse av avtalen. Dersom det kan bevises at de partene hadde en felles forståelse av avtalen, vil dette være grunnlaget for deres forpliktelser overfor hverandre. Dette er det generelle utgangspunkt ved all avtaletolkning, uavhengig av hvilke parter som har inngått avtalen. Det gjelder ved forretningsavtaler mellom næringsdrivende, ved avtaler mellom næringsdrivende og forbrukere, og også ved avtaler mellom private parter. Det er i juridisk teori blitt utviklet forskjellige tolkningsteorier, det vil si teorier om tolkningsprosessens mål. 12 Det strides om det er den subjektive tolkningsteori eller den objektive tolkningsteori som er gjeldende i norsk avtalerett. Etter den subjektive tolkningsteori er formålet ved tolkningen av avtalen å finne frem til hva parten mente med sitt utsagn. Men det er den objektive tolkningsteori som er mest akseptert i avtaleretten. Det avgjørende ved tolkningen er da hva mottager av utsagnet med rimelig kan forvente, uten hensyn til viljen eller forventingene til den som gav utsagnet. Dersom det ikke finnes en felles forståelse som nevnt ovenfor, må avtalen tolkes ut fra dens naturlige språklige forståelse, altså en objektiv tolkning. 13 Dette samsvarer også med forventningsprinsippet, hvor partenes forventninger vil være at ordenes vanlige forståelse legges til grunn ved tolkningen. 14 Prinsippet om objektiv tolkning har også en internasjonal forankring i UNIDROIT Principles artikkel 4.1 (2): «If such an intention cannot be established, the contract shall be interpreted according to the measning that reasonable persons of the same kind as the parties would give to it in the same circumstances». Høyesterett har sagt seg enig i dette flere ganger: at utgangspunktet er en objektiv tolkning av avtaler. 15 I de tilfeller hvor partene ikke har samme forståelse av innholdet i avtalen vil det være relevant å se hen til forskjellige tolkningsmomenter som kan kaste lys over hvordan den skal tolkes. Dersom man ikke får løst tolkningstvilen ved hjelp av tolkningsmomentene, finnes det også ulike tolkningsregler som da kan komme til anvendelse. Noen av disse tolkningsmomentene og tolkningsreglene vil jeg komme tilbake til senere i oppgaven Høgberg (2005) s. 11. Jf. Rt s. 1807, på s Woxholth (2014) s Se bl.a. Rt.1997 s. 160, på s

8 1.5 Generalklausulen i avtaleloven 36 I 1983 ble det vedtatt en ny 36 i avtaleloven slik at vi fikk en generell lempningsregel, og etter avtaleloven 36 første ledd kan en avtale «helt eller delvis settes til side eller endres for så vidt det ville virke urimelig eller være i strid med god forretningsskikk å gjøre den gjeldende.» Virkeområdet til avtaleloven 36 er alle typer avtaler innenfor «formuerettens omraade», jf. avtaleloven Spørsmålet om det er mulig å anvende avtaleloven 36 analogisk utenfor formuerettens område vil jeg komme tilbake til senere i oppgaven. Ut fra avtaleloven 36 første ledd må rettsanvenderen gjøre en helhetlig vurdering av hele avtaleforholdet. Forhandlinger før inngåelsen, og hendelser etter at avtalen ble ferdigstilt er relevant ved urimelighetsvurderingen. Det at avtaleloven 36 er fleksibel kan være en ulempe på avtalerettens område hvor hensynet til forutberegnelighet er viktig. For å unngå at avtaleloven 36 går utover dette hensynet er det i bestemmelsen oppstilt flere momenter man skal ta hensyn til. Ifølge avtaleloven 36 annet ledd skal det «(v)ed avgjørelsen tas ( ) hensyn ikke bare til avtalens innhold, partenes stilling og forholdene ved avtalens inngåelse, men også til senere inntrådte forhold og omstendighetene for øvrig.» Disse momentene skal tas med i vurderingen av om en avtale er urimelig etter avtaleloven 36. Momentene er vanskelig å skille fra hverandre og selv om jeg primært vil ta for meg «partenes stilling», vil de andre momentene også bli behandlet i oppgaven ved de tilfeller hvor de har innvirkning på hensynet til «partenes stilling». Ved vedtagelsen av avtaleloven 36 i 1983 ble behovet for en generell lempingsregel drøftet i forarbeidene. Grunnen til dette var at man hadde fra før av flere lempningsregler på spesielle rettsområder innenfor avtaleretten, som for eksempel NL 5-1-2, avtaleloven 33, da gjeldende husleieloven 36 og åndsverkloven 27 (lov 13. mai 1961 nr.2). Det ble anført at behovet for å beskytte den svake avtalepart mot misbruk av avtalefriheten var like sterkt på alle rettsområder, og derfor ble behovet for en generell lempingsregel ansett å være til stedet. 17 Avtaleloven 36 har en større rekkevidde siden den gjelder alle typer avtaler og vil dekke de tilfeller som faller utenfor de spesielle lempningsreglene. Av de bestemmelsene avtaleloven 36 overlapper ligger avtaleloven 33 nærmest. 18 Bestemmelsen var avtalelovens mest sentrale ugyldighetsregel, og etter avtaleloven 33 heter det at «(s)elv om en viljeserklæring ellers maatte ansees for gyldig, binder den ikke den, som har avgit den, hvis det paa grund av omstændigheter, som forelaa, da den anden part fik kund Woxholth (2014) s NOU 1979: 32 s. 39. Woxholth (2014) s

9 skap om erklæringen, og som det maa antages, at han kjendte til, vilde stride mot redelighet eller god tro, om han gjorde erklæringen gjældende.» Her vil løftegiveren ikke være bundet dersom det strider mot redelighet eller god tro å gjøre avtalen gjeldende overfor mottageren. Men avtaleloven 33 gir ikke rettsanvenderen noen direkte adgang til å lempe avtalen, altså opprettholde avtalen med et endret innhold. Det er et mer håndfast vurderingstema i avtaleloven 33 (en alminnelig hederlighetsvurdering) enn ved urimelighetsvurderingen i avtaleloven 36. Urimelighetskriteriet i avtaleloven 36 gjør generalklausulen veldig skjønnsmessig i forhold til 33. Generalklausulen i avtaleloven 36 vil gi rettsanvendere en mer fleksibel adgang til å revidere «urimelige» avtaler. Det spesielle med avtaleloven 36, er at reaksjonsmulighetene etter lovteksten er svært fleksible. 19 Man kan for det første anvende avtaleloven 36 som en ugyldighetsregel, hvor man setter avtalen helt til side. For det annet kan bestemmelsen anvendes som en lempingsregel, hvor man endrer eller setter til side urimelige avtalevilkår mens resten av avtalen opprettholdes. Man kan for det tredje velge å opprettholde det urimelige vilkår og heller endre andre vilkår i avtalen. En fjerde mulighet er å endre eller tilsidesette både det urimelige vilkåret og de andre vilkårene i avtalen, for å erstatte disse med bakgrunnsretten. Bestemmelsen kan for det femte brukes som en tolkningsfaktor ved tolkning av avtaler, slik at man slipper å endre vilkår eller sette avtalen til side. Ut fra forarbeidene vil hvilken reaksjon som velges i det «konkrete tilfellet ( ) selvfølgelig bero på de konkrete omstendigheter.» Utgangspunktet vil hvert fall være å komme frem til det som er rimelig for begge avtalepartene. 20 Når det gjelder forretningsavtaler mellom næringsdrivende følger det av Høyesteretts praksis at endringer etter avtaleloven 36 skal «være begrenset til det som er nødvendig for å avbøte den kvalifiserte urimeligheten målet er ikke å oppnå et mest mulig balansert avtaleforhold». 21 Generalklausulen i avtaleloven 36 er utformet på en slik måte at den kan anvendes uansett hvem som er partene ved avtalen. Kjernen til bestemmelsen da den ble innført var forbrukervern på formuerettens område, men den kan også anvendes på andre avtaleforhold. 22 Bestemmelsen forutsetter ikke at en forbruker må være involvert, men ved urimelighetsvurderingen ser man hen til «partenes stilling» og deres styrkeforhold. Er begge partene næringsdrivende vil bestemmelsen fremdeles være anvendelig, og det samme gjelder ved avtaler mellom to private parter. Det er heller ikke noe som er til hinder for at den sterkere avtalepart påberoper seg bestemmelsen, men da som oftest på et annet grunnlag enn «partenes stilling». De vil kanskje påberope seg bestemmelsen på grunnlag av senere inntrådte forhold, slik som i NOU 1979: 32 s. 60. NOU 1979: 32 s. 60. Jf. Rt s. 1537, avsnitt 46. Ot.prp. nr. 5 ( ) s

10 Rt s.922. Men i senere tid har det vært et tilfelle hvor den næringsdrivende part har påberopt seg avtaleloven 36 på grunnlag av «partenes stilling» overfor en forbruker. Avtaleloven 36 kan også ses på som et utslag av lojalitetsprinsippet, et minimumskrav for hvordan partene skal opptre. En illojal opptreden fra en av partene vil fort bli ansett som urimelig. Avtaleloven 36 vil kunne føre til at avtaler blir inngått på en slik måte at en vil unngå at innholdet blir urimelig og at risikoen for tilsidesettelse blir minimal. Slik at praksisen holder seg på en slik linje at avtalene ikke blir satt til side grunnet urimelighet, og da unngår at den sterkere part misbruker sin posisjon overfor den svakere medkontrahent. 1.6 Hensynet til «partenes stilling» I avtaleloven 36 annet ledd finnes det momenter som skal tillegges vekt ved vurderingen om avtalen er «urimelig». Det «tas hensyn ikke bare til avtalens innhold, partenes stilling og forholdene ved avtalens inngåelse, men også til senere inntrådte forhold og omstendighetene for øvrig.» Ved urimelighetsvurderingen etter avtaleloven 36 skal det da blant annet tas hensyn til «partenes stilling». Momentet «partenes stilling» kan bety flere ting, men i forbindelse med avtaleforhold siktes det til styrkeforholdet mellom avtalepartene. 23 Siden alle kan inngå avtaler, vil styrkeforholdet variere fra avtaleforhold til avtaleforhold. Det at man tas hensyn til «partenes stilling» betyr at det skal tas i betraktning det forhold at den ene avtalepart kan ha vært underlegen den annen, når det kommer til vurderingen om avtalen er «urimelig» etter avtaleloven 36. Forarbeidene til avtaleloven 36 peker på hva «partenes stilling» refererer til; det kan være erfaring på området, innsikt i fagfeltet, alder og «andre subjektive forhold.» 24 En alminnelig forbruker vil ofte være underlegen i forhold til den næringsdrivende medkontrahent. 25 Derfor er det relevant å forklare innholdet i forbrukerbegrepet slik det vil bli brukt videre i oppgaven. Den alminnelig kjente definisjonen av forbrukerbegrepet er «en fysisk person som ikke hovedsakelig handler som ledd i næringsvirksomhet», jf. forbrukerkjøpsloven 1 tredje ledd. Denne definisjonen går igjen i avtalelovgivningen, se for eksempel avtaleloven 37 annet ledd. Forbrukerbegrepet er også definert i forbrukeravtaledirektivet i artikkel 2 bokstav b. En forbruker er etter direktivet en fysisk person som «ikke handler som ledd i sin næringsvirksomhet». Det er definisjonen etter forbrukerkjøpsloven 1 tredje ledd og avtaleloven 37 annet ledd som brukes i avtaleretten, og som vil bli brukt i oppgaven. Det er da avtalens hovedformål som avgjør om kjøperen har status som forbruker eller næringsdrivende NOU 1979: 32 s. 47. Ot.prp. nr. 5 ( ) s. 33. Ot.prp. nr. 5 ( ) s. 33. Ot.prp. nr. 44 ( ) s

11 Styrkeforholdet mellom partene må ha hatt en innvirkning på innholdet i avtalen for at hensynet til «partenes stilling» kan tillegges betydning ved tolkning av avtalen eller ved anvendelsen av avtaleloven 36. Det som gjør en avtale «urimelig» er den ene parts utnyttelse av sin posisjon, ikke det ujevne styrkeforholdet alene. Selv om forbrukerne typisk er de ressurssvake partene, er ikke alle forbrukere i samme stilling. Enkelte forbrukere vil være mer ressurssterke enn andre forbrukere. De som har tilgang til rådgivere, har høy utdannelse eller erfaring fra næringslivet vil stå svakere etter avtaleloven 36, sammenlignet med ressurssvake forbrukere Oppgavens oppbygging I denne oppgaven vil jeg ta for meg ulike partskonstellasjoner for å vise hvordan hensynet til «partenes stilling» vektlegges. Herunder hvordan hensynet påvirker hvilke tolkningsmoment som tillegges vekt ved tolkning av avtaler, og hvordan hensynet vektlegges ved vurderingen av om avtaleloven 36 skal anvendes på avtaleforholdet. I oppgaven har jeg valgt å skille mellom forretningsavtaler og andre avtaler på grunnlag av statusen til de enkelte avtalepartene. Punkt 2.1 vil ta for seg forretningsavtaler inngått mellom næringsdrivende. Her kan styrkeforholdet enten være balansert som i punkt eller det kan være ujevnt som i punkt 2.1.2, da det også finnes «mindre» næringsdrivende. Punkt 2.2 tar for seg avtaler hvor den ene eller begge avtalepartene er forbrukere. Punkt tar for seg de mange tilfellene hvor næringsdrivende inngår avtaler med forbrukere, og det er her styrkeforholdet vil ha mest innvirkning på rettsanvendelsen ved tolkning av avtalene og ved vurderingen av om det er grunnlag for å kunne anvende avtaleloven 36. Punkt gjelder avtaler som er inngått mellom to private parter, hvor styrkeforholdet som oftest er jevnt. For å kunne svare på problemstillingen i oppgaven vil jeg se på hvordan hensynet til «partenes stilling» er brukt i rettspraksis når det kommer til tolkning av avtaler. Jeg vil også se på hvordan retten vektlegger de forskjellige styrkeforholdene mellom de ulike partene og hensynet til «partenes stilling» i vurderingen av om avtaleloven 36 skal anvendes. I punkt 3 vil jeg oppsummere hvilke svar jeg har kommet til på spørsmålet om hensynet til «partenes stilling» ved tolkning og endring etter avtaleloven 36 bidrar til å styrke forbrukervernet. 27 Giertsen (2014) s

12 2 Hoveddel 2.1 Forretningsavtaler I forretningsmessige avtaleforhold vil næringsdrivende aktører inngå avtaler med sikte på økonomisk fortjeneste. Forretningsavtalene har en uvurderlig betydning for utviklingen av omsetningslivet, siden de regulerer hvordan formuesgodene skal omsettes. Selv om de næringsdrivende tar sikte på at avtalen skal gi resultat i form av avkastning, vil avtalen i enkelte tilfeller få et annet utfall enn forventet og resultere i økonomisk tap for en av avtalepartene Generelt om forretningsavtaler mellom næringsdrivende Innledning En næringsdrivende part vil være den som driver med næring innenfor det aktuelle området hvor det skal inngås avtale, og som har særlig innsikt på akkurat dette området. 28 I punkt av oppgaven drøftes det hvordan man tolker avtaler og hvordan avtaler revideres etter avtaleloven 36, når avtalene er inngått mellom næringsdrivende. Næringsdrivende avtaleparter vil som oftest ha samme innsikt, erfaring og lik mulighet til å benytte seg av sine ressurser ved inngåelsen av avtaler. I enkelte avtaleforhold mellom næringsdrivende er ikke dette tilfellet og styrkeforholdet vil være ujevnt, noe som drøftes nærmere nedenfor i punkt Tolkning av forretningsavtaler mellom næringsdrivende Spørsmålet blir om det er av betydning for tolkningen at avtalen er inngått mellom næringsdrivende. Det er ikke alltid slik at de næringsdrivende har en felles forståelse av avtalen. I en del tilfeller vil det være uenighet mellom partene om hvordan avtalevilkårene skal tolkes. Hvis det ikke er mulig å bevise at det finnes en felles forståelse av avtalen mellom de næringsdrivende, er utgangspunktet for tolkningen at den objektive forståelsen av forretningsavtalens ordlyd skal legges til grunn. Dette kommer klart frem i Rt s i avsnitt 34, hvor førstvoterende uttalte at «utgangspunktet er at kontrakter i næring mellom profesjonelle parter må fortolkes objektivt». Når næringsdrivende inngår en avtale, vil den ofte være nøye gjennomgått og inneholde en detaljert regulering av hele avtaleforholdet. Ved tolkningen av forretningsavtalen forutsetter man at de næringsdrivende klarer å ivareta sine egne interesser ved utformingen av avtalen. En objektiv tolkning av forretningsavtalen gjør også at hensynet til forutberegnelighet, som er viktig ved forretningsavtaler mellom næringsdrivende, blir ivaretatt. I forretningslivet er det avgjørende at avtalepartene har mulighet til å forutse sin rettslige posisjon, og vite med sikkerhet at dette ikke endrer seg noe særlig i fremtiden. 28 Bjella (2002) s

13 Selv om utgangspunktet er en objektiv tolkning av forretningsavtaler mellom næringsdrivende, kan enkelte subjektive tolkningsmomenter likevel få betydning. Det er klart at disse tolkningsmomentene har mindre vekt i forhold til den objektive forståelsen av avtalens ordlyd, men de kan fungere som støtteargument i spørsmålet om hvilket tolkningsalternativ som skal velges. Ved tolkning av forretningsavtaler mellom næringsdrivende vil formålsbetraktninger ha liten betydning. 29 Dette er begrunnet i at næringsdrivende avtaleparter må selv bære risikoen for at de formålsbetraktninger som ble lagt til grunn ved inngåelsen av avtalen ikke har kommet klart til uttrykk i ordlyden. Ved en objektiv tolkning av avtalen er det uheldig hvis man legger vekt på formålsbetraktninger som den ene part hadde ved inngåelsen av avtalen i de tilfeller hvor den annen part kanskje ikke var kjent med dette på inngåelsestidspunktet. Rt s. 581 gjaldt tolkning av avtale om innløsning av aksjer til en fastsatt pris. Høyesterett kom frem til at avtalen måtte tolkes ut fra dens ordlyd, og at den ikke kunne gis en utvidende tolkning på grunnlag av formålet ved avtalen. Det ble her lagt vekt på at det gjaldt en forretningsmessig avtale som var utformet av personer med profesjonell kompetanse på det aktuelle felt. Førstvoterende uttalte at det ville «åpne for tvil og uklarhet om man ved tolkingen av slike avtaler skulle fravike ordlyden ut fra mer eller mindre klare antagelser om formålet.» 30 Hensynet til «partenes stilling» kom klart frem ved avgjørelsen, noe som gjorde at Høyesterett var tilbakeholden med å avvike fra avtalens ordlyd ved tolkningen. Avtalens ordlyd er det tolkningsmomentet som får vesentlig betydning ved tolkning av forretningsavtaler mellom næringsdrivende. Noe som samsvarer med at avtaler skal holdes slik de er inngått, jf. NL Hvis forretningsavtalen mellom de næringsdrivende derimot er uklar i sin ordlyd, vil det være vanskelig å ta utgangspunkt i en objektiv tolkning. Partenes forutsetninger kan da bidra til å løse tolkningstvilen, selv om dette momentet i utgangspunktet har liten vekt ved tolkningen. Forutsetningene kan likevel være relevant hvis man ikke har en klar og tydelig ordlyd som grunnlag for forståelsen av avtalen. De brukes da for at avtalen skal kunne få et fornuftig innhold, og forutsetninger som partene hadde ved avtaleinngåelsen vil ofte være til hjelp for å kunne klargjøre hva partene har ment med avtalen. 31 Men hvis den annen part ikke har hatt muligheter til å ta disse forutsetningene med i beregningen ved inngåelse av avtalen, vil tolkningsalternativet basert på forutsetningene som utgangspunkt ikke bli lagt til grunn Haaskjold (2013) s Rt s. 581, på s Jf. Rt s. 44, på s. 49. Woxholth (2014) s

14 Avtalesituasjonen, herunder forhandlinger, kan også få betydning ved tolkningen av forretningsavtaler mellom næringsdrivende. Forhandlinger ved inngåelsen kan bidra til en bedre forståelse av momenter som ikke er nærmere regulert i avtalen. Men i Rt s. 806 tolket Høyesterett likevel avtalen mellom Oslo Lysverker og Hol kommune ut fra dens ordlyd. De kom til at avtalen ikke kunne lempes, da forhandlingene forut for inngåelsen ikke hadde nok vekt i forhold til ordlyden. Det kreves sterke grunner for å kunne sette klar ordlyd til side, noe som ikke fantes i dette tilfellet. Det ble også lagt vekt på at partene var næringsdrivende. 33 Det var den klare ordlyd og partenes profesjonalitet som medførte til at forhandlingene ikke ble tillagt vesentlig vekt ved avgjørelsen. Dommen viser at «partenes stilling» som næringsdrivende er av betydning ved tolkningen av avtalen. Ved tolkning av forretningsavtaler kan det være aktuelt å tolke avtalen operativt for å fastsette innholdet i enkelte avtalevilkår. Det er i enkelte tilfeller naturlig å velge det tolkningsalternativ som samsvarer best med de andre vilkårene i avtalen. 34 Avtalevilkårene som partene er uenig om ses da i sammenheng med resten av avtaleforholdet. I Rt s gjaldt tvist om hvordan en skulle forstå husleiereguleringsklausulen i leieavtale av forretningslokaler, det ble tatt utgangpunkt i avtalens økonomiske betraktning. 35 Høyesterett gav utleier delvis medhold for sin tolkning av avtalen. Hensynet til operativitet ble vektlagt, og det tolkningsalternativet som medførte at avtalen ble funksjonell og mulig for partene å oppfylle ble valgt. Forretningsavtaler er inngått med øye for fortjeneste og hvor det ikke vil være mulig å gjennomføre avtalene eller hvis det blir mye vanskeligere enn antatt, vil dette påvirke omsetningen i forretningslivet. Dette tilsier også at «partenes stilling» som næringsdrivende er av betydning for tolkningen av avtalen. Når forretningsavtaler mellom næringsdrivende skal tolkes vil uklarhetsregelen ha mindre betydning siden kunnskapsnivået til partene ikke vil variere. De vil ha lik mulighet til å påvirke innholdet i avtalen, og gjennom lange forhandlinger vil begge parter være med på å utforme de ulike vilkårene. Begge partene er kyndige og betydningen av «kyndighetsrollen» nøytraliseres, men det vil fremdeles være mulig å anvende uklarhetsregelen på forretningsavtaler mellom næringsdrivende. Gjennom rettspraksis utøves ulike varianter av i uklarhetsregelen, og den varianten det tas utgangspunkt i her er at avtaler i tvilstilfeller skal tolkes mot den part som har utformet avtalen. 36 Her vil med andre ord «forfatterrollen» ha innvirkning på tolkningen av avtalen. I Rt s ble uklarhetsregelen anvendt på en avtale mellom næringsdrivende. Det var spørsmål om en avgitt garanti var en påkravsgaranti eller en selvskyld Rt s. 806, på s Woxholth (2014) s Rt s. 1109, på s Haaskjold (2013) s

15 nergaranti. Høyesterett kom frem til at garantien var en selvskyldnergaranti. Det ble lagt vekt på at ordlyden i garantierklæringen ikke gav noe klart svar på spørsmålet, og uklarheten i erklæringen burde da gå ut over representanten for obligasjonseierne som hadde forfattet den. Partenes etterfølgende opptreden var også et tolkningsmoment som ble tillagt vekt ved avgjørelsen. Begrepet selvskyldnergaranti var brukt flere ganger i stevningen, og med den uklarhet som knyttet seg til innholdet i garantien ble det lagt atskillig vekt på dette. 37 Det moment at næringsdrivende parter selv bruker ord og uttrykk med et spesielt innhold, bør det legges vekt på ved tolkningen av forretningsavtaler. De sitter med en særskilt erfaring på det området avtalene gjelder, og det forventes at de som næringsdrivende opptrer deretter. «Partenes stilling» som næringsdrivende og det at styrkeforholdet mellom dem er jevnt er da av betydning for hvordan avtalen tolkes. Ut fra dommen ovenfor, må den næringsdrivende som forfattet avtalen tåle at den tolkes mot ham. Det at parten er næringsdrivende, er et argument for at han hadde alle forutsetninger til å kunne utforme en klar og tydelig avtale på området hvor han som næringsdrivende har stor innsikt og erfaring fra. Men uklarhetsregelen får større betydning i avtaleforhold hvor styrkeforholdet er ujevnt og hvor den ene part er mer kyndig enn den annen. Det er mulig å anvende bakgrunnsretten som tolkningsmoment hvis man ikke kommer til en løsning ved objektiv tolkning av forretningsavtalen mellom næringsdrivende. Bakgrunnsretten brukes hvor avtalen er uklar eller taus om vilkår som er viktige på det området avtalen gjelder, slik at en kommer frem til en balansert løsning. 38 I Rt s. 134 ble bakgrunnsretten, i dette tilfellet kontraktspraksis, anvendt ved tolkning av en overvåkningsavtale mellom en bank og et inkassoselskap. Avtalen var kortfattet og det var ingen bestemmelse som gjaldt adgangen til å bringe avtaleforholdet til opphør. Førstvoterende uttalte at det er «etter mitt syn av generelle kontraktsrettslige prinsipper at langvarige oppdragsavtaler av denne karakter kan bringes til opphør for pågående oppdrag. Dette er også entydig lagt til grunn i kontraktspraksis. Jeg mener at oppdragsgiveren i et tilfelle som det foreliggende må ha en generell adgang til å bringe avtaleforholdet til opphør, og at det må kreves en særskilt begrunnelse for at en slik adgang ikke foreligger.» 39 Dommen viser at det som er særegent ved forretningsavtaler mellom næringsdrivende er at det må komme klart og tydelig frem i avtalens ordlyd hvis partene ønsker å avvike fra normalordningen som gjelder på det aktuelle området. Næringsdrivende med erfaring og innsikt på det aktuelle felt avtalen gjelder, forutsettes å kjenne til lovreguleringer og eventuelle ulov Rt s. 1267, avsnitt 70. Giertsen (2014) s Rt s. 134, avsnitt

16 festede prinsipper. Hvis forretningsavtalen er taus om vilkår som partene vet er regulert i lov eller etter ulovfestede regler, vil dette bli tatt til betraktning ved tolkningen av avtalen. «Partenes stilling» som næringsdrivende gjør at det kreves mer for å kunne tolke avtalen slik at den avviker fra bakgrunnsrettens normalordning. Ut fra drøftelsene ovenfor er det av betydning for tolkningen av avtalen at den er inngått mellom næringsdrivende. Dette kommer frem ved at prinsippet om at avtaler skal holdes slik de er inngått følges så lenge det ikke er klare holdepunkter for noe annet. Utgangspunktet om at avtalene skal tolkes objektivt viser seg å være meget sentralt ved forretningsavtaler mellom næringsdrivende. Dette gjør også at de næringsdrivende kan med sikkerhet forutse sin rettslige posisjon og forutse hvilke virkninger avtalen vil kunne få i fremtiden. Formålsbetraktninger og forutsetninger som partene hadde ved inngåelsen av forretningsavtalen er av liten betydning, spesielt hvis disse ikke har kommet klart frem i avtalens ordlyd. Begrunnelsen for dette er at næringsdrivende som inngår avtaler bruker en god del av sin tid på å forhandle om og regulere vilkårene detaljert. Erfaringen som de næringsdrivende har på det aktuelle felt vil være av betydning ved tolkningen av avtalen. Dette gjør at det skal mer til for at avtalen tolkes slik at den avviker fra ordlydens objektive forståelse. Det forventes at næringsdrivende kan ivareta sine egne interesser når avtalen formuleres, og at de er mer bevisst på utformingen av avtalens ordlyd enn forbrukere. 40 Næringsdrivende må selv bære risikoen for at deres interesser er blitt ivaretatt ved inngåelsen av avtalen, og ordlyden blir tillagt særlig vekt dersom avtalens ordlyd og andre tolkningsmomenter trekker i forskjellig retning Urimelighetskontroll av forretningsavtaler mellom næringsdrivende etter avtaleloven 36 Spørsmålet blir her om det er av betydning at partene er næringsdrivende, når det skal vurderes om det er grunnlag til å lempe avtalen etter avtaleloven 36. Anvendelsesområdet for avtaleloven 36 er i utgangspunktet forbrukerforhold, men bestemmelsen er ikke begrenset til bare å gjelde dette området. I forarbeidene til avtaleloven 36 ble det uttalt at «behovet for å kunne tilsidesette urimelige kontraktsvilkår klart er til stede også utenfor forbrukerforhold». 41 Dette fremgår også av Rt s. 922 hvor annenvoterende uttalte «(a)t avtaleloven 36 også gjelder kontrakter mellom profesjonelle kontraktsparter, er Giertsen (2014) s NOU 1979: 32 s

17 etter min mening ikke tvilsomt». Selv om denne uttalelsen er fra mindretallets votum, var det ikke dissens på spørsmålet om avtaleloven kunne anvendes ved forretningsavtaler mellom næringsdrivende. For at man skal kunne lempe en forretningsavtale mellom næringsdrivende etter avtaleloven 36, må det virke «urimelig» å gjøre avtalen gjeldende. Hvor mye som skal til for at avtalen er «urimelig» er vanskelig å si noe generelt om. Urimelighetsvurderingen gjøres ut fra en helhetsvurdering hvor ulike momenter spiller inn på resultatet. Derfor vil terskelen variere fra avtaleforhold til avtaleforhold, alt etter hvilke momenter som inngår i vurderingen. Gjennom Høyesteretts praksis har det blitt konstatert at ved forretningsavtaler mellom næringsdrivende vil terskelen for anvendelse av avtaleloven 36 være høy. 42 I Rt s. 806, på s. 815 ble det uttalt at «det må kreves sterke grunner for å sette den [avtalen] til side» og at i «den grad det er tale om å bruke 36 når det som her er tale om en avtale mellom profesjonelle, bør terskelen i alle fall være høy». 43 «Partenes stilling» som næringsdrivende tilsier at avtalen mellom dem skal holdes, og at det kreves mye for å kunne anvende avtaleloven 36 på avtaleforholdet. Et annet eksempel på at terskelen for lemping av forretningsavtaler mellom næringsdrivende er høy etter avtaleloven 36 finner vi i Rt s Dommen omhandler en avtale angående leie av lokaler til en dagligvareforretning. Det var spørsmål om leieretten stod ved lag etter leietakers død, og om den i så tilfelle kunne kreves revidert etter avtaleloven 36. Høyesterett kom enstemmig fram til at leieretten ikke falt bort ved leietakerens død, og at det ikke var grunnlag for å revidere avtalen. Førstvoterende uttalte at «terskelen for lemping er høy [og at] det er de helt klare urimeligheter som rammes. For avtaler mellom næringsdrivende kreves spesielt mye.» 44 Det ble henvist til Rt s hvor Høyesterett har brukt uttrykket «kvalifisert urimelig» for å angi grensen for lemping av forretningsavtaler mellom næringsdrivende. Det ble i Rt s lagt vekt på at utleier hadde alle forutsetninger til å forstå rekkevidden av avtalens ulike bestemmelser, da utleiers forretningsfører var advokat. Ordlyden fikk også avgjørende vekt i dommen, hvor det ble uttalt at «teksten virket gjennomarbeidet og stort sett godt tilpasset de konkrete forholdene». 45 Her tilsier «partenes stilling» som næringsdri Giertsen (2014) s Rt s. 806, på s Rt s. 1537, avsnitt 46. Rt s. 1537, avsnitt

18 vende til at ordlyden skal tillegges vesentlig vekt ved rimelighetsvurderingen etter avtaleloven 36. Et av formålene ved avtaleloven 36 er å hindre at den sterkere avtaleparten misbruker sin posisjon i avtaleforholdet. 46 Men i forretningsavtaler mellom næringsdrivende vil avtaleloven 36 anvendes ut fra andre kriterier enn «partenes stilling». 47 Som vi ser av Høyesteretts praksis på området skal det mye til før avtaleloven 36 anvendes på forretningsavtaler mellom næringsdrivende. 48 Det er andre momenter det må tas hensyn til ved vurderingen av om forretningsavtalen er «urimelig» etter avtaleloven 36 enn det er i forbrukerforhold. Momenter særlig nevnt i forarbeidene til avtaleloven 36 er «forutberegnelighet og muligheten til å overskue en avtales konsekvenser ofte måtte tillegges en helt annen vekt enn i forhold overfor forbrukere. Videre vil det måtte tas i betraktning at den ene part i forretningsmessige forhold ofte bevisst påtar seg en betydelig risiko, men mot vederlag. Til grunn for forretningsmessige avtaler ligger ofte overveielser basert på kalkyler og risikobedømmelser. Partene har mulighet til å avtale seg imellom hvor risikoen for forskjellige omstendigheter bør ligge og de prissetter disse risikoene.» 49 Dette er også momenter som taler mot anvendelse av avtaleloven 36 på forretningsavtaler mellom næringsdrivende. Som man kan se vil styrkeforholdet mellom partene ha betydning for hvor grensen for lemping etter avtaleloven 36 ligger. Avtalepartene har mulighet til å forstå innholdet og rekkevidden av avtalen siden de er næringsdrivende med særlig erfaring og innsikt, noe som vektlegges ved vurderingen etter avtaleloven 36. Ifølge Rt s. 295 på s. 301 vil det i «forretningsmessig forhold ( ) være særlig grunn til å la hver part bære risikoen for sine forutsetninger». Deres status som næringsdrivende og det jevne styrkeforholdet mellom partene vektlegges da ved vurderingen av om det er grunnlag for å anvende avtaleloven 36 på avtaleforholdet. Ut fra drøftelsene ovenfor kan man se at det skal mye til før det blir tale om å lempe forretningsavtaler mellom næringsdrivende etter avtaleloven Ved forretningsavtaler vil hensynet til forutberegnelighet og prinsippet om at avtaler skal holdes, være begrunnelsen bak den høye terskelen Ot.prp. nr.5 ( ) s.11. Jf. Rt s Se bl.a. Rt s. 806, Rt s og Rt s NOU 1979: 32 s. 48. Woxholth (2014) s

19 Man ser også at ordlyden tillegges betydelig vekt ved avtaler som er inngått mellom næringsdrivende. Det skal mye til for å fravike den og lempe forretningsavtalen etter avtaleloven 36. Den næringsdrivende som har forfattet avtalen må bære risikoen for den hvis forutsetningene feiler. Avtaleloven 36 er bare anvendt på helt spesielle tilfeller, men det er klart at den prinsipielt sett er anvendelig på forretningsavtaler mellom næringsdrivende parter, jf. Rt s Det er av betydning at partene er næringsdrivende ved inngåelse av avtalen, når det skal vurderes om det er grunnlag til å lempe avtalen etter avtaleloven 36. Det forutsettes at næringsdrivende avtaleparter kan ivareta sine egne interesser siden de har ressurser, erfaring og innsikt på området. Det er ofte gjort undersøkelser og vurderinger av risikoer ved inngåelsen av avtalen, noe som gjør at de næringsdrivende har mulighet til å forutse hvilke konsekvenser avtaler vil kunne få i fremtiden Særlig om forretningsavtaler mellom næringsdrivende av ulik styrke Innledning Når en næringsdrivende inngår avtale med en annen næringsdrivende, kan det være tilfeller hvor styrkeforholdet får innvirkning på avtalens innhold. Dette er i de tilfellene hvor den sterkere næringsdrivende har brukt sin posisjon i avtaleforholdet til å ivareta sine interesser på bekostning av den svakere parten. Hva som kjennetegner en svak næringsdrivende sammenlignet med en sterk næringsdrivende i avtaleforhold, er i enkelte tilfeller vanskelig å definere. Som et utgangspunkt kan man tenke seg at den «mindre» næringsdrivende vil være den underlegne part i avtaleforholdet. Dette harmonerer med uttalelsen fra forarbeider om hva «partenes stilling» refererer seg til, som kan være alder, innsikt, erfaring og «andre subjektive forhold.» 51 Spørsmålet om den «mindre» næringsdrivende skal ha et særskilt vern på linje med forbrukere har vært diskutert i avtaleretten. I forarbeidene til forbrukerkjøpsloven ble det konstatert at de «ikke [gikk] inn for å likestille mindre næringsdrivende med forbrukere etter forbrukerkjøpsloven.» 52 Et av momentene som ble vektlagt var at «avtaleloven 36 også kan anvendes på næringskjøp.» 53 Selv om den «mindre» næringsdrivende ikke har et særlig vern på samme måte som forbrukere, vil det i denne del av oppgaven forutsettes at det er ulik styrke mellom de næringsdrivende avtalepartene. Tolkningen av avtaler mellom næringsdrivende av ulik styrke er forskjellig fra tolkning av forretningsavtaler hvor partene er jevnbyrdige. Den ene næringsdrivende vil ha en Ot.prp. nr.5 ( ) s. 33. Ot.prp. nr.4 ( ) s. 55. NOU 1993: 27 s

20 fordel ved sin posisjon som forhandler ved inngåelsen av avtalen. Den «mindre» næringsdrivende vil også kunne lettere bli utsatt for press fra den sterkere næringsdrivende i de tilfeller hvor det er størrelsesforskjell mellom bedriftene. Det vil ikke bare være størrelsesforskjellen mellom de næringsdrivende som avgjør om den ene part har behov for vern mot den annen næringsdrivende avtalepart. Ved å sammenligne partene med hverandre ut fra erfaring, innsikt og kompetanse kan man vurdere om den ene er underlegen den annen. Man blir nødt til å se hen til hele avtalesituasjonen ved tolkningen av de ulike vilkår i avtalen, og det samme gjelder ved avgjørelsen av om avtaleloven 36 skal anvendes på avtaleforholdet Tolkning av forretningsavtaler mellom næringsdrivende av ulik styrke Spørsmålet blir så om det er av betydning for tolkningen at avtalen er inngått mellom næringsdrivende av ulik styrke. Ved tolkning av forretningsavtaler mellom næringsdrivende av ulik styrke er det enkelte tolkningsmomenter som vektlegges på en annen måte enn hvis de næringsdrivende hadde vært jevnbyrdige. Utgangspunktet vil som ved all tolkning være partenes felles forståelse av avtalen, eller en objektiv forståelse hvis den felles forståelse av avtalen ikke foreligger. Et tolkningsmoment som er relevant ved avtaler mellom to næringsdrivende av ulik styrke er omstendigheter rundt avtalesituasjonen, herunder partenes forutsetninger. Vanligvis er forutsetninger noe partene legger mer implisitt til grunn, og som ikke kommer direkte frem som en del av avtalen. 54 Det er klart at hvis en part ikke har kommunisert sine forutsetninger tydelig, vil det være vanskeligere å tillegge forutsetningene rettslig betydning ved tolkning av avtalen. Her vil styrkeforholdet mellom de næringsdrivende være av betydning, da den «mindre» næringsdrivende ikke vil ha den samme erfaring eller innsikt på det fagfelt avtalen gjelder som den sterkere næringsdrivende. Den «mindre» næringsdrivende vil ikke ha de samme mulighetene til å ta i betraktning motpartens forutsetninger. Hvert fall hvis disse ikke har kommet klart frem gjennom avtalens ordlyd. Hva man implisitt legger til grunn på ulike felt er det ikke alltid den «mindre» næringsdrivende er kjent med. Hvis disse forutsetningene skal tillegges vekt ved tolkningen av forretningsavtalen, kreves det at den part som hevder at forutsetningene var tatt med i betraktningen på avtaleinngåelsestidspunktet kan bevise at dette var tilfellet. 55 Da kan det være hensiktsmessig å se hen til forhandlingene forut for inngåelsen av avtalen. 56 Dette kan være til hjelp for å presisere innholdet i Woxholth (2014) s. 64. Woxholth (2014) s Woxholth (2014) s

21 avtalen og forhandlingene kan bidra til å kaste lys over hvilke forutsetninger partene hadde ved avtaleinngåelsestidspunktet. Rt s. 848 gjaldt spørsmålet om Verket i medhold av avtalen kunne kreve at Ressem Nordre skulle avstå bruksretten til et jordstykke, mot å betale erstatning. Eieren av Ressem protesterte og fikk medhold av Høyesterett. Det ble lagt vekt på forholdene rundt inngåelsen av avtalen i 1906 og ikke den praksis som var blitt fulgt etter den første avståelse av grunneiendommen. Det tolkningsalternativ som ble lagt til grunn ved avgjørelsen var at avtalen bare gjaldt grunneiendom til det anlegget som var aktuelt i 1906 og ikke for den utvidete bedriften. Fremtidens behov lå derfor utenfor avtalens rammer, og den forutsetning som den opprinnelige grunneieren hadde. Høyesterett uttaler også at i «tvilstilfelle må man i hvert fall falle tilbake på det tolkningsprinsipp at en avtale bør tolkes mot den som burde ha talt tydeligere». Det vil altså være vanskeligere for den part som har utformet avtalen, å få gjennom den tolkning som avviker fra avtalens objektive forståelse. Spesielt når omstendighetene rundt inngåelsen av avtalen kaster lys over hvordan den skal tolkes. «Partenes stilling» som næringsdrivende gjør seg gjeldende, da den sterkere part ikke får gjennom det tolkningsresultat som avviker fra avtalens objektive forståelse. Forutsetningssynspunkter kan også anføres som grunnlag for en innskrenkende tolkning av et løfte ved at det innfortolkes begrensninger i løftet som ikke fremgår av selve erklæringen, 57 slik som i Rt s.140. Dommen gjaldt spørsmålet om garantiselskapet (Lefac) hadde misligholdt en mulig forpliktelse til å stille fremtidige garantier i forbindelse med kjøp fra utenlandske leverandører. Høyesterett fant at garantisten ikke hadde ment å gi tilsagn uten vilkår om sikkerhet. Ved avgjørelsen var erklæringens ordlyd bare ett av flere momenter av betydning. Det ble tatt utgangspunkt i situasjonen ved høsten 1987 da kontakten mellom Lefac og Tekon ble etablert. Det ble lagt vekt på at Tekon allerede fra det tidspunkt selskapet ble etablert hadde et svakt økonomisk fundament. Partenes forutsetninger ble tillagt vekt og Tekon måtte ha vært innforstått med de forutsetninger som Lefac bygde på. Tekon kunne ikke med rimelighet legge til grunn at de i den økonomiske stilling som selskapet var i ved etableringen hadde fått et slikt reservasjonsløst garantitilsagn. 58 Som sagt i punkt 1.4 er det primære formål med tolkning av avtaler å komme frem til hva partene har ment ved avtaleinngåelsestidspunktet, jf. Rt s. 564 på s Ut fra omstendighetene ved inngåelsen av avtalen mellom Lefac og Tekon: det økonomiske fundamentet til Tekon og partenes forutsetning, var det klart at Tekon ikke hadde ment å gi et garantitilsagn Woxholth (2014) s Rt s.140, på s