SIGYN STEEN & STRØM S. S T E E N & s li 0 Ni A/s. Brand, Ansvar, Ulykke, Indbrud, Garanti, Automobil. 50 specialavdeimger.

Transkript

1 ttj z z I- z I ci 0 ci L.LJ Ö x x >< >< >< >< x >< x x x >< x >< >< >< >< >< x >< ><

2 Indbrud, Garanti, Automobil. Ansvar, Ulykke, Brand, GRUNDLAGT 1885 SIGYN FORSIKRINGSSELSKAPET S T E E N & s li 0 Ni A/s Alltid (let nyeste, beste og billigste. 50 specialavdeimger. o ( riiii ilagt I 797 \iagasin STEEN & STRØM S

3 J redninçs,neråe mi fredning i I,enhelif til lc,,,es 5 i I,ed,,ing s,,,eråe i /,e,,i,eld til lorenes ty Museet, Bergen. ske, Rogalands, Vestlandske, Surnadals, Som formann for kretsforeningene har L. A. R. Aadnesen, professor R. Nordhagen, lærer 0. Sylte, konservator C. Dons, lærer P. Benum. man i 1933 ikke mottatt årsberetning eller kontingent. Nestformann: Professor R. NordIagen, Til Landsforeningen har 1933 vært til Formann i Landsforeningen: oberstløit nant K, G. Gleditsch, Vettakollen pr. Oslo. sluttet 6 kretsforeninger, nemlig: østland Trøndelags, Nord Norges. Fra de 2 nordligste kretsforeninger har fungert oberstløitnant K. G. Gleditsch, fuglene, blomstrene, trærne o.s.v. Vi har sørg for at andre respekterer det som der søkes vernet om. Landsforeningen for lig med å sikre fredlysning ved kongelig resolusjon eller ved tinglesning. I dyr: Bjørnen, vilirenen, sjøfuglene, trekk plikter mot de kommende slekter og vi Rykk ikke unødig planter op med rot! har plikter mot de henfarne. Bryt ikke trærnes grener av! naturfredning og dens kretser er behjelpe Vær med og vern om norsk natur og livet som rører sig der. Støtt oss i vårt arbeide med å verne om våre store og små Drep ikke dyr til unyttes! Vern særlig om de dyr, blomster og trær som hører dig og ditt hjemsted til og STØTT VÅR SAK! ÅRSBERETNING FOR 1933 NATURFREDNING I NORGE LANDSFORENINGEN FOR FRED NI NGSMERKER

4 inntegnet da Meld slekt og venner inn som livsvarige eller årlig betalende medlemmer av en kretsforening. Østlandske kretsforening, adresse Vetta kollen pr. Oslo (kr engang for alle; kr årlig). Rogalands kretsforening, adresse Stav anger (henholdsvis kr og kr. 2.00). Vestlandske kretsforening, adresse Mu seet, Bergen (kr og kr. 2.00). Surnadal naturvern, adresse Vinddøla, Surnadal (kr og kr. 2.00). Trøndelag kretsforening, adresse Museet, Trondheim (kr og kr. 2.00). Nord-Norges kretsforening, adresse Mu seet, Tromsø (kr og kr. 2.00). Da man heller ikke for kommende bud gettermin får noen statsstøtte og da med Iemskontingent for de 2 nordligste kretser også iår svikter, ser man sig heller ikke iår istand til å fremlegge en så rikt illu strert årsberetning som man skulde ønske. Der må dessverre spares, spesielt på billed stoffet. Februar ANSØKNING OM STATSSTØTTE kr. i 000 pr. år til dekning av tryk ningsutgifter vedrørende årsberetning ni. v. er også iår innsendt. På grunn av budget tets stilling har dessverre heller ikke iår Kirke- og Undervisningsdepartementet funnet å kunne foreslå nogen bevilgning. Vesentlig med henblikk på sikring av Gjende har vi også i 1933 søkt om bidrag av pengelotteriet. UTTALELSER TIL ANDRE LAND I 1933 har der efter anmodning vært gitt utredninger av naturfredningssaken i Norge bilagt årsberetninger ni. m. til Det tyske gesandtskap i Oslo og til Sovjetunio nens Naturvernsselskap i Leningrad. KALKSTEINGROTTENE I RANA Som nevnt i forrige årsberetning (se s. 4/1932) søkte Landsforeningen Nansenfondet om at bergingeniør dr. G. Horn og oberstløitnant K. G. Gleditsch måtte bli tilstått hver et beløp på kr. oo for som bidrag til arbeidet med å foreta en syste matisk kartlegning og geologisk under søkelse av de fredede kalksteinshuler i Rana. Med skrivelse av 3. mai 1933 mottok foreningen underretning om at der var be vilget kr. oo avnansenfondet og kr. oo av Roald Amundsens fond til påbegynnelse av disse arbeider. Disse grotters nøiaktige geografiske be liggenhet og inngangsåpningenes høide over havet har ikke tidligere vært bestemt. Man var ikke oprnerksoni på grottene eller tilla dem i hvert fall ingen særlig betydning dengang 1895 disse trakter blev detaljmålt. Grottene blev senere efter hvert som de blev kjent og delvis under søkt leilighetsvis og rent skisse messig på de eksisterende lçarter. Under tegnedes første opgave blev derfor å søke grottenes dagåpninger nøiaktigst mulig be stemt. Ved velvilje fra Norges geografiske Op måling blev områdets trigonometriske punkter konstruert på et vanlig målebord og de fornødne landrnålingsinstrumenter utlånt fra Opmålingen. Under et 3 ukers ophold på stedet i juli august 1933 lyktes det mig å få be- G 2

5 lige del omkring stemt hulens inngangsåpninger i forhold til stemte trigonometriske punkter. Dessverre vanskelig få nøiaktige høidebestemmel punkt for høidene å burde gå ut fra høi ser. Jeg fant det derfor sikrest for den de av Norges geografiske Opmåling be sandfjellet, hvor varden stod klar og lett kommende hadde jeg et utmerket utgangs vestlige dels vedkommende som utgangs punkt i det trigonometriske punkt på Rau den av Langvatnet, som er beregnet til å var vardene i de fleste trigonometriske punkter raset ned, så det særlig i den vest ligge 47 m. o. h. For den østlige dels ved Langvatnet var 3 synlig. Målingen utførtes som vanlig topo grafisk detaljmåling i målestokk 1/ Ved arbeidet i marken, spesielt med på visning og opmerkning av de forskjellige aktig bestemmelse av hulenes inngangs åpninger blev det nærmest omliggende ter grottene, kjenner deres beliggenhet og del- stanse av gårdbruker Nils Ravnå, som grottcåpninger hadde jeg utmerket assi fant det nødvendig for oiemedet. reng ommålt i den utstrekning, som jeg topografiske detaljkart. Foruten en nøi lingen på grunnlag av det i 1895 utførte med de instrumenter som brukes i Opmå gjennem mange år har interessert sig for

6 net så vel grunnriss som profil av disse Stolevilegrotten og Tørbelegrotten og teg vis har målt dem op. Han har således målt Reingardsligrotten Larshullet og Olavsgrotten ligger om Lapphullet 399» m. o. h.. 4 vatnet, ligger I den østlige del, omkring Reingardsli» ))»,>»»» m. o. h.»»» tatt i 1/ kring Ravnåga og Granlund. Resultatet av mitt arbeide foreligger i Høiden over havet for inngangsåpnin Tørbekgrotten 8 Tukthuset 127 Ny-Risahullet 261 Ravnågrotten 375 Granlundgrotten 391 gene av de grotter som det lyktes å høide flagg ved hver grotte for at man kunde få ligger godt skjult undtagen for en av disse grotter og har gitt oplysninger og menheng i de 4 Harnmernesgrotter. Også Ole Ravn har vist megen interesse for sket målestokk av mitt originalkart, op temmelig tungt og vanskelig og avstandene ganske store. Da grottenes dagåpninger mende måtte der først settes op store bestemte, synlige punkter å sikte til. bestemme vil fremgå av kartet, hvor cirkel. gende høide: Bjørns grotte 260 huler; likeledes har han funnet større sam tegninger særlig vedrørende grottene om hosstående kart som er en kopi i formin Nils egrotten 356 Sydligste Fisktjønngrottc Sy Været var nokså ustadig, lendet var grottene i Hammernesflågèts vedkom grotteåpningene er markert ved en liten Ravnårnogrotten 206 Bjønnpallgrotten 290 Sønnenfra regnet ligger grottene i føl Risahullet 248 Norge» (årsberetning og 1932 Kallesteingrottene i Rana. derved bl. a. satt en stopper for fjernelsen matisk undersøkelse av grottefenomenet i skapelige interesse som knytter sig til grafisk art, som bare kunde løses ved av deres sparsomme dryppstensdannelser. Enkelte av grottene har vært videnskape grotte av Oxaal, men noen samlet syste grad ønskelig på grunn ar den store viden problemer, særlig av geologisk og hydro kalksteingrottene. De byr på en rekke hele sin bredde har der ikke vært anled ning til. En sådan undersøkelse var i høi lig undersøkt, således den store Grønli 5. 4) er disse grotter nu fredet, og der er Som tidligere omtalt i «Naturfredning i K. G. Gleditsch. fiske beliggenhet er helt nøiaktig bestemt. bestemmelse av. Samtlige grotters geogra ennu er de meget interessante grotter syd syd for Reingardslivatn til sommeren. lyktes det ikke å få nogen noiaktig høidc mernesflåget og videre nordover til Fiskkjønn er nu nokså godt utforsket, men jordiske forløp og form angår. Man har detalj å få kartiagt og undersøkt området 2 grotter med navnet Bjønnhiet, Stokkvikgrotten, Kristoffergrotten hvad overfiateformene som hulenes under - Marmorgrotten og for Reingardslivatnet lite utforsket så vel Grottene ved de bratte skrenter av Ham derfor rettet en henvendelse til Nansenfondet om å få ytterligere bidrag for i trent på samme hoide som Lapphullet. 0 0

7 og detaljerte undersøkelser, i første rekke en nøiaktig kartiegning, og studier av grotte nes form og bunnavleiringer. Man turde derved også håpe å komme til resultater av betydning for grottestudiet i sin almin delighet, og således yde bidrag til forståel sen av karstfenomenene, hvis kraftigste manifestasjon jo grottene er. Med støtte fra Sulitelmafondet begynte jeg sommeren 1933 undersøkelser av grot tene i Rana og opholdt mig der i tiden. 26. august med hovedkvarter på gården Ravnå ved Langvatnet. Nils Ravnå er, i likhet med broren Ole, sterkt interessert for grottene, og var mig til betydelig hjelp under arbeidet. Følgende grotter blev be søkt: Hammernesgrottene (Risahullet Ny-Risahullet), Ravnåmogrotten, Marmorgrotten, Ravnågrotten, Granlundgrotten, Bjønnpallgrotten. Alle disse grotter flere til ligger i det store kalksteindrag på østsiden av Glåmåga og Langvatnet. Videre blev undersøkt følgende grotter i det mektige kalkdrag noget lengere øst, omkring Reingardslivatnet: Reingardsligrotten, Lapphullet, Larshullet, Olavsgrotten. En dag blev også anvendt til å befare Grønligrotten som ligger i den samme kalk sone, på østsiden av Rauvassåga. Grottenes beliggenhet vil fremgå av kartet, hvor de er inntegnet av oberstløitnant Gleditsch i henhold til hans målinger sommeren Ved befaring av ovennevnte grotter søkte jeg først å skaffe mig et overblikk 5 Fig i.

8 over grottenes geologiske optreden, ut strekning, morfologi og øvrige forhold. Enkelte grotter blev derefter viet en nær mere undersøkelse; således blev Ravnå- og Reingardsligrotten helt opmålt og profiler optatt (fig. i). Ravrnigrotten har tidligere vært undersøkt av Natvig. Den er ganske liten og hovedgangen forløper efter en sprekk i fjellet i retningen NW SE, d. v. s. omtrent efter strøket. Kalkiagenes fall er, som det vil sees av kartet, 30 NE. Grottens profil er elliptisk, og der er om trent mannshøide på de steder hvor bun nen ikke er dekket av løsavleiringer. Disse består vesentlig av fin sand, og må være innskyllet efter grottens dannelse. På en kelte steder er gangen nesten helt fylt av løsmateriale, så høiden ikke er større enn at man ved å krype på maven såvidt kan: smyge sig igjennem. Som profilene viser er grottens vegger ikke glatte, men har frernspringende kanter svarende til skikter i kalken som har vært mindre opløselige enn andre. I grottens tak sees kløften ved opløsning å være utvidet til et par tom mers bredde. Grottens profil viser med all tydelighet at den engang har stått full av vann som ved sin kalkopløsende evne har vært årsak til grottedannelsen; herom ut forligere nedenfor. Reingardsligrotten (fig. i) ligger ca. 8 km lengere mot øst i et annet kalksteins drag og er betydelig større enn Ravnå grotten. Grotten er som denne anlagt efter en tektonisk sprekk, og profilene ligner også meget de fra Ravnågrotten, men gangen er bredere og høiere. Også i Rein gardsligrotten fins der betydelige sand avleiringer, som i grottens vestlige ende nesten tilstopper denne; noen åpning er der imidlertid, idet her blev merket en kraftig luftstrøm. Den østlige ende er så 6 trang at videre fremkomst her er umulig. Dryppsten fins ikke i denne grotte. Profilstudier blev også utført i de store Hammernesgrotter, som ved hver under søkelse viser sig å bli større og større. Un der den siste del av mitt ophold i Rana begynte jeg undersøkelser av de også store og innviklede Bjørnågrotter (Larshullet, Lapphullet og Olavsgrotten) på sydsiden av Reingardslivatnet. Her finner man grotter med ofte stor og kompliserte tverr snitt (fig. 2). I ors½t //ef Fg.. Ved dette arbeide er der bragt sammen et betydelig geologisk og kartografisk mate riale til belysning av grotteproblemet, og der er gjort verdifulle grottetekniske er faringer, som vil være til stor nytte for det fremtidige arbeide. Materialet er ikke fullstendig, og jeg blev da også hurtig klar over at man i løpet av noen få uker ikke kunde få bragt arbeidet til avslutning, selv om man innskrenket sig til et mindre grottekompleks. Dertil er dette arbeidsfelt for ubearbeidet i vårt land, og problemene for mange og vanskelige. Grotteproblemet henger jo intimt sammen med den under- 0

9 arbeide en monografi over dette. For en sådan monografisk behandling har jeg grottekompleks, med ganger på tilsammen kanskje 5 km, og dette arbeide er nu vel påbegynt. Grottenes dannelse er naturligvis det valgt Bjørnågrottene, vel et av de største utvidet til ofte store haller. Vannet har prinsippet kommuniserende rør, og de øvre vannlag må ha vært i langsom bevegelse forutsette at også da grottedannelsen fant mot lavereligende punkter, idet man må fylt alle fjellets sprekker og hulrum efter somt, og herunder litt efter litt opløst kai ken, hvorved de oprinnelig små hulrum er 7 (fig. 3; se også fig. 4 og 5 fra Lapphullet). ter): Vannets opløsende virkning på kalk grottene. Jeg skal her nevne endel fore grottedannelsen, og mekanisk erosjon har følger en sprekk tilhørende det ene system, feller kan den dog sees å være knyttet til kan også være anlagt efter aksen for en foldning eller krusning av lagene, f. eks. Larshullet, hvis rettlinjede grottesystem følger en sådan med fall ca. 13 N 0 8o 0 E en bestemt horisont i kalksteinen. Grottene og strøket. Man får derved grotteganger som kan gå i sikksakk, idet gangen snart som gjennemsetter kalken loddrett på hin bevege sig, altså efter spalter og andre tek jeg å få anledning til å diskutere de for opfatninger mot hinannen. Senere håper korte beretning avståes fra litteraturcita snart en som tilhører det annet. Andre spørsmål som man først og fremst må komme til klarhet over. Dette problem er spillet en underordnet rolle. Opløsning der hvor det har vært mulig for vannet å ikke så enkelt, og ennu står forskjellige skjellige teorier med henblikk på Rana steinen har i første rekke vært årsak til eller korrosjon har hovedsakelig foregått toniske linjer, som f. eks. de kløftsystemer annen, og henholdsvis omtrent efter fallet steder er det ikke klart hvorfor grotte løbige resultater jeg er kommet til (i denne gangen går nettop der, men i sådanne til mig et avgrenset grottekompleks og ut (karsthydrografi). Jeg har valgt å ta for jordiske hydrografi i kalksteinslandskaper på mange steder. grottens forløp. Det følger av ovenstående at i sterkt kløftet fjell kan grottene få et fremspringende ribber, hvilket man kan se Man kan også finne at kalksteinen en kelte steder har en «flhigran»-overflate, idet dre hurtig rinnende «elv» kunde neppe angrepet av vannet eftersom de er orientert grave i grottens sider; veggene vilde bli noenlunde glatte, og hårdere skikter vilde fenomener er særlig iakttatt i Bjørnågrot frembringe en sådan overflate, idet det tynne, skarpe plater. Sådanne opløsnings fjellet, og som bare har vært i langsom be fjellet nu var sterkt gjennemhullet av løpne vannmasse pr. tidsenhet ikke behøver let er grottene blitt tørre. Da imidlertid vegelse. Det følger herav at den gjennem å ha vært stor. Ved senkning av vannspei res uten ved hjelp av vann som har stått i medførte faste materiale vilde slipe og i forhold til overflaten. En mere eller min de enkelte kalkspatkrystaller er forskjellig somme oplosning av kalken vil lite eller sted var Rana gjennernskåret av mere eller mindre dype daler. Grottedannelsen faregikk således fra begynnelsen av langs hele meget innviklet forløp. Ved vannets lang uopløselige skikter bli stående igjen som stå frem med rundaktige former og ikke i tene, og deres dannelse kan neppe forkla linjer er små primære hulrum hvor vannet Det aiitas at der efter sådanne tektoniske har kunnet cirkulere, for øvrig meget lang

10 Fig. Larskullet.. «Knnaaen (prodi flg. ab, ane gang). \lan vil bernerke vcggaacs rillete utseende, fre,uknrnnset pâ grunn av oplosning av småfaldete kalklag. À Fig. 4. Lajtjhullet. Tunnelen er her e,g m Isni og retilinjet. Dannet ved at vannet bar oplast kalken langs en enne av sasåfalder. Sådanan sees tydelig tilveastre. 8

11 over «Landsforeningen Fig. 5. Lajt!1iu1lv. Hovedgangen krysses lier av en sprekk efter hvilken knlksiencn også er oplo.t. Overst tilvenstre sees rundaktige fordypninger fremkonsmei ved oplosning. kanaler, fant vannløp fra overflaten snart vei nedigjennem grottene og ut igjen på lavereliggende steder eller forenet sig med grunnvannet i dypet. Et sådant bekkelop i en grotte vil utdype dens bunn ved å opløse kalken, og også ved mekanisk cr0- sjon, og således modifisere dens profil. Angående tidspunktet for grottedannel sen er det vanskelig å ha noen sikker formening, og de forskjellige grotter behover ikke å være av samme alder. I de fleste grotter finner man imidlertid betydelige stein-, grus- og sandmasser, særlig nær deres dagåpninger, men også langt fra dagen, f. eks. i Larshullet, hvis bunn i km fra åpningen er helt tilstoppet av sand. Dette fremmede materiale er tilført grot tene utenfra på den tid da landet var dek ket av is, eller da isbreer fylte dalene op til grotteåpningenc. Smeltevann fra isen fant da vei inn i grottene og førte med sig stein, grus og sand. Disse masser har i de fleste tilfeller bare strømmet langs grotte nes bunn og ikke utfylt deres hele profil. Var det tilfelle vilde uten tvil veggenes relieff være blitt ødelagt ved det medførte steinmateriales slipende virksomhet. Grot tene var imidlertid i hovedsaken ferdigdannet før morénemassene blev skyllet inn, og disse grotter må følgelig være eldre enn landets siste nedisning. Hvorom allting er, så frembyr grottene en rekke problemer som kun kan løses ved detaljerte studier, ikke bare av grottene selv, men også av de hydrografiske for hold. Foruten den rent videnskapelige in teresse rummer disse merkelige resultater av vannets tærende virksomhet også skjønn hetsverdier, og de har uten tvil også be tydning som turistattraksjon. Gunnar Horn. FREDNING AV SJ0FUGL I EGGLEGNINGS- OG RUGETIDEN På foranledning av en forestilling fra Vestlandske krets av 2. september 1933 og efler å ha inntatt uttalelser fra Rogalands og Østlandske krets i sakens anledning innsendte Landsforeningen under vember 1933 en søknad til Landbruks departementet sålydende: for Naturfred ning skal under henvisning til de enstem mige uttalelser fra østlandske og Roga landske kretser og under henvisning til de spesielle sakkyndiges varmt anbefalende redegjørelser tillate sig å gi henvendelsen fra Vestlandske Krets sin varmeste tilslut ning med en inntrengende henstilling om 9

12 Som bekjent har Landsforeningen tidli I0 delsdepartementet, er for tiden til nærmere detaljredegjorelse hos fyrdirektøren. av sjøfuglene. I avisene, spesielt kysten sakkyndigheten støtter ubetinget denne sendt inn forslag om mest mulig fredning Landsforeningen vil i konsekvens med utryddelsen. Det første og viktigste skritt n ingen for at denne rovdrift stoppes og på Vestlandet (Sogn og Fjordane fiskerlag) i høst reist dette spørsmål og også Som det likeledesvil være det kongelige som er tiltrådt av fyrdirektøren og Han en voksende opinion blandt kystbefolk meget om disse ting og om at der snarest mulig må gjøres hvad gjøres kan for å stanse den utryddende rovdrift av sjøfuglene. Det viser sig således at der nu er fredet rundt våre fyrtårn. Dette forslag, Departement bekjent har kystbefolkningen under pkt. i s. II anført å få forandret opinion. somhet for vern om sjøfuglene rundt Nor der nu gjøres hvad gjøres kan for å stanse ges kyst for sin del inntrengende be om at sin tidligere og fremdeles pågående virk rundt, har der utover høsten vært skrevet jakten på alker f. eks. som inntektskilde for kystbefolkningen, og endelig bør som i pkt. 3 nevnt 3) retten til å sanke egg i kortere tid omkring eggiegningen. kindrevet fartøi forbys i vår-, sommerog høsttiden, når den ikke kolliderer med ført 2) jakt på sjøfugl fra motor- og ma 14. august. Dernest bør som i punkt 2 an freciet overalt i Norge i tiden i;. mars jaktiovens 17 slik i) at sjøfuglene blir bør da være som av Vestlandske Krets fuglevær og dunvær innskrenkes til en gere reist spørsmålet om å få sjøfuglene verri om vår sjøfugibestand. at der nu snarest gjøres noe effektivt til Skogdirektøren har derefter i overensstem hvor en rekke zoologer og representanter Fiskerforeningen m. fl. var til stede, blev fiskekulturer. fangst av unger av alker, teist, lunde ikke borttas. Dog skal det være tillatt grunneier eller bruker å foreta innsam 3. Egg av de i punkt i nevnte fugler må Saken har vært detaljbehandlet for saken drøftet og vant almindelig tilslutning. delig. vesentlig sluttet sig til vårt forslag. I møte Med prisverdig raskhet blev der ved «I. fiskeender og gaul skal være fredet fra Dog skal det være tillatt å felle fiskeender som opholder sig i lakseelver, av denne fredningsbestemmelse tillate fugl og skarver til utnyttelse som men slik utnyttelse tidligere har vært almin neskeføde innen bestemte områder hvor 2. Landbruksdepartementet kan uavhengig og med 15. mars til og med 14. august. r. Alker. teist, lundefugi, skarver, terner, kgl. resolusjon av 23. februar 1934 bestemt: i Landbruksdepartementet i februar 1934, melse med dr. Olstads utredning i alt Landbruksdepartementet av dr. Olstad. for Naturfredningsforeningen, Jeger- og ørretvann og ørretelver, og i elver ved K. G. Gleditsch.» føre effektiv kontroll med eventuelle lov mune. Det vil ellers sikkerlig vise sig meget vanskelig for ikke å si umulig å fartøier og automobiler bør forsynes med mentet, at motorbåter i likhet med fiske overtredere. Ærbødigst registreringsmerke og eierens bostedskom før har fremholdt for Handelsdeparte denne anledning å fremholde, hvad den Landsforeningen undlater ikke ved

13 ung av egg av alker, teist, lundefugl, skarver og terner i Nordland, Troms og Finnmark fylker til og med 14. juni og i de sønnenfor liggende fylker til og med 5. juni. IL Disse bestemmelser, som treder i kraft straks, gjelder inntil videre, dog ikke len ger enn til utgangen av året III. Overtredelse av bestemmelsene er belagt medstraff.» I anledning av det i foranstående om handlede forbud mot jakt fra motorbåt har Landbruksdepartementet i brev av 24. februar bi. a. meddelt: «Forslaget om forbud mot jakt fra motor- eller maskindrevet fartøi lar sig ikke gjennemføre uten ved endring i jaktloven og denne lov vil for tiden ikke bli optatt til revisjon.» Naturfredningsforeningen vil når jaktloven måtte bli optatt til revisjon arbeide for å få en bestemmelse om forbud mot jakt fra motorbåt m. v. inntatt i loven. FREDNING AV SJ0FUGL VED NORGES FYRSTASJONER (se årsberetning for 1932 S. 2). Denne sak har vært omhandlet i års beretningene for 1929, 30, 31 og 32, er fremdeles til behandling i Kirke- og Un dervisningsdepartementet. Sommeren 1933 har forholdene vært undersøkt ved person lig befaring av personell fra fyrdirektørens kontor. Samtlige fyrvoktere har vist sig å være sterkt interessert i den foreslåtte fredning, og fyrdirektøren og Handels departementet har sluttet sig til vårt for slag. Fredningen er foreslått foreløbig å skulle gjøres gjeldende for 47 av våre kystfyr; men Kirke- og Undervisningsdepar temnetet, hvor saken beror, har ennu ikke sagt sitt avgjørende ord. I årsberetningen for 1932 står der: «Saken er for tiden til behandling ved Kirke- og Undervisnings departementet.» Det samme må dessverre skrives også i årsberetningen for I sin innberetning til Landsforeningen har fyrdirektøren innmeldt at der i 1933 er rapportert 294 fugl drept under vår- og høsttrekket ved våre fyrtårn mot x8o i Under vårtrekket er drept 33 og under høsttrekket 261. De fleste fugl er drept ved Færder, Songvår og Lister fyr, hvor henholdsvis 35, 46 og 72 fugl meldes drept. INTERNASJONAL FUGLE FREDNING I Pariserkonvensjonen av 1902, som fremdeles står ved makt, er der truffet visse bestemmelser om internasjonalt sam arbeide for vern om trekkfuglene. Disse bestemmelser har i de senere år vært optatt til behandling og internasjonal drøftelse på foranledning av landbruks instituttet i Rom. For vårt lands vedkommende har spørs målet vært til behandling av Universitetets sakkyndige. I siste del av 1933 har der dessuten efter opdrag av den norske regje ring vært drevet skriftlige og muntlige drøftelser mellem norske og svenske sak kyndige for om mulig å kunne fremlegge enslydende forslag til nye regler for inter nasjonal fuglefredning. Den norsk-svenske sakkyndige kommi sjon som har bestått av professorene Kri II

14 ternasjonal fuglefredning. underretn ing om at der under et møte i Fra Kontoret for internasjonal fugle som underkomité, i samarbeide med det internasjonale kontor i BrUssel skulde land i Europa. Da kontorets økonomi f. t. ikke er gun På basis av undersøkelsene skulde der avsluttet sitt arbeide og fremlagt et en forhåbentlig vil der bli gjort fortgang Kontoret har i årene samlet hvert enkelt land i Europa. Arbeidet er avsluttet og beretningen er under tryk utarbeides forslag til internasjonale lovbe tieråd P. von Seth fra svensk side, har nu stine Bonnevie og Knut DahI fra norsk side og professor Eiriar Lönnberg og justi stemmig utkast til ny konvensjon om in Da spørsmålet skal behandles av alle européiske lands statsmakter, kan man vel ikke vente noen hurtig avgjørelse, men med dette arbeide som spesielt for trekk fuglenes vedkommende har vist sig å fange interessen i alle kulturland. beskyttelse i Brüssel har landsforeningen idet årsberetningen skal trykkes mottatt komitéen for internasjonal fuglebeskyttelse i forbindelse med den ornitologiske kon gress i 1930 Amsterdam blev nedsatt en undersøke forholdene vedrørende beskyt telsen av de forskjellige fuglearter i alle stemmelser om fuglevernet. og bearbeidet de nu gjeldende lover og be stemmelser angående fuglebeskyttelsen for ning på de 3 hovedsprog. stig, har man ikke anledning til gratisfor deling av beretningen. Men ved bestilling gjennem landsforeningen kan beretningen fåes 30 for belgiske frcs. pr. eksemplar. landsforeningen i 1932 og forslag innsendt langs Norges kyst i høst- og vintertiden. Spørsmålet, som er reist av dr. Olstad, blev behandlet av kretsforeningene og til Landbruksdepartementet 19. november Saken har siden berodd ved Land diskusjon under fellesmøtet i anledning av der avsnittet om dette emne s. 9 II). Som eningen fått saken tilbake fra Landbruks «Angående spørsmålet om fred ning av ender om høsten og vinteren på bemerkes at departementet har adgang til å fastsette sådan fredning i medhold av lite klarlagt. langs Vestlands- og Sørlandskysten og deres omliggende herreder med formål å Oslo den 24. februar (sign.). Sørhus (stgn.). I henhold hertil vil arbeidet med dette spørsmål bli optatt til detaljbehandling i 12 Hikon Five enkelte avgrensede strøk av kysten skal av 25. april Dog finner man for I årsberetningen for 1932 S. 3 er omhandlet spørsmålet om fredning av ender bruksdepartementet. Det blev optatt til fredning av sjøfugi i egglegningstiden (se un departementet med sådan følgeskrivelse: Departementet anbefaler imidlertid at Norge optar arbeide for saken ved å søke resultat av denne drøftelse har landsfor jaktiovens 44 II post 4 og kgl. resolusjon tiden ikke å burde gå til en fredning som fugler. nevnt, da forholdene langs kysten er for Landsforeningen for Naturfredning i etablert et samarbeide mellem enkelte byer fremsette forslag til fredning av ande 934. OG VINTERTIDEN VERN OM ANDEFUGLENE I HØST-

15 13. mai fra forfatteren Carl Schøyen og vært arbeidet med å få istand en offisiell Landbruksdepartementet (Skogdirektøren) bjørnefredning innen et sammenhengende område i trakten Gudbrandsdal Valdres. Øyer, Fåberg, Torpa, Nord-Aurdal, Sør Fron, Nord-Fron, Vågå) med et samlet Med skrivelse av i i. ds. har hr. Skogdirektøren sendt Landsforeningen for Na turfredning i Norge en forestilling datert I alt har nu 8 herreder (V. Gausdal, (Skrivelse til Skogdirektøren 35. august 1933). FREDNING AV ØRN (se s. 3/1933) har der i samarbeide med Som i forrige årsberetning omhandlet 3 godseier Treschow, Fritzøhus, i traktene samme gjelder traktene Gausdal Jotun disse trakter er gamle bjørneheimer. Det ten mellem Krøderen og Sperillen og av omkring Skrim syd for Kongsberg. Begge forfatteren Mikkjel Fønhus istandbragt en privat bjørnefredning av skogeiere i trak Som bekjent er der på foranledning av garantifond på 3 ooo kroner, idet 6 herrer forvoldt av bjørn for en 5 års-periode. Slidre) erklært sig nøitrale. nen området erstattes. fredning i en 5 års-periode på betingelse Det har lyktes foreningen å skaffe et departementet om at der i medhold av at bjørn skal være totalfredet innen det approbert av Landbruksdepartementet. areal på 6 km. Videre har 2 herreder (Ringebu og V. hver for sig har garantert for en sum av jaktiovens 44 av Kongen må bli bestemt under samarbeide med landsforeningen og av at skade forvoldt av bjørn på buf in kr. oo til erstatning av eventuell skade De nærmere regler for ydelse av erstat ning forutsettes opsatt av skogdirektøren Ansøkning er derepcer sendt Landbruks område som omfatter forannevnte herreder for en 5 års-periode regnet fra 14. mai 2 erklært sig for bjørne I VISSE DISTRIKTER TOTALFREDNING AV BJØRN Jæger- og Fiskerforening av 4. august iår Ved å tilbakesende forestillingen og bi lagene skal Landsforeningen for Naturfredning i Norge tillate sig å uttale: fredning av ørnen, idet man i en uttalelse til Skogdirektøren i november 1926 har Allerede under jaktiovens behandling i ørn ophevet. Ved behandling av jaktioven i Stortinget ørn ophevet mens komitéens forslag om tidsrum av to år Vestlands-fylkene. stedfundne debatt og votering i Stortinget mener dog vår forening efter den nylig Der falt under debatten mange sterke ord Cari Schøyen i hans henstilling av 1933, flere leiligheter foreslått skuddpremien for er i at ørnen i Norge bør totalfredes som om den skade ørnen gjør særlig på lam i», se årsberetningen 1932 blev som bekjent skuddpremien for anført: «Ørnen, som avtar sterkt og trues for 1927 S Likeledes har man ved totalfredning av ørn ikke blev vedtatt har vår forening tatt til orde for med anmodning om foreningens uttalelse i saken. med undergang, vil Naturfredningsfor eningen foreslå fredet, foreløbig for et Så enig som Naturfredningsforeningeii av oss foreslått i 1926 og av forfatteren en uttalelse i sakens anledning fra Norsk kan lykkes å hindre at den kloke, god heimen. Man får derfor håpe at det ennu modige bamse brakar blir utryddet i Norge.

16 for tiden ikke å burde foreslå en totalfredning av samtlige ørnearter for hele landet. Men vi må sterkt fremholde nød vendigheten av at der treffes forfoininger til effektivt vern om enkelte ørnearcr. Særlig ansees det å være fare for at fiskeørnen og havørnen vil bli utryddet, og man vil derfor foreslå at fiske- og havørn totalfredes over det hele land fore løbig for zo år. Disse 2 ørnearter, som lever av fisk, kan heller ikke skjønnes å gjøre noen skade på bufé se vedlagte utredning av dr. Herman Løvenskiold av 29. ds. Hvad landørnen (kongeørnen) angår, er der efter de oplysninger man sitter inne med så vidt skjønnes ingen øieblikkelig fare for utryddelse. Det er oplyst at den i de siste år har tiltatt i enkelte distrikter på Vestlandet og i det indre, og da den bevislig gjør adskillig skade på småfé, mener vår forening at man for tiden bør innskrenke sig til å søke den fredet i de deler av landet hvor den ingen eller liten skade gjør. Forfatteren Schøyen har inngående stu dert dens utbredelse og livskår i Nord- Norge og har fått sterk tilslutning fra mange hold for fredning av ørnen der nord. Naturfredningsforenisgen vil der for foreslå at også landørnen fredes i in år i Nordland, Troms og Finnmark fyl ker. Likeledes bør den fredes i Trøndelags og østlandsfylkene, hvor den antas å gjøre meget liten skade på småfé. I Roga land, Hordaland, Sogn og Fjordane og Møre bør den derimot formentlig for tiden ikke fredes og muligens heller ikke i Sørlandsfylkene (Vest-Agder og Aust- Agder). For ikke å vekke berettiget mot vilje i distriktet bør saken for landørnens vedkommende forelegges fylkene til ut talelse. Man slutter sig videre helt ut til forfat teren Cari Schøyens forslag om at salg av levende ørn forbys og at det forbys å plyndre ørnereder. I skrivelse av 2. mars 1934 til Natur fredningsforeningen har Skogdirektøren meddelt at «i anledning av den muntlige forespørsel om fredning av ørn skal man bemerke, at spørsmålet vil bli optatt til behandling i nær fremtid.» GJENDE Som i årsberetningen for 1931 og 32 omhandlet arbeider vår forening med å sikre Gjende mot utbygning. Med støtte i uttalelser fra Den norske Turistforening og Landslaget for Reiselivet i Norge har Landsforeningen innsendt fornyet andra gende til Kirke- og Undervisnigsdeparte metet om å bli tilstått et beløp av penge lotteriets overskudd i Mens våre naboland forlengst har be tydelige arealer utlagt som nasjonalparker, har Norge ennu intet større område. Mens våre naboland har årlige statstilskudd for uten tilskudd fra selskaper, byer, legater o. lign. til dette kulturarbeide, har hverken den norske stat eller norske institusjoner hittil ydet oss direkte pengebidrag. Det som man har kunnet utrette her i landet for bevarelse og vern om norsk natur, norsk dyreliv og spesielle naturforekom ster av særlig betydning er hittil tilveie bragt ved gaver fra interesserte enkeltper soner eller ved private pengeinnsamlinger. Det skulde derfor synes rimelig at den norske stat også økonomisk støtter oss i 4

17 Is syn til å få vernet om villreinen er frem et 6o km. Skogdirektoren meddelt at saken til Junkerdalsområdet, idet der bare er en tiden. mentet. Med skrivelse av z. mars 1934 har vatnet syd for Sulitjelma. Disse støter op deles til behandling i Landbruksdeparte de interessante planteforekornster ved Bal ukes tid i distriktet efter først å ha befaret slagne område, nemlig i 1920 da jeg sam serte i Junkerdalsura og på Solvågtind, og medlemmer gjennem østlandske Krets). felt. Jeg selv har ved to forskjellige anled ninger stiftet bekjentskap med dette stor sommeren 1933 da jeg opholdt mig en men med konservator Ove Dahl botani Her finnes også et kart over det fredlyste Holmsen i 1928 utgitte skrift (trykt i «Norsk Geografisk Tidsskrift» Bind II og utsendt som særtrykk til Landsforeningens beidet med å få sikret Gjende for frem vårt arbeide og da først og fremst i ar 64 navngitte plantearter og hybrider efter en av avdøde overlærer Johan Dyring ut Av Rolf Nordl2agcn. SALTDALEN OG SULITJELMA PLANTEFREDNINGEN MELLEM FORSLAG TIL UTVIDELSE AV respektive fjellstyrer.» hadde fått inn alle uttalelsene fra de har han også bemerket at han ennu ikke befaret de trakter det her gjelder før han galand, som i skrivelse hertil av 28. mars Suldals- og Bykleheiene vesentlig av hen (Se årsberetning for ). SULDALS- OG BYKLEHEIENE Spørsmålet om å få en nasjonalpark i land fylke fredet mot innsamling og øde 2 stort område i Saltdalen i Nord. Ved kgl. resolusjon av 8. mars 1928 blev avgir sin uttalelse, i sistnevnte skrivelse rådet omfatter de merkelige fjell Solvåg leggelse av en rekke sjeldne planter. Om Fredningsbestemmelsene omfatter i alt tind og Båtfjellet samt den berømte og beryktede kalksteinsur Junkerdalsura. «beror hos skogforvalteren i Horda Ro 1933 bi. a. har uttalt at han gjerne vil ha arbeidet liste. En nærmere redegjørelse foreligger i det av dosent Hanna Resvoll»»de, Båifjiie1 i 7»,>ke,daie,,. (W,,dhagc,> fot.). i noen få eksemplarer. Denne art har her Dc» fredede kc,-s61c,u,t.8 r «i a gi 6 ei i» fredningskartet i fru Resvoll Holmsens aksla som finnes i det sydøstlige hjørne av skrift men utenfor fredningsfeltet, den interessante kurvblomst A r n i c a a 1 p i n a «Saltdalens fjelde», men ingen av de bota sin sydgrense i Norge. Botanikeren Som ledes opdaget jeg på det lille fjell Skaiti fund i nærheten av det fredede areal. Så nierfelt anfører den i 1820-årene for Siste sommer gjorde jeg flere nye plante dagsrnarsj herfra og over til Balvatnet. nikere som senere har bereist denne dal og nabodistriktene i øst, har noensinde støtt på den. Den må ubetinget være ytterst

18 sparsom. På Skaitiaksla fant jeg bare ste rile eksemplarer; men da jeg en uke i for veien hadde sett planten ved Sulitjelma, hvor min venn ingeniør Fr. Carison har opdaget den allerede for mange år siden, kjente jeg igjen dens karakteristiske blad. Enda større utbytte gav en ekskursjon op gjennem Skaitidalen til Tausafjellet, som ligger en mils vei østenfor Båtfjellet. Tausa har tidligere vært meget vanskelig tilgjengelig, idet Skaitielven er umulig å passere uten bro. Men nu er der kommet flere sådanne i nærheten av fjellgården Skaiti. Tausa s vestskråning mot Skaitidalen be står til dels av de samme kaikholdige berg arter som har gjort Junkerdalen berømt, og her er der en eventyrlig rik flora, som imidlertid bråstanser lenger øst hvor de hårdere eruptiver begynner. Her opdaget jeg Sagina caespitosa, som i det nordlige Norge bare er påvist på et par lokaliteter i Troms fylke, samt P e d i c u 1 a r i s fl a m m e a. Den siste vokser ved Balvatnet, men er aldri iakttatt i Junker dalen. Hertil kommer A is in e ru b el i a (hirta i floraene), Poa arctica (flexuosa i floraene), Erigeron una laschkensis, Draba alpina o. fl. Sammen med disse finner man de fleste av de for Solvågtind og Båtfjeliet angitte arter (Carex nardina, Rhododen dron lapponicum o. s. v.). 1 og Da de ovenfor nevnte arter aldri er fun net innenfor det 1928 fredlyste areal, vilde det være en stor fordel om dette kunde utvides østover forbi Skaitiaksla og Tausafjell slik at også disse kommer med. Flere av de nevnte sjeldenheter befinner sig her ved sin sydgrense i Skandinavia da nettop studiet av en arts yttergrenser er viktig for bedømmelsen av dens vandringshistorie og økologi, bør man søke å gjøre fredningsfeltet så representativt som mulig. Men efter min mening bør man i dette tilfelle sette sig enda større mål. Jeg ten ker på Balvatnet og dets tradisjonsrike fjell. På den lave rygg som strekker sig øst for dette svære vann, opdaget presten og botanikeren Læstadius i i8 en av Nord-Europas sjeidneste planter, S a x i- fra g a a i Z 00 n. Først i 1869 blev den gjenfunnet her av Schlegel og Arnell, og senere har adskillige botanikere med veks lende hell prøvet å finne den. Mange har forsøkt sig fra Skaitidalen i syd, andre har tatt veien nordfra via Suhtjeima og tilbragt timer på «Læstadius-ryggen» uten å finne planten. Men i 1920 lyktes det ingeniør Carlson, Ove Dahi og underteg nede å gjenfinne stedet. Der var fremdeles nok av eksemplarer, heldigvis. Imidlertid hadde Carlson allerede flere år i forveien opdaget en helt ukjent og rikholdig koloni av Saxifraga aizoon på Baivatnets nordside, nemlig på det 85o høie Skåddefjellet (Rosnevarre). Både 1920 og 1933 hadde jeg anledning til å befare dette merkelige fjell sammen med ingeniør Carlson. Planten finnes her over en strekning av ca. 7 km. og i langt større individantall enn på Læstadius-ryggen. Ellers er Skåddefjellet meget fattigere på sjeldenheter enn Læstadius-ryggen. Jeg op daget her i 1933 allikevel Rhododen dron lapponicum og Calarna grostis lapponica. Den sistes sydgrense i Norge har tidligere vært angitt til Ofoten; men da den i Sverige går så langt syd som til Norrland, er det bare naturlig at den også finnes i Sulitjelma Balvatn-trakten. Skåddefjellet og i enda høiere grad i6

19 Allerede a i Z 00 n). Fivis man i tilslutning til det eksiste rende fredningsfelt i Junkerdalen kunde få også Skaitiaksla og Tausafjell (helt fra Graddiselva i syd og inn til Riksgrensen i øst),argaladej, Læstadiusryggen og Skådde fjellet (Rosnevarre) inn under frednings bestemmelsene, vilde man her få et i Nordv ifra a i ni vn Çkårlde/Jelh t. (Vrdlrrgen fot.). Læstadius-ryggen er i videnskapelig hen seende overordentlig interessante lokalite ter. De er nemlig renskuret av siste istids breer og beviser at de sjeldne planter må være innvandret til Balvatnets omgivelser efler siste istid, antagelig fra vest og nord vest. Disse bør derfor i fremtiden effer lyses på glimmerskifer-marmorformasjo nen nærmere Saltenfjord samt i strøket mellem denne og Beiarn. Læ stadius opdaget ved Balvatnet hybriden Saxifraga cotyledon x aizoon. Også denne har det lyktes Carison å gjen finne, og i 1933 kunde jeg både hjemføre et par levende småplanter til dyrknings forsøk i Muséhaven i Bergen og få tatt fotografier av den. Hybriden er langt frodigere enn begge foreldrene, som på Læstadius-ryggen er kortvoksne og medtatt av vinden. I «Båtskaret» mellem Balvatnets sydøstre ende og den svenske grense fant jeg i 1920 noen eksemplarer av den gule fjell valmue Papaver rad icatum, som for øvrig optrer like i nærheten på svensk side (ved sjøen Mavasjaure og på Syd-Saulo), men som ellers i hele Nordland fylke bare er påvist ved Engabreen i Holandsfjord. I 1933 foretok Carison og undertegnede også en lengere ekskursjon til det fjellparti som ligger på Balvatnets sydside. På rek tangelkartet har det ikke noe spesielt navn, men det danner nordskråningen av Argaladej-massivet. Også her var der en fantastisk rik flora (bl. a. P ed i c u 1 a r i s fl a rn m e a og nesten alle de på Læstadius ryggen, Skåddefjellet og Tausafjellet funne karplanter, dog ikke S a x i fra g a Hilpiden Sa.rifraca ti in con x co ly le don tå Lattadiits,yg-e,, ved Balvatnet. fkordhagen fot,). 7

20 Europa helt enestående plantefelt sikret mot fremtidige efterstrebelscr. Når Nord landsbanen nu om noen år kommer ned i Saltdalen, vil det være en lett sak å ta sig en tur til Junkerdal og derfra til Bal varnet. En utvidet plantefredning vil da bli likeså påkrevet her som på Dovre ved Dovrebanens anlegg. Av Saxifraga aizoon, S. coty 1 e d on og deres hybrid finnes der på Læstadiusryggen en så begrenset mengde at energiske naturaliesamlere med letthet kan utrydde iallfall den ene av foreldrene og hybriden. Det vilde være en stor skam om denne, la oss si om 50 år, bare finnes i gulnede eksemplarer i gamle herbarier! Hittil har ingeniør Carlson, takket være sin ansettelse ved Sulitjelma Kobberverk i en menneskealder, kunnet holde opsyn med de plantesamlere som har avlagt be søk på Skåddefjellet og Læstadiusryggen. Disse må nemlig overnatte i Balvassbrak ken, som tilhører verket, og dermed har man en viss kontroll. Men nu har Carlson tatt avskjed, og til tross for at der blandt Sulitjelmas ingeniører er gode botaniske tradisjoner, kan ingen vite hvor lenge skånsomhetens ånd vil holde sig blandt de øvrige funksjonærer og grubearbeiderne. Det er mange som gjerne vil tjene sig en skilling, og det er ingen tvil om at pressede eksemplarer av den nevnte hybrid vil kunne skaffe en mann en smukk ekstrafor tjeneste. For øieblikket er der vel neppe en stiger eller grubearbeider som ikke kjen ner forekomstene enten ved selvsyn eller av omtale. Balvatnet blir jo hvert eneste år besøkt av utallige fiskere og rnultesankerc fra Sulitjelma, og nettop over Læstadius ryggen fører den populære rute til Mavas j aure. Efter min opfatning bør Salefjellet på Balvatnets sydvestlige side ikke tas med. Dette har en ytterst triviell flora grunner hårde bergarter. Derimot synes den lange sydgående forlengelse av dette fjell, mel- 1cm Skaitidalen og Kjørrisdalen, som på kartet heter Slaipa, å være et rikt plante fjell. Mellem Slaipa og Salefjellet ligger et vann i 1033 m. høide som danner en natur lig begrensning mot nord. Hvad Tausa, Argaladej og Læstadius-ryggen angår, så kunde man med fordel benytte grenserøys nr. 232 (Njallavarre røys) som begrens ning i sydøst og røys nr. 236 (Isvats røys) som endepunkt i nordøst. Herfra må be grensningslinjen følge ryggen Dorroëokka mot Dorrovatnenes utløp og videre Ris vannselva rett mot Risvannsbrakken og Beritelvas utmunning i Balvannselva i nord. Herfra må grensen føres over Berit vatnet og Nennajavre til vestenden av det karakteristiske Fiskløsuatn (Guoletesjavre). Trekker man herfra en linje sydover cf+er Rosnevatnene og Fuglevatnet til det sistes utmunning i Balvatnet, vil hele Skåddefjellet komme med. Syd for Bal vanet bør grensen følge Skaitidalen inntil punkt 635 i dalbunnen. Herfra stikkes grensen op vestover til det ovenfor nevnte vann i 5033 m. høide og videre sydover til Leipibakken, hvortil det nuværende felt støter op. Fra Båtfjellets sydspiss bør grensen gå søndenom Skaitiaksla og ellers helst følge Graddiselva frem til Graddis fjellstue og derfra rett inn mot grenserøys nr For våre naturfredningsorganisasjoner gjelder det å komme fremtidige misbruk og ødeleggelser i forkjøpet. Hvilke vanske ligheter den ovenfor skisserte plan vil støte på har jeg for øieblikket ingen oversikt over. Den fastboende befolkning vil ikke på noen måte generes av en eventuell is

21 plantefredning. De to familier på Skaiti og de to nybyggere som har slått sig ned på østsiden av Skaitielven, er leilendinger under staten, og ellers finnes der ikke annet enn nornadiserende lapper innenfor hele det store område som er aktuelt i denne forbindelse. Renbeitningen kan fortsette uhindret da denne på ingen måte betegner noen fare for de planter det her dreier sig om. Jeg kjenner dessverre mindre til eien domsforholdene rundt Balvatnet. Hvad de fjelividder angår som tilhører staten, så skulde den antydede fredning ikke støte på noen som helst formelle vanskeligheter. Og med hensyn til Sulitjelmaselskapets eventuelle rettigheter ved Balvatnet, så er jeg overbevist om at selskapets direksjon lier vil stille sig mest mulig imøtekom niende nettop fordi hverken Skåddefjellet eller Læstadius-ryggen synes å inneholde kisforekomster. Dessverre bar Landsforeningen for øie blikket ikke noen aktivt arbeidende krets forening i Nord-Norge som kan ta sig av denne sak. Jeg selv ei- avskåret fra å ar beide videre med den, men jeg vil på det varmeste anbefale planen. Da jeg ved selv syn kjenner alle de distrikter som ovenfor er nevnt, tror jeg at den skisserte begrens ning av «Junkerdalen Balvatnet fred ningsfelt» tilfredsstiller de krav som i denne forbindelse bør tilgodesees. Da det neppe er sannsynlig at norske videnskaps menn i en nær fremtid kommer til å be søke området, har jeg funnet det riktigst på det nuværende tidspunkt, da mine egne reiseinntrykk er friske, å fremstille mitt personlige syn på saken. Utvidelsen av plantefredningsfeltet vil medføre at den tidligere arcsliste må suppieres nied adskillige nye navn, nemlig Calamagrostis lapponica, Poa arctica, Sagina caespitosa, Al sine rubella, Papaver radica tum, Saxifraga aizoon og S. ai zoon x cotylcdon, Sedum villo sum, P oten ti ila ni v ca, P ed i cul a ris flammea og Arn ica alpina. Av den gamle fredningsliste bør ubetin get utgå Agrostis borealis og Ribes rubrum subsp. glabellum, da begge disse er almindelige i subalpine alpine trakter over hele landet og også i Junker dalen. Jeg vil isteden foreslå G a r e x c a p i t a t a, da denne ifølge konservator H Smith s undersøkelser omfatter flere di stinkte raser eller arter med karakteristisk utbredelse. Planten er ubetinget meget sparsom innenfor området. Dessuten bør Antennaria carpatica tas med; i 1920 fant nemlig Ove Dahi og underteg nede denne på svensk side mellem Læsta dius-ryggen og Mavasjaure, og det kan neppe være tvil om at den eksisterer et eller annet sted i Balvatnets omgivelser. Ifølge Dyring (1900) anfører både Wab lenberg og Læstadius denne art for Saltens fjelltrakter, men den er hittil ikke gjen funn et. Ved en eventuell fremtidig omredak sjon av plantelisten bor enkelte navn moderniseres for å undgå misforståelser. De gamle navn, som f. eks. anvendes i Blytt-DahI: «Håndbog i Norges flora», kan anføres i parentes. Dette gjelder føl gende: Poa laxa, Triticum viola eum, Eriophorum callithrix, Braya alpina og Euphrasia salis b ur g en si s. Alle disse har i de senere år vært revidert av systeniatikere og fått nye, riktigere navn. Den fremtidige liste bør granskes omhyggelig før den skal 9

22 inntrengende å henstille at det omhandlede Til slutt vil jeg bare bemerke at der på undskylde sig med at de har misforstått foreldede liste som er opslått på fjellstuenc overtredelser av bestemmelsene. fredningsvedtaket. Sommeren 1932 var feltet for de naturfredede planter i Junker Rolf lvordhagen. Hammerfest jæger- og fiskerforening har med skrivelser av 8. april og 23. juni jord, Junkerdal, Graddis og Skaiti, hvor Det av professor R. Nordhagen i foranstående reiste spørsmål om en utvidelse av fuglefjellet Andotten på Sørøya, Hasvk av fortegnelsen over de fredede planter herred, Finnrnark fylke. ningsforeningen saken med fotografi- og anbefaling. Der uttaltes bl. a. Under 25. juli 1933 sendte Naturfred kartbilag til Landbruksdepartementet med ANDOTTEN I FINNMARK FREDNING AV FUGLEFJELLET ske som botanikere, hvis de kommer i skade for å innsamle fredede arter, kan navnene. Av erfaring vet jeg at den nu på Dovre, har gitt anledning til ufrivillige Bodø, i Sulitjelma, Rognan i Salten, Stor alle turister i disse trakter avlegger besøk, bør slås op tydelige plakater angående der i Junkerdal en utlending som vitterlig gav en god dag i fredningsbesternmelsene. Bergen mars i dalen og i forbindelse dermed en revisjon vil bli optatt til behandling av Landsfor eningen i 1934 (jfr. årsberetningen for 1929 med bilag). Mars K. G. Gleditsch reist spørsmålet om å få fredet «Da Andotten i Hasvik herred, Finnmark fylke, tilbake fra fylkcsrnanncn.» kystparti langs den sydvestre skrent av departementet at «saken ikke er kommet nalpark. Forslaget blev med anbefaling av Landsforeningen for naturfredning i fe under hvilket departement Svalbard den departementet anførte at der på grunn av skikket område lenger øst på Svalbard park 1) foreslåtte område antokes å kunne naturfredes. (VESTSPITSBERGEN) NASJONALPARK PA SVALBARD henhold til naturfredningsloven av 2. vært sendt skogforvalteren i Vcstfinnmark og derefter i. november 1933 til fylkesmannen i Finnmark til uttalelse. I brev rørende utlegning av en større del av forskjellige forhold burde anstilles nær kunne bringes i forslag et for øiemedet bruar 1926 sendt Utenriksdepartementet, trykkes, ikke minst av hensyn til utenland det nu i høi grad trenges å verne om sjøfuglene langs vår kyst, tillater man sig blir fredet forsåvidt fuglelivet angår i juli 1910 og 14. juli 1916.» Saken har fra Landbruksdepartementet av 2. mars 1934 meddeler Landbruks I årsberetningen for 1926 er inntatt bl. a. et forslag fra dosent A. Hoel ved \Testspitsbergens nordvestre del som nasjo gang hørte. Saker vedrørende Svalbard gikk senere over til Handelsdepartc ni entet. Med skrivelse av 27. oktober 1931 korn saken tilbake til Landsforeningen, idet mere undersøkelser om der ikke skulde som nasjonalpark, mens det som botanisk I) Ved kg!. resolusjon 26. februar 1932 b!ev det foreslåtte område botanisk fredet (se årsberet ningen for 1932, 5. 3 r). 20